Olgas bok

Leif Ekle

Olgas bok Et stille liv i arbeiderklassen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Forfatteren har mottatt støtte fra NFFO ISBN 978-82-02-74632-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Fotograf Iversens arkiv, Stjørdal historielag Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Everybody counts, or nobody counts. harry bosch

Olgas bok er tilegnet barna mine, Olgas barnebarn: Karl Otto, Lena, Herman og Heidi. leif ekle

Forord

Tidlig i Dag Solstads roman, den svære slektskrøniken «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591– 1896», finnes en refleksjon som er blant de mest interessante passasjene i hele verket. Den handler om forfatterens metode og tilnærming til det historiske stoffet. Dag Solstad bruker et par sider og mange ord på denne tankerekka, la meg derfor her gå til mine egne lesenotater fra da jeg skulle anmelde romanen ved utgivelsen. Om side elleve i Solstads roman har jeg skrevet: «DS avstår, svært interessant (…) vil ikke forstille seg, framstå som mer innforlivet enn han er». I april 1591 skulle Kristian IV hylles som etterfølger av sin far, Fredrik II. Den nye kongen var bare fjorten år og ble kalt barnekongen. Hyllingen skulle skje i Oslo, dit skulle også en delegasjon fra Telemark, seks av dem var Dag Solstads forfedre. Så skriver Solstad, «Jeg kunne nå ha gitt en skildring av denne kongehylling (…). Reisen, hvordan utsendingene fra Telemark først samles i Skien, for deretter å ta skip til Oslo, (…). Ankomsten til Oslo, synet av den danske flåten, Akershus slott, stemningen (…)». Nettopp en slik skildring er det Dag Solstad avstår fra, han skulle nok fått det til på brukbart vis, skriver han, men lar være. Hvorfor? «Jeg ville følt meg 9

som en lurendreier. Jeg ville ha framstilt meg, med enkle midler, som langt mer inside, mer innforlivet, enn det jeg faktisk er». Gjennom en slik skildring, fortsetter Solstad, ville hans seks forfedre fått et historisk nærvær som det er åpenbart at de ikke har for forfatteren, «420 år etter at de faktisk opptrådte på den historiske scenen». Han kan nok lete etter et slikt nærvær, men han vil ikke oppnå det ved bruk av triks og historiske rekonstruksjoner. Litt lenger ned i mitt eget notat har jeg stilt meg spørsmålet om dette ikke også innebærer en grunnleggende kritikk av den historiske romanen, slik vi er vant til å lese den, full som den ofte er av nettopp tidsskildringer, aktørenes tanker og inntrykk. Uansett hvor interessant, det siste spørsmålet må forbli der, i bero. Den boka som begynner omtrent her, Olgas bok, den er ingen roman, men et forsøk på en biografi om et helt alminnelig menneske i det tjuende og tjueførste århundre. Nemlig Olga Engen, min mor, en kvinne som aldri stakk seg ut, selv om hun rakk å leve under tre etternavn, Lundemo etter sin far, Ekle etter ham som ble min far, og Engen etter Ola, mannen hun møtte som noenogfemtiåring, da livet tok henne med til Hedmark. Hun ble født på Hell 28. februar 1926 og døde i Asker 5. april 2017. Så, hva har Dag Solstad og hans Telemark-roman med Olga og denne boka å gjøre? Ikke så mye, men som en følge av det jeg har forsøkt å gjengi ovenfor, skriver Solstad på side tolv: «Derfor må jeg avstå. Det har med metode å gjøre. (…) For meg betyr det å dikte å la være å dikte». Dette festet seg da jeg leste det, og det dukket fram igjen da jeg begynte å leke med tanken, ei bok om Olga og tida hennes: Dersom vi ikke vil dikte når vi skriver om mennesker som har levd før oss, hva 10

