Per Fugelli
PER DØR
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60166-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Charlotte Holst Fugelli Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2018, Litauen Satt i 10,7/13,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Diktet på s. 56 er oversatt av Liv Fugelli. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jeg skriver denne boken med trøbbel i lungene og ustabilt kranietrykk. Av og til blir det rot og tåke på skjermen. Aksel, sønnen vår, hjelper meg med å holde orden og klarhet i teksten. Takk skal du ha.
Til Rebecca, Diego og Per – og alle håp på jord.
Forord
Marcus Aurelius, keiser i Roma, hadde ingen å betro seg til. Derfor skrev han boken Til meg selv. Papiret ble den sjelen han aldri møtte. Jeg har mennesker å være nær, også i døden som kommer nå. Likevel vil jeg skrive boken Per dør. Hvorfor? Fordi jeg er blyg. Var det noen som lo? Er det blygt å hviske og rope ut i verden hva som skjer med kroppen, sjelen og flokken når du dør? Kanskje ikke. Men jeg kan ikke legge fram alt for mine egne – selv om her er tillit og åpenhet mellom oss. I den nære flokken er jeg et menneske med grenser. Papiret er grenseløst. Det er som havet, rommer alt, tåler alt, krever intet. Men Per dør skal ikke bare være mitt hav. Boken er også en reiseskildring. Jeg liker å lete og rope Jeg fant! Jeg fant! og vise fram funnene med begeistring og undring. Nå skal vi jakte på skatter og uhygger og storvilt i jungelen før døden. Jeg har hele mitt faglige liv arbeidet med helsens, eller livets, likning: L = K x Å x F2 som sier at livet er et produkt av kropp og ånd og flokk opphøyd i andre potens. Mennesket er biologi, natur, celler, organer. Jeg skal følge kroppens gang mot død. Men krop9
pen er bare en beholder for det gudestoffet som gjør oss til mennesker på Jorden: ånd. Inne i kroppene våre bor en sjel. Den rommer stolthet eller skam, trygghet eller frykt, håp eller avmakt, glede eller tristhet. Jeg vil følge sjelens vandring til den forlater kroppen. Livet formes av hvordan vi danser med flokken. Dette er også en rapport fra siste dans med familie, venner, land og natur. Jeg ville ikke vært meg, om jeg nå bare ville stirret på sjelen min og kreftcellene mine i dødens speil. Mens jeg dør, vil jeg lete etter livets grunnstoffer. Det blir for trist uten. På vei mot døden vil jeg ha tilbakefall til livet. Jeg vil skrive den siste selvangivelse som forklarer hvorfor livet mitt går opp i pluss. Per dør kunne like gjerne hete Per lever. Jeg vil prøve å formulere livets lykkepiller. På vei mot død faller mening av livet. Man må skaffe ny. Å skrive denne boken gir meg grunn til å stå opp om morgenen og legge meg om kvelden, av og til med et stivt smil, men med håp om en ny dag. Per dør er en sann tittel. Jeg skal skrive denne boken til The End. Fortellingen blir ikke så sann. Det går ikke an. Intet er sannere enn befruktningen og døden. Det er naturfenomener. Livet mellom er forurenset av sjel og dermed løgn. Men jeg lover: Mot død skal jeg være så ærlig jeg kan. Jeg er lege. Per dør er den siste resept. Jeg håper den vil hjelpe flere enn meg til å dø godt. Jeg har alltid ment at inni er vi like. Vi er skapt av samme menneskestoff. Når vi skal dø, likner vi på hverandre i håp og gru, drøm om hvile, frykt for tomhet. Jeg tror på verdien av fellesskap i livet og i døden. Kanskje det blir greiere å dø når du ikke er alene i 10
din indre verden? Når du har en bok å holde i som bekrefter galskapen, lettelsen, friheten og desperasjonen din? Per dør er omsider sant. Kanskje ingen tror på meg lenger. En journalist skrev forleden: «Per Fugelli er døende. Og det har han holdt på med i seks år nå.» Det er riktig, men det er jo kirurgenes skyld. Kort sagt: Sommeren 2009 ble jeg operert for kreft i tykktarmen med spredning til lungene. Deretter syv måneder med cellegift. Så fulgte nye metastaser i lungene og nye lungeoperasjoner, i alt fire, den siste i 2015. Høsten 2015 ble det påvist tallrike nye kreftsvulster i begge lungene. Kirurgi er ikke aktuelt. Heller ikke stråler. Jeg sier nei til cellegift, som ikke kan helbrede. Nå kommer siste akt, uten nåde. I de seks årene fram til svermen av nye metastaser høsten 2015, kom det bare en eller to eller tre hvert år. Kirurgene kunne gå inn med sine skarpe kniver, skjære dem fint ut og kaste dem i en forbrenningsovn. Med min forstand har jeg visst at kreftsvulstene vil komme tilbake igjen og igjen og til slutt drepe meg. Men hver gang jeg vandret ut fra thoraxkirurgisk avdeling med renskårne lunger, jublet en liten, tåpelig lerke i brystet: Kanskje, kanskje er du frisk? Nå er den sangfuglen stille. Nå er det null håp. Per dør skal slutte med siste åndedrag. Og etterpå kommer: Epikrise fra himmelen.
