Gert Nygårdshaug
Pergamentet Kriminalroman
Opprinnelig utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56790-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: iStockphoto / Shutterstock / Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
5
«Det kreves en viss intelligens for å forstå hvor lite vi vet.» Aldous Huxley
INNHOLD
I. THE ROYAL SOCIETY
s. 11
II. KRUSIFIKSET
s. 87
III. BEINECKE MS 408
s. 161
IV. DAVID BROOMFIELD
s. 245
V. DYKKET
s. 307
I THE ROYAL SOCIETY
0 (Nåtid, London, Riching Park, torsdag 9. april, kl. 11.00) Mannen som gikk gjennom det lille skogpartiet var velkledd; over en lyseblå skjorte som var åpen i halsen hadde han en elegant strikkejakke i kashmirull. Han var atletisk, middels høy, med mørkt, pomadisert, bakoverstrøket hår, ansiktet hadde en lett brunfarge, noe som kunne tyde på lengre opphold i sydligere strøk. Mannens alder kunne være i overkant av førti. Han smilte for seg selv. Han var født og oppvokst i London og kunne egentlig ikke fordra landet og naturen, likevel hadde han gitt etter for sin kones ønske om et hus i landlige omgivelser, og de hadde bosatt seg i det eksklusive villastrøket omkring Riching Park, ikke langt fra golfbanen. Mannen likte egentlig heller ikke trær, men i dag, etter at det siste arbeidet var avsluttet, kjente han at han hadde behov for frisk luft, etter timer og døgn på kontoret foran pc-en. Han kikket mot det tette buskaset ved stien der det nesten aldri gikk folk, betraktet de kortvokste lindetrærne som hadde trengt seg opp gjennom den harde kalkgrunnen og syntes at dette var maksimalt med natur som han burde utsette seg for. En gang hadde konen fått ham med på en spasertur her, og var det savnet av henne som gjorde at han nå gikk den 13
samme turen? Muligens, tenkte han da han passerte treet der hun med en lommekniv hadde skåret inn deres initialer omkranset av et hjerte i barken. Nå hadde barken flasset av, men han mintes at han var blitt frastøtt av det fuktige, grønne kjøttet som kniven hadde blottlagt. Han stanset et lite øyeblikk ved treet, men la ikke merke til personen som fulgte etter ham, og som hadde stått skjult ved huset hans i flere timer denne morgenen. Manuset var ferdig, allerede levert forlaget og hans hyggelige, gamle forlegger Carl Berlinghof. Nyheten om hans nye roman var allerede blitt slått stort opp i flere londonaviser for et par dager siden, hadde han fornøyd kunnet konstatere. Og i morgen skulle han overlevere forleggeren selve gullsteinen, det veldokumenterte tillegget som ville underbygge selve romanplotet, og som ubetinget ville skape sensasjon, ikke bare i den litterære verden, men også blant vitenskapsfolk, politikere og teologer. Han gledet seg; kunne han annet enn smile denne formiddagen? Han klappet seg på lommen, der det lå en minnepinne, en back-up til cd-en som lå i en konvolutt på skrivebordet hans klar til å overleveres forleggeren. Og om noen dager skulle han følge etter sin kone til deres feriested på øya Mustique i Karibien, der de bodde flere måneder i året. Personen som fulgte etter ham, økte farten og nærmet seg. Mannen skrådde inn i det tette skogpartiet før golfbanen; han ville svinge inn der og spasere den åpne fairwayen tilbake før han nådde den lille gatestumpen hjem til huset og til et velfortjent glass formiddagschampagne. Han irriterte seg over de tette buskene og det vasstrukne, høye gresset, men stanset brått opp da han hørte et sus bakfra og noe landet på bakken foran ham. Han bøyde seg ned og kunne se 14
et dødt dyr, en hamster med oppsprettet buk og knust hode. Så hørte han skritt bak seg og noen la en hånd på skulderen hans. Han rettet seg opp og så rett inn i løpet på en pistolmunning; sekundet etterpå var all natur for alltid visket bort fra mannens minne.
