Silkestrå
Liv Mossige
Silkestrå
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-72162-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsillustrasjon: Flora von Deutschland Österreich und der Schweiz (1885) av Otto Wilhelm Thomé Omslagsdesign: Martin Lundell Sats: Type it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
JEG BRETTER OPP BUKSEBEINA, går ut i vannet, ler litt når jeg kjenner det kalde, går på stien der nede mellom steinene, setter den ene foten forsiktig foran den andre. Sola glitrer i småbølgene. Jeg ser ut over sundet mot onkel Ole sin hytte, peker ned, ned, ned på bunnen, teller steinene, en hvit og to røde. De står riktig, etter hverandre. Den hvite er størst, den står fremst, lenger ut i vannet foran de to små andre, de er nesten like store. Når telte jeg sist? Det må jeg ikke glemme, myser, holder armene ut og spriker med fingrene over glitteret, vannet er ikke kaldt lenger. En sandhaug ser ut som mark som ligger oppå hverandre. Det kiler opp i ryggen når jeg tråkker ned i det bløte, moser slimhaugene. Noen roper på andre siden av sundet. Jeg reiser meg og skygger for sola med ermet. To mennesker står oppe på svaberget borte ved Ole. Det er ikke godt å se om de ser mot meg eller ikke. Ansiktene er mørke sånn som kroppene, svarte. Jeg strekker armen i været og vinker, roper: Er dere framme? Lyden av stemmen min svarer i berget. Jeg myser. De vinker ikke tilbake. De to der må være barn. Ja, for de er så lave. Den ene er mindre enn den andre. Den laveste står og støtter seg på noe, en pinne kanskje, vrikker fram og tilbake med hoftene. 5
STOPPER VED HUSHJØRNET, utelampa lyser selv om det er dag, kniper igjen øynene for å se bedre, går nærmere, lampa står lavt på veggen, bare litt høyere enn hodet mitt. Inne i pæra lyser en oransje flamme, brenner, ja, selv om det er lyst ute, etterligner flammen et stearinlys, sånn som det kan brenne. Kniper igjen øynene, solstrålene er tynne, de skinner så jeg nesten ikke kan se noe, glitrer i sjøen der nede. Jeg legger hånda over øynene og ser opp på det hvite huset, lener hodet bakover sånn at jeg ser helt opp mot det høyeste, mot taket. I andre etasje er det store vinduet. Mitt vindu, gardinene er trukket for. Harriet står krumbøyd foran den blå døra, holder det gråe håret fast mot skautet, ser i vesken etter noe, sikkert nøklene. Der er du, sier hun. Hvor har du vært henne? Jeg snur meg bort, ser ned mot sjøen igjen, vil ikke se på henne. Nei. Orker ikke. Harriet, hun har så gamle klær, og så har hun knytt det grønne skautet fast rundt hodet. Sola har skint, gjort fargen svakere i de store røde blomstene på skjørtet. Hver gang vi skal hit ned, tar Harriet på seg de der gamle greiene, binder på seg skautet fordi håret vokser så tynt ut av hodet, sola skinner rett ned i skallen på henne, brenner opp tankene, røyken står ut av ørene. 6
MØRKT I GANGEN, oppe i trappa til andre etasje er det lysere. Hera tasser bak meg på gulvet, den varme tunga slikker meg på kneet, hundehodet kiler rundt anklene. Jeg holder hånda ned mot henne, hun slikker på fingrene med grov, ru tunge, jeg klapper henne bak hodet, pelsen er så tykk, hundeøynene er små og svarte, synes nesten ikke under alt ragget. Du, sier Harriet. Vær snill å ta av deg sandalene. Jeg støtter meg til veggen for ikke å snuble, tar opp spennene, setter sandalene på hylla under det lille bordet. Hera stiller seg på to bein, med forlabbene fram foran seg, nesten som en hare, hun piper stille. Da spriker jeg med fingrene sånn at hun kan slikke mer. Harriet ler. Nei, se på henne, sier hun. Så glad hun er i saltet. Solstrålene skinner gjennom vinduene på kjøkkenet, støv i lyset. Det lukter stekt egg. Så kaldt det er, sier Harriet. Vil du ha et teppe? Jeg rister på hodet, drar i jakkeermene, setter meg på min stol, sitter helt ytterst på stolsetet sånn at beina og stolsetet nesten ikke er nær hverandre. Duken er ren, ser ut som det. Det står en skål med Twist på bordet. To grønne, en blå 7
