Skjoldtid 1

Til minne om Geir, min kjære, kjære bror – mentor, forbilde og bestevenn. I’ll see you in my dreams when all our summers have come to an end I’ll see you in my dreams, we’ll meet and live and laugh again I’ll see you in my dreams, up around the river bend For death is not the end And I’ll see you in my dreams bruce springsteen

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 5

21.08.2026 08:22

Personregister

I Skandinavia og Germania: Arnfinnar Langfarer – ragnariking Aruth – herul Beruwulfar – gautersk kriger Borō – Vivjas mor, Erilars datter Ethrı̄kar – havnevokter hos vestdanene Erilar Jernneve – høvding i Vik Estrid – Thurstainars hustru Frithugard – herulerkvinne, Waldaharis hustru Gundrada – herulsk seidkvinne Hariso – herulenes drott Harivald – Vivjas bror Hildiburh – Hrothigars hustru Hildrun –Ethrı̄kars datter Hoskuld – gòde på Tun Hrothigar – vestdanenes høvding Hrothulf –Ethrı̄kars sønn Ingigardō – Erilars trell Isni – gydje på Tun Sif – datter av Erilar, mor til Triggwar Stainar Hellerboer – Vivjas far Thurstainar Bjørnebryter – gautenes drott Triggwar – Sifs sønn og arving til Vik Vivja – gudesangerske, datter av Borō og Stainar Waldhari – herul, Ingigardōs slektning Wiwar – gòde på Tun Wulthuz – Triggwars yngre bror

7

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 7

21.08.2026 08:22

I Britannia og på kontinentet: Alarik – goternes konge Ambrosius Aurelianus – romanobritonsk gutt Artorius – Joannes’ venn i Londinium Ataulf – Alariks svoger Aurelius/Flavius Claudius – bror til Gaius og onkel til Joannes Cadog – silurenes høvding Chloe – slave hos Galla Placidia Cornelius Julianus – oppviglersk legionær Eudokia– slave hos Alarik Eusebius – legionær og venn av Joannes Flaccus Marcus – romanobritonsk general og dux over Britannia Flavius Aëtius – romersk gissel hos goterne Flavius Stilicho – magister militius og reell leder av Vestriket Gaius Claudius Victor – comes og øverste militære leder over Britannia, Joannes’ far Gaius Claudius – sønn av Flavius, Joannes’ fetter Gaius Valerius – britonsk sendebud Galla Placidia – keiserens halvsøster Gratian Municeps – skatteoppkrever i Londinium Honorius – keiser av Vestriket Joannes Claudius – sønn av Gaius Claudius Victor og Rhiannon Konstantin Aurelianus – romanobrite, far til Ambrosius Lucius – legionær og venn av Joannes Maria – Stilichos datter, gift med keiser Honorius Martinius/Constans Claudius – sønn av Flavius, Joannes’ fetter Olympius – leder av keiserens hoff Paulus – legionær og venn av Joannes Petrus – legionær og venn av Joannes Rhiannon – Joannes’ mor Serena – Stilichos hustru Shmuel – slaven til Marcus Thermantia – Stilichos yngste datter Titus Aurelius – legionær og sendebud fra Britannia Victor – legionær og venn av Joannes

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 8

21.08.2026 08:22

del 1

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 9

21.08.2026 08:22

Kapittel 1

År 401, i Wingulmarku, ved østsiden av Foldu1 – Se, tyttebærene står tett i tett, nesten som et teppe! Kom, Vivja, vi må plukke så mange vi kan før frosten kommer. Borō snudde seg etter datteren og sukket da hun fikk øye på henne, dinglende opp ned etter knehasene i ei furugrein. Vivja husket fram og tilbake, med det tykke, solblekede håret hengende nesten helt ned til bakken. Hun var så søt at moren tok seg til hjertet. – Bu-hu, jeg er et skrømt, kom det med så mørk røst som den unge jenta greide å få fram. – Skrømt? Er du min fars far som går igjen, kanskje – tannløs og tynn, og med sprukken røst? Borō gjorde til stemmen og lot som om hun haltet mot jenta med et grin om munnen. Jenta gyste og klemte armene inn mot brystet. Da Borō kom fram, kilte hun brått Vivja i siden så jenta hylte av latter og glapp taket. Moren fanget henne med den ene armen, den som fungerte og ikke hang vissen og misdannet ned langs siden, og fikk datteren på beina. – Kom igjen, skrømtet mitt, du må hjelpe til. – Jeg liker ikke tyttebær. Blåbær er mye bedre. – Du må bare venne deg til det, så vil du snart like tyttebær også. – Kan jeg gå ned til bekken etterpå og se om ørreten har kommet opp fra fjorden? – Først sanke, så renske, og deretter kan det hende at det blir tid til det. Men husk … 1 Gammelnordisk for Folda, nå kalt Oslofjorden.

11

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 11

21.08.2026 08:22

– Ikke fange, sa Vivja og himlet med øynene. – Fordi …? – Fordi ørreten skal gyte, og da er den mager og smaker ikke noe godt. – Riktig, jenta mi. Se her, ta kurven og legg bærene i den. Vivja tok imot kurven av flettet never, viftet bort noen mygg og gikk mot lyngrabben. Sola skinte fra en himmel så blå at man fikk lyst til å gripe etter den med hendene. Lufta var klar og ren, og fra det gulnede bladverket over dem pep det tynt og sørgmodig fra noen gråtrost, som om de grudde seg for vinteren som snart ville legge seg over landet. Vivja fant seg en plass ved en stor tue og begynte å plukke bær med raske, jevne bevegelser. Fra øyekroken fulgte hun med på moren, som med sin ene arm jobbet uanstrengt og minst like fort som henne. Samtidig nynnet hun på en melodi. Vivja hadde ikke hørt den før. Kanskje det var en av de melodiene moren bare fant på? Den var fin og lett, og fikk minnene til å gå mot dagene da sola stekte og vannet i sjøen var så varmt at man kunne bade hele dagen. Uansett likte ikke Vivja å tape. Hun bet tennene sammen og forsøkte å sette opp farten. Snart var tuen tom, og hun reiste seg for å finne seg et nytt sted. I enden av lysningen formelig brant skogbunnen av modne tyttebær. Vivja smilte lurt. Med kurven under armen satte hun kurs mot herlighetene, men hadde bare tatt noen få skritt før hun bråstoppet. Ut fra skogen kom fem store, mørke skikkelser, med trynet ned mot bakken, snøftende og søkende etter noe å spise. Umiddelbart slo det Vivja at det måtte være noen av grisene på Vik som hadde rømt, og hun skulle til å rope på moren at de måtte varsle om det, da hun la merke til størrelsen på dyrene og den tette, mørke busta. Hun hadde aldri sett slike i live, bare en sjelden gang hadde de kommet over spor etter dem. Da hadde foreldrene blitt alvorlige og trukket seg unna. Så Vivja forsto godt hva hun sto overfor: en flokk villsvin! Den største av dem, sikkert rånen, var så diger at den nesten nådde Vivja til skuldrene. Ut av kjeften på den stakk det to buede huggtenner, lange som sigder og minst like farlige. 12

