Takk, ganske bra
Vigdis Hjorth
Takk, ganske bra
© J.W. Cappelens Forlag a.s, Oslo, 1998 Denne utgave: © Cappelen Damm As, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-60247-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it As, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
INNHOLD
Fortellerens forord Side 7
I. DE ELSKENDE PÅ AKER BRYGGE – et uhøytidelig forspill Side 11 Fortelleren tar ordet Side 91
II. TIDENE PÅKALLER ALVORET Side 95 Fortelleren tar ordet Side 235
III. TAKK, GANSKE BRA – et uhøytidelig sluttspill Side 239
Fortellerens forord
Etter et langt utenlandsopphold var det rart å komme hjem til Norge. På de årene jeg hadde vært borte, var det blitt et rikt land. Og moderne. Allerede på flyplassen ble det tydelig. Da jeg dro, lignet den fremdeles på en lokal flyplass, litt nedslitt, litt gammeldags, hadde ikke forandret seg særlig siden den gangen jeg sto med mor og søsken og ventet på far som hadde vært i det store utland, London, og kom hjem med truser fra Marks & Spencer. Nå, våren 1998, var den totalt forandret, og samtidig visste jeg at man holdt på å bygge en ny, på Gardermoen, gudene må vite hvordan den kommer til å se ut. Men jeg var selvfølgelig forberedt. Jeg hadde lest norske aviser regelmessig, og truffet nordmenn på ferie. Ja, jeg kom sågar hjem med det forsett å skrive ned en historie fra den norske virkeligheten, som jeg var blitt fortalt og som hadde gjort inntrykk på meg. Men, under arbeidet med denne ble det klart for meg, at den ikke kunne stå alene. Det nye Norge førte ikke bare 9
til den slags opprivende handlinger som hadde skaket meg. Andre levde ganske bra med utviklingen, så det ut til, og det er om en slik kvinne jeg her først vil fortelle:
De elskende på Aker Brygge
Anne Beate Dahl var fornøyd med tilværelsen. Hun hadde saksøkt sin tidligere bestevenninne, Vivian Strand, og gledet seg til saken skulle opp for retten. Ikke bare var hun gift med en av byens bedre advokater, hun var svært godt forberedt i sakens anledning. Hun hadde ikke tall på de nettene hun hadde ligget våken og grublet på hvordan hun skulle ordlegge seg. Hun klekket ut fabelaktige setninger som fremviste saksforholdet glassklart og sylskarpt, for opp og skrev dem ned i en liten bok i gullfarget skinn. Det hendte hun tok boken fram hvis hun fikk en god idé på restaurant eller hos frisøren også, det var en riktig vakker bok. Hun sto ofte foran speilet og fremførte særlig gode avsnitt når hun var alene, og det var hun jo ofte, da hennes mann, Magnus Dahl, var en ettertraktet forretningsadvokat. Anne Beate Dahl kunne hele gullboken utenat, men hun visste, det hadde hun lært av sin mann, at ordene i seg selv ikke er avgjørende. Det er med hvilken auto13
ritet de fremføres. Betoningen og ikke minst, pausene. Hun måtte ikke snakke for mye og for høyt med skingrende stemme, slik hun hadde en tendens til når hun ble ivrig, noe hennes mann skånsomt hadde gjort henne oppmerksom på. Det gjaldt å være myndig, overbevisende. Hun hadde øvd seg lenge og gledet seg til å møte venninnen ansikt til ansikt i retten, og knekke henne, i vitners nærvær. Det skulle bli en sann fornøyelse. Dessverre kunne hun ikke ha sin mann som advokat. Det ville gi ham et troverdighetsproblem, det forsto hun. Imidlertid var hun fornøyd med sin egen, den litt eldre, men desto mer erfarne Peter Holm. Saken hadde likevel ført ektefellene nærmere hverandre, ja ekteskapet hadde riktig blomstret opp i løpet av de tretten månedene konflikten hadde vart. Både før og etter at hun bestemte seg for å saksøke sin tidligere venninne hadde