Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen

Omsorg

Kristin Buvik Sivertsen

Omsorg

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58338-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

02.04.2015

Da vi gikk på høgskolen, kjørte vi av og til ut hit fordi Andreas mente at de hadde den beste kebaben. Jeg syntes aldri den var noe spesielt god, selv om det var byens første kebabsjappe. Alle vet jo at Bislett kebab er den som gjelder. Men jeg ble alltid med når han spurte. Han er fra Kløfta, og jeg pleide å tulle med at det var derfor han var så glad i å kjøre bil. Ved siden av studiene jobba han som bilbud for Peppes. Det var sånn han oppdaga kebabsjappa her oppe.

Bygget ser ut som det nylig har blitt pussa opp, noe som får det til å se enda mer sterilt ut. Balkongene er nye med rekkverk i blålig, frostet glass, som er blitt standard på alle boligblokker de siste årene. Blokka er på fire etasjer og strekker seg oppover mot skogen, de borteste leilighetene er nesten skjult av trærne. Folk betaler blodpris for å bo så nærme skogen som dette. I tillegg er uteområdene rundt blokka store, svær gressplen og flere benker. Det er sikkert fint her om sommeren. Nå er alt grått og slapsete.

Nesten all snøen regna bort for et par dager siden, men når det fryser på om natta dannes det en livsfarlig sørpe som de ikke rekker å få strødd ordentlig før folk begynner på jobb. Skoene mine er for glatte. Bare tanken på å skli og miste balansen gjør at jeg får vondt i bekkenet. Jeg 5

vurderte å kjøpe brodder tidligere i vinter, men jeg synes jeg er for ung.

Kan man se på utsida at det er en omsorgsbolig? Det er ingen skilt eller noe annet på ytterdøra som avslører hva bygget brukes til. Man må bare vite det. Eller kan man lese det mellom linjene, er benkene utenfor litt for velholdte? Er parkeringsplassen litt for tom?

På høgskolen fikk vi besøk av en fyr som var psykisk syk. Han var invitert for å fortelle om hvordan det var å møte politiet fra hans ståsted. Gi oss et perspektiv på hvordan det er for dem å møte oss. Det var en av de forelesningene som gjorde mest inntrykk på meg i løpet av de tre årene jeg studerte. Han fortalte hele historien sin, fra barndommen og fram til i dag. Hvordan han hadde falt ut på skolen fordi han var en outsider og heller ikke turte å snakke om de tingene han sleit med. At han bare stille og rolig gled ut mellom fingrene på lærerne og hjelpeapparatet. Jeg hadde forventet noe annet. At psykiatriske pasienter var mer uforutsigbare, gærnere enn han var. Men han var helt rolig. Bare fortalte helt saklig hvordan livet hans hadde vært.

Det som først og fremst gjorde inntrykk, var hvordan han hadde blitt møtt av politiet og institusjonene, de som skulle hjelpe ham videre. Han hadde blitt tvangsinnlagt flere ganger enn han kunne huske, og det hadde vært like jævlig hver gang. Det var redselen som var verst, fortalte han. Da han hadde vært på sitt sykeste, hadde han trodd at politiet var nazister som skulle gjøre eksperimenter på ham. En natt etter en tvangsinnleggelse hadde han våknet opp fastspent i en sykehusseng. Da han så nedover krop6

pen sin, var beina hans helt innskrumpet av torturen og eksperimentene han var blitt utsatt for. Og for ham var det virkelig. Alle rundt ham ville skade ham. Det var sånn han brukte tida si i mange år. På å flykte fra et mareritt som han selv lagde. Som å løpe i et hamsterhjul. Og selv om en del av ham visste at han var syk, og at det han opplevde var innbilning, klarte han ikke å se hvor virkeligheten sluttet og vrangforestillingene begynte. Det var det som var det verste. Frykten ble så overveldende i tillegg til at han ikke visste om han kunne stole på seg selv.

