Smeltet av Lize Spit

Smeltet

Lize Spit

Smeltet Oversatt av Hedda Vormeland

Lize Spit Originalens tittel: Het smelt Oversatt fra nederlandsk (flamsk) av Hedda Vormeland © Lize Spit, 2016 Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Innkjøpt av Kulturrådet

This book was published with the support of Flanders Literature (flandersliterature.be).

ISBN 978-82-02-52817-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Tilde, Jornt & Saar

KLOKKA 9.00

Invitasjonen kom for tre uker siden og var overdrevent frankert. Vekta av frimerkene, som i sin tur må ha kostet ekstra porto, fylte meg i første omgang med håp: Det finnes fremdeles ting som gjør hverandre mulig.

Jeg fant konvolutten oppå resten av posten, et titalls brev og brosjyrer, samlet i to små bunker utenfor døra mi.

Naboens signatur; en stabel for hver gjenytelse som gjensto å gi. Under den overfrankerte konvolutten lå et tilbud fra en franskspråklig klarsynt og et blad fra en leketøysbutikk som var beregnet på naboene opp trappa – det hender rett som det er at min postkasse er forsvinningsgrop for post som får ungene til å mase. Ved siden av befant regningene seg, og fire brosjyrer fra et billig supermarked, alle med den samme stusselig fylte kalkunen, en mokkakubbe, rimelig vin. Jeg hadde ganske riktig ingen planer for nyttårsaften ennå.

Jeg plukket opp den halvhjertede barrikaden, gikk inn i leiligheten og tok den vante ruten med posten i hånda mens jeg åpnet hver eneste dør uten å vite hva som var verst: å støte på en inntrenger eller evig og alltid de tomme rommene.

Etter at jeg hadde hengt på plass jakka og vottene, begynte jeg på middagen. Skrelte en potet, skar bort gevirene som hadde begynt å vokse ut i sollyset. Jeg helte vannkokeren full, skrudde først som sist blusset under den tomme gryta helt opp, så vannkokeren skulle skjønne at den måtte kjappe seg.

7

Mens jeg ventet, bøyde jeg meg over brevet.

Navnet mitt og adressen var skrevet med svart penn i en håndskrift jeg dro kjensel på, men ikke helt kunne plassere.

Med spissen av potetskrelleren rev jeg opp kanten. Et hvitt kort kom til syne, et foto av et spedbarn, et navn. Selv uten å ha sett skikkelig på bildet, navnet eller datoen visste jeg at dette var et bilde av Jan, og at det ikke var noen fødselskunngjøring. I år, den 30. desember, ville han ha fylt 30.

Jeg så på adressen min igjen, gatenavnet. Kråketærne var risset dypt inn i papiret, klørne danset like over linjene.

Selvfølgelig var dette Pims håndskrift. År ut og år inn satt jeg ved siden av ham i klasserommet, så ham svare på prøvene. Aldri hadde jeg forstått hvorfor han trykket pennen så hardt ned. Svarene hans var ikke blitt noe riktigere av det.

Pim hadde altså lett opp adressen min. Han hadde skrevet den feilfritt av, bokstav for bokstav. Selve invitasjonen var en trykksak. Det sto en liten spalte med forklaring på innsiden.

«Kjære …» på den stiplede linja var det plass til det håndskrevne navnet mitt.

«Som dere sikkert vet: Denne måneden ville ikke bare Jan ha fylt tretti, men det helautomatiske fjøset vårt skal også innvies. På tide å samles igjen og ta et glass og litt mat sammen.»

Jeg tok av meg skoene så jeg kunne kjenne det myke parkettgulvet under fotsålene. Jans posthume fest var blitt et markedsføringsstunt, et forsøk på å få samlet flest mulig folk til lanseringen av et nytt foretak.

Jeg leste ikke videre. Slengte kortet i søpla sammen med resten av posten og potetskrellet. Jeg skrudde opp krana, holdt håndleddene under den kalde strålen, øste vann i ansiktet.

Den tomme støpejernsgryta knaket, tryglet også om vann. Og selv om vannkokeren nettopp hadde det klart, kvalte jeg gassflammen igjen. Jeg var ikke sulten lenger.

Selvsagt visste jeg allerede før jeg tørket kinnene med 8

kjøkkenhåndkleet, at jeg ikke kom til å klare å la det bli med dette.

Jeg plukket kortet opp fra søpla.

Bildet av Jan var blitt tilsmurt med stivelsen fra potetskrellet. Fra munnen strakte det seg et svart streif, leppene var klint utover helt opp i panna. Med snippen av kjøkkenhåndkleet forsøkte jeg å få Jans smil på plass igjen.

«15.00: fjøsdørene åpnes. 15.15: kort demonstrasjon av melkeroboten etterfulgt av fest. PS Husk varme klær. Ingen blomster, men ta gjerne med et bilde av eller et godt minne om broren min. Disse kan mailes på forhånd til info@melkegaarden.be eller legges ut på Jans Facebook-vegg. Veibeskrivelse på baksiden.»

På baksiden av kortet, under et forenklet veikart, sto det et klissent sitat. Jeg leste det høyt et par ganger, slik Pim må ha ment det. Det var og ble setninger som anstrengte seg for hardt.

Nå er klokka litt over ni, jeg har nettopp kjørt forbi Vilvoorde. Uret i bilen blinker med et par sekunders mellomrom og går et par minutter foran det klokkeslettet mobiltelefonen min viser. Kanskje skyldes det kulda. Så lenge jeg kjører på motorveien, blir Jans ansikt liggende uttrykksløst på passasjersetet. Det er ikke for bildets skyld jeg har med meg kortet. Heller ikke de nøyaktige klokkeslettene eller veibeskrivelsen trenger jeg å se på igjen. Bare det tykke laget med frimerker på konvolutten er det jeg trenger. De frimerkene beviser at Pim ville være helt sikker på at denne invitasjonen skulle komme fram til meg. Selvsagt vet jeg at den ikke er beregnet på den jeg er nå, men på den jeg var da vi fortsatt snakket med hverandre, Eva sommeren 2002. Derfor gjør jeg nøyaktig det jeg ville ha gjort den gangen: trosser uviljen og kommer uansett.

4. JULI 2002

Nyhetsoppleserens stemme kommer fra hagen. Det er torsdag. Det er kø og kork så mange steder at det ville vært enklere å ramse opp de stedene hvor rushtrafikken faktisk glir greit. Det varsles om at vi har et par varme dager i vente. Etter værvarselet spiller de «The Ketchup Song». Tonene overdøves av flaksingen fra fugler som letter.

Kanskje skyldes det at jeg for en gangs skyld har sovet godt, eller musikken som gjør at hver eneste bevegelse dunker, men for første gang siden i vinter virker det som om jeg våkner på riktig sted. Det ligger en fremdeles urørt sommer foran meg. Kirkeklokkene kommer til å vokte over varigheten av hver time, ingen kommer til å forsinke eller skynde på viserne, ikke engang Laurens og Pim. For første gang siden Jans begravelse gjør den tanken meg rolig. Jeg trenger bare å fortsette å følge det angitte tempoet, så ordner alt seg.

Jeg setter meg opp i senga oppunder taket. Får først nå øye på Tesje, som står ved siden av senga si. Den korte piggsveisen klistrer seg til det svette hodet. Hun gransker lakenet sitt, sjekker om stoffet på hver side av senga virkelig er nøyaktig like bredt.

«Har du sovet i natt?» spør jeg.

Hun nikker.

Det er en perfekt dag for forvandlingskuler.