kan og vil vi da skrive? Når kildene er få og arkivene slunkne? Underforstått: Det kan bli vanskelig. For selv om dette ikke er en roman, jeg vil heller ikke dikte, jeg skal lete etter noe som er sant. Selv om jeg altså må nøye meg med minner, mine og andres. Og kanskje har det norske samfunnets felleshukommelse, før informasjonsteknologiens tid, en overraskelse eller to i ermet. Olgas tid strakte seg over ni tiår, et tidsspenn der endringene i samfunn, teknologi og levemåte er nesten umulig å få tak i for oss som lever senere, vanskeligere jo yngre vi er. Jeg kommer tilbake til dette underveis, men like fullt dette: Olga ble født inn i et hus der parafinlampene og talglysene fremdeles skaffet lys om kvelden. På riksvei 50, nedenfor Litjbyen, var biler lenge en kuriøs begivenhet, hesten gjaldt. På stasjonen gjorde damplokomotivene drajobben når sverigetoget skulle fram, mens Nordlandsbanen sluttet ved Sunnan i Steinkjer. I stua hadde den radikale faren hennes et godt stykke tid igjen før han kunne skaffe seg et krystallapparat, enda lengre til radioen ble oppnåelig. I Olgas levetid har livet vårt tatt opp i seg «alt» vi tar som en selvfølge, mye av det har også kommet og gått igjen, blitt avleggs. Olga opplevde den andre verdenskrigen, foreldrene hennes den første, sammen delte de fattigdommen og velferdsstatens langsomme framvekst. At Olga aldri rakk eller orket forstå datamaskinenes og smarttelefonenes velsignelser og forbannelser, får vi ta med aksept. Den nest yngste datteren av smeden på Hell var 91 år da hun døde, og med henne var den siste av elleve barn borte. Livet hennes var strevsomt, Jante selv hang på den enslige morens rygg livet igjennom, arbeidet hennes var kroppslig og tungt, rygg, armer og bein var ofte slitne og vonde. Samtidig fantes et seigt pågangsmot, en vilje til å klare hverdagene. Og et humør 11

som, for mennesker omkring henne, nesten alltid syntes å være godt. Går vi et skritt ut over det enkelte, personlige livet er spørsmålet: Hva finnes igjen, hvilke spor, etter et stillfarent liv i arbeiderklassen, på bygda i Norge? Den tilbakeholdne framtoningen hennes, den ikke-påfallende nøytraliteten, tilfredsheten med å bli værende i det lille; dette har vært stikkordene mine. Olga var aldri avbildet i avisene – bortsett fra et og annet bilde av det blandakoret hun sang i og et øyeblikks berømmelse mot slutten av livet. Og i arkivene? Kanskje kunne jeg håpe på folkeskolepapirer, en vigselsattest eller skilsmissepapirer, bekreftelse på husmorvikarutdannelsen hun tok som 50-åring. Jeg lovet meg selv å lete. Fantes det fremdeles noen i live som husker den unge Olga? Dette har så å si vært mine metodeproblemer, samtidig en litterær mulighet. Det ble fort klart at å gjengi en sammenhengende livstråd ville bli vanskelig eller umulig, til det er materialet for tynt, så vel i livet som i kildene. Jeg måtte nøyes med enkeltbilder, glimt, livshendelser og vendepunkt. Minner kan gjenfinnes på mange måter. Men, som Solstad i Telemark, altså: Jeg vil ikke late som jeg vet når jeg faktisk ikke gjør det. Så får både jeg og leseren ta høyde for at hukommelsen kan være upålitelig og subjektiv, at minner redigeres og bearbeides av oss selv livet igjennom, at de tilpasses vårt selvbilde etter hvert som det endres med alder, erfaring og livsløp. Samtidig holder jeg fast ved at minnene er det sanneste vi har om det andre mennesket. Dermed er det uomgjengelig at dette forsøket på en biografi også har i seg elementer av en memoir, min memoir. Slik må det bli. Håpet er at puslespillet til slutt har så mange biter på plass at bildet av Olgas livsløp mellom 1926 og 2017 kan bli sant nok. 12

Dersom teksten samtidig skulle vise fram noe av det store, iblant vakre, men også hverdagslige og triste i et alminnelig liv et stykke ned på samfunnsstigen, da er målet nådd.