Da han var på høgskolen og snakket, var han ganske frisk, selv om han sa at han aldri kunne bli kvitt sykdommen. Etter mange år i systemet og etter mye hjelp, hadde han på en eller annen måte lært seg å leve med det. Men det han understreket da han snakka til oss, var at han aldri hadde opplevd at politiet hadde prøvd å snakke med ham eller lytte til ham. Han hadde aldri vært voldelig eller hatt våpen eller noe, men likevel hadde politiet bare dura i vei med rutinene sine uten å ta hensyn til hva han sa eller hvordan han hadde det. Han sa at den viktigste jobben dere gjør, det er å lytte.

Jeg blir sittende i bilen et par minutter for å forberede meg på å krysse parkeringsplassen. De siste ukene har alt blitt mer tungvint. Alle stillinger er ukomfortable, og jeg føler meg så klossete, som et barn som holder på å lære å gå. Jeg må tisse hele tiden, og hvis jeg sitter i ro i mer enn en time av gangen, får jeg vondt nederst i magen. Jeg håper det bare er meg smertene går utover.

Jeg håper ikke hun kommer før jeg er ferdig med dette.

Andreas er allerede i ferd med å fase meg ut. Det er påfal7

lende hvordan folk forandrer seg når de får mer makt.

Arrogansen følger automatisk med når man får en lederstilling. Da jeg fortalte at jeg skulle beholde barnet, kunne jeg se på hele kroppen hans hvordan han sakte, men sikkert starta prosessen med å utdefinere meg etter hvert som han fordøyde informasjonen. Mentalt har han allerede plassert meg i en deltidsstilling ved kontorpulten. Det var sikkert derfor han ga meg denne saken. Han tror den er enkel, at det bare er papirarbeidet som mangler.

Hvis hun kommer nå, ville det ha vært over en måned før tida. Jeg har googlet bilder av premature babyer som får mat gjennom en sonde. Hun må ikke komme nå. Ikke hvis jeg skal ha noen sjangs til å rykke oppover. Jeg må få gjort dette ferdig først. Hvis jeg løser en drapssak alene på to uker, må det bli lagt merke til.

Så lenge jeg går sakte over parkeringsplassen, burde det gå bra. På et par av balkongene står det folk ute og røyker. En mann står på balkongen nærmest inngangsdøra i en hvit, skitten T-skjorte. Det er kanskje ikke så kaldt.

Selv om jeg slamret med bildørene da jeg hentet ut utstyret fra bagasjerommet, ser det ikke ut som om noen har lagt merke til meg. Sørpa trenger igjennom skoene, de glatte skoene. Tanken på å falle gjør meg kvalm. Mannen nærmest inngangsdøra ser ut som om han har frosset fast i balkonggulvet. Han står helt stille med unntak av høyre hånd som med jevne mellomrom løftes opp til munnen.

Idet jeg åpner døra, snur han seg og følger meg med blikket inn i boligkomplekset.

Utkast til rapport fra hendelsene på omsorgsbolig den 17. februar 2015: Rapporten omhandler hendelsene som fant sted i omsorgsboligen natt til tirsdag 17. februar 2015. En kvinne (37) skal ha blitt forsøkt voldtatt og en mann (60) ble funnet død morgenen etter. Obduksjon ga ingen entydig konklusjon. Mannen var psykisk syk og led av klinisk depresjon. Sannsynlig dødsårsak: selvmord.

Transkripsjon fra lydopptak.

Anna Novak – Avhørt torsdag 2.4.2015 kl. 12.00.

Beboer på omsorgsboligen. Meldte seg frivillig til å la seg intervjue av politiet. Novaks vitneutsagn er her gjengitt i sin helhet. Tidvis kan det virke som om Novak resiterer et innøvd manus. Flat i kroppsspråk og ansiktsmimikk.

At jeg skal måtte bo på en institusjon fordi jeg er tjukk, synes jeg er for drøyt. Jeg er jo ikke syk i den forstand. Har jeg en spiseforstyrrelse? Jo, selvfølgelig har jeg en form for spiseforstyrrelse. Det er ingen hemmelighet. Jeg tenker ofte på mat. Det har jeg alltid gjort. Jeg tenker med glede og forventning mot neste måltid. Det er ingenting som er bedre enn å ha nok mat foran seg på stuebordet og slenge seg ned i sofaen foran TV-en. For meg har det å se på TV mens jeg spiser alltid vært forbundet med noe trygt. Forholdet mitt til mat er ikke tvangsmessig og føles heller ikke som et substitutt for noe annet, jeg bare liker det.