10

På vei til sykkelen min støter jeg på far. Han står og røyker, samtidig som han med en viss stolthet lytter til ellevenyhetene som strømmer klart og høylytt ut fra radioen som han for litt siden hengte opp i toppen av kirsebærtreet for å jage bort kråkene. Han lener seg mot bakbygningen vi kaller «verkstedet», selv om ingen noen gang jobber der.

Køen mot kysten har fortsatt ikke løst seg opp på grunn av to alvorlige ulykker på E40, jeg har puttet en femticent i hver sokk. For hvert skritt glir myntene lenger ned.

Far tar sneipen, som det bare er filteret igjen av, ut av munnen, tråkker den ut med tøffelen, plukker den opp.

Han har på seg svarte dongeribukser. En gang var dette buksene han brukte på jobben, men nå sitter de ikke så godt lenger. Litt over knehøyde er det to buler i stoffet, avtrykket etter den måten han oftest sitter på huk på, ved siden av ølkassa.

«Eva», sier han.

Han snur seg, gjør tegn til at jeg skal bli med. Fra hans munn lyder navnet mitt noen ganger som en ordre, andre ganger som et spørsmål, sjelden som noe som tilhører meg.

Jeg følger etter far inn i verkstedet. Myntene sklir forbi anklene og ned under føttene mine.

Mor lanserte benevnelsen «verksted» da de kjøpte dette huset og hvert tomme rom tillot dem å bli alt mulig dersom de bare gjentok det ofte nok. Far skulle utføre storslåtte ting her. Stelle hagen, klippe hekken, anlegge en komposthaug, pusse opp badet. Sistnevnte ble brukt til barneværelse av de forrige beboerne og hadde tapet med bamser på. Midt i rommet har far murt opp en halvhøy skillevegg av hulltegl til å henge en vaskeservant på. Veggene skulle flislegges så snart det ble penger til overs til det. Jolan oppdaget at hullene i teglsteinene var utmerkede tannbørsteholdere.

«Veldig praktisk, i mellomtida», avgjorde mamma.

11

Jolan hadde regnet det ut allerede da: Det finnes ingen tid mellom tid.

Overalt i verkstedet ligger det tomme ølbokser og annet skrammel. Veggene der inne er fulle av sopper. De fleste vokser skjevt på stilken slik at de kan myse ut under kanten av hatten, så de med egne øyne kan følge med på hva som egentlig foregår her alle de timene.

Far slenger den flattråkkede sneipen i en av boksene som det fortsatt er igjen en slant oppi.

«Ellers kommer hun der til å klage.» Han peker mot døra som fører inn til huset, kjøkkenet.

Fars skuldre har en grop på oversiden, det får det til å se ut som om armhulene hans veier for mye. Slik står vi litt og ser på hverandre, midt i et verksted som er overlesset med alle slags reklamevarer som øl- og vinhandler Peters gir med på kjøpet når han selger kasser med Maes pils – blå skyggeluer, blå oppblåsbare ølbrett, blå badeballer.

Mon tro om far ser det jeg ser: at dette er blitt et lager fullt av potensielle tombolapremier?

Blikket mitt faller på drillen som ikke henger fra taket sammen med det andre verktøyet, men ligger i en reol som nokså nylig ble skrudd sammen og forankret i veggen. Det var den eneste gangen drillen ble brukt. Det er vanskelig å avgjøre hva som muliggjorde hva: drillen reolen eller reolen drillen.

Alt dette verktøyet har ikke havnet her sånn helt uten videre. Vi bor ikke så langt fra ALDI-butikken – det er akkurat litt for langt å gå, men det går helt fint å sykle.

Hvert år ligger det et eller annet der som fedre ikke har ennå. På brua over motorveien som skiller landsbyen vår fra nabolandsbyen, kan man stadig se dem: vinglende mødre med løvsager, MEDION-massasjeapparater, hekksakser og grilltenger på sykkelstyret.

Denne drillen ga vi far i gave for et år siden. Han var spesielt fornøyd med den så lenge hele greia fortsatt lå innpakket på skjenken. Etter å ha pakket den opp la han den på en bunke nystrøkne kjøkkenhåndklær. Der ble den liggende 12

helt til forberedelsene til den neste fødselsdagen hans ikke kunne utsettes lenger.

«En drill blir i gjennomsnitt brukt i bare elleve minutter i hele sin levetid», sier far.

«Det er lite», sier jeg.

Jeg ser etter om prislappen fortsatt sitter på esken, for å kunne beregne kostpris per sekund. Dette kan jeg fortelle til Pim og Laurens etterpå. Kan hende vil det interessere dem.

«Se her, Eefje. Det var denne jeg ville vise deg.»

Far peker på en løkke, den dingler under den midterste bjelken i takåsen, ved siden av hekksaksa.

«Du kan ikke se på den hvor vanskelig det er å få hengt opp noe sånt, hva?»

Jeg svarer med et skuldertrekk. Både for sånne ting som folk ikke bryr seg om, og for sånne ting som folk tvert imot bryr seg veldig mye om, men ikke finner de riktige ordene for, trekker de på skuldrene. Hver gang tenker jeg at det er på høy tid å velge en annen kroppsdel, eller om nødvendig en annen bevegelse. I skuldrenes anatomi er det, i motsetning til i øyebrynenes anatomi, akkurat litt snaut med rom for nyanser.

«Det er ikke hvem som helst som kan knytte denne», sier han, «den må henge i nøyaktig riktig høyde.»

«Det kan jeg se», sier jeg. «Og hva er den nøyaktige høyden, da?»

Spørsmålet mitt faller for døve ører.

«Med gæren knute må du lide. Du vil vel ikke at jeg skal lide?»

Jeg ser opp på løkka igjen mens jeg rister på hodet.

«Hvis du ikke faller langt nok, brekker ikke nakken på deg. Da tar det lang tid. Og om du faller for langt, ryker halsen, og det vil du ikke gjøre mot de folka som kommer til å finne deg. Du vil jo ikke det?»

«Nei, det vil du ikke», sier jeg.

Far har en skyggelue på hodet. Svetten fra de siste dagene har trukket inn i den og tørket. Saltet har etterlatt seg 13

hvite, uregelmessige linjer på høyde med panna. Jo varmere dagene er, desto høyere opp havner stripen.

Han ser taus på meg, tar av seg skyggelua, sjekker om det er noe spesielt med den. Han ser det ikke. Lua havner på hodet hans igjen, denne gangen bak fram.

Jeg kan ikke annet enn å tenke: Denne mannen er faren min. Han er eldre enn gjennomsnittet, ettersom det tok tid før han traff noen som ville ha barn med ham. Han arbeider i en bank, der driver han med ting han aldri går i detaljer om, og som ingen noen gang spør etter heller, ettersom folk nå engang regner med at så lenge man ikke selv begynner å snakke om det, så er det heller ingenting å si. For å komme til denne jobben må han hver dag – også når det regner – sykle til en bussholdeplass for så å sitte på bussen en halvtime. På de ukedagene tjener han akkurat nok til å underholde familien sin, som ikke stiller noen spørsmål, betale for taket over hodet på dem, der han kan henge gavene de kjøper for pengene hans uten at han har ønsket det.

Det er jeg som er denne mannens eldste datter, så nå kan jeg ikke bare uten videre nikke eller svare noe uten at jeg vet nøyaktig hva han har planer om.

Jeg tvinger fram noe i ansiktet. Ikke noe smil. Ikke noen medlidenhet. Forståelse, kanskje, selv om jeg ikke vet hvordan det kan ta seg ut oversatt til grimase.

«Du tror akkurat som moren din at denne gamle kødden aldri mener det han sier. At denne gamle kødden ikke har mot nok til dette?»

