Otmars sønner

Otmars sønner

Tidligere utgitt: Bonita Avenue (2016)

Peter Buwalda

OTMARS SØNNER Oversatt fra nederlandsk av Hedda Vormeland

Peter Buwalda Originalens tittel: OTMARS ZONEN Copyright: © Peter Buwalda 2019 Originally published with De Bezige Bij, Amsterdam Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forlaget takker for støtten fra Det nederlandske litteraturfondet

1. oppplag 2022 ISBN 978-82-02-65120-6 Omslagsdesign: Larotu Designs Omslagstilpasning: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt med Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til leseren

Otmars sønner, den første delen av en trilogi, er i mine øyne en familiekrønike, men ikke en klassisk en. Den er ikke et tre som langsomt forgreiner seg, som Gudfaren eller Hundre års ensomhet, som begynner med en stamfar eller -mor, hvoretter barn og barnebarn overtar, og som man hundrevis av sider senere løfter blikket fra med en tåre i øyekroken, slått av erkjennelsen av at årene ikke bare går, men også krever sitt. Ikke på noen måte, faktisk. Familiekrøniken jeg arbeider med, er snarere en whodunnit som ikke handler om et mord, men om en unnfangelse. Ludwig Smit er i trettiårene da han reiser til øya Sakhalin for oljeselskapet Shell. Før han ble født, lot faren hans moren i stikken med gravidmagen, og siden avsverger han mannen, som heller aldri selv har søkt kontakt, og hedrer heller den nå avdøde stefaren sin, tittelens Otmar. Vel fremme på Sakhalin, en russisk øy nord for Japan, går han inn på det lokale Shell-kontoret. Ganske raskt innser han at fyren overfor ham, Johan Tromp, CEO-en på øya, ikke kan være noen annen enn avleren hans. Vet denne mannen det han selv vet? Og bør han gi seg til kjenne? Dette spørsmålet hjemsøker Ludwig de neste tjuefire timene, mens han tilfeldigvis støter på en «ekte» gammel kjenning: Isabelle Orthel, en journalist som han for lenge siden bodde i en studentbolig sammen med. Hun har fortsatt en høne å plukke med ham, er han redd. Men den saken blekner fullstendig sammenliknet med det denne Isabelle har å gjøre opp med Johan Tromp, for også hun viser seg å ha kommet til Sakhalin for å treffe oljesjefen.

Romanen handler om skyld og soning, kan man si. Men også om fedre og sønner, og forskjellen mellom breiale og engstelige menn, mellom stefamiliebånd og blodsbånd. En annen viktig motsetning er den mellom raffinert olje og klassisk musikk, to produkter av menneskelig kløkt som ikke har noe med hverandre å gjøre, de er atskilte verdener, men i denne trilogien er det meningen at de skal flyte sammen. Nøyaktig hvordan kan jeg ikke forklare. Kanskje er det derfor bøkene er så tykke. Peter Buwalda

Til Mike «Han tror vel ikke at jeg tenker på den tåpelige fiolinen hans når musen kaller meg til å komponere?» – Ludwig van Beethoven

«Terrorens symboler er hverdagslige og svært velkjente: pistolen, kniven, bomben, knyttneven og så videre. Enda viktigere er terrorens skjulte symbol, penis.» – Andrea Dworkin

over korallrevet

111

Det psykiatere tar seg godt betalt for å kalle Vatersuche, er det ikke snakk om; Dolf leter ikke etter noe som helst, og han har heller ikke mistet noe, da det i leiligheten deres i Geresstraat dukker opp en mann som han innen året er omme, begynner å kalle «pappa» selv om han er blitt ti år gammel. Denne mannen, som heter Otmar Smit, dirigerer koret som Dolfs mor synger i, på musikkskolen i sentrum av Blerick. Han er en kort og tettbygd kar, røyker Belinda-sigaretter gjennom et elfenbensmunnstykke og har så brede føtter at man kunne naglet hestesko under de nøttebrune skoene med hullmønster. «Så runde føtter De har», detter det ut av Dolf da mannen nok en gang trer inn i den hastig støvsugde stua deres. Han svarer at Dolf heller kan si «du» til ham, og spør om han er klar over at Ronald Koeman og Luciano Pavarotti også har runde føtter. Så hugger han lynkjapt tak i Dolfs hånd, ser på ham som tordenguden under de buskete øyebrynene og sier «klem til, klem skikkelig hardt», hvorpå Dolf begynner å klemme så hardt han bare kan i den tørre neven, først med én, og så med begge hender. Otmar blunker lurt til Dolfs pent antrukne mor og spør med den ledige hånda avslappet i lomma om han kan hjelpe til med noe på kjøkkenet bare sønnen hennes får klemt fra seg, skrelle et eller annet, helle vannet av en potetkjele, noe sånt. Antakelig merker Dolf for første gang hva faderlighet er, selv om han ikke bruker slike ord. Det er måneder som sveller ut og trekker seg sammen, da han overveldes av denne vennlige, interesserte mannen i røde eller grønne bukser og med pyn11

telige tweedjakker med semskede albulapper; Otmars joviale vitalitet, den slagkraftige optimismen, de utstråler en styrke som overrumpler ham. Fram til da var han alene med moren, en temmelig dyster, ensom start for en gutt, innser han resignert. Selv uten far, uten penger til noen idrettsklubb, uten campingferier i Frankrike er han tilfreds. Moren og han utgjør en tosomhet som om en navlestreng fremdeles er strukket ut et eller annet sted i den lune leiligheten, under de utslitte gulvteppene eller bak tapetet der tusjede runer fra småbarnstida kan avleses. På barneskolen er ikke farløsheten nødvendigvis en ulempe for ham. Han bruker den til å tvinge fram age hos slåsskjempene og dumpekandidatene i klassen, de tror at tomrommet i livet hans har gjort ham hardere og seigere. Enkelte jenter vil trøste ham når de bak hans rygg får nyss om at faren hans har dratt, stukket av alt før han ble født. De inviterer ham som eneste gutt i fødselsdagsselskapene sine, der mødrene deres blir helt møre av uuttalt medlidenhet som han så avgjort registrerer og taus tar imot. Men så har vi altså Otmar Smit fra Venlo. Når denne fyren kommer for å hente Dolfs mor til den siste James Bond-filmen eller en revyforestilling i Maaspoort-teateret, har han alltid med seg noe til ham, stort sett et byggesett som er midt i blinken, det riktige flyet, den riktige målestokken, den riktige verdenskrigen. En gang blir han værende i leiligheten en hel søndagsettermiddag for å sitte ved spisebordet, som de har dekket med aviser, og vise Dolf hvordan man maler en Vickers-dobbeltdekker. Malingen er i henrivende minibokser som Otmar kjøper i en butikk i Venlo som moren hans ikke engang vet om. De fører alvorlige samtaler om hvilket lim som er det beste, det på tube eller det i krukke, og også om selve flyene, om hvorvidt mitraljøsen på den vindskjeve Vickersen allerede kunne skyte gjennom propellene, hvorvidt Sopwith Camel-en, som henger i fiskesnøre over skrivebordet hans, var noenlunde manøvrerbar – ting som det trengs fedre til, innser han. Moren hans har utvilsomt hatt beilere før. Sirupskjeksselgeren på torget skjærer alltid den øverste kjeksen i posen hennes ut til et hjerte. Musikklæreren, en mann med glassøye, ber 12

Dolf hilse moren. Bortkomne fedre i skolegården slår av vittigheter til henne, noe som forbauser ham, for hun er ikke så innmari hyggelig. Men hun er annerledes enn andre mødre. For det første er navnet hennes rart, Ulrike Eulenpesch, hvorfor heter dere uglepiss, spør en gutt på skolen som han straks havner i slåsskamp med – men hun snakker rart også, som en pen søster av prins Claus, sier Otmar. Fra tyske postordrebedrifter bestiller hun fargerike silkebluser og bukser med høyt liv, under dem tar hun på åpne sko med gullremmer, til og med når det regner. Når han sitter i klasserommet, ser han i øyekroken at hun kommer inn i skolegården, hun har askeblond frisyre som er holdt på plass av store skyer av hårspray. «Scheisse, hvordan kan det være tomt for Elnett allerede?» roper hun fra dusjavlukket, hvorpå de sammen tar bussen til Venlo om ettermiddagen, over brua som krysser Maas, og går hånd i hånd bortover Vleesstraat til Nolensplein for å kjøpe nye bronsefargede sprayflasker hos Die 2 Brüder van Venlo, og i samme slengen kaffe og sigaretter og hardt brød; det liker moren, akkurat som hun liker gull og «skolert sang». Mens hun skifter sengetøy, synger hun tyske arier. «Moren din var ved operetten i Wuppertal», sier Otmar hvis Dolf er frekk i munnen, «så vær nå litt grei mot henne.» Han gjør så godt han kan. Selv om han den gangen de bare var to, ikke tenkte på moren i slike vendinger, som en man må være ekstra grei mot; personligheten hennes innbyr ikke til medlidenhet, hun er en kvinne som gir tristhet utløp ved å bli sint eller gjøre rent. De eneste damene som likner på henne, ser han i sjamporeklamer fra Schwarzkopf på tysk tv, men de bor i store hus og oppfører seg som om de er glade. «Når kommer Otmar igjen?» spør han når han synes det varer for lenge. Så snart den gnomaktige mannen er på plass, drar Dolf ham med bort til det elektriske orgelet de har fått av bestefar Ludwig, og som Otmar kaller et Steinway med ørevarmere. Han napper ut hodetelefonen, får først alle fingerleddene til å knekke, og så strømmer det noe imponerende ut av den støvete høyttaleren ved føttene hans, en vilter bekk av toner som Dolf ikke først og fremst synes er pen, men bra, eller god, eller hva kaller man det. «Liszt, Ferenc, listig fyr, pleide 13

den henfarne faren min å si», sier Otmar, eller: «Ludwig van Beethoven med Bachoversveis, stokk døv, men vil ikke høre snakk om høreapparat, hva – nei, dropp for all del det, bare fortsett med å plundre og rote.» Gammeldagse vittigheter når han tenker tilbake på dem nå, men de får moren til å le trillende, noe som i seg selv er en begivenhet. På grunn av Otmar går det opp for ham at hun egentlig alltid var gretten, «ikke gjør meg griesgrämig, Junge», advarer hun ham ofte for seint. Kanskje er «bitter» et bedre ord, som den svarte sjokoladen hun skyller ned i do når hun får den i gave av «folk som vil feite meg opp, Liebling». På en måte kan Dolf forstå det dårlige humøret hennes, ikke bare det, han plages av det samme selv. Når han leker hos en kamerat etter skoletid, i et hus som lukter blomkål og bratwurst, og det kommer en far spaserende opp hagegangen, blir han fylt av en sørgmodighet som grenser til sinne, ikke så mye på grunn av misunnelse, men fordi en slik mann som setter fra seg dokumentmappen og gir kona et kyss, minner ham om at et eller annet sted er det en som går rundt og snyter moren og ham. Hjemme hos dem er det Ulrike selv som kommer utkjørt hjem, flere år eldre etter en dag i gartneriet i Venlo der «kjærlighetens lotteri har satt meg i arbeid, Liebling», med T-skjorta stiv av sårvæske fra gerberastilkene som hun har snittet av i tropisk hete – «kriechender, de tvinger moren din til å krype på knærne». Ofte uten å gi ham et kyss stenger hun seg inne på det lille badet med det altfor korte dusjforhenget som sørger for at hun hver kveld står og vrir opp et søkkvått håndkle, og viser seg ikke igjen før tre kvarter seinere, duftende av Elnett, forbløffende bra renovert, og setter seg ved kjøkkenbordet og begynner å skrive handleliste med småpengene fra portemoneen som skrapmetall rundt seg. Han står ikke høyt i kurs i Geresstraat, den mannen Dolf aldri våger å nevne. Det hviler et komplisert tabu over «avleren» hans, som moren kaller ham. På den ene siden vil hun ikke at det skal snakkes om mannen, på den andre siden snakker hun ustanselig om ham, en enerett hun gjør krav på i kraft av en fortid der Dolf så vidt ikke er med. Det er stadig de samme fire–fem fortellingene hun gjentar, episoder eller egen14

