Slikvivar
AnnabelleThorpe Slikvivar
OversattavTorilHanssenMNO
AnnabelleThorpe
Originalenstittel: ThePeopleWeWereBefore OversattavTorilHanssen
Copyright©2016AnnabelleThorpe
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-54942-8
1.utgave,1.opplag2018
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandbookUAB,Litauen2018 SattiSabon-Romanogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
BALKANSTATENE ETTER KRIGEN
UNGARN
ØSTERRIKE
Zagreb
TIDLIGERE JUGOSLAVIA
Den serbiske republikken Krajina (1991-1995) *
Krajina*
Vukovar A D R I A T E RHAVET
ITALIA
Split Knin
Sarajevo
KONAVLEREGIONEN
Dubrovnik
SERBIA
BOSNIA
MONTENEGRO
KROATIA
SLOVENIA
Mai1979–desember1991
Kapittel1
Bareenidiotellerenheltleravenmannmedetgeværihånden.Jegbetraktetdenknelendeskikkelsenforanmegogspurte meghvilkenkategorihantilhørte.Selvderhanstopåkne,var øynenehansnestenpåsammehøydesommine,oghansåfast påmeg,utenåblunke,rakiryggensomenlinjalogmedet svaktsmillekendepåleppene.
«Komigjen,skytham.»Taranikketmotdenknelendemannen.«Hanvilleikkevistdegnåde.»
Enkort,bjeffendelatterskargjennomdenlumreluften;jeg kjentesinnetgløde,pekefingerenstrammetsegomavtrekkeren,ogsmelletfraskuddetogskriketavsmertekomomtrent samtidig.Hanfaltpåsidenmedhåndenpressetmotbrystet, hosteténgang–deretteringenting.Jegstivnet.Tarastivnet.Et stedidetfjernehørtejegdenrytmiskedurenfrafabrikkenepå slettennedenfor.
«Kroppsvisiterham.»Tarasstemmevarlysoglittanstrengt. Jegnikket.Solenbrantmothuden.Jegspentehanenpå geværetigjenoggikkforoversåmatt,gråttstøvvirvletopp rundtføttenemine.Mannenrørtesegikke.Jegsparkettildet utstraktebenethans.Ingenting.
Plutseligskjøtenarmiværet,fingrelukketsegomleggenog slengtemegibakken.Geværetgledutavhåndenmin,jegslo hoftenmotdenhardejorden,oghanlahendeneomlivetpå megogholdtmegietjerngrep.Jegåpnetmunnenforårope tilTara: Tageværet,taGEVÆRET!,menjegrakkikkeåsiet ordførhansattoverskrevspåmegoglåstearmeneminebak hodetmedensterkhånd.
«Dutroddeduhaddedreptmeg,»brøltehan,«mengeværer ersågammeldagse,Miro,hvatrorduatduer,encowboy?»
Hansåflirendenedpåmeg,medansiktethalvtbortvendtfra detnådeløselyset.Pustengikkikortestøtfralungeneutiden klammeluften,ogjegkjentesvettenpiplefremipannen.Plutseligsattehansegopp,slapparmenemineogfektetmotmeg medhendene.«Denenesteærefulledødenmannkanfå,erved kiling.»
Førjegfikksukkformeg,dansetdestorehendeneoppover sideneogovermagentiljegbobletavlatterogvredmegog tryglethamomåholdeopp.
«Duvisteikkemegnåde,»roptehan,menførjegrakkå svare,kastetTarasegmothamsåbeggetogikkoverende.
«Barepassdeg!»skrekhunoghamretdesmåknyttnevenei brystetpåham.MenhunvarlettmatchforGoran,sombare svingtesegrundt,slengtebenaoverkroppenhennesogholdt hennefast,førhanstraktesegbortogfortsatteåkilemeg.
«Jegkunnekverkederetoisøvne,»lohanmensjegkravlet unna.«Deremåplanleggeangrepenebedreenndetteher.»
«Komdegvekkframeg!»hylteTara.«Duerenskikkelig bølle.»
«Vardetikkedusomvilletalivetavmeg?»Hanløftetvekk benaogdrohenneopp.«Daerdetvelikkeformyeåtaigjen medetbeingrep?»
Hanglistemothenne,ogjegtusletborttilbrorenminogla armenomlivetpåham.Detvarsammenmedhamjeghadde opplevddefinestestundeneimittåtteårigeliv.JegtilbaGoran, såopptilham,ville være ham.Detgjordeliksomaldrinoeat hanvardobbeltsågammelsommeg,hanhaddebestandigtid: tilålekemedmegoppeveddengamlefestningen,tilålære megådribleifotball,tilåsittevedfotendenavsengenmin ogfortellehistoriernårjegikkefikksove.Hanklemtemeg inntilsegetøyeblikk,ogansiktetmittstrøkmotbrystethans; T-skjortenluktetavvaskepulverogsvetteogvelvære.
«Komnå,dereto.»JegsåskråttpåTara,somblelangi ansiktet.
«Ervinødttilågåhjemallerede?»
Gorannikket.«Ja.Duvetatmorblirsinthvisvikommerfor senttilmiddag,ogfarendinvilhadegogsåhjemnå,Tara.»
«Hanmerkeraldriomjegerderellerikke,»mumlethun.
«Selvfølgeliggjørhandet.Nå,påskuldreneellerryggen?Du først,ogsåTaranårvikommertilbyen.»
Jegstrålte.«Ryggen.Dakanviløpe.»
Hansattesegpåkne,ogjegkløvoppoglaarmeneomhalsenpåGoransåbenaminedunketlettmothoftenehans.Han reistesegforsiktig,lagetenlydsomnårenbilrusermotoren, ogsålaviivei,nedoverbakkenmotdegrågateneiKnin, forbidensværefabrikkensompumpetuttette,sennepsfargede røykskyer,gjennomdenforsømtekirkegårdenogutidenstøvetehovedgaten.
«Nåerdetmintur,»saTarabestemtdavietterhvertbevegetossmellomlavehusogenklebutikker.Jegsmåsprangved sidenavdem,mensTaragyngetoghuietpåskuldrenetil Gorandaviløpforbifar,somstoogordnetgrønnsakeneutenforbutikkensin,ogviderebortoversmugettilhusetvårt.