Far sier alltid «moren din», og mamma gjør det samme når hun snakker om pappa, da sier hun «faren din». Det er ikke helt rettferdig. På den måten prøver de å komme unna med noe, ved å late som om det er jeg som har valgt dem.

«Vil du at jeg skal demonstrere det for deg?»

Han tar den vaklevorne gardintrappa, slår den ut rett under løkka og klyver opp trinnene. Etter tredje trinn begynner gardintrappa å vakle faretruende. Jeg går nær14

mere, stiller meg ved siden av for å støtte den. Myntene glir ned, havner under fotsålene mine. Radionyhetene klokka elleve er over og blir fulgt av reklame.

«Ikke betal mer enn du må. Finner du det samme apparatet billigere i en annen butikk, refunderer vi mellomlegget.»

Far kommer til toppen av gardintrappa. Han balanserer med begge føtter på øverste trinn, reiser seg opp og står rett under løkka. Tauet dingler til side, kommer tilbake og gir ham et kort dunk i bakhodet. Han mister nesten balansen.

Jeg holder gardintrappa godt fast. Jeg kan bare sørge for at han ikke faller. Jeg kan ikke sørge for at han ikke hopper.

Siden jeg presser føttene så hardt ned, svir nedfallsmyntene enda mer. Profilen av Albert II kommer til å stå preget inn i fotsålene mine resten av livet.

Far rykker en gang i løkka – den henger godt nok fast.

Han legger den om halsen. Kaster et blikk utover sitt eget personlige blå imperium. Han nikker. Det likner ikke så rent lite på tilfredshet.

«Folk som henger seg, klorer ofte bort huden på halsen.

Det er angeren. Angre må du ikke», sier han.

Jeg nikker.

«Hørte du hva jeg sa, Eva?» Jeg nikker igjen.

«Hva sa jeg, da?»

«At du aldri må angre», sier jeg.

«Jeg hører ikke hva du sier.»

«Angre må du aldri gjøre», gjentar jeg, høyere.

Først nå ser han i min retning, får øye på meg som står og støtter trappa.

Et øyeblikk er han taus.

«Du må se å få gjort noe med det håret, Eva», sier han så. «Det ser ikke ut.»

Håret mitt er etter min mening akkurat passe langt: kort nok til at jeg kan gå med det utslått når det er kaldt, langt nok til en hestehale på varme dager. Far har ikke helt vent seg til det ennå. For en uke siden klippet jeg av et par centi15

meter selv fordi tuppene fliset seg opp. Jeg gjorde det foran speilet på det mugne badet, over den gammeldagse benken som står der, med saksa mamma iblant klipper til stoff med.

«Takk for at du ville holde gardintrappa litt, Eva», sier far. Nå har han tatt av seg løkka og står allerede to trinn lenger ned.

«Du er den eneste som kjenner til dette. Ikke engang moren din vet noe. La oss holde det slik.» Han famler i bukselomma, tenner en ny sigarett mens han står med korsryggen lent mot de midterste trinnene. «At jeg har vist deg dette, er sikkert et godt tegn.» Han suger inn kinnene.

Forsiktig går far ned resten av trinnene. Nede på gulvet dunker han meg så hardt på skulderen at jeg mister balansen, den typen dunk som fedre skal gi sønner.

«Røyking er skadelig», sier jeg.

I vinduet på Nærbutikken ligger det et par Raider-sjokolader utstilt på et teppe av kunstgress. Egentlig finnes ikke disse sjokoladene lenger – de har skiftet navn til Twix – men ingen tør å fortelle det til Agnes. Hun har drevet denne vesle butikken lenger enn de fleste kan huske.

I det lange, smale lokalet finner man omtrent alt en liten dagligvarebutikk må ha. Likevel kommer de fleste hit bare for å kjøpe slikt som ikke kan bli dårlig, skrumpe inn eller tørke ut. Fetteren til Laurens var en gang modig nok til å gå tilbake til butikken med en pakke nudler som var gått ut på dato.

«Det er ikke holdbarhetsdatoen, gutt, det er den datoen da produktet ble laget», bjeffet Agnes. Etter en kort diskusjon ble pastaen vekslet inn i en pakke sprittusjer. Et par timer senere sto det på skiltet hennes utenfor, ved siden av ALT I TØRRVARER: SOM ENNÅ IKKE ER PRODUSERT. Agnes prøvde aldri å vaske det bort. Tvert imot.

Hun spesialiserte seg på å manipulere holdbarhetsdatoer.

Med en tynn penn forandrer hun tretall til åtte- og nitall, januar tryller hun om til juli bare ved hjelp av en liten 16

vannrett strek. Hun vet at landsbyboerne uansett fortsetter å komme: Den som vil være kresen, må sitte i bilen i ti minutter til nærmeste tettsted for å få tak i en pose mel.

Det finnes alltid grenser for prinsipper. Til og med fetteren til Laurens skal ha kommet tilbake for å kjøpe nudler igjen.

Jeg går inn. Denne dagen begynte så bra. Jeg skylder den fremdeles forvandlingskuler. Mitt nærvær blir registrert av en liten klokke, det er ikke den samme som i slakterbutikken, her høres den nærmest ut som et hvin.

Rullesjalusiene utenfor butikkvinduene er nesten helt nede, inne i butikken er det dunkelt. Det hviler en innestengt kjølighet mellom de fullstablede hyllene. En formiddag som er blitt liggende litt for lenge. Jeg venter og holder øye med døra til boligen innenfor butikken. Der gjemmer Agnes seg, fyller ut kopier av kryssord. Sannsynligvis er det en lenestol og et bord der, og et kjøkken. Ingen kan bekrefte dette.

Jeg venter, for Agnes liker ikke kunder som i hennes fravær begynner å snuse rundt. Jeg løsner skolissene, fisker myntene opp av sokken. Jeg hadde ikke trengt å gjemme pengene i morges. Mamma fikk uansett ikke med seg at jeg dro.

«Morn, Eva», lyder det. Jeg legger siste hånd på skolissen og retter meg opp.

Agnes skynder seg bort til disken, hun går litt krumbøyd.

Ryggen hennes har vokst på skjeve, i samme form som et settbord. Laurens slo en spøk en gang om hvor mange ølglass hun kunne bære på skulderbladene uten å søle.

I dag teller jeg åtte. Dette må jeg huske, da kan jeg kanskje fortelle ham det etterpå.

Jeg følger etter Agnes, mellom de grå hyllene med svamper, tannstikkere, sanitetsbind og plastblomster. Hun vet hva jeg skal ha. Godteriet står i den midterste hylleraden.

«Hvor er de andre to musketerene, slaktersønnen og gårdbrukersønnen?» spør hun. Jeg trekker på skuldrene.

Etter at mannen til Agnes stakk av med en annen mann, 17

etter at det nye slagordet kom opp på skiltet utenfor butikken, tillater hun ikke lenger kundene å plukke godteri selv, ikke engang jeg.

Jeg ber pent om tjue sure oblater, fem sure matter og to pakker forvandlingskuler. Hun slipper godteriet ned i et kremmerhus.

«Skal du finne på noe sammen med broren til Jan i dag?

Skal du dele dette med ham?» spør hun.

Jeg nikker overbevist, selv om jeg ikke er helt sikker ennå.

Hun gir meg litt ekstra av alt.

Med kremmerhuset på styret sykler jeg gjennom landsbyen. Jeg skanner de tomme gatene, i håp om at langvarig kikking skal få Laurens og Pim til å reise seg fra kollasjene av gamle minner. Etter en time er alt godteriet spist. Munnen svir etter alt det sure. Jeg har en klump i magen. Jeg burde blitt hjemme. Det kan hende de har prøvd å ringe meg.

Jeg sykler bortom slakteriet.