En slutt

Sykepleieren har åpnet vinduet, frisk luft er bra, sier hun, smilet hennes nært. Den tidlige aprilvåren drar forsiktig i oss som er inne, gardinene rører seg sakte, mykt. Sol, bris og hestehov i veikantene, dødt fjorårsgress er snart overstrålt av det nye og grønne. Det er utenfor. I senga ligger Olga og skal dø. På stolen sitter jeg, sønnen hennes. Vi venter, men på hver vår måte. Med stadig kortere mellomrom har hun sukket oppgitt. At det skal ta så lang tid! Olga vil dø, hun lengter, vil ha det overstått, er ferdig nå, det er nok. Hun, som bare tre uker tidligere hadde mimret om den flotte nittiårsdagen hun feiret et år tidligere. Det kunne nå vært artig å være med en stund til, sa hun da, i sofaen, med bildene fra Dagen foran seg. Det kunne være interessant å bli hundre, sa hun også. Som naboen, venninnen Ovidia, hun ble hundreogtre. Men de tankene lå før den kraftige urinveisinfeksjonen, før hun nesten døde på sykehuset og før flyttingen hit til det lyse, høyloftede, moderne rommet på sykehjemmet der Olgas tid snart skal være over. I et annet rom, i en annen institusjon, der Olga har bodd og greid seg fint de siste par årene, der er alt helt stille disse dagene. TV-en står lukket og bildeløs, en så uvanlig foreteelse 15

at jeg er fristet til å slå den på, lokke en normalitet ut av den svarte skjermen. Den grønne stressless-stolen med ekstra pute i ryggen er selvsagt også tom, men har fremdeles den formen som bare Olga og den vonde ryggen kunne gi den. Et ukeblad på bordet, mappen med bilder fra 90-årsdagen ligger åpen. På veggen henger et bilde jeg er kommet for å se – enda en gang, nå, mens hun ennå lever. Jeg lukker døra til badet hennes, tingene der inne er påtrengende, tøflene, slåbroken, den vage duften av gammel dame. Jeg tar bildet ned, setter meg i sofaen. De står og sitter, oppstilt tett inntil en husvegg, det må være på Åsly, bak dem et hvitmalt vindu. På to stoler i midten sitter de to, Otto Bernhard Lundemo og kona hans, Anna Olivia. Han er smed og hovslager, radikal medstifter av Lånke Arbeiderparti, kanskje er han fremdeles lagets første leder denne dagen. Anna må nøye seg med å være kone, mor og nabo. Slik var det. På hvert sitt fang har de to små jenter, ei er litt mørkere, ei helt lys, tvillingene Anna og Olga. Bak dem står de fire eldste barna. Georg, Arvid, Alfred og Ruth. Ved siden av foreldrene står og sitter de fire yngste guttene, Henry, Ottar, Erling og Harald. Alle fire har knebukser, men Ottar er innrømmet et slips. Til sammen ti barn, ti søsken. Bare ei jente mangler i oppstillingen. Inger er ennå ikke er kommet til verden. Kanskje er mor Anna gravid igjen, det er vanskelig å se på bildet, men jeg tviler: Hadde de to foreldrene visst at det skulle komme enda et barn, tror jeg de hadde ventet med familiebildet. Fotografen tilkalt fra Stjørdal kostet penger, det er én ting, smeden på Hell produserte ingen overflod. Men viktigere, tror jeg, er at det dette bildet framstår som et slags bevis, et tegn på en prestasjon, noe fullført. De lange ansiktene ser rett i kamera, blikkene er stort sett alvorlige, noen nesten dystre. De tre eldste sønnene er for 16