og tre røde. Jeg peker først på den ene, så på den andre, så på den rette, så på den vrange siden av skålen, så sier jeg: De der må være gamle. Peker ned, ned, ned, lener hodet tilbake, ser opp mot den runde, hvite lampa i taket. Harriet går sakte over gulvet, blir stående borte ved kjøkkenbenken. Hera snuser rundt beina på henne. Du, sier hun. Er du tørst, vil du ha litt å drikke? Ja, jeg nikker, ser ned på føttene mine. Jeg liker ikke å gå barbeint inne, gulvene er kalde. Harriet setter et glass vann foran meg, jeg setter fingeren ned, lener meg fram og drikker en slurk uten å løfte glasset fra bordet, tørker meg om munnen med ermet. Det var slurpen sin det, sier Harriet og setter seg ned foran vinduet. Tenk, jeg synes ikke at det var lenge, jeg, at du krabbet opp og ned trappa her ute. Harriet rister på hodet. Faren din han hadde nok å gjøre. Husker du? Så lys som du var. Harriet klapper med hånda oppe på hodet. Nå er det helt borte. Alt det der mørke. Det har du i alle fall ikke etter pappaen din, det. Nei, han var en lys unge, lys hele livet. Jaja, sier hun og ler. På det siste kom det noe grått i det. Men kjære deg da, sier Harriet, lener seg fram over bordet. Er det noe galt med øynene dine? Hun snur seg og løfter den ene gardinen ut av det brede hvite båndet, trekker den for så det skal bli skygge. Sånn, sier hun. Var det bedre? Jeg ser til siden, stirrer bort mot vinduet uten å blunke. Det er ikke noe galt med mine øyne. Jeg så de to der nede, sier jeg bare. Hvem da, spør Harriet. Therese og så han der andre. De stod der borte på svaberget. 8
Harriet kremter og rister på hodet. Nei, sier hun. Det kan ikke være. Det er to dager til de skal komme. Nok av det, sier hun og holder hånda fram mot meg over bordet. Så flink som pappa var og tok vare på deg helt alene, sier hun med lav stemme, ser opp i taket og smiler. Gråter liksom en tåre. Sånn en snill jente, sier hun. Å ja. Det har du vært i det siste. Søs før og Søs nå, det er ikke samme menneske. Ta en, du. Harriet skyver skålen med twistene mot meg. To grønne, en blå, tre røde med gullglitter i papiret. Jeg tar en av de røde, pakker den lille lakrisbiten ut av papiret, den er hvit oppe på det svarte. Harriet lener seg fram over bordet, rynker brynene. Den er spiselig selv om den ser sånn ut, sier hun. Lakriser blir ikke gamle. Jeg putter biten fort inn i munnen, suger sakte. Når kommer de, spør jeg. Neimen, hør på det, sier Harriet. Det var nesten som å høre katten snakke. Hva var det du sa for noe? Når kommer de andre, spør jeg sakte sånn at hun skal høre det. Onkel Ole og barna og henne. Alle de fire? Jeg snur meg mot vinduet. Hvorfor tar ikke Harriet bare av seg det der grønne skautet? Skinner sola gjennom taket? Kjære venn, sier Harriet, stryker meg over hånda med tørre fingre. Venter du så veldig på at de skal komme? Det er ikke før på tirsdag, det. Mors lille Ole med ny dame, ja. Denne her hun har navn på v, Vigdis eller Wenche. Harriet ler, gnir en tåre av kinnet. Nei, sier hun. Det er borte. Jeg lener meg fram og tar en lakris til, sånn at det bare er en igjen med det røde og gullete papiret, peker ned, ned, ned mot gulvplankene. Hva er det der som du gjør med fingrene, spør Harriet. Teller du? 9
Jeg trekker på skuldrene, åpner papiret, biten har et hvitt tynt lag utenpå det svarte akkurat sånn som den andre, jeg holder i papiret og slipper den rett inn i munnen sånn at jeg slipper å ta på den med fingrene. Harriet bøyer seg fram på stolen, hun holder Heras hode fast i hendene, sier: Så fin en jente, så fin en jente. Snart skal du få slippe, løpe opp i fjellet. Sant at du vil det? Harriet tar hånda inn under Heras hake, vipper hundehodet opp og ned akkurat som om Hera svarte. Ler med gule tenner, sier: Se på dette. Jeg må snakke med hunden, jeg, når du er så stille.