Sykkelen til Laurens står ikke inntil veggen på forsiden.

Kanskje han har fått nye venner eller hobbyer som han ikke har fortalt meg om, kanskje han er av gårde. Kanskje står sykkelen hans bare i garasjen i dag, kanskje foretrekker han å sitte inne i dette været og se på tv heller enn å dra bort til meg.

Gjennom det store utstillingsvinduet kikker jeg inn i butikken. Presten står og velger kjøttpålegg. Han peker på servelaten. Moren til Laurens svinger kladden opp på skjæremaskinen. Gjennom den åpne butikkdøra hører jeg knivene bevege seg langsomt. Kjøttskjæring frembringer ikke lyden av noe som brister, men av noe som rakner.

Laurens hadde rett: «En ku består av en million tynne tråder», sa han en gang i spisefri på skolen mens han trillet innmaten av brødet sitt til små kuler, trakk en pølsebit fra hverandre i slintrer og la dem på en og en kule. «Når det går opp for deg, synes du ikke det er fælt å skjære det opp 18

lenger.» Dette hørtes ikke ut som noe han hadde kommet på selv, men bare det at han husket det, syntes jeg var temmelig drøyt. Å se på moren til Laurens gjorde meg nesten alltid rolig.

Hun snakker om væromslaget som er like om hjørnet, det kan jeg se av måten hun beveger hendene på. Så stabler hun de løse, nye skivene med salami på vekta. Her, mens jeg ser presten som godkjenner kjøttpålegget og betaler, blir jeg overrumplet av en dysterhet som har holdt seg borte en stund, som jeg hadde trodd, håpet, kanskje var borte for godt.

Jeg har etter hvert skjønt at det ikke er noe som kan hamle opp med denne følelsen, selv om jeg sitter tidsnok på en stol i riktig klasserom i et antrekk alle er vant til å se meg i, selv om jeg står og ser på kjøtt, selv om jeg ikke står og ser på kjøtt. Da mangler jeg noe, alt, som om jeg en gang har vært mer fullstendig og noe i meg fortsatt husker hvordan det føltes.

Det overrumpler meg også hver gang jeg står der i badekaret mens jeg vasker meg. Da er det noe som legger seg på huden. Det stenger meg inne, strammer seg, understreker at jeg er på feil sted.

Kanskje oppsto det fordi jeg ble født kort tid etter et tvillingpar, fra en livmor som fortsatt var tøyd litt ut, slo det meg for litt siden. Kanskje mamma var litt romslig rundt meg de første ni månedene.

Innen moren til Laurens oppfatter at jeg står og ser på henne, er jeg borte fra synsfeltet hennes igjen.

Uværet bryter løs før jeg kommer hjem. De første regndråpene er lunkne. Det er uunngåelig, de siste dagene har det til og med kommet varmt vann ut av kaldtvannskrana.

Jeg leter etter et tre å søke dekning under, stiller meg under tujaene som grenser til hagen vår, ser hvordan det herjer rundt meg. Vindkast bryter regnpiskene.

Vi skulle aldri ha gitt far verktøy, og i hvert fall ikke en hekksaks. I to år alt har den hengt ubevegelig i taket, med begge håndtakene ufikst nedover. Når det blåser, våkner 19

hele greia til liv. Sannsynligvis var det dette som satte ham på tanken.

Først slipper ikke bladtaket noe fra seg, men ganske snart siver store, uregelmessige dråper igjennom. At jeg blir våt, gjør ikke noe.

FIRE SKYGGER

Vi var tre, men kastet fire skygger. Jolan, storebroren min, ville vært den ene halvdelen av et sunt og friskt tvillingpar om bare ikke navlestrengen hans hadde vært surret rundt søsterens hals.

Av fødselen deres i 85 – fire uker for tidlig – ble det tatt uendelig mange bilder, som ble klistret inn i et album med dobbeltsidig teip. Under datoen, nøyaktige klokkeslett, navnene på ukjente onkler, notater om storslagne drømmer – oppnåelige fordi de til en viss grad aldri ville kreve oppfyllelse.

JOLAN DE WOLF OG TES DE WOLF. På kortet med fødselskunngjøringen sto det et lite kors ved siden av navn nummer to, noe eget kort med dødsbudskapet trengtes ikke.

Rundt den tida da Jolan fikk komme ut av kuvøsen – slik overdrev far det – ble jeg født.

Det skjedde omtrent halvveis i 88, ved midnatt. Jeg var jente. Navnet mitt var Eva. Også jeg kom alene. Far var akkurat ute og tok seg en røyk.

Sammenliknet med den lille, forsinket utviklede kroppen til Jolan var jeg allerede fra begynnelsen av mer solid. Av mitt første år ble det tatt maks femti bilder. Ikke et eneste av disse øyeblikksbildene hadde følge av noe klokkeslett, det kom ingen ukjente onkler og tanter på besøk.

«Elefantbein», skrev far under bildet hvor jeg satt på 21

potte for første gang. Ut fra de andre notatene mente jeg å kunne utlede at de var blitt skrevet ned først i ettertid, ettersom de satte ord på noe midlertidig, allerede inneholdt en evaluering av situasjonen. «Eva, da hun fortsatt var lyslugg.» Eller: «Januar, da kunne hun fremdeles smile.»

Tre år senere, i 91, kom Tesje etter. Av henne tok far bare en håndfull bilder, som ikke engang havnet i noe album.

Tesje var helt fra begynnelsen av skjørere og mindre enn oss. Hun hadde tynn hud gjennombrutt av årer, og tynt blondt hår.

«Ja, hva tror du? Etter to barn var det ikke nok råstoff igjen til henne», spøkte far ifølge mor ved barselsengen.

Det sprang sannsynligvis ut av stolthet, kanskje var han overveldet av følelser. Likevel må det ha hørtes unnskyldende ut overfor sykepleierne, sånn en dame prater når en matrett ikke er blitt helt vellykket.

«Sånn hørtes faen meg faren min ut også. Og forresten så har du fire unger, ikke tre», hadde mamma sagt. Av måten hun iblant tok opp dette igjen på, det at hun også tok med «faen meg» i sitatet, forsto jeg at det var her det hadde begynt. Dette var den grunnleggende anklagen hennes.

Navnevalget var utfallet av en lang diskusjon: Mamma ville ha «Tesje», far ville ha et annet navn, helst «Lotte» eller om nødvendig «Lotje». Men til slutt, sannsynligvis i et forsøk på å gjøre opp for noe, gikk han med på mammas forslag. Tesje ble en hedersbevisning.

Da hun var to år gammel, fikk hun økenavnet «skrapekaka». Skrapekake var et kjælenavn for minstebarnet i en familie, et begrep mor hadde med seg fra det området der hun hadde vokst opp, fra et hjem med en tyrannisk far som hun var den eldste datteren til. Ordet hadde noe tragisk ved seg, fikk det til å høres ut som noe overflødig og sammenrasket. Vi visste utmerket godt at dette kallenavnet ikke skyldtes nostalgi, men anger over valget av navn til Tesje, noe mor ikke ville innrømme overfor far. Likevel hadde vi alle begynt å bruke det: Språket var det eneste fra mors egen barndom som hun refererte til med stolthet.

22

Ved at Tesje kom, havnet jeg på den midterste plassen i familien, ble jeg den som kunne havne på den ene eller den andre siden når fronter ble dannet, avhengig av om jeg ville være i posisjon eller heller i opposisjon.

Allerede før Jolan ble født, hadde mor og far flyttet fra en større landsby i nærheten til en fireromsbolig i Bovenmeer.