1 (År 1381, Sankt Stefanus-klosteret, Gardasjøen) Remigo fra Riva fylte år denne måneden hadde han fått høre, men akkurat hvilken dag visste hverken han eller noen andre. Seksten år var han visstnok blitt, og novise på tredje året her ved det hellige Sankt Stefanus-klosteret som klorte seg fast i fjellet på vestsiden av den mektige Gardasjøen i Lombardia. Han reiste seg opp etter å ha ligget på knærne i flere timer denne formiddagen, fra før soloppgang. Ryggen verket, men nå var det snart sesta og middagsmåltidet ventet. Som abbediets eneste novise hadde han sin plass nederst ved langbordet i det alltid kjølige refektoriet. Etter å ha gått til cisternen, hentet opp en bøtte vann og vasket jordklumpene fra hender, føtter og ansikt, gjorde Remigo noe som enkelte av munkene her ved klosteret ikke direkte mislikte, men heller ikke bifalt: Han klatret opp til søylene og pilasteren øverst på ringmuren, og der – mellom de fire grovt uthogde menneskefigurene som skulle forestille Paulus, Jeremias, Eusebius og Peter – kunne han se utover den grønnblå sjøen der den andre bredden nesten ikke var synlig i disen. Vendte han blikket nordover, kunne han se sjøen smalne, og langt der inne lå fiskerbyen Riva, visste han. Riva. Han kunne fremdeles minnes lukten fra fisketor17
get der han hele dager hadde ligget gjemt mellom tretønner fulle av slo og ventet på at moren skulle komme tilbake fra Lidenskapens og Syndens Torg – som det ble kalt – som lå på andre siden av byen. Remigo fikk aldri følge moren dit. En sjelden gang kom hun tilbake med knyttet fullt av blanke sølvmynter, men oftest skranglet bare noen enslige kobbermynter der. Remigos mor var vakker, men fiskerne spyttet etter henne når hun tok ham i hånden og leide ham tilbake til det lille kottet de bodde i, ved stallene bak fattigkirken. En dag kom ikke moren tilbake. I netter og dager satt han i kottet og ventet, gråt og ventet. Inntil kirkefaderen, fader Vitollo fant ham, ga ham brød og geitost og plasserte ham på ryggen til et esel. Slik kom han til Sankt Stefanusabbediet, og da fader Vitollo viste frem bunken med vakre, sirlige bokstaver og tegninger Remigo hadde laget med en spiss kullstift på tørkede fiskeskinn, åpnet abbed Porfinio klosterets port, og han ble tatt i mot som novise. De vonde minnene fra barndommen ble langsomt visket vekk og erstattet med lyset fra Guds den Allmektiges tilstedeværen bak klostermurene. Og Remigo merket dette lyset brenne i seg og gjøre ham sterk. Det kunne springe ut av ham og favne hele verden, slik det gjorde akkurat nå, fra toppen av klostermuren der han hadde utsikt til Herrens vidunderlige skaperverk, Hans storhet og allkunne. Denne storheten, dette vakre landskapet med alle fargene fikk Remigo aldri nok av å beundre; det sprengte seg opp gjennom brystet hans, alt det gode, det guddommelige som ikke engang abbed Porfinios lyse sangstemme etter kveldsbønnen eller ved knefallet under fromessen kunne vekke i slikt monn. Og hestene: Like nedenfor klostermuren, i de frodige gressgangene som ikke tilhørte abbediet, men domnistiet under Piombino Boncompagni, der gikk hestene. Det 18