«Hvaerdetderehar drevetmed ?»skjentemordavitumletinnpådenlillegårdsplassen.Taralotsegsklinedavryggen påGoranogrulletfnisendenedpåbakkenmedarmerogben hultertilbulter.«Tara,deterpåtideatdukommerdeghjem –tantendinharlettetterdeg.OgGoran, du erdaikkeåtteår lenger.Gåogvaskderemedengang.Farkommersnarthjem, oghanvilatvialleskalsittetilbordssammen.Hansierathan harnoeåfortelle.»
«Avstedmeddeg,villkatt.»GoranskjøvTaramildtmot porten,oghunløftethåndenogviftetmedfingrenemotmeg førhunforsvantinnismugetigjen.«Komigjen,mor,»sahan oglaarmenomskuldrenehennes,«kanduikketilgioss?Bare fordenneenegangen?»
«Enegangen?»Menansiktetmyknet,oghunsmiltenedtil meg.«Vifårhåpeatduikkeblirlikefrekknårdublirstor, Miro.Jegklarerikkeåhanskesmedtosomhamherihuset. Gånåogvaskhendene–oggjørdetordentlig.Ikketaetter brorendinogbarelatsom.»
Hunkyssetmegpåhodet,menjegvredmegunna;jegville ikkeværelillegutten,jegvilleværesterkoghøyogmorsom akkuratsomGoran.Jeggikketterhamgjennomdettrange kjøkkenet,åltemegforbidetslittebordethvorvispiste,og oppdenbrattetrappendertrinnenevarlittnedsunknepå
midten,somomhvertskrittoppellernedtokmedsegetørlite lagavtreverket.Kranenpåbadethostetdadetrustfargede vannetrantnedivasken,ogjegsåispeiletihåp–somalltid –omåfåseenyngreutgaveavbrorenmin.Mendetlilleansiktetsomsåtilbakepåmeg,mednervøsemørkeøyneogenhelt rett,perfektplassertfregnetnese,haddeingensomhelstlikhetmedhansrufsetefjes.Detvarikkenoepentogryddigved Goranstrekk;entykk,svartmankehangnedistoregråøyne, ognesenvarpåtageligskjevogpektemotvenstre.«Duskulle settdenandrefyren,»svartehanoverlegentnårjegspurte hvorfornesenhanshaddeenknekk.
«Seogfortdeg,da.»Gorandukketoppbakmegienren T-skjorte,dyttetmegvekkfravaskenogløpettermegnedde ujevnetrappetrinnenetilkjøkkenet,dersøsterenvårallerede sattvedbordet.
«Allevilletroatderevarbarn,beggeto,»sahundavi smøgossnedpåbenkenmidtimothenne.JeglikteCvita,likte athuntokmegmedtilbyenogkjøptesorbéforendinarpå butikkentilfruKardovi´c,menjegvissteikkebestandighvajeg skullesitilhenne.Hunvarattenoghaddealleredeenkjæreste, Branko,somhaddebartogluktetavsigaretterogsnakkettil megsomomjegvarensmåunge.Jegliktehamikkenoesærlig,ogjegvissteatdetgjordeikkeGoranheller,fornårCvita gikkhjemmefrasammenmedBranko,pleidehanålageenlyd, enpussiglyd,nestensomknurring.
«Vetduhvadeterfarharåfortelle?»
Goranristetpåhodetogstraktesegoverbordetetterenbit brød.«Anerikke.»
«Detfårderesnartnokvite,»samorogtokenstorildfast gryteutavovnensåhunnestenblebortebakendigerskyav dampfraretten.Iénubruttbevegelsesattehundenpåbordet ogfikksamtidiglagthøyrearmeninntilGoransakkuratdahan skulletilåtaendaenbrødbit.Øynenederesmøttes,ogetsmil glimtetmellomdem.Sompåstikkordknirketdørenpåhengslene,ogfarkominn,løftethåndenogsmilteførhanforsvant ovenpåforåvaskeseg.
«Hvaskalvihaikveld?»roptehanfrabadet.
Goranløftetlokketavdenildfastegryten,dampenstegopp,
ogduftenavkjøttogurterfylterommet.«Lònac,»erklærte han,ogjegslikketmegommunnenvedtankenpåyndlingsmatenmin.
Middagenvardagenshøydepunkthjemmehososs;krydredestuingerogfyldigegryterettermedkjøtt,lagetavdetsom bletiloverspåhylleneifarsbutikkhverkveld.Noenganger jobbetmorderomettermiddagene,ogdakomCvitaogjegfor åhjelpetilmedåbærehjemposenemedgrønnsakerogkjøttresterinnpakketiavispapir.Menshuntokavsegforkleetog hentetkåpenfraknaggen,pleidejegådykkenedbakdenhakketetredisken,lukkeøyneneogåndeinndeforskjelligeduftene:avrøktpølseogkaffebønnerogdensaltearomaenav kajmak,enmykostsomblelagtipapirbegremedskje.«Kom frem,dinrakkerunge,»samordalivlig,ogjegsåopppåhenne ogtenktehvorannerledeshunsåut:ensmilendedameienren grågenser,medpudderiansiktet,ermerutenmelellerflekker etterbakst,oghåretbundetbakoverienstramknute.
«Far,»saCvitadahansattesegmellomossogmorøsteopp gryterettenpåtallerkenene,«si detda. Viersåspentepååfå hørehvaduharåfortelle.»
Hansmilte,ogdetvarteetøyeblikkførjegsåatdetvaret nyttsmil,etsmiljegikketroddejeghaddesetttidligere.Jeg betraktethammenshanrettetpåknivenoggaffelenoglotde blåøynenefarefradenenetildenandreavoss.Selvjegkunne seatfarvar oppglødd.
«Ogødeleggemiddagenmorharlaget?Nei.Detgjelderet brevfraIvo,mersierjegikke.»Hanblunkettilmeg,ogjeg smiltelittusikkert.«Spisnå. Spis.Hvaharsåderegjortidag, gutter?»
Gorangliste.«Jegblenestenhenrettet,»sahanblasert.«Av denrampungenderoglilleTarainabohuset.Devistemeg ingennåde.»
Farlo.«Hunerentøffungdame.Mendetharhunvelvært nødttilåbli.Godtåhøreatduvistebrorendinhvemsomer sjefen,Miro.Vimåholdehampåplass.»
