Oppgjøret av Buthler & Öhrlund

Oppgjøret

Dan Buthler og Dag Öhrlund

Oppgjøret Oversatt av Roar Sørensen

Dan Buthler & Dag Öhrlund Originalens tittel Uppgörelsen Oversatt av Roar Sørensen Copyright © Dan Buthler & Dag Öhrlund, 2013 Published by agreement with Stockhom Noir Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56690-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Nils Olsson, OINK Omslagsfoto: Istockphoto.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dette har skjedd

Bøkene våre om millionæren, psykopaten og den tidligere aksjemegleren Christopher Silfverbielke er blitt veldig populære både i Sverige og i utlandet.

For at du som ikke har lest En nesten vanlig mann, Naboen og Hjemkomsten lettere skal forstå sammenhengen og hvem Christopher er, får du her et sammendrag av det som har skjedd.

Du som allerede tilhører Silfverbielkes fanklubb, kan selvfølgelig velge om du ønsker å friske opp hukommelsen eller hoppe rett inn i handlingen, som begynner akkurat der Hjemkomsten sluttet.

EN NESTEN VANLIG MANN Alt begynte så bra.

Etter tre år på Sandsiöö Gymnasiala Internat hadde de jevnaldrende kameratene Christopher Silfverbielke og Hans Ecker tatt hvert sitt sabbatsår. Så møttes de igjen på Handelshøyskolen, der de var studiekamerater i fire år.

Av forskjellige grunner hadde foreldrene deres skåret kraftig ned på den økonomiske støtten, så kraftig at den nesten var ikke-eksisterende. De bodde på et studenthjem i Körsbärsvägen, og nudler var altfor ofte hovedretten på menyen. Det endret seg da de et år senere møtte Johannes Kruut.

5

Den tre år yngre Johannes levde et beskyttet liv som arving til konglomeratet Kruut Invest, som bestefaren hadde etablert.

Bestefaren hadde dessuten opprettet et fond da Johannes ble født. Dermed rådde Johannes allerede i tjueårsalderen over en formue på nesten atten millioner kroner.

Hans Ecker og Christopher Silfverbielke hadde stor hjelp og glede av Johannes’ situasjon under det første studieåret. Johannes hadde bil, egen leilighet og penger. Han var liten, svakelig, litt rødmusset, hadde få venner og problemer med å få seg damer.

En utmerket forbundsfelle for herrene Ecker og Silfverbielke.

Gjennom årene på Handelshøyskolen finansierte Johannes’ formue både det ene og det andre for trioen. Dette bekymret ikke Johannes, som var overlykkelig over å ha to venner. Han lot seg ikke forstyrre av at bankkontoen ble litt frynsete i kantene av og til.

Mange år senere var Christopher Silfverbielke beryktet og etterspurt på Stureplan i Stockholm – en stjernemegler som til manges overraskelse med jevne mellomrom presterte rekordresultater for sin arbeidsgiver, Craig International Brokers. Silfverbielke var høy, mørk og veltrent. Han bodde på Östermalm og hadde eksklusive vaner og god smak. Han avskydde smakløshet, uflidde mennesker, tatoveringer, dumhet og dårlig språk – ting som ofte drev ham til vanvidd og ga ham lyst til å rydde opp blant sine medmennesker.

Hans Ecker var blitt sjef på Fidelis Fondkommission. Karrieren hans var på rask vei oppover. Han planla også å gifte seg med den lekre Veronica Svahnberg.

De tre studiekameratene levde et jetsettliv. Mange og vakre kvinner. Sene klubbkvelder, champagne, kokain, luksusbiler og boliger i Östermalm.

Men verken Hans eller Johannes visste at det hadde begynt å ulme på Christopher Silfverbielkes hjerne, og at denne ulmingen etter hvert skulle utvikle seg til et inferno av hat.

6

Og – begynnelsen på slutten.

Kanskje hadde brannen begynt den gangen Christopher satt ved sykesengen etter et av farens selvmordsforsøk.

Olof Silfverbielke – den eneste personen Christopher noensinne hadde vært glad i – hadde sett hele sitt livsverk forsvinne da den mektige bankmannen Herman de Wahl hadde sagt opp lånene som faren hadde fått for å utvikle det raskt voksende firmaet sitt.

Det var også mulig at Christophers hat var blitt tent da de Wahls sønn, Alexander, og vennene hans brøt seg inn på Christophers rom på Sandsiöö Gymnasiala Internat og voldtok ham som hevn for at Christopher hadde slått ned Alexander.

En tidlig høstmorgen hevnet Christopher Silfverbielke seg ved å myrde Alexander de Wahl på Strandvägskajen i Stockholm. De Wahl hadde nettopp fått en toppjobb som bankdirektør. For sikkerhets skyld plantet han lua til vennen Ecker på åstedet.

Overbetjent Jacob Colt og gruppen hans i Stockholm-politiet fikk i oppdrag å etterforske drapet. Sammen med parhesten hans de siste ti årene, den tidligere offiseren Henrik Vadh og kriminalteknikeren Björn Rydh (som finnes i virkeligheten og opptrer under sitt eget navn i bøkene våre), begynte Jacob å arbeide med saken.

Drapet ble ikke oppklart, og vennene til Christopher fikk aldri noen mistanke om at det var han som var morderen.

Den rastløse Christopher, som alltid var på jakt etter spenning og mer penger, foreslo for vennene at de skulle reise til Berlin for å feire trettiårsdagene deres sammen. På turen utfordret han Hans og Johannes til å delta i en poengjakt som ville gjøre en av dem mye rikere.

Christopher hadde allerede, med startkapital fra Hans og Johannes, etablert Fondet, en forretningsvirksomhet som han drev med hjelp av innsidetips fra en megler i London. Fondets kapital hadde skutt i været på rekordtid på en hemmelig konto i 7

Sveits. Nå lovet han at den som samlet flest poeng innen en viss tid, skulle få ta ut tjue millioner av fondet og beholde pengene selv.

Poengjakten begynte med ganske uskyldige ting. Christopher lurte noen politifolk i en fartskontroll, Johannes stakk av fra en restaurantregning i Berlin. Men vennene ble sjokkert da de fant ut at Christopher med kaldt blod hadde myrdet en prostituert i den tyske byen. Det de ikke visste, var at Silfverbielke på åstedet hadde plantet spor i form av sigarettsneiper med Hans Eckers DNA på, og en svensk seddel som Ecker hadde brukt da han sniffet kokain.

Etter noen ville festdøgn i Tyskland dro vennene hjem med en veske som inneholdt tre millioner kroner i kontanter, penger som de hadde tatt ut av den sveitsiske kontoen for å ha litt arbeidskapital. Ruset på kokain og alkohol presset Christopher ved et uhell en bil ut av veien. Da de tre vennene kom fram til det rykende vraket, så de at sjåføren var død, og at den lille datteren hans ropte på hjelp. Men Christophers beslutning var iskald – de måtte rekke fergen, de var alle ruset, og de hadde tre millioner i bilen. Ingen av dem verken kunne eller ønsket å forklare det for politiet.

Da de kom tilbake til Stockholm, gikk det ikke lenge før Christopher innledet et S/M-forhold med Veronica, kjæresten til Hans Ecker. Ecker hadde ikke hatt noen anelse om at hun ønsket å bli dominert.

En morgen ble Silfverbielke nesten påkjørt av grønnsakhandleren Hector Gomez, som også ga Christopher fingeren.

Silfverbielke la seg rasende på hjul og fulgte etter Gomez helt til Djurgården. Her overfalt han Gomez og skar over halsen hans med en kniv som han hadde tatt fra Eckers bil.

Etter hvert som jakten på fondspengene ble trappet opp, økte også risikoene. Trioen ranet en pengetransport ved Arlanda.

Etterpå brente de ransutbyttet på flere millioner for å vise sin forakt for penger. Under en vill biljakt i en stjålet Ferrari klarte Silfverbielke å presse en politibil av veien slik at den rullet 8

rundt og havnet i en oversvømmet åker. Politimennene druknet.

