henrik h. langeland (f. 1972 i Oslo) fikk sitt gjennombrudd som forfatter i 2003 med romanen Wonderboy, en utgivelse som var med på å definere en epoke i norsk økonomisk historie. Fire år senere kom Francis Meyers lidenskap, lagt til Universitetet i Oslo der han selv har tatt doktorgraden med en avhandling om Marcel Proust. I 2010 utga han Verdensmestrene, første bind i en romansyklus om fire oslofamilier på åtti- og nittitallet. Andre bind, Hauk og due, utkom i 2012.
HENRIK H. LANGELAND PARADIS
av henrik h. langeland romaner i verdensmestrene-serien Verdensmestrene 2010 Hauk og due 2012 Paradis 2021 trilogien om christian von der hall Wonderboy 2003 Fyrsten 2013 Showtime! 2020 frittstående romaner Requiem 2000 Francis Meyers lidenskap 2007 andre utgivelser Marcel Proust, monografi 2001 Av sporet er du kommet, avhandling 2005 Amerikanske tilstander, intervjuer (med Mattis Øybø og John Erik Riley) 2008 Fortellekunst. Håndbok i litterære teknikker 2011 Oslo2011, fotobok (med Tom Sandberg) 2011 Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid 2018
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-63151-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Seriedesign: Aud Gloppen Forfatterportrett: Ivar Kvaal Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
prolog
1985
Få dager etter at advokatfaren døde og knappe to uker etter at lillesøsteren Sunniva hadde druknet i Sognsvann, gikk Hauk ned i det atomsikrede bomberommet i kjelleren i Gulleråsveien, åpnet våpenskapet og flyttet farens Beretta fra haglefutteralet over i et skitrekk. Minutter senere satt han alene på Holmenkollbanen ned mot sentrum. Nikket høflig til fru Meltzer som skulle av på Majorstuen og fortsatte helt til Nationaltheatret. Freia-klokken viste kvart over fem da han med skitrekket over skulderen forsvant ned trappene på Egertorget til østgående T-banelinjer. Uten å møte flere blikk gikk han av på Tøyen. Han fulgte strømmen av passasjerer på vei hjem fra jobb og kom ut ved senteret. Der satte han seg på en benk. Han behøvde ikke vente lenge. Selv om de lot som noe annet, var det ikke vanskelig å se at gjengen på den andre siden av plassen hadde lagt merke til ham. Det var heller ikke vanskelig å se hvem som var sjefen, 7
og det var definitivt ikke han med ghettoblasteren på skulderen. De fleste butikkene omkring torgplassen var i ferd med å stenge, det var få andre her utenom en klynge med alkiser og de som hastet til eller fra T-banen. Hauk la den ene armen henslengt over benkeryggen og dro litt i glidelåsen på skitrekket med den andre. Hei, stanere! Han ventet, rørte seg ikke, fortsatte bare å leke med glidelåsen med et skrått flir i ansiktet. De vendte seg knapt halvveis og skulte på ham, men det var krigserklæring nok. Hauk stirret direkte mot gjenglederen, en liten fyr med tettsittende øyne, og vinket ham til seg med pekefingeren. Ingen reaksjon. Hauk gjorde to nye napp med fingeren. Lyst til å tjene noen tusenlapper? Et par av fyllikene løftet på hodet før de sank sammen igjen. Men innvandrergjengen forandret seg, de ble liksom stivere. Utvekslet blikk seg imellom. Kassettspilleren ble skrudd av, de hadde tatt en avgjørelse, og snart kom de subbende mot ham. Hauk satt akkurat som før. Da de var noen meter unna, reiste han seg og holdt skitrekket opp foran seg, ikke truende, men heller ikke inviterende. Gjenglederen stanset og så akkurat så rådvill ut som Hauk hadde antatt han ville gjøre; Hauk kunne se at han betraktet Madshus-logoen, og at det ikke sa ham noe som helst. Haglen var ikke lengre enn at trekket hang ned på begge sider. Fint, sa Hauk og smilte. 8