Når jeg tenker etter, må det vel ha vært i ungdomstida at TV-vanene mine ble etablert. Da jeg gikk på videregående, var det første jeg gjorde når jeg kom hjem på ettermiddagen, å lage meg tre–fire skiver med Nugatti og å sette meg ned foran TV-en. Jeg måtte stå opp så innmari tidlig om morgenen hver dag, så jeg var alltid dødstrøtt etter skolen, men hadde ikke lyst til å legge meg og sove. Det var mye 10

som endret seg da jeg begynte på videregående. Mens jeg gikk på ungdomsskolen, var jeg fortsatt med i korpset og hang med venner etter skoletid. På videregående var jeg sliten hele tida og orket ikke tanken på å skulle prestere sosialt i tillegg til skolen. Så da brukte jeg heller ettermiddagene til å slappe av.

Var det da vektproblemene begynte?

Nei, jeg begynte ikke å legge på meg før etter at jeg flytta ut. Da jeg bodde hjemme, ble mengden mat naturlig begrenset. Ingen av foreldrene eller søsknene mine er overvektige. Vi har aldri hatt mye godteri eller særlig fet mat i skapene hjemme. Mens jeg bodde hos foreldrene mine, var det egentlig ikke spisinga som var hovedproblemet. Det var heller det at jeg var så utmattet at jeg ikke orket å gjøre noen ting på ettermiddagene, verken skolearbeid eller husarbeid, og i hvert fall ikke å trene. Da jeg flyttet for meg selv, gikk jeg på den smellen som de fleste ungdommer gjør. Mamma og pappa fôret meg ikke lenger, og jeg ble overlatt til meg selv. Når det gjaldt sjokolade, pommes frites, potetgull og cola, hadde jeg faktisk ingen bunn. Jeg kunne spise ufattelige mengder. Tilsynelatende mye mer enn alle andre. Eller så begrenset de andre seg, jeg vet ikke, men jeg klarte ikke å stoppe. Eller jeg ønsket ikke å stoppe. Jeg ville spise.

De viktigste opplevelsene fra den tida som jeg husker og tenker tilbake på, er fra TV-programmer. Jeg husker da Fran Fine i Nanny endelig ble fridd til av Maxwell Sheffield og sorgen hennes over at hun kanskje ikke 11

kunne få barn. Jeg husker også hvordan jeg irriterte meg over Rachel i Friends. At hun aldri kunne tilgi Ross for utroskapen. De var jo faktisk ikke sammen da han hadde sex med Chloe, så han var ikke egentlig utro. All kunnskap om hvordan jeg skulle regulere mitt eget følelsesliv har jeg egentlig fått igjennom TV. I Dawsons Creek lærte jeg at det var komplisert å være ungdom og være forelsket, noe jeg egentlig ikke hadde reflektert over før jeg så serien.

Big Brother var en revolusjon. Jeg var 15 da første sesong gikk, og den våren var Big Brother omtrent det eneste folk snakket om. Alle måtte liksom ta et standpunkt, enten man fordømte programmet eller halvhjertet argumenterte for hvordan det kunne lære oss noe om oss selv. Det uspektakulære livs inntreden i media. Big Brother ble plutselig omdreiningspunktet for alle debatter, det ville ingen ende ta. Og det var selvfølgelig med på å gjøre det enda mer spennende. Big Brother representerer starten på slutten for TV-mediet. Det at man nå kunne bevitne utemmet idioti på direktesendt TV, utløste et ras av billigproduserte konsepter løselig basert på de samme grunnprinsippene som i Big Brother; idioter som gjør idiotiske ting, intriger og ikke minst sex. En realityeksplosjon. Ta Paradise Hotel, som rendyrket og videreførte de mest essensielle ingrediensene: sex og idioti.

De lyktes på alle måter med det. De holder jo fortsatt på.

Så mange timer jeg brukte foran TV-en i den perioden.

Sendingene var jo enormt lange. Godt jeg hadde TV på rommet mitt. Også fordi jeg da uforstyrret kunne se på 12

den første ordentlige direktesendte TV-sexen, 10. mars 2001.

