Skjebnerytterne 1 - Jorvik kaller

Star Stable Skjebnerytterne 1: Jorvik kaller

Helena Dahlgren

Star Stable Skjebnerytterne 1: Jorvik kaller Oversatt av Maren Barlien Guntvedt

Helena Dahlgren Originalens tittel: Star Stable: Ödesryttarna 1 Jorvik kallar Oversatt av Maren Barlien Guntvedt Copyright © Star Stable Entertainment AB Licensed by Star Stable Entertainment AB All rights reserved.

First published by Bonnier Carlsen Bokförlag, Stockholm, Sweden.

Published in the Norwegian language by arrangement with Ferly.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-73354-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsillustrasjon: Marie Beschorner Omslagsdesign: Malin Gustavsson Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Noen ganger tvinger livet deg til å ta valg som vil endre framtiden, ugjenkallelig.

Det er sant at du velger din egen vei i livet.

Du former din egen skjebne. Men noen ganger velger skjebnen for deg.

Legenden forteller om en pike til hest som skal redde verden. Hennes lys og kunnskap skal overvinne mørke og kaos, og bringe alt i orden.

Er du den jenta?

Prolog

Det var en gang en livløs øy i det kalde havet, der mørket rådde.

En stjerne falt fra himmelen, og ut av dens sterke, flammende lys red en pike. Hun red sakte over havet, og de ville bølgene la seg under den skimrende hestens hover. I høyre hånd bar hun livets lys. I venstre hånd: en gyllen harpe. Musikken vekket naturen rundt henne til liv. Hun brakte lyset til øya, og liv og håp vellet ut av den kalde tomheten. Der det før var dødt, spredde det seg nå varme og lys. Varsomt plantet hun trær for å våke over livet. Alt ble nytt. Men pikens ånd kunne ikke bestå. Derfor ble hun oppløst i naturen, i vinden, i regnet, i duggens tårer. Noen mener at hun fortsatt er der.

Hvis du lytter, hører du henne kanskje i fuglenes forunderlig klare sang, eller i et kjærlig vindpust en varm sensommerdag.

Med skapelsen av øya Jorvik kom godhet og ondskap til verden.

Lys kan ikke eksistere uten mørke, like lite som mørke kan eksistere uten lys. Kampen mellom det gode og det onde har rast i skjul i tusenvis av år. Det store mørket gjemmer seg i havdypet. Venter, bare litt til, på at dets tid vil komme.

7

Jorvik er et sted som forener verdener. Hestefolk, naturelskere og oljeselskaper kommer hit fra hele verden, der det ligger mellom Norge, Island og de britiske øyene, som en gang kontrollerte Jorvik. De kommer for å beundre øyas skjønnhet, eller for å nådeløst utplyndre de dyrebare naturressursene. Et fåtall av de besøkende er en del av Jorviks skjebne; de aller fleste er det ikke.

Mange som aldri har vært på Jorvik, glemmer at øya finnes, akkurat som når en drøm blekner bort i glemselen når du våkner om morgenen. Hører du om Jorvik, kanskje på nyhetene, så glemmer du fort navnet igjen. «Den øya … et sted i Skandinavia, er det ikke? Island?» Men de som besøker Jorvik, kommer aldri til å glemme stedet.

Vakre Jorvik går mot mørke tider. Ondskapen er i ferd med å bryte løs, og hvis det skjer, kan alt, absolutt alt, bli ødelagt. Men slaget er ennå ikke tapt, for så lenge det rasende havet bruser og bobler, spirer håpet i den hemmelige druideordenen som kjemper mot undergangen.

Druideordenens fremste forkjempere kalles Skjebneryttere.

Skjebnerytterne er utvalgte jenter som har knyttet særlige bånd til hestene sine. Gjennom dette båndet har de fått spesielle evner som skal hjelpe dem i kampen mot det onde. Jorviks skjebne hviler i deres hender. Det er mange år siden Skjebnerytterne forsvarte Jorvik sist, men nå ryktes det at tiden er inne for et nytt søsterskap. Det er nå alt virkelig begynner.

Dette er historien om de siste Skjebnerytterne.

Kapittel 1

«Er vi framme snart?»

Lisa er femten, men kjenner seg som en sutrete femåring da hun stiller samme spørsmål for tiende gang siden de satte seg inn i bilen. Hvor lenge har de sittet der, ti minutter, kanskje? Pappa smiler bare og trommer med fingrene på rattet.

«Vi slipper nok av ferja ganske straks, Isa,» svarer han. «De har jo begynt å laste av nå.»

