Nye privilegier essay om oppmerksomhet
Eivind Buene
Nye privilegier essay om oppmerksomhet
EIVIND BUENE Tidligere utgitt: Enmannsorkester (roman), 2010 Allsang (roman), 2012 Dobbeltliv (essays), 2014 Oppstandelse (roman), 2016 Nye privilegier er skrevet med støtte fra NFFO og Fritt Ord. © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-61995-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Signe Marie Andersen www.signemarie.no Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Forord
7
I En kritikk av smartlivet Kjedsomhetens apostel Øret mot verden
11 41 67
II Nye privilegier Populærmusikkens sublime øyeblikk Hatet til musikken
85 115 137
III Janus fra Genarp Det Amatørmessige Tre dager med Thomas
155 179 205
Kilder
229
Forord
La meg si det med en gang: Jeg har sjekket privilegiene mine. Jeg er en 45 år gammel mann, statsborger i oljemonarkiet Norge, med fast bopel i Oslo. Jeg har en stabil familiesituasjon med livspartner og barn. Jeg har et yrke jeg kan leve av, og som jeg trives med. Jeg har tilgang til rent vann og gode restauranter. Men det er mer. Jeg har et sosialt nettverk som fungerer helt fint uten Facebook. Jeg kan gjøre arbeidet mitt uten smarttelefon. Dagliglivet virker som det skal uten hjelp fra Amazons Alexa eller Apples Siri. Jeg tilhører den siste generasjonen som kan huske livet før internett. Og det har gitt meg lyst til å se fremover, for disse privilegiene handler om oppmerksomhet. Er det noe vi kommer til å trenge de neste årene, så er det å ta tilbake oppmerksomheten. Jeg opplever at det å frigjøre seg fra strukturer som umerkelig tar over livet, som krever oppmerksomheten vår på måter vi ikke har opplevd før, har blitt et prosjekt som angår veldig mange mennesker. En ting er de rent sjelelige aspektene ved å være til stede i sitt eget liv. Noe helt annet er en politisk situasjon hvor vesentlige verdier er i spill, på en måte jeg ikke kan huske i min tid som voksen. Hva er 7
et demokrati? Hvem skal eie kunnskapen om oss? Hvilke rettigheter er vi villige til å gi avkall på, i bytte mot løfter om «trygghet» eller et enklere liv? Dersom vi ikke klarer å løfte blikket fra endeløse distraksjoner på små skjermer, vil vi få store problemer. Og vi er kanskje der allerede, om vi skal være ærlige. Så kan man spørre seg hva en skarve musikkmann kan si om disse tingene. Det er et godt spørsmål, som bare kan besvares på én måte: Jeg nærmer meg disse spørsmålene som en sann amatør. En som er lidenskapelig interessert, og som ikke har noe produkt å selge, ingen politiske posisjoner å forsvare, ingen konsulenthonorarer å sikre. Jeg tar utgangspunkt i de nye teknologiene som omformer hverdagslivet, men dette er ikke en bok om teknologi. Jeg forsøker heller å diskutere livsbetingelsene vi står overfor, hva de gjør med oss, og hvilke muligheter vi har for å velge annerledes. Jeg leter i sakprosa og romaner, i avantgarde-musikk og poplåter. Jeg leter i konsertsaler og i bakgater. Og ikke minst leter jeg i mine egne erfaringer. Det jeg leter etter, er en utrustning for det jeg opplever som den viktigste kampen akkurat nå: Kampen for oppmerksomheten. Eivind Buene 15.02.2019
I
En kritikk av smartlivet
Jeg husker ikke første gang jeg var på nettet. Det må ha vært i 1995, og antageligvis skjønte jeg ikke hvilken revolusjonerende teknologi jeg hadde foran meg på skjermen. Jeg husker ikke hvilken nettleser det var som satte meg i kontakt med nettalderen, men jeg vet godt hvor jeg var: På NoTAM, et lite senter for computermusikk, installert i et par rom i øverste etasje på Menighetsfakultetet, vegg i vegg med Musikkhøgskolen. Vi som studerte komposisjon på Musikkhøgskolen, og dermed var programforpliktet til å interessere oss for Fremtiden, tok turen over til naboen så ofte vi kunne; noen ganger for å sjekke om vi hadde fått mail (det hendte jo ikke så ofte), noen ganger for å søke med AltaVista etter noe vi strengt tatt kunne funnet enklere på biblioteket, men oftest for å lage musikk. Dette var en tid hvor datakraften til å håndtere avansert lydsyntese og sampling ikke var tilgjengelig på PC-ene våre, og til lyden av bibeleksegese og salmesang i naborommene fikk vi tilgang til noen Silicon Graphicsmaskiner, et par Apple-computere og en sur kaffetrakter. Vi laget musikk basert på et konsept som få utenfor disse miljøene interesserte seg for: algoritmisk komposisjon var 11