hun stilt sin mann juridiske spørsmål om kvelden. Han la armen rundt henne og svarte tålmodig og hun kikket opp på ham med store, barnlige øyne, sånn som han likte, og han lo og var nok litt overrasket over hvor lite hun visste om det norske rettsapparatet. Det ga han ihvertfall uttrykk for et par ganger, med en munter liten latter, og det var så koselig alt sammen. Jo, ekteskapet var bedre enn noensinne og det var spennende og dramatisk å ligge i rettssak. Det burde flere gjøre, sa Anne Beate til seg selv. Hun følte seg mer levende enn før og alle ting fikk større betydning. Når hun handlet klær for eksempel, tenkte hun på hvordan 14
antrekket ville ta seg ut i rettssalen. Det var satt av tre dager til saken, men den kunne godt trekke ut så det var godt å ha mye å velge imellom. Vanligvis kledde hun seg røft, ungt, litt vovet. Hun fulgte med i de internasjonale motemagasinene og la vekt på å være oppdatert. Det var viktig for en kvinne i hennes stilling, med hennes utdannelse rettere sagt, noen stilling hadde hun strengt tatt ikke for tiden, det kunne også være det samme. Hun var interiørarkitekt av utdannelse og måtte fremstå en smule ukonvensjonell i klesveien. Den som ville innrede sitt hus tradisjonelt og konvensjonelt, kunne jo bare kjøpe inn alt på Tannum eller Asko. Den som derimot tok kontakt med en interiørarkitekt ville ha noe ekstra, en liten spiss på det hele så det ikke lignet noe annet, men så personlig ut. Og denne lille spissen måtte Anne Beate Dahl overbevise eventuelle kunder om at hun behersket. Det kunne for eksempel bety at hun knøt et leopardskjerf rundt halsen og vips! hadde hun satt en spiss på seg selv. Man måtte ha et øye for det og det var det sant å si de færreste som hadde. Men etter stevningen hadde hun imidlertid kjøpt færre leopardplagg og flere mer konvensjonelle antrekk. Man visste ikke hva slags dommer man fikk og hvilke motforestillinger han kunne ha mot leopardmønster. Det var jo intet mønster som virket så sterkt på menn. Når de var beruset kunne de knapt slippe det leopardmønstrede med øynene. Men når de var edru kunne de reagere med noe som lignet allergi. I retten var det om å gjøre å fremstå anstendig, som en samfunnsstøtte. Også på dette punktet var 15
Anne Beate sin motstander overlegen. Vivian Strand var skilt og en av sønnene hennes bodde hos faren, så kunne man selv tenke seg resten. Det lyste ikke akkurat sunnhet av den falmede to-og-førtiårige damen. Det var lett å se at hun røykte, drakk gjorde hun sikkert også. Vivian Strand var regelrett forlatt av sin mann, og det var nok ikke uten grunn. Mens Anne Beate var stabilt gift med en av landets mest velholdne advokater. Ville en slik mann velge en kvinne uten kvaliteter? Magnus Dahl hadde vært gift før, men det var lenge siden nå og at han ble skilt var til alles beste. Hans x, Herdis Bang, var en tvilsom skuespillerinne. Riktignok var hun ganske kjent og rasket innimellom til seg en og annen større rolle, men ryktene sa at hun lå seg til det meste. Anne Beate Dahl hadde til gode å møte et eneste menneske som syntes hun var god, særlig etter at hun spilte den forferdelige Monika Wedel i den tåpelige såpeoperaen Franske forbindelser. Selv unngikk hun konsekvent å se henne. Ja, hun ble regelrett kvalm når hun hørte stemmen og skrudde alltid fjernsynet av hvis hun plutselig dukket opp. Hun gjorde seg til og overdrev, det var så patetisk! Dessverre hadde Magnus to barn med denne kvinnen, og det førte jo til at de måtte ha en slags kontakt. Det hendte hun ringte og Anne Beate kunne ikke annet enn å svare i telefonen, selv om det bød henne imot. Heldigvis var døtrene voksne og fløyet fra redet, de studerte i utlandet og var bare på besøk hos dem i ferier. Da fikk Anne Beate inntrykk av at de var stolt av 16