Silfverbielke følte seg bedre og bedre. Millionene i fondet vokste raskt, han beordret Veronica til å utføre stadig mer perverse handlinger, samtidig som han roet seg ned med andre kvinner, blant dem sekretæren sin.

Likevel var han fremdeles rastløs. Etter et tips fra Hans begynte Christopher å gå i terapi hos den vakre psykologen Mariana Granath, som også behandlet Hans. Marianas skjønnhet, feminine klær og utstråling tente Christopher med en gang.

Han klarte raskt å snu situasjonen på hodet og frustrere henne ved å kle av henne med blikket og fortelle at han hadde myrdet flere personer. Til slutt begynte han å gjøre fysiske tilnærmelser på klinikken hennes. Mariana avviste ham, noe som gjorde Christopher rasende. Hun nektet å behandle ham mer, uten å vite at hun hadde utløst noen ekstremt uvanlige følelser i Silfverbielke.

Etter et fuktig barbesøk i Gamla byen, irriterte Silfverbielke og Ecker på seg en alkoholiker – Erkki Lahtinen – som lå i et smug og tigget penger. Selv den forsiktige Johannes Kruut deltok i mishandlingen, inntil de ble avbrutt av brølet til en politimann i Colts gruppe – Sven Bergman, som hadde vært ute på restaurant sammen med kjæresten sin.

Silfverbielke og Kruut stakk av, mens Ecker, ruset på alkohol og kokain, ble igjen for å mishandle både Lahtinen og Bergman.

Resultatet ble at den berusede mannen døde og at førstebetjent Bergman havnet på sykehus. Bergman skulle senere identifisere Hans Ecker.

Christopher Silfverbielke var i storform. Han hadde et forhold til sin beste venns kjæreste, og trolig var det han som var far til barnet som nå vokste i magen hennes. Silfverbielkes posisjon i Craig International ble stadig sterkere, og han klarte å forhandle seg til bedre lønn og betingelser. Det hemmelige og ulovlige fondet vokste i rekordfart, og framtidsutsiktene var lyse.

9

Likevel var han ikke fornøyd. Han søkte mer spenning.

Dessuten var det mye som sto igjen på listen hans over ting som måtte gjøres.

Så oppsto det en rift mellom de tre vennene. Etter at Kruut mislyktes i flere stillinger i firmaet, ga John Kruut sønnen beskjed om at han ville bli arveløs om han ikke skjerpet seg.

Johannes likte ikke å skuffe vennene sine, men ga dem beskjed om at han ikke våget å delta i poengjakten lenger. Risikoen var for stor.

Silfverbielke ble forbannet. Kort tid etter fant politiet Johannes Kruut død, påkjørt av en stjålet SL-buss i Storängsbotten i Stockholm. Siden det var ferie, fikk etterforskningen lav prioritet. Ikke fantes det vitner heller. Etter hvert gikk man ut fra at noen tenåringer hadde stjålet bussen, mistet kontrollen over den og kjørt på Johannes, som hadde vært ute og jogget.

Omtrent samtidig ga Hans beskjed om at han også var tvunget til å gi opp poengjakten. Han hadde fått tilbud om en toppjobb som administrerende direktør i det børsnoterte Borsch Stål. I tillegg hadde han og Veronica bestemt seg for å kjøpe en dyr villa i Danderyd. Han kunne ganske enkelt ikke ta de risikoene som jakten innebar.

Silfverbielke ble igjen rasende. Enda en kamerat som hadde sveket ham. Utilgivelig. Han måtte gjøre noe med Hans.

Christopher og Hans bestemte seg for å dra på ferie til de greske øyer sammen med Veronica. Ferien skulle begynne med en uke på et flott hotell. Så skulle de kose seg en uke på en leid yacht.

På hotellet begynte Christopher å slippe sovetabletter i vinen til Hans, slik at han om kveldene kunne ligge med Veronica.

Svahnberg, som lenge hadde forstått hvor sykt forholdet deres var, gjorde noen ganger klossete forsøk på å protestere. Men litt dominans fra Silfverbielke brøt raskt ned all motstand, og da vennene dro ut i den leide yachten, var det hun som kom til lugaren hans for et kjapt nummer mens kjæresten lå utslått av alkohol og sovetabletter.

10

En kveld da Veronica hadde lagt seg tidlig, og Christopher og Hans festet ekstra hardt på båten, eksploderte plutselig Hans’ oppdemmede sjalusi. Han anklaget Christopher for en rekke ting, ikke minst for å ha et forhold til Veronica.

Silfverbielke, som alltid pleide å være ett skritt foran alle andre, ble fullstendig tatt på sengen da Hans gikk til fysisk angrep. Slagsmålet endte med at Ecker slo Christopher med et brannslukningsapparat, slik at han mistet bevisstheten og falt over bord. Deretter startet Ecker motoren og prøvde å kjøre over vennen sin med den store båten.

Neste morgen fikk Ecker en tøff jobb med å snekre sammen en troverdig løgn for den ulykkelige og rasende Veronica, som våknet opp til et kaos av blod og knust glass.

Ecker påsto at Silfverbielke plutselig hadde gått til angrep på ham. Så hadde Christopher snublet og falt over bord. Ecker hadde lett etter vennen med tente lyskastere i timevis før han hadde gitt opp og innsett at Christopher hadde druknet.

Da de kom i land, tvang Veronica kjæresten til å varsle politiet og melde Christopher savnet. Ecker gikk motvillig med på dette og prøvde å berolige Veronica med dyre gaver. Han sa at han lenge hadde vært bekymret for Silfverbielkes mentale helse. Silfverbielke hadde tatt stadig større risikoer som også hadde satt Eckers liv i fare. Det faktum at Christopher var borte, betydde også at Hans nå hadde full kontroll over det hemmelige fondet, som hadde vokst til åtti millioner kroner.

Imens hadde Jacob Colt og kona Melissa reist til USA for å besøke foreldrene hennes, Joshua og Margaret. De bodde i Savannah i Georgia. Colts datter, Elin, hadde gitt beskjed om at hun måtte jobbe denne sommeren og kunne ikke bli med dem.

Det samme gjaldt sønnen Stephen, som bodde sammen med Joachim og gikk på designskole i København.

Sønnens homofile legning var blitt et stadig tilbakevendende samtaleemne for ekteparet Colt. Melissa var bekymret. Hun visste at de dypt konservative foreldrene elsket barnebarnet sitt, 11

men også at det ville sjokkere dem hvis de fikk vite at han var homofil.

Det ville de aldri akseptere.

Dette gjorde Jacob Colt irritert og iblant rasende. Han mente at svigerforeldrene burde elske Stephen like betingelsesløst som de elsket Elin, uavhengig av sønnens legning. Jacob og Melissa kranglet stadig mer om dette i ferien.

Under en spasertur i Savannah så Colt plutselig et ansikt på en valgplakat, et ansikt som minnet ham om Hans Ecker. Ecker var, i likhet med Silfverbielke, blitt avhørt i forbindelse med etterforskningen av drapet på Alexander de Wahl. De tre hadde vært studiekamerater på Sandsiöö Gymnasiala Internat.

Og nå begynte bitene å falle på plass for Jacob.

Bare en time senere fikk han en telefon fra Henrik Vadh i Stockholm. Politiet hadde mottatt et brev fra Silfverbielkes advokat, et brev som han hadde fått beskjed om å sende i tilfelle Silfverbielke ikke returnerte til Stockholm innen en bestemt dato.

I brevet skrev Silfverbielke at han det siste året hadde blitt stadig mer bekymret for sin venn, Hans Ecker. Ecker hadde innrømmet at han hadde drept Alexander de Wahl og en prostituert i Berlin. Han hadde også blitt stadig mer aggressiv. Før ferien de tok sammen, hadde Christopher fryktet for sitt liv.