måtte være den skapningen som sto Gud nærmest, nest etter mennesket, mente Remigo, mens han inne i seg formet de rene, latinske ordene som Isidor fra Cordoba hadde lært ham: «Ut sit exiguum caput et siccum prope pelle ossibus adhaerente, aures breves et argutae, oculi magni, nares patulae, ercta cervix, coma densa et cauda, ungularum soliditate fixa rotunditas». Som betydde: smalt hode, tette hår over knoklene, stutte ører, store øyne, vide nesebor, løftet hals, fyldig man og hale, hard og rund hov. Noen minutter ble han stående og nyte utsikten, kjenne det ugripelige og uuttømmelige i Guds tilstedeværen i alt som øyet kunne fange, før han klatret ned og møtte broder Erculos strenge blikk, han var også på vei til refektoriet. «En grønnsak-novise som deg kan aldri fatte ondskapen, Djevelen, som lurer i alt det vakre du ser fra muren.» Broder Erculo hostet slim, noe han hadde gjort hele det siste året. Grønnsak-novise! Han skulle slett ikke grave i broder Pietros grønnsakshage stort lenger her ved klosteret, tenkte han bistert der han fant plassen sin ved bordet. Nå leste han og skrev tre språk fullkomment. Hans tid som novise var snart over, visste han. Han grep treøsen og helte velling opp i blikktallerkenen. Ondskap! Hvor fantes den ondskapen broder Erculo stadig snakket om? I hans eget, surklende bryst! Stans nå, Remigo, befalte en stemme inne i ham, du spotter, du er ikke ydmyk overfor din bror, Herren tåler ikke slike tanker. Etter måltidet ble han sittende lenge med foldete hender, hodet bøyet og øynene lukket. Han oppdaget ikke at de andre var gått fra bordet før en hånd ble lagt på skulderen hans. Det var abbed Porfinios alltid like milde hånd. «Følg med meg til scriptoriet, broder Remigo,» sa klosterets abbed. 19
Broder Remigo? Noe enda sterkere og varmere enn det han nettopp hadde opplevd oppe på klostermuren steg opp i ham; hadde abbed Porfinio sagt broder til ham? Og i det store og lyse scriptoriet, salen som vendte mot syd i klosterets høyeste bygning, fikk Remigo – som omtrent på denne tiden fylte seksten år – høre at hans novisetid var over, og at han nå var å regne som fullverdig medlem av Den hellige Benedikt av Nursias cistencienser-brorskap her ved St. Stefanus-klosteret. «Du, vår kjære sønn,» hadde abbed Porfinio avsluttet den enkle og svært uformelle innvielses-seremonien med, «skal fra i morgen ha din arbeidsplass her oppe. Din vakre håndskrift går det allerede gjetord om blant kardinalene, og selv paven, Den hellige Urban Sextus i Roma vil frydes ved å lese dine vakre manus scripti. Vår Gud har skjenket deg denne gaven for at du, broder Remigo, skal kopiere alle de gamle og hellige bøkene som i århundrer har ligget nedlåst i vårt østre tårn.» «Takk, fader, takk, Dominus tecum, takk, Herre Gud,» fikk Remigo stammet frem. Nå skulle han ikke lenger grave i broder Pietros jord etter knoller og røtter. Hendene hans skulle brukes til noe ganske annet, det han elsket over alt annen i verden, nest etter Gud og abbed Porfinio: å kopiere og tegne av bøker og skrifter forfattet av de store mesterne.
20
2 (Nåtid, Oslo, Bispevika, langfredag 10. april, kl. 18.10) Da han hørte skriket, løp han opp trappene til han nådde døren til leiligheten i toppetasjen. Den var åpen, og det sto en kvinne der. Hun stirret på ham med øyne som om hun så et gjenferd. Men etterforsker Skarphedin Olsen fra Kripos var ikke noe gjenferd. Ikke foreløpig, og han håpet at han heller ikke ville bli det med det første. «Var det du som skrek?» spurte han og forsøkte å få igjen pusten etter alle trappetrinnene. Hun svarte ikke, men trakk seg noen meter tilbake, inn i entreen. Skarphedin Olsen var usikker på om han skulle følge etter, da kvinnen, i begynnelsen av trettiårene, ville han tippe, var ytterst sparsomt kledd. En flortynn neglisjé, lårkort, skjulte ikke nakenheten under. Han tok et skritt inn i entreen. «Var det du som skrek så stygt?» gjentok han og begynte å fomle etter tjenestebeviset sitt i innerlommen av kappen. Muligens ville synet av et slikt berolige damen som nå støttet seg med en hånd til en antikk kommode. Hun var i ferd med å synke sammen, skalv voldsomt og truet med hvert øyeblikk å bli liggende inntil veggen ved kommoden – som Skarphedin Olsen med et raskt blikk mente måtte være en genuin chippendale fra sent syttenhundretall – da hun nærmest i falsett fikk pepet frem to ord idet hun pekte inn mot stuen: «Mannen min!» Etterforskeren kikket innover, men så ingen mann, ga opp å finne tjenestebeviset, knep øynene sammen og tenkte: Ikke faen om jeg vil involvere meg i bråk med en vol21