Jegsmiltetilfarogvissteikkeriktighvajegskullesi.Jegvar gladiham,menpånoenmåtervarhanenfremmedformeg. Hangikkpåjobbførjeghaddevåknet,ognårdetblemiddag,
varjegoftetrøtt,ogvisnakketikkesåmye.Noengangersovnetjegvedbordet,ogdastakkhanarmeneunderbenamine, ogjeglahodetmotkragebenethansogtrakkinnsitronduften frasåpenhanbrukteomkveldenforåvaskevekkfabrikkosen ogdenskarpeluktenavrøktkjøttogost.Jegføltemegaldri såtryggsomnårhanbarmegsakteovenpå,mensjegflettet fingrenestramtomhalsenhans,slikathansatthosmeghelt tiljegsovnetnårhanhaddelagtmegisengen.
Førstdatallerkenenevartattavbordetogduftenavkaffe fløtgjennomdetlavloftedekjøkkenet,gjordeCvitaetnyttforsøk.
«Sidetnå,far.Viharlattdegspiseifred.HvaerdetIvohar åfortelle?»
«Jegtrorjegskallahaminformeredere selv,»safarogstakk håndenilommenpåstrikkejakkenogtokoppfleresammenbrettedeark.Hanskjøvbrilleneopppånesen,mystenedpå detførstearketogsåpåossalleettertur.«‘KjærePetar,jeg håperat…’Nei,detteerbarefamilieprat.Hm,jo,nåskal derehøre.«‘Marjanasfardødefornoenmånedersiden,og husetiLjetatilhørernåoss.Huskerdudet–likevedhavnen? Førsttenkteviatviskulleboder,mendetskjerforandringer iLjeta,ogturistenebegynneråstrømmetil.Jegharsagttil Marjanaatdetkangigrunnlagforenfinlitennæringsvirksomhet’.»
Jeglyttetmensfarlestevidere,medordjegikkeforsto, omforretningsmuligheterogantallturisterogdelteierskap. «‘Kunnedutenkedegåkommeogstarteforetaketsammen medmeg?Hvorlengeharviikkedrømtomåværeforretningsbrødre?Ogdetvilleværemyebedreforbarnaåvokseoppher, hvordetersåvakkertogetterhvertvelstand’.»
«Detholder.»Jegsåpåmor,hunhørtessintut.«Hvatenker dupå,Petar,nårduleserdettehøytforbarnaførviharsnakketomdet?»
Farlafrasegarkeneogfestetblikketpåmor.«Mendeter enfantastiskmulighet,Jada,synesduikke?»
«Nei,jegsynesikke–»hunreistesegsåbråttathundultet tilbordetdahungikkborttilvinduet,ogkaffekoppenhennes vippetogveltetsådenmørkekaffenrantutoverbordplaten.
Hunprøvdeikkeengangåtørkeopp.Ingensanoe.Etøyeblikk vardetheltstille,såhørtesensvaklitenlyd.Jegvendteblikket motfar.Hansattubevegeligogstirretpåmor,slobarelettog ubruttmedhøyrehåndslangfingerpåarkene.
«Hvordanskalvikunneflytte?»Morvendtesegplutselig om,rynketogrødiansiktetogmedsammenpressedelepper. «MedGoranisisteårpåskolen,Miroiførste,butikken,huset vårt.»
«Vifårenbedreforretning,merpenger,etstørrehus.»
«Jegvilikke ha etstørrehusellerenbedreforretning, jeg…»Hunsånedpåmeg,somomhunplutseligkompåat jegvarder.«Goran,taMiromeddegopp,erdusnill.Cvita, hentvaskeninnfragården. Nå. »
Gorandromegoppfrastolen,ogjegløpopptrappen,men husetvarforliteogveggenefortynnetilåstengeutedeniltre krangelennede.Jeglamegpåsengenoglukketøyneneog prøvdeåikkehøredestigendeogsynkendestemmenetilforeldrenemine.«Men hvorfor erdetbedreforMiroåvokseopp der?»skrekmor.«Fordideterbedremuligheterforengod fremtidiLjeta,»bjeffetfar.
JegkikketbortpåGoran.«HvorerLjeta?»
Hanåpnetvinduet,tokenpakkesigaretteroppavlommen, tenteénogblåsterøykenutikveldsluften.«Jævliglangtborte herfra.Sørpå,vedkysten.InærhetenavDubrovnik.»
JeghaddesettbilderavDubrovnik.Denlignetenbyien eventyrbok:hundrevisavterrakottataktettitett,omgittav tykkesteinmurersomragetoppoverhuseneogvernetdem motdetstoreblåhavetbortenfor.Jegsyntesikkedensåvirkeligut,ikkesometstedhvorfolkfaktiskboddeoggikkpåjobb ogspistemiddag.IkkesomKnin.
«Menviborher.»
«Klartvigjør.Ogviskalingensteder,såikkeværredd.Jeg harettskoleårigjen,sågårjeginnipolitiet.Jegharikketenkt ågiavkallpådetforåbrettelakenerogserverefrokosttil turister.Duharbegyntpåskolenher,Cvitakansikkertikke tenkesegåreisefraBranko…oguansettgårmoraldrimed pådet.HunvilikkehøresnakkomåflyttefraKnin.»
NestemorgensådetuttilatGoranfikkrett.Farhaddealleredegåtttilbutikkendavisatteossforåspisefrokost,ogdet enestesomvitnetomsamtalenkveldenfør,varenmørkflekk påkjøkkenbordet.
«Skalvibliher?»spurtejegmordahunlaeggpåtallerkenenmin.
«Klartviskal,detvarbareonkelIvosomhaddefåttetinnfall.»Hunklappetmegdistrépåhodetogutveksletblikkmed Goran.Beggesålettetut.
«MenjeglikeronkelIvo,»sajeg.«Ogjegharlysttilåse Dubrovnik.»
«VilikeronkelIvo,allesammen,»samor.«Ogdetvaren vakkertanke.Kanskjeviskullereiseditpåferieisommer,har dulysttildet?»
Jegnikket,menmåtteinnrømmeatjegvarskuffet.OnkelIvo komikkesåoftetilKnin,mennårhankom,blealtplutselig morsommere.Hanvirketsomenkjempeihusetvårt–høyog kraftig,medenbuldrendestemmesomkomheltnedeframagen ogfyltealledesmårommene.Nårhanvarhososs,haddejeg sjeldenføtteneibakken,hanlotmegripåryggennedtilbutikkentilfarogbarmegtilsengsibrannmannsløft.Ogomkveldenesattjegpåfangethansogsålysetglitreiderundeglassene nårhanogfardrakkStockogduftenavbrandybredteseg iluften,mensjeghørtepåhistorienedefortaltefrasinbarndom.