Vadh fortalte også at førstebetjent Bergman hadde sett et bilde av Hans Ecker i Dagens Industri, og gjenkjent ham med en gang. Det var den samme mannen som hadde mishandlet fylliken og Bergman selv i et smug i Gamla stan.

Jacob Colt bestemte seg for å ta første fly hjem for å være med og pågripe Ecker på Arlanda når han kom tilbake fra ferien.

Melissa ba ham bli i Savannah og støtte henne. Hun var irritert over at Jacob alltid prioriterte jobben framfor henne. Hun var også redd for hvordan foreldrene ville reagere hvis de fant ut at sønnen hennes var homofil.

Men Jacob reiste.

Hans Ecker og Veronica Svahnberg ble arrestert på Arlanda, 12

og Ecker ble sittende i lange avhør. De fortalte ham at han var mistenkt for drapene på Alexander de Wahl, den prostituerte Renate Steiner i Berlin, grønnsakhandleren Hector Gomez og drankeren Erkki Lahtinen, og for grov vold mot førstebetjent Sven Bergman.

Påtalemyndigheten klarte ikke å bevise at Ecker var skyldig i alle drapene, men til slutt ble han dømt til ti års fengsel for mord og ytterligere seks måneder for volden mot Sven Bergman.

Ecker ble sendt til Kumla, der han raskt frivillig søkte om å bli satt på isolat etter å ha blitt banket opp av de hensynsløse medfangene Mirek, Tyrkeren og Storslakteren. En dag ga vaktene ham et brev. Ecker åpnet det fort, men brevet var bare på to linjer: Det man påbegynner, bør man fullføre.

Veronica is a true darling. Nyt utsikten. /CS Da Ecker innså at Christopher ikke bare var i live, men også hadde tenkt å slå seg sammen med Veronica, brøt han helt sammen.

Samtidig dukket Christopher Silfverbielke opp i Sveits for å ta kontroll over de åtti millioner kronene i fondet. På mirakuløst vis hadde han overlevd slaget med brannslukningsapparatet og kampen mot døden i sjøen i Hellas. Etter sykehusoppholdet hadde han lagt ut på en lang reise.

Veronica Svahnberg – knust over å sitte alene med den unge sønnen Christian i den flotte villaen som de hadde kjøpt i Danderyd, og fortvilet over alle regningene som strømmet på – ble veldig overrasket da det en kveld ringte på døren og hun så hvem det var.

Foran henne sto Christopher, mannen hun elsket og begjærte, solbrun og kjekkere enn noensinne.

Da hun stammende spurte hvordan det sto til med ham, svarte han: «Jeg er i usedvanlig godt humør.»

13

NABOEN Under den lange rekonvalesensen etter Eckers overfall, dro Christopher Silfverbielke til Brasil. Han var sikker på at han var blitt erklært død i Sverige og at politiet da ville miste interessen for ham.

I Rio de Janeiro traff han Rudi Schwartz, en ett år eldre tysk ingeniør som liknet på Christopher. Schwartz hadde førtidspensjonert seg etter å ha arvet femten millioner kroner da foreldrene døde i en trafikkulykke. Nå reiste han jorden rundt, men la ikke skjul på at han var lei av ensomheten.

Silfverbielke så umiddelbart sin sjanse.

I løpet av noen dager ble han den gode vennen som Schwartz hadde savnet hele livet. Den verdensvante Christopher tok med seg den sjenerte og usikre Rudi på utflukter. Han introduserte ham også for noen løse kvinner, som ga dem begge fantastiske opplevelser. Da Silfverbielke foreslo et lite elvecruise på Amazonas, ble Rudi overlykkelig.

Rudi Schwartz kom aldri tilbake fra ferden oppover elva, som var full av krokodiller. Silfverbielke gikk rolig gjennom alle notater og papirer som Rudi så uforsiktig hadde etterlatt seg.

Deretter overtok han like rolig tyskerens identitet og dro tilbake til Sverige, femten millioner kroner rikere.

Silfverbielke sjekket listen over gjøremål og kom fram til at det fremdeles gjensto noen punkter.

Han satte en djevelsk plan ut i livet.

Etter å ha kjøpt en villa i et idyllisk område av Viby i Sollentuna, ga han seg ut for å være den tyske låsesmeden Rudi, som hadde flyttet fra Östersund etter en skilsmisse. Det naboene ikke visste, var at to innleide arbeidere fra Estland jobbet døgnet rundt for å forvandle «Rudis» kjeller til et fengsel.

Silfverbielke lovet Veronica at de begge to og den lille sønnen hennes, Christian, skulle starte et nytt liv i utlandet så snart han hadde tatt seg av noen saker.

Av Veronica fikk Silfverbielke vite at Hans Ecker skulle over14

føres fra Kumla til Norrtäljeanstalten fordi han nok en gang hadde blitt banket opp av medfanger. Silfverbielke fulgte rolig etter fangetransporten, presset den av veien i Brottby, skjøt i hjel de to vaktene og tok Ecker til fange. Senere samme dag brukte han skoene til Ecker da han kjørte de to livredde estlenderne til en skogsvei i Märsta og henrettet dem med et par skudd.

Hans Ecker forsto absolutt ingenting. Silfverbielke holdt ham fanget i kjelleren der han var tvunget til å leve på hundemat og vann. I tillegg plaget han Ecker med kjedelige filmer om arkeologiske utgravninger.

Til å begynne med.

Litt etter litt gikk det opp for Ecker hvor forferdelig syk Silfverbielke var. Noen ganger skrudde han opp temperaturen i badstuen så Ecker badet i svette. Andre ganger senket han den til han skalv av kulde. Han ga Ecker kjedelige bøker å lese og en bokhylle fra Ikea som han skulle prøve å montere selv om noen av delene manglet.

Mens Ecker led i kjelleren, var Silfverbielke i usedvanlig godt humør. Som den tyske låsesmeden Rudi, ble han snart svært populær i nabolaget. Han gjorde spesielt inntrykk på sykepleieren Ylva, kona til den ikke spesielt begavede bygningsarbeideren Kenta.

Det varte ikke lenge før «Rudi» gikk til sengs med Ylva. Han lærte henne ting hun tidligere bare hadde lest eller hørt om.

Samtidig begynte merkelige ting å utspille seg i det tidligere så stille og fredelige boligstrøket. Postkasser ble ramponert, noen fikk en slange i postkassen, bildekk ble skåret opp og vinduer ble knust. Stemningen blant naboene var svært amper inntil Rudi dukket opp som den reddende engel og foreslo at de skulle starte et nabofellesskap. Han fikk også snart i oppdrag å montere alarmer og nye låser hos naboene, noe som praktisk nok ga ham adgang til husene deres.

Samtidig jobbet Jacob Colt og gruppen hans med å oppklare de to dobbeltmordene, som tilsynelatende hadde skjedd 15

på samme dag. De hadde fått hjelp av førstebetjent Linda Schecker, som hadde gjort lynkarriere i politiet. Hun hadde spurt om å få bli overført fra Göteborg til Colts gruppe.

Schecker viste seg raskt å være en lysende begavet politikvinne, men Jacob mistenkte at hun bar på flere hemmeligheter som hun ikke ville avsløre.

Og han hadde rett. For det første var Linda bifil og livredd for at dette skulle bli kjent i politiet. For det andre hadde hun for fjorten år siden blitt utsatt for en grusom gruppevoldtekt i en sykkelkjeller i Flemingsberg, der hun bodde den gangen.

Rico og gjengen hans hadde ikke bare ydmyket henne ved å voldta henne i flere kroppsåpninger og spytte på henne. De hadde også gjort henne gravid og smittet henne med klamydia.

Linda Schecker bar derfor alene på skammen og skyldfølelsen, som etter hvert utviklet seg til rent hat. Hun sverget på at hun en dag skulle ta hevn. Det var grunnen til at hun av og til spionerte på den kriminelle Rico-gjengen.

Silfverbielke var i sitt livs form. Han tvang Veronica til stadig mer perverse sexleker, som han filmet. Senere viste han disse filmene for Ecker, som fremdeles var innesperret i kjelleren.