Det var en viktig begivenhet for deg? Kanskje også for din seksuelle utvikling?

Nei, hvorfor spør du om det? Hva har det med saken å gjøre? Er ikke du politi?

Jeg synes det var interessant å se hvor tarvelig mennesker kunne bli. Det var kun derfor jeg så på det.

Før jeg kom hit, da jeg fortsatt jobbet, kunne jeg noen ganger på vei hjem oppleve en sterk eufori når jeg tenkte på at jeg snart skulle få se på TV. Jeg kunne også ta meg selv i å savne TV-en hvis jeg var ute blant folk. Hvis jeg en sjelden gang var på fest med relativt interessante mennesker, kunne jeg likevel ønske meg bort og hjem. Etter hvert som jeg begynte å legge på meg, ble det vanskeligere å komme seg rundt. Og da ble det jo ikke noe mindre TV. Nå bruker jeg mesteparten av tiden min foran skjermen.

Jeg tror jeg i løpet av ungdomstida lærte kroppen min til å forbinde TV-titting med belønning, noe den egentlig aldri har klart å avvenne seg med.

Men du ser fortsatt på TV i dag? Er ikke streaming mye bedre?

Nei, Netflix og HBO krever at man må ta et aktivt valg.

Det jeg synes er appellerende med TV er at jeg ikke trenger å velge. Dessuten, siden jeg har brukt så mange timer på å se nesten alt hva Gets kanalunivers har å tilby, har 13

jeg etter hvert fått et solid overblikk over samtidens trashkultur. Når jeg sier trashkultur, mener jeg reality, som er det jeg liker best å se på dagtid. Det er nesten det eneste som går før klokka to på ettermiddagen. Tidligere prøvde jeg å unngå å starte før to fordi jeg visste at så fort jeg satte meg ned, ville jeg bare bli sittende. Nå driter jeg i det. Men det er veldig mange kjedelige programmer før to, for det meste talkshows. Blant annet det ulidelig tamme «Ellen», med Ellen Degeneres som programleder, en komiker som vel først og fremst er berømt fordi hun er lesbisk. Noen ganger må jeg se på det i reklamepausen til Supersize vs.

Superskinny. Men av og til velger jeg å se reklamen i stedet.

Supersize vs. Superskinny er den typen program som jeg egentlig liker aller best. Har du sett det? Det beste jeg finner på TV på formiddagen er programmer som på ulike måter tar for seg makeovers. Hvis å gå ned i vekt er en del av makeoveren, er det et stort pluss. Siden jeg selv er hva disse programmene betegner som feit, er det en problemstilling jeg kan kjenne meg igjen i. Ikke at jeg egentlig kjenner på noe ønske om å bli tynn. Min kropp har flytt ut, ut av rammene for denne verden. Her er den uangripelig. Her kan den ikke nås.

En annen soleklar favoritt er The biggest loser på TVNorge eller Fem. Det har vært overveldende for meg å være vitne til hvor mange kilo deltagerne går ned i løpet av en kort periode. Forvandlingen er imponerende. Hvordan trekkene plutselig åpenbarer seg i ansiktene. Forskning som har blitt gjort på fordommer mot overvektige, viser at folk flest tilskriver egenskaper som latskap og 14

lavere intelligens til overvektige mennesker. Og man merker selv hvordan man som seer også får større tillit til disse menneskene etter hvert som de går ned i vekt og ansiktene deres trer tydeligere fram.

Du vet, oppskriften på disse makeover-programmene er den samme hver gang. I utgangspunktet er personen som skal forandres ulykkelig, tjukk og kler seg i stygge klær.

Deretter inntrer en trener/interiørdesigner/make up-artist / en person som er kjent for sin elegante stil. Ekspertene kjefter på deltageren fram til vedkommende begynner å gråte og forteller den egentlige grunnen til at de spiser/ kler seg stygt/er ulykkelig. I The biggest loser fortelles historiene om misbruk, ektefellens død, morens mobbing, trøstespising etter et brudd eller en avvisning, sønnen eller datterens død, ofte mens de står på vekta, ved første innveiing eller «first weight in». Disse historiene legitimerer til en viss grad fedmen, men som trenerne sier: «Eating will not bring your husband/daughter/wife/self esteem back». Det er jo sant. Dermed blir en av de vitenskapelig påviste fordommene bekreftet: Den tjukke er litt dum.