«Det kjennes ut som vi har sittet her i flere timer,» mumler Lisa. Hun kan ikke la være å rykke til når hun hører det gamle kallenavnet. Hun ser for seg en liten bestemt jentunge med bustete hår, runde kinn og T-skjorte med hestemotiv. Alltid disse hestene. Alltid på vei et eller annet sted, etter mamma og pappa eller familiens tålmodige katt, som pleide å sove sammenrullet som en ball ved føttene hennes. Isa er fotoalbumversjonen av Lisa, tenker hun. Fortid. Historie. Hun har ikke særlig mye til felles med den Lisa som nå sitter i passasjersetet i en gammel varebil og venter på at hennes nye liv skal begynne. Igjen.

Hun legger merke til noe masete i sin egen stemme.

Ikke så rart med tanke på at hun har ligget og vridd seg i den ubehagelige køyesengen i kahytten pappa insisterte 9

på at de skulle «unne seg» på nattens reise. Han sovnet umiddelbart. Selv har hun ligget våken, kjent bølgene rulle under seg og hørt på farens snorking. Hun har ikke sovet ett sekund. Det kjennes i hvert fall sånn. Hun kjenner det i hodet, tungt og grumsete. Alt er tåkete, liksom strukket ut et sted mellom våkenhet og søvn, som om hun kunne rørt de vage drømmene sine hvis hun bare strakte ut hendene etter dem.

Klaprende hover. Galoppen som går over til vill flukt.

Et forskrekket rop – hennes? – og så stillhet. Mørke.

Hun blunker bort bildene fra marerittet.

Faren smiler og stryker henne over håret.

«Bare vent til vi får kjøre av. Jeg har jo vist deg bilder av øya, men du kommer til å forstå bedre når du ser selv.

Den ligner ikke noe annet jeg har sett.»

Lisa smiler motvillig tilbake og tenker at faren hennes er den eneste hun kjenner som kan sette pris på storslått natur klokken seks på morgenen.

Hun har sett bilder av Jorvik, naturligvis. Høye fjell og myke, slake bakker så grønne at de nesten så photoshoppet ut. Og rundt på alle kanter: det store blå havet.

Hun kunne ikke unngå å tenke på historier hun hadde lest som barn. Bare regnbuen manglet. Jorvik så ut som stedet der man fant krukken med gull i de gamle historiene. Hun prøver å se for seg seg selv på et sånt sted.

Vanlige gamle Lisa i utslitte dongeribukser, hettegenser og de evinnelige hodetelefonene over det rufsete, rødfargete håret. Hun får det ikke til.

De sitter i en leid varebil full av flyttekasser og venter på at den ulidelig joviale mannen i høyttalerne, som nettopp ønsket dem en riktig god morgen og velkommen til vakre Jorvik, skal si at de kan slå på bilmotoren. Lisa tar på seg hodetelefonene igjen og forsvinner inn i en av 10

favorittsangene sine. Det pleier alltid å hjelpe, men ikke denne morgenen. Hun drar dem irritert av seg igjen og ser rett framfor seg, mot køen av personbiler og lastebiler som nå sakte begynner å bevege seg nedover rampen.

De har reist hele natten og mesteparten av gårsdagen, først med bil og så med ferje. Nå er de altså framme på Jorvik, som skal bli deres nye hjem. Faren til Lisa har fått jobb på en av de største oljeplattformene på øya, og allerede på mandag begynner hun selv på skolen. Hun vet ikke helt hva hun skal forvente. Hva finnes vel her på denne øya, denne Jorvik som pappa har snakket hull i hodet på henne om de siste månedene, utenom oljeplattformen, vakker natur og masse hester?

En gang levde Lisa for hester. Da hadde tanken på å bo på et sted som Jorvik, der så mye handler om hester, stall og ridning, vært rene drømmen. Men så skjedde rideulykken som tok morens liv da Lisa var tolv. Sorgen river og sliter i henne som en utsultet ulv når hun tenker på det, så hun prøver å la være. Tre år senere har hun fremdeles ikke så mye som sett på en hest. Alle plakater, bøker og filmer er for lengst pakket ned i kasser. Teipet igjen og kjørt bort. Rideklærne gitt til veldedighet. Nei, Lisa kommer aldri til å ri igjen. Bare tanken på å ri gjør vondt.

Vi har en jente her. Hun er i sjokk, men til stede, ingen synlige skader. En kvinne omkommet på stedet.

Mørket, det beksvarte, kan åpne seg når som helst.

Hvor som helst.

Pappa slår på radioen, og en gammel Madonna-låt skyller over dem. De begynner å synge med, en livlig gladlåt fra åttitallet, samtidig som de ser på hverandre og smiler. Gladtriste smil som ikke helt når øynene. Dette var mammas favorittsang. Begge vet det, men ingen sier 11

noe. Det trengs ikke. Stikket i hjertet fyller hele varebilen, helt bak til lasterommet der et innrammet bilde av mamma ligger surret inn i en gammel T-skjorte i en av flyttekassene.

Et bleknet fotografi i en pappkasse er alt som er igjen.

Lisa kommer aldri til å skjønne seg på døden.