Imens koste han seg med naboen Ylva. Utad var han den perfekte nabo.

Ecker ble stadig mer deprimert. Han var overbevist om at han skulle dø. Han prøvde forgjeves å få svar på hvorfor han var blitt sluppet fri og så innesperret på nytt. Og hvorfor Silfverbielke hadde fått Hans anklaget for drap han selv hadde begått.

Da Hans Ecker fikk svaret, ble han iskald av frykt. Silfverbielke forklarte i fullt alvor at Hans i studietiden hadde lånt hundre kroner som han aldri hadde betalt tilbake. Han hadde også «rappet» en jente som Christopher hadde sjekket opp på en fest.

Tyveri og svik. Utilgivelig.

Ecker ble hysterisk. Det var jo bare bagateller som dessuten 16

hadde skjedd for over ti år siden! Hvordan kunne Christopher i det hele tatt tenke på dette?

Silfverbielke hadde bare ristet på hodet og servert Hans mer hundemat. Etterpå hadde han plaget ham med den ene filmen etter den andre, filmer der Ecker kunne se kjæresten sin delta i perverse sexleker med Silfverbielke.

Bankmannen Herman de Wahl, som hadde knust Olof Silfverbielkes livsverk, var neste offer. Med hjelp fra den homoseksuelle servitøren Stephan Sidh – som han senere myrdet – greide Christopher å få tatt bilder av den mektige mannen i en svært kompromitterende situasjon sammen med servitøren, som deretter anmeldte de Wahl for voldtekt.

Skandalen tvang finansmannen til å fratre som toppsjef i banken, noe som førte til at han fikk et hjerteinfarkt. Silfverbielke var likevel ikke fornøyd. Han kontaktet de Wahl anonymt, hevdet at han visste hvem som hadde drept sønnen hans, hvem som hadde stått bak utpresningen mot de Wahl, og hvem som hadde myrdet den homofile servitøren. Silfverbielke var villig til å selge denne informasjonen for to hundre og femti tusen euro kontant.

Herman de Wahl hadde ikke følt at han hadde noe valg.

På et mørkt sted utenfor Stockholm ble han overfalt av en maskert Silfverbielke, som skar av penisen hans, stjal vesken med millionene og forsvant.

Fra den dagen var Herman de Wahl et knust, skjelvende og invalidisert vrak.

Og Christopher Silfverbielke kunne tilfreds slå fast at han hadde hevnet sin far.

Men det var flere ting som måtte gjøres.

Silfverbielke hadde lenge vært forbannet på overbetjent Colt, som ifølge avisene ble betraktet som en av de skarpeste hjernene i det svenske politiet.

Amatør, tenkte Silfverbielke. Colt var en det kanskje var verdt å ha det litt moro med. Han avsluttet mobilabonnementet til både Jacob og Melissa, sa opp strømmen til rekkehuset 17

deres i Sollentuna og solgte huset til et fiktivt firma i utlandet.

I løpet av noen uker ble livet til Jacob Colt forvandlet til et helvete.

Samtidig gikk ekteskapet deres i bølger. De kranglet stadig om reaksjonene til Melissas foreldre. Joshua og Margaret Colt nevnte ikke lenger Stephen i telefonen og lurte bare på hvordan det sto til med Elin, noe som gjorde Jacob rasende.

Melissa reagerte med en blanding av sorg, fortvilelse og sinne. Hun tok beroligende piller, og det endte med at ekteparet begynte å gå i parterapi. Melissa krevde at Jacob måtte vise forståelse for de konservative holdningene til folk i sørstatsbyen.

Samtidig fikk Linda Schecker nye problemer. Under drapsetterforskningen møtte hun jevnaldrende Sara Hahne, og de hadde startet et forhold. Linda hadde aldri vært så forelsket før i hele sitt liv, og hun var overbevist om at hun nå hadde funnet sin livsledsagerske.

Men på grunn av jobben var Linda blitt tvunget til å jobbe mye overtid og bryte mange løfter. Sara begynte å tvile, og til slutt hadde hun forlatt Linda. Etter lange diskusjoner hadde hun kommet tilbake og lovet å gjøre et forsøk til, bare for å bli sveket av Linda igjen.

Under etterforskningen av dobbeltmordene begynte både Jacob Colt og Henrik Vadh å bli sikre på at Christopher Silfverbielke var i live, og at han hadde kommet tilbake til Sverige. En dag da Jacob sto i hagen og malte huset sitt, kom en mann joggende forbi. Jacob fikk så vidt et glimt av ansiktet hans. Dette trigget hukommelsen hans, men først senere gikk det opp for overbetjenten at det var Silfverbielke som hadde jogget forbi ham bare på noen få meters avstand!

Silfverbielke slapp Hans Ecker ut av fengselet i kjelleren. Med seg fikk han et dvd-etui som hadde et nakenbilde av Veronica og tittelen Lydige Veronicas lyster på coveret. Ecker ble tvunget til å vente, bundet og naken, i Silfverbielkes minibuss mens Christopher brøt seg inn i Mariana Granaths leilighet.

18

Silfverbielke overrasket henne da hun kom hjem. Mens Christopher voldtok henne, erklærte han sin kjærlighet. Etterpå bandt han henne og lovet å komme tilbake og ta henne med til utlandet.

Oppklaringen skjedde en helg da politimennene på Jacob Colts gruppe var samlet på en gård utenfor Örebro for å feire femtiårsdagen til ham og Henrik Vadh. Plutselig fikk Colt en telefon fra politiet i Södertälje. De fortalte ham om en forvirret, naken mann som hadde kommet inn på politistasjonen og sagt at han var den etterlyste Hans Ecker. Men han påsto at han var uskyldig i drapene på de estiske bygningsarbeiderne og de svenske fengselsbetjentene. Han fortalte at det i virkeligheten var Christopher Silfverbielke som sto bak.

Politiet, som hadde spanet på Veronica Svahnberg i tilfelle Ecker skulle dukke opp der, forsto nå sammenhengen.

Imens gjorde Silfverbielke sin store tabbe. Lengselen etter et siste nummer med Veronica Svahnberg ble for sterk. Han dro hjem til henne for å dominere henne enda en gang. Og som vanlig ga hun etter. Hun var fremdeles overbevist om at de snart skulle dra til utlandet sammen.

Under sexlekene begynte babyen til Veronica å gråte. Christopher lovet å trøste ham mens Veronica gikk i dusjen. Da Christopher senere sovnet, utmattet av sprit og kokain, oppdaget Veronica til sin forferdelse at den lille gutten hadde blitt taus for alltid, med en pute over ansiktet. Hun reagerte med å knivstikke Silfverbielke.

Politimennene ble møtt av en Veronica Svahnberg som sto blodig foran dem med et tomt uttrykk i ansiktet. Hun var kledd i svart korsett, svarte strømper, strømpeholdere og høyhælte sko.

Svahnberg ble arrestert, og Silfverbielke ble kjørt i ambulanse til Danderyd sykehus, der to politimenn holdt vakt utenfor rommet hans. I mellomtiden var Jacob Colt og Henrik Vadh på vei til Stockholm i full fart.

Colt ante uråd straks han så den tomme stolen i korridoren 19

utenfor Silfverbielkes rom. Han så en kropp under lakenet i sykesengen og nærmet seg forsiktig.

Kroppen rørte seg ikke.

Colt dro vekk lakenet. Under lå en uniformert politimann som hadde blitt kvalt med ledningen som hadde vært koblet til pasientalarmen.

Colt og Vadh stormet ned trappene. Da Colt lot blikket gli over parkeringsplassen utenfor sykehuset, pep mobiltelefon hans. En sms kom til syne på skjermen: Det var nesten, Colt. Men du er ikke god nok. Ha en fin sommer, så kommer jeg kanskje og hilser på deg en gang. Med vennlig hilsen, CS. Fire dager senere fant moren Veronica Svanhberg liggende på barnerommet i villaen sin. Under obduksjonen ble det konkludert med at dødsårsaken var en overdose sovetabletter i kombinasjon med alkohol og kokain.