Han forlot plassen i hjørnet ved Nordbys konditori og fortsatte rolig ned gjennom fotgjengerpassasjen under hovedveien. Graffiti og urinstank. Han ante dem like bak seg, men snudde seg ikke. Ute på motsatt side gikk han inn bak Texaco-stasjonen og kom inn i en trang gate med forfalne trehus inntil en fjellskrent. En park kneiste på toppen. Han bestemte seg for å fortsette oppover gaten og finne et egnet portrom, men oppdaget at det slynget seg en gammel steintrapp opp langs stupet. Han smøg seg inn mellom plankegjerdene og fortsatte oppover trappen, skritt for skritt, forsøkte å ikke halte for mye på den ødelagte høyreankelen. Gjengen bak begynte å bli utålmodig, de hvisket sammen på morsmålet sitt, før en av dem ropte: Å lø! Skal vi på piknik? Hauk antok spørsmålet kom fra han med kassettspilleren. Latteren deres fikk ham bare til å smile. Han fortsatte som før. Også da «Er du handikappa, eller?» ble etterfulgt av knising, lot han som ingenting, ikke før han nådde den siste avsatsen og det bare var noen få trinn igjen til toppen. Da tok han sats og bykset opp de siste trinnene i doble klyv mens han rev opp glidelåsen på skitrekket. Gjengen trodde han forsøkte å stikke av og satte etter, men bråstanset da han snurret rundt på det øverste trinnet og rettet farens dobbeltløp mot dem. Han siktet på ansiktene deres etter tur, hele tiden med kinnet klemt mot kolben og med det samme forrykte fliret om leppene. Slapp av, sa han. Jeg holder det jeg lover. 9
Han pekte haglen mot brystet til lederen. Du heter? Gutten svarte ikke og Hauk avsikret med et tydelig tommelgrep. Fazal. Og du? Han rettet løpet mot ham ved siden av. Amar. Fazal og Amar. Bra. Jeg trenger to til. Det ble stille. Til hva? spurte han med kassettspilleren. Et brekk. Det ble stille igjen. Hauk satte øynene i Fazal. Jeg trenger noen som ikke pisser i buksa av en butikkalarm. Fazal snudde seg mot gjengen sin, nikket til to av dem og så på Hauk igjen. Fint. Dere andre kan stikke. Nå! Han viftet iltert med haglen. Avor! befalte Fazal og de forsvant nedover trappen, nølende, og luntet forbi trehusene. Okey. Dette er hva vi skal gjøre, sa Hauk og kastet et blikk på armbåndsuret. Den frisørsalongen der nede – han vendte haglen mot Tøyensenteret – hva heter den? Parisersalongen. Nettopp. Hauk tok en pinne og streket opp i bakken. De har neppe alarm tilkoblet vaktsentral, men du skal likevel holde vakt på dette hjørnet her, og du her, mens du, sa han og så opp på Fazal, står utenfor døren. Og du, var det Amar du het? Du blir med meg inn. Spørsmål?
10
Med haglen i skitrekket og Amar og Fazal rett bak, slentret Hauk forbi Nordbys konditori. Han tillot seg et høflig bukk til pensjonisten som satt ved vindusbordet med kaffen og Winnertip-en sin, hun nikket langsomt tilbake. De to andre hadde allerede tatt oppstilling på hvert sitt hjørne. Det med alarmsentral var bare sprøyt, men på vei ned i fotgjengerundergangen hadde han lagt merke til at det stod mange barn utenfor inngangen til det som så ut som en fritidsklubb, og det hadde uroet ham. Han saknet farten foran vinduene til Parisersalongen. Taklyset stod fortsatt på, slik det hadde gjort da han kom opp fra T-banen. Han kastet et blikk inn på frisørstolene; det hadde sittet tre kunder der med tørkemaskinene over hodet, nå var alle ledige. En jente feide gulvet, andre kunne han ikke se. Han nikket kort til Amar og Fazal, ventet til Fazal hadde stilt seg ved siden av inngangen, flyttet skitrekket over i motsatt hånd og dro i døren. Den var låst. Han røsket i den. Jenta på innsiden rettet seg opp. Ristet på hodet og formet «stengt» med leppene. Hauk vinket henne til seg. Hun nølte. Han vinket iherdigere, som om det hastet. Oppgitt satte hun fra seg feiebrettet, gikk bort og vred om låsen og i det samme sparket Hauk opp døren så hun ramlet bakover. Han smatt inn og løftet henne opp etter armene mens Amar lukket døren. Hauk skjøv hagleløpet inn i siden hennes, uten å ta av trekket. Hun skrek ikke. Sa ingenting. Er det andre her? spurte han. 11