«Detfarendinikkeforstår,»samordaviskyndteosstilskolendenmorgenenogbenahennesfløylikefortsomordene, «eratdennebyenharbetydning.Densomharvokstopp inord,nei,selvfølgeligforstårhanikke,menher…Deter baretrettifemårsidenbestefarendinkjempetmotfedrenetil naboenevåre,kroatmotserber,vennmotvenn,såmyevold, ren råskap.Jegburdeikkesnakkeomdettildegidinalder, menduernødttilåforstå–slikervårbyshistorie,ogenda vimåtteopplevegrusomheter,hardetkommetnoegodtutav det.Knin–heleKrajina–erbevispåatvikanbegravefortiden oglevefredeligsideomsidemeddemviengangslossmot. Forstårdudet?»
«Ja-a.»Jegforstoingenting,vissteikkeengangomvivar
kroaterellerserbere,menjegfølteatdetvardenlettestemåten åfåhennetilåslutteåsnakkepå.«Viskalaltsåheltsikkert ikkedra?»
Hunstoppetogsånedpåmeg,hunhaddemørkeringer underøynene.«Ikkehvisjegharnoejegskullehasagt.Faren dinvillehoppeutavetvinduhvisbrorenhansbahamomdet. Hanharkanskjelysttilåboisør,dersolenalltidskinnerog folklevertåpelige,overfladiskeliv,menbestefarendinkjempetikkeforvårretttilåleveherbareforatviskulleforteoss sørovertilkysten.»
Aldrihaddejegværtsågladforatjegskullepåskolen.Ide følgendedageneladetsegenunderligstemningoverhuset vårt,somomalledeusagteordenefylteluftenoggjordedet vanskeligåfølesegvelellerslappeav.TaushetenundermiddageneblebarebruttavlittsmåsnakkmellommorogCvitaeller spørsmålfrafaromhvordanjeghaddehattdetpåskolenden dagen.IngennevnteonkelIvoellerDubrovnik,ogjegsyntes syndpåfarsomhaddeværtsåoppgløddavbrevetogdetnye livetdetgautsikttil.
«Jegergladforatdereikkeskaldra.»Taraskjøvfotenmot skulderenmin,ogjegsåopppåhennederhunsattpåengren iasketreetovermegogsugdepåenispinne.«Hvemskullejeg lekemedda?»
Jegtenkteoverspørsmåletetøyeblikk.«Martina?Elena?»
«Deerså kjedelige.»Hunhoppetnedfratreet.«Jegskulle ønskejeghaddeentvilling.Davilledetalltidværenoender. Jegvillealdriværealene.»
Jegsaikkenoe.Taraogjegsnakketegentligaldriomhvordandetvarhjemmehoshenne,menjegvissteatmorenhennes vardød,ogathunoftedukketoppvedbakdørenhosossom kveldenakkuratnårviskullespise.
«Jegtrordethaddeværtrart.Somomdetvartoavdere, bareatdenandrevarenannen.»
Hunrynketbetenktpånesen.«Detskjønnerjegikke.»
Jegtrakkpåskuldrene.
Hunstolittutenåsinoeogsugdesåintenstpåispinnenat hunfikkalljordbærfargenimunnen,ogbareenblekflisavis
bleigjen.«Se»–hunstakkutenknallrødtungeoglo.«Jegkjedermeg.Vigåroghenterbrorendinoggåropptilfestningen.»
«OK.Mendetkanhendehaneropptatt.»
«Hantarsegtid.JeglikerGoran.Kanskjejegburdegifte megmedham–nårjegblirstor.Dablirviifamilie,akkurat somtvillinger.Hvasynesduomdet?»
Jegrakkikkeåsvareførhunlapåsprang.Jegplukketopp ispinnepapiretogløpetterhenne,snubletnestenienknust brosteinogtråkletmegmellomklyngeneavgråhåredekvinner somstopågatehjørnetogpratetogkakletakkuratsomhønseneigårdentilhusetvedsidenav.
«Goran?»Hunskjøvoppdørentilhusetvårt,derbroren minsattilenestolen,halvtskjultbak VeˇcernijList. «Sluttålese avisen,vivilgåopptilfestningen.Blirdumed?»
«Jegeropptatt.»Hansenketavisen,vendteenside,blunket tilmegogløftetdenigjensåansiktetbleheltskjult.
«Duerikkeopptatt.Duleseravisen.»
«Feil,lillefrøkenfreidig–»hansenketavisenigjen–«jeg er opptatt.Medåleseavisen.Gåogfinnpånoeellerplagnoen andre.»
«Værsåsnill, Goran.»Hungikksmygendeborttilhamog lahåndenpåarmenhans.«Detblirbestandigsåmyemorsommerenårduermed,ogdeterenevighetsidenvigikkoppdit, allesammen.»
«Deterjobare…»Hansmilteogristetpåhodet.«OK,da. Menjegvilleseferdigdenneartikkelen.Gåiforveien,såtar jegdereigjen–jeghardobbeltsålangebensomdere,såjeger derpåhalvetiden.»
«Men…»
JegsåpåTaraogristetpåhodet.Goranlikteikkemasing. Jeggikketterhenneutavkjøkkenet,ogvilapåsprang bortovergaten,dervihoppetoverhaugermedkassebordog avfallsposer.«HvorerGoran?»spurtefardavifórforbi.
«Hankommer,»roptejegogprøvdeåholdetrittmedTara, somilteforanmegoppoverbakkenislittetøysko.
«Vigjemmeross,»sahunplutselig.«SåGoranikkefinner oss.Viklatreropppåmureneogholderøyemedham.Detblir kjempegøy.»
«Menvikommerossikkeopppåmurene.Deteringentrapperder.»
«Jo,påbaksiden.Dererdetengammelsteintrappsomgår heltopp–derborte,serdu?»
Jegknepøynenesammenogmystedithunpekte;påden andresidenavbakkeskråningenkunnejegsåvidtskimteen smuldrendetrappbygdinnidetenestetårnetsomvarigjen.