Så en viktig drivkraft i denne typen reality er åpenbart skam, det er det som driver plottet. Dette gjelder også matprogrammer, bare ta en kikk på Hellstrøm rydder opp hjemme, så skjønner du hva jeg mener. Men også som jeg sa i stad, når treneren påpeker det åpenbare; at å spise ikke vil gi enken tilbake hennes mann, induseres skammen ikke bare gjennom å påpeke at den tjukke er tjukk, men også dum nok til å tro at spisinga ville dempe smerten over ektemannen. Det at hun står på vekta mens hun forteller om tragedien sin, er i så måte et snedig grep fra pro15

dusentenes side. I tillegg til å få påpekt at hun er litt dum, øser trenerne videre av sin visdom ved å hevde at du ikke belønner, men tvert imot straffer, deg selv når du spiser.

Ikke bare er hun tjukk og dum, hun hater seg selv i tillegg (det må hun jo gjøre siden hun er så tjukk). Blottstillingen av kroppen hennes, som oser av skam og selvhat, fungerer som en katalysator for hennes etter hvert drivende begjær for å gå ned i vekt. Nettopp derfor er skammen et viktig element i disse programmene. Uten skam, ingen dramatikk. Dagen etter den første innveiingen står enken på som hun ikke har gjort siden mannen hennes fortsatt var i live.

Hun spiser salat, maksimalt 1300 kalorier om dagen, inntil den dagen slankingen og treningen har glidd over i det nevrotiske og anorektiske. Når dette punktet nås, er programmet selvfølgelig for lengst slutt.

Jeg ser så mye på TV at jeg i drømme fortsetter å bearbeide tingene jeg har sett. Her om dagen drømte jeg faktisk om Phoebe i Friends. Jeg drømte at hun døde i en flystyrt. Jeg tror på en måte at jeg hadde rollen som Monica. Det var grusomt. Vi skulle i bryllup til kusina til mannen min, og vi diskuterte hva vi skulle ha på oss. På invitasjonen stod det galla, men siden jeg er så tjukk, synes jeg det var problematisk. Dessuten har jeg ingen gallaklær.

Men vi skulle av gårde, jeg skulle bare på do først. Jeg gikk ut av rommet, og havnet da i en restaurant som jeg gikk ut av og inn i en bakgård. Der var det en slags barnehage med bare jentebarn og barnehagetanter, alle med innvandrerbakgrunn. Jeg husker at jeg tenkte med meg selv; «så det er her de er».

Mens jeg observerte barna og kvinnene, forvandlet bak16

gården seg til en skog, og et av barna trakk i kjolen min og pekte opp i lufta mot et fly som var i ferd med å styrte. Jeg husker at jeg balanserte mellom to følelsesmessige nivåer.

En side av meg nærmet seg hendelsen med en avmålt og distansert vitenskapelig nysgjerrighet. Jeg syntes det var interessant å få oppleve en ekte flystyrt, å være vitne til en katastrofe. På en annen side rev fortvilelsen i meg. Til det pekende barnet ga jeg uttrykk for førstnevnte følsomhet, men da jeg, som jo egentlig var Monica, skjønte at det var Phoebe, en av mine beste venner, som var død, sank jeg ned i mørket.

Fortvilelsen og angsten var både eksistensiell, men også jordbundet, eller rasjonell, hvis man kan sette dem opp mot hverandre. Det som var opprivende med episoden var både det faktum at alle mennesker skal dø, at vi er dødelige, men også den faktiske tanken på å dø i en flystyrt.

Men det var egentlig en refleksjon over populærkulturens håndtering av døden jeg drømte om, vil jeg si. Fordi hvis Phoebe faktisk hadde dødd i en flystyrt i en Friendsepisode, ville det nettopp ha vært måten hun døde på som hadde blitt episodens omdreiningspunkt. Altså hvor grusomt det må ha vært å dø i en flystyrt. Ikke det eksistensielle premisset som døden er. Det ville ha vært et for heavy tema for en sitcom. Døden måtte ha blitt relatert til noe verdslig, noe vi kan kjenne oss igjen i. Smerte, eller frykt, ikke sant? Ikke bare ingenting. Skjønner du hva jeg mener?