Bovenmeer var et slikt tettsted hvor det, for å opprettholde balansen mellom tilbud og etterspørsel, bare kunne være null eller én av alt: én nærbutikk, én frisørsalong, ett bakeri, én slakterbutikk, null sykkelverksteder, ett bibliotek som man kunne lese ut på et blunk, én barneskole.

I årevis skulle vi omtale alt som fantes i landsbyen, i bestemt form entall, som om det var våre egne eiendeler, mulig å gripe mellom tommel og pekefinger. Som om vi etter en lang krig mot store byer og omkringliggende landsbyer hadde fått fatt på prototypene av en nærbutikk og en slakterbutikk og deretter hadde forankret dem solid, i nærheten av kirken og samfunnshuset, i gangavstand til omtrent alt, innen rekkevidde for enhver.

Forretningsdrivende benyttet seg av det; i ren latskap eller storsnutethet gjorde de heller ingen forsøk på å klekke ut noe mer originalt navn på bedriften sin enn Slakterbutikken eller Nærbutikken, bortsett fra en sjelden gang en undertittel: deres eget slektsnavn.

Bovenmeer hadde et par unntak. Vi hadde to kneiper.

Ofte kom mannfolk ut fra Natten for så, etter en viss nøling, å dra seg opp etter dørkarmen og begi seg til Velkomsten, hvor de alt var begynt å servere øl igjen i de små timer.

Noen navn var innmari vanlige: Tim, Jan og Ann. Både Pim og Laurens hadde en bror som het Jan, selv om det vinteren 2001 skulle oppstå en forskjell i måten å ha på.

Laurens hadde fremdeles en bror da; Pim hadde bare hatt en bror.

Det var et tomt hønsehus som ble kalt Kosovo. Hønsehuset befant seg nøyaktig halvveis mellom Velkomsten og 23

samfunnshuset. I månedsvis hadde det bodd en albansk flyktningfamilie der. Etter at de var blitt utvist, oppbevarte diverse foreninger skrammel og skrot i det.

Det var overhodet ikke klart for meg hva mor og far var ute etter i Bovenmeer. Om de noen gang hadde trodd at de skulle klare seg i en landsby hvor det ble arrangert menighetsfester hvert år, hvor ingen fortrakk en mine dersom noen ble sendt til Kosovo etter en pakke servietter.

KLOKKA 9.30

For seks dager siden, to uker etter at invitasjonen kom, tok jeg med meg en plastbakke til naboen og spurte om jeg kunne få fryse ned en anselig mengde vann. Denne fyren bor ikke ved siden av meg, men under, og derfor er han etter eget sigende strengt tatt ingen nabo, men en underboer. Han er tolv år eldre enn meg. Tilfeldigvis er vi begge lærere: Han underviser i geografi og biologi på en franskspråklig ungdomsskole, jeg i kunst og håndverk på en nederlandskspråklig skole.

Vi hadde begge bodd i dette bygget i fire år da vi snakket sammen for første gang. Den dagen, for omtrent et år siden nå, hadde han med seg en gjennomsiktig pose full av store stykker rått kjøtt – et hjerte, en entrecôte, indrefilet, tunge, ribbein, suppekjøtt. Jeg kom hjem med noen etterlatte formingsprosjekter i armene, etter elever som jeg hadde gitt i oppdrag å klippe opp gamle atlas og bruke fragmentene til å sette sammen en ideell verden. Nesten ingen gadd å bruke hobbykniver og polystyrenskum, de hadde fått jobben unna med papir klistret på et A4-ark. De fleste hadde ikke engang tatt seg bryet med å hente verket sitt ved skoleårets slutt.

Naboen hadde irettesatt meg, jeg burde heller lære elevene å omgås kjensgjerninger med presisjon, med respekt for historien.

Jeg innbilte ham at jeg ikke skjønte fransk. Dunsten som steg opp fra posen hans, gjorde meg kvalm.

25

Ettersom det var krevende for ham å lekse opp for meg på nederlandsk, var han begynt å fortelle hvordan de store mengdene rått kjøtt hadde havnet hos ham: Moren hans bestilte hvert år et helt storfeslakt fra en økobonde og delte kjøttet med sine tre sønner. De fikk komme og velge stykningsdeler. Dette var det eneste tidspunktet i løpet av året at hele familien var samlet.

Før jeg gikk fra ham og opp trappa til min egen dør, fortalte han meg også at de høye hælene mine bråkte på tregulvet i leiligheten min, men at han ikke syntes det gjorde noe særlig, siden jeg hørtes ut som en som visste hva hun ville.

Ut fra dette hadde jeg sluttet: Denne fyren var i besittelse av en svær fryser og skjønte seg ikke noe særlig på folk, og da i særdeleshet kvinner.

Etter et halvt år ville han ikke bare prate, men også tilfredsstilles. Jeg syntes ikke det nødvendigvis var noen bonus, men det gjorde meg ingenting, bare han vasket seg litt på forhånd og jeg fikk beholde klærne på.

De to ukene etter at jeg fikk invitasjonen, hadde jeg hver kveld tilberedt et stykke økologisk storfe fra fryseren hans til naboen og meg selv. Så snart det var blitt plass nok, tok jeg med meg plastbakken. Den fylte jeg med vann fra springen. Bakken fikk så vidt plass i fryseren.

Naboen tillot det og stilte ingen spørsmål. Etterpå vasket han pikkhodet under springen, med tommel og pekefinger, som om han skrudde av det et lokk. Etter at jeg hadde sugd ham – han med rumpa bar på badekarkanten, jeg på kne på gulvmatten – drakk vi i taushet te med fersk mynte. Jeg tok som vanlig skikkelig mye sukker i den.

For en time siden hjalp han meg å bære den tunge bakken fra fryseren sin til bilen min. Det var fremdeles mørkt ute. Like ved bagasjerommet stanset han opp litt, spurte på gebrokkent nederlandsk hvor jeg hadde tenkt meg hen.

Blikket hans gled over beina mine, som i strømpebukse var plettfrie og brunere, over det oppsatte håret, maskaraen på 26

vippene. Jeg merket at han syntes jeg var penere enn vanlig, men ante ikke om det skyldtes at jeg hadde anstrengt meg mer, eller at jeg skulle til å kjøre av gårde med en diger isblokk i bagasjen uten å fortelle hvor.

«Til foreldrene mine», sa jeg.

«Foreldrene dine», gjentok han; først nå demret det for ham at jeg ikke hadde vokst i en kålåker.

«Hvor lenge tror du en sånn isblokk holder?» spurte jeg.

«Kommer an på hvor varm du gjør den bil og hva du trenger den til», sa han.

Jeg rettet ikke på grammatikken hans, dermed slapp jeg også å gå nærmere inn på det.

«Du kommer i kveld igjen for å drikke te?» spurte han, samtidig som han lempet bakken med is opp i bagasjerommet i én bevegelse.

«Klart det», sa jeg.

Jeg så på hvordan naboen gikk inn til seg selv igjen, de spinkle beina, ryggen hans. Jeg fortsatte å se helt til han for lengst var borte.

Før jeg startet motoren, ringte jeg Tesje, men la på før telefonen hennes begynte å ringe, slik at hun ikke skulle se det tapte anropet. Jeg sjekket kjapt Facebook-siden for arrangementet. Den var opprettet et par dager etter at invitasjonen kom, av Pim. Dermed hadde jeg med visshet kunnet fastslå at det var han selv som sto bak hele organiseringen, og ikke foreldrene. Informasjonsteksten på siden opplyste til forskjell fra kortet at vi var ventet fra klokka femten, ikke nøyaktig klokka femten. Typisk hans ordbruk. Hindre folk i å komme presis, allerede på forhånd ha ryggdekning for de ennå ikke fylte potetgullskålene.

