Sannhetens pris
TIL Steve Rubin, Suzanne Herz, John Pitts, Alison Rich, Rebecca Holland, John Fontana og resten av gjengen i Doubleday
John Grisham
Sannhetens pris Oversatt av Truls Holst Kopperud
John Grisham Originalens tittel: The Associate Oversatt av Truls Kopperud © 2009 by Belfry Holdings, Inc. All Rights Reserved Opprinnelig forlag: Doubleday Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32751-4 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsillustrasjon: Phil Sharp/GettyImages Omslagsdesign: Jan Erik Birkelid Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Kapittel 1
Småguttserien i New Haven hadde regler som tilsa at hver deltaker fikk spille minst ti minutter av hver kamp. Unntak gjaldt for spillere som hadde ergret trenerne sine ved å skulke trening eller sette seg ut over andre bestemmelser. I slike tilfeller ville treneren melde fra om dette før kampstart gjennom en melding til sekretariatet om at den og den spilleren ikke kom til å være særlig mye, om i det hele tatt, på banen på grunn av et eller annet regelbrudd. Ledelsen så skjevt til dette; man spilte tross alt mer for å ha det moro enn for å konkurrere. Da det gjensto fire minutter av kampen, kastet trener Kyle et blikk ned på benken, nikket til en surmulende liten gutt med dystert oppsyn, som het Marquis, og sa: «Har du lyst til å spille?» Uten å svare gikk Marquis bort til sekretariatets bord og ventet til det ble blåst i fløyten. Forseelsene var opptil flere – han skulket trening, skulket skolen, fikk dårlige karakterer, mistet spillerdrakter, var grov i munnen. I realiteten hadde Marquis etter ti uker og femten kamper brutt hver eneste en av de få reglene som treneren hans prøvde å innprente. Trener Kyle hadde for lengst forstått at stjernespilleren ville komme til å bryte en hvilken som helst ny regel, og av den grunn innskrenket han regelverket og motsto fristelsen til å innføre nye bestemmelser. Det virket ikke. Forsøket på å temme med myke virkemidler ti unger fra indre bykjerne hadde plassert Red Knights-laget på sisteplass i vinterserien i «Nummer 12 og lavere»-divisjonen. 5
Marquis var bare elleve, men helt klart den beste spilleren på banen. Han foretrakk å skyte og score fremfor å sentre og gå i forsvar, og før to minutter var gått, hadde han stormet over og mellom og forbi spillere som var mye større enn han, og hentet seks poeng. Han hadde et poenggjennomsnitt på fjorten, og var han blitt tillatt å spille mer enn halve kamper, ville han trolig vært oppe i tretti. Hans egen unge oppfatning gikk ut på at han egentlig ikke trengte å trene. Til tross for enmannsoppvisningen sto ikke kampen til å redde. Kyle McAvoy satt rolig på benken og så på kampen mens han ventet på at tiden var ute. Det var én kamp igjen før sesongen var over, hans siste som basketballtrener. I løpet av to år hadde han vunnet et titall oppgjør, tapt det dobbelte og spurt seg selv om hvordan noe menneske med forstanden i behold frivillig ville være trener uansett nivå. Han gjorde det for ungenes skyld, hadde han sagt tusenvis av ganger til seg selv, unger uten fedre, unger fra dårlige hjem, unger med behov for positive mannlige forbilder. Dette trodde han fremdeles, men etter to år som en barnevakt som måtte diskutere med foreldrene når de endelig gadd å møte opp, krangle med andre trenere som ikke så seg for gode til å jukse, og forsøke å overse kampdommere i tenårene som ikke så forskjell på et angrep og en brøyt, var han lut lei. Han hadde gjort sin del av samfunnsinnsatsen, i hvert fall i denne byen. Han så på kampen og ventet mens han av og til brølte noe, slik trenere forutsettes å gjøre. Han så seg rundt i den ødslige idrettshallen, en gammel mursteinsbygning i sentrum av New Haven der småguttserien hadde spilt kamper i femti år. En håndfull foreldre satt spredt på tribunene og ventet på sluttsignalet. Marquis scoret igjen. Ingen jublet. Red Knights lå under med tolv poeng da det gjensto mindre enn to minutters spilletid. I den andre enden av banen, like under den antikvariske poengtavlen, kom det en mann i mørk dress inn gjennom døren og ble stående lent mot de flyttbare tribunestativene. 6
Han ble lagt merke til fordi han var hvit. Det var ikke hvite spillere på noen av lagene. Han gjorde seg bemerket fordi han var iført en dress som var enten sort eller marineblå, bar hvit skjorte og burgunderrødt slips og på toppen av det hele hadde på seg en trenchcoat som signaliserte at en agent eller en purk av noe slag hadde innfunnet seg. Trener Kyle så tilfeldigvis mannen da han kom gjennom døren, og han tenkte for seg selv at fyren ikke passet inn der. Trolig var han en etterforsker av noe slag, kanskje en fra politiets narkotikaavsnitt som så etter en langer. Det kom ikke til å bli den første pågripelsen inne i eller utenfor denne idrettshallen. Etter at agenten/purken hadde tatt oppstilling ved tribunen, kastet han et langt og mistenksomt blikk mot lagbenken til Red Knights, og øynene så ut til feste seg ved trener Kyle, som stirret tilbake i noen sekunder før det begynte å føles ubekvemt. Marquis sendte i vei en ball fra midt på banen, og trener Kyle spratt opp og slo ut med hendene som for å si: «Hvorfor?» Marquis overså ham og luntet tilbake i forsvar. En tåpelig personlig feil stanset klokken og forlenget elendigheten. Mens han betraktet spilleren som skulle ta frikastet, kastet Kyle blikket bakover og slo fast at agenten/purken fremdeles sto og stirret, ikke på spillet, men på treneren. For en femogtjue år gammel jusstudent uten kriminelt rulleblad eller ulovlige vaner eller tilbøyeligheter burde ikke det faktum at en person som med all tydelighet ga inntrykk av å arbeide for et eller annet politi- eller etterforskningsorgan, var til stede og viet ham oppmerksomhet, forårsaket noen som helst form for bekymring. Men det fungerte aldri slik med Kyle McAvoy. Patruljerende ordenspoliti og motorveibetjentene på sykkel plaget ham ikke spesielt. De var ganske enkelt betalt for å reagere. Men fyrene i mørke dresser, etterforskerne og agentene, de som var opplært til å grave dypt og avsløre hemmeligheter – slike typer gjorde ham fremdeles nervøs. Tretti sekunder igjen, og Marquis sto og kranglet med 7