Selv om Hans Ecker nektet for at han hadde hatt noe å gjøre med drapene på de to estiske bygningsarbeiderne i Märsta, ble han likevel dømt på bakgrunn av tekniske bevis.

Etter fire dager på Kumla ble han nødt til å begjære isolat.

De gamle fiendene hans, Tyrkeren og Mirek, hadde ønsket ham velkommen med en real omgang juling.

HJEMKOMSTEN Etter flukten fra Sverige slo Christopher Silfverbielke seg ned i Ft. Myers på vestkysten av Florida. Med litt over hundre millioner kroner på kontoen i Sveits trengte han ikke lenger å bekymre seg over utgiftene. Han levde et behagelig liv i solen og funderte ofte på hvor store idioter svenskene var, spesielt overbetjent Colt.

Men etter hvert som tiden gikk, måtte han justere denne opp20

fatningen. Amerikanerne – i hvert fall mange av dem – var like store fehoder som de landsmennene han hadde forlatt. Når han var på varehuset WalMart, kjente han ofte en sterk trang til å myrde mange av de stygge og tjukke menneskene som sto i veien for ham mellom hyllene.

Frustrasjonen over ikke å kunne ta seg av moren – Irma Silfverbielke – ble stadig sterkere.

Likeledes var det med Mariana Granath. Ettersom han hadde vært nødt til å flykte fra Sverige så raskt, hadde han ikke hatt tid til å ta henne med seg.

En plan tok langsomt form i Christophers hjerne.

Han skulle dra tilbake til Sverige for å hente moren og Mariana, ta dem med seg, flytte til Spania og leve et avslappet og bedagelig liv der.

I mellomtiden hadde overbetjent Jacob Colt begått sitt livs kanskje største tabbe i Sverige. Nøyaktig hva det var som hadde vekket følelsene deres den søndags ettermiddagen i leiligheten til Linda Schecker, visste han ikke.

Men det hadde skjedd.

De hadde elsket vilt og hemningsløst på gulvet i stuen hennes. Gispet, revet, slitt og bitt. Sukket og kysset. Og ligget tett inntil hverandre lenge etterpå.

Forholdet til den over tjue år yngre førstebetjenten hadde selvfølgelig vært galskap fra første stund. De hadde prøvd å skjule følelsene sine så godt det lot seg gjøre på jobben.

Selv om Jacob hadde gjort det klart at han verken kunne eller ville gå fra kona si, varte det ikke lenge før Linda uttrykte skuffelse over at de aldri kunne møtes som et vanlig par, gå ut på restaurant eller sove sammen.

Mye alkohol og kokain kombinert med overdreven selvtillit fikk Silfverbielke til å gjøre tabber i Florida. Han myrdet noen kvinner han hadde tilfeldig sex med, og under et besøk i Key West begynte han å drikke alkohol med en fyr som viste seg å 21

være en politimann som etterforsket et av de drapene Christopher hadde begått.

Det var bare én løsning.

Christopher drakk politimannen hjelpeløst beruset, overmannet ham, kjørte ham til sumpene i Everglades og kastet ham til alligatorene.

Siden han var ettersøkt gjennom Interpol for flere drap, var det selvfølgelig umulig å dra tilbake til Sverige som Christopher Silfverbielke. Dermed ble det igjen nødvendig å ta en annen manns identitet.

Christopher dro til Toronto i Canada og ble sittende i flere dager på en jernbanestasjon inntil et passende offer som liknet på ham dukket opp. Silfverbielke kartla Tom Sharps liv, fulgte etter ham hjem og tok kontroll over identiteten og bankkontoene hans. Da det var gjort, myrdet han Sharp og dumpet ham i Ontariosjøen.

Deretter etablerte Silfverbielke – med hjelp fra den gamle innsidekontakten hans i London – et firma som fikk en startkapital på ti millioner fra fondet.

I Tyskland skaffet Christopher seg en firehjulsdreven Audi, en Chevrolet-varebil, en Glock og et automatvåpen – den israelske maskinpistolen Uzi. Under en overnatting i København kikket Christopher på tv-en og ble umiddelbart veldig interessert i det danske nyhetsankeret Bettine Winter. Han sendte blomster til henne med en vennlig hilsen på engelsk før han fortsatte turen til Sverige.

Selv om han hadde skaffet seg en falsk identitet som Tom Sharp, innså Christopher at det kunne være farlig å oppholde seg for mye i Stockholm. Gjennom en megler i Ljungby kjøpte firmaet hans derfor en liten gård utenfor Vittaryd i Småland.

Under innredningen av huset og låven på gården kjøpte Christopher alt det han trengte i Linköping og Jönköping. Han hadde ikke lyst til å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet og nysgjerrighet i traktene rundt Ljungby.

22

Christopher gjorde gjentatte forsøk på å kontakte moren.

Han fikk ingen svar.

Desperat brøt han seg inn i leiligheten hennes, et innbrudd som ble oppdaget av en nabo, som ringte politiet. Silfverbielke greide å slå ned politimennene som dukket opp. Så stakk han av. Før det hadde han skjønt at moren var død. Han hadde også funnet et brev som hadde sjokkert ham.

Christopher hadde en halvsøster!

Da Jacob Colt og gruppen hans forsto at Silfverbielke ikke bare var i live, men at han også hadde kommet tilbake til Sverige, brukte de alle tilgjengelige ressurser på spaningen. Anna Nordin, Silfverbielkes halvsøster, ble avhørt. Etterpå skygget de henne og avlyttet telefonen hennes – uten resultat.

Da Silfverbielke nærmet seg Mariana Granath, fikk han seg en ubehagelig overraskelse. Han så Mariana kysse en mann, som overrakte henne en ring.

Christopher ble rasende. Han hadde tatt feil av Mariana.

Ettersom hun ikke hadde ventet på ham, var hun åpenbart bare et billig ludder som ikke visste sitt eget beste.

Og moren. Hvis ikke overbetjent Colt hadde jaget Christopher ut av landet, så kunne han ha blitt og tatt hånd om henne.

I så fall ville hun fremdeles ha vært i live.

I Silfverbielkes hjerne var alt Colts skyld. Dette var ikke noe han skulle slippe ustraffet fra!

Christopher kontaktet halvsøsteren Anna. Da «pappaen» hennes døde, hadde moren fortalt henne sannheten – at den virkelige faren hennes var forretningsmannen Olof Silfverbielke, som moren hadde hatt et kortvarig forhold til.

Av naturlige grunner ble Anna livredd da Christopher en kveld ringte på døren hennes og overrakte henne blomster.

Hun nektet å snakke med ham og låste døren.

Men Christopher ga ikke opp. Han nærmet seg Anna forsiktig, og til slutt gikk hun med på å møte ham.

Anna Nordin bar selv på to mørke hemmeligheter. Gjennom store deler av livet hadde hun blitt ydmyket, mobbet og 23

plaget. Til slutt hadde hun sett seg nødt til å gjøre noe med det for å overleve. En gutt som hadde mobbet henne og gjort seksuelle tilnærmelser i niende klasse, ble funnet druknet på en leirskole. En kollega som gjennom mange år hadde prøvd å legge an på henne og under en konferanse forsøkt å voldta henne, ble funnet drept utenfor hytta si. Det første dødsfallet ble betraktet som en ulykke. Drapet ved hytta ble aldri oppklart.

Dessuten hadde Anna igjen fått et problem som hun ikke visste hvordan hun skulle løse. For et halvt år siden hadde hun innledet et forhold til Michael, en fantastisk mann som hadde lovet henne gull og grønne skoger.

En dag da Anna var ute og spaserte i sentrum av Stockholm, gikk hele livet hennes i grus. Utenfor Åhléns sto Michael sammen med kona og de to døtrene deres. De smilte lykkelig og hadde det morsomt.