skaper som tydelig viser at «avleren» hans var en utrivelig type – «et stort feilgrep av moren din, Junge». En mann som hadde sagt til bestefar Ludwig at han ikke kunne føre noen samtale med ham, ettersom han ikke hadde studert; en mann som man på fem minutter kunne snakke i seng med vinduene stengt, gardinene trukket for og et termometer under tunga, bare ved å si at han så litt pjusk ut. Som, til tross for at han avtjente verneplikten, var stinn av gryn og hver uke tok henne med til kinarestauranten i Pepijnstraat, men om de var hos foreldrene hans i Eindhoven, snakket han med bekymring om finansene og fikk en konvolutt med to hundre gylden i hånda, noe han satt og skrøt triumferende av på hjemveien etterpå. Som hadde så stinkende føtter at Ulrike plukket opp de henslengte militærsokkene med hånda i en plastpose som hun deretter vrengte og knyttet fast på kanten av skittentøyskurven. Da han var barn, var det naturligvis spesielt den plastposen som fascinerte ham; nå, som trettifireåring, legger han merke til den grundige effektiviteten ved Ulrikes teppebombing, måten hun avfeide fyren på med en dødelig cocktail av karakteristikker: Tenk å være avlet av en sjarlatan uten ryggrad eller æresfølelse, av en overlegen snobb som bare gikk sin vei på de stinkende føttene sine. Ikke rart at Dolf forsto seg så godt på Alain, en gutt fra husvognleiren som ble bestekameraten hans i åttende klasse. De satt bakerst i hjørnet av klasserommet og var uatskillelige. De fikk ofte latterkrampe, for ofte etter herr Hendricks mening, men det ble det brått slutt på da faren til Alain fikk strøm gjennom seg på Pope, kabelfabrikken ved jernbanen, der han var på oppdrag for et vikarbyrå. Klask, over fire hundre volt gjennom nervesystemet, fortalte den nye vennen Dolf en morgen, han mente det tilsvarte to stikkontakter på en gang. De fraktet faren hans med ulende sirener til intensiven, der han ble liggende i ukevis. Dette førte til at Alain, som var spinkel og til tross for de svarte treskoene sine rask som vinden, fort ble sliten og mente han «trengte hjelp med et og annet», noe Dolf var enig i. Han forsto det, han gjorde med glede små oppgaver for vennen. 15

«Nettopp fordi du ikke har noen far», forklarte Alain, «vet du hvordan jeg har det, og derfor er vi bestevenner.» Skjønt Alain ikke vokste særlig fort, hadde han bart, eller i hvert fall antydning til bart, noe som ga ham stor aktelse i klassen. Han eide også en springkniv og var oppkjeftig som få: Dersom Dolfs kamerat fant det nødvendig, ga han hvem som helst det glatte lag, også lærere. Det var en ære å sitte ved siden av Alain, som hadde fettere som var «kjenninger» av politiet, noe Dolf overfor moren omtalte som «bekjente», og Ulrike sa seg enig i at det var «en slags venner». Selv hang han i stroppen, forklarte Alain ham, med husarbeid, altså, noe Dolf syntes var spesielt; Alain tok seg av alle innkjøp, sa han, og han lagde mat fordi moren på grunn av omstendighetene hadde begynt å vaske klasserom. Så Dolf gikk ikke lenger til fots til skolen, men syklet på Ulrikes gamle sykkel, fordi han heretter måtte et godt stykke den andre veien først tidlig om morgenen, ut til Vossener for å hente Alain i leiren, som lå helt bortenfor svømmehallen. Hvis Dolf noen gang skulle havne i trøbbel, forsikret kameraten ham – skikkelig trøbbel, mente han – da sto fetterne hans klar. Å vite det ga Dolf en god følelse til å begynne med. Kanskje fylte Alain og fetterne den ubevisste tomheten han begynte å føle på hjemme; i Geresstraat handlet det aldri om senkede Mercedeser eller familiens ære, og kameraten, som var halvannet år eldre (men merkelig nok ikke hadde noen bursdag), ga Dolf flere gode råd på en dag enn moren gjorde på et år. Etter et par uker tok Alain for gitt at Dolf skulle smøre med seg noen brødskiver til ham, slik at han selv, forklarte han Dolf, fikk tid til overs til å ordne matpakker til søstrene. Dessverre hadde Dolf bare én matboks, og det var grenser for hvor mange skiver man kunne stappe oppi den, særlig med krydderkjeks på, som var det Alain ganske snart forlangte å få mellom skivene daglig. «Mora mi har ikke penger til så mye krydderkjeks», sa Dolf, og da sa Alain at han bare fikk mase, mora hans hadde jaggu penger nok, når du så pelskåpa hennes. «Ja, men hør her», sa Dolf, «jeg har ikke noen far, jeg heller», et svar som kameraten ble forferdelig sint av, virkelig voldsomt sint. «Jeg heller?» brølte han. «Jeg heller? Faren min 16

har ikke dødd, din jævla stølle, din egen far har ikke dødd engang – så hvorfor må du hele tida overdrive så innmari? Faren din kan jo til og med komme tilbake, i hvert fall hvis ikke mora di var ei sånn sklie.» Alain sparket ham drithardt i ballene, han var fornærmet, og så hengte Dolf seg på kameraten mens tårene spratt, noe mer klarte han ikke. De tumlet bortover bakken i skolegården mens de sloss, helt til Alain trakk springkniven og la den flatt på strupen til Dolf – farens sigøynerkniv, den samme de hadde brukt i høstferien, på byggeplassen i Klingerberg, da de ble blodsbrødre. Etterpå, da han skjelvende og full av skrammer fulgte Alain hjem, bestemte kameraten – for å gjøre det godt igjen, forklarte han – at Dolf måtte gi ham Fokker-trippeldekkeren han hadde fått til fødselsdagen. Minnet fremkaller et kremt fra Ludwig. Han stirrer ut av sideruta på den tomme drosjen uten å få med seg noe av omgivelsene. Han er melankolsk – han har for god tid til å tenke på Blerick – men samtidig rastløs. Han har sittet og ventet i over ti minutter på en amerikaner som i likhet med ham selv skal til flyplassen i Yuzhno-Sakhalinsk. Jesus, så treig den fyren er. Han har sendt drosjesjåføren inn i Sakhalin Energys kontorbygg for å sjekke stoda, men til og med det var for fem minutter siden. Han prøver å la være å irritere seg. Hvis han setter seg litt fram, med haka mellom forsetene, kan han se urskiva på en kirke, en sånn russisk-ortodoks sak med gyllen løkkuppel på toppen. Nesten halv fem. Forhast deg for all del ikke, din kødd. To minutter til, lover han seg selv, så finner jeg en annen drosje. Jeg går ut av denne og tar en annen. Imens gruer han seg forferdelig til flyturen, han hater å fly, en flybillett er et negativt skrapelodd. Den absurde akselerasjonen, det surrealistiske i å lette, knakingen og ristingen – til tross for de flere hundre modellflyene han har limt i hop som gutt, rammes han av dødsangst. Og han er så ofte nødt. Som om det er en subtilt utklekket straff, dirigerer Shell ham til alle kontinenter og verdenshav, ikke sjelden i overhalte flymaskiner og et og annet propellfly, eventuelt i en sovjetisk 17

Boeing-kopi. Men så si opp den jobben, da, slik pleier Juliette å uttrykke sin medfølelse. De sjeldne gangene de flyr sammen, ubetydelige småturer til reisemål de velger for å live opp forholdet, Korfu, Wien og forleden Praha, moser han knoklene i hendene hennes til småbiter under takeoff og landing. «Eller sykmeld deg for en gangs skyld», sa hun da han fortalte at strekningen mellom Moskva og Yuzhno-Sakhalinsk er den lengste innenlandsflyvningen i verden. Faktisk kan hun rett og slett ikke tro at han tør å fly uten henne, at han overlever det uten henne, altså må det være slik at han gjør det med en annen – med en kvinne han fører et dobbeltliv sammen med. Likevel må han gi Juliette rett: Han har en merkelig jobb for en med flyskrekk. Stadig vekk disse lange, nerveslitende flyturene bare for et par møter, og allerede – han teller årene på fingrene inne i vottene – i fem år; siden 2008 har han som handelsreisende i selvfremkalte jordskjelv oppsøkt undersjefer i Shell for å prakke på dem 4d-seismic surveys. Dette 4d, som de kaller den på avdelingen hans i Rijswijk, er en svindyr teknikk som brukes til å måle oljefelter ved hjelp av seismiske rystelser. Jeg er bedriftsradiologen, sier han på sosiale sammenkomster, med jevne mellomrom må det tas bilder. Det krever sitt, men så får vi vite nøyaktig hvor mye olje som er igjen, hvor den gjemmer seg, om det finnes setninger i grunnen. Operasjonen er tidkrevende, innviklet, langsom. Det trengs båter, med kilometerlange flytende armer som det henger undervannskanoner fulle av dynamitt på. Og jo da, investeringene er temmelig kostbare, regn med femti millioner, forespeiler han de lokale CEO-ene. Han mener åtti millioner. Selvsagt regner han med motvilje og skepsis, dette er ikke den riktige jobben hvis man vil ha blomsterbuketter med pene kort. Karene som har oljefat å fylle, skulle gjerne ha skutt ham – i hvert fall på Sakhalin. Overalt der han setter en fot i døra, Norge, Brunei, Mexicogolfen, er det medfølgende miljøproblemer, men Sakhalin er en sak for seg. Det svømmer en truet bardehval rundt oljeplattformene, vestlig gråhval, et dyr som yngler nettopp i Okhotskhavet, akkurat på de kvadratkilometerne der Sakhalin Energy skal operere. Altså er hvaler, antifossilenergi, venstresida klar til kamp. Alt i alt finnes det 18