en dommer. Han hadde brukt grovt språk mot en annen av dem for to uker siden og var blitt utestengt i én kamp. Trener Kyle brølte til stjernespilleren sin, som aldri hørte uansett. Han kastet et raskt blikk rundt i hallen for å se om agent/purk nummer én var alene eller hadde fått selskap av agent/purk nummer to. Nei, det hadde han ikke. En ny personlig feil, og Kyle brølte til dommeren at han bare skulle la spillet gå videre. Han satte seg, strøk fingrene langs halsen og ristet fuktigheten av dem. Det var tidlig i februar, og hallen var, som alltid, temmelig kjølig. Hvorfor svettet han? Agenten/purken hadde ikke flyttet seg en centimeter, det virket faktisk som om han gledet seg over å stirre på Kyle. Den utslitte, gamle sirenen begynte endelig å breke. Heldigvis var kampen slutt. Det ene laget jublet, det andre ga egentlig blaffen. Begge stilte på linje for det obligatoriske slaget mot håndflatene og «Takk for kampen, takk for kampen», et like meningsløst utsagn for tolvåringer som for collegespillere. Idet Kyle gratulerte treneren på det andre laget, kastet han et blikk langs banen. Den hvite mannen var borte. Hva var sannsynligheten for at han ventet utenfor? Selvsagt var det et utslag av paranoia, men følelsen av å være forfulgt var blitt en del av Kyles liv for så lenge siden at han nå godtok den, taklet den og levde med den. Red Knights-spillerne samlet seg i bortelagets garderobe, et trangt, lite rom under hjemmelagets permanente og segneferdige tribuneanlegg. Der uttalte trener Kyle alle de riktige tingene – gode forsøk, fin vilje, vi har fremgang på enkelte områder, la oss avslutte med topp innsats neste lørdag. Guttene holdt på å skifte og hørte knapt hva som ble sagt. De var lei av basketball fordi de var lei av å tape, og selvsagt var det trenerens skyld. Han var altfor ung, altfor hvit, altfor tydelig fra et bedrestilt universitetsmiljø. De få foreldrene som var til stede, ventet utenfor garderoben, og det var disse anspente sekundene idet laget kom ut, som Kyle avskydde mest ved trenergjerningen. Han ville 8
møte de vanlige klagene på manglende spilletid. Marquis hadde en onkel, en toogtjue år gammel spiller med en fortid på delstatslaget, som var svær i kjeften og hadde en forkjærlighet for å kakle om trener Kyles urettferdige behandling av «seriens beste spiller». I garderoben var det enda en dør; denne førte ut i en mørk og smal gang som gikk langs baksiden av tribuneanlegget og endelig endte i en utgangsdør mot en smal bakgate. Kyle var ikke den første treneren som hadde oppdaget denne fluktruten, og denne kvelden ønsket han ikke bare å komme seg unna foreldrene og klagene deres, men også agenten/purken. Han sa i all hast ha det til guttene, og idet de strømmet ut av garderoben, flyktet han. I løpet av sekunder var han ute av hallen og fortsatte raskt langs et isdekket fortau. Snøen var blitt brøytet unna, men fortauet var glatt og knapt mulig å bevege seg langs. Temperaturen lå langt under frysepunktet. Klokken var halv ni en onsdag kveld, og han hadde kurs for det juridiske tidsskriftets kontorer ved Yale, der han ville sitte og arbeide minst til midnatt. Han nådde ikke frem. Agenten sto lent mot skjermen på en rød Jeep Cherokee som sto parkert ved fortauskanten. Bilen var registrert på en John McAvoy, hjemmehørende i York, Pennsylvania, men hadde de siste seks årene vært en trofast følgesvenn for sønnen Kyle, den virkelige eieren. Selv om føttene plutselig virket tunge som bly og knærne føltes svake, klarte Kyle å traske videre som om ingenting var i veien. Ikke bare fant de meg, sa han til seg selv mens han forsøkte å tenke klart, de har gjort hjemmeleksene og funnet Jeepen min. Ikke nettopp forskning på høyt nivå. Jeg har ikke gjort noe galt, sa han igjen og igjen. «Vanskelig kamp, trener,» sa agenten da Kyle var fem meter unna og i ferd med å saktne farten. Kyle stanset og tok inn over seg synet av den tykkfalne unge mannen med røde kinn og rød pannelugg, som hadde betraktet ham inne i hallen. «Er det noe jeg kan hjelpe 9
med?» sa han og så umiddelbart skyggen av nummer to som pilte over gaten. De jobbet alltid to og to. Nummer én stakk hånden i lommen, og idet han sa: «Det er nettopp det du kan», dro han frem en lommebok av skinn og åpnet den. «Bob Plant, FBI.» «Virkelig hyggelig,» svarte Kyle idet blodet forsvant fra hjernen og han ikke klarte å la være å grøsse. Nummer to kom inn i synsfeltet. Han var mye tynnere og ti år eldre, med grånende hår ved tinningene. Han hadde også lommene fulle, og han gjennomførte den godt innøvde presentasjonen av tjenesteskiltet med letthet. «Nelson Ginyard, FBI,» sa han. Bob og Nelson. Begge irske. Begge nordøstfra. «Er det flere?» spurte Kyle. «Nei. Har du tid til å ta en prat?» «Egentlig ikke.» «Du har kanskje lyst likevel,» sa Ginyard. «Det kunne vise seg produktivt.» «Det tviler jeg på.» «Hvis du drar nå, følger vi etter,» sa Plant idet han rettet seg opp og kom et skritt nærmere. «Du har vel ikke lyst til å se oss inne på universitetsområdet?» «Truer dere meg?» spurte Kyle. Svetten var kommet tilbake, denne gangen til armhulene, og til tross for den isnende luften rant det et par dråper nedover kroppen. «Ikke ennå,» svarte Plant med et flir. «Hør nå her, la oss bruke ti minutter sammen over en kaffe,» sa Ginyard. «Det er en kaffesjappe like rundt hjørnet. Det er sikkert varmere der.» «Trenger jeg advokat?» «Nei.» «Det sier dere alltid. Faren min er advokat, og jeg vokste opp på kontoret hans. Jeg vet hvilke triks dere bruker.» «Ingen triks, Kyle, det sverger jeg på,» sa Ginyard, og han hørtes i det minste oppriktig ut. «Gi oss bare ti minutter. Jeg lover deg at du ikke vil angre på det.» «Hva er det det gjelder?» 10
«Ti minutter. Det er alt vi ber om.» «Gi meg et hint, ellers blir svaret nei.» Bob og Nelson så på hverandre. Begge trakk på skuldrene. Hvorfor ikke? Før eller siden må han uansett få vite det. Ginyard snudde seg, kikket bortover gaten og snakket ut i vinden. «Duquesne University. Fem år siden. Fulle studentgutter og en jente.» Kyles kropp og forstand reagerte ulikt. Kroppen innrømmet faktum – en kjapp skuldertrekning, et kort sukk, en merkbar rykning i foten. Men forstanden gikk straks til motangrep. «Det er bare sprøyt!» sa han og spyttet på fortauet. «Dette har jeg vært gjennom før. Det skjedde ingenting, og det vet dere.» Det oppsto en lang pause mens Ginyard fortsatte å stirre bortover gaten og Plant årvåkent fulgte objektets minste bevegelser. Tankene raste gjennom Kyles hode. Hvorfor var FBI involvert i en påstått forbrytelse mot lovene i én enkelt delstat? I andre studieår, da de var kommet til strafferetten, hadde de studert de nye lovene som omhandlet FBI-avhør. Det var nå blitt en direkte straffbar handling å lyve for en agent i situasjoner som denne. Burde han holde kjeft? Burde han ringe til sin far? Nei, ikke under noen omstendigheter ville han ringe til sin far. Ginyard kom tre skritt nærmere, bet tennene sammen som en tredjerangs skuespiller og forsøkte å hvese frem noen barske replikker. «La oss komme til saken, Mr. McAvoy, for nå fryser jeg. Det foreligger en siktelse i Pittsburgh, nemlig. Voldtekt. Hvis du vil leke glitrende slu og dreven jusstudent og beinfly til nærmeste advokat, eller til og med ringe faderen din, kommer siktelsen på bordet i morgen, og da kan du stort sett vinke farvel til det livet du har planlagt. Hvis du imidlertid gir oss ti minutter av din verdifulle tid, her og nå i kaffesjappa rundt hjørnet, vil siktelsen ble lagt til side og kanskje til og med fullstendig glemt.» «Du kan legge den bak deg for alltid,» sa Plant. «Uten å si et ord.» 11
«Har jeg noen grunn til å stole på dere?» klarte Kyle å si med en munn som var meget tørr. «Ti minutter.» «Har dere båndopptaker?» «Selvfølgelig.» «Jeg vil ha den på bordet, er det klart? Jeg vil ha hvert ord dokumentert, for jeg stoler ikke på dere.» «Greit nok.» De stakk hendene dypt i lommene, på de identiske frakkene og luntet av sted. Kyle låste opp Jeepen og satte seg inn. Han startet motoren, skrudde varmeapparatet på maks og vurderte om han skulle kjøre sin vei.