faren som hadde fått tak i en så ung og søt kone som henne. Anne Beate og Magnus Dahl bodde nå i en 300 kvadratmeter stor takleilighet på Aker Brygge. Anne Beate hadde innredet den og den var blitt utrolig lekker. Det var ikke få som hadde kommentert stilen og de originale løsningene. Magnus hadde vegret seg mot å flytte, han og barna hadde et nostalgisk forhold til huset de var vokst opp i, men livet måtte gå videre. Antagelig hadde det bidratt til deres modning å se barndomshjemmet solgt. Da Anne Beate møtte Magnus, for tre år siden, bodde han i en villa i Bærum. De hadde hatt hverandre til bords i et bryllup og Anne Beate falt ikke umiddelbart for sin bordkavaler. Hun hadde opplevd ham som tafatt og sytete, han snakket om sin x-kone og sine barn slik nyskilte menn gjerne gjør, plutselig var kjernefamilien så viktig! Han forsto ikke den gangen det han heldigvis forsto litt senere – at han skulle være glad for at han var kvitt hele dama – hun hadde bare utnyttet ham. Menn kan være så dumme, særlig de som har vært gift lenge. Konene planter seg i dem med røtter langt inne i hodet og kroppen som ikke er til å rive ut igjen. De stakkars mennene bærer konenes stemmer inni seg og kan stadig fortelle hva de ville ment om det ene og andre. Hvor ofte hadde hun ikke irritert seg over det! Ikke bare i møtet med Magnus, hun hadde hatt forhold til mange gifte og skilte menn. De ønsket x-konene dit pepperen gror og likevel hadde de forfalne, overvektige vesnene 17
makt over dem. Hvor mange ganger hadde hun ikke opplevd at de sprang hjem med buksesmekken åpen fordi de plutselig kom på en eller annen dum forpliktelse. Men, det måtte Anne Beate innrømme, tanken på at hun selv grodde seg stadig dypere inn i Magnus Dahls kropp var ikke akkurat avskrekkende. Men så var hun ikke hvem som helst heller. Den første gangen hun møtte Magnus, utstrålte han denne avhengigheten, det var da også bare noen måneder etter separasjonen. Selv var hun på den tiden lei av forsmådde, ufrie menn og snakket derfor mest med mannen på den andre siden av seg. Men bare et par måneder senere traff hun Magnus på Lipp og nå var han helt forandret. Vivian kunne fortelle at både den ene og den andre var forelsket i ham, han hadde nedlagt en rekke kvinner i løpet av de siste månedene, og det hadde han øyensynlig hatt godt av. Advokat Dahl nøt åpenbart å være ettertraktet. Dessuten hadde han vært mye omtalt i media i forbindelse med en finansskandale, han representerte den fornærmede part og visstnok på en imponerende måte. Han hadde sågar vært portrettert i VG. Da Anne Beate leste det – hun leste alltid aviser på lørdager – gjenkjente hun ikke tegningen av advokaten som den mannen hun hadde hatt til bords noen måneder tidligere. Men da hun møtte ham igjen, kom noen til å nevne VG-portrettet og brikkene falt på plass. Denne kvelden ble Anne Beate Jensen med Magnus Dahl hjem. Hun kunne ikke huske natten i detaljer, men 18