Hun ristet bare på hodet. Hvor er kasseapparatet? Hun nikket mot disken lenger inn og beveget seg dit uten å bli spurt. Hauk fulgte tett bak henne. Amar holdt seg ved døren. Jenta gikk bort til kassen og trykket på en knapp, den ga fra seg et pling og skuffen spratt opp. Hun ble stående og vente. Hauk ga Amar signal om å komme nærmere. Værsågod, sa han og rettet håndflaten mot sedlene i skuffen. Ingen sa noe før de igjen var tilbake på det øverste trinnet. Med skiposen på skulderen kløv Hauk over rekkverket og balanserte inn på en skrånende hylle mellom trappen og skrenten. De fire andre ble stående tvilrådig, han vinket dem etter seg med hånden. Det var bare så vidt plass til dem der. Hauk satte seg på kanten og dinglet med bena. Resten ble stående bak og holde seg fast i noen grener. Han ba Amar om å rekke ham pengene. Det var mindre enn han hadde antatt. Han fordelte tusen til hver av dem. Selv satt han igjen med omtrent det dobbelte. Han harket opp en klyse og lot den seile ned i en slags bakgård mellom plankeskurene snaut seks meter under fotsålene. Sjelden hadde han kjent seg roligere. Han så utover byen, forbi Botanisk hage og lenger opp, over Gamle Aker kirke, Ila skole og St. Hanshaugen, helt mot horisonten der Holmenkollbakken lyste hvitt i ettermiddagssolen. 12
Med ett snudde han seg og stakk alt som var igjen i neven til Fazal. Del med de andre, sa han og reiste seg. Kjøp dere en skikkelig kassettspiller eller noe. Dette brekket var bare for å teste dere. Møt meg på perrongen på Majorstuen om halvannen time. Hvis dere tør. Det hadde nesten skåret seg da Hauk insisterte på at han skulle sitte alene på fremre vogn og gi tegn med hånden gjennom vinduene når de skulle av. De andre hadde dukket opp som avtalt, men han hadde straks sett hvor skeptiske de var, og han hadde simpelthen måttet forklare dem at nordmenn og pakistanere sammen på trikken betyr billettkontroll, før de aksepterte å gå på bakre vogn. Også i skråningen opp forbi Holmenkollen Restaurant hadde de klaget, nå over hvor langt det var. Bratt var det også. Hauk hadde snudd seg, løftet skitrekket over på motsatt skulder og sagt at han ikke kunne huske at han hadde tatt med seg jenter. Det var mørknet og den flombelyste bakken tårnet opp foran dem da de passerte VM-huset og fortsatte i svingene opp mot hoppet. Hauk gikk i front, ingen sa noe. De fulgte bilveien rett gjennom kulen og kom ut på den andre siden, der Hauk gikk bort mot glassfasaden til Skimuseet. Også der inne var det helt mørkt nå, han kunne bare ane konturene av disken med kassen, brosjyrestativet og suvenirene i hyllene bak. Hun hadde gått for flere timer siden, den samme damen som hadde sittet der og tellet seddelbunkene med trente fingerbevegelser den første gangen han hadde hoppet i Kollen. Det var for tre år siden, 13
sammen med Lars, da han slo skulderen ut av ledd. Nå visste han også hvor hun la dem før hun låste og gikk. Han stilte seg tett inntil døren, foldet hendene om ruten og kikket inn. Ingen bevegelser. Han snudde seg mot parkeringsplassen. Ingen biler. Helt dødt og stille. Klare? spurte han og så på Fazal, Amar og de to andre etter tur. De nikket taust. Bra. Besluttsomt tok han haglen ut av skitrekket, løftet den over hodet og kylte kolben mot dørglasset. Den traff med stor kraft, hele ruten knuste og ramlet inn i foajeen, men det var ikke lyden av singlende glass som satte en støkk i de fire andre, det var alarmen, selv om Hauk hadde forsikret dem om at de hadde mer enn nok tid til å komme seg unna etterpå. Han vinket Fazal og Amar med seg og sprang rett bort til avlukket bak salgsdisken mens de to siste ble stående for å holde vakt. Døren var ulåst, det var bare å gå rett inn, Hauk fikk lommelykten opp fra jakken, lyste rundt og så straks hvilket skap kontantene ble oppbevart i. Stålet i hengelåsen var herdet, men bøylen i låsbeslaget var det ikke. Raskt dro han baufilen opp av innerlommen og begynte å sage mens alarmen hylte uavbrutt fra foajeen. Han var litt over halvveis da en av de som holdt vakt, kom styrtende. Sjof’a! Baosjen kommer! ropte han og pekte energisk. Hauk gikk frem og så gjennom fasadevinduene. Alarmstøyen overdøvet sirenene, men rekken med flakkende blålys nede ved Svendstuen var tydelig nok. Dette var ikke planen. Securitas hadde han regnet med, klistremerkene langs vinduene var neppe til pynt, men ikke dette. Straks satte han seg til 14