Juni 2015 Jeg har ikke vært død, men i intet. I dag blir en ny bok unnfanget. Jeg merker tegn til liv.
Jeg er i Nice, som playboy, helt alene, en uke. En dag gjør jeg det playboys fra Stavanger gjør når de er på Côte d’Azur – jeg drar til Det oseanografiske museum i Monaco. Det er et enormt saltvannsakvarium med alle slags underlige skapninger fra havet. I en sal er der ett akvarium, bare ett, tre–fire meter langt med motstrøm. I det akvariet er der én skapning, bare én, hun heter Aurelia Aurita Punctata. Ikke vet jeg når jeg får øye på henne, at hun skal forfølge meg som en gåte i tiden som kommer, at hun skal bli en ledende manet i denne boken. Aurelia er en blåmanet, ufattelig vakker, transparent, koboltblå, med hvite prikker, stor som en hjerne. Se for dere: Hun er her, i den ene enden av akvariet, spenner seg, skyter fram som en myk pil, drives tilbake av motstrøm; ny kontraksjon, fram som en myk pil, tilbake til start, ny kontraksjon – sånn er Aurelias liv. Er det noen som kjenner seg igjen? Det er et eksistensielt utfordrende syn. Jeg sitter på en benk og ser på Aurelia, lenge. Når ingen vakter er her, spør jeg henne: Hva er meningen? Jeg innbil13
ler meg at Aurelia svarer: Å være i live. Gitt min situasjon faller jeg for det svaret. Men bare et øyeblikk. For det er ikke nok for mennesket å være i live, som biomasse. Mennesket har ånd, derfor må det ha mening utover å holde mitokondriene, cellenes fabrikk, i gang.
Oktober 2015 Jeg er i Alta og nyter synet av den blanke Nordlyskatedralen mot høstfarger i bjørkeskogen bak. Telefonen ringer. Jeg er nervøs og famler med ørepropper og knuter på tråden, men endelig er stemmen til dr. Brændengen der. Jeg er blitt glad i denne mannen. Det eneste som irriterer meg er at han alltid ser så fordømt frisk ut. Han er «fastlegen» min på kreftsenteret ved Oslo universitetssykehus. Han har fulgt meg gjennom snart syv år med cellegift og operasjoner. PET-scan for en måned siden viser tre mistenkelige dannelser i høyre lunge. Vevsprøve i forrige uke bekrefter at det er nye kreftsvulster. Det er tvilsomt om kirurgene kan gå inn i lungene for femte gang – jeg må ha igjen nok lungevev til at jeg kan puste. I dag har de hatt meg oppe i «thoraxmøtet», hvor kirurger, stråleleger, cellegiftleger og billeddiagnostikere finner ut hva det går an å gjøre med Per. Ikke mange møter handler om liv eller død, men dette møtet gjør det for meg. Brændengen vet at jeg er i høyspenning. «Kirurgene er lite lystne på å operere», sier han. «Den største metastasen er vevd inn i arrvev fra tidligere inngrep, derfor må hele underlappen eventuelt fjernes radikalt.» «Hva gjør vi da?» 15
«Thoraxmøtet tilrår at vi følger utviklingen.» «Gi meg klartekst.» «Vi følger deg opp med ny billeddiagnostikk om tre måneder.» «Gi meg klarere tekst.» «Vi vil se om det kommer nye metastaser.» «For da er det over og ut med kirurgi?» «Ja, da må vi overveie stråler.»