den må da ha vært ganske vellykket i og med at de hadde vært sammen siden. Ingenting er så utfordrende for en ung kvinne som forsøket på å vinne en forførers hjerte. Nå vil imidlertid ingen være gift med en forfører. Det gjelder å kapre forføreren og gjøre ham monogam. Være den ene kvinnen som får kvinnebedåreren til å glemme alle andre kvinner. Magnus Dahl hadde akkurat vært så mye på byen at han hadde fått rykte på seg som uimotståelig, viril ungkar. Nå kunne Anne Beate fange ham i sitt garn og gjøre ham til solid ektemann. Jo, advokat Dahl var en mann etter Anne Beates hjerte og hennes bestrebelser på å kapre ham førte fram. Da hun våknet opp i hans villa en lørdag i mai, satte hun inn støtet. Klokken var nesten ti. Fra det åpne vinduet kom en mild vind full av dufter, et hvitt slør av kirsebærblomster falt som snø mot ruten og plenen, stille og vakkert, som balsam for en sjel i bakrus. Ved siden av henne i dobbeltsengen sov advokat Dahl som dagen før hadde vunnet en fortjent seier i Oslo Byrett. Hun husket bare bruddstykker av natten, i en stol i et hjørne lå kjolen, brystholderen og strømpebuksene hennes. Advokatens hår var tykt og nyklippet, brystet og overarmen muskuløs, han var brun, som om han nettopp hadde vært i syden. Han snorket ikke, nei, han var søt der han lå, men hun torde ikke røre ved ham. Hun skulle gjerne lagt seg inntil ham, i en bue rundt ham, med hoftene bøyd omkring hans hofter og den ene armen over hans arm og hånden over hans hånd som lå nesten oppe ved munnen. Men hun torde ikke. Erfarin19
gen hadde lært henne at hun ikke skulle klenge når hun traff en ny mann. De hungret etter omsorg, sex og kjærtegn, særlig det midterste, men reagerte med allergi mot alt som kunne oppfattes som invadering. Deres traumatiske opplevelse var jo nettopp å bli sviktet av dem de hadde sluppet inn i sitt hjerte. Så de lukket det nødig opp igjen og foretrakk å ha kvinner på avstand. Men, hvis man bare ga dem en følelse av kontroll, kunne man likevel med letthet manøvrere seg inn. Det visste hun og det tenkte hun på, denne lørdagen i mai da frukttrærnes blomster drysset så lett i Bærumshagene og gjorde de fredelige villaveiene hvite og uskyldsrene. Hun smøg seg ut av sengen og gikk stille ned trappen. Det var et imponerende hus. Kanskje hadde noen av de andre gifte mennene hun hadde hatt forhold til bodd likedan, men hos dem hadde hun jo aldri vært. Så deilig det var å ha truffet en mann som var fri! Og over den økonomiske etableringsfasen! Her bodde altså den berømte advokat Dahl alene. Huset bar preg av at noen hadde flyttet ut – på veggene så hun merker etter bilder som var tatt ned. Men først og fremst var det et kvalitetshjem, ja, med en snev av luksus. Persiske tepper, malerier, antikviteter. Hundrevis av krystallglass i et gammelt framskap, hun hadde merket det allerede da hun våknet i den store dobbeltsengen, at dynetrekket var av damask. Og rent. Ikke småsnusket slik det kunne være hos menn som bodde alene. Selvfølgelig hadde han vaskehjelp. På kjøkkenet satte hun over kaffen. Hun laget ikke frokost, da måtte hun åpne for mange skuffer og skap, 20
deriblant kjøleskapet og han ville kanskje synes hun tok seg til rette. Mens hun ventet på kaffen gikk hun gjennom skap og skuffer, kjøleskapet, for å danne seg et bilde av mannen hun hadde sovet hos. Oppslagstavler, posten på bordet, telefonlisten og fotografier mens hun lyttet intenst etter lyder fra overetasjen. Antagelig var det denne dagen hun ble klar over at Magnus Dahls x-kone var en kjent skuespillerinne hun hadde sett både på fjernsyn og teater, og aldri likt. Teppene var tykke og behagelige å gå på. Solen strømmet inn gjennom vinduene og varmet hennes nakne kropp, hagen utenfor var stor og så tett av frukttrær og busker at ingen kunne se henne. Og uansett; hun skammet seg ikke over kroppen sin! Hun hadde akkurat gått ned fire kilo. Over kjøkkenskapene lå et enormt vinstativ med sikkert tyve flasker eksklusiv champagne. Hun la en av dem i fryseren – hun kunne alltids ta den ut igjen hvis tingene ikke utviklet seg slik hun håpet. Da hun kom opp igjen på soverommet med den duftende kaffen, listende på sine små føtter, sov advokaten fortsatt. Klokken var ti over ti. Hun satte brettet på nattbordet og klappet ham forsiktig på skulderen. Han våknet langsomt, blunket, vred seg rundt og kastet et blikk på henne, husket og smilte lett. Han reiste seg halvveis opp og sa: Hei du. – Hei du også, sa hun tilbake, det var så romantisk. – Jeg har laget kaffe. Han trakk hånden gjennom håret og så ut av vinduet. 21