åttisju gjenlevende – «truet» er forsiktig uttrykt, praktisk talt utradert er mer presist. Frivillige organisasjoner med navn som Friends of the Ocean og Sakhalin’s Black Tears fører sak mot hver eneste undersjøiske fis Big Oil slipper. Her kommer Ludwig Smit fra Rijswijk med dynamitt. God dag, jeg kommer for å sprenge barselavdelingen. Det ser ut som kveld, så overskyet er det. Han ser nok en gang mot kirketårnet; de to minuttene har gått – men han foretar seg ingenting. Han foretar seg sjelden noe. I grunnen er han uegnet til jobben sin, han er for avventende til den, for konfliktsky. Han kommer og stiller seg på regnskapstallene som en elefant, en intern plageånd som kommer med ubeleilig styr mens han alt på vei inn mumler «beklager». Ach, Junge, ville Ulrike ha sagt, det har du etter den mannen, han stakk også alltid av så fort det ble for hett under føttene på ham. Lenge visste han ikke navnet. Hun kalte fyren «Hå», så det gjorde han også. Et merkelig navn, men merkelige navn venner man seg til, også om de tilhører merkelige menn. Det gikk enda en god stund før han fikk rede på at etternavnet til Hå var «Tromp», og at «Hå» var en forkortelse. Moren mente bokstaven «H», akkurat som folk sier «K» om kreft, forklarte hun på den direkte måten som av og til fikk ham til å lure på om innsiden av henne egentlig liknet på den pyntede utsiden, som var elegant og damete. Den K-en for kreft var dessuten en eufemisme – noe morens H aldeles ikke var, det var en irritabel forholdsregel, det maksimale av hva hun ville spandere på avleren hans, som rett og slett het Hans, og som moren forelsket seg i under en frostglasert karnevalsfeiring i Venlo. Der, på Parade, skled mannen rundt på hålka med en håndfull andre vernepliktige, utkledd som soldat, noe som fikk Dolf til å trekke på smilebåndet, men som etter morens mening var et typisk eksempel på Hås makelighet. De tok seg et glass sammen på Paerdeskoel et par ganger, før de i halvannet år hadde et skikkelig kjæresteforhold. Syntes hun selv, i det minste. Like etter at moren hans oppdaget at hun var fire måneder på vei, dimmet Hå, fra kasernen i Blerick sør for Maas, men også fra hennes liv. «Dimmet?» 19

«Die Platte putzen.» Otmar: «Moren din mener å ta beina på nakken.» Det var en vindstille varm lørdagsettermiddag på balkongen deres, han satt slapt i Ulrikes fang med de nakne tærne så vidt nede på den lunkne betongen, Otmar hadde hatt med seg innbakte pølser. «Men hvorfor det?» «Det vet jeg ikke, Junge. Hadde ikke lyst mer, tenkte jeg.» «Men dere skulle jo ha barn?» «Jeg skulle ha barn. Nicht er. Avleren din bare befruktet meg, og så stakk han. Nei, det var ikke akkurat så artig.» «Ville han ikke bli far, da?» «Nei, tydeligvis ikke.» Til Otmar: «Den fyren gikk immer ut av kirken før salmesangen. Sånt blir det uhell av.» Ikke så lenge etterpå slo han opp «ut av kirken før salmesangen» i Otmars ordbok over ordspråk og munnhell; noe med å avbryte sperm før coitus – heller ikke det skjønte han et fnugg av. «Men hva skulle han for noe, da?» «Han hadde en stodieverplichtung» – noe mer visste ikke moren hans heller om det. Det gikk ut på at Hå for å få fullført de avbrutte ingeniørstudiene ble aspirant hos det nasjonale oljeselskapet NAM, «ganz in Assen», noe som førte til at turtelduene bare kunne treffes i helgene. Den schnelle starten på den schnelle slutten, sa Ulrike, som satt gravid i Geresstraat og telte ned hverdagene. «Og så?» spurte han med mat i munnen. «Så ikke noe. Etter en stund kom han ikke lenger.» Når hun ringte til Assen, tok ikke Hå telefonen. «Han lot oss rett og slett i stikken, Liebling. Deg også, selv om du fortsatt var i magen min.» «Nå, nå», beroliget Otmar, og han blunket til Dolf. Det var for Dolfs skyld han var kommet denne dagen, for å feire resultatet av Cito-prøven, det hadde i hvert fall vært meningen, men Dolfs resultater var så dårlige – med de papirene der kunne han på ingen måte sikte seg inn på studierettet ungdomsskole – at det minnet mer om en sørgehøytidelighet. Moren hans var ikke skuffet, men sint, hun hadde sagt at på denne måten kunne han aldri bli lege. «Jeg hadde aldri trodd», sa hun, «at du skulle havne på yrkesfag.» 20

Det han lot være å fortelle, var at faren til Alain sto overfor en stor operasjon. Det gikk stadig vekk nesten skeis med hjertet hans, hvert dunk var verdt å ta med seg, hadde Alain forklart ham. Faren hadde ligget rett ut i husvogna i månedsvis. Strømmen hadde lagd små hull i hjertet hans, sa Alain, han kunne fått et juletre til å lyse en ukes tid, så mye hadde lynt gjennom ham. Det lekket blod og luft, så Alain hadde knapt kunnet lese til prøven, noe Dolf sikkert skjønte. Altså fikk de heller bare ta yrkesretning sammen, han mente det ville være meningsløst å la ungdomsskolen ødelegge blodsbåndet. Det var Dolf enig i, selv om han i grunnen ikke syntes det virket så ille å bli kvitt sin beste venn med ett slag, for eksempel på en skole langt av gårde i Venlo, der det ikke fantes yrkeslinje – men under prøven dultet Alain hele tida borti ham, klasket ham på skuldrene og i bakhodet, sendte beroligende blunk hans vei mens han gliste med den smuldrende tanngarden, så for ikke å gjøre kameraten sur hadde Dolf likevel rotet det til. «Bli med her litt», sa Otmar. Moren satte et fat med oppvarmede innbakte pølser på bordet. Otmar hadde med seg en plastpose som han tok en innpakket eske opp av – papir fra Geerlings, så Dolf straks. En veldig rar tanke lynte gjennom hodet. Bare det ikke er et byggesett, tenkte han. Det var et byggesett, og til og med et skikkelig bra et, selvsagt den riktige målestokken, og den riktige verdenskrigen, men dessuten det aller beste flyet Dolf kunne ha håpet på, et Sopwith Baby, som man bare kunne få kjøpt i England; så lenge han hadde kjent Otmar, hadde de snakket om det. Det var et sjøfly, en dobbeltdekker med store flottører på understellet sånn at flyverne kunne lande på vann med det. Tjueåtte kilo bombelast. Det liknet en gribb med pelslabber. «Hvorfor gråter du?» spurte Otmar. Dolf trakk på skuldrene. «Er du ikke fornøyd med det, gutt? Bare åpne esken, så bygger vi det sammen. Jeg gleder meg skikkelig.» «I morgen», hulket han. «I morgen», sa Otmar og blunket til Ulrike. «I morgen …» Han tok munnstykket med sigaretten ut av munnen. «Det går fint. Når skal vi gjøre det?» 21

Dolf så på bordkanten som de nakne føttene hans skjulte seg under, han prøvde å ikke gråte, men skuldrene ristet. «Eller kommer dette byggesettet», sa Otmar, «akkurat som de to siste byggesettene dine, til å være forsvunnet igjen i morgen?» Han tok tak i Dolfs uvilkårlig rykkende skulder og gned den. «Vesle rakker», sa han.

110

Mindre enn en uke seinere, mens de sto på balkongen og hengte opp klesvask, fortalte moren ham at Otmar hadde fridd til henne, og hva var svaret hans til det? Han kjente straks at den innbitte smågutten som ikke ville ha noen far, som med glød bet seg fast i den heroiske farløsheten, i annerledesheten på skolen, han fantes ikke lenger. Den tidas Dolf minner ham om skolegutter som eksploderer i forargelse når man spør dem om de er forelsket – vi? aldri, og det kommer aldri til å skje heller – helt til de møter seg selv ved et eiketre der de står med tungespissen mellom tennene og risser navnet til en jente inn i barken. Altså var svaret hans «ja» til det, han ville svært gjerne at moren hans og Otmar skulle gifte seg. En stund var han til og med overbevist om at Otmars ankomst var en slags belønning for de prøvelsene han og moren hadde gjennomgått. I senga om kvelden, mens han tenkte over det, lurte han på om Otmar da også kom til å bli faren hans. Han håpet det, men var ikke helt sikker. Hans eventuelle far viste seg nemlig å være enkemann, noe Dolf ikke visste – nå ja, Otmars tidligere kone var død, såpass hadde han fått med seg, så klart. Uansett hadde Otmar to barn å ta seg av – en jente med svart hestehale, vel to år eldre enn Dolf, og en gutt, et hode lavere enn ham og litt yngre – som han en ettermiddag tok med seg til Geresstraat i den mosegrønne Volvo stasjonsvogna for at de skulle bli litt kjent. Datteren het Tosca og snakket høflig til moren hans, men nippet til appelsinjusen sin som om det var blåskjellkraft. Sønnen, 23

som i likhet med søsteren viste seg å være usedvanlig musikalsk, og som til Dolfs bestyrtelse også het Dolf («det fikser vi, gutter», sa Otmar, «hvis det er det eneste – det ordner seg»), nektet bestemt å spille på orgelet deres. Selv om Otmars sønn ennå ikke var fylt elleve, snakket han som borgermesteren i Venlo. «Romløsningen i boligen er svært praktisk», sa han til Ulrike, «og De finner kanskje vederkvegelse i vissheten om at familien Mozart var mer trangbodd», mens han tvangsmessig nappet i de kritthvite mansjettene som stakk ut av ermene på dressjakka. På hodet hadde han bakoverkjemt, linblondt hår i en høy frisyre. For en snål gutt, tenkte Dolf hele tida. «Han har spilt Chopin med et orkester», sa moren hans da de hadde dratt. «Han er en genial fyr. Men sånne er ofte litt sprø også» – hun dunket seg i panna med en finger. Det han ikke hadde tenkt på, var at de måtte flytte til Venlo. «Det hører med til å gifte seg», sa Ulrike. Den imponerende hjørnebygningen Otmar og barna hans bodde i, sto i den historiske bykjernen ved torget han og moren alltid krysset på vei til Die 2 Brüder von Venlo. Otmars nabo i etasjen under var Free Record Shop, «så vær så snill å trampe hardt når du går», sa han da de sto og hengte opp jakkene. Fra en gigantisk fløyelssofa der moren hans liknet en tysk baronesse og han selv skjødehunden hennes, kikket Dolf ut av høye vinduer på et rådhus fra middelalderen som kneiste over torget og som et brudepar kom ut av og skred ned trappen fra. Otmar serverte krus med varm sjokolade og krem, noe også taket så ut til å ha blitt sprøytet med, det var hvite kanter i det, og kruseduller og drueklaser. På tregulvene lå det tepper, og det sto kurver der med aviser og blader. De hvitmalte bokhyllene som blikket hans hele tida ble dratt mot, var fullere enn bibliotekbussen utenfor skolen hans der han hver torsdag lånte fire Karl May-bøker. «Tre rader i dybden», sa Otmars sønn, som la merke til at han tittet. «To», sa faren hans, «ikke skryt.» «Noen steder tre», fastholdt gutten. Det var uten tvil den flotteste boligen Dolf noen gang hadde vært inne i, og også den største. Det var nisjer og trapper der, det hang ekte malerier overalt, værelsene luktet papir og 24