Anna konfronterte Michael og avsluttet forholdet. For å skremme ham og få ham til å holde seg unna, påsto hun også at han hadde gjort henne gravid.

Men Michael slo seg ikke til ro med dette. Han forlangte at Anna skulle ta abort og fortsette med å være elskerinnen hans.

Snart begynte han å forfølge henne og true henne.

Imens fikk Jacob Colt enda større problemer. Da Linda en dag fortalte ham at hun var gravid, ble hele livet hans snudd på hodet. Det ble ikke bedre da kollegaen og den beste vennen hans, Henrik Vadh, oppdaget at de hadde et forhold. Etter Vadhs mening var det bare én løsning for Jacob – gjøre det slutt med Linda og få henne til å si opp jobben.

Samtidig innledet Silfverbielke en sjarmoffensiv mot Bettine Winter. Tv-stjernen ble som fortryllet av den sjarmerende kanadieren, som var morsommere og mer verdensvant enn noen av dem hun før hadde vært sammen med.

Sharp fortalte at han jobbet som IT-sikkerhetsekspert, med 24

regjeringer, militære myndigheter og store, internasjonale firmaer som kunder. Altså kunne han ikke fortelle henne noe om arbeidet sitt. Av og til, som når Pentagon ringte, var han nødt til å reise bort en stund på kort varsel. Gården i Vittaryd hadde han bare kjøpt for å få være i fred og lade batteriene når verden kunne klare seg uten ham i noen uker.

Bettine Winter syntes dette var spennende. Siden hun selv hadde et ganske tøft arbeidsprogram, var det bare praktisk å ha et forhold til en mann som ikke krevde at hun skulle være til stede hver dag. Dessuten ville hun – på grunn av paparazzifotografer – helst ikke vise seg ute i København sammen med en kjæreste.

Da Silfverbielke en dag hentet Bettine i København og inviterte henne på noen døgn med champagne og sex i Vittaryd, ble paret, uten at de merket det, skygget av den danske, alkoholiserte fotografen Peder Poul-Hansen. Han fulgte etter dem helt til Vittaryd, der han snek seg rundt på gården og tok bilder av en naken Bettine Winter mens hun knullet med den nye kjæresten sin, Tom Sharp.

Men Silfverbielke ble tilfeldigvis oppmerksom på en skygge utenfor vinduet, og reagerte lynraskt. Den døde Poul-Hansen ble innpakket i plast og lagt i bagasjerommet på sin gamle Ford Mondeo, som Silfverbielke gjemte på låven.

Anna Nordins problemer med Michael ble stadig verre. Han skrev truende brev og tekstmeldinger, Anna fikk avføring i postkassen og noen bestilte dyre biler og reiser i hennes navn.

Anna vekslet mellom fortvilelse og raseri. Til slutt betrodde hun seg til Christopher, som hun følte seg sterkere og sterkere knyttet til.

Silfverbielkes tanker kretset stadig oftere om overbetjent Colt. Det var hans skyld at moren hadde dødd uten at Christopher hadde fått sjansen til å ta et siste farvel med henne. Den djevelske planen hans ble mer og mer raffinert. Han innså at han ville få stor nytte av halvsøsteren.

Men først måtte han hjelpe henne med Michael.

25

Anna forsto etter hvert at det bare fantes én løsning på problemet.

Michael måtte dø.

Og Christopher skulle hjelpe henne.

Linda Schecker hadde veid mellom følelser og fornuft, og til slutt bestemt seg for å ta abort.

Men hun hadde fått Jacob til å love at han skulle være med henne.

Ti minutter før hun skulle trilles inn for inngrepet, innså hun at han hadde sveket henne enda en gang.

Senere forsto Colt, som hadde vært nødt til å rykke ut på et nødanrop, det samme.

Han hadde sveket Linda.

Etter aborten ga Schecker beskjed om at hun var syk. Selv om Jacob prøvde å få tak i henne på telefonen, og ringte på døren hennes, gikk det lang tid før hun i det hele tatt kommuniserte med ham igjen.

Chhristopher Silfverbielke var overstrømmende vennlig i sin nye rolle som bror. Han hadde ingen motforestillinger mot å hjelpe Anna med å bli kvitt den truende Michael.

En kveld kjørte de til Tyresö der Michael bodde. De ventet til han kom ut for å ta fatt på den vanlige joggeturen. Anna løp etter ham et stykke og ropte på ham. Da Michael snudde seg forbauset, kjørte Silfverbielke på ham i stor fart, så slo Anna ham i hode med et balltre.

Tiden kom for Silfverbielke til å sette den djevelske planen sin ut i livet. På julaften gikk Christopher til aksjon. Da han ringte på døren til familien Colts rekkehus, visste han ikke at Jacob Colt nettopp hadde fått melding om et drap, slik at han hadde vært nødt til å rykke ut hjemmefra. Noen minutter senere ble Melissa, Elin og Stephen Colt truet med våpen og tvunget til å binde hverandre med plaststrips. Etterpå ble de ført ut til den ventende folkevognbussen. Det siste Silfverbielke 26

gjorde, var å helle en blanding av bensin og diesel rundt i huset og kaste en brennende lighter i en av pyttene.

Deretter kjørte han rolig ut av boligstrøket med fangene i lasterommet med kurs for skogene utenfor Uppsala.

1 Julaften Jacob Colt ville hyle.

Slå, sparke, kanskje drepe.

Men ikke en lyd kom forbi leppene hans.

Han knyttet nevene. Tårer av frykt, hat og tvil rant nedover kinnene.

For en stund forsvant alle lyder. Buldringen fra motorene i brannbilene, naboenes opprørte stemmer, hundebjeff og smatringen fra propellene til politihelikopteret som sirklet over ham.

I denne merkelige stillheten stirret han på snøen som langsomt ble svart av sot mens stanken av røyk ble sterkere og sterkere.

Samtidig ble Jacob forbauset over den følelsesmessige bergog-dal-banen som han hadde havnet i. I det ene øyeblikket var han overmannet av sorg og selvforakt. I det neste prøvde politihjernen å skape orden og mane fram handlekraft.

Og like plutselig – en ufattelig trøtthet som fikk ham til å lengte etter en seng med hvite, nyvaskede laken og åtte timers søvn, som han kunne våkne fra i visshet om at alt bare hadde vært et mareritt.

Colt sank ned på huk, tok ren snø i hendene og gned seg i ansiktet.

Hånden på skulderen kjentes som et hammerslag.

«Jaså. Har’u klappa helt sammen nå? Virker som om du 29

ikke er så tøff når det virkelig gjelder. Men nå må vi prate alvor, ser’u, for dette her får jo hele strøket til å synke i verdi og …»

Naboen, Nils Green. Mannen som ungene allerede for mange år siden hadde døpt Galegubben. En tragisk figur som raste mot barn for småtterier og i over tjue år hadde skapt splid og ufred i boligstrøket Hollywood, der Jacob, Melissa og ungene hadde bodd like lenge.

Noe brast i Jacob. Sveriges verste seriemorder, psykopaten Christopher Silfverbielke, hadde nettopp kidnappet familien hans og brent ned huset deres – på julaften.

Og det eneste Galegubben var opptatt av, var hvordan dette kunne påvirke verdien på rekkehuset som han for lengst hadde blitt rik på.

Colt reiste seg fort, snurret rundt og grep tak i mannens jakkekrager med begge hender. Han stirret Green rett inn i øynene og hvisket: «Dra til helvete!»

Jacob ga mannen en dytt så han snublet bakover. Deretter tok han noen raske steg mot Hollywoodvägen for å få være i fred. Han gravde opp mobiltelefonen og tastet et nummer.

«Hvordan er det med deg, Jacob? Hva faen har skjedd?»

Colt trakk pusten dypt. Bare det å høre stemmen til Henrik Vadh, som hadde vært en venn og kollega i over ti år, gjorde ham litt roligere.

«Dette kommer du ikke til å tro. Silfverbielke har brent ned huset mitt og kidnappet familien min. Han ringte meg fra telefonen til Melissa. Jeg hørte ungene skrike i bakgrunnen!»