Forsidebildet var det samme spedbarnsbildet som på invitasjonen. Folk meldte seg på i voldsom fart. Jeg ventet.

Etter et par dager satte jeg meg på «kanskje».

En stakket stund blomstret siden, venner la ut anekdoter og fotografier. Jeg fulgte med på alle oppdateringer. Jan hadde aldri hatt noen profil noe sted – han var død allerede før han fikk sjansen til å fremstille seg som bedre enn 27

i virkeligheten. Derfor gjorde andre det nå for ham. Utelukkende pene, glade bilder av Jan passerte revy, bilder jeg ikke hadde ant eksisterte.

Jeg tror alle på siden ganske kjapt oppga at de ikke ville ha flere varsler. Et par dager etter at arrangementet var lansert, døde hele greia ut igjen. Alle brukbare bilder var delt allerede.

«Hei mitt navn er Karin Peters er 39 år gammel og kommer fra Belgia. Grunnen til at jeg forteller deg alt dette er fordi jeg har et produkt å tilby deg. Det er bokstavelig talt i staten at jeg beskrive det til deg!!!! Liker å betale umiddelbart. Send meg dine detaljer, og jeg sende bilder!!» var den siste oppdateringen. Det ble stående øverst på siden. I natt ville jeg rapportere det som forstyrrende, men jeg fullførte ikke prosedyren fordi jeg ikke klarte å velge akkurat hva ved det som var upassende.

Nå har jeg kjørt halvparten av den avstanden jeg skal tilbakelegge. Trafikken er i ferd med å løse seg opp.

Med jevne mellomrom ser jeg i sladrespeilet, kontrollerer isblokken. Den kalde massen får temperaturen i bilen til å synke betraktelig. Jeg kjører ikke for fort og lar varmeapparatet være avslått, for ikke å fremskynde smelteprosessen.

På telefonskjermen er Facebook fremdeles åpen på arrangementet. 45 deltakere. Jolan er også invitert, Tesje òg, men ingen av dem har bekreftet at de kommer.

Jeg er fremdeles eneste «kanskje».

6. JULI 2002

Jeg løfter på teppene for å se om de fremdeles er der. Begge puppene mine kunne i nattens løp, mens ingen så på, godt ha stukket av fra kroppen min på leting etter en mer passende, mer troverdig kropp. Mens jeg sov, har singleten vridd seg. Brystvortene titter så vidt fram i ermeåpningene.

Disse puppene minner meg om onkel Rudy, fars bror, som alltid blir stående litt ubehjelpelig når han kommer inn et eller annet sted, til tross for at det alltid er noen som foreslår at han skal sette seg. Har han først satt seg, synker han aldri inn mot rygglenet – på den måten kan han, halvveis uti familieselskapet, fortsatt forsvinne ubemerket.

Puppene mine er ikke egentlig runde og hengende, sammenliknet med andre jenters, de er spisse og står rett opp.

Hvordan kan jeg få fortalt dem at de gjerne kan få bli værende?

Jeg skyver singleten på plass igjen og blir liggende i senga til halv elleve. Jeg hører på naboene som kommer hjem fra handleturen, gressklippere, kirkeklokkene, et fly, en skraphandler som brøler ubegripelige meldinger i en hvinende megafon og dermed ikke får med seg at rikdommen flyr forbi over hodet på ham.

Ved synet av senga som Tesje har forlatt, det tynne lakenet symmetrisk brettet i form av en åpnet konvolutt, føler jeg meg uformelig og planløs.

29

Alt før jeg kommer inn på kjøkkenet, vet jeg at far er der.

Overalt hvor han oppholder seg, driver tobakkslukta.

For ikke så lenge siden leste jeg et eller annet sted at beløpet en røyker bruker på sigaretter i løpet av et år, er nok til å reise på ferie for. Ingen undersøkte om det også finnes folk som røyker nettopp for ikke å trenge å reise på ferie med hele familien.

Det står fortsatt noen greier på frokostbordet. Brød, sjokopålegg, sirup.

«Moren din er på felleskjøpet etter hundemat. Jolan dro tidlig for å titte på fugler», sier far uten å se opp. Han sitter ved bordet, leser avisa. I hånda har han en kulepenn. I dag er det ingenting som er bryet verdt å understreke.

Jeg kan velge ikke å spise frokost, selv om det ikke har noe å si; far kommer uansett ikke til å ta opp igjen det som skjedde i går, det er noe han aldri gjør, gi seg til å snakke om fortida allerede om morgenen. Det må en dytt til for at han skal gjøre det.

Jeg setter meg. Far ser fremdeles ikke opp. Ved siden av ham på bordet ligger det et utfoldet lommetørkle, ved siden av en selvlysende grønn lusekam. På lommetørkleet er det noen rødbrune flekker – flatklemte småkryp, et par løse pigghår med fastklistrede luseegg.

«Hvor er Tesje?» spør jeg.

Far klikker gebisset inn i og ut av munnen. Mumler «aner ikke», men det høres ut som «er ikke».

Jeg tar en brødskive og smører et tykt lag sirup på den. Likevel spør ikke far hva det er jeg driver med: «En brødskive med litt sirup på, eller sirup med litt brødskive på?»

Han slutter å flytte på gebisset og ser på håret mitt, ser på halsen min. Jeg legger fra meg kniven og løfter brødstykket, krummen er salrygget under vekta av pålegget. Fars blikk glir nedover, stanser opp ved armene mine. Jo lenger han ser, desto tyngre blir de.

Selv på de varmeste dagene er jeg vant til å gå med lange ermer. De eneste menneskene som aldri sier noe om dette, 30

er Laurens og Pim. Den siste gangen jeg gikk rundt med nakne armer, var for tre år siden. Det føltes ikke lett og fritt, bare forferdelig nakent.

Fars blikk glir enda lenger ned, til midjen min, klatrer opp igjen, til avisa hans. Han tar en slurk lunken te.

«I den genseren synes det godt at du så smått begynner å få bryster», sier han.

Jeg bretter sammen brødskiva. Den neste biten klistrer seg til ganen og smaker ikke pæresirup. Først da telefonen ringer, våger jeg å svelge den.

De tre sekundene taushet avslører at det er Pim. De har alltid vært der, og hver gang skammer jeg meg over alt det jeg i tidas løp har fortalt ham om meg selv. På tre sekunder kan man forestille seg alt man bare vil. Selv om tausheten også ganske enkelt kunne vært tida lyden trenger på å forflytte seg gjennom de lange, tynne høyspentledningene som forbinder husene våre med hverandre.

«Hei, Pim», sier jeg før han rekker å si noe selv.

«Laurens og jeg skal bort på barneskolen i dag», sier han. Stemmen hans er hes. Jeg vet ikke om det er stemmeskiftet eller klump i halsen. «Det var Laurens som fant det på. Men hvis du vil, kan du bli med.»

«Når da?» spør jeg.

«Nå med en gang», sier han.

«Skal jeg komme bortom dere på veien?» spør jeg. «Forresten, Laurens sier at du kjører Honda? Er det sant?»

Pim er taus et øyeblikk.

«Hondaen har fått motorstopp. Og du må ikke komme innom, men kan godt.»

Jeg tar samme vei til barneskolen som for to år siden, en omvei, innom gården. Pim bor ikke på veien dit, men på den andre siden av landsbyen, også i utkanten. Om noen trakk en linje mellom husene våre, ville de se at den krysses vinkelrett av en rett linje mellom slakterbutikken til Laurens og skolen, likevel er denne omveien enklere og mer opplagt for meg enn for Pim. Før hendte det jeg fylte en drikkeflaske med vann for å 31

klare disse to kilometerne. Nå som jeg tråkker 24 kilometer daglig på sykkelen, til og fra ungdomsskolen jeg har begynt på, virker landsbyen latterlig liten og veien til barneskolen latterlig kort.