voksne å regne, har begynt egne liv og yrker utenom denne tomta i Litjbyen, utenfor det selvbygde huset Otto og Anna døpte Åsly. Otto er allerede skallet, så vidt over førti år gammel, barten er mørk, blikket tungt. Mor Anna bærer noe som kan minne om et smil, allerede her antydningen til en skjev ironi om munnen. En tendens jeg kan kjenne igjen fra henne som langt senere var bestemoren min, den gamle, krokete og slitne, en ertekrok med ei tunge som iblant var giftig. Det er mest henne jeg er kommet for å se igjen, henne og ettåringen Olga på fanget hennes. Nesten rituelt, slik jeg gjør hver gang jeg ser dette bildet, skal jeg gjenta et regnestykke jeg liksom tilfeldig gjorde i hodet første gang jeg studerte dette frosne glimtet av tid: Jeg tror Olga og tvillingsøster Anna må ha vært litt over et år gamle denne dagen da fotografen kom og alle søsknene var innkalt og pyntet. Hvis det stemmer, er bildet tatt sommeren 1927. Men i så fall, tenkte jeg første gang, i så fall er Anna Lundemo, moren til denne flokken, trettiseks år på dette bildet. Hun er trettiseks og har født ti barn.

17

Og et ellevte skal ennå komme. Slik var begynnelsen på Olgas tid. Jeg sitter på stolen ved senga. Det er sant at jeg også venter, på denne døden som skal komme. Min venting er allikevel en annen enn Olgas, jeg venter passivt, jeg vet at det ikke går noen vei utenom nå. Den yngste sønnen min har hentet et kosedyr, en sau med genser. Olga strikket den selv for mange år siden. Den ligger ved siden av henne i senga, iblant på armen, hun ser ut til å trives med å ha den der. Sykepleieren på vakt sa det senest da jeg kom denne morgenen, som kollegaen hennes sa det kvelden før, det varer neppe lenge nå, men det kan også gå noen dager, umulig å vite. Det er fint, jeg har ikke Olgas lengsel, det må gjerne drøye. Aldri har jeg vært så tålmodig med moren min som jeg er disse dagene. For det meste er det oss to i rommet, Olga og Leif, slik det også var en hel barndom, deler av ei ungdomstid. Barna mine kommer og sitter en stund, de går og kommer tilbake. Iblant sier jeg til betjeningen, til sykepleierne, at jeg må ut en tur, gjøre et ærend. De sier, vi passer på, Olga skal slippe å være alene. Hver gang jeg kommer tilbake sitter et hvitkledd menneske i den stolen jeg nå tenker på som min. Når jeg drar hjem for å sove, avtaler vi at skjer det noe, om så bare kanskje, så skal nattevakta ringe med én gang. De er til å stole på, disse menneskene, jeg er trygg. Slik er også denne tida som har vært Olgas. Bevisstheten, nærværet, kommer og går. Når Olga er våken, er hun ofte helt til stede, hun ser på meg, snakker lite, men iblant et fine gutten min, og jeg må svelge. Uten gebisset i munnen er hun innfallen i ansiktet, munnen som en sammensnurpet, gapende o når hun sover. Ord jeg har vært ufattelig lei av å høre, utløser ingen irritasjon eller motvilje nå. 18

Vi hadde det fint også. Ikke sant, Leif? Jeg smiler og passer på å nikke tydelig. Ja, det hadde vi, sier jeg og kjenner at det er sant, på en måte som er god nok. Så sover Olga litt. Etter et par timer er hun der igjen, blikket skarpt og insisterende, hun får brillene sine, fanger mine øyne, slipper dem ikke. Det er én ting jeg angrer på, sier hun da, haken hennes skjelver, og det er at jeg alltid sa at alt var greit, at det var lett. Hun hikster og trekker pusten. Men det var jo ikke det! Ikke lett! Og så gråter Olga. Jeg vet at å gråte sårt er for en floskel å regne, men jeg finner ikke noe annet som passer. Olga gråter sårt, som jeg aldri før har sett eller hørt henne gråte. Medlidenheten jeg kjenner akkurat da er enorm, jeg vet det er sant det hun sier, vet hva ofrene hennes har vært, tror jeg vet. Om jeg også gråter? Antagelig. Dagen før Olga dør, er hun ikke lenger i rommet der jeg er. Øynene er åpne, men fokus er borte, hun snakker og samtaler, men ikke med meg. Hun smiler, ser med ett nesten ung ut i det ansiktet som nå er underlig glatt på puta. Hun sier noe med glad og vennlig stemme, blir stille, jeg tror hun hører noen som svarer. Hun ler litt og snakker igjen. Et navn og ett til, Elsa, Odd, mennesker som har vært borte i mange år. Men så, Theo? Det er min far, de har vært skilt siden 1955, han som dro sin vei for å bli sivilingeniør, har vært død i tre tiår. Om de to har møttes ti ganger siden skilsmissen? Kanskje, men ikke mer. Olga smiler, blikket vandrer over noe som må være noe annet enn dyna foran henne. Theeeo … Hun roper forsiktig, speider med blidt ansikt ut i rommet. Jeg aner ikke hvor det kommer fra, men noe får meg til å tro at hun er ute, kanskje i en hage eller en blomstereng. Hun roper en gang til, så mykt og vennlig, lytter lenge. Men så sukker hun. Nei! Sier hun. Og sovner. 19