delig ektemann, ikke nå, stappmett av god mat som jeg er; han var i ferd med å rygge ut, da kvinnen, som langsomt skled ned mot veggen med neglisjeen som et rep rundt livet, fikk ytret enda noen ord: «Død – han er – død …» Da disse ordene nådde ørene hans, skrittet Skarphedin Olsen bestemt inn i stuen, kikket seg rundt i det store, lyse rommet, elegant møblert, men kunne ikke se noen død ektemann. Derimot stanset blikket hans på panoramavinduet som vendte ut mot en balkong med utsikt ut over Oslofjorden, mot Hovedøya. Det sto skrevet noe på ruten med kraftig, rød skrift. Han knep på nytt øynene sammen, stirret, gikk bort til vinduet og kikket ut på balkongen. Der befant det seg en mann, liggende på ryggen, med øyne matte som rimete isflater. En tidlig vårveps kravlet rundt på strimene av størknet blod ved mannens venstre tinning. Og på gulvet foran vinduet lå en nedslitt leppestift av merket Lancôme. På ruten sto det skrevet med store, aggressive bokstaver:
KULHWCH OLWWEN 3 Skarphedin Olsen hadde vært invitert til sin gamle venn, den berømte og ikke minst beryktede gourmeten sersjant Aronsen, som hadde servert et utsøkt påskemåltid. Ingen kjente Aronsens fornavn, heller ikke Olsen; at han ble tiltalt som «sersjant» kunne bero på det faktum at han med militær myndighet og skarp og kontant tale hadde irette22
satt og skremt vettet av en rekke av Oslos velrenommerte kjøkkensjefer det siste tiåret for at de servere retter hvis ingredienser ikke skapte fullkommen og perfekt harmoni i Aronsens følsomme gane og smakstotter. Sersjant Aronsen veide 140 kilo, hadde hengebarter og små, plirende øyne under buskete øyenbryn, og var i sammenhenger der mat og drikke ikke var i fokus, en mild og jovial person. Størsteparten av døgnet tilbrakte han med lupe, pinsett, taggemåler og petroleumseter fordypet i sin gedigne frimerkesamling som telte 146 album. Anledningen til denne middagen – som Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen hadde nytt i fullt monn – var ikke bare påsken, men også at Aronsen nettopp hadde flyttet inn i sin nye og ikke helt billige leilighet i boligkomplekset i Bispevika, ikke langt unna Norges nasjonalstolthet, Operaen, omgitt av den spektakulære undervannsparken med sine koraller og en rik maritim fauna og flora. De to vennene hadde altså hygget seg med overdådig mat og drikke. Smaken av den utsøkte lammefileen med appelsin-karamellisert rødkål og eple satt fremdeles i Skarphedin Olsens minne da han fikk på seg sin slitte, mørkeblå støvfrakk, tok sersjant Aronsen i hånden, lukket døren bak seg, rapet med velbehag årgangs-armagnac og tok de få trinnene ned trappen mot utgangen. Det var da han hørte skriket fra leiligheten fire etasjer lenger oppe. Nå sto han altså der, i femte etasje, toppetasjen, og stirret vekselvis på en leppestift av merket Lancôme, liket av en mannsperson ute på balkongen og noen uhyggelige bokstaver, ord på panoramavinduet. «Hva faen skal dette bety?» Han snudde seg iltert inn mot entreen der den nærmest splitter naken kvinne lå. «Har du tatt livet av mannen din?» 23