DU ER VEL GLAD NÅ, sier jeg med tynn, lys stemme. Sånn snakker Harriet. Hvor mye er klokka, spør jeg, snur meg i den store senga inne på barnerommet: det klør i øyet, jeg dytter på øyenlokket med fingeren, da klør det bare mere, ser mot vinduet, gardinene er trukket for sånn at det skal bli mørkere, sola skinner så sterkt. Vinduene her oppe er like som de nede på kjøkkenet. Fire store ruter, to små oppe over hvert av de store. Jeg teller åtte, åtte, åtte. Fire store, fire små, fire inne, fire utenpå, fire hvite, fire grå, jeg lukker øynene så jeg skal sove, knytter nevene, det klør over lårene: Hvor lang tid har det gått siden jeg og Harriet kom hit ned? En time? Ja, minst. Det er varmere nå enn da vi stod ute på tunet, dagen er sterkere, tiden går selv om det ikke skjer noe. Biter meg i leppa og ler. Det er bare en dag og en dag og enda en, snart skal vi tilbake. Så kaldt det er selv om sola skinner ute. Drar dyna over skuldrene, slukker lyset over senga, det blir ikke mørkere, presser tærne hardt inntil sengestolpen mens jeg gjør det. Over stolen ved kommoden henger det et rødt teppe, det lukter noe gammelt noe. Over kommoden henger det gamle bildet i gullramme. Et lite barn i hvit skjorte, det sitter og 11
folder hendene inne i mørket, smiler med leppene, sitter og ser opp mot lyset oppe i hjørnet, lyset er en engel eller en fugl, man kan ikke vite om den kommer eller går der inne i mørket, håret til barnet er svart, sånn som veggen bak det. Jeg peker mot ramma, teller blomstene i gullet. Tre oppe og tre nede, seks på hver side, barnet åpnet munnen og gapte. Gud i gullet. Skal jeg ligge her og fryse? Setter meg opp og går over gulvet mot det store skapet. Stopper. Hører Harriet dette? Jeg bøyer meg ned, ser mot døra, jeg ville låse, men fant ikke nøkkel noe sted, tar opp det hvite putevaret med kniven, det ligger lengst nede under alle klærne, kjenner det kalde bladet gjennom stoffet, lukker øynene sånn at det ikke skal brenne rett ut i luften. Fy deg, for du lovte. Jeg klyper meg i kinnet. Du lovte du, å ikke ta denne med. Klyper enda hardere, åpner det store skapet med alt sengetøyet, legger det hvite putevaret oppe på øverste hylle, peker ned, ned, ned, kniven gjemt og glemt. Ingen trenger vite noe. Dynene ligger på den nederste hylla, jeg tar med meg alle opp i senga, lager en haug av det, en sover bedre når det er varmt. Den ene dyna er tjukkere enn de andre, litt gulere i kantene, så glatt er stoffet, et bredt bånd på tvers i et hjørne, med bilde av en blå and med rød hatt, jeg drar den over hodet, lager et lite hull i siden så jeg får puste.