– Jøss, sa han og så på klokken, og hun spurte om han hadde dårlig tid. Han la hodet tilbake mot veggen, lukket øynene og tenkte seg om før han sa: – Jeg tror ikke det. Jeg tror faen ikke jeg har en jævla avtale i hele dag. Bortsett fra i kveld, en eller annen middag. Han lukket øynene igjen. Hun visste ikke om det var henne eller middagen han ville lukke ute, men skjenket i, både til seg selv og ham og valgte å være stille, og det var sikkert lurt, hadde hun tenkt, i ettertid. Han åpnet øynene: – Hva heter du da? Det skar henne i hjertet, men hun beholdt fatningen, ja, hun smilte faktisk, et lite, sjarmerende smil. Det var sikkert også lurt, hadde hun tenkt, i ettertid, for han smilte tilbake og ristet på hodet, liksom over seg selv. – Jeg drakk for mye igår, sa han. – Jeg også, sa hun. – Anne Beate. Hun strakte hånden frem og la hodet på skakke. Han syntes nok hun var litt søt, han smilte og tok hånden hennes og holdt den ganske lenge. – Anne Beate ja, det er et søtt navn. – Jeg klager ikke, svarte hun kvikt. – Du var interiørarkitekt, eller hva? Hun nikket og han smilte. – Jeg har ikke glemt alt, nemlig. Jeg er bare så dårlig med navn. Det har ført til flere pinlige episoder i retten. Interiørarkitekt ja, du får vel lyst til å forandre huset mitt da. – Ja, igrunnen, sa hun, hun var ikke tapt bak en vogn. – Jasså? han så spørrende på henne. – Jeg tuller, lo hun, menn likte kvinner som lo, som 22
hadde et lyst sinn og spredte varme omkring seg. Magnus Dahl også, det var tydelig, han smilte fortrøstningsfullt, la hodet tilbake og spurte om å få litt mer kaffe. Hun skjenket i og tok mer til seg selv med det samme. De drakk og det var stille. Ikke pinlig stille, ikke en slik trykkende taushet man ønsket seg vekk fra, men hun var redd for at det snart skulle bli en slik taushet og derfor tok hun en sjanse. – Jeg har vært litt rampete, sa hun. – Åja? sa han, nesten forventningsfullt. Hun slo øynene ned og fortsatte: – Da jeg var nede, mens jeg ventet på at kaffen skulle bli ferdig, så jeg all champagnen du hadde, min yndlingsdrikk, og så la jeg en flaske i fryseren. For jeg tenkte. At hvis det altså var sånn at du ikke hadde avtaler idag, men fri, sånn som meg, så hadde det vært veldig deilig å drikke champagne på sengen, hvis vi åpner terrassedøren, så solen strømmer inn og vi kan se kirsebærtrærne. – Plommetrærne, korrigerte advokaten, men ikke uten et lite smil. – Jasså, det tenkte du. Han så på henne. Hun satt naken på sengekanten og hun så på øynene hans at han fikk lyst på henne, og på champagne, og nettopp å drikke den på sengen slik mens det snødde plommeblader utenfor. Han nikket alvorlig og smilte et liksom anerkjennende smil. – Nå, hva venter du på? spurte han og Anne Beate kjente en boblende glede. Hun måtte beherske seg for ikke å springe ned med det samme, og hun greide det. Hun gikk rolig ut av rommet og rolig ned trappen, i tilfelle han lå og lyttet etter skrittene hennes. Men nede på 23
