Ballfølelse 2: Taklinger og tårer av Mikael Thörnqvist

Taklinger og tårer

Mikael Thörnqvist

Taklinger og tårer Ballfølelse 2 Oversatt av Cecilie Winger, MNO

Mikael Thörnqvist Originalens tittel: Tacklingar och tårar Oversatt av Cecilie Winger © Mikael Thörqvist 2007 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57758-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2012 Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 13/17 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet IF Väster F92, en uuttømmelig kilde til inspirasjon Takk til min familie og til min bror Ronny for verdifulle synspunkter

1

Emma lå i sengen på rommet sitt. Hun hadde dratt ned persiennene, og i ørene hadde hun øreproppene til Mattias’ mp3-spiller. Eller den var egentlig hennes nå, Mattias hadde gitt henne den da han fikk en ny i bursdagsgave. James Blunt sang om ulykkelig kjærlighet.

Björne, bamsen hennes, lå ved siden av henne.

Den slitte pelsen var helt våt, men han hadde ikke badet.

Han var våt av Emmas tårer.

For nå var alt helt meningsløst. Hvis Sara skulle være så dum, var det ikke vits i noe som helst. Da hadde hun ikke noen bestevenninne mer.

Emma ble helt kald inni seg når hun tenkte på det. Ingen bestevenninne. Ikke noe mer Emma og Sara, Sara og Emma. Ikke mer fnising og hvisking i timene, ikke mer snakk om venner og lærere og 7

gutter og fotball. Ikke mer noe som helst. Bare grå, trist, ensom ensomhet.

Et nytt gråteanfall kom over henne, og hun måtte bite Björne i beinet for ikke å skrike høyt.

Sara, kom tilbake, tenkte hun. Vær så snill, vær så snill, kom tilbake.

As you move on, remember me Remember us and all we used to be

sang James Blunt. Det var som om han hadde visst hva som skulle skje mellom Sara og Emma allerede da han skrev sangen.

Det hadde jo alltid vært Emma og Sara. Helt siden den første dagen. Den første, grusomme, skremmende dagen på skolen, da Emma var ny i klassen.

Det var i første. Emma hadde hatt vondt i magen i flere dager i forveien og tigget og bedt moren om at hun måtte få slippe å gå, men hun var selvsagt nødt. Da de kom inn i klasserommet hadde Emma gått cirka tjue centimeter bak mamma for å synes så lite som mulig. Ann-Sofie, den læreren de hadde på den tiden, måtte ta henne i hånden og nesten dra henne bort fra gjemme8

stedet bak mamma. Emma hadde hørt massevis av fnising der hun sto og ble presentert av AnnSofie.

– Dette er Emma Svensson. Hun er den nye jenta som jeg har snakket om. Nå må dere være snille og ta godt imot henne.

Mamma gikk sin vei. Emma måtte gå og sette seg på en ledig plass ved et rundt bord med noen barn som så ekle og livsfarlige ut. De stirret nysgjerrige på henne. For å slippe å møte blikkene deres stirret Emma på Ann-Sofie.

– Er du sjenert? spurte et av de ekle barna.

Det var Anna, selv om Emma jo ikke visste det da, men hun følte seg ikke mindre sjenert av å få det spørsmålet.

En gutt – Erik skulle det vise seg – bare stirret og stirret på Emma. For å slippe unna blikket hans hadde Emma vridd seg slik at hun ikke lenger kunne se Ann-Sofie. Isteden satt hun og så ut gjennom vinduet, men det funket bare noen minutter.

– Emma, sa Ann-Sofie da. – Det er ikke friminutt ennå.

Fnis fnis fnis i klassen. Emma var nødt til å snu seg tilbake mot rommet igjen slik at alle kunne se 9

henne. Og gutten som stirret verst av alle hadde sagt høyt og tydelig: – Hun har en buse i nesa.

Klassefnisingen ble til gapskratt. Emma hadde straks gjemt nesa bak hånden. Alle de vemmelige ungene lo enda mer.