SOVER DU? Harriet står og trekker gardinene fra vinduet. Jeg drar dyna bort fra ansiktet, reiser meg opp på albuen, gnir meg i øyet, støvet i solskinnet, ennå er det dag ute. Harriet setter seg ned på sengekanten, holder den store hånda over det ene øyet. Kjære jente, sier hun. Du må ikke legge deg ned, ikke sånn. Hun dunker mot brystet med flat hånd. Jeg fant deg ikke noe sted. Herregud, sier hun og rister på hodet. Hjertet går jo sånn på meg. Hun ser på meg med triste øyne. Det er ikke meningen at vi to skal gå hver for oss og alene. Hun rister på hodet og blir stille, ser opp i taket. Det var sannelig noe til merkelig jente, sier hun plutselig med høy stemme ut i rommet, holder armen ut rett framfor seg over gulvet. Enten er du helt her oppe, eller så later du deg bare. Harriet rister på hodet, lager smattelyd med tunga. Skal jeg gå og gjete, spør hun. Så stor som du er. Det tror jeg ikke. Få se på deg litt, du, sier Harriet og peker mot sitt eget øye. Hva er det der røde du har, klør det? Nei, jeg rister på hodet, kjenner ikke noe. Hva enn det er, vil jeg ikke ha det, sier Harriet. Kjære deg da, hun bretter dyna til side. Jeg trekker beina opp mot brystet. Nei. Du 13
har ligget lenge nok. Sant det? Kom deg ut i vannet, saltet renser øyet. Jeg setter meg opp i senga, den store dyna glir ned på gulvet. Det klør i øyet, men jeg tar ikke på det. Men kjære deg da, sier Harriet. Har du dratt fram alle dynene og ikke en gang tatt på trekkene? Det var så kaldt, sier jeg bare. Kaldt, spør Harriet, gjør store øyne. Fryser du? Her oppe som man ikke engang kan åpne vinduet? Harriet ler mot meg, ser opp i taket. Du skjønner det, sier Harriet. At en eller annen viss type, han har malt igjen karmene. Jaja, sier hun. Halvoren, han var god til å snekre, men å male? Harriet smiler, hun lukker øynene, rister på hodet. Jeg peker mot bildet over kommoden, barnet i det svarte. Hvem er det der? Å det, sier Harriet. Det der har hengt der siden Halvoren brukte rommet. Nei, sier hun. Det der er noe gammelt noe. Hun holder begge hendene opp og sier: Jeg har ikke kjøpt det. Harriet legger hodet på skakke, klemmer hånda mi: Tenk, sier hun. At det er ikke lenge siden at du var sånn som henne. Å nei da, sier Harriet. Jeg satt og holdt deg på fanget. Hun smiler. Satt og holdt deg så lenge det gikk. Ja, sier Harriet og strekker hendene ut i rommet. Ut, ut til verden var alt du ville. Jeg husker en gang du var syk, sier hun med lav stemme. Du var så liten, det kan du ikke huske. Så varm og slapp, du satt med hodet mot brystet og pustet sånn som dette. Det er eneste gangen jeg husker å ha holdt deg mens du satt stille. Så varm som en glo i kinnet. Du, sier Harriet. Hva vil du spise? Vi har to supper, du 14
kan velge, tomat- eller ertesuppe, og brød og smør, sier Harriet, hun tørker seg i munnvikene med to fingre. Litt kjøtt har vi og. Lam. Men det skal vi skal spare til de andre, sant? I morgen vet du, sier Harriet. Da går vi ned til Oles hytte for å vaske. Ja, sier hun og drar håndbaken over panna. Vaske og legge på sengene. Ja, ikke til Ole og hun damen da, sier hun. De er jo voksne folk, det får de selv ordne. Men til barna, jeg synes nå det. Harriet klyper meg i sidene, det piper inn i ribbeinene. Det går som en vind, sant? Så rask en jente. Hu og hei, sier Harriet og ser opp i taket. Vi to trenger ikke mye, vi er sånne folk som det. Harriet holder hånda opp mot meg og sier med sterk stemme: Får bare håpe været holder seg sånn som dette, sånn at de som kommer kan se hvor fint det er her nede. Paradis på jord, ja.
GUD ER I GULLET. Barnet smiler inne i mørket, sitter og ser opp mot lyset, lyset er en stor fugl som kommer mot henne, den blir større og større, fuglen vil sluke henne med lyset, fuglen ler og smiler inne i seg, det svarte er større enn lyset, det lille barnet vokser inn i det svarte gjennom håret, legger hendene sammen og smiler mens fuglen drar henne opp, bort, inn i hjørnet av natten. Seks blomster på hver side, tre oppe og tre nede, tolv blomster drar henne ut av bildet, drar henne inn i det kalde rommet.