et sentralt begrep for alle som betraktet seg som del av den musikalske avantgarden på nittitallet. Begrepet hadde en eim av noe esoterisk og matematisk, og det skilte deg definitivt ut fra dem som fremdeles sverget til sonater og symfonier. Algoritmer imponerer ingen lenger; i dag vet de fleste at en algoritme er et sett med regler som automatiserer behandling av data etter gitte kriterier. Vi vet også at algoritmer styrer det meste av informasjonen vi utveksler via nettet. Og det siste året har det blitt tydelig for alle hvordan denne informasjonen har blitt en handelsvare i hendene på folk som ikke alltid har de beste intensjoner, og som bruker den på måter som virker direkte tilbake på oss. På nittitallet var det vi i dag betrakter som virkeligheten, noe som stort sett befant seg i sci-fi-noveller og futuristiske filmer. Og vi som ble voksne i klem mellom Generasjon X og millennials fikk dårlig skolering i kritisk tenkning, på den postmodernistiske restefesten som akademia og kulturliv kunne tilby. Av og til tenker jeg at vi er den mest tragiske generasjonen av alle. Vi rakk å smake på voksenlivet før nettet forandret vår verden for alltid. Vi kan fremdeles huske en verden med helt andre begrensninger og muligheter, men vi rakk aldri å finne vår plass i den før alt ble annerledes. Kanskje det er derfor vi står der som en litt tafatt heiagjeng mens det teknologiske revolusjonstoget ruller over oss. Poststrukturalismens demontering av sannhet og makt har for lengst flyttet ut av forelesningssalen og inn i realpolitikken, og troen på teknologien er en av de få sannhetene vi har flokket oss rundt. For mange i min generasjon handler det ikke bare om tro, men 12
også om frykt: frykten for å bli akterutseilt, for å fremstå som bakstreversk, for ikke å være med. Eller enda verre: frykten for å være mot. En kritisk holdning til ny teknologi er ikke bare gammeldags, den assosieres også med moralisme. Når teknologien omfavnes av folket, vil kritikk nødvendigvis fremstå som festbremsende elitisme. Men hva om vi legger all denne frykten til side et øyeblikk, og i et anfall av nykritisk zest stiller noen grunnleggende spørsmål ved smartlivet og den algoritmiske tilværelsen. Er det mulig å avkle teknologien den ulne retorikken som omgir den, og trenge igjennom språket som brukes av utviklere, selgere og naive utopister som tilskriver teknologien et nærmest ubegrenset potensial? Er det mulig å insistere på det menneskelige perspektivet i en posthuman(istisk) tid? Utviklingen går så fort at alle forsøk på å si noe vettugt om en gitt teknologi står i fare for å bli irrelevante neste uke, når en annen teknologisk plattform overtar hegemoniet. Likevel griper dette problemkomplekset så dypt inn i livet at vi ikke har noe annet valg enn å konfrontere de endringene i livsbetingelser som vi står overfor – å se på hva teknologien gjør med samfunnet, med vårt forhold til hverandre, men først og fremst med vårt forhold til oss selv. Et nøkkelfenomen er henrykkelsen over å kunne overskride grenser som for ikke lenge siden ble betraktet som naturlige og kanskje nødvendige. Og de av oss som har brukt internett siden de første nettleserne kom, husker godt optimismen: Informasjon skulle flyte fritt, monopoler skulle opphøre, makt skulle omfordeles. De ti første årene med internett handlet i det hele tatt mye om hvordan nettet skulle endre verden. Etter ti år med smarttelefoner virker det mer interessant å se på 13