Det ble stille i noen sekunder i den andre enden. Så: «Du tuller med meg?»

Colt slet med å snakke rolig. Tårene presset seg på.

«Nei …» hvisket han hest. «Kom hit, Henrik …»

30

Med mobiltelefonen presset mot øret betraktet førstebetjent Henrik Vadh det som foregikk rundt ham. Kollegene hans hadde avsperret åstedet, og hadde det ikke vært for samtalen med Jacob, hadde han fortsatt med å lede arbeidet.

De hadde fått meldingen for et par timer siden. Alle hadde vært nødt til å avbryte julefeiringen og dra til Tensta med en gang. En ung jente hadde falt ned fra balkongen i femte etasje og dødd momentant.

Vadh husket ironien i den barske Göteborg-stemmen til teknikeren Björn Rydh da han hadde spurt ham hva som hadde skjedd: «En ung jente som tilfeldigvis snublet og falt ned …»

Henrik Vadh hadde forstått hva teknikeren hadde siktet til.

Undersøkelser hadde vist at over sytti tusen ungdommer i Sverige ikke selv kunne få velge hvem de ville være sammen med. Og de visste hva straffen ville bli om de trosset tradisjoner, moralregler, fedre og brødre.

Likevel. Sjekke. Dobbeltsjekke.

Teknikeren hadde fortsatt: «Det var ingen skoavtrykk ved liket, bortsett fra politiets – jeg har spurt dem hvor de gikk. Ingen tegn på kamp her nede. Dessuten så et vitne at hun falt det siste stykket. Jenta bodde i blokken. Femte etasje. Kurder fra Tyrkia.»

Mens Björn Rydh og kollegaen Christer Ehn jobbet med de tekniske undersøkelsene, hadde Jacob og Henrik tatt fatt på sine oppgaver. I leiligheten satt moren til den døde jenta og gråt. På balkongen var det tydelige spor etter kamp. Broren og faren til jenta hadde forduftet.

Enda en balkongjente, hadde Vadh tenkt. Jacob hadde bedt ham tilkalle flere kolleger for å starte operasjon ringe på dører pronto.

Så hadde Jacob fått den dramatiske beskjeden og dratt av sted med en gang.

Vadh hadde blitt i Tensta og bedt en stille bønn om at det var falsk alarm.

31

Og nå.

Bekreftelsen på at det verst tenkelige hadde skjedd.

Vadh bet tennene så hardt sammen at det gjorde vondt i kjevene.

«Jeg kommer så fort jeg kan, Jacob!»

Colt stirret sammenbitt gjennom frontruten mens vindusviskerne feide vekk snøfnuggene.

«For en jævel!» Henrik blinket til høyre og svingte inn på motorveien til Stockholm.

Jacob svelget tungt.

«Han har Melissa, Henrik. Han har barna mine, den jævelen.

Jeg sa at jeg skulle drepe ham hvis han rørte kona mi. Da sa han at han skulle begynne med Elin.»

Vadh skar en grimase og økte farten. «Vi skal ta faenskapet, Jacob. Jeg lover.»

Hvordan kan du love det? Colt lente hodet bakover mot nakkestøtten og lukket øynene. Christopher Silfverbielke hadde vært en føljetong i flere år. Flere ganger hadde de nesten greid å ta ham, men psykopaten hadde alltid vært ett skritt foran dem, brukt falske identiteter og greid å komme seg unna.

Hvordan skulle de finne galningen og redde Melissa og barna før det var for sent?

Henrik Vadh hadde kommet til Hollywood tett fulgt av kolleger som tidligere hadde fått beskjed om å dra til Tensta for å ringe på dører og stille spørsmål om balkongjenta. Etter samtalen med Jacob hadde Vadh gitt to av politimennene ordre om å bli igjen i Tensta. Resten skulle bli med ham til ruinene av Colts rekkehus.

Mens Henrik og Jacob var på vei til hovedstaden, skulle Sven Bergman og de andre sette himmel og jord i bevegelse for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd med jenta. Å kidnappe familien til overbetjenten var definitivt å gå for langt.

32

På politistasjonen laget Henrik Vadh sterk kaffe til dem. Jacob tok av røret for å slå nummeret til faren, Hans-Erik Jörgensen.

Jacob hadde bedt den pensjonerte overbetjenten om å komme og feire jul sammen med dem. Men faren, som var blitt urovekkende sliten og trøtt det siste året, hadde vennlig, men bestemt avslått og sagt at han heller ville bli på hytta i Kämpinge. Men familien Colt var alltid velkommen hos ham.

Colt stoppet med røret halvveis til øret. For mange år siden hadde lillebroren, Niels, druknet på en fisketur sammen med faren, noe Hans-Erik aldri hadde kommet over. Da Stephen Colt ble født, hadde bestefaren umiddelbart tatt ham til sitt hjerte. Et dypt vennskap hadde oppstått. De siste årene hadde Stephen og kjæresten hans, Joachim, bodd i bestefarens leilighet i nærheten av Möllevångstorget i Malmö. De hilste ofte på ham i hytta på den skånske landsbygda.

Jacob kikket ut av vinduet. I skjæret fra gatelampene så han at det snødde enda tettere nå. Forhåpentligvis ville været gjøre det vanskeligere for galningen Silfverbielke å gjennomføre planene sine.

Men det førte også til at sporene forsvant raskere.

Han slo nummeret. Først Niels, nå Stephen. Hvordan ville faren reagere på dette?

«Er det deg, Jacob? Så hyggelig! God jul! Hvordan går det med dere der oppe?»

«Pappa …»

Colt anstrengte seg for å holde stemmen rolig, men faren merket at noe var galt.

«Hva er i veien, Jacob? Ingenting med barna, håper jeg.»

Usikkert og famlende greide Jacob å fortelle hva som hadde skjedd. Da han kom til telefonsamtalen med Silfverbielke, hørte han at faren trakk pusten.

«Du forstår vel hva som ligger bak dette?»

Jacob var fremdeles fylt av sorg, hat, frykt og raseri. Han hadde problemer med å holde styr på følelser og tanker.

«Hva mener du?»

33

«Det er ikke familien din han vil til livs. Det er deg. Når skjedde dette?»

«Bare for noen timer siden.»

«Og hvor var du da?»

«Jeg fikk melding fra stasjonen om at en jente hadde falt ned fra en balkong. Mistanke om drap.»

«Og du dro?»

«Jeg var i tjeneste.»

«Jeg forstår.»

Faren var taus i noen sekunder før han fortsatte.

«Det var altså en strek i regningen for ham. Sannsynligvis hadde han bare tenkt å kidnappe deg.»

«Eller skyte meg foran familien.»

«Ikke umulig etter det du har fortalt meg om ham. Men hvorfor hadde dere ingen beskyttelse?»

«Spør politimesteren. Jeg har bedt om beskyttelse mange ganger, og det er ikke så lenge siden vi hadde en kjempekrangel om det. Men hun lot seg ikke rikke.»

Colt husket samtalen som om det var i går. Han hadde vært sint, men Kerstin Bergh hadde ikke veket en tomme.

Politimesteren var bare førtifem år gammel. Hun hadde gjort lynkarriere i politiet. Hun var vakker, singel og levde åpenbart for jobben. Bergh var kjent for ikke å unngå ubehagelige spørsmål. Når hun gikk inn i en diskusjon, var hun godt forberedt, noe som også førte til at hun vant. I det store og hele var hun godt likt i politiet, selv om det var noen menn som syntes de selv burde hatt jobben hennes.

«Og hva slags unnskyldning hadde hun?»

«At ingen hadde kommet med direkte trusler mot meg eller familien min. Det hadde hun for så vidt rett i, men enhver idiot burde ha skjønt at …»

Faren avbrøt ham.

«Tenk deg om nå, Jacob. Om du selv hadde vært så sikker i din sak, ville du vel ikke ha latt dem være igjen alene i huset, der han kunne få tak i dem.»