Ikke noe svar; hun holdt hendene fremfor seg, åpnet og lukket håndflatene med bevegelser som om hun ønsket å klore noe usynlig. «Kan du være så vennlig, frue, å reise deg opp og forklare meg hva som har foregått her?» Etterforskeren anla en mer mild og høflig tone, da han ikke kunne utelukke at kvinnen var i sjokktilstand, noe mye tydet på. Da hun fremdeles ikke gjorde mine til å reise seg, kikket Skarphedin Olsen seg omkring i den store stuen, fikk øye på et pledd på en sofa, hentet det og gikk bort til kvinnen, la det over skuldrene hennes og fikk løftet henne opp. Han halvveis bar, halvveis slepte kvinnen bort til sofaen, fikk stablet henne i en noenlunde sittende stilling og danderte pleddet rundt henne. Håndvevd, så han, med mayasymbolikk i mønsteret, noterte han seg også. Selv plasserte han seg i en dyp og elegant lenestol rett overfor henne. På det gedigne glassbordet mellom dem sto en eneste gjenstand: En vase av – for Skarphedin Olsen – ubestemt herkomst fylt med en bukett hvite roser. Samtlige visne og med blader som var falt av og lå på glassplaten. En stund ble han sittende rådvill og betrakte kvinnen i sofaen som stirret på ham på nøyaktig samme måte som da hun sto i entrédøren, med skrekk, men var det ikke også en snev av forbauselse i dette blikket? som ikke vek fra hans, som ikke var blankt og fullt av tårer, men med store pupiller og en iris med en blåfarge etterforskeren mente måtte skyldes fargede kontaktlinser, noe som senere skulle vise seg ikke å stemme. Hun var vakker. Rådvillheten varte et knapt minutt; han reiste seg brått opp av stolen og gikk bort til panoramavinduet. «Er det du som har skrevet dette?» Ikke noe svar. 24
Jævla uflaks, tenkte han; her har jeg knapt rukket å fortære Aronsens fortreffelige måltid, og så havner jeg opp i dette. Hvem i teamet mitt er tilgjengelig? Krondal befinner seg på Azorene der han med sitt overmot fisker etter Blue Marlin, Ungbeldt i hytta på fjellet, Anna Løvli i Finnmark med den helvetes lensmannstufsen, hvem blir det da? Aha, Oslo-politiet, selvfølgelig. Denne siste tanken fikk lokket frem sneven av et reveaktig smil i ansiktet hans der han nå sto bortvendt fra kvinnen i sofaen; han glodde på den døde ute på balkongen. Dette var selvfølgelig ikke en Kripos-sak, den sorterte under Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser ved Oslo politidistrikt. I løpet av det neste minuttet vrengte han av seg kappen, slengte den opp i en annen sofa, etter at han hadde funnet tjenestebeviset sitt som han plasserte på glassbordet rett foran kvinnen uten at dette lot til å vekke den minste interesse, apati, sjokk, tenkte han igjen og fikk også fisket frem mobilen fra en lomme. Mobiltelefoni var en øvelse Skarphedin Olsen mislikte sterkt grunnet de små tastene som gjorde at hans relativt store fingertupper i ni av ti tilfeller tastet feil, noe de også gjorde nå, men etter tre forsøk hadde han kriminalvakten på tråden. «Skarphedin Olsen, førstebetjent Kripos her,» begynte han. «Rapporterer et selvmord eller mulig drap, blokk A, femte etasje, Bispevika.» Han ble satt over, og gjentok det samme. «OK, jeg blir her til dere kommer.» Han avsluttet, ble en stund stående og kikke på skoene sine, før han igjen satte seg ned i lenestolen. Det var ikke tilrådelig å labbe rundt for å forsøple åstedet mer enn nødvendig før teknikerne hadde gjort sitt. 25