og begynte å sage igjen, helt til Amar nappet ham i skulderen og ristet på hodet. Da stanset han og stirret konsentrert opp på ham. Så reiste han seg og tok noen skritt bakover mens han viftet Amar unna, stilte seg opp like utenfor døren til bakrommet, hevet haglen til kinnet og brente av det øverste løpet rett mot låsen. Smellet var øredøvende, blyhagl rikosjetterte i alle retninger og rislet ned på gulvet. Hauk senket geværet og rettet lommelykten mot skapdøren. Den var full av små bulker, men hengelåsen hang der og dinglet som før. Uten å nøle gjenopptok han sagingen mens Fazal og Amar skyndte seg ut gjennom den knuste døren. Han ga seg ikke før han hørte politibilene komme skrensende inn foran Skimuseet med fulle sirener. Han løftet sagbladet og betraktet hakket i beslagmetallet, skrudde av lommelykten, lot baufilen ligge og gikk rolig forbi kassen og innover i museet med haglen under armen. Et øyeblikk snudde han seg og betraktet basketaket i det flakkende skjæret fra blålysene og frontlyktene; flere politimenn hadde fått grepet fatt i de andre, men han kunne ikke se om de hadde alle fire. Samtidig kom tre politimenn hurtig mot inngangen, lommelykt-kjeglene danset på bakken foran dem. Hauk smøg seg lenger inn i museet, haltende famlet han seg oppover de flate, teppebelagte trinnene. Stanset et øyeblikk og forsøkte å oppfatte hva som ble ropt der nede mellom politifolkene som nå hadde kommet inn i det lille bakrommet og sikkert oppdaget baufilen og den halvt oppbrutte låsen, før han fortsatte videre oppover. Han antok at de etter hvert kom til å gjennomsøke hele museet, uansett hva de andre hadde røpet. Han tok bedre tak om haglen, tenkte seg om: 15
Han hadde tatt ut to patroner fra farens våpenskap og lagt én i hvert løp. Han var nådd den øverste delen av museet da alarmen stilnet. Han stanset. Gjennom de smale vindusslissene kastet lysmastene i hoppbakken et sykelig gult skjær på utstillingsmontrene rundt ham. Også politisirenene ble slukket. Hauk ventet, pustet lydløst med hodet på skakke og blikket rett fremfor seg mens han lyttet. Det virket roligere der nå. Han kunne i hvert fall ikke høre trappeskritt, registrerte heller ikke spillys fra lommelykter. Han forsøkte å avgjøre om det var et godt eller dårlig tegn og det tok et øyeblikk før han innså hva det var han stod og glante mot. Bak glasset i monteren rett foran ham befant det seg et Landsem-par og den øverste delen av en brukket skistav, og på bakveggen: et forstørret fotografi av Oddvar Brå som stirret vantro ned på den nederste biten som fortsatt hang og dinglet i noen splintrede fibre, og like bak, Aleksandr Zavjalov på vei opp fra knestående. Hauk trengte ikke lese bildeteksten, hverken den norske eller den kursiverte på engelsk. Han visste bedre enn noen andre hva han stod ansikt til ansikt med. Minnet om Lars og ham selv i samme situasjon rakk aldri å feste seg i ham. Heller ikke konsekvensene det hadde fått. Det ville Hauk aldri ha kunnet tillate seg. Han var uansett allerede brennemerket av det, for alltid. Ikke desto mindre var det like mye sin nabo og bestevenn Lars Meltzer, som seg selv, han så gjenskinnet av idet han hevet geværkolben og smadret glassmon16