Oktober 2015 Hver dag går jeg i Botanisk hage. Her er høst. Jeg vasser i lauvet og nynner: Nytt liv av daude gror. Jeg vet at det er et halvt år til No livnar det i lundar. Men for at vår og liv skal komme, må iris og peoner og Per dø. Men det går an å le på veien. Ned fra Botanisk hage kommer en barnehage. De har vært på piknik. Ungene sitter i to vogner, 7–8 i hver. Jeg har alltid likt å tulle med barn, så jeg stiller meg bredbeint på fortauet, strekker ut armene og sier: «Det er stengt!» De voksne skjønner at her er en tøysekopp og det er OK. Men ungene i den første vognen ser forskrekket ut. «Det er stengt, det koster penger å komme forbi!» sier jeg og prøver å se litt blidere ut. Det pleier å gå bra. Som regel legger barna en lekepenge i hånden, så får de komme forbi, og både barn og gamle har fått litt spøk i livet. Men nei, denne gang går det galt. Plutselig begynner en jente å hyle. Det er smittsomt. Etter fem sekunder skriker alle. Hylekor mot himmelen. Hva gjør man da? Jeg stakk. 16
Oktober 2015 Vi har to hull i Den norske hjernen: Hull 1 er der hvor den menneskeskapte skjønnheten bor. Hull 2 er der hvor det høyere åndsliv bor. Fra gammelt av har vi brukt kroppen mer enn hjernen, musklene mer enn åndskreftene, magen og tarmene mer enn smakssansen. Vi er sant å si et ganske åndssvakt folk med en i verden enestående sans for det stygge. Vi borer dypt i fjell og havbunn, men bare grunt i egen sjel. Rør og betong gir oss tenning, ikke Baudelaire. Bjørnstjerne Bjørnson sa: «Ja, de ingeniører, især de yngre, er verdens utøi.» Kan vi gjøre noe med vår dårlige smak og vår armod i ånd? Kanskje, kanskje, men det må bli etter neste istid, for her er så mye stygt.
Oktober 2015 Kontroll på kreftsenteret. Kreftcellene i lungene formerer seg som rotter i glassvatt. Jeg vil til Lyngvær, en øde øy i Røst kommune, og lese stjålne salmebøker ved reisens slutt, akkompagnert av franske viner, ikke cellegift. Men laboratorieprøvene er normale, stråler legen. Leger elsker normale laboratorieprøver. Leverenzymer, hemoglobin, hvite blodlegemer, kreatinin som forteller om nyren, 17
natrium og kalium – når disse verdiene er innenfor to standardavvik, er du laboratoriefrisk. Ja, egentlig frisk, objektivt sett. Lege er lege og pasient er pasient – og aldri skal de to møtes. De er beboere på hver sin planet, Medisinplaneten og Sykdomsplaneten. Det er lysår mellom dem.