hvordan teknologien endrer oss – å spørre ikke bare hvordan teknologien virker i og former omgivelsene våre, men hvordan den virker i og former oss som individer. 2018 var året da de store teknologiselskapene for alvor ble utfordret, i etterkant av det amerikanske valget i 2016 og den britiske folkeavstemningen i 2017. Vi begynte å se følgene av teknologiselskapenes makt til å gripe inn i demokratiske prosesser, deres enorme akkumulasjon av kunnskap om oss, deres tvilsomme omgang med personvern. Men det har ikke vært like mye oppmerksomhet omkring hvordan teknologien omformer vårt mentale landskap. For det er ikke bare kommunikasjonsmetoder og relasjonsmønstre som er i spill: hele ideen om selv-følelse, opplevelsen av et selv, blir utfordret når alt vi tror vi er – hva vi liker, hva vi håper på, hva vi begjærer – er uløselig forbundet med nettverkene vi er filtret inn i. At vi konstituerer oss selv i relasjon til andre, er selvsagt gammelt nytt, men den massive kunnskapen om oss som finnes der ute, utenfor oss selv og vår vennekrets, gjør at vi konfronteres med vår egen avatar i digital form: Amazons algoritmer kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Og denne kunnskapen kan brukes til å kortslutte beslutningsprosessene våre ved å tilby oss det vi vil ha, før vi vet at vi vil ha det. Egenskapene vi betrakter som sentrale for hvem vi er, kan plutselig avleses i konsentrert form hos noen som opererer et eller annet sted der ute. Vi vet jo hvordan det henger sammen, når vi bruker teknologi som lar oss måle og overvåke kroppene våre på alle mulige måter ved hjelp av skrittellere, søvnmonitorer og treningsapper, og som gjør denne informasjonen tilgjengelig for ulike aktører. Dataene vi donerer til Facebook, Google og andre, 14
blir brukt for å treffe våre «behov» med millimeterpresisjon, slik tilfellet er med mye av smarthjem-teknologien, som har som mål å minimere tiden fra et begjær oppstår, til det tilfredsstilles via markedet. Du går aldri mer tom for kaffe, for kaffemaskinen bestiller påfyll hos leverandøren via nettet uten at du behøver å tenke på det. Du slipper å sette på en ny spilleliste på Spotify, for algoritmene DJ-er videre for deg basert på den musikken du allerede liker. Dette er endringer som skjærer tvers igjennom psykologi, sosialitet, urbanisme, økologi, og som gjør at tilværelsen uttrykkes på radikalt nye måter. Konsum kan gjennomføres tankeløst, i ordets egentlige forstand, uten friksjon mellom følelsen av et behov og muligheten for øyeblikkelig behovstilfredsstillelse – og uten tanke på hvilke omkostninger det fører med seg. Denne utviskningen av refleksjonstid, av usikkerhet, nøling og ombestemmelser, gjør at vi får mindre tid til å tenke over konsekvensen av valgene vi tar, og hvordan hverdagen endres av ferdigpakkede løsninger som virker så skreddersydde for oss at vi ikke bryr oss om at vi ikke kan påvirke dem i noen særlig grad. Brennpunktet for disse endringene – og teknologien som driver dem – er det mest dyrebare redskapet vi har for å orientere oss i verden: oppmerksomheten vår. Mens teknologiselskapene kjemper om å fange oppmerksomheten, kjemper individet en annen kamp, for å bevare kontrollen over den. I denne boken leter jeg etter strategier i denne kampen, ikke først og fremst i teoretiske termer, men som praksis, hentet fra eget eller andres liv, og fra litteraturen 15