Kapittel 2
Buster’s Deli besto av et langt og smalt lokale med båser trukket med rød vinyl langs veggen på høyre side. Til venstre befant det seg en bar og en grill bak en disk, samt en rekke flipperspillautomater. Alle slags gjenstander som hadde med Yale å gjøre, var stiftet tilfeldig opp på veggene. Kyle hadde spist der noen ganger for mange måneder siden i løpet av det første året på jusstudiet. De siste to båsene var på høvelig vis annektert av landets føderale myndigheter. Enda en trenchcoat sto ved det siste bordet og skravlet med Plant og Ginyard mens de ventet. Da Kyle kom langsomt nærmere, kikket agenten på ham og sendte ham det sedvanlige fliret før han satte seg i den neste båsen. Der satt nummer fire og ventet mens han nippet til en kaffe. Plant og Ginyard hadde bestilt tallerkener med sandwicher og pommes frites og sure agurker, alt sto urørt. Bordet var dekket med mat og kaffekopper. Plant kom seg på bena og flyttet seg til den andre siden slik at begge agentene kunne betrakte offeret. De satt skulder ved skulder, fortsatt iført trenchcoat. Kyle gled på plass bak bordet. Belysningen var gammel og mangelfull, og det innerste hjørnet lå i mørke. Flippermaskinstøyen blandet seg med skrålingen fra sportskanalen ESPN på bartenderens flatskjerm-tv. «Måtte dere være fire?» spurte Kyle og nikket over skulderen mot båsen bak seg. «Det er bare de du kan se,» svarte Ginyard. 13
«Vil du ha en sandwich?» spurte Plant. «Nei.» For en time siden hadde han vært utsultet. Nå var fordøyelsessystemet, ekskresjonssystemet og nervesystemet på randen av nedsmelting. Han anstrengte seg for å puste normalt og kjempet desperat for å virke uberørt. Han tok frem en engangskulepenn og en notisblokk, og med alt det motet han var i stand til å mønstre, sa han: «Jeg vil gjerne se tjenesteskiltene deres en gang til.» Reaksjonen var identisk – vantro og krenkelse fulgt av greit, helvete heller, mens de grov dypt i lommene og halte opp sine mest verdifulle eiendeler. De la dem på bordet, og Kyle valgte Ginyards først. Han noterte mannens fulle navn – Nelson Edward Ginyard – og deretter tjenestenummeret. Han klemte hardt om pennen og noterte opplysningene omhyggelig. Hånden skalv, men han trodde ikke det var mulig å se det. Han gnidde forsiktig på messingskiltet, usikker på hva han lette etter, men uten å forhaste seg. «Kan jeg få se et identitetsbevis med foto?» spurte han. «Hva i helvete?» brummet Ginyard. «ID-bevis med foto, er du snill.» «Nei.» «Jeg sier ingenting før formalitetene er i orden. La meg se førerkortet ditt. Du skal få se på mitt.» «Vi har allerede kopi av ditt.» «Ett fett. Kom med det.» Ginyard himlet med øynene mens han tok seg til baklommen. Ut av en medtatt seddelbok fisket han et Connecticut-førerkort med et illevarslende foto av ham selv. Kyle gransket det og noterte fødselsdatoen og førerkortnummeret. «Det der er verre enn et passbilde,» sa han. «Vil du se et av kona og ungene?» sa Ginyard idet han tok frem et fargebilde og slengte det på bordet. «Nei takk. Hvilket distriktskontor kommer dere fra?» «Hartford,» sa Ginyard. Han nikket mot båsen ved siden av og la til: «De der er fra Pittsburgh.» «Så hyggelig.» Kyle gransket deretter Plants tjenesteskilt og førerkort, 14
og da han var ferdig med det, tok han frem mobiltelefonen og begynte å taste. «Hva driver du med?» spurte Ginyard. «Jeg skal sjekke dere på nettet.» «Tror du vi er å finne på et koselig og åpent nettsted hos FBI?» sa Plant med et blaff av ergrelse. Begge syntes det var morsomt. Ingen av dem tok det ille opp. «Jeg vet hvilket sted jeg skal sjekke,» sa Kyle og tastet inn adressen til et nokså ukjent føderalt register. «Du finner oss ikke,» sa Ginyard. «Det tar et minutts tid. Hvor er denne båndopptakeren?» Plant tok frem en slank digitalopptaker på størrelse med en elektrisk tannbørste og slo den på. «Vennligst oppgi dato, tidspunkt og sted,» sa Kyle med et anstrøk av selvtillit som til og med overrasket ham selv. «Og bekreft vennligst at avhøret ennå ikke har begynt, og at ingen uttalelser er blitt gjort på forhånd.» «Ja vel, sir. Jeg elsker jusstudenter,» sa Plant. «Du ser for mye på tv,» sa Ginyard. «Sett i gang.» Plant plasserte opptakeren midt på bordet med en pastrami-og-cheddar-sandwich på den ene siden og én med røkt tunfisk på den andre. Han siktet seg inn mot opptakeren og kunngjorde formalitetene. Kyle holdt øye med telefonen, og da nettstedet kom opp, tastet han inn navnet Nelson Edward Ginyard. Det gikk noen sekunder, og uten at det overrasket noen, ble agent Ginyard bekreftet å være FBI-agent med base i Hartford. «Vil du se det selv?» spurte Kyle og holdt frem den lille skjermen. «Gratulerer,» sa Ginyard surt. «Er du fornøyd nå?» «Nei. Jeg ville foretrekke ikke å være her.» «Du kan gå når du vil,» sa Plant. «Dere ba om ti minutter.» Kyle skottet på armbåndsuret. Begge agentene lente seg frem, fire albuer ble plantet i bordet, båsen virket plutselig trangere. «Husker du en fyr ved navn Bennie Wright, senioretterforsker ved sedelighetsavsnittet i politiet i Pittsburgh?» Ginyard førte ordet, 15
begge stirret etter den minste lille nervøse rykning i Kyles øyelokk. «Nei.» «Du møtte ham ikke for fem år siden i forbindelse med etterforskningen?» «Jeg husker ikke å ha møtt noen Bennie Wright. Har kanskje det, men jeg husker ikke navnet. Det er tross alt gått fem år siden ikke-hendelsen aldri fant sted.» De tok dette inn over seg, funderte langsomt på det mens de opprettholdt øyekontakt. Det forekom Kyle at de begge ønsket å si: «Du lyver.» I stedet sa agent Ginyard: «Nå er det slik at etterforsker Wright befinner seg her i byen, og han vil gjerne treffe deg om en times tid.» «Enda et møte?» «Hvis det er greit for deg. Det vil ikke ta lang tid, og det er store sjanser for at du kan få henlagt siktelsen.» «En siktelse for hva, egentlig?» «Voldtekt.» «Det skjedde ingen voldtekt. Politiet i Pittsburgh avgjorde det for fem år siden.» «Tja, det ser ut til at jenta er kommet på banen igjen,» sa Ginyard. «Hun har fått livet på skinner igjen, vært gjennom omfattende terapi, og, det beste av alt, hun har fått seg advokat.» Ettersom Ginyard avsluttet talen uten å spørre om noe, var det ikke noe behov for å svare. Kyle kunne ikke annet enn å synke sammen noen centimeter. Han kikket bort på bardisken og de tomme barkrakkene. Han kikket bort på flatskjermen. De viste en collegekamp med tribunene fulle av skrikende studenter, og han spurte seg selv hvorfor han satt der han satt. Snakk videre, sa han til seg selv, men ikke si noe. «Får jeg stille et spørsmål?» spurte han. «Selvsagt.» «Hvis siktelsen foreligger, hvordan kan den stanses? Hvorfor har vi denne samtalen?» 16