teren. Lyden fikk umiddelbart følger, korthugde kommandoer nede fra inngangen og støvler som kom trampende. Hauk nappet ut stavbiten og la på sprang de siste meterne opp mot inngangen til hopptårnet. Døren var låst fra innsiden, men han knuste lett sikringsmekanismen og sprang ut på metalltrappen som gikk i spiral rundt heissjakten inni betongsokkelen til overrennet. Han visste han ikke hadde annet valg og begynte å klatre oppover trinnene, rundt og rundt heisgitteret med haglen i den ene hånden og stavbiten i den andre. Det gikk ikke mange rundene før han hørte politiet under seg og så lyskjeglene flakke oppover de rå betongveggene. Halvveis oppe kom han til et vindu, en glugge i veggen. Han stanset et øyeblikk, skimtet konturene av grantoppene som strakk seg like under ham og tok en avgjørelse. Først vippet han løs haspene og åpnet gluggen på vidt gap. Så firte han stavbiten ned i det ene hagleløpet slik at bare stroppen og håndtaket stakk ut, kløv opp i vinduskarmen og slapp våpenet. Det landet på bakken med et mykt klask. Trappeskrittene fra politimennene gjallet i betongsjakten bak ham idet han lente seg frem, løsnet taket om karmen og lot seg falle med åpne armer og ben ned på den nærmeste grantoppen. Umiddelbart slo han armene det hardeste han kunne om grenene, lukket øynene og klamret seg fast mens han rutsjet og deiset fra gren til gren nedover og til slutt landet på magen. Det gikk noen sekunder før han åpnet øynene. Først kjente han bare den metalliske smaken av varmt neseblod som rant ned i munnen. Med et stønn kom han 17
seg opp i knestående. Harket og spyttet. Løftet hodet og kikket mellom trærne mot parkeringsplassen, der politibilene fortsatt stod med blålysene på. Han grov etter lommelykten i jakken, den var borte og han innså at det uansett ikke ville vært særlig smart å tenne den. Han begynte å krabbe rundt på alle fire mens han famlet med hendene langs bakken og var heldig; det tok ikke lang tid før han kjente det glatte geværmetallet mot fingrene og skjønte at også staven hadde overlevd fallet. Han måtte støtte seg til trestammen for å komme seg helt opp, og med haglen under armen haltet han innover i skogen mot Hospitsveien.
del 1
1991
1 Amar lå i overkøya i moskékjelleren på Tøyen og stirret i betongtaket. For et one-man show det hadde vært! I tre døgn hadde de holdt det gående oppe i gurdwaraen på Alnabru. Totalt måtte det ha vært nærmere tusen bryllupsgjester, ikke bare fra Oslo og Lier-traktene, men sikher fra hele landet, pluss alle de prominente inviterte fra London og Canada. Og fra India, selvsagt. Men selv om det formelt sett var granthi-en som ledet seremoniene, var det Dharam som i realiteten hadde holdt sin myndige hånd over det hele. Ikke bare var han brudens far. Amar var selvsagt klar over at med den lukrative hamburgerkjeden sin og alle trådene han klarte å trekke i, enten det gjaldt støttespillere i næringslivet, politikere med tilgang til offentlige midler eller journalister fra de toneangivende mediene, var det Sardar Dharam Singh Nagra som de siste årene hadde fremstått som den reelle lederfiguren blant sikhene i Oslo. Han kjente hvor intenst han mislikte fyren. Hva hadde for eksempel vært vitsen med å invitere NRK 21
til å filme i sin egen datters bryllup, om ikke for å skaffe seg selv enda mer publisitet, enda mer reklame for burgersjappene sine, og samtidig enda mer innflytelse over sikh-miljøet? Selv hadde han dukket unna de to kamerastativene og denne Wilmer Kristoffersentypen som svinset omkring med mikrofon og intervjuet og kommenterte. Og som om ikke tv-dekning var nok, hadde Dharam skaffet til veie en hvit hest som den dusten av en brudgom kom ridende på, akkurat slik det skulle være i et tradisjonelt sikh-bryllup. Skjønt ridende og ridende, det hadde sett fullstendig latterlig ut; i det tette snødrevet på plassen mellom Hell’s Angels-huset og gurdwaraen hadde Amar stått bak NRK-reporteren og iakttatt hvordan en sirkushest ble geleidet langs brøytekantene oppover Alnabruveien, med en like stivfrossen som stivpyntet Chandar i sadelen. Det absurde følget ble stadig forbikjørt av vogntog til og