Patrick Ness Monsteret kommer

En roman av Patrick Ness Basert på en idé av Siobhan Dowd Oversatt av John Grande

Patrick Ness Originalens tittel: A Monster Calls Oversatt av John Grande Text © 2011 Patrick Ness From an original idea by Siobhan Dowd Published by arrangement with Walker Books Limited, London SE11 5HJ. All rights reserved. No part of this book may be reproduced, transmitted, broadcast or stored in an information retrieval system in any form or by any means, graphic, electronic or mechanical, including photocopying, taping and recording, without prior written permission from the publisher.

Sitat fra An Experiment in Love av Hilary Mantel © 1995 Hilary Mantel.

Gjengitt med tillatelse av HarperCollins Publishers Ltd. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-52585-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2012 av Cappelen Damm Omslagsdesign: SF Studios / Cappelen Damm AS Omslagsfoto: SF Studios Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forfatternes forord

Jeg fikk aldri møte Siobhan Dowd. Jeg kjenner henne bare slik de fleste av dere vil bli kjent med henne – gjennom de enestående bøkene hennes. Fire gnistrende ungdomsromaner, to av dem utgitt mens hun levde, de andre to etter hennes altfor tidlige død. Har du ikke lest dem, er det noe du straks bør rette opp.

Dette ville ha vært den femte boken hennes. Hun hadde persongalleriet, et grunnkonsept og en åpning. Det hun dessverre ikke hadde, var tid.

Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å gjøre forarbeidet hennes om til en bok, nølte jeg. Det jeg ikke ville gjøre – ikke kunne gjøre – var å skrive en roman som etterlignet hennes stemme. Det ville ha vært å gjøre henne, leseren og fremfor alt fortellingen en bjørnetjeneste. Jeg tror ikke det er mulig å skape god litteratur på den måten.

Men det som er med gode idéer, er at de avføder andre idéer.

Nesten før jeg visste ordet av det, vekket Siobhans idéer nye idéer i meg, og jeg begynte å kjenne den kløen som alle forfattere lengter etter: kløen etter å få ordene ned på papiret, å fortelle en historie.

Det føltes – og føles – som om jeg har fått overlevert en 5

stafettpinne, som om en fremragende forfatter har gitt meg fortellingen sin og sagt: «Ta imot. Løp av sted. Lag bråk.» Så det er det jeg har forsøkt å gjøre. Underveis har jeg bare fulgt én rettesnor: å skrive en bok jeg tror Siobhan ville ha likt. Det er det eneste som egentlig teller.

Og nå er tiden inne for å gi stafettpinnen videre til deg.

Historier slutter ikke hos forfatterne, uansett hvor mange av dem som har løpt første etappe. Her ser du hva Siobhan og jeg kom frem til. Så ta imot. Løp av sted.

Lag bråk.

Patrick Ness London, februar 2011

TIL SIOBHAN

Man er ung bare én gang, sies det, men varer det ikke lenge?

Flere år enn man kan utstå.

Hilary Mantel, An Experiment in Love

Monsteret kommer

Monsteret dukket opp like etter midnatt. Slik monstre pleier å gjøre.

Conor var våken da det kom.

Han hadde hatt mareritt. Og ikke et hvilket som helst mareritt. Selve marerittet. Det han hadde hatt så ofte i det siste.

Det med mørket og vinden og skrikene. Det med hendene som glapp ut av grepet hans, uansett hvor hardt han prøvde å holde fast. Det som alltid sluttet med – «Gå bort,» hvisket Conor inn i mørket på soverommet. Han ville skyve marerittet unna, ikke la det følge etter ham inn i den våkne verden. «Gå bort, nå med én gang.»

Han kikket bort på klokka som moren hadde satt på nattbordet hans. Sju over tolv. Sju minutter over midnatt. Det var sent når han skulle på skolen dagen etter, sent for en søndag.

Han hadde ikke fortalt noen om marerittet. Ikke moren, selvfølgelig, men ingen andre heller, ikke faren når de en gang hver fjortende dag (sånn omtrent) snakket på telefonen, absolutt ikke bestemoren, og ingen på skolen. Ikke snakk om.

Det som skjedde i marerittet, var noe ingen noensinne trengte å få vite om.

11

Conor blunket søvnig mot rommet og rynket pannen. Det var et eller annet han ikke fikk tak på. Han satte seg opp i sengen og følte seg litt mer våken. Marerittet gled unna, men det var noe han ikke helt kunne sette fingeren på, noe som var annerledes, noe – Han lyttet, presset seg mot stillheten, men det eneste han hørte, var det tause huset som omga ham, sporadiske knepp nede fra den tomme førsteetasjen eller sengetøyrasling fra naborommet, hvor moren sov.

Ingenting.

Og så: noe. Noe som måtte være det som hadde vekket ham.

Det var noen som ropte på ham.

Conor.

Han kjente panikken bruse og innvollene vri seg. Hadde det fulgt etter ham? Hadde det på en eller annen måte kommet seg ut av marerittet og –?

«Kutt ut,» sa han til seg selv. «Du er for gammel for monstre.»

Og han var jo det. Han hadde fylt tretten for en måneds tid siden. Monstre var for småunger. Monstre var for sånne som tisset i sengen. Monstre var for – Conor.

Der var det igjen. Conor svelget. Det var en uvanlig varm oktober måned, og vinduet sto fortsatt åpent. Kanskje det var gardinene som raslet mot hverandre i den milde brisen, som lød som – Conor.