Han gløttet mot vinduet. De to ordene, «KULHWCH OLWWEN», om det var var totalt ubegripelige og gjorde ham utilpass. Dessuten forlangte blæren et besøk på toalettet. «E-hm.» Han kremtet. «Du har vel ikke en da… do jeg kan benytte?» Kvinnen nikket i retning entreen. Skarphedin Olsen likte seg slett ikke der han nå sto på et meget eksklusivt bad i en leilighet i blokk A, Bispevika. Etter å ha urinert betraktet han sitt eget ansikt og utseende i det enorme speilet som dekket nesten hele veggen over marmorservanten. Han var ikke udelt fornøyd med det han så: et urovekkende og tiltagende sig i halsskinnet, og i det skarpskårne, magre ansiktet kom furene tydelig til syne, hårfestet trakk seg gradvis tilbake og skapte friareale for stadig nye rynker. Over femogtyve års fartstid som etterforsker i Kripos, og – ble det hevdet – sjefens, Arthur Krondals, mest betrodde mann med sine induktive, og i visse tilfelle, noe uortodokse avhørs-/forhørsmetoder i kompliserte drapssaker. Han gliste igjen sitt revesmil inn mot speilet. Kikket på klokken, det var gått knapt fem minutter siden han ringte. De ville snart være her, gruppen fra Oslo-politiet. Da kunne han forlate dette rikmannsredet og overlate den faenskapen som hadde utspunnet seg her til andre. Fremdeles murret det behagelig i magen etter sersjant Aronsens overdådige og nærmest elyseiske dessertkake. Men hva i helvete betydde dette som sto på panormavinduet smurt utover med leppestift? «KULHWCH OLWWEN»? En snev av nysgjerrighet begynte å krible et sted inne i ham; hva skjulte seg egentlig her i denne leiligheten? Han hadde selvfølgelig ikke beveget seg andre steder 26
enn i entreen og stuen – og nå altså badet, da blærens imperativ forlangte tømming etter alle de liquider Aronsen hadde fylt glassene med – da han ikke ville tilgrise åstedet med mikroskopiske fnugg hans egne klær og legeme fant det for godt å kvitte seg med. For alt det han visste kunne det ligge flere lik strødd omkring i de mange rommene denne toppleiligheten besto av og som han ikke hadde noe ønske om å utforske. Hvorfor i svarteste grubler du på dette, Skarphedin? Du blir snart dimittert fra denne saken som du absolutt ikke skal ha noen befatning med, annet enn som et tilfeldig vitne, sa stemmen inne i han der han med en penn fra innerlommen fikk pirket opp døren til et toalettskap uten å avsette fingeravtrykk. Kremer, intimpleie, tuber og flakonger. Mye av samme merke: Lancôme. Han knep øynene sammen da han fikk øye på dekselet til den leppestiften som nå lå på gulvet foran vinduet ut mot balkongen. Han ristet på hodet og skjøv skapdøren igjen med pennen. På vei ut fra badet inn mot stuen, gjorde han seg en sving ut i entreen, døren var fremdeles åpen og han gløttet på navneskiltet i messing utenfor. Linus & Livia Lindehage, sto det skrevet med store gotiske bokstaver. Linus og Livia; navnenes myke samklang hadde tydeligvis ikke maktet å forhindre den tragedien som nettopp hadde utspunnet seg her. Han stusset et øyeblikk. Hvor hadde han hørt eller sett navnet Linus Lindehage tidligere? Det virket kjent? Han trakk på skuldrene, lukket døren og gikk tilbake til sofagruppen. Kvinnen var vakker. Hun satt nøyaktig slik han hadde forlatt henne for noen minutter siden. Fulgte ham med blikket da han satte seg. 27
«Det er altså du som har skrevet dette, da, Livia?» Han brukte fornavnet hennes og pekte mot vinduet idet han bevisst unnlot å fokusere på liket som lå utenfor. «Nei,» svarte hun, merkverdig stille og rolig. «Da kunne du kanskje tenke deg å fortelle meg hva som har foregått her, det var vel for å tiltrekke oppmerksomhet fra noen at du for et øyeblikk siden skrek nedover trappeoppgangen?» «Er du politi?» «Det ser du vel, for fanken! Skiltet ligger rett foran deg. Det var en ren og skjær tilfeldighet at jeg, en politimann, befant meg i trappeoppgangen da du skrek.» «Jeg skjønner ingenting, han skulle jo ikke være her, han …» Hun avbrøt seg selv idet hun trakk pleddet tettere rundt seg, som om hun først nå ble oppmerksom på sin nakenhet. «Mannen din? Han som ligger der ute?» Skarphedin Olsen pekte med tommelen over ryggen mot vinduet og balkongen. «Skulle han ikke være …» Han ble avbrutt av de grove klemtene fra en