«Den er båndlagt som følge av et rettslig vedtak,» svarte Ginyard. «Ifølge etterforsker Wright vil påtalemyndigheten foreslå en avtale for deg som fornærmedes advokat har kokt sammen, en avtale som gjør at du kan legge dette spetakkelet bak deg. Spill på lag, så vil siktelsen aldri se dagens lys.» «Jeg er fremdeles i villrede. Kanskje burde jeg ringe til faren min.» «Det gjør du som du vil med, men er du lur, venter du med det til du har tatt en prat med etterforsker Wright.» «Dere gjorde forresten aldri rede for hvilke rettigheter jeg har.» «Dette er ikke noe avhør,» sa Plant endelig. «Det er ingen etterforskning heller.» Deretter stakk han hånden ned i kurven med tunfisk-sandwichen og dro ut en fettete pommes frites. «Hva i helvete er det da?» «Et møte.» Ginyard kremtet, lente seg lett bakover og fortsatte: «Det er en delstatsforbrytelse, Kyle, det er noe vi alle vet. Vanligvis ville vi ikke vært inne i dette, men fordi du befinner deg her i Connecticut og siktelsen er tatt ut i Pennsylvania, ba folkene i Pittsburgh om hjelp til å arrangere det neste møtet. Deretter trer vi til side.» «Jeg er stadig i villrede.» «Gi deg nå. En skarp juridisk hjerne som din. Du kan umulig være så tett i pappen.» Det oppsto en lang pause mens alle tre vurderte sitt neste trekk. Plant gomlet på sin andre pommes frites, men blikket hans vek ikke fra Kyle. Ginyard tok en slurk kaffe, rynket pannen over smaken, men fortsatte å stirre. Flipperspillmaskinene var tause. Lokalet var tomt bortsett fra de fire FBI-agentene, en bartender som var oppslukt av kampen, og Kyle. Endelig lente Kyle seg frem på albuene, og på bare noen centimeters avstand fra opptakeren sa han: «Det forekom ingen voldtekt, ingen forbrytelse. Jeg gjorde ikke noe galt.» 17
«Fint det, snakk med Wright.» «Og hvor er så han?» «Klokken ti i kveld vil han befinne seg på Holiday Innmotellet i Saw Mill Road, rom 222.» «Det er en dårlig idé. Jeg trenger en advokat.» «Kanskje gjør du det, kanskje ikke,» sa Ginyard og lente seg så langt frem at ansiktet var på kloss hold av Kyles. «Hør her nå. Jeg vet at du ikke stoler på oss, men vær så snill å tro oss når vi sier at du bør prate med Wright før du prater med noen annen. Du kan vel for pokker ringe en advokat eller faren din ved midnatt. Eller i morgen. Hvis du overreagerer nå, kan resultatet bli katastrofalt.» «Jeg går. Samtalen er slutt. Slå av opptakeren.» Ingen gjorde tegn til å gjøre noe med opptakeren. Kyle kikket på den, lente seg frem og kunngjorde med tydelig stemme: «Dette er Kyle McAvoy. Klokken er tjue femti. Jeg har ikke mer å si. Jeg har ikke avgitt noen uttalelser, og jeg forlater Buster’s Deli i dette øyeblikk.» Han skled sidelengs bortover benken og var nesten ute på gulvet da Plant buste ut: «Han har opptaket.» Et hestespark mot lysken kunne ikke hatt en mer lammende virkning. Kyle grep fatt i den røde vinylen og så ut som om han kom til å besvime. Langsomt satte han seg igjen. Langsomt grep han et plastbeger og tok en stor slurk vann. Leppene og tungen var tørre som pergament, og vannet hjalp ikke stort på tilstanden. Opptaket. En av fyrene i studentforeningen, som hadde vært sørpe full på den lille festen, hadde etter sigende gjort et bildeopptak med mobiltelefonen. Det skulle visstnok finnes bilder av jenta, liggende naken på en sofa og altfor full til å kunne røre seg, omgitt av tre eller fire beundrende brødre fra Beta-foreningen, som også var nakne eller i ferd med å kle av seg. Kyle husket svakt opptrinnet, men han hadde aldri sett opptaket. Det var blitt destruert, ifølge sagnet i Beta-foreningen. Pittsburgh-politiet hadde lett, men aldri funnet det. Det var borte, glemt, gravlagt i dypet blant Beta-studentforeningens hemmeligheter. 18
Plant og Ginyard satt igjen med albuene på geledd, fire øyne stirret oppmerksomt uten å blunke. «Hvilket opptak?» klarte Kyle å spørre, men det lød så matt og lite overbevisende at han ikke engang selv trodde på spørsmålet. «Det som guttegjengen din skjulte for politiet,» svarte Plant med lepper som knapt beveget seg. «Det som plasserer deg på åstedet. Det som vil ødelegge livet ditt og gi deg tjue år bak murene.» Å, det opptaket. «Jeg vet ikke hva du snakker om,» sa Kyle før han drakk litt mer vann. Kvalmen veltet seg som brottsjøer i magen og i hodet, og han vurderte å kaste opp. «Det tror jeg du gjør,» sa Ginyard. «Har dere sett dette opptaket?» spurte Kyle. Begge nikket. «Da vet dere at jeg aldri var borti den jenta.» «Kanskje, kanskje ikke. Men du var der,» sa Ginyard. «Du var medskyldig.» For å unngå å spy lukket Kyle øynene og begynte å massere tinningene. Jenta var en villstyring som hadde tilbrakt mer tid i Beta-foreningens hus enn på rommet sitt på studenthjemmet der hun bodde. En groupie, en klegg, et partydyr med en rikelig beholdning av pappas penger. Beta-brødrene hadde sendt henne rundt. Da hun skrek voldtekt, var brødrene umiddelbart blitt stumme og hadde smeltet sammen til en ugjennomtrengelig enhet av benektelser og uskyld. Politiet hadde til slutt gitt opp da det viste seg at hun husket for få detaljer fra det hele. Ingen forhold ble anmeldt. Senere forlot hun heldigvis Duquesne og forsvant. Den stygge historiens mirakel lå i at den aldri var blitt kjent. Ingen flere liv ble ødelagt. «Siktelsen navngir deg og tre andre,» sa Ginyard. «Det skjedde ingen voldtekt,» sa Kyle mens han fortsatte å massere tinningene. «Hadde hun sex med noen, kan jeg love deg at det var med samtykke.» «Ikke hvis hun svimte av,» sa Ginyard. 19
«Kyle, vi er ikke her for å diskutere,» sa Plant. «Advokatene tar seg av slikt. Vi er her for bistå med å få til en avtale. Hvis du vil samarbeide, blir alt dette borte av seg selv, i hvert fall hva din medvirkning angår.» «Hva slags avtale?» «Det tar etterforsker Wright seg av.» Kyle lente seg langsomt bakover og støtte hodet mot det røde vinylbelegget på benken. Han ønsket å trygle, bønnfalle, forklare at det var urettferdig, at han snart skulle ta eksamen og få bevilling og begynne på en karriere. Fremtiden var så løfterik. Fortiden var ubesudlet. Nesten. Men det visste de allerede, ikke sant? Han kikket på digitalopptakeren og bestemte seg for ikke å gi dem det minste. «Det er greit,» sa han, «det er greit. Jeg kommer.» Ginyard lente seg enda nærmere og sa: «Du har én time på deg. Hvis du ringer noen, får vi greie på det. Hvis du prøver å stikke av, følger vi etter deg. Forstått? Ikke finn på noe tøys, Kyle. Dette er en riktig avgjørelse å ta, det sverger jeg på. Hold kursen nå, så forsvinner hele problemet av seg selv.» «Jeg tror ikke på deg.» «Vent og se.» Kyle lot dem bli sittende igjen der med kalde sandwicher og besk kaffe. Han kom seg bort til Jeepen og kjørte tilbake til leiligheten, som lå tre kvartaler unna universitetsområdet. Han lette i romkameratens toalettsaker og fant en valium før han låste døren på soveværelset bak seg, skrudde av lyset og strakte seg ut på gulvet.