Én gang til våkner Olga den dagen og er helt til stede i denne verden. Vi snakker litt, jeg forteller henne hva jeg har hørt. Du ropte på Theo, på faren min, sier jeg. Ja, men han var ikke der, han svarte ikke, sier hun. Det blir stille en lang stund, så kommer blikket igjen, vil ha mitt. Theo var min store kjærlighet, han. Hun ser på sønnen sin med noe som ligner trass. Vennlig trass. Etter det sa ikke Olga så mye, men kvelden før det var helt over, fikk hun besøk av alle barnebarna og oldebarnet. Den eldste datteren min sang Lillemanns dag er slutt for Olga, slik Olga hadde sunget den for henne og de andre barna mange ganger, for meg også, og midt i det første verset begynte den gamle munnen å røre seg, leppene formet ord, og vi kunne høre en svak stemme synge med. Og Olgas tid ble også slik at dette lille underet kunne fanges og bevares, som en kort film, på en telefon. Av alle ting. Dagen etter, hivende etter pusten, men ganske rolig, Olgas tid var over, nettopp den tida og det livet som denne boka har satt seg fore å fortelle.

første del

Det ellevte

En dag utpå høsten i 1928 hadde Anna Olivia Lundemo et ærend i andre etasje, kanskje skulle hun re senger, eller bare hente noe. Trappa mellom nede og oppe var bratt, laget i en sving og plassert innerst i hjørnet av gangen. Den må ha vært tung for Anna, barnet hun bar i magen, det ellevte, var allerede godt synlig for verden og merkbart for Annas slitte kropp. Eller kanskje ikke. Hun hadde forsert den trappa utallige ganger, også gravid. Hun hadde gått den hver dag i sytten år, siden huset var nybygd, opp og ned, dagene med barn i magen nesten like mange som de uten. Åtte barn hadde hun satt til verden i huset på Hell, så langt. Bare Georg og Arvid, de to eldste, var født annetsteds. Georg i Kopperåa, mens Anna og Otto fremdeles var nygifte og bodde i smelteverkets arbeiderbrakke. Georg var atten nå, ute av foreldrehjemmet for flere år siden. Nest eldste sønn, Arvid, ble født etter at familien slo seg ned på Hell, men før huset i Litjbyen var ferdig. Hvordan det skjedde, den dagen moren til alle disse barna ramlet ned denne lumske trappa fra andreetasjen, visste ingen. Hun snublet kanskje, datt og rutsjet ned, slo seg kraftig. Hun ropte, fikk hjelp av eldste datter Ruth, hun var tretten. En av de større guttene kom til, en av de som ikke hadde flyttet hjemmefra og tilfeldigvis var inne. Sammen fikk de Anna bort 23