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 12

21.08.2026 08:22

Blodet forlot ansiktet til Vivja. Beina føltes som råtten kvist. Det var ingen steder å flykte. – Du, lille skrømtet mitt, kunne du ha kommet hit med … Moren brøt seg selv av. Vivja hørte at hun reiste seg. – Hva er det for noe? Vær så snill, mor, stå i ro, ikke si noe, tenkte Vivja. Blikket hennes var låst på den massive rånen. Dyret hadde hevet hodet. Den flate enden på trynet beveget seg. Idet de små øynene til villsvinet fant Vivja, var det som om et blindt raseri umiddelbart tok over i hjernen på det. Et høyt, skingrende grynt fikk de andre flokkmedlemmene til å flykte inn mellom stammene, mens rånen selv satte av sted rett mot henne så lyng og mose sto som en liten sky etter den. Før Vivja fikk sukk for seg ble hun rammet i beina av det fremadstormende dyret, kastet opp i lufta og falt sprellende bakover. Villsvinet bråsnudde og kom mot henne igjen, med vrengte øyne og åpen kjeft. I neste øyeblikk hørtes et høyt skrik, og en skikkelse kom stormende fram og stilte seg mellom henne og rånen. Det var moren, som i neste øyeblikk fikk den ene hjørnetanna til dyret boret dypt inn i lysken før også hun ble slengt i været og landet med et stønn i tyttebærlyngen. Villsvinet nølte ikke og gjøv umiddelbart løs på henne på nytt. Borō skrek av smerte da hun ble kastet bakover. Rånen rygget og rammet kroppen hennes enda en gang. Til slutt bet den til rundt leggen til Borō og ristet på hodet som ei rasende bikkje. Gjennom smerteskrikene hørte Vivja lyden av bein som knakk. Blodspruten pulserte rytmisk ut fra lysken til moren, og hylene hennes gikk snart over til en umenneskelig ralling. Vivja greide først ikke ta inn over seg det hun var vitne til. Hun følte seg løsrevet fra kroppen, som om hun svevde over seg selv, men et nytt smerteskrik vekket henne. Nummen plukket Vivja opp en stor, rund stein, som hun med panikkens kraft løftet over hodet og slynget mot villsvinet. Steinen rammet det ene bakbeinet til dyret, og med et hvin av smerte kastet rånen seg rundt og forsvant haltende etter resten av flokken. Nummen av sjokk vaklet Vivja framover. Moren lå delvis 13

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 13

21.08.2026 08:22

på siden, med ryggen til og hendene mot lysken. Blodet presset seg ut mellom fingrene hennes, svakere nå, som dovne dønninger det var umulig å stanse. Pusten gikk i korte hikst. Leggen måtte være brukket tvers av, for foten pekte helt feil vei. – Ikke … Ungen min … Det går bra. Det går … fint. – Mor! – Nei … ikke … Bare hent far. Og vær … vær sterk. Dette går helt fint, Vivja – helt fint. Husk at … jeg elsker deg, mer enn noe annet. Løp! Med øyne som rant over satte Vivja på sprang gjennom skogen. Greiner rispet henne opp, hun tråkket over, men fortsatte uten å legge merke til smerten, krysset den lille myra bak helleren så vannet skvatt om skinnskoene hennes, og endelig hørte hun Svarte begynne å gjø. Hvorfor hadde de ikke hatt med seg hunden? Eller et våpen av noe slag? Hvorfor skulle de på død og liv sanke tyttebær akkurat i dag, hvorfor, hvorfor … – Vivja, hva er det? Faren sto med ett foran henne. Stemmen røpet at han var livredd. Stainar var ingen uten moren, bare en ussel, fattig hellerboer. Borō var derimot helt spesiell, hun skapte et trygt og godt hjem for dem alle, sørget for mat, klær, redskap og utstyr, fortalte dem hva de måtte gjøre og hvordan, handlet til seg det de ikke kunne lage selv og spredte varme og glede fra morgen til kveld. I tillegg var hun høvdingdatter, men fordi Borō kun hadde én arm som virket, var det ingen andre enn Stainar som ville ha henne. Til slutt endte hun opp sammen med faren under helleren. Som følge av herkomsten hennes lå de likevel under høvdingens beskyttelse, så ingen gjorde dem noe og de fikk bo her ute i fred. – Vivja, snakk til meg! – Vi ble … angrepet av villsvin, og … Mor … hun er … Vivja begynte å riste av kulde. – Er alt bra med henne? Vivja, hvor er hun? – Ved … Ved lysningen under de gamle ristningene i fjellet, der hvor det alltid er så … så mye bær. Hun ble truffet. Hun – Faren trev umiddelbart et spyd, ropte på Svarte og satte på 14