Like før jeg er ute av Bulksteeg, sykler jeg forbi skiltet pappa har laget, FORBUDT Å URINERE OFFENTLIG. Selvsagt vet de at det er feil sagt, at det burde stått FORBUDT Å URINERE PÅ OFFENTLIG STED – de er ikke dumme, det er jeg fullt klar over, men hver gang jeg sykler forbi det, håper jeg inderlig at også naboene lar tvilen komme dem til gode.

Da foreldrene mine kjøpte dette huset, var Bulksteeg en liten grusvei som tre bakhager vendte ut mot, og som tilfeldigvis også forbandt påkjøringsrampen til motorveien med landsbyen. Veistubben går akkurat mellom den inngjerdede hagen vår og naboenes eng. For ikke så lenge siden kom noen veiarbeidere og helte utover asfalten som var blitt til overs etter utbedringen av hovedveiene. Veistubben ble meter for meter gjort hard og uforanderlig, egnet for snikkjøring. Selv om det er tre hager som grenser til denne veien, bruker folk alltid hekken vår når de skal bryte forbudet mot urinering på offentlig sted.

Da jeg kommer ut av Bulksteeg, må jeg bortover en gjennomfartsåre, landsbyens mest trafikkerte. Det er lov å kjøre i sytti der, men det blir stort sett ikke overholdt. Farten på bilene har jeg etter hvert lært meg å anslå fra senga.

I ferien kjører folk saktere.

Ved siden av meg på asfalten følger skyggen min etter meg, et spøkelse som ikke viker fra min side, og som ikke har mine konturer lenger. I grunnen la jeg merke til det allerede i løpet av skoleåret. Enkelte plagg strammet, topper passet ikke lenger, bukseknapper var vanskeligere å kneppe. Brystvortene mine var først røde og varme en stund. Det kom noen harde knuter under dem, og etter hvert slapp de seg løs fra ribbeina for å gjøre plass til noe som kunne vokse mellom der, noe som var mykere. Fra den 32

ene dagen til den neste merket jeg brått at det beveget seg, og jeg visste ikke hva som stemte best: at de plutselig var der, eller at jeg plutselig fikk øynene opp for dem.

Nå, etter fars kommentar, er de ikke lenger bare mine, markerer de en varig, viktig endring.

Jeg nærmer meg huset til Pim. Husene ligger et godt stykke fra veikanten, innkjørselen er omtrent tjue meter lang, peker rett mot det største uthuset, er mer enn bred nok til grovt artilleri, skurtreskere, hestekjerrer, bølinger med storfe.

Litt bortkommen på dette brede feltet med asfalt ligger en dørmatte med velkommen. Trykket er slitt bort. Sannsynligvis klarer jeg å lese det bare fordi jeg har pleid å være som hjemme her.

Siden Jans begravelse har jeg knapt nok truffet eller snakket med Pim. Menighetsfestene er han ikke kommet til, bursdagsfeiringer er det ikke lenger. Et par ganger har jeg stanset opp ved eiendommen, med bikkja i bånd, men jeg har aldri våget å ringe på. Hver gang dro jeg igjen, bestemte meg for at tausheten ikke trengte å bety noe. Vi kunne ikke snakke om noen slutt så lenge det ikke hadde vært sommer ennå.

Jeg speider bortover den lange innkjørselen, ser etter tegn til liv.

For første gang krysser innkjørselen ikke en strekning, men en tomhet. Pim står ikke med sykkelen og venter i hagen foran huset slik han pleide å gjøre før når jeg skulle komme og hente ham. Jeg tør ikke å gå inn på gårdsplassen uten videre og bort til bakdøra, så jeg tar den steinlagte hagegangen bort til hoveddøra som jeg fram til sist sommer trodde bare var til pynt, jeg trodde døra aldri var ment å skulle åpnes og at den derfor var satt inn uten hengsler.

Hagen foran gården er blitt overgrodd av en lilla og hvit blomst som stinker urin. Det var dette jeg kjente lukta av allerede tre hus borti gata. Hellene fra veikanten bort til hoveddøra ligger slurvete på rekke, som en passasje naturen selv har sørget for.

33

Akkurat da jeg ringer på, kommer Pim til syne i innkjørselen. Først forhjulet hans, så hodet.

«Ringeklokka virker ikke», roper han. «Det visste du vel.»

Han står på pedalene, sykler sakte til også jeg har kommet meg på sykkelen igjen. Før jeg rekker å ta ham igjen, trår han til på pedalene og farer ut foran meg, ut i Steegeinde.

Avstanden er nøyaktig en kilometer. Det viste Ria, læreren vår på barneskolen, oss i geografitimen en gang. Med en korrekt justert stav på én meter gikk hun sammen med oss fra skolegården, og etter å ha snudd målestaven tusen ganger sto vi ved gården. Dette gjorde dypt inntrykk. Ved hver eneste strekning jeg tilbakela etter det, telte jeg hvor mange målestaver som fikk plass, og etter hver kilometer tenkte jeg: Nå kunne jeg like gjerne vært på gården. Å tilbakelegge denne strekningen sammen med Pim går raskere enn sammen med hvem som helst ellers. Han sykler hele tida et lite stykke foran meg, og når jeg prøver å holde tritt, rykker han enda litt fra igjen.

De blonde, faste krøllene duver i vinden. Pim har den sveisen alle ønsker seg. Det er ikke godt å si om det skyldes at folk alltid vil ha andre folks hår, eller at det virkelig er pent.

Pim har, i likhet med meg, ingen ryggsekk med seg. Han sørger for at andre tar med seg det han har bruk for. Det gjorde han allerede på barneskolen: brukte mine ruteark og Laurens’ tusjer. Ved kjedekassa hans snurrer de senete anklene, gjemt i sokker. Først nå legger jeg merke til at han går med dem på vrangen. Bildet, et virvar av sammenfiltrede tråder, er derfor ugjenkjennelig. Det kan hende han har gått med disse sokkene et par dager allerede. At han har vrengt dem for å slippe å vaske dem.

Ryggen til Pim røper ikke hva han tenker eller føler. Han bare tråkker i vei. Kanskje i overkant besluttsomt til å være en som mistet broren sin for et drøyt halvår siden.

Etter et par minutter gir jeg opp å holde tritt.

34

Det kommer uansett til å ta litt tid før vi er vant til hverandre igjen. Det gjør kanskje ikke så mye. Vi har fortsatt hele sommeren, og i det fjerne kommer Laurens til syne, redningsmannen, festbremsen. Han står med sykkelen sin på parkeringsplassen ved slakterbutikken, ved siden av skiltet: SOMMERTILBUD! KJØP 3, BETAL FOR 2!

Utseendet til Laurens er spesielt karakteristisk på avstand: bred rygg, stor nese, høy andel storfe. Han beveger seg tregt og sleivete, som en unge som ikke har lyst til å gjøre unna en oppgave og slurver med den i håp om at mor skal overta igjen likevel.

«Yo, karer», sier han. Han har på seg sokker med ukedager brodert langs kanten. På høyresiden er det bare mandag, til venstre er det allerede fredag. Han vrir på girene, leter etter det tregeste, tyngste giret.

Pim bremser ikke, så Laurens setter fart, slutter seg til oss i topphastighet. Jeg har også fått tatt igjen Pim nå, men med Laurens i tillegg forandres oppstillingen: Vi får ikke lenger plass på denne smale veien med greiner som henger ned. Vi er et oddetall, noen må slippe seg bak. Pim driter i hvem han sykler ved siden av, helst ville han syklet alene, det er lett å se, slik var det før også, det er akkurat derfor han også den gangen havnet i midten så lenge plassen tillot det. Igjen setter han opp farten, for å sykle foran oss, Laurens følger etter ham. Jeg legger meg på hjul bak dem.