Oktober 2015 011 er mitt Lyngvær i byen. Det ekte Lyngvær er en holme på Røst, ti mil ute i Nordishavet. Her har vi et gammelt hus. Det er mitt fredsrom. Her har jeg min stjålne salmeskatt og skrivepapir med linjer på. Vi skal snart dit. 011 er mitt hemmelige kontor på Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Jeg bare stjal det for femten år siden. Ingen vet om det. Det likner på en bunker i en øde kjeller. Veggene er kalket hvite. Langs den ene veggen går bokhyllene. Langs den andre veggen står arkivskapene, tunge, grå – med sommerfugler på. Her er ingen elektroner, bare en madrass. Hit går jeg når jeg skal tenke og hvile. Jeg kan ikke dra på oppdagelsesferd til Kalahariørkenen eller Dogon i Mali mer. Men vi kan gjøre funn i arkivene. Her er mapper med underlige titler: Minner fra livmoren … Å, var jeg et steingjerde …
November 2015 Per mister livet. Og så? Lege må komme og syne liket, som det heter i rettsmedisinens poesi. Dødsattest skrives ut og sendes til Statistisk Sentralbyrå slik at Per kan skrives ut av manntall. Begravelsesbyrået kommer og henter den døde kroppen. Den bringes til krematoriet. Urnen med asken blir levert ut mot bevis fra Fylkesmannen i Nordland på at asken kan spres på Røst. Så skal vi begå den siste forbrytelse, dele kalken fra Per i to, spre hans minne ved havet på Orre og ved havet på Røst (det er strengt forbudt å dele aske i to!). Charlotte, våre barn Aksel og Liv, og deres barn Rebecca (15), Diego (12) og Per (12) skal være med – og sol og vind og blåklokker.
Desember 2015 72 år i dag. Takk knivleger og guder for det. Musikk og hummer, men også sort galle, kalt melankoli, eller såramod. Tilværelsen nå er dobbelt bokholderi. Jeg skriver i Livets bok og leser i Dødens bok samtidig. En setning av Göran Tunström forfølger meg: «Låt oss afsluta honom.» Det er endelig nå. Per skal dø snart. Punktum finale. Dette skillet mellom et dumt, lite håp og 0,00000000 uendelig med nuller håp – er stort. Det er et kvantesprang. Det tilsvarer 8 på Richters skala over skjelv i min jordklode. Helt siden kreften kom i 2009, har jeg hatt en ordre til min overkommando: Du skal møte døden med åpent visir, som en ridder. Nå får vi se. Hummer igjen. Hva kommer denne brå lidenskapen for hummer av? Den spreller og fekter med klørne på kjøkkenbenken. Plutselig slår den med halen og hopper mot friheten. Vannet koker. Hummeren nedi. Et skrik fra en klo, tre sekund – så er den død og vakker rød.
20
Desember 2015 Jeg besøker graven til mor og far. De ligger begravd på Lagård gravlund, like ved det gamle huset vårt i Paradisveien i Stavanger. Mor var ekspert på trivsel, også for seg selv. Hver torsdag formiddag fiffet hun seg opp og gikk på Café Promenaden med venninner. Da jeg lå i barnevogn, trillet hun meg bort til en graver på kirkegården og spurte om han kunne holde øye med meg et par timer. Slik vokste jeg opp med tillit og trivsel på gravens rand. Kanskje det er derfor jeg er så god venn med døden?
Desember 2015 Svanesang? På Noresand? Det er jul på Jæren. Vi er på hytta som bestefar bygget for hundre år siden ut mot hav. Jeg går en aftentur for å se om det er sant det Kierkegaard sier: «Jeg går meg til mine beste tanker.» Her er kald fullmåne og rolig bris fra øst. Stille, stille som bare naturen kan være. Men hva er det? Lyden har medvind over frosne åkrer. Svanene ved Orrevannet synger! Det er mysterion. For det er knoppsvaner, hvite med røde nebb og en svart knoll i pannen. De synger nesten aldri. Bare like før de skal dø. Skal jeg synge svanesang? Jeg som lider av amusi, en tomhet inne i hodet der musikken bor? Hvorfor plage menneskene og meg selv mer nå? Hvorfor ikke bare dø, med lett kryssord og vin? Per Olov Enquist sier: «Én dag skal du dø, alle andre dager skal du leve.» Å leve er, for meg, å tenke 21
og å finne språk som kan forbedre livet og samfunnet. Derfor må jeg synge svanesang. Derfor må jeg skrive en siste resept, med en myriade av metastaser i begge lunger. Denne resepten inneholder verdens eneste vidunderkur mot dødbringende cancer: Mening. Den synger i kor med en gebursdagssang vi sang i Stavanger i gamle dager: Han ska leva, han ska leva, han ska leva – te han dør Våren 2009 var jeg på oppdagelsesreise i Afrika for å spionere på døden, i teorien. I fire måneder reiste jeg gjennom syv land, ørken og flod, jungel og metropol, besøkte heksedoktorer og gravplasser, museer og skriftlærde for å få glimt av hvordan menneskene danser med døden – ikke på norsk. Så begynte jeg å blø. Blødde gjennom Senegal og Mali og Uganda. Ble blek og mager. Hjem til sommer på Jæren for å bli fet og brun, som i alle barndommens år. Men nei. Kreftsvulst stor som en knyttneve blir sett med kikkert i tykktarmen på Stavanger universitetssykehus. Nå, nesten syv år senere, svermer kreftcellene, som det heter i den onkologiske poesi. Eller som tolkerne av PETscan så lyrisk sier det: Man ser tallrike lyspunkter i begge lunger.