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 14

21.08.2026 08:22

sprang. Vivja skulle til å følge etter, men minnet om blodet som pumpet ut mellom fingrene på moren, fikk henne til å bli stående. – Hva har skjedd? Hun snudde seg mot broren som i det samme kom opp fra fjorden. I hendene hadde Harivald en kvist som var trædd gjennom gjellene på en fin torsk og en liten hvitting. Først greide ikke Vivja å svare, men da Harivald slapp fisken og rusket i henne, kom hun med historien enda en gang. Uten å si noe la broren på sprang. Vivja gikk bort til den gamle, tørre stubben hvor hun pleide å sitte når hun flettet kurver eller spant ull. Herfra kunne hun se utover fjorden, forbi de tre gresskledde øyene og helt over til den andre siden. Moren var hennes læremester, historieforteller, en som både var streng og kjærlig, hun var rett og slett alt for Vivja. Og nå … Nå ville faren og broren snart komme bærende på liket hennes, brenne det og legge beinrester og aske ned i tjernet. Moren ville være borte for alltid, og da – da kom alt til å bli helt annerledes. * – Et villsvin? Du lot henne bli drept av et villsvin? Høvding over den sørlige delen av Wingulmarku, husbond i Vik, Erilar Jernneve, brølte så spyttet sto ut av munnen hans. Stainar bøyde nakken uten å svare. Tårene hadde laget striper nedover ansiktet hans. Vivja og Harivald sto bakerst i hallen, helt borte ved inngangen. Fra grua midt på gulvet snodde en tynn snor med røyk seg opp mot ljoren, høyt der oppe. Taket ble holdt oppe av loddrette stolper tykkere enn en mann kunne favne rundt. Det var fullt av folk inne i hallen, og mange var de som gråt. Borō var kanskje halvt krøpling og ektemaken til en hellerboer, men hun var likefullt høvdingens datter, høyt respektert, blid og hjelpsom, og full av historier som kunne få hvem som helst til å glemme både tid og sted. Dessuten hadde hun den vakreste sangstemmen som noen hadde hørt, selv fuglene tidde og lyttet når hun begynte å synge, enten det var de eldgamle sangene eller de nye som hun laget selv. 15

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 15

21.08.2026 08:22

– Du reddet kanskje livet mitt en gang, Stainar Hellerboer, og derfor ikke bare lot jeg deg være fri mann mens resten av klanen du tilhørte, ble ført i trelldom. Jeg lot deg i tillegg ekte min datter, mitt blod! Husker du løftet du ga til gjengjeld? Minnes du at du skulle passe på henne? Det løftet har du brutt, din niding! Faren lukket øynene og krøp sammen da den svære høvdingen løftet hånda til slag. Erilar holdt imidlertid igjen ørefiken, og med stramme knuter under skjegget satte han seg tungt i setet. Datteren Sif kom til med et drikkehorn, men han føyste henne vekk. Hun trakk seg raskt unna. – Jeg håper dere har brent liket, og ikke bare lagt henne i skogen som en annen tarvelig? Du har gjort det som kreves for en høvdingdatter, senket aske og bein i myra og varslet de døde om at de skal ta vel imot henne? Lagt ved de beste av hennes ting? Stainar nikket. – Så hva synes du at jeg skal gjøre med dere nå? Stainar rettet seg opp og stirret mot høvdingen: – Hva mener du? – Jeg har latt dere bo på min grunn fordi du har hatt min datter hos deg. Nå er hun død. Hvorfor skal jeg la deg få fortsette å bo der dere bor? Jeg trenger nye marker å pløye, jorda blir skrinnere for hvert år her omkring, og vi blir stadig flere munner å mette. Hvorfor skal jeg ikke la skogen på nordsiden hugge, hvorfor skal jeg la deg få bo under helleren? – Fordi … Faren ble stum. Han bare slo ut med armene. Høvdingen ristet på hodet og glodde olmt på ham. – Tenk at jeg skal stå i gjeld til en tomsing som deg, Stainar. Vel, det skal det bli en slutt på, knurret han. – Hei du, jentungen, kom hit! – Han mener deg, hvisket Harivald og dultet søsteren i siden med albuen. – Meg? Vivja så seg forvirret rundt da broren skjøv henne framover. Knapt uten at hun skjønte hvordan, sto hun med ett foran den store, truende høvdingen. Blikket fra de grå øynene var som naglet fast i hennes. Lårmusklene til Vivja begynte å dirre. 16

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 16

21.08.2026 08:22

Erilar kastet den røde kappen sin over skulderen og lente seg framover. Han gransket Vivja fra topp til tå. Blikket hans ble forunderlig nok mykt, og han blunket flere ganger, som om han forsøkte å unngå å felle tårer. – Ved den store Nerthōs navn, som du likner på henne, mumlet han. – Bortsett fra at du har alle lemmene i behold. Igjen gransket han Vivja, sjekket tennene hennes, klemte henne om armene og om livet. – Har blødningene startet, er du blitt kvinne? spurte han lavt. Vivja ristet skamfull på hodet. – Godt, sa høvdingen, før han til slutt hevet stemmen. – Holdt du av din mor, jente? Denne gang nikket Vivja, med munnen rett og tynn som en strek. – Så hør da mitt ord, alle dere som er til stede: Jeg tar herved min datterdatter til meg her på Vik, og under meg skal hun tjene enten til jeg selv dør eller vi finner en make til henne. Stainar og min dattersønn … Hva heter du igjen, gutt? Harivald, ja. Stainar og min dattersønn Harivald skal få bo under helleren så lenge jenta gjør nytte for seg. Hvis den dagen kommer at hun ektes bort, at hun flykter, at hun omkommer eller ikke lenger kan arbeide, frafaller Stainars rett til helleren. Med dette er all min gjeld til ham opphevet, til evig tid. Til disse mine ord er dere og alle guder vitne. Vivja gapte med åpen munn og følte at hun ikke fikk luft. Selv om hun ikke var blitt trell, var det å skulle tjene for høvdingen på mange måter det samme. Faren grep fatt i armen hennes og trakk henne bakover. Da de nådde veggen i hallen, tok han hodet hennes mellom hendene: – Vi vil aldri glemme det offeret du gjør for din bror og meg. Takk, lille du. – Hva …? – Du vil få det mye bedre her på Vik enn under helleren. Du skal se at det kommer noe godt ut av din mors død. Nerthō har en plan med alt. – Noe godt? Tårene Vivja hadde klart å holde på helt siden 17