lakk og høvlet tre. I trappegangene så han innrammede svarthvitt-fotografier av en yngre Otmar i selskap med folk som så berømte ut, han mente å kunne kjenne igjen prins Claus, og Bill Cosby – men det kunne han i grunnen ikke tro. Den første timen i huset bekymret han seg alvorlig for hva denne Tosca og den merkelige broren hennes måtte ha tenkt da de var i Geresstraat, da de gikk gjennom urinlukten i trappeoppgangen tilbake til Volvoen, om de hadde vitset om de enkle, gørrkjedelige rommene i leiligheten der alt trakk eller lekket eller fusket eller bare var stygt – vil de to ha oss, tenkte han, vil Otmar fortsatt ha moren min nå som han får se alt dette? Først under omvisningen demret det for ham at Otmar selvsagt så sitt eget hus hver bidige dag. Overalt hvor de gikk, var det vitriner med flotte modellskip, cruiseskip, hangarskip, fregatter, konteinerskip, det var utrolig mange, langs alle høye vegger og på små bord: vitriner, av «refleksfritt glass», sa Otmar, «ellers ser man jo ikke noe likevel». Båter på det kjølige kjøkkenet hvor normale folk ville hengt opp hyller til gryter, på en lett skrånende trappeavsats, på kontorer og soverom, og til og med på do – «mitt maritime tidsfordriv», sa Otmar da Dolf for sikkerhets skyld spurte hvem som hadde lagd dem, «iblant er jeg nødt til å gjøre noe som ikke har noe med musikk å gjøre, ellers ville jeg tatt livet av en unge en vakker dag, oppriktig talt, jeg tuller ikke. Slik henter vi oss inn. En liten time med bare Otmar og limpenselen. Selv om jeg», han blunket til Dolf, «kunne hatt god bruk for en erfaren limeassistent.» Dermed var ennå ingenting sagt om – hvordan uttrykker man det på en pen måte – «musikksamlingen» som Dolf de påfølgende årene skrittet over og iblant snublet i, og som moren hans først etter Otmars død våget å kalle «det evinnelige idiotiske brukthandelskrammelet» og kort tid etter begravelsen kvittet seg med for mest mulig penger: stablene med partiturer og noteark, slik han husker det på hvert eneste stolsete, på hvert eneste trappetrinn, på hver eneste flate så sant det ikke var en vitrine; de flere hundre lp-platene, kassettene, de den gangen fortsatt ganske få cd-platene; bystene av komponister som Dolf en stund antok var avstøpninger av Otmar selv; celloene, fiolinene i babylikkistene sine, de 25

røytende buene, de løse legemsdelene av cembaloer og pianoforter, enkelte pusset og klemt sammen med tvinger; kveilene av strenger, fingerliknende små hammere, instrumenthalser, pedaler, buede bein, sideplater, komplette tangentrekker som lå som gebiss og ventet på at et klaver skulle bite på – tenk på en ting, og den lå der og slang. Otmars hus knaket under vekten av musikalske sedimenter som avleiret seg som om klimpringen og strykingen ungene hans satte lufta i bevegelse med på dagtid, dalte ned om natta. Idiotisk? I hvert fall annerledes enn Ulrikes samling av tomme parfymeflakonger. Alle tre – den linblonde gutten med hans eget navn hadde stormet opp den smale trappen som var dekket av en trappeløper, og viste seg ikke igjen – fulgte etter Otmar i kjølvannet av sigaretten hans gjennom en dør som et stort værelse skjulte seg bak, eller snarere: huket seg ned bak, de måtte ned tre trinn før de sto på tregulvet. Også her var det smale høye vinduer som det kunne slås Volvo-grønne lemmer for, Dolf så gavlvegger med klokke- og trappeform overraskende nær. Bortsett fra tre vitriner med båter, den midterste med tre høye stabler i trådslitte beige omslag på toppen («samlingen av 78-plater», sa Otmar), inneholdt rommet bare et lite smurfeblått piano. «Er det en leke?» spurte Dolf. «Leke?» brummet Otmar godmodig, «det er en juvel. Jeg skulle ønske at Dolf – beklager, den andre Dolfen – hadde øvd på Haydn-sonatene sine på det. Dessverre er han Steinway-tilhenger, noe som kan skyldes alderen. Han foretrekker fremdeles marshmallows fremfor sjampinjong i makaronien også.» Klapring som det med en viss forsinkelse demrer for ham at kommer fra kjevene hans. Det er nådeløst kaldt i Ladaen. Sakhalin, det var et kort og bunnfrossent bekjentskap. Tro om folk her opplever sitt sted på jorda, helt bortenfor Sibir, som det midtpunktet kosmos har organisert seg omkring? Eller er det typisk newyorksk? Eller overveensk? Den som nevner Sakhalin, nevner Tsjekhov, han kan ikke lese et avsnitt om denne plassen uten at de kommer trekkende med den mannen, bare fordi han kom og så seg om her for hundre år siden. Det er noe stusslig ved det, en øy større enn Skandinavia som tærer på en 26

forbipasserende som nedtegnet hvor stygt, øde og umenneskelig han syntes det var der. Så forskjellig fra det store, fredelige, tomme værelset der Dolf sto og kikket seg omkring, og der det luktet nøyaktig som på gjesterommet hos bestefar Ludwig i Wuppertal, en lukt han likte godt. Nedenfor vinduene var det en førhøyning der det var plass til en dobbeltseng, men det sto ikke noe der. «Dette blir ditt rom», sa Tosca, som til da ikke hadde latt høre stort fra seg. I Geresstraat hadde han ikke lagt ordentlig merke til henne. Først nå da den utspjåkede broren hennes ikke tusket til seg all Dolfs oppmerksomhet, så han at hun var kraftig, faktisk litt lubben. De smale skuldrene skrånet ned, dermed hadde hun fasong som en tuja. «Og straks kommer pappa til å si», fortsatte hun, «at han skal ta alle de båtene ut av vitrinene så du kan sette inn byggesettene dine i dem. Du har jo masse fly, ikke sant?» Han nikket. I Toscas myke ansikt var det et par briller med svart innfatning og plussglass som forstørret de grønnbrune øynene. Først seinere, da Otmar lot henne begynne med kontaktlinser, skulle han legge merke til at de var vennlige, at de utstrålte et saklig, men barmhjertig lys. «Det er ganske riktig hensikten, Dolf», sa Otmar, «jeg tømmer vitrinene –» «Og du kommer også til å si at du ikke må, men at du får lov», avbrøt Tosca. «Mens jeg ikke får går på De Splinter, for eksempel.» «Tosca liker godt å ta ordene ut av munnen på folk», sa Otmar til ham og Ulrike. «Hun er litt lite tålmodig til å være tretten år. Noe som er altfor ungt for en pub i byen.» «Det er sløvt at jeg ikke får lov. Men stemmer det med rommet til Dolf?» Nå var det Dolf hun tok ordene ut av munnen på. Stemte dette? Skulle dette gigantiske rommet bli hans? Utsikten til det var overveldende. Helst ville han ha heist seg ned langs et nedløpsrør midt i den flanerende folkemengden for å beinfly over brua som krysser Maas, og hente Fokkerene og Vickerene sine i Blerick, men han ble bare stående og krølle tærne i tostripersAdidasene, mo av håp om at jenta snakket sant. 27

«Jeg må spille fiolin», sa Tosca, «men Dolf får lov til å bygge byggesett. Det er sånn det funker her, det vet jeg fra før. Bare sett deg og kos deg med å lime flymaskiner, gutt. Bare kos deg med kamerater på filmklubben.» Hun snakket med fordreid, nasal stemme, ansiktet hennes var så godlynt at Dolf ikke kunne forestille seg at hun sto og hermet etter Otmar, men Ulrike hørte det også, hun utstøtte den skarpe lille latteren sin. «Tosca», sa Otmar, «modellbygging har ikke noe med fiolinen din å gjøre. For ikke å snakke om en filmklubb. Fiolinen din er ikke noe kartongbyggesett, og aldeles ikke noen hobby.» Han sto ved siden av det blå dvergpianoet og lot den brede hånda gli over tangentene, de var svarte der de er hvite på et vanlig piano, og omvendt. Signetringfingeren hans slo an den ytterste til venstre, hardt – tonen var skjærende, dyp og metallisk. «Jeg hater å spille fiolin.» «Du elsker å spille fiolin.» Det skjedde noe rart, de gjentok de to setningene minst tre ganger i rask rekkefølge, til Otmar glefset: «Fiolinen er det viktigste i livet ditt. Fiolinen er din skjebne. Det vet du akkurat like godt som jeg.» «Jeg vet ingenting like godt som deg, pappa. Du vet alt best. Du er synsk. Du vet alt om livet mitt allerede. Det gjør ikke jeg, jeg er bare skikkelig vanlig.» «Du er ikke vanlig», sa Otmar, «du er forferdelig frekk.» «Jeg sier bare at Dolf får lov til å gjøre artige ting.» «Du gjør andre artige ting.» Otmar beveget nesa som lille Saté, marsvinet klassen til Dolf hadde. Lærer Hendricks påsto at han hadde planer om å lage saté av det til jul. Alain skulle sørge for å befri dyret før tida. «Og dessuten er det slett ikke slik at Dolf bare gjør artige –» «Den nye Dolfen, mente jeg. Det skjønte du godt.» «Det er ham jeg også mener», sa Otmar og klemte Dolfs skulder kort. «Denne Dolfen her må av sted til skolen hver morgen, bare for å nevne noe.» «Nei.» «Jo.» «Ikke hver morgen.» 28

Otmar trakk pusten dypt, men sa ikke noe. «Jeg skulle også gjerne gått på skolen», sa Tosca, en kommentar som vakte Dolfs forbløffelse. Hva mente hun? «I grunnen er vi en kriminell organisasjon», fikk han seinere høre stefaren si til gjester, stort sett lokale rikinger som han med en kombinasjon av sjarm og emosjonell utpressing fikk lirket løs pengegaver fra, «selv om det er velgjerninger vi gjør, ikke ugjerninger.» Under Otmars myndighet unnslapp Tosca og Dolf undervisningsplikten, de gikk ikke på skolen ettersom de var vidunderbarn, et ord som aldri ble uttalt hjemme. Det sto i intervjuer, og han hørte det på radio og tv. «Du bør være glad du får gå til fru Verhey.» «Det kan jo ikke akkurat kalles skole, å dra hele veien til Utrecht to ganger i måneden for et par timer fiolinundervisning.» «Vil du heller bli hjemme fra nå av?» spurte Otmar. «Skal jeg ringe henne?» Tosca ristet på hodet. «Gjør som den nye broren din», sa Otmar. «Han hører i hvert fall på moren sin når hun sier noe. Og du hører på meg.» «Jeg adlyder deg. Det er noe helt annet.» «Du motsier meg. Det er noe helt annet.» Tosca sukket på en langtrukken måte som i Dolfs ører var så frekk at det begynte å prikke i armhulene. Her ville det vanke pryl, gikk han ut fra, hans egen mor ville for lengst ha løftet armen. «Og for litt siden», sa Tosca hoderystende og henvendt bare til ham, «tok jeg ordene ut av munnen på ham. Klarer du å henge med i svingene?» Helt hit kan Ludwig lett følge hukommelsen. Han synes i det minste det virker plausibelt at hans første besøk hjemme hos Otmar forløp omtrent slik. Den avsporingen som følger etter i minnet, er han mindre trygg på. Det virker usannsynlig at Tosca og Otmar slapp seg løs på et så tidlig stadium. Først etter bryllupet, da han og moren offisielt «tilhørte familien», begynte han å merke at det kunne gå en kule varmt i Venlo. De fem eller seks årene de levde sammen som kjernefamilie, var 29