Desember 2015 Dr. Lys har lovet å være min lege i dødens tid. Dr. Lys er en søt råtass. Hun er så snill at det lyser av henne. Samtidig er der sporlys av mørke. Hun har arbeidet i dødens forgård 22
i tretti år. Da faller smykkene av. Hun har et ærlig skjelett. Hun er naken om grunnstoffene i Dødens periodiske system. Hun er bestemt, men ingen erobrer. Jeg skal få føre i siste dans, men bare meg selv. Dr. Lys blander seg nesten aldri borti sjelen min. Men plutselig sier hun: «Prøv, framover nå, å bare være.» Å være i live, sa Aurelia Aurita Punctata. Å bare være, sier dr. Lys. Er det en sammensvergelse? I 72 år har jeg vært et virveldyr med ryggrad, vilje, retning og mål. Skal jeg nå brått sitte under en palme og vente på at en kokosnøtt skal falle ned og dele seg foran mine korslagte ben og skvette melk opp i min måpende munn? Jeg lider av medfødt jag etter mening. Kan jeg helbrede meg for denne lidelsen nå, like før The End ? Jeg må tenke meg om. Det virker håpløst, men det aner meg, i de basale ganglier, at Aurelia og dr. Lys er på sporet av en tapt sjel. Å være i live og å bare være – er kanskje ikke det samme som null? Det kan skje noe. En hula-hula-pike kan komme forbi palmen. En flaskepost kan drive inn på stranden med en beskjed: Kom til Berlin og diriger Filharmonien.
Desember 2015 Per dør. Det er livet, i krystall. Det er de to viktigste ordene i livet mitt. Per, som er meg, det eneste jeg har og vet om. Mitt udelelige atom. Dør, det eneste sikre holdepunkt i livet 23
etter fødselen. Per opphører i sin nåværende form. Her er to trofaste fenomener i et menneskeliv: Jeg og døden. Derfor – tittelen Per dør gir meg trygghet. Men avslører den også angst? Hvorfor heter ikke denne boken Jeg dør? Blir det for nærgående? Lider jeg av fremmedfrykt for Jeg? Hvorfor må jeg skyte meg ut til månen for å se ned på Per dør ?
Desember 2015 I gamle dager gikk ofte strømmen, bare i to sekund. Mørke og lammelse, og like brått: Lys og energi. Sånn er det med meg nå. Mitokondriene er cellenes kraftverk. Plutselig slår de seg av: trøtt, dyster. Men så sier noe eller noen sim sala bim til mitokondriene: helse renner ut i årene. Under et feltarbeid i Kalahariørkenen spurte Benedicte Ingstad og jeg 56 san-folk, tidligere kalt buskmenn: «God helse, hva er det for deg?» 55 svarte øyeblikkelig: «Regn!» Regn gir planter, urter, røtter, frukter til sankerne. Regn gir dyr til jegerne. Regn gir mat og liv. Så tett er denne forbindelsen, at de i Botswana bruker samme ord for «regn» og «helse»: Pula.
24
Desember 2015 Lemmy i Motörhead er død. Han vil ikke pyntes som lik: «Fuck this don’t speak ill of the dead shit! People don’t become better when they are dead; you just talk about them as if they are. But it’s not true! People are still assholes, they’re just dead assholes. » Og jeg som har trøstet meg med Håvamål: Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Men ordet om deg aldri døyr vinn du eit gjetord gjævt Du glemmes, bør det stå på en ærlig gravstein.