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 17

21.08.2026 08:22

de steg inn over terskelen til høysalen, begynte å renne over. – Er du glad for å bli kvitt meg, far? – Nei, nei, det var ikke sånn jeg mente. Men du må skjønne at … – Hvis de ikke er snille med deg, lover jeg at jeg skal drepe dem! kom det innbitt fra Harivald. De brede, men magre skuldrene hans ristet. – Ikke snakk sånn, gutt, de kan høre deg, hveste faren og skjøv sønnen unna. I det samme kjente Vivja et fast grep om overarmen. Hun snudde seg. Sif, Borōs halvsøster, som høvdingen hadde fått med sin andre kone, sto foran henne med et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet. Hun bar en ullstakk pyntet med fargede bånd og festet med en stor spenne i bronse, og håret var bundet opp i en flette. Bak henne igjen sto sønnen hennes Triggwar og gransket Vivja med et blikk som fikk henne til å grøsse. – Bli med meg, jente. Og la disse … hellerboerne i fred. Sif uttalte ordet som om det var en spyttklyse hun ønsket å bli kvitt fra munnen. Deretter kjente Vivja et hardt grep om nakken i tillegg til taket om armen, og hun ble styrt mot utgangen. De ble imidlertid stoppet før de kom så langt: – Vær mild mot henne, Sif. Hun er tross alt min datterdatter, og du hennes moster. Sif kastet et blikk over skulderen mot høvdingen, og med et knapt hørbart fnys løsnet hun grepet. De hadde imidlertid knapt forlatt hallen før Vivja kjente et rapp over baken. – Der skal du bo! Hun dyttet Vivja mot høvdingens langhus, som riktignok ikke kunne måle seg med hallen i størrelse. Likevel tårnet det seg opp foran Vivja, og var minst like langt som de største skipene man kunne se ute på fjorden. I likhet med de andre bygningene var taket tekket med rørsiv, mens veggene var hvitkalket og skinte i sola. Det viste seg imidlertid at de ikke skulle inn hoveddøra. Sif tok sikte på en bredere og lavere dør nær enden av huset. Der inne slo tussmørket seg om dem, og lukta av dyr var overveldende. 18

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 18

21.08.2026 08:22

– Din oppgave blir å gjete buskapen om dagen, stelle og passe dem om natten, melke hver morgen og så bli med dem ut på beite igjen. Når vinteren kommer, skal du sørge for fôr og stell. Du har levd som et dyr under helleren, så arbeidet bør passe deg godt. Uten mer forklaring forsvant Sif ut gjennom den samme døra de hadde kommet inn. Det ble stille etter henne. Fjøset var tomt, dyra var ute nå midt på dagen. Aldri hadde Vivja følt seg så alene – uten broren, som hun hadde hatt rundt seg så lenge hun kunne huske. Uten faren, som tross sine svakheter – og dem hadde Vivja oppdaget stadig flere av jo eldre hun ble – var sterk og nevenyttig. Men aller verst var det at hun var uten moren. Den tanken var ikke til å holde ut. Vivja falt ned på knærne, gjemte ansiktet i hendene og lot gråten komme. I raske glimt så hun for seg Borō, hørte latteren hennes, kunne kjenne hvordan hendene til moren kjemmet og flettet håret, følte den trygge varmen fra kroppen hennes, den ene armen som var like sterk som to, sangen … Det var som om å bli hugget i brystet med kniv, smerten var så dyp at Vivja bare ønsket å dø og få møte moren igjen, få slutt på savnet. Engstelig for å få skjenn hvis hun gråt for høyt, la hun seg ned i noe tørt høy, trakk kjortelen opp foran ansiktet og hulket så lavt hun greide. Vivja måtte ha sovnet, for hun kom til seg selv ved at noen stakk en kjepp inn i siden på henne. Raskt spratt hun opp på beina og rygget. En kvinne sto foran henne, krumbøyd, rynkete og med hvitt hår hengende som fint garn fra skallen. Det som gjorde Vivja mest fælen, var imidlertid de svarte strekene kvinnen hadde i ansiktet. Det var som om noen hadde tegnet på henne med en tynn bit av kull, og hvor fargen ikke lot seg fjerne. Mellom de parallelle strekene var det prikket inn border, stjerner og halvmåner, som om noen hadde forsøkt å plassere nattehimmelen i ansiktet til den gamle. Ved siden av kjerringa sto en svart og hvit hund, med hodet på skakke og halen senket. 19

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 19

21.08.2026 08:22

– Hvem er du? sa kvinnen med hes, sprukken røst. – Og hva gjør du her inne? – Jeg er Vivja, datter av Borō, igjen datter av høvding Erilar av Vik, og min far er Stainar under helleren. Kvinnen rynket på nesa. Hun var så skjev og herjet av gikt at hun måtte vri på hodet og kikke opp på Vivja sidelengs. Det ga henne et skulende utseende. – Hvis du virkelig er datterdatter av høvdingen, må jeg igjen få spørre hvorfor du er her ? Vivja trakk pusten med et hikst og fortalte i korte trekk hva som hadde skjedd. – Akkurat, sa den gamle. – Og nå skal du ta min plass. – Nei, jeg skal ikke ta plassen til noen, jeg bare …! – Så så, det er ikke så farlig. Vi har alle vår tid på denne jord, før Nerthuz henter oss til seg. – Nerthuz? – Dere kaller henne Nerthō, vi kaller henne Nerthuz. – Ja vel. Og hvem er … vi? Du er ikke herfra, er du vel? – Nei, jeg kommer fra et land i sør, som ligger langt herfra, på den andre siden av havet. Skjønt vage er minnene om mine forfedres enger. Solgt som trell ble jeg, da jeg var bare noen få vintre eldre enn det du er nå. De la meg i bunnen av båten sin, de harde mennene fra nord, og rodde meg over havet, langs kysten og opp hit. Høvding Erilars far tok meg til trell, og siden har jeg slitt her på Vik. Blikket til den gamle ble fjernt, og hun tidde lenge. Til slutt kremtet Vivja forsiktig. Kvinnen rykket litt til, og fortsatte: – Nå er min reise snart over. Du skal bli min arvtager, så jeg får vel forsøke å lære deg opp. Ansvaret for høvdingens flokk er hardt arbeid, men her inne er det i alle fall godt og varmt om vinteren, og det er hyggelig selskap i dyrene. Ikke vil de deg noe vondt, ikke snakker de stygt om deg, tvert om er de bare takknemlige hvis du behandler dem pent. Kvinnen haltet bort til en av de fire kuene og klappet den. Imens bøyde Vivja seg ned og lot hunden snuse på hånda hennes, før hun varsomt klødde den bak øret, slik Svarte der hjemme likte så godt. Halen til bikkja begynte å bevege seg svakt fra side til side. 20