«MenGoransierbestandigatviikkeskalgådit.»
«Ogakkuratderforfinnerhanossaldri,»saTaraogflirte.
«Komigjen.»
«Jegsynesikkeviburde.»
«Ikkeværsåpysete.Komigjen,førstemann!»
Medklaskendetøyskoidetstøvetegressetlahunivei,sakterenå,littandpustenfordidetvarbrattågåoppover.Jegble liggendeetterogsånedmensjegprøvdeåholdefølge,dadet plutseligskjeddenoe,noeuvirkelig:ettordenbrakunderbena påosssendtekaskaderavjordoppsomienfontene,ogTara fløyiluften,låpågresset,skrekogvredseg.Noetraffmegi ansiktet,ogjegåpnetmunnenforårope,menfikkingenting frem,barehylenefraTaraskargjennomluftenmedsåskingrendelydersomjegaldrihaddehørtfør.Jegforsøkteåkomme megborttilhenne,menklarteikkebevegebena.Jeglukket øynene,orketikkeåse,ikkepåhenne,ikkepå det. Såblealtsvart.
Kapittel2
«Miro. Miro.Herregud.Miro,våkneopp!»
Goran.Jegåpnetøyneneogfikkseansiktettilbrorenmin somstirretnedpåmeg.«TakkGud.Gårdetbrameddeg?Er duskadet?»
«Jegerheltfin,»sajeg.Stemmenminlødtynnoganstrengt. «Jeg…»
«Gudihimmelen.Tara.MildeJesus.»Jegkjenteathan slapphåndenmin,ogsnuddelittpåhodetsåjegkunneseham. HanvrengteavsegT-skjortenogsattesegpåknevedsiden avhenne,revskjortenitoogvikletenremsehvittstoffrundt benethennes.Detblerødtpåetøyeblikk.Någråthun,gispet oghikstet.Dethørtesutsomhunholdtpåådrukne.
«Tara,deterGoran…Dettegårfint,lillevenn,jegerher, jegtarmegavdeg.»Hanklemtepåstoffetrundtfotenhennes meddenenehånden,ogpressetdetandrestoffstykketmotden venstrehåndenhennes.Jegfikkøyepånoeliteoglyserødti gresset.Detsårartut,unaturlig.Plutseligskjøntejeghvadet var.Jegblekvalm.
«Miro?Detgårvelbrameddeg?Siatdetgårbrameddeg.»
Hansnuddesegikke,konsentrertesegomTara.Jegbegynte ågråte.JegvilleatGoranskullepassepåmeg;dethamreti kinnetoggjordevondtikneet,oghvergangjegtrakkpusten, fikkjegmunnenfullavstøvsomlasegpåtungen.
«Miro?»
«Detgårbra.Menjegerredd.Hvavardetsomhendte?»
«Jegvetikke.»Stemmenhansvarunderligtykk,somom hanhaddefåttnoeihalsen.«MenvimåfåTarapåsykehus. Tara,vennen,jegskalløftedegopp.Jegskalbæredegtilsykehuset…mendetkommertilåblismertefullt.»
«Neeeei!»Tarahylteendahøyere,ogjegsåpåmensbroren minladenenearmenunderskuldrenehennesogreistehenne forsiktigopp.
«Jegernødt,Tara.Jegmåfådegtillegen.Detkommertilå gåfintmeddeg.Ingentingkommertilåskje.Erduklar?Hold degimeg,vennen,holdsåhardtdubarevil.Jegtarmegav deg.Klar?Jegtarmegavdeg.»
Hunsatteietskrikigjendahansmøgarmenunderbena hennesogreisteseglittustøttopp.Hansånedpåmegog prøvdeåsmile,mendetsåutsomhudenstrammetoverknoklene.
«Miro,dumåværeveldigtapperoghjelpemeg.Vimåholde benettilTaraløftetograkt.Klarerduågjøredet?»
Jegreistemegsakteognikket.Jegbløddefrakneet,mendet såvisstikkeGoran.
«Skynddeg,da.JoforterevikanfåTaratilsykehuset,desto bedre.»
Jegønsketveldigatdetvarmeghanbar,mendetforsøkte jegåikketenkepåogsmøgistedethendeneunderTarasben ogløftetdemsådevarparallellemedrestenavkroppenhennes.HunvarnestenstiviGoransarmer,pustethivendeså kroppenskalv,fortereogfortere,ogutstøtteinnimellomlange hylsomminnetuhyggeligomrevenejeghørteiblantomnatten.Jegbetmegileppenogbefaltemegselvåikkegråtemens vivakletnedoverbakkenmotKnin.
«Far!»Goranroptemedhøy,skjærendestemme,såfar hørtehamendavivarheltøverstigaten.Dahankommotoss, kjentejegatansiktetskalv,ogjegklarteikkeåholdetårenetilbakelenger.Tarahulketustoppelig,ogblodetfrabenethennes begynteåsileutoverfingrenemine.
«Herregud,hvaerdetsomharhendt?Miro,erduskadet?» Jegnærmestfaltinntilhamoggråtavlettelsedajegkjenteden grovearbeidsskjortenogbutikkluktenfrahudenhans.
«Tavarebilen.»Jeghørtedetringleinøkler.«Jegskalsifra tiltantenhennes.Ellerfarenhvisjegfinnerham.FåMikatil åblimeddeg,haneributikken.Hankankjøredere.Dumå sørgeforåholdebenetrakt.Avsted. Avsted. »
OverskulderentilfarsåjegGoranforsvinnebortovergaten
medTarafremdeleshylendemotskulderen.Fartrakkseglitt vekkframeg,ogbaresynetavdetvelkjente,værbitteansiktet gjordeatjegbegynteågråteigjen.
«Guttenmin–»hankyssetmegfortpåkinnet–«Vimåfå deghjem.»
Morgenenetterkunnejegfortsattikkeskjønnehvasomhadde skjeddmedTaraogmeg.Dafarbarmeginndøren,tokmor imotmegsomdenhunalltidvar,praktiskogeffektiv:Hunga megetvarmtbad,fikkmegtilådrikkesøtteogrensetforsiktig skrammeniansiktetogdeblodigeskrubbsårenepåknærne. Såplassertehunmegisofaen,laettepperundtmegoggameg tykkeskiverhjemmebaktbrødogtomatsuppemedkjøtt.