– Emma, det er nok best at du går på toalettet og snyter deg, hadde Ann-Sofie sagt med snill stemme.

– Hvor er det da? hadde Emma hvisket, for hun hadde jo ikke peiling.

– Sara, kan du bli med Emma og vise vei?

En av jentene ved Emmas bord reiste seg.

– Kom. Emma fulgte med ut av klasserommet. Hun syntes det var deilig å få komme seg unna de andre, om så bare for å gå og snyte seg. Verken Emma eller Sara hadde sagt noe da de gikk ved siden av hverandre i korridoren. Så vidt Emma husket det hadde Sara bare stanset og pekt da de kom fram til toalettet.

Emma gikk inn og snøt seg. Etterpå så hun seg nøye i speilet for at ingenting skulle synes i nesa.

Speilet hang så høyt at hun måtte stå på tå.

Etterpå hadde hun gått ut. Sara sto fortsatt der.

10

Det Sara sa da, husket Emma som om det var i går. Hun kom nok aldri til å glemme det, ikke engang om hun ble hundre år.

– Skal vi leke sammen i friminuttet?

Emma kunne når som helst huske akkurat hvordan det føltes da Sara sa det, selv om det var mer enn fire år siden.

– Skal vi leke sammen i friminuttet?

Den utrolige lettelsen. Hun hadde grudd seg til det første friminuttet. Å stå alene mens de andre lekte. Eller kanskje noe enda verre, at de ertet eller slo henne.

Og så sa denne fantastiske jenta: – Skal vi leke sammen i friminuttet?

Emma hadde blitt med Sara til en hytte Sara hadde sammen med noen andre. Det hadde vært flere jenter der og alle var snille mot Emma. Hun hadde følt på seg at det var Saras fortjeneste.

De hadde sittet ved samme bord i kantinen.

Etterpå fortsatte de å leke på fritids, og da mamma kom for å hente Emma ville hun ikke bli med hjem. Det var Emma sikker på, selv om hun ikke helt kunne huske det selv. Mamma pleide nemlig alltid å minne henne på det når det var noe hun var nervøs for.

11

– Kanskje det blir morsomt. Husk hvordan det var da du var ny i klassen. Du gråt hele veien til skolen, og så ville du likevel ikke gå hjem om ettermiddagen.

Men nå. Sara …

Nytt fortvilet gråteanfall.

Goodbye my friend You have been the one You have been the one for me

Emma ble liggende lenge på sengen og tenke at livet var over. Plutselig sto mamma i døra. Emma hadde ikke hørt henne komme hjem, opptatt som hun hadde vært av tankene sine og James Blunt.

– Men lille elskling, hva er det? Hva har skjedd?

Mamma kom bort og satte seg på sengekanten.

– Det er Sara …

– Ja, skulle ikke dere kikke litt i butikker i dag etter skoletid?

– Jo, men …

Emma kunne ikke fortsette fordi hun ikke hadde stemme igjen å snakke med. Hun presset Björne mot ansiktet og kikket på mamma med 12

ett øye, men øyet var fullt av tårer så det var vanskelig å se noe i det hele tatt.

– Emma, har det skjedd en ulykke? spurte mamma alvorlig.

Emma ristet på hodet.

– Men hva er det da? Nå må du fortelle meg det. Skjønner du ikke at jeg blir engstelig?

Til slutt fortalte Emma. Mellom tårer og hulk og snøft og lange pause fikk hun til slutt ut av seg hvorfor hun var så trist.

Sara og hun hadde jo bestemt at de skulle gå og se på klær i dag, klær som de skulle ha på skoleavslutningen. Emma visste innerst inne at Sara ikke syntes at det var det morsomste man kunne finne på, men – hun hadde lovet. Hun hadde virkelig lovet.

– Hvorfor ble det ingenting av da? undret mamma.

– Fordi … fordi … for…

Emma gråt. Hun kjente morens hånd stryke henne over håret og tørke tårene som rant ned kinnene, selv om Björne tok imot mesteparten.