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 20

21.08.2026 08:22

– Du må gi dem vann når dere kommer tilbake om kvelden, og høy hver dag om vinteren. Og så liker de godt å bli pusset litt, særlig kyrne. La nå Nid være, og se heller hitover. Den gamle hadde funnet fram en grov børste av korte, stive hestehår og begynte å dra den langsetter siden på kua. Vivja gikk bort til henne, og fikk snart prøve. Kua sto helt stille og lot til å nyte det hele. – Hva er navnet ditt? – De kaller meg for Ingigardō. Det er et godt kallenavn, for jeg er som deg: gjerdet inne, og det for resten av livet. Kvinnen dro fram en krakk, satte seg tungt på den og rettet ut det ene beinet med et grin av smerte om munnen. Gjennom det tynne håret kunne Vivja se at hun hadde et bredt, grovt sammensnurpet arr i issen, bleket av elde, men likefullt godt synlig. – Du må passe deg for de unge guttene, kom det uten forvarsel. – De er kåte som stuter, og med deg kan de gjøre hva de vil. Bevegelsene til Vivja stoppet. Halsen hennes var blitt trang. – De kan ikke legge hånd på meg, jeg er datterdatter av høvdingen, sa hun lavt. Den gamle lo: – Så det tror du? Mennene vil at sønnene deres skal få ut sæden som ligger og gjærer i ballene deres, ellers blir de bare villstyrige og tenker ikke på annet. Og tro meg, de går løs på hva det skal være. Ingigardō skuttet seg. – Hvis du er smart, gnir du deg inntil geitene og smører kumøkk på innsiden av klærne. Du kan også ta piss i håret ditt, men vit at da kan det skifte farge. På den måten kan det hende at de finner deg så frastøtende at de lar deg være. Følg mitt råd, for hvis en av dem klarer å gjøre deg med barn, er du verdiløs for Erilar, da er det ingen han kan gifte deg bort til. Hvis du vil, skal jeg lære deg noen knep slik at du kan forsvare deg med gjeterstaven. – Takk, sa Vivja med knapt hørbar stemme. Bevegelsene hennes hadde stoppet. Kua snudde seg og kikket på henne. Det rykket litt i ryggskinnet dens, som om den forsøkte å be henne om å fortsette. – Det vil bli bedre, kom det kort fra den gamle. – Så, gå 21

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 21

21.08.2026 08:22

ut og hent vann, trauene skal være helt fulle. Deretter skal møkka skyfles ut og hives på haugen. Har du noe teppe? Ikke det, nei. Ingen ekstra klær, heller? Ingigardō himlet med øynene. – Jeg har bare mitt eget pledd, og det trenger jeg selv. Du får legge høy over deg i natt, så får vi se. Det blir vel ei råd med det meste. Vivja plukket opp vannbøtta og gikk ut. Selv om det hadde begynt å skumre, måtte hun myse mot lyset etter timene inne i det mørke fjøset. Hun visste at det rant en bekk i skogkanten, like bak steingjerdet som var blitt reist mot utmarka. Det føltes godt å ha noe å gjøre, det fikk tankene bort fra savnet av moren og hjemmet og kaoset hun var blitt kastet ut i. Noe som derimot ikke føltes bra i det hele tatt, var at det gradvis gikk opp for henne at hun kanskje skulle tilbringe lang tid i tjeneste på Vik, kanskje år, i verste fall resten av livet, slik som Ingigardō og andre av trellene på gården. Det var vanskelig å forestille seg en tilværelse hvor andre bestemte over en, for under helleren hadde livet vært fritt og enkelt, og bare ved de store høytidene hadde de tatt turen inn til høvdingsetet. Da fikk alle mat og drikke av Erilar, selv hellerboerne, og Vivja hadde ikke kunnet unngå å legge merke til dem som serverte: tause kvinner i enkle klær, med kuet blikk og en underdanig holdning. Moren hadde fortalt henne at dette var treller, ufrie, som kom fra andre klaner og folk, røvet, byttet eller kjøpt som krøtter, som krøtter arbeidet de, og som krøtter ville de dø. I uår kunne til og med enkelte av dem bli ofret, når gudinnen kom forbi med vogna si. – Jeg er ikke noe krøtter! sa Vivja høyt til seg selv. – Mor, hører du meg? Hjelp meg bort herfra, gi meg et tegn på at du vokter over meg, vær så snill! Vivja stirret ut mot skogen. En dis hadde senket seg over utmarka og sivet inn mellom furustammene. Ånder etter døde folk som ikke finner fred, tenkte hun og grøsset. De flakket rundt på leting etter svake mennesker uten beskyttelse fra forfedrene, klare til å besette dem, få dem til å skrike og fråde, slå om seg mot vesener bare de selv kunne se. Med et grøss la Vivja fegata bak seg og hastet fram til bekken. Det klukket stille fra det rennende vannet, som små 22

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 22

21.08.2026 08:22

stemmer som forsøkte å si henne noe. Vannet var denne verdens grense. Under vannflaten – i bekker og elver, tjern og sjøer – holdt de døde til, i alveverdenen, og over dem alle hersket myrfolket, gudene, ledet av søsknene og ekteparet Nerthō og Njorthur2. Satt man lenge nok og stirret ned i stille vann, skjedde det noe med speilbildet – de døde steg opp og begynte å tale til en, fra den andre siden, og det kunne være både gode og onde krefter som ble satt i sving. Man måtte være seidkyndig, eller helst en gòde3, for å våge noe slikt. Vivja grøsset, men idet hun satte seg på huk for å fylle bøtta, var det farer fra det dennesidige som fanget oppmerksomheten hennes: flyktige, mørke skygger som beveget seg raskt og lydløst inne i skogen. Hjertet hamret helt oppe i halsen hennes. Hendene ble visne, så hun knapt klarte å løfte bøtta. Vivja skjønte at det var varger på ferde. Kun én gang tidligere hadde hun sett disse dyrene. Det var den vinteren det var så kaldt at fjorden frøs helt ut til øyene. Da hadde de forsterket palisaden rundt helleren og laget bål som slikket oppunder steintaket, for utenfor lusket digre rovdyr med øyne som lyste av seg selv i mørket og med hjørnetenner like lange som Vivjas fingre. Moren hadde en gang fortalt henne at jærtegn tydet på at Vivjas skytsmakt var ei gaupe: liten og sky, men sterk, spenstig, uredd når det trengtes og klokere enn de fleste. – Derfor må du passe deg spesielt for ulven, Vivja. Den dreper gaupa hvis den får mulighet til det. Med blikket rettet mot skikkelsene der inne rygget hun tilbake mot steingjerdene. Her inne var det trygt. Raskt la Vivja på sprang, løp så vannet skvulpet fra bøtta og rev opp porten som førte inn til fjøset. – Ingigardō, det er ul– Hun brøt seg selv av. Den gamle sto med bøyd nakke foran Sif. Begge snudde seg mot Vivja uten å si noe. – …ulver, fullførte Vivja og pekte. – Det er ulver der ute. På den andre siden av bekken. 2 Njård. 3 Talsmann eller -kvinne (gydje) for gudene, rituelt ansvarlig og vokter av hellige steder. En høvding var gjerne også en gòde, men ikke alltid omvendt.