«Hvavardetsomskjedde?»spurtejegdahunkominnigjen medenskålplommekompottogendigerklattkrem.«KommerTaratilådø?»
Hunsmilte.«Neida,rakkerungenmin,Tarakommerikke tilådø.Menhunerskadet.Ometpardagergårvikanskjeog besøkerhennepåsykehuset.Menforeløpigmåduhvile.»
DetbletilsluttGoransomkommedforklaringen,som sattpåsengekantenogfortaltemegomdeskjulte,sølvblanke beholdernesomlålydløseidetstøvetegresset,tausemordere sombareventetpåatenintetanendefotskullevekkedem.
«Jegtroddedetvardjevelen,»sajeg.«Detvarsomomhan komoppfrahelvete.»
Goranrufsetmegihåret.«Hvaerdetdeharlærtdegpåskolen?»
Jegbrakkenbitavdensværesjokoladeplatenhanhaddetatt medtilmeg,ogtenkteoverdethansa.«Menhvisdeminene harliggetdersidenkrigen,hvorforharingenkommetoggravd demopp?Hvorforharviikkevisstatdevarder?»
«Ingenharvisstdet–alletroddeatsamtligeavdemvarfjernet.Underkrigenvardetmasseravmineridetteområdet,men etterpåkomdetsoldaterogdrevminerydding.Iminoppvekst vardetmyesnakkomdet;Kninvartryggogbarnkunneleke overalt.Menmorlikteikkeatjeggikkpåbaksidenavfestningen,endahunaldrisahvorfor.Heribyensnakkerikkefolk omsakenelenger,Miro.Deternoeavproblemet.Menvigår
aldriopptilfestningenfrabaksiden–hvaialledagerdrevdere medder,forresten?»
«Taravilleatviskullegjemmeossfordeg,hunmentedet villeværegøy.Hunsa…»Jegkjentetårenesviiøyneneog svelgethardt.«Hunblevirkeligalvorligskadet,ikkesant?»
Goransånedpåhendenesine.«Detvarminfeil,»mumlet han.«Jegskullehablittmeddere.»
«Goran,erTara…»
«Hunklarerseg,værtrygg.Hunbliroperertidag,oglegen saathunvilkunnegåigjenetterenstund,huntrengerbareen spesialsko.Hansaathunhaddeværtveldigheldig.»
«Fordihunkunnehablittdrept?»
Goranbegravdehodetihendene.«Ja.»
«Gutter?»Morkominnfrakjøkkenetmedetbekymret uttrykk.«Deternoknå.Ingenvitsiåsnakkeomdetidetuendelige.Jegsynesduskalgåpåskolenigjenimorgen,Miro.Og Goran,harikkedulekserågjøre?FardrarogbesøkerTara senere,såhankanfortelleosshvordandetgårmedhenne,når vispisermiddag.Dethjelperingenåbaresitteogværeurolig.»
Gorangamegtilbaketegneserienjeghaddeholdtpåålese, oggikkettermorutavrommet.«Jegtenkerheletidenatdet kunnehaværthamsomlåpåsykehuset,»hørtejeghamsi medlavstemme.«Hvorforblejegikkemeddem?Hvorfor?» Såfulgtetaushet,enheldelsnufsing,lydenavetkyss.Jeghåpet ikkemorgråt.
Debegynteåprateigjen,menendajeganstrengtemegfor ålytte,oppfattetjegbaretemaet:DesnakketomonkelIvoog Ljetaogbrevethanhaddesendttilfar.Plutseligvardetsom omingenkunnesnakkeomnoeannet;jeghaddehørtmorog faruteigårdenkveldenfør,menjegkunneikkeavgjøreom devarsintepåhverandreellerikke.«Sådeterdettedumener medatfortidenerbegravet?»hørtejegfarsi.Jeglurtepåom detvarenspøk,meningenavdemlo.
Dafarkomhjemdenkvelden,gajeghamenklemogsatte megpåfangethans.«GårdetbramedTara?»spurtejegidet hanbøydesegforågimegetkyss.
«Hunsovdajegkom.Menlegensaatoperasjonenhadde gåttfint.Hunfårikkereisehjempånoendager,menhunkom-
mertilåblibraigjen.Duharingentingåværebekymretfor, guttenmin.Ingenting.»
Menjeg var bekymret.Hvilkeandrestederkunnedisse landmineneliggenedgravd?Tenkomdetnestegangvarjeg somtråkketpåen–ellerGoranellermor?Hvordankunne helebyenbarelatingenegåsinvantegang,nårallehaddetrusselenomplutseligåblisprengtiluftenhengendeoverseg?Jeg forstodetikke,ogjegliktedetikke.
«Jegerredd,»dattdetutavmegdaviallesattrundtkjøkkenbordet.«Jegvilikkeboherlenger.JegvilflyttetilLjeta.» Fortørnetmerketjegatjeggråtogkjentetårenerennenedoverkinnene.Cvitadromeginntilseg,ogfarlahåndenlettpå armenmin.
«Vildudet,Miro?Erdetvirkeligdetduvil?»
Jegnikket,jegvillebortfraaltsammen:fradegrusomme bildeneavTarasomsvevdeovernetthinnenhverkveldførjeg sovnet,fradettristeuttrykketiansiktettilbrorenmin,fraet stedderflatesølvdjevlerlåtauseunderbakkenogventetpåå eksploderehvertøyeblikk.
«Tja,morendinogjegharsnakketsammen,ogvisynesat detkanskjeikkeersådumtåflytte,»safarsakte.«Etterdet somharhendt,fortjenerdu…eteventyr.Fordeterdetdetvil bli,Miro,etordentligeventyr.Ikkesant,Jada?»
Morsmilte,mendetvarnoerartvedsmilet,detnåddeliksomikkeøynene.«Jo,»sahunlystig.«Eteventyr.»
«Forossalle,»sajegogsmiltestrålendetilGoran.
«Ikkeriktig.»Hanhostetbrydd.«Deterbaredetat,øh, sakeneratjegsnartskalhaeksamenogdessuten,øh,kommer Taratilåtrengenoensomkantasegavhenne,ogdeterjeg ikkesikkerpåomfarenhenneserdenrettetil.OgCvitahar ikkelysttilåreisefraBranko.»