Kapittel 3
Det var et gammelt Holiday Inn-motell, satt opp i 1960årene, da motellene og hurtigmatkjedene bygget om kapp langs motorveiene og inn- og utfartsårene. Kyle hadde kjørt forbi hundrevis av ganger uten å se det. Bak bygningen lå det en pannekakekafé, og ved siden av lå det en stor rabattbutikk for elektroartikler. Parkeringsplassen var mørk og bare en tredel full da han rygget den røde Jeepen inn på en ledig plass ved siden av en mindre kassevogn registrert i Indiana. Han slo av lysene, men lot motoren og varmeapparatet gå. Det snødde lett. Hvorfor kunne det ikke heller ha vært snøstorm, flom eller jordskjelv, eller invasjon, hva som helst som ville avbryte det forferdelige som ventet? Hvorfor gikk han egentlig som en søvngjenger og lot seg lede gjennom dette opplegget? Opptaket. I løpet av timen som var gått, hadde han vurdert å ringe til sin far, men en slik samtale ville ta altfor lang tid. John McAvoy ville gi fornuftige juridiske råd, og på kort tid, men årsaken til samtalen bød på mange komplikasjoner. Han hadde fundert på å ringe professor Bart Mallory, hans rådgiver, hans venn, hans glitrende foreleser om strafferettsprosedyre, og dessuten eksdommer; han ville ha visst nøyaktig hva som måtte gjøres. Men nok en gang, det var for mange hvite flekker på kartet som måtte fargelegges, og for kort tid å gjøre det på. Han hadde vurdert å ringe brødrene fra Beta-foreningen ved Duquesne, men hvorfor 21
egentlig det? Rådene de kunne ha kommet med, ville ha vært like unyttige som løsningene han hadde hodet fullt av. Ingen vits i å ødelegge livet deres. I øyeblikkets angst hadde han tenkt over hvilke alternativer han kunne benytte seg av for å forsvinne. En vill ferd mot flyplassen. En fordekt biltur til bussterminalen. Et langt sprang ut fra en høy bro. Men de holdt øye med ham, ikke sant? Lyttet sannsynligvis også, slik at alle telefonsamtaler ble et felles anliggende. En eller annen betraktet ham i dette selvsamme sekund, det var han sikker på. I den Indiana-registrerte kassevognen satt det kanskje et par gangstertyper med hodetelefoner og nattsynbriller og moret seg over å overvåke ham mens de svidde av skattebetalernes penger. Om valiumtabletten virket, kunne han ikke merke det. Da digitaluret i bilradioen viste 21.58, slo han av motoren og steg ut på den snødekte bakken. Han gikk kjekt over asfalten og satte fotspor etter seg for hvert skritt. Kunne dette være hans siste øyeblikk i frihet? Han hadde lest så mange saker om tiltalte i straffesaker som frivillig hadde meldt seg på politistasjonen for å svare på noen kjappe spørsmål, men som hadde opplevd å bli siktet, lagt i jern, domfelt, fengslet og på alle måter spist av systemet. Han kunne ennå flykte til et eller annet sted. Da glassdørene lukket seg bak ham, ble han stående noen sekunder i den forlatte vestibylen og tenke at han syntes det var lyder av slamrende jern i en fengselskorridor han hadde hørt. Han hørte ting, så syner, forestilte seg ting. Valiumet virket åpenbart baklengs og gjorde ham skvetten nok til å hoppe ut av sitt gode skinn. Han nikket til den avfeldige portieren bak skranken, men noe svar var umulig å registrere. Mens han sto i den muggbefengte heisen på vei til annen etasje, stilte han seg spørsmål om hva slags idiot det var som frivillig oppsøkte et motellrom proppfullt av purker og agenter som samtlige var fast besluttet på å tiltale ham for noe som aldri hadde skjedd. Hvorfor gjorde han dette? Opptaket. 22
Han hadde aldri sett det. Han kjente ingen som hadde sett det. I Beta-foreningens hemmelige verden florerte det rykter, benektelser og trusler, men ingen hadde visst sikkert om «det med Elaine» i realiteten var blitt filmet. Det faktum at så var tilfellet, og at beviset på det befant seg i FBIs og Pittsburgh-politiets varetekt, fikk ham til nok en gang å vurdere broalternativet. Vent nå litt. Jeg gjorde ikke noe galt. Jeg rørte ikke jenta, i hvert fall ikke den kvelden. Ingen hadde rørt henne. Det var i det minste den edfestede og motstandsdyktige versjonen som rådet i Betaforeningen. Men hva om opptaket viste noe annet? Det kunne han ikke vite før han fikk se det. Den skarpe dunsten av fuktig maling slo mot ham da han gikk ut i korridoren i andre etasje. Han stanset foran rom 222 og kikket på klokken for å være sikker på at han ikke kom ett minutt for tidlig. Han banket tre ganger og hørte bevegelser og dempede stemmer innenfor. Det raslet i sikkerhetslenken, døren ble åpnet, og FBI-agent Nelson Edward Ginyard sa: «Det var godt du kunne komme.» Kyle skrittet inn og etterlot seg sin gamle verden i korridoren. Den nye gjorde ham med ett livredd. Ginyard hadde tatt av seg jakken, og over den hvite skjorten var det spent en skuldersele som holdt en ganske stor, sort pistol på plass i et veltilpasset hylster under venstre arm. Agent Plant og de to andre fra Buster’s Deli stirret på ham, og samtlige var uten jakke, slik at unge Kyle til fulle kunne ta inn over seg arsenalet de rådet over. Identiske ni-millimeter Berettaer med identiske hylstre og sorte skulderseler. Tungt væpnede menn, alle med det samme skulende blikket som om de gladelig ville sette en kule i voldtektsmannen. «Smart trekk,» sa Plant og nikket også. I realiteten, tenkte Kyle i øyeblikkets forvirring, var det å komme hit et meget idiotisk trekk. Rom 222 var blitt gjort om til et provisorisk feltkontor. Den digre dobbeltsengen var blitt skjøvet bort i et hjørne. 23
Gardinene var trukket tett for. To klaffebord var skaffet til veie og sto fulle av beviser på hardt arbeid – arkivpermer, velfylte konvolutter og notatblokker. Tre bærbare pc-er var åpne og i drift, og på den nærmest døren fikk han et glimt av seg selv på skjermen, bildet var hentet fra årboken på high school. Central New York High School, avgangskullet 2001. På den nakne veggen bak klaffebordene var det stiftet opp fargefotografier i størrelse tjue ganger femogtjue av tre av Beta-brødrene hans. Lengst borte, nesten innunder gardinen, hang det et av Elaine Keenan. Rommet hang sammen med et annet, og døren mellom dem var åpen. Agent nummer fem kom til syne i døråpningen – samme våpen, samme skuldersele – og glante på Kyle. Fem agenter? To rom. Et tonn med papirarbeid. Alle disse anstrengelsene, alt dette arbeidet, alle disse folkene bare for å få tak i meg? Kyle følte seg svimmel ved å betrakte det føderale maktapparatets krefter i aksjon. «Har du noe imot å tømme lommene?» sa Ginyard og holdt frem en liten pappeske. «Hvorfor det?» «Gjør det, er du snill.» «Tror du jeg er bevæpnet? Tror du jeg kommer til å dra frem en kniv og gå til angrep på dere?» Agent nummer fem så humoren i situasjonen og brøt isen med en hjertelig latter. Kyle dro frem nøkkelknippet og raslet med innholdet for øynene på Ginyard før han stakk det tilbake i lommen. «Hva med en ransaking?» sa Plant som allerede var på vei mot Kyle. «Ja, så klart,» svarte han og løftet armene. «Alle studentene på Yale er tungt bevæpnet.» Plant innledet en svært vennlig og like rask ransaking. Han var ferdig bare få sekunder etter at han begynte, og forsvant inn i det andre værelset. «Etterforsker Wright befinner seg på den andre siden av korridoren,» sa Ginyard. Faktisk enda et rom. Kyle fulgte etter ham ut i den trykkende korridoren og 24