23

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 23

21.08.2026 08:22

– Så blir det vel en hard vinter, kom det fra Ingigardō. – Gudinnen tester oss. Sif nikket: – Nerthō og Njorthur lar kulda få slippe til når de selv går til hvile. Mot dette kan ingen av oss gjøre noe, annet enn å slakte dyrene, lage tykke nok klær av skinn og ull og sørge for rikelig med ved. I ulvetider vil kun de sterkeste overleve, mens de svake vil dø, kom det til slutt mens hun smilte foraktelig ned mot Ingigardō.

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 24

21.08.2026 08:22

Kapittel 2

Utenfor østkysten av provinsen Britannia – Dette blir en opplevelse du aldri vil glemme, gutt. Ser du, der framme hvor vannet skifter farge? Det er munningen av Thamesis, pekte faren ivrig. – Nå skal vi vente til det flør, så gjenstår kun siste etappe, opp elven. Da er vi endelig framme i Londinium. Tolv år gamle Joannes Claudius myste mot den skarpe morgensola idet han kikket opp på faren. Han forsøkte å pakke seg inn i ullkappen som hang over de smale skuldrene. Håret var mørkt som farens, mens øynene var like grønne som sjøen under dem. – Det er veldig kaldt her, hutret gutten. – Kaldt? Det er ikke som hjemme, det er sikkert, men kulden venner du deg til. Den gjør deg hard og sterk, og former deg til en kriger. En gang vi befant oss ved Eboracum4, nesten helt oppe ved pikternes rike, kom et fremmed germansk folk roende over havet. De var fra et land langt, langt mot nord, mot der snøen aldri viker. Vi trodde knapt våre egne øyne, for mennene var digre og sterke som kjempen Goliat i Den hellige skrift. Mange av dem hadde blå øyne, kalde som is, svære skjegg og gikk kledd i ull og tykke skinn. – Måtte dere slåss mot dem? spurte Joannes måpende. – Nei, de ønsket bare å handle varer av oss – bronsekjeler og keramikk, så mye vin de kunne ta med seg, og ikke minst glass til å drikke av, det var de helt ville etter. For bare ett av vinglassene mine fikk jeg skinn for en liten formue tilbake. De 4 York, en av datidens viktigste byer i Britannia.

25

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 25

21.08.2026 08:22

ønsket sverdene våre også, for deres egne våpen kunne ikke måle seg med våre, men det fikk de selvsagt ikke. Joannes kikket ut mot det grønne elvedeltaet igjen, og lot fantasien ta ham med dit faren hadde vært, hvor Goliats likemenn kom opp fra kysten. Han forsøkte å se for seg hvordan han selv sammen med faren og soldatene hans erobret landet deres i nord, at de gjorde Romerriket enda større og mektigere. Det trengtes, for han hadde fått med seg at de voksne snakket bekymret om tilstanden i Vestriket. Ut fra alle timene med studier av kart som den ondskapsfulle, greske huslæreren hadde tvunget ham til, visste han at der de befant seg nå, med blikket rettet oppover Thamesis, så hadde de munningen av elva Rhenus5 i ryggen, på den andre siden av det smale, værharde stykket med sjø som skilte Britannia fra resten av verden, Oceanus Britannicus. I århundrer hadde elva vært rikets og sivilisasjonens strengt bevoktede yttergrense, men læreren kunne fortelle at det for tiden var horder av germanere i bevegelse på den andre siden av Rhenus – skitne, krigerske og usiviliserte barbarer, som ikke engang kunne lese og skrive. De var på flukt, for bortenfor dem igjen herjet et rytterfolk fra steppene i øst: hunerne – ville, gale, med deformerte hoder og en tørst etter blod som bare ble overgått av deres begjær etter gull. En brottsjø sendte en dusj av brakkvann over dem og brakte Joannes raskt tilbake til virkeligheten. – Er mor like dårlig? spurte faren dempet mens han tørket vannet fra ansiktet. Gutten nikket bekreftende. – Nå vel. Heldigvis er det knapt en eneste bølge oppover elven. Snart vil hun være på beina igjen. – Når skal vi tilbake til Roma? Faren forsøkte å skjule oppgittheten da han la hånda tungt på skulderen til Joannes: – Ikke på lenge, og dette har vi snakket om, ikke sant? Du er sønn av en general, og syter ikke over savnet av hjembyen din. Hjemmet til en soldat er der kohorten hans til enhver tid befinner seg. Nå er det Londinium som skal være vårt hjem. Her skal du vokse, lære og bli en mann! 5 Rhinen.