han jevnlig vitne til krangler og munnhuggeri, om han da ikke deltok selv. Minst en gang om dagen kunne spenningen i lufta skjæres med kniv, særlig står skolepausene ved kjøkkenbordet for ham, Ulrike som lagde lunsj til ham og Otmar og hans to – ja, hva var de egentlig? Studenter? Arbeidstakere? Prosjekter? Sirkusapekatter? – og man alt på trampingen i trappa kunne høre hvor landet lå; enten kom Dolf dundrende inn mens han frådet at faren hans måtte dø, eller Tosca kom tuslende inn fra glassverandaen og var tvert imot ordløs og tårevåt, tidde lidende når moren hans for høflighets skyld spurte om noe var i veien, eller så var det Otmar selv som heftig satte seg til bords med en fresende lunte stikkende opp fra issen. Hver dag underviste stefaren hans Tosca eller Dolf om formiddagen, også i helgene, og da kunne man høre hevede stemmer, nå og da en slamrende dør, og over brødmaten til lunsj unnslo han seg ikke for å si datteren eller sønnen noen sannhetens ord, «dårlig arbeid, Tosca, virkelig elendig – på den måten ryker du rett ut fra konkurransen i første runde, bare å pakke sakene, punktum, ut med deg». Eller han satte bror og søster nådeløst opp mot hverandre, «utrolig forfriskende, gutt», sa han med mat i munnen, «den konsentrasjonen søsteren din spiller Franck-sonaten med, så flytende, så feilfritt – jeg håper du vil gi henne litt konkurranse, og det på røde rappen. Det du hadde å by på i går, var dritt, jeg har ikke noe bedre ord for det. Dritt. God appetitt». En klasse skoleunger går forbi Ladaen, en prosesjon av godt polstrede månemenn, omtrent på alder med Noa. Når han ser på dem, forestiller han seg at han har Noa hengende om halsen, en duftende bamse som han bærer i seng. I flere år har stedatteren hans overnattet fire netter i uka hos dem i Overveen, og hver kveld legger Juliette og han henne i dobbeltsenga – det liker hun godt. Flere timer seinere, når de selv skal legge seg, er det hans jobb å løfte Noa opp fra det varme redet av sengetøy og med rolige steg bære henne til hennes eget soverom ved toppen av trappa, en oppgave de kaller «luftpost». De små beina rundt livet på ham, armene om halsen, i én av nevene holder hun den loslitte lille tøygrisen som hun konsekvent kaller «lammet» og selv i halvsøvne aldri glemmer å få 30

med seg. Det mørkebrune, tynne krushåret mot kinnet hans, blodet som strømmer varmt og raskt gjennom kroppen hennes. Som en rutinert stifinner piler Juliette foran ham, tenner en Barbapapa-formet lampe ved siden av Noas seng og slår dyna til side. Et par små fjes kikker inn, han smiler til dem. I spissen for kolonnen subber en kommanderende lærerinne. Fortauet er speilglatt, det ligger en slags svart permafrost over det. Det blir bare å skøyte hjemover som en hare, straks. Når han selv kom hjem fra skolen, hørte han fiolinen og pianoet allerede før han begynte på trappa, og da hadde Otmars barn fortsatt flere timer foran seg, mens faren deres gikk opp og ned mellom loftet og glassverandaen som en landsens politibetjent i gamle dager. Han husker lyden av Otmars raske skritt ned de lange trappene, den andpustne turen opp mens den uttrekkbare kulepennen hans slepte over trappetrinnene, en slags antenne som han brukte både til å notere grep og aksenter med og til å banke i notestativer – «bare stopp, fullstendig håpløst, begynn på nytt». Kamp, forsakelser, skarp kritikk, det hørte med til planen for oppdragelsen, innsatsen var høy, målet tydelig. Otmar trodde at barna hans var tilgodesett med mer talent enn han selv, og det var hans faste overbevisning at det som lå i dem, måtte hentes ut, det var en forpliktelse overfor musikken. «Ja, naturligvis», svarte han journalister som under de standardiserte, joviale omvisningene i huset spurte ham om så stort press på små barn egentlig var sunt – «kjernesunt, takk som spør. Bare man oppbevarer papirskipene sine i stengte vitrineskap, kan presset umulig bli høyt nok. Du vet hvordan de lager diamant av kull?» Otmars egen oppdragelse hadde vært en god del strengere, Tosca og Dolfje fikk i det minste undervisning hjemme, regning, nederlandsk, historie, helt vanlig ungdomsskolenivå, hevdet han. Selv var han blitt plukket opp fra barneskolen av faren sin hver formiddag, han fikk bare gå der om morgenen, ungdomsskoler var noe han bare hadde hørt snakk om. «Det er jeg farfaren deres evig takknemlig for», fortalte han ved middagsbordet. «Han skulle forferdelig gjerne vært fiolinist 31

selv, men vet dere hva som skjedde? Det viste seg at han hadde veldig snille foreldre.» Ja, Ludwig er helt sikker: Hukommelsen hans forurenser det første besøket med et sammenstøt som fant sted flere måneder seinere, høyst sannsynlig flere år, til og med, for det neste Otmar sa, handlet om Jascha Heifetz og var også giftigere. «Bare tanken», sa stefaren hans til datteren sin, «på at jeg i sin tid skulle ha snakket sånn til Heifetz. Du skuffer meg, Tosca.» «Herregud», utbrøt stesøsteren. «Hva har jævla fitte-Heifetz med saken å gjøre?» Dolf løftet hendene, i forsvar, på nippet til å presse dem mot ørene. Jævla fitte-Heifetz? I dette huset i Venlo ble en god del guder og halvguder tilbedt, i første rekke de store komponistene, på tilbørlig avstand fulgte et felt med fiolinister og pianister, Rubinstein, Shlomo Mintz, Martha Argerich, Perlman – men Jascha Heifetz slo alle. Otmar hadde allerede åpnet munnen – det strømmet piano ut: Over hodet på dem brøt en dempet, men gjennomtrengende haglskur av toner løs. Han og Ulrike ante ikke hvor de skulle vende blikket, mot det høye taket som Dolfje tydeligvis hadde begynt å øve over, eller mot jenta som blasfemien hadde kommet smellende ut av. I begynnelsen av syttiårene hadde Otmar fløyet til Los Angeles med fiolinkassen i håndbagasjehylla for å komme på audition hos fitte-Heifetz, en levende legende som holdt til i Bel Air. Mange mente at Jascha Heifetz var den beste fiolinisten i det tjuende århundret, Otmar mente han var den beste gjennom alle tider. Til sin ubeskrivelige glede ble han tatt inn, han fikk bli i LA. I løpet av årene i Venlo skulle Dolf finne ut at det var under Heifetz’ falkeblikk stefaren hans hadde skisset opp retningen for livet; i Los Angeles hadde han besvangret kvinnen han også skulle miste der: den svenske moren til Tosca og Dolfje, Selma Appelqvist, som i det minste etterlot barna sine et kunstnernavn som var litt av en munnfull. Hun var tegner, i Venlo lå det en håndfull såkalte graphic novels og slang, en slags biografiske tegneserier, deriblant en om Heifetz. Otmar skjøv opp ermet på dressjakka og banket lett på arm32

båndsuret. «Klokken er slagen, skrikhals», sa han med tennene underlig blottet. «Broren din er allerede i gang. Kom igjen. Ut på glassverandaen. Du skulle bare visst hvordan Heifetz pleide å ta seg av dovne fiolinister.» «Men du er ikke Heifetz.» «Jeg teller til tre.» Tosca ristet på hodet, det blinket i brilleglassene. «Hvis Heifetz hadde så god peiling på hvordan han skulle ta seg av dovne fiolinister, hvorfor er ikke du konsertfiolinist?» «Én!» brølte Otmar. «Selv med Heifetz’ hjelp –» «Tosca», brøt moren hans hastig inn, «du får det der så utrolig glimrende til. Det er vel det som er hovedsaken?» Under uroen klang en beundring som var ny for Dolf. «Så hvorfor skal jeg da øve hele dagen», fortsatte Tosca, «når det uansett kan skjære seg helt?» Hadde noe skåret seg helt? lynte det gjennom Dolf. Med Otmar? Og hva hadde Heifetz med det å gjøre? Navnet ble stort sett nevnt daglig, iblant fordi Otmar satte på en av 78-platene, tjukke bakelittplater som han med slit og strev hadde samlet i guttedagene, lenge før han havnet i Heifetz’ undervisningsrom – men mye oftere uten videre, fordi Otmar kom til å tenke på noe fra Amerika, en situasjon, noe læremesteren hans hadde sagt. Da var alle fire lutter øre, først og fremst fordi Otmar parodierte Heifetz veldig morsomt, han vrengte overleppa som et esel og glefset noe korthugd på Warszawapakt-engelsk, men også fordi det i tillegg til komisk alltid var noe slemt. Denne Heifetz var en vanskelig mann, hard, uvennlig, sa Otmar selv. Like fullt var og ble han begeistret for ham – og det skyldtes, slik han ofte og gjerne forklarte, at Heifetz spilte så uforliknelig vakkert fiolin, noe som veide opp for alt. Alt. «Din slange», brølte han, han hadde sluttet å telle ned, elfenbensmunnstykket med en Belinda-sigarett i spratt opp og ned i munnviken, sigaretten falt ut og beskrev en bue. «Du har å svare når Ulrike gir deg en kompliment.» «Hvorfor ga aldri Heifetz deg noen komplimenter, pappa?» Et metallisk smell gjallet gjennom rommet, mange ganger 33

høyere enn pianospillingen over dem. Otmar hadde slengt igjen lokket på det lille pianoet – et ekte Walter, ikke noen kopi og aldeles ikke noe leketøy – med eksplosiv kraft. I to steg var han borte ved Tosca, som han trakk etter seg ut av rommet etter øret. «Nå kommer du her!» brølte han. «Rolig nå, Liebling», ropte moren hans, «hun mener ikke noe vondt med det» – men Otmar hørte ikke, han slepte den gjenstridige Tosca opp trinnene og fikk henne over terskelen. Han dro igjen døra bak seg med et smell; det hørtes ut som et basketak, de kunne høre Tosca gråte. Rød i toppen stirret Dolf på Belindaen som lå og glødet på plankegulvet. «Det er ikke lett å bli konsertfiolinist», sa moren hans. Ellers var de tause. Han husker at han selv, mens de fortsatt kunne høre stemmen til Otmar runge, hadde stått og grublet over den grenseløse fanatismen stefaren utviste. Og som han selv inntil videre ikke var skyteskive for, men stebroren og -søsteren hele tida. Var den bra eller dårlig? Hvor kom den fra? Allerede i Geresstraat hadde Ulrike fortalt ham at moren til Dolfje og Tosca hadde falt død om i Amerika, hun hadde fått hjertestans, altså ikke skaperiet til Alains far, men på ordentlig. Otmar hadde plutselig stått alene med ansvaret, altfor travel til å opptre med fiolinen sin kveld etter kveld; sin egen karriere hadde han sett gå opp i røyk. Han var aldeles ikke noen busemann, selv om det av og til kunne se sånn ut. Han prøvde bare å få til noe. Han prøvde av alle krefter å utgyte Heifetz’ hellige ånd over barna sine, i Venlo var det pinse hver dag: på de to små hodene luet meterhøye flammer av den hellige ilden han selv så fruktesløst hadde sittet og stirret inn i år etter år. Etter noen minutter kom Otmar tilbake. «Sånn», sa han, gjorde trutmunn og lukket den dårlig hengslede døra, varsomt, som om han nettopp hadde lagt Tosca og lest en godnattfortelling. Smilende kom han ned de nedtråkkede trinnene. «Den jentungen», sa han mens han slukket sigaretten med elefantskoen sin, «kan jaggu være glad jeg ikke er Heifetz.»