Greit, da var det ikke vinden. Det var helt klart en stemme, men ikke en stemme han dro kjensel på. Det var i hvert fall ikke morens stemme. Det var ikke en damestemme i det hele 12

tatt, og et lite, forrykt øyeblikk lurte han på om det var faren hans som hadde kommet på overraskelsesbesøk fra USA og nådd frem for sent til å ringe og – Conor.

Nei. Det var ikke faren hans. Det var noe med denne stemmen, noe monstrøst, noe vilt og utemmet.

Det knirket tungt i tømmer utenfor, som om noe kjempemessig tråkket over et tregulv.

Han ville ikke gå og se etter. Men samtidig var det en del av ham som mer enn noe annet ville se.

Han var lys våken nå, og han skjøv dyna til side, sto opp og gikk bort til vinduet. I det svake halvlyset fra månen kunne han tydelig se kirketårnet oppe på den lille åsen bak huset, den som jernbanen snodde seg rundt, to harde stållinjer som glødet matt i natten. Månen lyste på kirkegården også, full av gravstøtter som knapt kunne leses lenger.

Conor så dessuten den store barlinden som ruvet midt på kirkegården, et tre som var så gammelt at det nesten så ut som om det var lagd av den samme steinen som kirken. Han visste at det var en barlind fordi moren hans hadde fortalt ham det, først da han var liten, for at han ikke skulle spise de giftige bærene, og så igjen i år, da hun hadde begynt å stirre ut av kjøkkenvinduet med et underlig uttrykk i ansiktet mens hun sa: «Det der er en barlind.»

Og så hørte han navnet sitt igjen.

Conor.

Som om det ble hvisket inn i begge ørene hans samtidig.

«Hva er det?» sa Conor. Hjertet hamret i plutselig iver etter hva det nå var som skulle skje.

En sky drev foran månen og svøpte landskapet i mørke, og et vindpust sjoet ned åsen og inn i rommet så gardinene flagret.

13

Han hørte tømmer som knirket og knaket igjen, som stønnet som om det var levende, som om selve jorden rumlet av sult og tagg om mat.

Så drev skyen forbi, og månen skinte igjen.

På barlinden.

Som nå sto støtt midt i hagen bak huset.

Og her var monsteret.

Conor så på mens de øverste grenene i treet samlet seg til et voldsomt og grusomt ansikt, flakket sammen til en munn og en nese, det var til og med et par øyne som stirret tilbake på ham. Andre grener snodde seg rundt hverandre, stadig knirkende og klagende, helt til de hadde dannet to lange armer og et ben som sto på bakken ved siden av stammen. Resten av treet dro seg sammen til en ryggrad og en overkropp, og barnålene flettet seg i hverandre til en grønn, rufsete hud som beveget seg og pustet som om det var muskler og lunger under den.

Monsteret raget allerede høyere enn Conors vindu, og det vokste i bredden der det samlet seg og ble til en røslig skikkelse som virket underlig sterk, underlig mektig. Hele tiden holdt det øynene på Conor, som hørte den larmende, susende pusten det utstøtte. Det lente de kjempemessige hendene på hver side av vinduet, senket hodet til de digre øynene fylte vindusruten, og holdt Conor fast med blikket. Huset sukket svakt under vekten.

Og så talte monsteret.

Conor O’Malley, sa det, og den varme, kompoststinkende ånden fosset inn gjennom vinduet så håret til Conor blafret bakover. Stemmen buldret dypt og høylytt og dirret så kraftig at Conor kjente det i brystet.

Jeg har kommet for å ta deg, Conor O’Malley, sa monsteret og kastet seg mot huset. Bildene ble ristet løs fra veggene inne 14

på rommet, og bøker og dingser og en gammel neshornbamse ramlet ned på gulvet.

Et monster, tenkte Conor. Et vaskeekte, uforfalsket monster.

I den virkelige, våkne verden. Ikke i en drøm, men her, ved vinduet hans.

Og det var kommet for å ta ham.

Men Conor løp ikke.

Han oppdaget faktisk at han ikke var redd engang.

Det eneste han følte, det eneste han hadde følt siden monsteret viste seg, var en voksende skuffelse.

For det var ikke dette monsteret han hadde ventet.

«Så kom og ta meg, da,» sa han.

En eiendommelig stillhet senket seg.

Hva sa du? sa monsteret.

Conor la armene i kors. «Kom og ta meg, da, sa jeg.»

Monsteret stusset et øyeblikk før det med et brøl hamret knyttnevene inn i huset. Taket i rommet til Conor vred seg under slagene, og det kom digre sprekker i veggene. Rommet fyltes av vind, og monsterets rasende brøl fikk selve luften til å tordne.

«Skrik i vei,» sa Conor og trakk på skuldrene. «Jeg har sett verre.»

Monsteret brølte enda høyere og skjøt armen inn gjennom vinduet så glass og treverk og murstein føk. En diger, skakk, grenomviklet hånd grep Conor rundt magen og løftet ham opp fra gulvet. Den dro ham ut av rommet og inn i natten, høyt over hagen, og holdt ham opp mot den runde månen med fingre som klemte ham så hardt om ribbena at Conor knapt fikk puste. Conor så knudrete tenner av hardt, knortete tre inne i den åpne kjeften til monsteret, og han kjente den varme ånden som vellet opp mot ham.

15

Så stusset monsteret igjen.

Du er virkelig ikke redd, altså?

«Nei,» sa Conor. «Ikke for deg, i hvert fall.»

Monsteret knep øynene sammen.

Det kommer du til å bli, sa det. Før vi er ferdige.

Og det siste Conor kunne huske, var at monsteret slo opp munnen for å ete ham levende.