26

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 26

21.08.2026 08:22

Joannes tvang tårene tilbake og nikket tappert. Han visste knapt noe om provinsen de var på vei til, annet enn at øya var blitt erobret av rikets fjerde keiser, Claudius, og at moren var født her oppe. – Gå og se etter moren din, si til henne at reisen er over før sola har gått ned. Og be henne om å pynte seg. En generals hustru må ta seg godt ut når hun ankommer provinsen som hennes mann er satt til å forsvare. – Skal bli, far. Glad for å ha fått en oppgave, satte Joannes på sprang over dekket på galeien. Han snodde seg smidig forbi mennene som tok ned seilet, dukket leende unna armene til onkel Aurelius – som de dagen i forveien hadde plukket opp i en havn i Gallia, hvor han hadde vært stasjonert de siste to årene – og var snart framme ved den opphøyde akterdelen hvor skipets eneste lugar befant seg. Det øvrige mannskapet sov enten i lasterommet under eller på selve dekket. I farten kastet han et blikk mot de fire skipene som fulgte i kjølvannet deres, og som hadde vært en del av følget hele den lange sjøveien fra Roma. Om bord i båtene befant farens egen garde seg, herdede veteraner med lukket blikk og en usvikelig lojalitet. Gutten grein på nesa da han slo opp døra inn til lugaren. Stanken av spy var gjennomtrengende. – Mor, vi er framme i løpet av dagen. Det kom bare noen ynkelige stønn til svar. – Far sier at du må komme deg opp og pynte deg. – Han kan dra til helvetes mørkeste avkrok med den pyntingen sin! Du kan si til ham at jeg ikke rikker meg fra denne senga, og at det er hans skyld. Det var han som på død og liv ville ta sjøveien, enda han vet godt at jeg ikke tåler å være om bord i båt. Å, herre Jesu Krist, nå begynner djevelskapen igjen! Ved Satans hårete lem, jeg forbanner … Båten måtte ha dreid, for skroget ristet svakt av noen brottsjøer som traff ytterbordene på styrbord side. Joannes måtte holde seg for munnen for ikke å le høyt. Moren hadde vært dårlig siden de forlot havnen i Ostia. Underveis hadde hun begynt å bruke et språk som Joannes knapt ante eksisterte, men som gutten noterte seg sirlig bak øret. 27

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 27

21.08.2026 08:22

Han trakk seg tilbake og lukket døra. Ute på dekk igjen stakk han nesa fram og snuste som en hund. Det luktet friskt og eksotisk fra det nye landet, av korn og bladverk og våt jord. Inne på land så han fiskere i grove ullkjortler stå og bøte garn, fra hull i stråtaket på de enkle hyttene deres sivet det ut tynne strimer med røyk, og i et hegn gikk noen langhårede kyr og beitet. Landskapet lenger innover var flatt og myrlendt, bare brutt opp her og der av åkerlapper som sto gule og modne, klare til å bli høstet. Alt virket harmonisk og fordragelig, nesten som i de gamle hyrdediktene til Vergil, den store keiser Augustus’ poet – fra den gang det hersket fred i riket. – Joannes, se opp! Han bråsnudde, og rakk akkurat å dukke da neven til onkel Aurelius kom svingende mot ham. På instinkt langet han ut en rett høyre, som traff den muskuløse mannen i magen. – Å, en fulltreffer, stønnet onkelen og svirret teatralsk med øynene. – Bra, lille general, den der var det kraft i. Fortsetter du sånn, er du klar til kamp mot pikterne før du har fått hår på ballene. – Er det sant at pikterne har malt kroppen sin? – I alle fall alle som jeg har sett, nikket Aurelius. – De kriger nakne, er stygge som dyr og oppfører seg likedan. Eter menneskekjøtt gjør de også, og bor i huler og telt. Men undervurder likevel aldri pikterne, gutt – de er noen formidable krigere. – Eter de virkelig menneskekjøtt? – Tja, det sies i alle fall så. – Var dronning Boudicca pikter? – Så faren din har fortalt deg om henne? Nei, hun var ikke pikter, men likevel var dama en formidabel kriger, det skal være sikkert og visst. – Tenk at de måtte ha en kvinne som ledet dem i slag … Joannes flirte og ristet på hodet. Onkelen forble imidlertid alvorlig: – Slik var det, og hun er langt fra den eneste keltiske kvinnen som har kjempet som en mann. Du må forberede deg på at kvinnene her oppe er nokså annerledes enn dem der hjemme, både på den ene og den andre måten. Ja, nå snakker jeg ikke om din mor, selvsagt, som riktignok er kelter selv, men altså … Du vil skjønne når vi kommer fram. 28

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 28

21.08.2026 08:22

Joannes lente seg over rekka og kikket ned på elvevannet som gled forbi dem. Det var ikke faren som hadde fortalt om Boudicca, men moren. De grønne øynene hennes hadde glødet hver gang hun begynte på historien om krigerdronningen som under keiser Neros tid hadde nedkjempet de romerske okkupantene og brent Londinium ned til grunnen. Kjevene til moren ble alltid stramme når hun kom til det siste, avgjørende slaget, hvor dronningen ble påført et grusomt nederlag. Etter å ha flyktet fra slagmarken tok Boudicca til slutt sitt eget liv – en ærefull død den gang, men som man nå visste at Gud den allmektige fordømte på det sterkeste. Den keltiske dronningen brant nok i Helvete, av flere grunner. Likevel pleide moren å avslutte beretningen med en lav hvisken: – Og vi keltere kommer aldri til å glemme vår evige dronning, hun som beseiret de uovervinnelige! De stevnet opp Thamesis så det skummet under kledningen, med vind fra akter og tidevannet som dyttet dem framover. Det var blitt rundt octava hora6. Joannes sto oppe ved baugen med blikket festet på det som skulle bli hjemlandet hans framover. Over ham sirklet noen måker. De hadde fått en kjentmann om bord, en liten, skallet mann med åpen gane, som pekte ut kursen for dem slik at de unngikk sandbanker og grunner. Joannes lente albuene mot rekka og støttet hodet mot hendene. Bortsett fra enkelte små landsbyer her og der, var det dødt og livløst så langt øyet rakk. Tankene gikk nok en gang tilbake til Roma, verdens midtpunkt – selv om byen ikke lenger var rikets hovedstad7, slik som under storhetstiden. Huset deres lå mellom Tiberis’ bredde og Circus Agonalis8, hvor de tidligere hadde pleid å dra for å se på sportsarrangementer. Det siste året var det ikke blitt arrangert en eneste tevling på arenaen, fattige og prostituerte holdt til under søylegangene og selve byggverket hadde begynt å rase sammen. Likevel var 6 Cirka to timer etter midt på dagen. 7 Mediolanum, dagens Milano, fungerte i år 401 som keiserlig residens og Vestrikets reelle hovedstad. 8 Dagens Piazza Navona.