Noen ganger er hun redd for at hun begynner å glemme moren sin. De små hverdagsdetaljene som hun tok for gitt i tolv år. Slik alle barn gjør. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har hørt en eller annen klassekamerat klage over den pinlige/håpløse/urettferdige moren sin, og hatt lyst til å skrike rett i ansiktet på dem: «DU HAR I DET MINSTE EN MAMMA, ER DU KLAR OVER HVOR HELDIG DU ER!» Samtidig kjenner hun at mammakonturene blir stadig mer utydelig. Fargene blassere. Da er det flaks at hun har musikken som kan vekke minnene. To takter av denne gamle Madonna-låten, og plutselig er mamma der, så tydelig når hun danser på kjøkkenet med en stekepanne i den ene hånden og Lisas hånd i den andre. Sollyset som fyller rommet.

Den grunne gispende pusten mot hennes voldsomme.

Det bunnløse mørket da pusten ble svakere. Hjertet som slo fort og svakt, som hos et lite, sykt dyr. Det varme, myke kinnet hennes mot Lisas da ambulansen kom.

Neste gang hun fikk se moren sin var på sykehuset. Da var kinnet kaldt. Voksaktig, som på en dukke.

Hun blunker bort tårene. Ser ut gjennom sidevinduet så pappa ikke skal legge merke til det.

Ikke tenk på mamma.

Ikke tenk på hester.

Hva skal jeg tenke på, da?

Nei, Lisa gleder seg ikke akkurat til å flytte til Jorvik.

12

Her kjenner hun ingen, er ingen. Hun må begynne fra null igjen. Men det får bare gå, tenker hun.

Det er ikke akkurat uvant for henne å være den nye jenta, tvert imot. Farens jobb på ulike oljeplattformer har ført henne fra Texas til Norge til Alaska, tilbake til Norge, og nå til Jorvik. Alltid den nye jenta i klassen, aldri helt hjemme. Aldri fullt og helt med i gjengen. Det slitsomme i å lære seg alt på nytt: navnene på klassekameratene, alle de usagte kodene og reglene. Noen ganger føler Lisa seg hjemløs. Rotløs. I noen år var hestene hjemmet hennes. Siden ulykken har musikken tatt den plassen, bare der føler hun seg helt hjemme. Hun synger alltid, til og med når hun ikke er klar over det. Kanskje særlig da.

Lisa elsker musikk. All musikk, både gammel og ny. Hun foretrekker riktignok country og rock framfor morens pop. Likevel kan hun ikke unngå å synge med på Madonna-låten. Den får henne til å huske. Musikk er som oksygen. Hun har fortsatt alle CD-ene etter mamma, de ligger i en av de mange eskene i bagasjerommet. Spillelisten hun nettopp lyttet til, er full av mammas yndlingssanger. Hva hadde moren hennes sagt om denne flyttingen, tro?

Ikke tenk på mamma nå, sa jeg.

Lisa skvetter til idet faren plutselig tuter irritert på bilen foran dem.

«Sitte der og sose når vi skal av! Vi må finne et åpent sted som selger kaffe,» sier pappa, som ikke rakk å drikke mer enn en altfor svak kaffekopp i løpet av den raske frokosten om bord.

«Eh, pappa? Jeg er ganske sikker på at han ikke hører et ord av det du sier,» mumler Lisa.

Men hun klarer ikke å holde seg tverr. Noe lyst og 13

mykt sniker seg inn i stemmen hennes og fyller farens øyne med tårer når han tror hun ikke ser. Men Lisa ser.

Hun er tross alt glad for at hun sitter her sammen med faren sin. De har bare hverandre. Det er de to, alltid.

Til slutt blir det deres tur, og de kjører av ferja, rett inn i et landskap som ikke ligner på noe annet sted i verden. Lisa kan ikke unngå å gispe idet hun ser de mørke, majestetiske grantrærne som baner vei for bakkene og de storslåtte fjellene. Hun kjenner igjen naturen fra Norge, men det er enda større og villere, som om Jorviks farger har gått gjennom et Technicolor-filter. Har Lisa egentlig sett ordentlige farger før? Det kjennes ikke sånn. Solen er på vei opp, men den bleke måneskiven henger fortsatt på den mørke lavendelblå himmelen.

En stjerne faller, og to andre stjerner tennes. Lisa rynker pannen. Var ikke solen nettopp på vei opp?

Hun åpner bilvinduet og stikker hodet ut gjennom ruten. Drar inn duften som hun senere kommer til å tenke på som Jorvik-duften, en blanding av salt, søtt og jord. Det er hverken dag eller natt, men en slags mellomting. Foruten de andre ferjepassasjerene er Lisa og faren hennes helt alene på et sted som er i ferd med å våkne.

Jorvik. Kanskje går det bra å bo her likevel. Kanskje …