kjøkkenet måtte hun krøke seg sammen av en glede hun ikke kunne forklare seg. Kanskje var hun allerede forelsket. Hun fant fram et par champagneglass og satte champagnen i en kjøler og bar alt opp og satte det i sengen. Hun åpnet flasken uten å søle en dråpe og skjenket opp, hun ga ham det ene glasset og løftet sitt eget mot det. – Skål, sa hun. – For våren. – Ja, for våren, sa han og de drakk og stemningen ble lettere med det samme og hun krøp opp i sengen ved siden av ham. Han så på brystene hennes. De snakket om hvilke årstider de likte best og ble enige om at våren og sommeren var bedre enn høsten og vinteren og snart løftet advokat Magnus Dahl hånden og befølte brystene hennes og snart elsket de hett og etterpå sprang advokaten ned og la en ny flaske champagne i fryseren, de elsket igjen og drakk mer champagne og advokaten avlyste sin middagsinvitasjon og lå hele kvelden i sengen med Anne Beate. Da de våknet søndag morgen var de langt fra så sjenerte og fremmede for hverandre som de hadde vært morgenen før. De sto opp og gikk på badet annenhver gang og Anne Beate fikk låne noen klær som var altfor store og som hun så forferdig liten og søt ut i. De gikk en tur i Bærumsmarka og holdt hverandre i armen og følte seg som et par. Og det likte de begge to og Magnus Dahl kysset Anne Beate på den lille nesetippen hennes og sa at hvis det var noe han trengte nå var det nettopp en frisk ung jente å gå søndagstur med. Så dro de hjem igjen til advokat Dahls hus der Anne Beate Jensen 24
laget en nydelig søndagsmiddag av det hun fant i kjøleskapet. Og etterpå elsket de igjen og Magnus Dahl var overveldet over Anne Beates spenstige unge kropp. Men så måtte Magnus Dahl forberede morgendagens arbeid og ta flere viktige telefoner og Anne Beate ville ikke forstyrre, men gikk lydløst omkring og ryddet opp etter middagen og ryddet litt ekstra i huset og serverte advokaten kaffe og sa ikke et ord for ikke å distrahere ham i arbeidet. Og da klokken nærmet seg syv sa hun at hun måtte hjem til seg selv, og da ble han oppriktig lei seg og spurte om hun ikke kunne vente med å dra til morgenen etter, han skulle kjøre henne hjem tidsnok til at hun fikk kledd seg og kommet seg på arbeidet – hun sto den gangen i designbutikken Eleganse på Majorstua. Og slik ble det. Og stadig oftere våknet Anne Beate opp i Magnus Dahls villa i Bærum og til slutt var det bare besværlig å sitte med en leilighet hun aldri brukte. Advokaten solgte den, og Anne Beate flyttet inn i den romslige villaen og ikke lenge etter sluttet hun i designbutikken for det var bare tungvint å ha et arbeid å måtte gå til når det strengt tatt ikke var nødvendig. Dessuten gjorde hun bedre nytte for seg hjemme hos Magnus der hun forandret huset fra innerst til ytterst og skiftet ut det som minnet om den vulgære skuespillerinnen, det var ikke noe å si på at hun ville sette sitt eget preg på sitt eget hjem. Ja, da den siste av Magnus’ gamle bryllupsgaver var ute av huset pustet hun rett og slett lettere og rommene virket renere enn før. Dessuten skulle de gifte seg i nærmeste fremtid og kom sikkert til å få både flere og dyrere gaver. 25
Men dette var altså to år siden, nå bodde Anne Beate og Magnus Dahl på Aker Brygge, og selv om de hverken drakk champagne eller elsket med hverandre like hyppig som vinteren 1996, hadde de det meget bra. Magnus arbeidet om mulig enda mer enn før og var ikke blitt mindre velansett og velbeslått siden de møtte hverandre. Anne Beate Dahl hadde, etter at hun hadde ominnredet advokatens hus, begynt å kjede seg en smule. Sammen med en av sine gode venninner, Vivian Strand, åpnet hun en designbutikk i konkurranse med Eleganse på