17

Kort avbrudd i avhøret da Novak får besøk av sin mor. Hun bes om å komme tilbake senere. Vitnet oppfører seg tidvis nedlatende mot UT og mor. Oppfordres til å fokusere på forhold som i større grad angår saken.

Grunnen til at jeg meldte meg som frivillig til å informere om dette, er at det interesserer meg. Det er interessant å bevitne en katastrofe. Jeg har egentlig alltid vært opptatt av personlige tragedier. Hva er det som får et menneske til å gå under? Dessuten jobbet jeg faktisk sammen med Yngvar før han ble sjuk. Vi jobbet i et firma som formidlet konsulenttjenester innenfor prosjektledelse til privat næringsliv.

Ja, ikke sant, hva er det? Men som i så mange andre jobber var også vår arbeidsdag fylt opp av å sende mail, ringe og sette folk i kontakt med hverandre.

Uansett; jeg jobbet sammen med Yngvar i flere år. Ikke at vi kjente hverandre særlig godt, det gjorde vi ikke. Men vi veksla noen ord innimellom. Ja, kanskje litt mer enn det. Han hadde den samme jobben som meg, og jeg har alltid hatt inntrykk av at han skjøttet arbeidsoppgavene sine godt. Han virka som en du kan stole på, et sånt menneske som vil andre vel. Men det var selvfølgelig noe litt rart med ham, selv om det ikke var store greiene. Han spiste alltid brødskive med kaviar til lunsj, liksom. Gikk med sandaler på jobb. Også hadde han noen småepisoder som var ganske merkelige.

Det var vel da han begynte å bli sjuk at folk så smått la merke at han var litt off. Det startet med at han kom sjeldnere på jobb. Og de få gangene han var der, kunne 18

han bruke timevis på oppgaver som vi andre brukte noen minutter på. Men det som virkelig var pussig, var disse episodene, som jeg nevnte. For eksempel den ene gangen jeg kom på jobb en del tidligere enn vanlig fordi jeg skulle forberede en presentasjon for Ellos, som var en av de viktigste kundene våre på den tida. Det var en presentasjon jeg hadde gruet meg noe voldsomt til lenge. Jeg tror jeg var på jobb halv sju allerede. Jeg låste meg inn som vanlig og gikk inn i kontorlandskapet. Siden Yngvar hadde jobbet der i så mange år, slapp han å flytte fra det gamle kontoret sitt og inn i det åpne landskapet da det ble endret. Han hadde med andre ord sitt eget kontor, noe veldig mange var misunnelige på ham for.

Da jeg kom den morgenen, la jeg merke til at lyset sto på inne på kontoret hans. Ellers var det helt stille i lokalet.

Jeg kunne godt tenke meg å snakke litt om presentasjonen med Yngvar, så jeg gikk bort og banka på døra, men ingen svarte. Jeg kan sverge på at jeg hørte noe rasling fra rommet innenfor, men ingen stemmer. Jeg kunne heller ikke se noe da jeg kikka inn over «sladden» på glassveggen. Jeg banka på en gang til og ropte på ham, men det var forgjeves.

Utover dagen var jeg mest opptatt av meg selv. Jeg var alltid veldig nervøs foran slike presentasjoner. Merkelig at jeg holdt så lenge i den jobben i grunn. Men det gikk som regel veldig bra, og det gjorde det denne gangen også.

Kanskje nettopp fordi jeg var så nervøs? Uansett, jeg kom først på episoden om morgenen etter at jeg hadde møtt med Ellos. Jeg gikk til kontoret til Yngvar, og denne gangen åpna han. Men da jeg spurte ham om han hadde vært 19

der tidlig om morgenen dagen før, sa han nei. Jeg kunne se på ham at han neppe hadde sovet noe særlig den natta.