16
I SØLVKULA får jeg stor nese, to tette øyne. Jeg puster så det dogger, tegner en S og et lite hjerte. Sølvkula er et speil, stråler står ut rundt det, korte og lange, gullsirkel rundt. Står på ett bein, holder den ene foten fast inn mot låret, hinker litt så jeg ikke skal falle. Blodet renner varmt over fingrene, drypper ned på gulvet, stryker håret bort fra panna, ser ned mot foten. Det får bare blø så mye det vil, dette. Ja. Slikker blodet av fingrene, hinker på det friske beinet, støtter meg på sengestolpen med den hånda som er rein, hinker fort, holder på å falle, ser meg tilbake mot speilet, en liten rød blodsti ned i det tynne teppet, det er ikke så godt å se i det blåe og grønne mønsteret, inn i det hvite ser man blodet tydeligere. Støtter meg mot veggen og setter meg ned på gulvet. Bedre å blø ned på gulvplankene enn på teppet, lyset skinner på veggen, en hvit firkant på det hvite, jeg holder blodbeinet fast i armene tett mot brystet, kuttet er nesten inn til beinet, kjøttet har delt seg. Huff og huff, da. Skal det aldri slutte? Jeg rister på hodet. Så ille er det ikke. Jeg er ikke død. Det er ikke nok blod til det. Trekker hælen inn mot meg, smører blod på munnen, men leppene blir så tørre, spytter 17
på tommelen, gnir av det med ermet, knytter neven, slår mot brystkassen, tre ganger hardere og hardere, latteren er hoste langt inne, jeg lener meg tilbake ser opp, lysflekker over alt i hele rommet, små flekker på de hvite veggene, ja, peker se, se, se, alle, alle, alle. Blunker tre ganger så jeg ser klarere. På veggen er blodet dratt ned med fingrene. Brune veier. Ja. Ser ut som det, jeg bøyer meg fram over kuttet på beinet, klemmer, det er mer, slikker blod fra fingrene, håndleddet, holder håret bort fra øynene. Det svir ikke. Nei se, jeg peker bare ned, ned, ned. Sier: Så slem du er, så skittent dette ble.
18
FÅ SE PÅ KUTTET. Harriet sitter på knærne, tar brillene ned fra hodet, bomullen henger ut av munnen, skjegget på en gammel gubbe, hun setter fra seg den hvite flaska foran seg på verandagulvet. Herregud da, sier hun, setter seg opp litt, støtter seg i ryggen med hendene: Hva er det du gjør med en gammel dame? Du vet det er ikke godt for meg å sitte sånn. Harriet rister på hodet, ser opp mot meg med blå øyne. Jeg lukker munnen, trekker på skuldrene. Når Harriet endelig har tatt av seg det grønne skautet, har hun bomull hengende ned fra leppene. Jeg holder foten stille rett foran nesa på henne, ser hun det ikke? Er det ikke stort nok, dette? Er hun blind på begge øynene? Jeg holder meg fast i stolsetet, strekker foten enda lenger fram. Her ute i lyset er foten blekere, et blåmerke nede ved lilletåa, neglen er nesten en krøll, ikke som de andre neglene, de er korte sånn som jeg vil at de skal være, sånn at man bare ser det rosa, ikke noe av det hvite. Du må la meg få rense dette. Harriet stryker meg oppover leggen, holder foten stille med den ene hånda, hun er kald på fingrene. Hold det stille, nå må du la meg få rense 19
det. Harriet tar bomullen ut av munnen, klemmer forsiktig på kuttet, spør: Gjør det vondt, dette? Jeg trekker på skuldrene. Litt, sier jeg. Harriet bøyer seg over foten min. Sant, sier hun. At det gjør vondt når du gjør sånt som dette. Herregud, sier Harriet. Også nå da, når vi er her helt alene. Hun rister på hodet. Godt du ikke kuttet dypere. Nei, sier hun. Da måtte vi reist og sydd det, jeg vet jeg neimen ikke hva vi skulle gjøre, og så alt det sølet. Harriet ser opp på meg og stryker seg over kinnet. Du må vaske deg med en klut når jeg er ferdig med dette, og skjorta òg, sier Harriet. Jeg lener meg tilbake, ser opp i det blå, jeg skar meg, ja, er det min skyld? Skal jeg ikke