Pim, til venstre, tråkker i laveste gir, Laurens, til høyre, i det høyeste. Derfor er det, selv uten ord, akkurat som om de kommuniserer likevel.

Hver gang Laurens snur hodet for å se på Pim, ser jeg skrammen i ansiktet hans, under nesa, der hvor bagasjeklemmen bakpå sykkelen hans traff ham for en uke siden, den dagen jeg dro fra ham på skolen. Såret er i ferd med å gro fint. På den ene siden har skorpa løsnet. Den står nesten vinkelrett på fjeset hans, en feilplassert liten vinge.

Pim sikksakker foran oss over skolegården, løse belegningssteiner klaprer under sykkeldekkene. Han forsøker å unngå å treffe strekene til paradisene. Jeg svinger unna ris35

ten over en kum som pleide å fungere som endimensjonalt fengsel i gamle dager.

Uten å bremse stanser Pim opp, med forhjulet inntil den røde teglsteinsveggen på skolen, på den delen av skolegården som er under tak.

Uten elever er ikke skolen annet enn en bygning. I en av fløyene bor det to nonner. Det var de som i sin tid opprettet denne institusjonen, og av den grunn får de bli boende på området. Bortsett fra til å vanne de lilla blomstene i kassene i skolegården er de knapt i bruk lenger.

Da vi gikk på skolen her, levde fortsatt en tredje, overivrig nonne. Hun smurte brødskiver til de ungene som hadde glemt sine hjemme. Bare for at hun skulle ha noe nyttig å beskjeftige seg med, glemte alle matboksen hjemme i ny og ne, til og med Laurens, som var voldsomt glad i den varierte matpakken moren hans pleide å komponere. Hun sendte alltid med kjeks som gikk opp i tre, sannsynligvis for at han kunne dele med Pim og meg, men det gjorde han aldri.

Laurens og jeg utfører omtrent samme manøver som Pim, blir stående på hver vår side av sykkelen hans, utenfor det brede vinduet på forsiden av bygningen. Det matte glasset skjuler det tomme trinnarealet til sjette klasse.

Møblene står sortert, pulter til venstre, stoler i stabler til høyre. Jeg kjenner igjen pulten som en gang var min, den med den medtatte bordplaten, litt lysere enn de andre, trygt flankert av frøken Emmas mørke, tunge skrivebord, tett inntil.

Klasserommet ligger der akkurat som på den siste skoledagen vår, en eller annen har anstrengt seg for å få et dansegulv ut av det. Jeg kjenner et stikk, for jeg kommer på hvordan Emma presenterte avskjedsfesten for oss – «et engangsprivilegium for de tre musketerene som hun ville komme til å savne» – og hvordan jeg deretter klarte å ødelegge livet hennes.

Pim finner kjapt ut at døra til gymsalen ikke er låst. I og for seg ikke så spesielt – i Bovenmeer skremmer man for det 36

meste skurkene vekk med gjestfrihet. Vi rusler inn i skolebygningen, uten å snike oss, uten å klatre, uten å vite hva vi egentlig er ute etter her.

Laurens jumper tvers over gulvet, trekker opp knærne etter tur med stakkato bevegelser, slik som i gymtimene med lærer Joris: en gammel, kravstor gubbe i treningsdrakt, ikke en eneste elev trodde han fortsatt var i stand til å utføre sine egne øvelser, og dermed var det heller ingen som holdt det gående med den forventede perfeksjon.

Pim tar kjapt tilløp, hopper mot tjukkasene som står på høykant inntil veggen. De deiser i gulvet med et dumpt smell. Først er det den myke midtdelen som lander, ytterkantene følger et par sekunder senere, som munnvikene ved et falskt smil.

Vi setter opp en bane med de farligste innretningene vi klarer å finne, utstyr gymlæreren aldri lot oss få lov til å bruke. Hopper fra springbrettet over den skinntrukne bukken, til trampolinen, til neste trampoline, lander med en salto på tjukkasen.

«Gøy, jorda rundt», sier jeg.

«Nei, dette er gøyere enn jorda rundt», sier Pim. Plutselig kimer skoleklokka. Skingrende og lenge henger den oss ut. I skoletida er dette begynnelsen på et kvarters friminutt. I dag kunne vi holdt på i det uendelige, ingen, ikke engang noen nonne, ville tatt oss på fersken.

Pim blir liggende på tjukkasen. Jeg gjør et mislykket forsøk på å slå hjul og lander ved siden av ham. Han løfter på den svette T-skjorta si med tommel og pekefinger, slipper den, lufta presses bort idet bomullsstoffet klasker ned på brystkassa igjen. Jeg liker den syrlige lukta av svetten hans.

Dette må ha vært lukta av Jans anstrengelser også.

Jeg ligger på ryggen. Også min T-skjorte klistrer seg til magen. Jeg ser Pim kikke på hvelvingene under den, noe jeg i grunnen ikke misliker, men litt likevel ved tanken på hvordan far omtalte det i dag morges: «så smått begynner å få», og i Pims blikk ser jeg plutselig hva han mente: I grunnen har jeg fremdeles ikke skikkelige pupper. Disse 37

er bare en begynnelse, noe halvveis mellom å ha og ikke ha.

«Hva skal vi finne på?» spør jeg. Jeg ser på Laurens, men håper ikke på svar fra ham.

«Jeg må hjem», sier Pim. «Jeg skal til Lier.»

«Hva skal du gjøre i Lier?» spør Laurens.

«Besøke mamma hos tante.»

«Hvordan går det med moren din?» sier jeg.

«Dårlig.»

Det våger ikke engang Laurens å svare noe på.

Pim reiser seg, og uten å si noe går han ut, bort til sykkelen. Han råsykler bort, tvers over skolegården. Laurens og jeg ser etter ham til ryggen hans blir en prikk og slukner borte ved det lille klosteret.

«Du ser det ikke på ham», sier Laurens.

«Nei», sier jeg. «Men hva hadde du trodd du skulle se?»

«Bare sånn, du skjønner hva jeg mener.»

Banen i gymsalen som for en halvtime siden fortsatt virket livsfarlig, er bare noe skrot nå. Et lite øyeblikk, akkurat så vidt lenge nok, kan jeg kikke inn i såret til Laurens fra en bestemt vinkel, innunder skorpa. Jeg kikker kjapt og forsiktig, akkurat som på steder jeg egentlig ikke har lov å være på.

Huden er grodd, rosa og blank.

Vi skyver bukken inn mot veggen til alt står på plass igjen.

«Jeg får komme meg hjem, jeg også», sier Laurens.

Jeg ser på hvordan han subber over skolegården, slenger beinet over setet, sykler av gårde, mens jeg blir sittende på den svenske benken som for litt siden, hektet opp i ribbeveggen, fungerte som sklie. Jeg fortsetter å observere hvordan også Laurens blir en prikk, bare fordi jeg synes det ville vært leit for ham om han senere på en eller annen måte skulle finne ut at jeg fulgte med på Pim, men ikke på ham.

Da Laurens omsider er skikkelig borte, rusler jeg rundt i salen, som er satt tilbake i opprinnelig stand. Disse mid38

dagstimene kunne like gjerne aldri ha funnet sted. Himmelen over skolegården driver hissig forbi, uret i gymsalen tikker utrettelig. Skoleklokka kimer igjen. Jeg vet ikke om det er begynnelsen eller slutten av noe den kunngjør.