Majorstua. Magnus Dahl hjalp dem med å komme igang. Men fordi Vivian Strand ikke hadde greie på økonomi, men derimot på løgn og sladder, gikk Ekstravaganse konkurs etter bare seks måneder, og det var i den forbindelse Anne Beate hadde saksøkt sin tidligere kompanjong. Men dette forstyrret ikke harmonien i den store leiligheten når kvelden falt på og de hadde sine koseligste stunder. Tvertimot. Som sagt så de lite til hverandre i løpet av dagen, men om aftenen satt de i den kremgule skinnsofaen og delte en flaske vin eller to. Ja, av og til ble det tre og da ble det gjerne et samleie også. Magnus hadde på seg den dyre silkeslåbroken hun hadde gitt ham i fødselsdagspresang. Selv hadde hun enten den lakserøde pyjamasen eller den sjokoladefargede kimonoen, han fant begge deler sexy. Fra sofaen så de ut gjennom stuens største panoramavindu, på den blanke fjorden, båter som kom og gikk. De snakket om løst og fast og om Anne Beates rettssak. Magnus foretrakk rødvin, selv drakk hun hvit av hensyn til linjene. En god og passe avkjølt fransk Char26
donnay var herlig. Magnus var så flink til å fortelle om sin dag, rett fram, åpent, han karikerte sine motstandere på en så fornøyelig måte at Anne Beate ofte måtte le. Det falt en egen ro over dem i den kremgule sofaen. Om vinteren tente hun på peisen, hele året pyntet hun med champagneroser, hvite tulipaner og stearinlys. Kanskje serverte hun salte kjeks med roquefort og oliven. Når hun hørte venninnene klage på sine ekteskap, tenkte hun at de sikkert hadde seg selv å takke. Hun og Magnus hadde det ihvertfall utmerket og Magnus elsket henne stadig mer. Senest igår kveld hadde de sittet i hverandres armer og hygget seg med noen flasker vin. Ja, så mange at hun faktisk ikke følte seg helt i form denne onsdagsmorgenen i april. Heldigvis hadde hun ingenting å bestille. Hun hadde sannelig godt av en avslapningsdag, slik ukebladene skrev at enhver kvinne burde unne seg. Hun kunne ta et fargebad og smøre seg godt inn med bodylotion og lakke tåneglene. Hun trengte så sårt til litt forpleining, men tiden strakk ikke til. Nei, idag skulle hun sannelig kose seg. Hun trakk dynen over hodet og sov søtt i enda en time. Så sto hun opp, satte på kaffen og løp ned til postkassen i bare morgenkjolen. Hun pleide aldri møte noen, og om hun gjorde det – hvem var mer velkledd i morgentøy enn Anne Beate? Den kjølige høstluften snek seg inn mellom den løsthengende kimonoen og kilte deilig. I postkassen lå i tillegg til avisene og en telefonregning et brev til henne selv med håndskrevet navn og adresse 27
som hun åpnet mens hun gikk de få trappetrinnene opp igjen mot den åpne døren. Det inneholdt et ulinjert ark med to setninger skrevet for hånd, med blokkbokstaver. «Din mann har et kjærlighetsforhold til sin kollega, Ellen Marie Sahlfar. Hilsen en som vil deg vel.» Anne Beate leste de to setningene, stanset og tok seg for brystet. Hun ble stående med arket i den ene hånden, konvolutten i den andre til noen gikk i ytterdøren i etasjen under og fikk arket til å blafre i hånden hennes. Hun skyndte seg opp og låste døren bak seg. Hun så på arket. Ellen Marie Sahlfar? Det var akkurat som i en film. Ellen Marie Sahlfar? Hun satte seg ned på skinnstolen ved rokokkokommoden, løftet røret av telefonen, men la det på igjen. Sahlfar? Anne Beate hadde aldri hørt navnet. Hun fant katalogen og bladde febrilsk. En kollega? Magnus ville aldri falle for en advokat. Hun slo hans direktenummer, men la på igjen før det svarte. En som ville henne vel? Det var ikke sant, det måtte være omvendt, en som ville henne vondt. Og