109

Din jævel. Kom ut. Svingdøra er fortsatt like urørlig, i speilbildet på kontorvinduene over den samler det seg et digert, gulaktig skydekke. For å slippe å tenke på tida gransker han lokalene til Sakhalin Energy, et oljekonsortium som bruker milliarder på å hente opp skatter fra havbunnen utenfor Sibir, men åpenbart ikke på fasaden sin. Glatt og billig, sånn er det de hvite systemplatene og speilglasset ser ut; limrester og stifter er fjernet, men det er i grunnen det hele. Det ville ikke vært enkelt å finne et kontorbygg på den nordlige halvkule der det var flere dollar i omløp. Fra utsiden en plastgrav, på innsiden lørdagstrengsel i et stormagasin. Han biter i kragen på skijakka med glidelåsen trukket helt opp. Han fryser noe innmari. Fra den øverste etasjen begynner en av de to heisene å synke; han fester blikket på kapselen, og som om det var bevisstheten hans som befant seg i den, slår tankene hans følge nedover, stadig dypere ned i hukommelsen, til han er tilbake i Venlo, rett ut på plankene på soveromsgulvet hver gang han var nedfor, det ene øret mot tregulvet, like ved svimerket etter Otmars Belinda, på størrelse med et kumlokk. Gulvet ble aldri helt kaldt, ettersom stefaren av hensyn til fiolinene og pianoene sine lot radiatorene være på også om natta, til og med om sommeren iblant. Mens han lå slik rett ut, vokste han, og perioden rundt navnebyttet hans var i emning. En stund hadde de kalt stebroren hans «Dolfje», noe den vesle virtuosen ikke likte, sannsynligvis fordi han selv også utvilsomt skjønte at sammenliknet med navnebroren var han en 35

liten reke, men først og fremst fordi han ville være «unik», «og ikke noen avledning, pappa, ikke av noe som helst». «Det er en midlertidig løsning, gutt», trøstet Otmar nok en gang, «jeg skal ta meg av det. Kanskje Rigoletto kunne være noe for deg.» Han reiste seg og gikk ned i bunnen av trappa. «RIGOLEEEETTOOO!» gaulet han med hånda foran munnen som en ropert. «MAAAAAT!» Det ble Ludwig. Men det var ikke stebroren som ble Ludwig – det var han. Det året Dolf skulle begynne på ungdomsskolen, døpte de ham Ludwig med vann fra Maas i et plastbeger, og fra da av bar han navnet til sin tyske bestefar, en gruvearbeider som etterlot seg én ufullendt, forsvunnet symfoni, sa Otmar under den påstått høytidelige familiesamlingen, en vits han kanskje slo for å trøste Ludwig-som-før-het-Dolf. Hans egne barn var annerledes, veldig annerledes. Om Dolf-heretterLudwig var annerledes, det kom an på hvordan man så på det, og spørsmålet som ulmet stille i ham, var om det samme navnet som Beethoven, noe ingen nevnte, kanskje var å sminke liket. Tausheten hva det angikk slo ham som nokså rar, for nettopp denne Beethoven hang det portretter av her og der rundt omkring i huset. Som om det var noe i Venlo som var vanlig. Høyt og tydelig ble han oppmerksom på andpustne, ivrige utenforstående som med all mulig tydelighet ikke kastet seg over ham, som tvert imot prøvde å sørge for at han bokstavelig talt var ute av bildet når kameraene trengte inn i de overmøblerte rommene over Free Record Shop; han viste seg å ha blitt stebroren til barn som det ble produsert hele tv-dokumentarer om. Otmars disiplin fungerte, Tosca og Dolfje var barn med en karriere som allerede glitret ganske bra; i ett kjør satte de seg i Volvoen sammen med Otmar eller hans egen mor for å opptre et eller annet sted i Tyskland eller Benelux, Tosca i en aftenkjole som man også kunne hentet en Edison i, Dolfje i den krympefrie smokingen fra Wiplala. På høytidsdager opptrådte de som solister med stadig bedre orkestre, Dolfje allerede den gangen oftere enn søsteren, de kom til finalen i konkurranser, spilte sammen på tv eller for dronningen. Du trenger ikke være dr. Spock for å lure på hva noe slikt 36

gjør med den eneste som ikke opptrer for dronningen, sa en studentpsykolog da Ludwig som tjuetoåring hadde time hos ham – for noe helt annet, for øvrig. «Led du under den æh …» ville fyren vite, «det du nettopp så passende omtalte som en … skrustikke av talent?» Skrutvinge. Og tja, bah – hva er det å lide? Alle barn vil gjerne være spesielle, det ga han psykologen rett i, men det er ikke alle barn som er spesielle. De fleste barn er uspesielle. Gjennomsnittlige barn er fullstendig uvitende, holder ikke mål, er dårlig utrustet, er til og med stokk dumme – det var i hvert fall slik han begynte å oppfatte seg selv i den nye tilværelsen, særlig på dager da det ikke ble kranglet ved kjøkkenbordet, men debattert. I Geresstraat hadde han og moren spist i taushet mens de hørte på en reiseradio som sto på den lange benken. Her ble han rent over ende av verbal vold fra stebroren og -søsteren som det var uråd å holde tritt med når de – som regel under middagen – snakket med faren om musikk, da virket de brått minst tre ganger smartere enn han selv. Ofte kom musikkverkene på bordet før grytene, fiolinkonserten som Tosca øvde inn, men enda oftere Dolfs klaverkonsert, kanskje fordi sistnevnte var mer egenrådig enn søsteren, kanskje fordi Dolf og Otmar konstant var uenige om hvordan man burde spille, med mye eller lite rubato, med eller uten pedal, melodilinjene syngende eller tvert imot parlando, «ikke så romantisk, snørrunge», «nei, ikke så clean, pappa», kort sagt: en endeløs rekke av variasjoner over temaer i vekslende tonearter, fra opphetet og kjeklete til skrekkinnjagende lærd, fra nesten filosofisk til ubehagelig emosjonelt eller ekstatisk, der han så Otmar og barna hans smelte sammen som ost i en fondygryte til én seig, høystemt klump, langtrukken av lykke. Han var spurven. Noe som ble understreket ytterligere av moren hans, som – kanskje fordi hun rett som det var sto og skrålte en operettearie i dusjen – lot til å skjønne hva det handlet om i tranedansen, og av og til sa noe som de andre til hans forbløffelse tok alvorlig. Han kunne ikke sjekke kommentarene hennes, men han syntes de virket slappe, ofte negative, og ikke nødvendigvis så vanskelige å komme med – men selv kom han ikke på dem. Hun sa for eksempel at hun syntes Liszt var 37

affektert, at han «brukte for mange noter til å få fram poenget», eller at Beethoven slo henne som «en mer quadratisch figur når det gjelder temperament, eller hvordan sier man det – en firkant». Alle Beethoven-portrettene i forskjellige rom og trappeoppganger var malt av Selma Appelqvist og skulle ha havnet i en grafisk roman. De siste årene før sin død hadde moren til Tosca og Dolfje arbeidet på noe man kan kalle en seriøs tegneserie om Ludwig van Beethoven – ikke noen munter bok, fikk Ludwig inntrykk av. Særlig i begynnelsen syntes han disse dystre maleriene var skumle, han drømte om dem med jevne mellomrom; lenge ble han hjemsøkt av et mareritt der Otmars døde kone sto og arbeidet på hans eget rom, som var tømt igjen. Hun sto på forhøyningen ved vinduet og utsondret Beethovenmaleri etter Beethoven-maleri i en djevelsk fart mens hun så på ham med utstående øyne, hun hadde ikke lepper, han kunne se tannhalsene. De er laget til en tegneseriebok, innprentet han seg selv når han måtte forbi dem på vei til do. Noen ganger strøk han en finger over malingen på tilbaketuren, det kjentes ruglete, og ikke helt tørt ennå, til og med – som om Selmas sjel hadde forandret litt på det mens han sto og tisset. Fjorten av de sytti maleriene hadde Otmar tatt med fra LA og fått rammet inn – ett av dem hang over bordet i stua ut mot gata, der de pleide å spise middag. Beethoven var avbildet litt foroverbøyd, med hånda på hodet til nevøen Karl, som han hele livet prøvde å ta seg av, forklarte Otmar – men det hadde gått skeis. Det var også litt urovekkende, syntes Ludwig, for nettopp på maleriet over spisebordet liknet mannen, sånn i profil og med den gråhvite hårmanken, slående på Otmar, og ettersom håret til denne nevøen omtrent forsvant under en hånd han forestilte seg var Otmars, kunne man ikke avgjøre hvem guttungen forestilte, Dolfje eller han selv. Og hva var det i så fall som hadde gått skeis? «Jeg vil snarere si at Beethoven virker rasjonell, kjære», sa Otmar til Ulrike, «i hvert fall fundamentet til den storslagne musikken hans, som tross alt ikke kan kalles firkantet» – den typen svar som stadig ansporet Dolfje til å overøse dem med dyptpløyende betraktninger, noe Ludwig først seinere forsto 38

var urkomiske, veslevoksne innlegg fulle av sammenblandede faste uttrykk, feilbrukte ord og spor av engelsk fra barneårene i LA, og som de andre bare trakk litt på smilebåndet av, også for å ta brodden av et visst ubehag, for i tillegg til å være morsom var Dolfjes teoretisering skremmende intelligent, egentlig var det først og fremst en gåte at en gutt på tolv med munnen full av stekte poteter kunne bringe slike dypsindigheter til torgs. Det var særlig det siste Ludwig la merke til – språkfeilene fikk han ikke med seg. Han syntes stebroren uansett tenkte altfor grundig gjennom alle notelinjene han måtte spille, og han leste i hvert fall for mange bøker om dem. Hyllene i stua var trekkfulle ruiner, klaget Otmar; biografier, musikkleksikon, stebroren tok med seg rubb og stubb opp på rommet, der han gjorde notater i en beige minnebok for gutter, med hengelås som han affektert klemte igjen når han måtte på do. Når Ludwig fikk et Asterix-hefte av sankt Nikolas, holdt Dolfje storfornøyd opp et eksemplar av Chopin the Composer: His Structural Art and Its Influence on Contemporaneous Music. «Beethoven rasjonell ?» sa Dolfje. «Pappa, det er uforhørt.» Det fantes et radiointervju med ham og Tosca fra den tida som ga dem latterkrampe da Otmar flere år seinere spilte av kassetten på båndopptakeren sin, rett etter det første spørsmålet kunne man høre Dolfje bryte ut i en monolog om Robert Schumann som kunne vært hentet fra en tv-sketsj, og som sannsynliggjorde at bordsamtalen om Beethoven fortsatte slik: «Fundament slår meg som fullholdent sludder, pappa, den som sier det, tar jeg med en klype salt – selv om det er åpenbart slik at fornuften er én av etasjene i enhver komposisjon.» Noe Tosca kan ha besvart med: «Det er ikke et parkeringshus, din tufs.» «Jeg mener sånn som i wedding cake-en de hadde. Lagene.» Til Otmar: «Du stryker Beethovens fenomenale intuisjon av kartet, og dessuten hans uforliknelige intime følelsesverden.» Hæ, hva sa? Ludwig spisset ørene: Beethovens intime følelsesverden? Hva var det med den? Og var dette en hentydning til det han trodde? I så fall hadde han en selv, nå som han var begynt på ungdomsskolen. En diger trehest, sannsynligvis puberteten, hadde rullet inn i systemene: Når han sov, krøp 39