fra godsterminalen, før stallgutten som holdt i tøylene, førte hesten frem foran inngangen og brudgommen med sin bryllupsrosa turban ble hjulpet ned på asfalten av Dharams sønn Jay og noen velvillige slektninger. Stakkars jævel, fyren hadde vel neppe sett hverken snø eller asfalt i hele sitt ynkelige landsbyliv, for ikke å snakke om noe tv-kamera eller en hvit hest. Og at bryllupet på død og liv måtte arrangeres i januar, var vel fordi Dharam hadde fått den gunstigst mulige datoen fastsatt av en astrolog i Amritsar. Eller for at ikke Preeti skulle rekke å komme seg unna. Amar vred seg over på siden. Alt han hørte var sin egen pust og den elektriske summingen fra lysrøret 22
i taket. Om han hadde villet, kunne han ha strukket armen opp og pillet bort noe av malingflasset rundt armaturen. Slik han pleide før i tiden. I stedet lot han hendene ligge i ro. Anstrengte seg for å gjenvinne herredømme og likevekt. Heldigvis hadde han sovesalen her nede for seg selv. Det kunne hende det dukket opp en forvillet bror eller to utover natten, men det fikk så være. Fra rommet i etasjen over hørte han at nynningen hadde begynt. Han burde ha gått opp og deltatt, faktisk kunne han ha trengt å la seg omslutte av dhikrbønnen mer enn noen gang akkurat i kveld. Men han orket bare ikke, maktet ikke å skulle sitte der, rak i ryggen, sammen med shaykh Ahmad og Fazal og alle de andre og synge Ya nabi salam alayka osv. Egentlig hadde han bare lyst til å sove seg vekk fra alt sammen. Men søvn kunne han bare glemme. Han så for seg hvordan Preeti hadde stått i gurdwaraen foran Adi Granth i røde bryllupsklær og hyssing-armbåndet med kokos, gull og blomster som Chandar skulle fjerne i natt, altså om noen få timer, etter først å ha tatt jomfrudommen hennes. Preeti hadde grått under seremonien slik hun var pålagt, for å vise underdanighet og lojalitet. Men Amar tvilte ikke på at de tårene var ekte … Det banket på døren. Han rørte seg ikke, ventet bare. Han antok det var Yousuf som kom med en bror i nød. Moskeens vaktmester og altmuligmann hadde fulgt ham selv ned hit mange ganger de første årene etter at Fazal, en snøtung desemberkveld i 1982 – nesten ett år etter at Amar selv var kommet med Mammyji og lillesøstrene til farens jævla lykkeland – hadde tatt 23
ham med hit til Masjid al Sufr-moskeen i Norbygata og introdusert ham for shaykh Ahmad. Men Yousuf kom alene. Amar snudde seg mot ham. Vaktmesteren ble stående noen sekunder i døren med et aktsomt blikk. Enda han bare var i slutten av tredveårene, hadde skjegget grånet under munnvikene og den butte nesen var full av små krater. Han var så bredskuldret at akslene så vidt fikk plass i dørkarmen. Går det bra med deg, bror? Jepp. Sikker? Synes du så litt sliten ut. Kasme. Du vet best selv, sahbi. Assalamu alaikum. Salam. Amar la seg på ryggen igjen. Han kunne godt ha overnattet på hybelen han for tiden leide av en kurder øverst i Grønlandsleiret – eller hybel og hybel, bakrommet til grønnsaksjappa var vel mer riktig betegnelse. I den lave murbygningen ut mot Botsparken var han i det minste garantert alene; selv hadde kurderpappaen stappet hele familien sammen på ett rom i andre etasje. Men på vei ned fra Alnabru hadde han ombestemt seg. Det var jo ikke ensomhet han hadde trengt etter at seansene i gurdwaraen var overstått. Han hadde trengt støtte. Samhold. Og han visste at han alltid kunne komme hit til moskeen, at alle her ville oppmuntre og hjelpe ham, som fedre og brødre, uansett når og hvorfor. Amar Singh Grewal var fortvilet og han var klar over hva det skyldtes, men ikke hva han kunne gjøre med det. Annet enn å forsøke å gå videre. På den 24