og musikken. For selv om jeg yter motstand, er jeg, som alle andre, underlagt det digitale hegemoniet. Allerede de gamle frankfurtere visste at det ikke finnes noe privilegert punkt utenfor systemet; det må kritiseres innenfra. «Transcendence must take place within the framework of that which is», skrev Adorno, og jeg ser den svarte ironien i gleden jeg kjenner ved å laste ned New Dark Age: Technology and the End of the Future som e-bok med et par tastetrykk fra forlaget Versos utmerkede netthandel. Jeg vet at algoritmene gjør hverdagen bedre på myriader av måter, at de gir meg et enklere, friskere – antageligvis lengre – liv. Og som alle andre er jeg i ferd med å bli min egen saksbehandler, min egen kundebehandler og min egen byråkrat. Mot løfter om forenkling og tilgjengelighet går vi alle gjennom en selvbyråkratiseringsprosess: Vi ordner banktjenester på kjøkkenet. Administrerer forsikringene våre fra hytta. Reiseskjemaer fyller vi ut på jobben via intrikate nettportaler med uforståelige akronymer. Vi følger med på barnas skolehverdag ved å logge på Itslearning og lignende systemer. Hvordan skal vi kunne protestere mot tingenes orden når den har tatt bolig i kroppene våre, i hendene som berører telefonen gjennomsnittlig 2617 ganger i døgnet? Disse spørsmålene blir grundig analysert i Adam Greenfields bok Radical Technologies. The Design of Everyday Life, som kom ut i 2017. Forfatteren spør hvem som har interesse av at livene våre – kroppens rytmer, hjemmets behov, organiseringen av bylivet – blir kvantifisert og distribuert. Når han kaller boken radikale teknologier, er det med hilsen til en antologi som kom ut i 1976, titulert Radical Technology, redigert av Godfrey Boyle og Peter 16
Harper. Men der Boyle og Harper ser for seg en folkelig grasrot-kontroll over nye teknologier, i arbeidet for demokrati og økonomisk og sosial rettferdighet, har Greenfield et mørkere syn. Boken hans tar for seg hvorfor et slikt perspektiv ikke lenger er gangbart, og hvordan teknologisk ønsketenkning hindrer oss i å se situasjonen klart. Greenfield er ingen teknofob. Han har jobbet i årevis med design og utvikling av informasjonsnettverk, vært sjef for Service and User-Interface Design i Nokia, og underviser i dag ved University College London. Han skriver fra toppen av næringskjeden, som en som vet hvordan tekniske systemer utvikles og implementeres. Men han skriver med blikk for de miljømessige konsekvensene våre teknologiske valg får, og i solidaritet med det fremvoksende prekariatet som lager produktene våre under uakseptable forhold eller utfører tjenester som løsarbeidere i en økonomi uten noen form for sikkerhetsnett. Han gir ingen oppskrifter på hva som bør gjøres, hans bok er snarere en forklaring på hvordan vi er kommet dit vi er i dag. En stor del av forklaringen ligger i konglomeratet som kalles The Stacks: Amazon, Apple, Facebook, Google. Hovedkontorene til de tre siste er samlet ved et veikryss på den amerikanske vestkysten, med en relativt homogen arbeidsstyrke i demografisk forstand, og en nesten total makt til å mediere vår opplevelse av verden. Deres produkter er så innskrevet i hverdagen, i form av fysiske objekter, applikasjoner og logistikk, at det er vanskelig å forestille seg alternativer. Og rommet for å tenke annerledes krymper for hver dag. Disse bedriftene er hegemoniske strukturer som reproduserer seg selv og sine underliggende antakelser om hva teknologi er, hva 17
den er til for. Og det er klart at de stort sett opererer innenfor et verdensbilde som er strengt rammet inn av en liberalistisk agenda. Den subversive tenkningen som måtte forekomme, skjer langs beslektede akser, uttrykt som anarkokapitalisme og ultralibertarianisme. Både kollektive utfordringer og intersubjektive handlinger reguleres av markedsmekanismer, og selv den informasjonen som konstituerer det vi tenker på som vår personlighet, er gjenstand for foredling og videresalg. La oss ta Tinder som eksempel. Denne sjekkeappen har revolusjonert måten vi forholder oss til potensielle sexog/eller livspartnere på, og hvordan vi tilbyr oss selv som vare på et marked. Kanskje ikke så veldig annerledes enn å befinne seg på et kjøttmarked som, la oss si Kunstnernes hus en sen