ventet bak ham mens Ginyard banket forsiktig på døren til rom nummer 225. Da den åpnet seg, gikk Kyle inn alene. Bennie Wright stilte ingen ildkraft til skue. Han gjennomførte et hastig håndtrykk mens han spyttet ut: «Etterforsker Wright, Pittsburgh-politiet.» Virkelig en glede, tenkte Kyle. Hva gjør jeg egentlig her? Wright var i slutten av førtiårene, kort, veltrent, skallet bortsett fra noen sorte, bakoverstrøkne hårstrå over ørene. Øynene var også sorte og delvis skjult bak et par smale briller som balanserte langt nede på nesen. Han lukket døren bak Kyle og slo deretter ut med hånden mot stedet som var bestemt. «Kanskje du vil sitte ned?» «Hva har du på hjertet?» spurte Kyle uten å røre seg. Wright gikk forbi sengen og stanset først ved enda et klaffebord, der det på hver sin side var plassert to billige rørstoler som vendte mot hverandre. «La oss ta en prat, Kyle,» sa han med vennlig stemme, og det gikk opp for Kyle at han hadde en ganske lett aksent. Engelsk var ikke førstespråket hans, men det var nesten ikke spor etter morsmålet. Likevel var det underlig. En fyr med navnet Bennie Wright fra Pittsburgh burde ikke hatt utenlandsk aksent. Det sto et lite videokamera på et tripodstativ i et hjørne. Det strakte seg ledninger bort til bordet og en bærbar pc med tolvtommers skjerm. «Vær så god,» sa Wright og gjorde tegn mot den ene stolen mens han selv inntok den andre. «Jeg vil at alt dette skal tas opp,» sa Kyle. Wright kastet et blikk over skulderen mot kameraet og sa: «Ikke noe problem.» Langsomt beveget Kyle seg mot den ledige stolen og satte seg. Wright var i ferd med å brette opp ermene på den hvite skjorten. Slipset hadde han allerede løsnet. Til høyre for Kyle sto det en bærbar pc med blank skjerm. Til venstre en tykk, uåpnet arkivmappe. Midt på bordet lå det en ubrukt notatblokk med en sort penn på og ventet. «Sett i gang kameraet,» sa Kyle. Wright trykket på en 25
tast på pc-en, og Kyles ansikt kom til syne på skjermen. Han betraktet seg selv og så ikke annet enn frykt. Wright gikk effektivt til verks i arkivmappen og fant frem til de rette papirene som om unge Kyle her rett og slett skulle søke om kredittkort på studentvilkår. Deretter la han dem midt på bordet og sa: «Først må vi ta for oss hvilke rettigheter loven gir deg ved anholdelse.» «Nei,» sa Kyle med lav stemme, «først må vi se et politiskilt og legitimasjon.» Dette irriterte etterforskeren, men bare forbigående. Uten et ord dro han frem en brun lommebok av skinn fra en baklomme, åpnet den og sa: «Jeg har hatt denne i toogtjue år nå.» Kyle gransket bronseskiltet, som virkelig bar preg av høy alder. Benjamin J. Wright, Politiet i Pittsburgh, tjenestenummer 6658. «Hva med et førerkort?» Wright overtok lommeboken igjen, åpnet en ny klaff, fingret med noen kort og fisket ut et førerkort fra Pennsylvania. «Fornøyd nå?» glefset han. Kyle leverte førerkortet tilbake og spurte: «Hvorfor er FBI innblandet i dette?» «Kan vi gjøre oss ferdig med rettighetene først?» Wright samlet arkene foran seg på nytt. «Gjerne. Men jeg vet alt om hva jeg har rett til.» «Selvfølgelig gjør du det. En dyktig student ved et av våre mest prestisjetunge juridiske fakulteter. En meget oppvakt ung mann.» Kyle leste mens Wright snakket. «Du har rett til å forholde deg taus. Alt du sier, kan og vil bli brukt mot deg i retten. Du har rett til bistand fra advokat. Har du ikke selv råd til advokat, vil myndighetene oppnevne en. Spørsmål?» «Nei.» Han satte signaturen på to formularer og skjøv dem bort til Wright. «Hvorfor er FBI innblandet i dette?» Han gjentok spørsmålet. «Tro meg, Kyle, FBI er det minste av problemene dine.» Wrights hender var hårete, preget av avslappet ro, og lå 26
med fingrene flettet i hverandre på notatblokken. Han snakket langsomt, med autoritet. Det var ingen tvil om at dette møtet tilhørte ham. «Jeg foreslår følgende, Kyle: Det er så mye vi må gjennom, og tiden holder på å renne ut. Har du noen gang spilt amerikansk fotball?» «Ja.» «Da sier vi at dette bordet er som en fotballbane. Ikke verdens beste analogi, men den fungerer. Du står her, ved denne mållinjen.» Med venstre hånd trakk han en tenkt strek på bordet foran pc-en. «Du må tilbakelegge hundre yard, score, vinne kampen og forlate stedet like hel som da du kom.» Med høyre hånd antydet han den andre mållinjen like foran den tykke arkivmappen. Det var rundt ett hundre og tjue centimeter fra den ene hånden til den andre. «Hundre yard, Kyle, ha tålmodighet med meg.» «Greit.» Han førte hendene sammen og rørte ved kantene på blokken foran seg. «Et eller annet sted her, omtrent ved midtlinjen, skal jeg vise deg opptaket som er kilden til denne konflikten. Du kommer ikke til å like det, Kyle. Du vil føle deg syk. Kvalm. Magen vil gjøre opprør. Men hvis vi er dyktige, vil vi fortsette din lille ferd mot mållinjen, og når vi kommer frem, vil du føle lettelse. Du vil nok en gang kunne se deg selv som en gyllen triumfator, den kjekke unge mannen med fremtid uten grenser og lytefri fortid. Hold deg til meg, Kyle, tillat meg å være sjefen, veilederen, han som bestemmer spillets gang, og sammen skal vi nå frem til det forjettede land.» Den høyre hånden slo lett mot mållinjen. «Hva med siktelsen?» Wright la hånden på arkivmappen og sa: «Den ligger her.» «Når får jeg se den?» «Kutt ut spørsmålene, Kyle. Det er jeg som har spørsmålene. Forhåpentlig har du svarene.» Det var ingen spansk aksent. Kanskje østeuropeisk, og til tider var den så avslepet at den nesten forsvant. 27
Wrights venstre hånd rørte ved mållinjen foran pc-en. «Ja, Kyle, vi får starte med begynnelsen. Litt bakgrunn, er det i orden?» «Gjerne for meg.» Wright plukket ut noen papirer fra mappen, gransket dem et øyeblikk og grep kulepennen. «Du ble født 4. februar 1983 i York, Pennsylvania, som tredje barn og eneste sønn av John og Patty McAvoy. De skilte seg i 1989, da du var seks år, og ingen av dem har giftet seg igjen, er det ikke så?» «Korrekt.» Wright satte en hake på papiret og fortsatte med en rekke kjappe spørsmål om familiemedlemmer, fødselsdatoer, utdannelse, jobber, adresser, hobbyer, kirketilhørighet, til og med politiske holdninger. Listen med spørsmål ble lengre, Wright fant frem flere papirer, og hakene i margen ynglet i antall. Opplysningene hans var korrekte, hver eneste en. Han kjente til når og hvor Kyles to år gamle nevø i Santa Monica ble født. Da han var ferdig med familien, kom det flere papirer på bordet. Kyle merket de første tegnene til tretthet. Og dette var bare innledningen. «Vil du ha noe å drikke?» spurte Wright. «Nei.» «Din far er advokat med generell praksis i York?» Det var en erklæring, men lød som et spørsmål. Kyle nikket bare. Deretter en sperreild av spørsmål om faren, hans liv og karriere og interesser. Etter hvert fjerde eller femte spørsmål hadde Kyle lyst til å spørre: «Er dette virkelig relevant?» Men han holdt munn. Wright hadde alle opplysningene. Kyle bekreftet rett og slett bare det andre hadde funnet ut. «Din mor er kunstner av noe slag?» hørte Kyle ham si. «Ja, og hvor befinner fotballen seg nå?» «Du har avansert cirka ti yard. Hva slags type kunstner?» «Hun er maler.» 28
I ti minutter gransket de livet til Patty McAvoy. Endelig var etterforskeren ferdig med familien og konsentrerte seg om mistenkte. Han begynte med et par enkle spørsmål om barndommen, men dvelte ikke ved enkeltheter. Han vet alt allerede, sa Kyle til seg selv. «Høyeste karakter fra Central York High, beste idrettsutøver, ørnespeider. Hvorfor valgte du Duquesne University?» «De tilbød meg et stipend i basketball.» «Kom det andre tilbud?» «Et par stykker fra mindre læresteder.» «Men du spilte ikke stort på Duquesne.» «Jeg spilte tretten minutter som førsteårsstudent før jeg ødela korsbåndet i den siste kampens siste spilleminutt.» «Operasjon?» «Ja, men kneet var ferdig. Jeg sluttet med basketball og ble med i en studentforening.» «Vi kommer til studentforeningen senere. Ble du bedt om å være med på basketballaget senere?» «På en måte. Men det spilte ingen rolle. Kneet var ødelagt.» «Du valgte økonomi som hovedfag og tok eksamen med tilnærmet perfekte karakterer. Hva skjedde med spansken din det andre året? Du fikk jo ingen A?» «Burde vel tatt tysk, antar jeg.» «Én B på fire år er ikke så verst.» Wright bladde om til neste side, noterte seg et eller annet. Kyle kikket på sitt eget ansikt på pc-skjermen og sa til seg selv at han måtte slappe av. «Beste karakterer, rundt et titall studentorganisasjoner, universitetsmester i softball, sekretær i studentforeningen, deretter president. Dine akademiske resultater er imponerende, likevel klarte du å holde ved like et ganske aktivt privatliv. Fortell om første gang du ble arrestert.» «Jeg er sikker på at du har alle opplysninger i mappen der.» «Første arrestasjon, Kyle.» 29