hormonene tause ut. I ansiktet utviklet det seg noe Otmar til hans forskrekkelse kalte kviser, og seinere, etter en hviskende oppfordring fra Tosca: «ungdomsakne». Hver morgen når han sto opp, var han dessuten blitt flere centimeter høyere og bredere, slik at høydeforskjellen med Dolfje nesten begynte å bli morsom, som om stebroren hadde kjøpt en returbillett til førskolealderen. Ganske raskt var Ludwig tårnhøy og senete som en svømmer uten å trenge å ta et eneste tak. Men det var ikke poenget, det som var poenget, var at han viste seg å være i besittelse av en telepatisk kraft som han i ren kjedsomhet og selvmedlidenhet begynte å ta i bruk under denne typen bordsamtaler. Når han satt ovenpå og holdt på med matte eller fransk, kunne han ved å tenke på bestemte ting «nappe», som Berden og Sjeng i klassen hans kalte det – bare at det ikke var napping, men noe mer høytstående, prøvde han å berolige seg selv med, for tillatt kunne dagdrømmeriene hans, nå også ved matbordet, umulig være; det var like skamfullt som spektakulært hvor følsomt hans «schwanz», som Ulrike benevnte familiens peniser, reagerte på alt han satt og fantaserte om, med den hvite servietten i fanget og et halvt øre på Dolfjes babling. «Ta de seinere klaversonatene, pappa, hvordan Beethoven tøyler kaoset akkurat der, hvordan han bygger temaer og gjennomføringsdeler over det, som en romersk viadukt, det har ingen andre ettergjort ham, ikke engang Schubert.» Otmar nikket. «Hvordan går det egentlig med impromptuene?» «Etterpå.» Dolfje mente Hammerklaversonaten var et godt eksempel. «Hvordan Beethoven i de ytterste firedelene greier å få orden på –» «Holdt, gutt. Fullstendig, i så fall. Opusnummer?» «Jeg er ikke ferdig ennå», sa Dolfje. «Du snakker alltid på tvers. Det jeg hele veien prøver å si, er at jeg skal fortolke et mesterverk, ikke analysere, men fortolke.» «Veldig bra. Men kom igjen, Hammerklaver, opus …? Hvordan snakker vi om musikk her i huset?» «Opus … 102.» «Feil», sa Tosca. «Opus 102 er cellosonater.» 40

Irritert pustende stirret Dolfje ned i tallerkenen, der noen biter bratwurst seilte rundt i en dam av eplemos. «Jeg mener selvsagt opus 106», sa han så, «klaversonate i bess.» Han puttet en pølsebit i munnen og la smattende til: «Opus 106 forlydliger Beethovens tunge, triste livsvandring, den er et eksemplar fra hans seinere stil. Hvordan han så smertelig endte sitt liv, kan du for eksempel høre i den, at han var helt alene, uten mor eller … barn.» Var den vesle virtuosen på gråten? Det var vel ikke mulig? «Hammerklaversonaten», sa Dolfje med skjelvende underleppe, «er rett og slett speket med følelser.» «Speket?» hermet Tosca ertende. «Spekesonaten?» Otmar og Ulrike lo. Det går folk ut og inn av Sakhalin Energy i ett kjør. Et øyeblikk tror Ludwig han får øye på amerikaneren han sitter her og venter på som en annen fjortisberte, men dessverre, fyren går foroverbøyd forbi Ladaen, under armen har han en paraply som ikke på noen som helst måte minner om Beethoven-maleriet som han en gang, lenge etter Otmars død, transporterte til Enschede med toget. Trofast har han flyttet det med seg, nå for tida henger det i Overveen, ved siden av speilet ved knaggene – Juliette vil ikke ha maleriet i stua, den er for moderne til det, synes hun, for munter. Hun har ikke lyst til å ha en attenhundretallsfyr med hørelur ved øret hengende over sofaen, det blir for tungt, for affektert, og hun har jo et poeng, selvfølgelig. Bildet passet bedre til Venlo, og perfekt til bordsamtalene, som han ofte syntes var tunge og affekterte. Derfor viet han knapt Dolfjes highbrow babling noen oppmerksomhet, men Tosca desto mer, hun lot til å ha lagt puberteten bak seg på et blunk; en fysisk blomstring som ikke helt gjorde henne til «ukas søtsak», som Otmar kalte pillene mot sceneskrekk som han skaffet barna sine, men hun var fullendt eller hva man skal si. Hun hadde fått et par utrolig store pupper. Meloner, ville Berden og Sjeng ha sagt, som man var nødt til å vie oppmerksomhet, enten man ville eller ikke. Men ikke påfallende. Under måltidet passet Ludwig nøye på at han ikke kastet lange, og absolutt ikke stjålne, blikk på Toscas 41

«veranda» – et uttrykk Otmar hadde brukt etter at de hadde vært og sett Flodder. Så hvis han så på dem, noe han likevel ofte gjorde, da så han på dem på en middels langvarig, henslengt måte, nøytral, tilfeldig. Å tenke på dem var det sikkert heller ikke meningen at han skulle. Men det var det ingen som merket. «Og likevel, pappa, når en musiker som har noe som helst å fare med, prøver å forholde seg til mesterverkene, jeg mener de store mesterverkene gjennom alle tider, som en håndfull av Mozarts klaverkonserter utvilsomt sorterer under, når du fyker løs på de ubegripelige skapningene, prøver å utgrunne dem stadig bedre – hvordan de henger sammen, ånder, tenker, da vil du at sonoriteten, klangfargen, la meg si: instrumentets stemme bidrar fullstendig til det, så –» «Bare piss i vei», sa Tosca. «Bare følg ordentlig med, du.» Stebroren hans holdt inne litt. «Så da skjønner du vel at jeg ikke har tenkt å sette meg til å spille Mozart på en kasse ? På en Walter fra 1784? Je t’en prie.» Hvis det var noe som modnet raskere enn Toscas meloner, da var det Dolfs veltalenhet. Også han utviklet seg i rasende fart, selv om hans vekstspurt foregikk i hjernebarken. Ansiktet hans var blitt rundere, oppblåst, han begynte å få viker allerede. I tilbakeblikk er det åpenbart at Dolf nøt godt av en lov som ikke er omtalt i noen psykologisk lærebok: loven om katapulterende innhenting av forsprang. Takket være sin i ung alder påbegynte litteraturforskning snakket han som fjortenåring i fiks ferdige musikkessays. Og kanskje i grevens tid, for beina på hans elskede Steinway ble utsatt for stadig kraftigere sagangrep, vel å merke fra hans egen far. Otmar satte i alles nærvær det viktigste i Dolfs liv under debatt, det kullsvarte moderne toppflygelet – «pappa, det er en Rolls-Royce. En rakett. Og jeg er offisiell Steinway Artist. Jeg er verdens yngste levende Steinway Artist. Yngst av alle døde også. Hvor som helst i verden trenger jeg bare å si et knyst, så ruller de en sånn svartlakkert rakett fram under hendene mine.» Ja da, ja da, Otmar var klar over det. Likevel hadde han brukt det siste året av sitt liv på å prøve å få Dolf til å spille på Walteren som han var i ferd med å restaurere, en kursend42

ring som ble fulgt av det sedvanlige presset. Ikke nok med det: Steinway eller Walter, helt til Otmars død var dette hovedspørsmålet ved matbordet, der alt bortsett fra Ulrikes kokkekunster modnet, ikke minst Otmars musikalske oppfatninger. Stadig mer monomant ga han seg hen til «autentisk musikkutøvelse», noe selv Ludwig, som var veldig glad i å være enig med Otmar, syntes lød veldig kjedelig. Det var kanskje fordi stefaren av og til tok seg en matbit sammen med Ton Koopman, at han ble besatt av å få musikk til å høres slik komponisten i sin tid hadde hørt den og dermed, dette insisterte han på mens Dolf satt og ristet på hodet, ment den. «Vi må spille Mozart på det pianoet Mozart selv hadde hjemme hos seg, gutt. Bach, Scarlatti, Chopin: ditto. Først da lyder du slik kjempene selv lød.» «Var du der den gangen, da, pappa?» «Ja.» Dolf la de forsikrede fingertuppene mot hverandre. «En del sonater er det ikke engang sikkert om er Haydns eller melkemannens. Men Otmar Smit fra Venlo vet nøyaktig hvordan de hørtes ut.» Tida var kommet da Lille-Faust selv trodde han snakket i fiks ferdige musikkessays; til forskjell fra søsteren – som kunne være ute av lage i ukevis etter en syrlig avisartikkel, og slike var det en og annen av etter at vidunderbarnstatusen var blitt gammelt nytt – trodde Dolf oppriktig på sin egen genialitet. Ikke bare spilte han Bach og Brahms og Bartók uten å blunke, han forklarte også uten å blunke voksne kolleger hvordan de skulle spilles. Han kunne plukke fra hverandre The Beatles, musikalsk og karakterologisk, bare for moro skyld. Plukket fra hverandre The Beatles på Radio 4 for moro skyld. The Beatles var late, middelmådige låtskrivere, ikke verdige å kalles komponister. Folk begynte å bli engstelige for Dolf Appelqvist, snublet i ordene dersom de i det hele tatt våget å stille et spørsmål. Dolf skjønte forbasket godt hva han mente, advarte Otmar beklemt. John Eliot Gardiner? Den store Nikolaus Harnoncourt? Sa de navnene ham noe? Storheter som finkjemmet håndskriftene til Bach og Monteverdi, hvorpå Dolf parerte med at den store Nikolaus var en gærning. 43

«Gutten min, hold an. Hold an. Harnoncourt sitter uten å blunke bøyd over Mozarts juveler i et halvt år.» «Gå og vask munnen din, pappa.» Otmar ignorerte datteren. «For oss er Mozarts vilje lov. Walteren er en tidsmaskin.» Imens reiste Ludwig nok en gang gjennom tid og rom til Quadris, planeten til Matthew Star fra The Powers of Matthew Star, tv-serien de så på tirsdagskveldene når han, andpusten etter sykkelturen, var kommet hjem fra tennis. Matthew kunne løfte og flytte på ting med bare blikket: fulle colaflasker, biler, digre kampesteiner. Dolf gikk hele tida og stirret forgjeves på Otmars papirskip; for tunge, tross alt. Ludwig gjorde også fremskritt, han ble stadig bedre til å få telepatisk utløsning, en gang med låret inntil søsteren til Berden i bilen på vei hjem fra en tennisturnering, en annen gang mens han fulgte etter en dame på et stormagasin, oppover tre hele rulletrapper hadde han sugd parfymen hennes ned i lungene – og altså jevnlig under middagen. Bare radiokontakt med schwanzen var tilstrekkelig, men det hendte han dyttet varsomt borti gylfen mens han satt og funderte, det var nærmest en tilforlatelig dunking med en fingertupp, en slags morse. Når det «skjedde», holdt han seg til den strenge prosedyren han hadde øvd inn oppe på rommet: strekke seg med armene i været og sperre opp munnen som i en gjesp, men ikke stønne. «For deg er Mozarts vilje lov, pappa. For deg og din venn Harnoncourt. Ikke for meg og Daniel Barenboim. Og jeg kunne ramset opp minst hundre andre Steinway-løver som ham.» «Hør her, din rakker. Nettopp derfor må du begynne med noe nytt. Det er ikke plass til enda en Steinway-løve. Man kunne fylt igjen hele Leukermeer-bassenget med Steinwayløver.» «Jeg skal sørge for at jeg blir den største Steinway-løven.» «Der König der Löwen », istemte Ulrike i den høytidelige tonen Ludwig ikke kunne fordra. Hun satte den guttungen på en pidestall dagen lang. «Misunner du kanskje Dolf rampelyset?» spurte hun. «Et sånt ynkelig lite piano hører man jo ikke i det hele tatt på bakerste rad i Concertgebouw.» 44