ringeklokke som – passende nok – lød nøyaktig lik de fire første tonene i Beethovens femte symfoni. Etter at han hadde plundret litt før han fant knappen ute i entreen som låste opp døren nede, kom tre personer, to menn og en kvinne, alle kledd i sivil, inn i leiligheten; de nikket gjenkjennende til Kripos-etterforskeren og satte fra seg en fem–seks kofferter og bager i entreen. Skarphedin Olsen reiste seg brått, slo ut med armene og sa: «Velbekomme, gutter og jenter, langfredag og et mulig drapsåsted er dere herved servert! Og ikke vet jeg om neste morgen vil slukke sorgen, men jeg ber om å få absentere meg fortest mulig etter å ha gitt dere de ytterst få opplys28
ningene jeg har ettersom jeg uheldigvis befant meg nederst i trappeoppgangen her etter et høyst privat besøk, da jeg hørte denne damen skrike ut sin nød.» Skarphedin Olsen grep etter sin velbrukte kappe; han kjente samtlige tre fra et par tidligere saker da seksjonen for vold- og seksualforbrytelser i politidistriktet hadde fått assistanse av Kripos. To av dem hadde han en viss respekt for, men ikke den tredje. De ble stående ved glassbordet og kikke på kvinnen i sofaen som trakk pleddet enda tettere omkring seg og krøp helt inn i hjørnet, mens tårene – først nå, noterte Skarphedin seg – begynte å renne fra de lyseblå øynene. «Så, hva har skjedd her?» En av politimennene skjøt den kraftige haken frem. Et teatralsk og innøvd trekk for å understreke den myndigheten og styrken du ellers mangler, tenkte Skarphedin Olsen sardonisk, han husket at mannen het Rolf Rickert, et idrettsfantom – bryting og kick-boksing – som hadde bibrakt en anselig mengde pokaler til PIF, Politiets Idrettsforening. «Et skrik om hjelp, en halvnaken kvinne i døråpningen, skriblerier på panoramavinduet der borte og et lik på balkongen. Det er alt jeg vet og har sett. Kan jeg gå nå?» Etterforskeren slengte kappen over skuldrene. De tre snudde seg mot vinduet og ble en stund stående og se på leppestift-skriften, to ord? skrevet med hakkete, aggressive bokstaver. «Vent et øyeblikk, Olsen,» kremtet Tom-Arne Stormyrstuggu, den andre politimannen, og snudde seg mot etterforskeren. «Jeg har en beordring her.» Han trakk frem et ark fra innerlommen. «Beordring!?» Skarphedin Olsens øyne ble til smale sprekker, to øksehogg. 29
«Fra assisterende politimester, utferdiget i all hast, du vet underbemanning nå i påskeferien.» Stormyrstuggu kremtet igjen og rakte frem dokumentet. Skarphedin rygget tre skritt og la armene i kors over brystet. «Glem det, Stormyrstuggu, glem det. Jeg avsluttet en ikke helt behagelig sak for fire dager siden der en hjemvendt soldat fra vår humanitære intervensjon i Afghanistan hadde brukt overskudds-ammunisjonen på familien sin, kone og tre barn. Ikke faen om jeg lar meg beordre nå, du har ikke sett meg, ikke truffet meg, jeg var gått herfra da dere kom, jeg har fri, helt til tirsdag, er det forstått?» Han rygget enda noen skritt ut mot entreen. «Ikke gå – bli her – du …» Alle snudde seg mot kvinnen som fremdeles satt sammenkrøpet i sofahjørnet med tåreblanke kinn. Overrasket over kvinnens plutselige og uforståelige ønske om at han skulle bli, slapp Skarphedin Olsen en hånd ned slik at Tom-Arne Stormyrstuggu, veteranen i voldsseksjonen – meget dyktig og godt likt av de fleste – så sitt snitt til å få stukket dokumentet, beordringen, inn i hånden hans. Alt dette skjedde i løpet av få minutter. Og det aller siste minuttet, før Kripos-etterforskeren på nytt sank ned i den dype lenestolen etter igjen å ha vrengt av seg kappen, holdt han blikket til kvinnen, Livia Lindehage fast. Et langt, et ubegripelig langt minutt, tenkte Skarphedin Olsen i ettertid.
30