om det var sant? Nei! Men hvis? Ikke være impulsiv. Holde hodet kaldt. Ikke buse fram med det samme og kanskje gjøre noe dumt. Ellen Marie Sahlfar. Hadde hun hørt det likevel? Ringte det ikke en bjelle? Eller var det fordi hun allerede hadde sagt det så mange ganger for seg selv? Anne Beate Dahl gikk hvileløst fram og tilbake og kom til å se seg selv i det venetianske speilet. Hun var blek og i øynene var det noe veldig trist. Stakkars henne! Nå forsto hun hvor stort inntrykk det hele hadde gjort. Ja, hvis det var noen som ville henne vondt 28
hadde de allerede greid det. Men så lett ville hun ikke la seg vippe av pinnen. Den som trodde det skulle få tro om igjen. Anne Beate Dahl ville ikke ringe hit og dit og lage skandale og gjøre seg selv til latter. Før hun hadde visshet. Antagelig dreide det seg om en forsmådd og falmet kvinne som ikke unnet de yngre og vakrere rikdom og lykke. Vivian Strand! Det kunne ligne henne. Den dumme geita. Anne Beate så seg i speilet og registrerte til sin glede at hun allerede så mye bedre ut. Besluttsom og sterk. Det kledte henne. Hvis hun skulle gå ut senere idag, ville hun ta den militærgrønne lange Zapa-frakken. Den ga henne autoritet. Men det var altfor tidlig å tenke på slikt, hun var fremdeles for rystet til å møte verden og se menneskene. Men her, i sitt eget vakre hjem, følte hun seg trygg og beskyttet. Hun gikk til telefonen på bordet ved den dype sofaen der de hadde sittet tett omslynget, eller ihvertfall ved siden av hverandre igår kveld – hun måtte snufse ved tanken – og slo nummeret hans. Det svarte i den andre enden og Anne Beate sa: – Hei, vennen, – det er meg. Mens hun hele tiden så seg i speilet for å kontrollere at hun var rolig og fattet. Han sa: – Ja, kjære? Hun svarte ikke med det samme, og han sa kjælenavnet hennes: – Bette? Hun trakk pusten og strøk en hånd over pannen: – Jeg lurte bare på om du kommer til vanlig tid, om vi skal spise sammen idag? Og han svarte at han kom i syvtiden, som vanlig. Hun spurte om han ville ha noe spesielt og han svarte nei. Anne Beate sa at hun gledet seg til å se ham, og 29
det ble stille i den andre enden. En talende stillhet? Hun lyttet intenst og prøvde å forstå denne stillheten. Han sa farvel og de la på. Anne Beate ble sittende ved telefonen. Hun slo opp i katalogen på Ellen Marie Sahlfar og fant en eneste i Oslo, en advokat. Anne Beate slo nummeret, ingen tok den. Over Ellen Marie Sahlfar sto navnet Einar Sahlfar og i tillegg til hans privatnummer – identisk med Ellen Marie Sahlfars, sto et mobilnummer. Hun slo det og en mann svarte: – Sahlfar! i den andre enden. Anne Beate kvapp og spurte om hun kunne få snakke med Ellen Marie Sahlfar. Mannen svarte at hun kunne treffes på et annet nummer, Anne Beate kjente det igjen, det var nummeret til advokatkontoret Dahl og Dragseth. Magnus hadde aldri nevnt henne. Anne Beate merket seg av en eller annen grunn alle kvinnenavn som kom ut av Magnus Dahls munn. Hun ringte sentralbordet, gjorde stemmen mørk og spurte etter Ellen Marie Sahlfar. Sekretæren sa: Et øyeblikk og satte henne over, og en nesten munter stemme svarte: – Sahlfar! i andre enden, en slik kunstig stemme som Anne Beate ikke kunne fordra. Hun klasket røret på og ble sittende og vri diamantringene på fingrene. Hjertet hamret i brystet enda hun sa til seg selv: Det er bare tull. Det er bare noen som er misunnelige og vil ødelegge for meg og Magnus, det er sikkert Vivian. Men det hjalp ikke. Hun gikk inn på Magnus’ arbeidsværelse og åpnet skuffene i skrivebordet og kikket i søppelbøtten for kanskje å finne noe som 30