«Harduikketenktå blimed ?»JeggloddepåGoran.«Vier joen familie. Dukanikke…jegmener,vikanikke…»Men jegfantikkeordene,ogjegskjøvstolenbakoverogstormetut avkjøkkenet.Dajeggikkopptrappentilrommetmitt,hørte jegfarsimedsintogskarpstemme:«Derkandu se.Jegsatil degathanvillebliknust.Synesduikkehanharværtgjennom nok?Dutenkerbarepådegselv,Goran.Barepådegselv.»
Fartrengtebaretreukerpååpakkenedlivetvårt.Detkom ennykonvoluttfraIvo,ogfartokfremenhåndfullsedler ogkjøpteenrusten,gullastebilsomhvinteogskreksomet eselhverganghantråkketpåbremsen.Mortilbraktedagene medåleggebøkerogserviseikartongenefartokmedhjem frabutikken,ogstoppetjevnligforåtørkeøynenemedpapirlommetørkleethunhaddestukketinniermetpåstrikkejakken.Enettermiddagetterskolensattjegvedkjøkkenbordet ogbetraktethennemenshunpakketinnporselenet,tokén gjenstandomgangenutavskapetogplassertedenmidtpå etavispapirsomhunbrettetsakteogforsiktigrundtkoppen.Arbeidethaddeenrytme,mendetvarikkeenglad rytme.
«Taraerkommethjem.»Farsstemmebrøtstillheten,ogjeg styrtetutpågårdsplassenogfikkseGoranmedvenninnenmin iarmene.Detveltetsegimagenvedsynetavhenne;høyrekinn varskjultavetstortplaster,venstrehåndoghøyrefotheltdekketavtykke,hvitebandasjer.
«Hei,Miro,»sahunoggliste.«Hvordanhardudet?Nå klarerduvelendeligåslåmegifotball,nåsomjeghardenne her.»Hunsvingtedenbandasjertefotenmotmeg,ogjeglo. «Kanhunbliogspisemedoss,mor?»
«Ikkeikveld.Kanskjeimorgen.Tantenhennesskalvære dernoendøgnoghjelpehennetilrette,ogjegvetathunvilha hennehjem.Tara,lillevenn,kanduikkekommetilmiddagi morgen?»
Gorannikket,ogTaravinketdadeforlotgårdsplassenog forsvantinnismuget.Morgikkinnpåkjøkkenetigjen,ogfar smiltenedtilmeg.
«Duserannerledesut,»sajegdajeggikksammenmedham ditdengulelastebilenstoparkert.«DulignerpåGoran.»
«Deterforbløffendehvatankenpåeteventyrkangjøre. EtteretparukeriLjetavilduseannerledesutogså,sannmine ord.»Hanlaarmenomskuldrenemineogpektepårekkenav skitne,lavehuslangsgaten.«Huskaltdette.Sepåhimmelen, påfjellene–altergråttellerbrunt,gateneerstøveteogmøkkete.Hvorerfargene,Miro,denblåhimmelenogdegrønne åsene?ILjetaerfjellenekleddmedfurutrær,solnedgangeneer
rosaoggylneoghavetfulltavfisk.Foreteventyrdetskalbli foross.»
Ognårjegvarsammenmedfar,føltesdeteventyrligåskulle slippevekkfraKninogreisetildenneandreverdenenhan snakketom.Menettersomavreisedagennærmetseg,vokste panikkenvedtankenpåatjegskulleforlatehjemmetmittog brorenmin,CvitaogTara.Dadensistemorgenenkom,ville jegikkeslippeGoran,trykketmeginntilhammensvispiste frokostitaushet,oglothambæremegutpågatenmedansiktetbegravdmotskulderenhans.
«Hvormangeukererdettiljegfårsedeg?»Hansattemeg nedpågatenogsmiltetilmeg.«Gideg,Miro,værenmann. Hvormangeukererdettilbursdagendin?»
«Seks,»mumletjeg.
«Ogdekommertilåfly,»saCvitaogrufsetmegihåret. «Dufårsåmyenyttåholdepåmedatduikkemerkerattiden går.Ikkesant,mor?»
Jegsåpåmor,tårenerantnedoverkinnenehennes.Jeg kjentemegrarimagen.JegklamretmegendatetteretilGoran.
«Komigjen,Jada,»safar.«Ingengråtingnå.Dugjørham oppskaket.Detteerenstordagforham.»
«Forossalle,»sahunspakt.«Jegsierfarveltilbarnamine, Petar.Dasynesjegdetmåværelovåfellenoentårer?»
Farsmiltebrydd,trakkCvitainntilsegogkyssethennepå håret.BakdemsåjegTarakommegåendesaktebortoverveien medtantensin;hunhaddekrykkerunderarmene,ogdenfortsattbandasjertefotendingletslaptmellomdem.
«Dureiseraltså?»Hunstakkimegmedenavkrykkene. Jegnikket.«Beklager.»
«Bareikkemistdribleferdighetenemensduerborte.Nårdu kommerpåbesøk,skaljegværeakkuratlikegodifotballsom jegalltidharvært.Nemligbedreenndeg.Goranskalværetrenerenmin–ikkesant?»
Goransmilte.«Definitivt.Treninghverdagetterskolen.Jeg erenstrengtrener,lillefrøkenHopalong.Troikkeatjegkommertilåbehandledegmedsilkehansker.»
«Visesomseksuker,sønn.»FarvendtesegmotGoran,og etøyeblikkvardetsomomingenavdemvisstehvadeskulle
gjøre.Omsiderraktefarfremhånden,ogGorantokden.Jeg ventetatbrorenminskullesinoemer,menhansåbarepåfar medstivt,lukketansikt.Farbleståendelitt,førhannikketog begynteågåtillastebilen.«Kom,nå,»sahanogtokmegihånden.«Innmeddeg.»
Jegkravletinniførerhusetogkikketbaksetenepåstablene avkartonger.Fradennærmestestakkfarsgamlekamerafrem; jegstraktemegogtokdetut,skjøvlinsedekseletavogløftet detopptilansiktet.Derstode,perfektinnrammet:brorenog søsterenmin,mor,minskadedebestevenn.
«Smil.»Devendteøynenemotmeg,ogdethørtesetklikk dajegtrykketpåknappen.Lettelseskyltegjennommeg,som omjegpåenellerannenmåtehaddetattenlitenbitavdemog lagretden.Goranløftethånden,ogjegtoketnyttbilde,bare avham,mensjeglotkameraetpekerettmotdetmørke,asymmetriskeansiktethans.