rette sti. Aldri glemme at la ilaha illa’llah. Han lukket øynene og begynte å nynne lavt, og snart falt han inn i naath-versene fra etasjen over. Men enda så mye han konsentrerte seg om litaniet, klarte han ikke rense sinnet for alt det han hadde måttet delta i og være vitne til. Som mottakelsen hjemme hos Dharam Nagra i går formiddag. Brudens far hadde invitert et lite utvalg av gjestene, deriblant Amar og faren, til den store villaen han hadde kjøpt for noen år siden, da burgerkjeden for alvor var begynt å kaste av seg. Eller kanskje millionene kom fra den andre eksport–import-businessen han også drev med. Det hvite huset lå i Hagapynten 19, rett på nedsiden av Tvetenveien og faktisk bare et par hundre meter fra den gamle leiligheten i Stjernemyrveien – men likevel i en helt annen verden, et strøk med eplehager og plener, doble garasjer, hekker og uforstyrret utsikt mot Oslo sentrum. I alle stuene, pyntet på klassisk sikh-vis, hadde det stått mat langs veggene, og rundt omkring på tomten var det satt opp telt med varmeovner. Midt i hagen fantes det til og med et rotnorsk stabbur. Gud vet hvor Dharam hadde fått dét fra. Den umalte rønna hadde minnet Amar på den katastrofale klasseturen til Folkemuseet det første året han bodde i Norge, da han hadde fått diaré og noen jenter fra en annen skole hadde oppdaget ham mens han gjorde fra seg ute mellom de gamle trehusene. Det var derfor med et visst ubehag han hadde blitt med Dharam og faren inn i det mørke stabburet, der Dharam, full av selvtilfreds hemmelighetskremmeri, hadde vist frem samlingen sin; mest slitte tredåser, rosemalte skrin, tollekniver og andre norske bondeantikviteter, men også 25
noen sportsgjenstander, blant annet et spillersignert Rosenborg-skjerf, en av drikkeflaskene til Dag Otto Lauritzen fra etappeseieren i Tour de France, et startnummer fra Ski-VM i Oslo i 1982, keeperhanskene til Erik Thorstvedt fra landslagsdebuten mot Kuwait og en ekte OL-medalje, visstnok Johs Harvikens sølvmedalje fra sisteetappen på 4x10 km stafett i Sapporo i toogsytti. Hva Dharam skulle med alle disse greiene, var for Amar komplett ubegripelig. Men det hadde hverken vært tiden eller stedet for å spørre, og dessuten hadde han gremmet seg over å se hvor servilt beundrende faren hadde tedd seg. Amar var ikke idiot, han visste godt at Dharam ønsket Jagwinder innvalgt i det nye gurdwara-rådet, noe Daddyji ville se på som en stor ære, selv om han utvilsomt bare kom til å ende opp som en av Dharams nikkedukker. Det eneste positive var at han for en stund hadde sluppet å forholde seg til Jay, som ellers hang i hælene på sin far som om han var en tolvte guru. Men hva brydde det ham lenger, egentlig? Det var nå to år siden han hadde sverget evig hengivenhet og troskap til sin pir Ahmad og blitt en ekte murid i Qadiriyya-brorskapet. Sammen med Fazal hadde han lært seg lange partier av Koranen utenat på arabisk. Han var på Reisen nå, og en dag – kanskje om ikke altfor lenge, det hadde shaykh Ahmad mer enn én gang hintet om – ville han være rede til å gjennomgå khilafah og selv bli en pir. Amar stirret i betongtaket mens han trakk pusten dypt. En ekte pir! Han tenkte på alle kveldene – og nettene – han hadde gått hit til Norbygata for å studere Barelvis læresetninger i en slik grad at han virkelig fattet rekkevidden av dem. Og konsekvensene. 26
Nynningen over ham hadde stilnet. Han reiste seg halvt opp i sengen og kjente hvor stinn han fremdeles var etter alle matrettene han for skams skyld hadde måttet proppe i seg i gurdwaraen. Han kunne trenge en cola. Han kikket på armbåndsuret, klokken var ennå ikke mer enn at han ville rekke innom tyrkeren i Tøyengata. Coca-Cola var faktisk ikke haram, selv om Fazal hadde påstått at den fremdeles inneholdt kokain da de diskuterte drikkevarer etter den siste fredagsbønnen. Men Fazal mente jo at alt fra soyasaus til vaniljeekstrakt var haram om dagen. Forhåpentligvis skyldtes det bare fasthet i troen. Skjønt Amar hadde sine tvil; i det siste var hans nærmeste venn unektelig begynt å bli temmelig ensporet. Eller dogmatisk eller hva man skulle kalle det.