– Ja, lille venn? sa mamma.

– Fordi … fordi hun skal være sammen med hun teite Elin!

13

– Elin? Hvem er det?

– Det er hun som er naboen til Sara. Den stygge, idiotiske pappskallen!

– Men Emma, sånn kan du vel ikke si. Hvorfor er du så sint på henne? Er det hennes feil at Sara ikke ville bli med og se på klær?

– Ja, det er det! Hun og Sara skal gå på et eller annet dustete dansekurs.

– Ja vel, men kan dere ikke gå i morgen isteden?

– Hvorfor det, vi hadde jo bestemt i dag! Og så bare ombestemmer hun seg!

– Men du. Du kan vel ringe Sara i kveld og spørre om dere kan gå i morgen. Det er jo ikke noe morsomt å være uvenner.

Mamma smilte til henne.

– Eller hva, elskling?

– Det er hun som burde ringe meg, sutret Emma. Men hun gråt ikke lenger.

– Emma, jeg syns faktisk at du overdriver nå.

Sara har sikkert ikke skjønt at du ble så lei deg.

Emma sa ingenting. Mamma hadde kanskje rett. Da Sara hadde bablet i vei om Elin og dansen hadde Emma knapt åpnet munnen. Sara hadde til og med spurt Emma om hun ville bli med. Og 14

det siste hun hadde sagt før hun løp sin vei var akkurat det mamma sa nå – at de kunne gå en annen dag isteden.

Men Emma ville ikke gå en annen dag. Hun ville gå i dag, nå, slik de hadde bestemt.

– Jeg syns i hvert fall at du skal ringe Sara. Så du slipper å ligge her og deppe hele kvelden. Når det er fredag og alt.

Mamma strøk Emma over kinnet igjen og gikk ut av rommet. Emma ble liggende og gruble.

Sannsynligvis ville Sara bli med i morgen hvis bare Emma spurte, men tenk om Sara sa nei?

Emma visste ikke om hun ville orke det. Sara kom til å høre at hun ble trist og det ville ikke Emma. Da lot hun heller være å ringe.

Og det var jo ikke bare det at Sara hadde ombestemt seg i dag. Det var i går også. Da de gikk hjem fra skolen. De hadde samme vei helt fram til femti meter fra Saras hus. I det krysset sto de nesten alltid og pratet en lang stund før de til slutt gikk hver sin vei, men ikke i går. Da hadde de bare rukket å stå der i noen sekunder før hun der Elin kom ut av huset sitt og begynte å rope og vifte som en gærning til Sara.

Og Sara hadde ledd og vinket tilbake.

15

– Ha det, hadde hun sagt og løpt fra Emma.

Fra Emma. Til Elin.

Det hadde gjort vondt i Emmas hjerte allerede da. Og så dette i dag. Sviket.

Emmas tårer begynte å renne igjen. Hun satte på James Blunt-sangen en gang til. Til tross for at hun hadde hørt Vanessa si til Anna at James Blunt var gammel drittmusikk.

And I love you, I swear that’s true I cannot live without you

Uten deg, Sara, tenkte Emma. Jeg kan ikke leve uten deg.

Emma ble liggende en stund på sengen med knærne dratt opp mot haken og føle seg uendelig trist. Nå og da kom det en nytt lite gråteanfall.

Men så bestemte hun seg – nå fikk det være nok.

– Mamma, ropte hun og spratt opp fra sengen.

Ikke noe svar.

– MAMMA! ropte hun igjen og sprang ut i stuen.

16

Mamma så opp fra boka og kaffekoppen.

– Mamma, kan ikke du og jeg dra og se på klær isteden?

Moren til Emma så sliten ut. Å sette seg i bilen og reise ned til byen for å gå i butikker var sannsynligvis det siste hun ville akkurat nå. Det skjønte Emma, men hun skjønte også at hun selv ikke ville bli i bedre humør om hun ikke gjorde noe med saken.