«Tanoenbilderogsenddemtilmeg,»ropteCvita.«Såvi fårvitehvadudrivermed.»
«Passpåsøsterendin,»safartilGoranidetmoråpnetdøren ogsatteseginnvedsidenavmeg.
«Passpåmorendin,»ropteGorantilbakeogpektesmilende påmeg.
«Hvemskalpassepåmeg?»sajegogsloutmedhendene, ogtilminfrydlohan,ogtilogmedmorsmilte,ogmedettvar motorenigang,ogvikjørteavsted.Jegvendtemegforåse, ogderstode,treavdemenneskenejegelskethøyestiverden, ogblemindreogmindretildebleheltborte,ogdetikkevar annetågjøreennsnusegogvendeblikketfremover,seinnien verdenjegennåikkekjente.
DendagenvireistesøroverfraKnin,bledenlengstedageni mittliv,derjegsattmellommorogfarpådetsprukneskinnsetetogstirretutgjennomfrontruten.Deglattskurtefjellenei Krajinablelittetterlittavløstavmykere,buskkleddeåser,hist oghermedklyngeravhvitkalkedehus,derspirpåfirkantede kirketårnstakkoppovertrærne.Daterrengetbleflatere,lå veienendeløsforanoss,bruttavbulketeguleskiltmedfremmedelandsbynavn,somvitnetomtalløselivpåstederjegikke
vissteomogaldriskullebesøke.Davistoppetvedenbensinstasjonogmorgikkinnmedfarforåkjøpepapirlommetørklær,tenktejegatverdenvirkeligvaretveldigstortsted.Jeg vargladdadesatteseginnilastebilenigjen.
«Ervinestenfremme?»spurtejegfardadetbegynteådukke oppskinnendebutikkerogpeneraderavteglsteinhuspåbegge sideravoss.«ErdetteDubrovnik?»
Farlo.«Deterennålangtigjen,guttenmin.Menseder borte,mellomdebygningene.Kandusedet?»
Jegfulgteblikkethansogsådetskinneogglitreienuendelighetavblåttmothorisonten.«Erdet havet ?»
«Deterdet,ja.Menvierderikkepåengodstund.Kanskje duskulleprøveåsovelitt?»
«Jegvilikke sove.Ikkenårdetersåspennendesomnå.»
Menlastebilensjevnebevegelseogdelange,ensformige veienegjordeetterhvertatøyelokkenebletunge.Tilsluttmå jeghasovnet,forjeghuskerikkemerførjegkjentefarshånd påskulderenoglastebilenstoiro.
«Vierfremme,»sahanlavt.«Se,Miro.Velkommentil Ljeta.»
Moråpnetdørenogstegut;jegtokhenneihåndenogkravletnedpådenvarmeveien.Trossfarsbegeistringnårhan snakketomLjeta,overgikkdetførstesynetavbyenalleforventninger:Himmelenhaddeenfargejegaldrihaddesettfør –bruspulver-rosa,medrødgylnerenderogetnettavlange hvitefjær,somhansenerefortaltemegvarflystriper.Foranoss glitrethavetikveldslyset,tosmåøyerglødetfiolettidisen,og baklåenklyngehusmedterrakottatakienprydeligsamling bortoverenlavlitenhøyde.
«Kjennpålukten,»safar,ogjegsnustelydig.Denvarhelt annerledesenniKnin:saltogfriskogenanelsesøt.«Havet ogfurutrærneogdetgodeliv.Hvasierdu,Jada?Erdetikke nydelig?»
«HvorfinnerviIvoogMarjana?»sahunkort.«Dethar værtenlangdagforMiro,hantrengermatogenseng.»
Fartokmegihånden,ogvigikkvekkfralastebilen,langsen lav,hvitmursomskilteveienfrahavnen.Motsjøsidenvokste enradpalmer,mensdetbortoverdenbrolagtegatenvargrup-
permedbordogrottingstolerutenforenhåndfullkafeerog restaurantermaltiskarpgult,blekrosaogblått.Vigikkforbi glasstankerfulleavfiskmedoppsperredeøyne,enlitenbutikk medetstativmedfilleteaviserpåspråkjegikkegjenkjente;en slastiˇcarna –etkonditori–derdetinnenforglassfasadensto karmediskremialleregnbuensfargersomfikkdettilårumle imagenavforventning.Menikkenoeavdetføltesvirkelig, luftenvarfullavlyderjegikkekjente–musikksombølgettil fremmederytmer,etkoravlatteriforskjelligevarianter,lyshåredekvinnerogmennifargesprakendeT-skjorter,somdrakk ølogspistepizzamedfingrene.
«Petar.»Farsnavnljometgjennomkveldsluften.Ansiktet hanssprakkoppietstortsmil,ogjegsåminhøye,kraftige onkelIvokommetravendeutoginnmellomkafébordenemed utstraktearmerogtanteMarjanapilendeetterseg.Førjegfikk sukkformeg,varjegfeidopp,bleoverøstmedkyssogomfavnetavuvante,menunderligtryggearmer.
«DettekandaikkeværeMiro,»buldretIvo.«Nårbleduså stor?Velkommentildittnyehjem,guttenmin.Dukommertil åfådetsåfinther.Simeg,kandusvømme?Fiske?»
Jegristetpåhodet.
«Ivo,da,ikkeværsådum,»skjentekona.«Guttenkanselvsagtikkesvømme–deterikkesjøiKnin.Men,»skyndtehun segåtilføyedahunregistrertemorsuttrykk,«deterjoveldig vakrefjellder.»
«DuhuskervelikkeCataheller,»saonkelIvoogtrakkfrem enlitenjentesomhaddeståttoggjemtsegbaktante.«Cata, detteerMiro,fetterendin.»
Hunsåalvorligpåmegmedstoremørkeøyneinnrammetav ravnsvarthåribobfrisyre,medenkortluggoverøyenbrynene. Hunlignetendukke.
«Kanduikkesvømme?»
Jegristetpåhodetengangtilogkjenterødmenskylleover ansiktet.
«Menimorgenskalvilæredegdet,»saonkelIvofort.«Og såskalduogjegtautbåtenogfangelittfisksomkvinnene kantilberedetilosstilmiddag.Hvasierdu,Miro?Høresdet utsomengreiplanfordenførstedagendin?»