Dessuten så han ganske uflidd ut, så jeg tenkte for meg selv at han hadde tilbrakt natta på jobb. Jeg påpekte at lyset hadde vært på på kontoret hans, og at jeg hadde hørt rasling innenfra som om noen sorterte papirer. Men han holdt på sitt. «Det var ikke meg», sa han bare. Jeg hadde aldri hatt noen grunn til å tvile på det han sa tidligere, men denne gangen tror jeg at han løy.

Resten av uka prøvde jeg å følge med på ham. Jeg kom også litt tidligere på jobb et par dager for å sjekke om det var lys på kontoret hans. Og det var det, hver gang. Men hver gang jeg banka på døra hans, ble jeg møtt med rungende stillhet. Når jeg så ham i lunsjen og snakka med ham, virka han som vanlig bortsett fra at han så veldig trøtt ut. Han lukta også litt stramt. Jeg prøvde å spørre om det gikk bra, men han svarte bare ja. Og da hadde jeg ikke noe å gå videre med, så jeg lot ham være i fred.

Til slutt må det ha vært noen som har gått til sjefen. For en dag, i et forsøk på å ta opp problemet på en humoristisk og liketil måte, holdt sjefen et lite foredrag i lunsjen.

Det gikk omtrent sånn: Det viktigste på en arbeidsplass er å ha et godt arbeidsmiljø. Hva mener vi egentlig med et godt arbeidsmiljø? Ja, Trine? Ja, nettopp, et miljø på arbeidsplassen det er godt å være i. Hvordan kan man bidra til et godt arbeidsmiljø? Ja? Ja, nettopp, man kan sørge for at folk har det godt på jobb. Ok. Noe mer? Ja, Trine? Godt inneklima, ja. Ja, Ikke sant, godt inneklima er viktig. Er det god nok luft, for eksempel. Er det noen forstyrrende lyder eller lukter på jobb, ikke sant. Derfor 20

er det viktig at alle har en god personlig hygiene. Er alle enige i det? Her la han inn en lengre pause der han liksom tilfeldig prøvde å få øyekontakt med Yngvar. Stakkars Yngvar. Han skjønte det nok allerede da sjefen annonserte «spontanforedraget» i begynnelsen av lunsjpausen.

Det var vel etter det han slutta å komme på jobb. Så ja, det var synd på Yngvar, men så er det jo likevel ekstremt interessant å se hvordan livet etterligner TV-seriene. Skammen er det som driver plottet framover. Som jeg sa i stad; uten skam, ingen dramatikk.

Det er ikke mange jeg har snakka med av de som bor her. Jeg klarer jo knapt nok å gå lenger. Jeg kommer meg på do, men det er egentlig det. Men da jeg flytta inn, kom jeg i prat med noen av de andre beboerne. Jeg så også Yngvar sitt navn nede på postkassene, så da skjønte jeg sånn cirka hva som hadde skjedd etter at han forsvant fra jobb.

Mens vi bar pappeskene inn den første dagen, traff jeg Liv. Du vet hvem det er? Hun er ganske intens. Jeg hadde akkurat sagt hadet til søstera mi som hadde hjulpet meg, da jeg møtte Liv i gangen. Hun var nede og henta posten sin. Jeg husker at jeg tenkte at hun ligna på et lik. Hun var så bleik og rynkete, som om hun hadde ligget i vann for lenge. Men dama kan prate. I løpet av de ti minuttene det tok oss å komme oss fra inngangsdøra og til leiligheten min, hadde hun snakka seg igjennom omtrent alle beboerne på huset. Inkludert paret som bor i naboblokka.

Herregud, som hun prata. Men det jeg skulle si var at hun blant annet fortalte om Yngvar og de ryktene som gikk på huset om ham. Liv mente at Yngvar hadde blitt sjuk fordi kona hans kasta han ut. Eller hun sa det var det enkelte 21

folk sa. Det er rart fordi han har aldri snakka om noen kone. Jeg vet at han har en sønn. Han har han snakka en del om. Men kona? Jeg har alltid antatt at de var skilt for lenge siden eller at hun var død. Og det var jo det Liv også hadde hørt fra noen andre igjen, at kona var død. Også var det selvfølgelig noen som trodde at han hadde drept henne. Herregud. Sånn blir det når forholdene er små.

Folk bare spinner videre på all mulig dritt.