på divanen under vinduet. Om hun hadde vondt, ja, nederst i ryggen. Særlig der, og kanskje var det en blødning. Anna ynket seg ikke ofte, men nå. Sakte gikk det over, det også. Anna kom seg på beina, smilte det skjeve smilet sitt og fortsatte med husarbeidet, kanskje stelte hun med tvillingene, et par år gamle. Det var en fæl tanke, sa hun til Ruth da de snakket om denne dagen senere, men der og da, mens hun rutsjet nedover trappetrinnene og det slo mot magen og ryggen, da hadde hun, et kort øyeblikk, tenkt det forbudte. Ikke bare at det kunne gå galt med barnet, men at hun kunne ønske det. At ti skulle være nok, hun var sliten. Men det var bare akkurat da. Inger, den yngste og siste av de elleve ble født midt i februar 1929, nesten nøyaktig tre år yngre enn tvillingsøstrene Anna og Olga. Kvinnen i trappa var bare 38 år gammel den dagen, men alle fødslene, arbeidet og astmaen hennes hadde slitt henne ned. De eldste barna hadde sett det lenge og var bekymret for moren sin, allerede før Inger og hendelsen i trappa. Ruth var knapt nok tenåring, men uredd i kjeften, hadde det etter moren sin. Mange år senere, mot slutten av sekstitallet, satt jeg i stua hos Ruth i Stavanger og lyttet. Olga og Ruth i hver sin stol i marinens personalbolig. Det kunne ikke fortsette sånn, sa Ruth, mor kunne dødd, sa hun også. Den unge jenta hadde fått med seg Georg, kanskje en bror til. De hadde nærmet seg Otto, den strenge, sta, iblant sinte faren deres hadde bedt ham pent om å la Anna være, hun hadde knapt helse igjen. Du må da se det selv, sa de. De ubekvemme barna hans hadde gjort seg strenge i stemmen, bestemte, hadde tatt motet fram til å snakke med faren sin om ting man svært nødig tok 24

opp. Han måtte slutte nå. Til ingen nytte, mannen ble arg, vendte dem ryggen og gikk i smia. Bestemor går foran, litt bredbeint, sakte og litt vaggende langs riksveien under berget. Hun har sid, grå kappe, skaut på hodet, den brune veska i den ene hånda, den andre bak på ryggen, mens hun liksom lokker meg nærmere med fingrene, tilbyr meg å holde. Jeg er fem og sliten av gåing, vi har vært på Samvirkelaget.

Kjærlighet. Kav

Når verden er i godt lune, når den unner menneskene et smil med på veien, kan livene våre starte med en fortelling om kjærlighet. Den kan være stor og lidenskapelig eller av det stillfarne slaget. Variasjonene er uendelige, en vordende forelders møte med den andre, med den kåte forelskelsen, med nærhet og liv som skal deles på godt og vondt. Noen heldige ganger er det slik. Så kan det glippe. Begynnelsen er der, etter oppskrift, så går noe i stykker, noe eller noen kommer i veien. En ambisjon, et menneske. Like ofte er det slitet som sniker seg inn, tar all plassen. Jeg tror det er sant, alt sammen. Olga visste det var sant. Olga er min hovedperson. For Olga og de ti søsknene hennes var fortellingen om Anna og Otto grunnpremisset for deres plass og inntreden i verden. Den siste februardagen i 1926, da to jenter sluttet seg til den allerede store familien, hadde de to foreldrene, en gang kjærester, lagt store mengder av både blod- og gråslit bak seg. Hvor mye som sto igjen av kjærligheten deres er ikke godt å vite, hvis vi altså forutsetter at den var der en gang. Jentene var toeggede tvillinger, en lys og blå i blikket, den andre mørk og brunøyd, de var ekteparets avkom nummer ni og ti. I våre dager kunne vi sjekket journalen fra en fødeavdeling, og slik 26