«Det var bare én. En eneste, ingen nummer to. Før nå, kan jeg tenke meg.» «Hva skjedde?» «Typisk studentvrøvl. En høylytt fest som ikke tok slutt før politiet dukket opp. Jeg ble tatt med en åpnet ølflaske i hånden. Pedantisk pirk. Ble regnet som forseelse. Jeg betalte en bot på tre hundre dollar og fikk seks måneder betinget. Etterpå ble anmerkningen på rullebladet slettet, og Yale fikk aldri vite om det.» «Var det din far som tok seg av saken?» «Han var innblandet, men jeg hadde egen advokat i Pittsburgh.» «Hvem var det?» «En kvinne ved navn Sylvia Marks.» «Jeg har hørt om henne. Har ikke hun spesialisert seg på tåpelige studenttriks?» «Stemmer. Men hun vet hva hun driver med.» «Jeg trodde det var enda en arrestasjon.» «Nei. Jeg ble stanset av politiet en gang inne på universitetsområdet, men det kom ikke til arrestasjon. Bare en advarsel.» «Hva drev du med?» «Ingenting.» «Hvorfor ble du stoppet da?» «Et par av fyrene i studentforeningen skjøt fyrverkeriraketter etter hverandre. Glupe karer. Jeg var ikke med på det. Politiet noterte det aldri på rullebladet, så jeg lurer på hvordan du hørte om det.» Wright overhørte bemerkningen og noterte noe på blokken. Da han var ferdig med å skrive, spurte han: «Hvorfor bestemte du deg for å studere juss?» «Jeg tok den beslutningen da jeg var tolv år. Jeg har alltid ønsket å bli advokat. Min første jobb gikk ut på å betjene kopimaskinen på kontoret til faren min. På en måte tilbrakte jeg oppveksten der.» «Ved hvilke universiteter søkte du opptak?» «Penn State, Yale, Cornell og Stanford.» 30
«Hvilket av dem godtok deg?» «Samtlige.» «Hvorfor ble det Yale?» «Yale har alltid vært førstevalget.» «Kunne Yale tilby penger med et stipend?» «Økonomiske motivasjonsfaktorer, ja. De andre gjorde det samme.» «Har du lånt penger?» «Ja.» «Hvor mye?» «Har du virkelig behov for å vite det?» «Jeg ville ikke spurt hvis jeg ikke hadde behov for å få vite det. Tror du jeg sitter her og prater bare for å å høre meg selv snakke?» «Det kan jeg ikke svare på.» «Tilbake til studielånet.» «Når jeg tar eksamen i mai, vil jeg skylde i alt cirka seksti tusen dollar.» Wright nikket som om han var enig i at det var det korrekte beløpet. Han bladde om enda en gang, og Kyle så at også det nye arket var dekket av spørsmål. «Du skriver for fakultetsavisen?» «Jeg er sjefredaktør for Yale Law Journal, det juridiske faktultetets tidsskrift.» «Det er den mest prestisjefylte oppgaven ved hele fakultetet?» «Noen mener det.» «Du var ferievikar i New York i fjor sommer. Få høre om det.» «Det var i et av disse digre firmaene på Wall Street, Scully & Pershing, og et typisk sommervikariat. Vi ble bespist med middager og viner og hadde forkortet arbeidstid, det samme forføreriske opplegget som alle de store firmaene bruker. De skjemmer bort vikarene, men tar livet av dem når de vender tilbake som fullmektiger.» «Har Scully & Pershing tilbudt deg jobb etter eksamen?» «Ja.» 31
«Har du akseptert eller avslått?» «Ingen av delene. Jeg har ikke bestemt meg. Firmaet har gitt meg litt ekstra tid til å ta en avgjørelse.» «Hva er det som tar slik tid?» «Jeg har flere muligheter. En av dem er å bli assistent for en dommer ved den føderale domstolen, men det er mulig at han blir forfremmet. Mye er litt uvisst.» «Har du andre jobbtilbud?» «Ja.» «Få høre om dem.» «Er dette virkelig relevant?» «Alt jeg sier, er relevant, Kyle.» «Har du litt vann?» «Jeg er sikker på at det er vann på toalettet.» Kyle kom seg på bena, gikk mellom dobbeltsengen og bokhyllen, tente lyset på det trange badet og tappet vann i en skrøpelig plastkopp. Han kastet det i seg og fylte koppen på nytt. Da han vendte tilbake til plassen ved bordet, satte han koppen med vann et eller annet sted rundt sin egen tjueyardlinje og sjekket på pc-skjermen hvordan han så ut. «Bare sånn for moro skyld,» sa han. «Hvor befinner fotballen seg nå?» «Du jobber deg fremover. La meg høre om de andre firmaene og jobbtilbudene.» «Kan du ikke bare vise meg opptaket så vi kan kutte ut dette våset? Hvis det faktisk eksisterer og impliserer meg, stikker jeg ut en tur og engasjerer en advokat.» Wright lente seg frem, plasserte albuene på bordplaten og begynte å slå fingertuppene langsomt mot hverandre. Den nedre delen av ansiktet dannet et smil, mens den øvre delen var avventende. Med svært kjølig stemme sa han: «Mister du fatningen, Kyle, kan det koste deg livet.» Livet som i utåndet legeme? Eller livet som i glitrende fremtid? Kyle var ikke sikker. Han trakk pusten dypt og fulgte på med en ny slurk vann. Blaffet av sinne var borte, erstattet av en knugende følelse av frykt og forvirring. Det falske smilet ble bredere, og Wright sa: «Kyle, da, 32
du gjør det riktig bra her. Bare et par spørsmål til, så skal vi gå løs på litt vanskeligere terreng. De andre firmaene?» «Jeg ble tilbudt jobb hos Logan & Kupec i New York, Baker Potts i San Francisco og Garton i London. Jeg sa nei til alle tre. Jeg driver stadig og vurderer en samfunnsnyttig jobb.» «Som hva da? Og hvor?» «Det er nede i Virginia, juridisk bistandsarbeider for innvandrere.» «Hvor lenge kan du tenke deg å gjøre det?» «Et par år, kanskje. Jeg er ikke sikker. Det er bare én av flere muligheter.» «Til et mye lavere salær?» «Å ja. Veldig mye.» «Hvordan skal du klare nedbetalingen av studielånet?» «Det finner jeg ut av.» Wright likte ikke kjekkassvaret, men valgte å overhøre det. Han kikket i notatene selv om det ikke var behov for å friske opp detaljene. Han visste at unge Kyle hadde 61 000 dollar i studielån, som i sin helhet ville bli ettergitt av Yale dersom han ville bruke de neste tre årene på å jobbe for minimal godtgjørelse til fordel for de fattige, de undertrykte, de misbrukte eller for miljøet. Tilbudet til Kyle var blitt fremsatt gjennom Piedmont Legal Aid, og ordningen ble finansiert av et gigantisk advokatfirma i Chicago. Ifølge Wrights kilder hadde Kyle muntlig akseptert jobben, som var avlønnet med 32 000 dollar i året. Wall Street kunne vente. Den ville alltid befinne seg der. Hans far hadde oppmuntret ham til å tilbringe noen år ute i skyttergravene for å lære å bli skitten på fingrene, fjernt fra forretninglivsjussen som han, John McAvoy, avskydde. Ifølge opplysningene i mappen hadde Scully & Pershing tilbudt en grunnlønn på 200 000 dollar, pluss de vanlige tilleggsytelsene. De andre firmaenes tilbud var likelydende. «Når vil du bestemme deg for en jobb?» spurte Wright. «Meget snart.» «Hva heller du mot?» 33