34

Jacob ble taus. Han lukket øynene.

Jeg svek dem. Igjen.

Stemmen til Hans-Erik Jörgensen ble mildere.

«Unnskyld, men du forstår sikkert hva jeg mener.»

«Jeg tror det.»

«Prøv å tenke klart nå. Det er deg han vil til livs. Det er derfor ingen grunn til at han skal gjøre dem noe. Antakeligvis kommer han til å be om en byttehandel. Dem mot deg. Før eller senere kommer han også til å gjøre en tabbe.»

«Det er ikke akkurat noen stor trøst akkurat nå.»

«Nei, men uansett hvor alvorlig situasjonen er, så må du tenke rasjonelt!»

«Jeg vet det.»

«Sett i gang nå. Du har andre ting å gjøre enn å prate med meg. Men takk for at du ringte. Hold meg underrettet. Om jeg kommer på noe, så ringer jeg.»

«Takk, pappa.» Stemmen til Jacob var fremdeles hes. «Vi snakkes.»

Henrik Vadh kom inn med to rykende kaffekopper. Han satte den ene foran Jacob. Så slo han seg ned i en av besøksstolene og nippet til den varme kaffen.

Colt stirret åndsfraværende ut av vinduet igjen. Han rørte ikke koppen.

Vadh ventet.

På en reaksjon. Et utbrudd. En teori.

Et eller annet.

Men ingenting skjedde.

«Du kan bo hos oss inntil videre,» sa Vadh lavt. «Vi har jo rom som står tomme etter at ungene flyttet ut og … Jeg har forresten snakket med Gunilla om det. Hun ba meg hilse. Hun syntes det er forferdelig, alt sammen. Hun sa at …»

Colt oppfattet ikke resten av setningen. Tankene hans hadde funnet nye baner.

Takk, men nei, takk, Henrik. Kona di og kona mi har vært 35

venner i ti år. Hvordan kan jeg være sikker på at du ikke har fortalt Gunilla om forholdet mitt til Linda? Gunilla hater meg sikkert om hun vet det. Det er slutt på grillkveldene våre i hagen, slutt på ferier sammen. Var forholdet til Linda verdt det? Antakeligvis ikke. Jeg har vært en idiot, men fordømmende blikk er det siste jeg vil ha akkurat nå. Jeg må finne familien min!

Jacob nikket.

«Snilt av deg, men akkurat nå er det ikke søvn som står høyest på prioriteringslisten min. Vi må sette i gang så fort som faen. Vi må kontakte gutta som ringer på dører i Rotebro, gå gjennom saken og …»

Vadh løftet hånden langsomt for å stoppe ham.

«Du forstår vel hva dette betyr?»

«Hva?» Colt så uforstående på ham.

Henrik vred seg. Han trakk pusten dypt.

«Du kan ikke lede denne etterforskningen. Det er din egen familie som er blitt kidnappet. Det gjør deg inhabil.»

«Ja, men for helvete, Henrik! Vi har jaktet på Silfverbielke i flere år. Det har vært forskjellige saker, men for meg har det bare dreid seg om én lang jakt på samme mann. Denne gangen har han faen ta meg gått for langt. Jeg mener at …»

Lenger kom han ikke før telefonen ringte. Jacob rev av røret.

«Colt.»

«Jacob, dette er Kerstin Bergh. Jeg fikk nettopp vite hva som har skjedd. Jeg er virkelig lei meg.»

Jacob kokte.

«Jaså, er du det? Hvis du hadde gitt familien min den beskyttelsen jeg ba om, så hadde dette aldri skjedd!»

Stemmen hennes var fremdeles vennlig da hun fortsatte.

Men den var blottet for tvil eller nøling: «Akkurat som deg må jeg ta beslutninger basert på fakta, ikke på følelser. Da vi diskuterte dette, kunne du ikke vise til noen konkrete trusler mot deg eller familien din. Hvis det hadde 36

endret seg, ville dere selvfølgelig ha fått beskyttelse. Men jeg er overbevist om at du er like sjokkert som meg over det som har hendt.»

Colt fikk seg ikke til å si noe. Bergh fortsatte: «Nå har vi fått en ny og svært bekymringsfull situasjon. Jeg kan forsikre deg om at vi tar den på største alvor.»

Hvem faen er «vi», tenkte Jacob, men han holdt kjeft og hørte etter.

«Kurt Karlsson og jeg har akkurat hatt et møte og tatt noen beslutninger. Som du sikkert forstår, kan du ikke lede denne etterforskningen og …»

Jacob eksploderte igjen.

«Kerstin! Dette er en galning som jeg og gruppen min har jaktet på i årevis. Ingen, ingen vet mer om ham enn det vi gjør og …»

Politimesteren avbrøt ham.

«Det er ikke gruppen din jeg snakker om, Jacob. Jeg snakker om deg. Gruppen din skal etterforske denne saken med Henrik Vadh som ny leder. Han vil bli konstituert overbetjent. Du er herved fjernet fra denne etterforskningen med full lønn. Jeg foreslår at du drar hjem og hviler litt. Du skal tidsnok få andre arbeidsoppgaver.»

«Hjem?! Jeg har ikke engang noe hjem lenger!»

«Vi jobber med det også. Akkurat nå prøver vi å finne ut om noen av leilighetene på politihøyskolen står tomme. Hvis ikke, kan vi alltids ordne med midlertidig innkvartering i skolens lokaler og …» Å, takk. Hvem faen har lyst til å bo i noe som minner om et russisk fengsel ? Jacob grøsset ved tanken på de slitne, gamle bygningene på Solna.

«Takk, men jeg tar heller inn på et hotell.»

Bergh sukket. «Som du vil, men si fra om du trenger hjelp.

Jeg vil bare at retningslinjene skal være klare fra og med nå, så vi ikke kaster bort tiden. Noe vi ikke har råd til.»

«Og det betyr?»

37

«At vi selvfølgelig sender ut riksalarm og setter inn alle de ressursene vi har.»

Bortsett fra meg.

«Og kompetansen min, den – unnskyld språkbruken – driter dere i?»

«Langt ifra. Jeg skal trekke opp retningslinjene sammen med førstebetjent, unnskyld, overbetjent Vadh. Det er viktig at du er med på den første gjennomgangen sammen med kollegene dine, slik at de kan få et så komplett bilde av Silfverbielke som mulig. Men deretter er du utestengt fra etterforskningen. Jeg håper at du respekterer dette og ikke setter kollegene dine i noen kompromitterende situasjoner. Det er veldig viktig at vi gjør dette på den riktige måten.»

«Hva mener du? At tabloidpressen skulle prøve å fritte meg ut?»

Bergh nølte. «Kanskje noe sånt, ja. Du vet hvor mye kritikk politiet har fått det siste året. Det er viktig for oss å vise at vi behandler dette som en hvilken som helst annen etterforskning.»

«For noe vrøvl!»

Stemmen til Bergh ble litt skarpere.

«Jeg forstår at du er opprørt akkurat nå, men jeg må likevel be deg besinne deg. Senere vil du forstå. Har du noen spørsmål?»

«Nei. Ha en riktig hyggelig julaften, politimester», freste Colt og slengte på røret.

Han tok en stor slurk kaffe og bannet da han brente seg på tungen.

«Jævla kjerring! Hvordan i helvete fikk hun vite om dette?!

Ja, hvordan kunne hun i det hele tatt vite at Silfverbielke er innblandet?»

Vadh stirret ned i gulvet. Sannheten gikk langsomt opp for Jacob.

«Var det – deg?»

Henrik Vadh kikket oppgitt på vennen sin.

38

«Jeg var nødt, Jacob. Du er ikke helt deg selv akkurat nå. Det er noe jeg godt kan forstå, men vi må handle raskt nå og …»

Colt reiste seg så brått at kontorstolen nesten veltet. Han rev til seg boblejakken og gikk med raske skritt mot døren.

«Du kan dra til helvete!»