ha lov til noen ting her nede, skal jeg ikke? Skal jeg bare sitte hele dagen, alle dagene, helt stille og ikke gjøre noe? Ja, er det sånn Harriet vil ha det? Dette her, det skjedde da jeg bada, sier jeg. Det var du som sa at jeg skulle. Jeg smiler etter at jeg har sagt det, legger hånda over munnen, Harriet skal ikke se det. Jeg vasset bare, det var ikke sti i vannet, sier jeg. Nei, den stien, sier jeg. Den er borte. Jeg peker ned, ned, ned mot gulvplankene etter jeg har sagt det. Tre ganger, holder fingeren stille. Sant du husker Halvoren stod og rakte steiner under vannet, sier Harriet. Det var noe til sandsti, det. Herregud, ja, sier Harriet, hun smiler og nikker med hodet. Halvoren, han hadde brettet opp buksene. Sånn som han pleide, sant det? Når han stod ute i vannet. Han der Halvoren vet du, sier Harriet. Han likte heller ikke å bade, skydde sol og varme, stod bare der halvveis uti vannet. Rak, rak sa jeg, sier Harriet. Alt kommer tilbake. Harriet ler, hun vrir og vender på foten, spør: Gjør det vondt å trå på det? 20
Jeg slipper håret ned foran ansiktet, rister på hodet. Harriet åpner munnen, klør seg på kinnet. Det er nå litt rart at det ikke er sand i såret. Jeg lukker munnen, ser en annen vei, mot stranda der nede. Skal jeg svare på dette? Jeg hinket opp hit på det friske beinet. Harriet holder foten min stille, lener seg over den og kniper igjen øynene, klemmer den våte, kalde bomullen mot såret. Du, sier hun, vi skal ikke binde noe på det. La det få luft, da gror det fortere. Det gjør ikke vondt, egentlig ikke, jeg puster bare sånn som jeg pleier, fortere og fortere. Jeg tar mot håret mitt, blodet har gjort det tørrere helt framme foran ved ansiktet. Jeg har badet, sier jeg. Hun må jo tro på det. Jeg lener meg framover mot Harriet, rister på hodet: Kjenner du ikke hvor våt jeg er i håret? Bare kjenn du, sier jeg og vifter med håret foran ansiktet. Jeg vet hun ikke tør det. Jeg ser Harriet gjennom hårstråene, hun rister på hodet: Jeg trodde du hadde sluttet, jeg, å gjøre sånn som dette.
KULLBITER i peisen etter ved som har brent, saltlukt i hele rommet. Jeg setter meg på den lave skinnskammelen, her kan bare barn sitte, kysser tre ganger på hver av fingrene, holder hendene mot hverandre, bøyer meg fram, sier unnskyld, unnskyld, unnskyld. Så mørkt det er her inne med de smale vinduene høyt oppe på veggen, de med de røde, blåe og grønne rutene, det kommer nesten ikke lys gjennom der oppe. Jeg tar en gammel avis ut fra kurven, river ut en side med et bilde, det er av en dame med kort, krøllete hår, lang nese, brillene i panna, river ansiktet i to og så fire. Peker ned, ned, ned. Bak i peisen står den brune smijernsplaten, den med menneskene og dyrene, høner som hakker frø under grenene på et tre. En mann står bredbeint med knyttnevene foran lomma på buksa, reven løper med stor hale, en høne i bittet. Jeg peker først på den rette, så på den vrange, så på den rette sida av reven som løper under treet, begynner å krølle papiret, river av flere sider og krøller dem, bygger et tårn så skal det brenne bedre. Stabler tre vedkubber opp, et telt over papiret. Tar håret bak øret så det ikke går ned i øynene, stiller kubbene inn mot plata så de står støere. Fal22
ler en, faller alle. Tar ut fyrstikkeska av lomma, et taggete grønt filtblad oppe på det røde, det er julefyrstikkene. Det er ikke jeg som har laget dette, kanskje et annet barn har gjort det, et som er mindre, kanskje Therese. Inne i eska er det tre svarte fyrstikker, jeg plukker dem ut og kaster dem inn i peisen. Ingen må legge brente fyrstikker tilbake. Hvem er det egentlig som gjør sånt noe? Kysser fra håndleddet og opp til tommelneglen på begge hendene.