fått vite hvem som så lyset først av de to, men disse jentene ble født hjemme, i huset kalt Åsly, i den vesle veistumpen på Hell som fremdeles kalles Litjbyen. Jordmora kom som vanlig på kort varsel, i form av Jonetta Bakken, kona i huset på motsatt side av grusveien. Jonetta var også Annas venninne. Ikke slik å forstå at min bestemor ville brukt det ordet, venninne, det lyder feil om jeg tenker etter. Jeg tror ikke jeg så de to damene sammen noen gang, kanskje på en fødselsdag eller to, men varmen var ikke til å ta feil av når Anna snakket om Jonetta. Når hun hadde tid og lyst, kanskje også råd til en kopp kaffe, banket hun på vannrøret med skje eller sleiv. De to husene delte brønn, og slik klang det i røret på motsatt side av veien. Så åpnet Anna kammersvinduet og ventet til Jonetta ble synlig i sitt vindu eller i døra hos seg, før hun holdt opp en kopp. Invitasjon, til en pause, litt snakk i hverdagen deres. Når det i stedet for kaffe var fødsel om å gjøre, og riene meldte seg på dagtid, var bankesignalet på vannrøret tilstrekkelig, uten presisering fra vindu. Jonetta kom. Om natta måtte vel Otto eller et av barna bort for å banke på døra. Jonetta var uansett både orientert og forberedt. Denne vinterdagen kom hun det korte stykket gjennom opptråkket snø, med nyvasket forkle, satte på vann til varming, fant fram rene håndklær og laken, kokte den beste saksa. Så var det å vente den stunda som sto igjen til fødselen kunne komme i gang for alvor. Det er mye jeg ikke vet. Der, i kammerset med vindu mot veien og naboene, med kjøkken og varmtvann lett tilgjengelig, jeg lurer på om Anna og Jonetta var klar over at det var tvillinger på vei, jeg mener, kanskje var Anna så stor at det kunne være tre som kjempet om plassen der inne. Jeg har ingen forutsetninger for å vite om det er sant at fødsler går lettere når det har vært mange av dem, men jeg hus27

ker at bestemor sa det, ikke til meg, men i en samtale jeg lyttet til, at fødslene hennes gikk lett etter hvert, at hun og Jonetta så å si hadde taket på det. Jeg fikk aldri greie på om bestemor Anna gikk motsatt vei, var jordmor for Jonetta da hun skulle sette barn til verden, de som hun og hennes jernbanemann Sverre fikk. Jeg husker vagt ett av dem, Helge, han som var tidlig skallet og bygde hus på foreldrenes tomt mens jeg var barn. Tvillingfødselen gikk som den skulle. Anna og Jonetta greide det igjen, denne gangen hjulpet av storesøster Ruth så snart de to nykomlingene var i denne verden og den nykokte saksa hadde klippet navlestrengene over. Om bestefar Otto holdt seg i smia mens nye barn kom inn i huset hans, det er trolig. Det er vanskelig å se ham for seg vandrende opp og ned på et gulv eller ute på gårdsplassen mens det mest kvinnelige han kunne forestille seg skjedde i kammerset. Jeg tror han holdt seg i bakgrunnen da, men ikke senere, ikke når det kom til navn og dåp. Olga og Anna. Den ene åpenbart oppkalt etter sin mor, men begge navnene hadde en russisk klang og det var nok hensikten, ni år etter Oktoberrevolusjonen. Otto var jo den første lederen for Lånke Arbeiderparti, noen år tidligere hadde han ledet partilagets diskusjoner om hvordan den norske arbeiderbevegelsen skulle stille seg til Moskva og kravene om tilslutning til Den kommunistiske internasjonalen. De ble enige om å avvise de såkalte Moskvatesene, og Otto fulgte Arbeiderpartiet da det brøt ut av internasjonalen i 1923. Like fullt, respekten for den nye, svære arbeiderstaten satt nok dypt. Og Otto bestemte det han ville bestemme. Da den tredje sønnen skulle ha navn i 1913, hadde de to foreldrene en lang diskusjon, der de til slutt ble enige om hva gutten skulle hete. Dagen etter gikk Otto av gårde til presten for å avtale dåpsdag 28

og gi beskjed om navnet. Et par timer senere kom han hjemom for å skifte til arbeidsklær, stakk hodet inn til kona. Det ble Alfred, sa han og gikk til smia. Alfred hadde ikke vært et alternativ de diskuterte.