«Tusen takk, Mutti.» Dolf ville stige ned trappene i store konsertsaler resten av sitt liv, i snippkjole, til stående ovasjoner. Vladimir Horowitz, Alfred Brendel, Martha Argerich. Dolf Appelqvist! «Pappa! Tenk deg om! Du skjønner vel at jeg vil spille i Carnegie Hall? Og ikke på drivgods i et eller annet jævla kapell?» «På Walteren kan du med dine egne fingre følge det Mozart tenkte», sa Otmar. «Nærmere hans geni vil du aldri kunne komme.» «Nærmere Mozarts begrensninger. Tar du oss med til et moderne sykehus hvis vi får tæring?» «Det er noe annet, kamerat.» «Slett ikke, kamerat», sa Dolf. «Wolfgang Amadé Mozart døde av samtida si. Årelaterne har snytt oss for tusen briljante komposisjoner. Nøyaktig tusen.» Akkurat som i alle diskusjonene Ludwig var vitne til, tok han Otmars parti. Det hadde ikke noe med Walteren å gjøre – han hadde en gang klimpret en liten barnesang på den, og det hørtes egentlig ut som den var ødelagt – men alt med sympati. Det var nå engang Otmar han likte best hjemme hos dem, og Dolf dårligst. Tunga skarp som en pianostreng, det fyldige hodet med alt mulig i. Den nesten ustyrlige arrogansen. De hadde nettopp fått vite at Tosca var blitt tatt opp ved Juilliard School, hun skulle til New York etter sommerferien. Ludwig grudde seg til hun skulle dra, de trengte henne, hun var bufferen mellom ham og Dolf, myk og vennlig bokstavelig talt mellom dem – om kvelden på sofaen foran tv-en, i baksetet på Volvoen når de kjørte et eller annet sted. Ulrike satte iskalde skåler med pulverpudding på bordet. Også hun hadde forandret seg, egentlig helt siden de flyttet fra Geresstraat. Moren hans enset ham knapt lenger, hun virket helt trollbundet av Dolf, som hun stadig bestilte sløyfer og vester til hos Neckermann, selv etter at Otmar hadde lagt ned forbud mot det. Hun grep enhver sjanse til å være ledsager for Tosca og Dolf, helst ved opptredener langt borte, noe Ludwig i grunnen syntes var helt topp, da tok Otmar seg tid til å montere kartongmodeller ved det store bordet. Mens de andre vurderte muligheten for tusen Mozart-kom45

posisjoner ekstra, slapp Ludwig seg ned igjen og fokuserte på det han var blitt avbrutt ved: den rosa kanten øverst på Toscas bh. Han tenkte på øyeblikket da hun skulle løsne plagget på rommet sitt om kvelden, sånn at puppene hang der helt nakne. Han forestilte seg at Tosca tok tak i dem, nei, vent litt, at han selv tok tak i dem – ja, det siste, at han stilte seg bak Tosca og kjente melonene hennes hvile i hendene. Mens han stirret intenst på Beethoven og nevøen hans over de drøftende hodene og halvveis fikk med seg hva stefaren satt og sa om Mozart og hvorvidt komponisten ville ha forblitt nyskapende nok, stormet han mot målet. Et øyeblikk presset han ansiktet inn mellom Toscas pupper, bare et lite øyeblikk, bare litt til nå … Bølgen av nytelse som han av alle krefter måtte ta inn i seg: I stedet for å strekke seg i en liksomgjesp, puttet han en skje full av dessert i munnen og sugde på det buede stålet – for en deilig pudding som kom fra den, og jaggu kunne både Steinway og Walter bry ham midt bak! Så snart den utrolige følelsen, som spredte seg ut til issen og tærne, hadde ebbet ut og den våte varme flommen begynte å spre seg i underbuksa, måtte han se til å komme seg fra bordet, ellers ville det trekke gjennom. «Kan jeg få gå på do?» Den brune svingdøra på den andre siden vipper en mann ut på fortauet. Det er sjåføren hans, en liten, bred asiat, fullstendig innpakket i reinsdyrpels: jakke, lue, votter, støvler helt opp til skrittet – det mangler bare et gevir. Til Ludwigs irritasjon er karen alene; uten å se seg for krysser han gata, åpner døra til Ladaen sin og setter seg hostende bak rattet. «Is he coming?» «He busy.» «Why didn’t you bring him?» «He busy.» Ludwig siger ned i det salryggede baksetet, legger nakken mot skinnkanten. Han har sovet elendig tre netter på rad. Det har vært noen vanvittige dager. Øyelokkene suger seg fast til øyeeplene, men det han ser, har ikke noe med Sakhalin å gjøre – plutselig står Walteren der, et fembeint insekt, han kan gå rundt det. Det var jo også litt merkelig, det Otmar foreslo. 46

Selvfølgelig ville Dolf bruke Steinwayen, det skjønte til og med han. Hvorfor ville Otmar så gjerne se ham spille på den smurfegreia, lurte han på, selv om han voktet seg vel for å kalle Walteren det da han en lørdag formiddag hjalp Otmar med å få skaberakket ut av verkstedet og inn på rommet ut mot bakgården, en type hjelp Otmar aldri ville ha av Dolf, alltid av ham – og i hvert fall nå, naturligvis. Otmar hadde tatt av beina så de lettere kunne bære den avlange, harpeformede kassen med tangenter og strenger ned den smale trappa, Belindaen vippet i munnviken, høyere, litt ned på venstre side, gutt, pass på – ved det minste dult en metallisk kakofoni. Mens de satt i en stripe solskinn og skrudde fast beina igjen med bitte små vingemuttere på undersiden, fortalte Otmar at han ville organisere huskonserter, den første allerede neste måned. Først da de var helt ferdige og Walteren sto midt på gulvet som et århundregammelt, blått stridseple, stilte Ludwig spørsmålet. «Fordi jeg tror at det er gamle instrumenter som er fremtida», svarte Otmar muntert. Han satt og pustet ut på den brede pianokrakken mens han pusset de smale svarte tangentene med en klut. «Det er håpløst å slå seg fram i de store konsertsalene, småen. Dolf har stort talent og bemerkelsesverdig viljestyrke. Men er det tilstrekkelig?» Selv om det ikke var en varm dag, svettet han kraftig. «Men man vet jo aldri?» «Det er sant», sa Otmar og så granskende på ham, som om han overveide noe. I husets indre hørtes lyden av både Tosca og Dolf som øvde. Fra Free Record Shop steg det opp en monoton, dump brumming. «Men hvorfor skulle han ikke bare prøve, da? På Steinwayen, mener jeg.» «Så utrolig hyggelig av deg å tale Dolfs sak», sa Otmar. «Det gleder meg å se. Dere er ellers ikke blitt så veldig gode venner ennå, tror jeg.» Noe som var særdeles diplomatisk uttrykt. «Hvorfor komponerer du ikke en klaversonate selv», hadde Ludwig sagt til Dolf forleden, på en av få søndagsturer i skogen. «Du bare gjentar og gjentar de samme stykkene.» Det hadde Dolf for en 47

gangs skyld ikke noe svar på, så da spyttet han like greit på dongerijakka til Ludwig. «Men hvorfor ikke på Steinwayen», spurte han, kanskje litt i overkant insisterende, «hvis vi ikke vet det ennå?» «Hvor er egentlig moren din?» Ludwig trakk på skuldrene. Otmar reiste seg, gikk bort til døra til trappegangen, åpnet den litt mer, lyttet, kom tilbake og satte seg på pianokrakken igjen – men ikke på midten denne gangen. Han så på klokka på håndleddet. Det var noe lilleputtaktig ved ham der han satt ved Walteren. «Kom og sett deg her med meg litt», sa han. «Du må uansett få vite det før eller seinere.» Lett anspent satte Ludwig seg, brått så nær, han kjente duften av Otmars aftershave, en flaske Tosca og Dolf og han selv hadde kjøpt i fødselsdagsgave. Først fortalte Otmar ham ting han allerede visste, at Tosca og Dolf arbeidet under meget høyt press, at de i grunnen allerede levde som voksne musikere. Særlig Dolf var følsom for stress, sa han. «Og egentlig greier han ikke håndtere det, presset, det hektiske som omgir ham – samme hvor tøff han later som han er. Ikke godt nok, kan man si.» En kort stund så de på hverandre på nært hold, et merkelig øyeblikk, Ludwig så ujevnheter i stefarens ansikt, små dingser på øyelokkene, en loddrett rynke som delte den hvelvede panna på midten. «At Dolf er så … skarp, og så, hvordan skal jeg si det – at han er så, nå ja, genial er, ja, kanskje er genial rett og slett det beste ordet, for det er han jo naturligvis til en viss grad – det har dessverre også en mindre heldig side.» Otmars eplekinn var to kuler av kjøtt oppå de ekte kinnene. Ludwig nikket – han visste ikke hvorfor. T-skjorta klødde i armhulene. Otmar så på ham som en dypt bedrøvet gnom, han så gammel ut, eller veldig sliten. «Alt i hodet på ham går fortere og i mer overraskende baner enn hos normale gutter», fortsatte han. «Noe du kanskje har sett av og til, er at han må ta noen spesielle medisiner. For å kjenne seg sterk. Og rolig.» «Nei», sa Ludwig. 48

«Jaha. Nå – det må han altså. Tabletter som skal undertrykke visse ting når han tenker. Da han var liten, mens vi fortsatt bodde i Amerika, egentlig rett etter at moren hans døde – da var det en periode det ikke gikk så bra med ham. Det gikk faktisk skikkelig dårlig.» Ludwig satte opp et overrasket fjes. Han turte ikke fortelle at Ulrike allerede for lenge siden av og til hadde dunket seg i panna med pekefingeren når det var snakk om Dolf. «Men for å vende tilbake til Walteren», sa Otmar. «Egentlig mener jeg at Dolf ikke burde spilt piano i det hele tatt. Aldri mer. Det ville vært det aller beste.» «Seriøst?» «Seriøst, ja.» Otmars ånde luktet slik som enkelte områder av gulvet på Ludwigs rom iblant kunne lukte, det pleide å vare et par uker. Da lå det ifølge moren hans en død mus et eller annet sted. Nede på gata stakk noen en nøkkel i låsen, ytterdøra gikk opp. De var tause til døra smalt igjen og lett dunkende steg kom oppover trappa. Ulrike, umiskjennelig. Otmar tok tak i låret hans, klemte det. «Ikke tenk på det, gutt. Jeg forteller deg den historien ordentlig en gang siden.» Han reiste seg, rettet på jakka. «Men vil det si at han er, øh …» Sprø, skulle han til å si. Men moren hans kom akkurat inn døra.