29

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 29

21.08.2026 08:22

det alltid noe å finne på der hjemme, og kjedet man seg, var det bare å ta med en av slavene og gå en tur ut. Det yrte av liv ved hvert gatehjørne – ikke alt var like passende for en gutt på hans alder, men spennende var det! Her oppe var det sikkert ingenting å finne på. Joannes sukket tungt. De passerte en liten fiskebåt. Mannskapet stirret fryktsomt etter den romerske flåten. Gutten rettet seg opp og sendte et fast blikk tilbake. Farens arrete, harde veteraner var regnet som noen av imperiets beste soldater, og nå skulle de bringe ro og orden til rikets ytterkant. Også i Britannia forsøkte fremmede barbarer å trenge seg inn, både nord- og sørfra, men var det noen som kunne stoppe de fremmede, så var det hans egen far, general Gaius Claudius Victor. Normalt sett ville Joannes og moren ha blitt igjen i Roma når faren ble utkommandert, men moren hadde insistert på at de skulle bli med slik at hun fikk vist Joannes hjemlandet. Etter å ha tenkt seg om sa faren seg enig i at sønnen var gammel nok til å være med på en såpass farefull reise. Så de hadde pakket ned et betydelig flyttelass, solgt slavene og stengt av villaen. Det var som om en del av ham selv var blitt lukket av da dørene hjemme slo igjen for siste gang. – Til årene! Gjør klar til fortøyning! Joannes rettet seg opp med et rykk og kikket framover. Elva hadde gjort en sving, og lenger framme lå en lang rekke med brygger. En liten armada av lektere og mindre båter duppet langs elvebredden, klar til å bringe folk og varer videre oppover elva. – Endelig! Jeg trodde ærlig talt at jeg ikke kom til å overleve denne gangen. Moren hadde kommet opp bak ham. Hun hadde tatt på seg en turkis tunika og tegnet okerrøde roser på kinnene. På nesten magisk vis hadde hun klart å forvandle seg til et menneske som ikke viste antydning til ubehag, langt mindre et som hadde ligget tvekroket over spybollen i ukevis. Mens soldatene begynte å losse over utstyr og varer, ble Joannes og foreldrene anvist plass på en av de større småbå30

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 30

21.08.2026 08:22

tene. Snart var de i gang med siste etappe på reisen, og det tok ikke lang tid før de kunne se konturene av en by omringet av en høy mur. Over elva gikk det ei bru, og flere titalls småbåter lå fortøyd langs bredden. En svak eim av sur røyk, kloakk og garvet skinn fikk Joannes til å rynke på nesa, men stanken var tross alt lukta av sivilisasjon. – Var det her du ble født, mor? – Nei, jeg vokste opp på et lite sted flere dagsmarsjer mot vest, i Cambria.9 Som du vet heter mitt folk silurer, og landsbyen kalles Caerau. Den ligger i et lite paradis hvor hjorten beiter i skogene, og hvor vinden fra havet får kornet til å vokse høyere og gjør gresset fetere enn noe annet sted. De hellige myrene holder forfedrenes ånder knyttet til oss, og … Vel, nok om det, nå er vi her, i Londinium. Det er ikke så verst, bare det. Hun lukket øynene og trakk lufta inn gjennom nesa. Joannes så på henne der hun satt i den gyngende båten. Selv om moren var blitt tynnere i løpet av reisen, var hun fortsatt sterk og frodig. Håret hennes var tykt og gyllent som honning, og med de grønne øynene og en høyde som overgikk de fleste romerske menn i tillegg, skilte hun seg ut i bybildet der hjemme. – Og det var der, i Caerau, at far dukket opp og bestemte seg for å gifte seg med deg? Moren nikket: – Slik var det, og slik kom jeg til Londinium. Som datter av en keltisk høvding var jeg et godt gifte, selv for en romersk general. I alle fall mens vi bodde her oppe. Det ble annerledes da vi flyttet til Roma, sa hun stille, som om hun snakket til seg selv. Joannes tidde. Han følte at moren hadde åpnet opp for noe som han ikke ønsket å få innblikk i. Raskt kikket han seg over skulderen. Faren sto helt akter sammen med broren og styrmannen. Generalen gikk i en langermet, hvit tunika med brede broderte bånd rundt halsåpningen og mansjettene. Over skuldrene hang en burgunderrød kappe. Den magre og senete faren var en god del eldre enn moren. Furene skar seg stadig dypere i det alvorlige ansiktet, og håret 9 Tilsvarer dagens Wales.

31

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 31

21.08.2026 08:22

hans hadde begynt å bli grått. Selv om han var streng, og knapt nok hadde vært til stede under oppveksten til Joannes, kjente gutten en slags kjærlighet, eller i alle fall en beundring, for ham. Som Bibelen sa, skulle man akte og ære sine foreldre. Og Joannes forsøkte så godt han kunne å følge Bibelens ord. – Vi skal nok få det fint her, sa moren. Hun trakk Joannes inntil seg og kysset ham på hodet. Det uventede kjærtegnet fikk ham til å rødme. – Mor, da, jeg er ikke noe spedbarn! – Nei, men i mine øyne er du fremdeles den lille gutten min – den eneste jeg har, smilte hun, men slapp likevel taket i ham, om enn motvillig. Joannes snudde seg mot byen igjen. Den høye muren var delvis rast sammen flere steder langs elvebredden. Gjennom åpningene fikk han de første glimtene av Londinium. Han klarte ikke helt å bestemme seg for om han var mest skuffet eller lettet. Byen var selvsagt mye mindre enn Roma, men det var tross alt en by, med gater og hus tett i tett. Bak de nærmeste husklyngene kunne han til og med ane noen kjente bygningsformasjoner. – Er det en basilika? Moren skygget for øynene og nikket: – Helt riktig, men den er dessverre ikke intakt. Det er heller ikke forum, som ligger like ved. Du skjønner, for 100 år siden eller så, rev din fars landsmenn store deler av både forum og basilikaen etter at Carausius, en av mange tronranere oppigjennom, ble nedkjempet. Steinene fra bygningene brukte de til å forsterke muren. Hun senket stemmen og fortsatte: – Merk deg hvordan menn med makt straffer de som prøver å gjøre opprør, Joannes. «Slik går det med folket i Londinium når dere trosser Roma» – se, det var budskapet romerne ga ved å rive de viktige bygningene. – Men hvis det er 100 år siden Carausius levde, hvorfor har ingen bygget dem opp igjen? Og muren er jo helt falleferdig? – Ingen har hatt råd, og keiserne har ikke brydd seg. Vi får se om faren din klarer å få orden i sakene. Det er derfor han er her. 32

69842 Skjoldtid 1 - Vandringen – s. 32

21.08.2026 08:22