«Ingenting.» «Er du sikker på det?» «Selvsagt er jeg sikker på det.» Wright grep etter arkivmappen, ristet dystert på hodet og rynket brynene som om svaret var en personlig fornærmelse. Han dro frem flere papirer, blafret med dem og satte øynene i Kyle. «Du har ikke muntlig akseptert en stilling i en organisasjon som kaller seg Piedmont Legal Aid i Winchester, Virginia, med virkning fra andre september i år?» En strøm av varm luft slapp ut mellom Kyles tørre lepper. Mens han tok uttalelsen inn over seg, kastet han instinktivt et blikk på pc-skjermen, og ja, han så like svak ut som han følte seg. Han holdt nesten på å buse ut med: «Hvordan i helvete vet du om det?», men det ville vært å vedgå at det var sant. Han kunne heller ikke benekte det som var sant. Wright visste alltid beskjed. Mens han langsomt forsøkte å formulere et eller annet lite overbevisende svar, gikk motstanderen i posisjon for å sette inn det avgjørende støtet. «Greit, Kyle, la oss kalle dette løgn nummer én, hva?» sa Wright hånlig. «Og om vi av en eller annen grunn må registrere løgn nummer to, slår vi av videokameraet, sier god natt og møtes igjen i morgen til pågripelse. Håndjern, spissrotgang mellom tilskuere, rullebladfoto, kanskje en journalist eller to. Du slipper å tenke på å beskytte ulovlige innvandrere, du kan kvitte deg med tanken på Wall Street. Ikke lyv for meg, Kyle. Jeg vet for mye.» Kyle var på grensen til å svare: «Ja, sir», men klarte å nøye seg med et svakt bekreftende nikk. «Du har altså planlagt å gjøre en humanitær innsats i noen år?» «Ja.» «Og etterpå?» «Jeg vet ikke. Jeg er sikker på at jeg tar jobb i et advokatfirma et eller annet sted, begynner på karrieren.» «Hva synes du om Scully & Pershing?» 34
«Store, mektige, rike. Jeg tror det er det største advokatfirmaet i verden, litt avhengig av hvem som ble innfusjonert eller spist i går. Kontorer i tretti byer på fem kontinenter. Virkelig smarte folk som jobber svært hardt og legger et ekstremt press på hverandre, og spesielt på de unge advokatfullmektigene.» «En jobb som ville passet deg?» «Vanskelig å si. Lønnen er storartet. Jobben er brutal. Men de er helt i toppsjiktet. Jeg ender vel der.» «Hvilken avdeling jobbet du for i fjor?» «Jeg var litt her og der, men mesteparten av tiden var jeg i prosessavdelingen.» «Du liker prosessarbeid?» «Ikke spesielt. Tør jeg spørre hva disse spørsmålene egentlig har å gjøre med det tilfellet i Pittsburgh?» Wright fjernet albuene fra bordplaten og forsøkte å synke litt mer avslappet sammen på klappstolen. Han la bena i kors og plasserte notatblokken på venstre lår. Han tygde på toppen av kulepennen et øyeblikk og stirret på Kyle som om han nå var en psykolog som analyserte en pasient. «La oss snakke om studentforeningen din ved Duquesne.» «For all del.» «Det var cirka ti medlemmer i ditt brorskap, ikke sant?» «Ni.» «Holder du kontakten med noen av dem?» «Til en viss grad.» «Siktelsen navngir deg og tre andre, så da tar vi en prat om de tre andre. Hvor er Alan Strock?» Siktelsen. Et eller annet sted i den helsikes arkivmappen som var under én meter borte, befant siktelsen seg. Hvordan var det mulig at det var tatt ut siktelse mot ham? Han hadde ikke rørt jenta. Han hadde ikke vært vitne til noen voldtekt. Han hadde ikke sett at noen hadde sex. Han husket vagt at han hadde vært til stede i rommet, men han hadde sluknet på et eller annet tidspunkt i løpet av natten, mens episoden fant sted. Hvordan kunne han være med35
skyldig hvis han ikke var ved bevissthet? Det ville utgjøre hans forsvar i rettssaken, og et solid forsvar ville det bli, men utsiktene til en rettssak var for grufulle til å forestille seg. En rettssak ville finne sted lenge etter pågripelsen, rabalderet offentlig, skrekken ved å se sitt eget bilde på trykk. Kyle lukket øynene og masserte seg i tinningene, og han tenkte på telefonsamtalene han måtte ta, først til sin far og deretter til sin mor. Andre samtaler ville bli nødvendige: én til hver av personaldirektørene som hadde tilbudt ham jobb, én til hver av søstrene. Han ville forkynne sin uskyld og alt det der, men han visste at han aldri kunne riste av seg en voldtektsmistanke. I dette øyeblikk hadde Kyle ingen tillit til etterforsker Wright og denne avtalen han hadde nevnt. Hvis det virkelig fantes en siktelse, ville intet mirakel være i stand til å holde den begravet. «Alan Strock?» spurte Wright. «Han studerer medisin ved Ohio State University.» «Noen brevveksling i det siste?» «En e-post for noen dager siden.» «Og Joey Bernardo?» «Han er fortsatt i Pittsburgh, der han jobber i et meglerfirma.» «Kontakt nylig?» «Telefon, for noen dager siden.» «Du nevnte ikke Elaine Keenan for Alan eller Joey?» «Nei.» «Dere har virkelig forsøkt å glemme Elaine, ikke sant?» «Ja.» «Men nå er hun kommet tilbake.» «Åpenbart.» Wright skiftet sittestilling, satte begge bena i gulvet, strakte ryggen og vendte tilbake til den mest komfortable løsningen, som var begge albuene mot bordplaten. «Elaine forlot Duquesne etter det første året,» begynte han med lavere stemme, som om han hadde en lang historie å berette. «Hun hadde problemer. Karakterene var katastro36
fale. Hun hevder nå at voldtekten førte til en betydelig følelsesmessig lidelse. Hun bodde et års tid hos foreldrene i Erie før hun begynte å drive omkring. Mye selvmedisinering, inntak av brennevin og dop. Hun var innom noen terapeuter, men ingenting hjalp. Har du hørt noe av dette før?» «Nei. Etter at hun sluttet, hørte ingen et ord.» «Nåvel. Hun har en eldre søster i Scranton, som tok seg av henne, skaffet henne hjelp, betalte for rehabiliteringsoppholdet. Deretter fant de frem til en psykolog som åpenbart har gjort en god jobb med å få Elaine på rett kjøl igjen. Hun er avvent, edru, føler seg storartet, og hukommelsen har bedret seg dramatisk. Hun har også funnet seg en advokat, og naturligvis krever hun rettferdighet.» «Du høres skeptisk ut.» «Jeg er purk, Kyle. Jeg er skeptisk til alt, men jeg har altså denne unge kvinnen som virker troverdig og hevder at hun ble voldtatt, og jeg har et opptak som er et temmelig fellende bevis. Og på toppen av alt har altså denne advokaten fått ferten av blod.» «Er det nå vi er ved sakens kjerne? Handler det om penger?» «Hva mener du, Kyle?» «Den fjerde siktede er Baxter Tate, og da vet alle hva det handler om. Familien Tate er søkkrik. Gamle Pittsburghpenger. Baxter fikk eget legat da han ble født. Hvor mye er det hun vil ha?» «Det er jeg som stiller spørsmålene. Hadde du noen gang sex –» «Ja, jeg hadde sex med Elaine Keenan, i likhet med de fleste andre i brorskapet. Hun var vill som fanken, tilbrakte mer tid i Beta-foreningen enn de fleste av medlemmene, kunne drikke hvem som helst av oss tre under bordet og hadde alltid en håndveske full av diverse piller. Problemene hennes startet lenge før hun dukket opp ved Duquesne. Tro du meg, hun bør ikke innlede noe rettslig oppgjør.» «Hvor mange ganger hadde du sex med henne?» 37
«Én gang, cirka en måneds tid før den påståtte voldtekten.» «Kjenner du til om Baxter Tate hadde seksuelt samkvem med Elaine Keenan den kvelden vi snakker om?» Kyle trakk pusten dypt og sa: «Nei, jeg vet ikke. Jeg sluknet.» «Innrømmet Baxter Tate å ha hatt sex med henne den natten?» «Ikke overfor meg.» Wright fullførte en lang setning han holdt på å skrive på blokken mens den fortettede stemningen gradvis avtok. Kyle kunne nesten høre at kameraet gikk. Han skottet bort på det og så det lille, røde lyset som fremdeles stirret på ham. «Hvor befinner Baxter seg?» sa Wright etter en lang og dyster pause. «Et eller annet sted i Los Angeles. Han sto knapt til eksamen og dro deretter til Hollywood for å bli skuespiller. Han er ikke altfor stabil.» «Og det betyr?» «Han kommer fra en rik familie som fungerer enda dårligere enn de fleste rike familier. Han er en innbitt partyløve med enkel tilgang til sprit og dop og damer. Og han viser ingen tegn til å vokse fra det. Hans mål i livet er å bli en berømt skuespiller og deretter drikke seg i hjel. Han ønsker å dø ung, omtrent som James Dean.» «Har han vært å se i noen filmer?» «Ikke en eneste én. Men i en god del barer.» Wright syntes plutselig å ha gått lei av spørsmålene. Det intenst stirrende blikket begynte å flakke. Han dyttet noen papirer på plass i arkivmappen og slo en fingertupp lett mot midten av bordplaten. «Vi har gjort fremskritt, Kyle, jeg takker. Ballen befinner seg midt på banen. Har du lyst til å se opptaket?»