– Nå? sa mamma, – men det er jo snart kveld.

Mattias og pappa kommer hjem når som helst.

– Det spiller vel ingen rolle. En liten stund bare, vær så snill!

Mamma sukket og slo igjen boka.

– Ok, men bare en time da.

Mens de satt i bilen ned til byen sa mamma flere ganger at hun var sliten og at hun bare orket å gå i butikker en liten stund, men da hun kom vel i gang inne i butikkene syntes hun at det var minst like morsomt som Emma. Minst.

Emma kjøpte en kjempefin gul kjole som hun trodde ville matche den solbrune fargen hun hadde tenkt å skaffe seg. I samme slengen kjøpte hun en grønn topp og en gul shorts også. Mamma hadde i mellomtiden kjøpt en trøye og et skjørt.

17

– Skal vi gå hjem nå? sa Emma.

– Jeg skal bare kikke på et par sko også.

Etter tre skobutikker hadde mamma fortsatt ikke funnet noen som passet. I den fjerde klarte hun det til sist, etter å ha prøvd seks par.

– Nå drar vi vel hjem, mamma? sa Emma.

Mamma så bekymret ut.

– Men jeg kom på at vi skal ha fest på jobben i neste uke og at jeg ikke har noe å ha på meg.

Vi kan vel kikke en liten stund til? Bare et kvarter?

Det ble tidenes lengste kvarter. Førtini minutter på Emmas klokke. De gikk tilbake til alle butikkene de allerede hadde vært i og noen til. Til slutt hadde Emma så vondt i beina at hun bare ville legge seg på ned på gulvet, men hun trodde nok at verken mamma eller butikkdamene ville sette pris på det, så hun lot være.

Mamma fant faktisk en festkjole til slutt. I butikk nummer ni. Som først ikke ville slippe dem inn, siden de akkurat skulle til å stenge.

– Så deilig at det er gjort, sa mamma fornøyd da de hadde betalt og gått ut.

Emma sa ingenting, men var enig av hele sitt hjerte.

18

– Så sliten du ser ut, sa mamma. – Skal vi ikke sette oss og ta en matbit?

De gikk og satte seg på en uteservering. Sola holdt på å gå ned bak husene, men det var likevel varmt. Emma fikk en herlig sommerfølelse i kroppen. Og mamma virket så glad at Emma torde å bestille den aller største iskremen de hadde på menyen. Den kom med både paraply og stjerneskudd, akkurat som iskremene pleide å gjøre da de var på ferie på Mallorca for et par år siden.

Emma fikk en intens lengsel etter sommerferien når hun så på kjempeisen.

– Mamma, hva skal vi gjøre i sommer?

– Vi har ikke bestemt noe spesielt. Hva vil du?

– Kan vi ikke reise utenlands?

Det var tydeligvis ikke noe bra forslag, for nå så mamma bekymret ut igjen.

– Jeg tror ikke vi har råd.

– Ikke? Skal vi ikke reise noe sted?

– Vi får se. Noe skal vi sikkert finne på.

Emma tok en skje av iskremen. Sitron. Mmm. Nydelig.

Emma tenkte på forrige sommer. Da hadde de leid en hytte på Öland i en uke. En annen uke hadde de vært hos Emmas kusiner i Halmstad.

19

Det hadde regnet begge ukene. Virkelig øst ned, og Emma hadde vært hvit som en paracet over hele kroppen.

For to år siden var familien på Mallorca i fjorten lange, deilige, varme dager. Emma hadde badet hele tiden og blitt brun som en pepperkakekone. Selv om pappa gnålte om at sola var dødsfarlig.

Hun håpet virkelig at de kunne reise utenlands i år. Alt hadde vært så fint på Mallorca – å bo på hotell, spise på restaurant, bade, gå rundt i gatene.

Men det viktigste var å få tilbake Sara. Ellers kunne det være det samme med sommerferie og reise og alt.