fredagskveld i 1998. Likevel skjer det noe når vi kvantifiserer oss selv, våre egenskaper og interesser, i et format hvor vår salgbarhet avgjøres av høyre- eller venstresveip. Ellen Sofie Lauritzen skrev i Morgenbladet at «[d]ateappene er et verktøy som kobler oss sammen, gir oss valgmuligheter. […] Det er vi, brukerne, som har kraft til å bestemme hvordan vi skal ta i bruk verktøyet, les: hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.» Greenfield vil si at den analysen ikke holder. Teknologiene er ikke nøytrale verktøy vi kan velge hvordan vi skal bruke. For hva om det er omvendt, at vi ikke tar med oss vanlig folkeskikk inn i bruken av Tinder og Happn, men at vi begynner å ghoste folk også på andre sosiale arenaer? Teknologien lærer oss å bruke den, og i den prosessen endres adferdsmønstrene våre. Kanskje vi kan betrakte det som en slags omvendt maskinlæring: Vi lærer opp kunstig intelligens og komplekse algoritmer ved å mate dem med 18
store datamengder som de bruker som grunnlag for sine analyser og beslutninger. Men når denne prosessen reverseres er det vi, som gjennom å tilbringe mange timer hver dag med denne teknologien, blir opplært til å ta beslutninger i tråd med det vi har «lært». Verktøyene er ikke ideologisk nøytrale, og spørsmålet er om vi tar oss tid til å spørre hvem som har interesse av at vi bruker dem – og lærer av dem. Når man begynner å tenke i slike baner, dukker det opp mange spørsmål: Hvem er det som synes det er en god idé at arbeidet følger etter oss overalt, alltid? Hvorfor snakker vi om delingsøkonomi, når det egentlig dreier seg om en utleieøkonomi hvor vi alle blir småkremmere som frembyr tingene og arbeidstiden vår til høystbydende? Tor W. Andreassen, professor i innovasjon ved Norges Handelshøyskole, definerer gig-økonomien slik: «ordinære arbeidstakere kan stille ledig arbeidskapasitet og aktiva til disposisjon for et plattformselskap i et kortsiktig marked med mange oppdragsgivere.» En annen økonomiprofessor, Arun Sundararajan, skriver rett ut at «[t]his explosion of small-scale entrepreneurship might make one wonder whether we are returning to the economy of the 18th century». Hvem har interesse av en økonomi hvor vi gladelig lar 200 år med tilkjempede rettigheter for arbeidstakere fordunste? Uber gir oss noen billige turer hjem fra byen, men hvem betaler prisen for denne besparelsen? Hadde vi gått med på slike forhold dersom de elegante appene ikke hadde skyggelagt sammenhengen mellom handlingene våre og resultatene de skaper i virkeligheten? En strøm av kritiske artikler har satt søkelys på hvordan Ubers sjåfører blir behandlet; artikkelen «Disrupt the 19
Citizen» i det amerikanske tidsskrifet n+1 er siste spiker i kista dersom du fremdeles tror du kan bruke Uber og samtidig være et godt menneske. De elendige arbeidsforholdene på Amazons kjempeanlegg er også veldokumentert – for eksempel i James Bloodworths Innleid og underbetalt eller James Bridles New Dark Age. Technology and the End of the Future. Bloodworth har jobbet undercover som løsarbeider både i Uber og Amazon, og beskriver de elendige arbeidsforholdene som resultatet av en lang – og villet – politisk utvikling. Bridle tar utgangspunkt i teknologien, og beskriver hvordan programvaren som leder arbeiderne omkring i varehuset for å hente og pakke, også overvåker deres bevegelser. Ikke bare registreres «effektivitet», men teknologien avslører om flere arbeidere oppholder seg mistenkelig lenge på samme sted, noe som kan føre til småprat eller – enda verre – planlegging av fagforeningsarbeid. Disse tekstene peker på en utvikling mange – også Amazon- og Uber-brukere – egentlig ikke ønsker seg. Likevel driver fremskrittet oss stadig videre, bakover mot en ny føydal tid. Så blir spørsmålet: Hva driver dem som driver utviklingen? Adam Greenfield sier om Apple, Facebook og Google at «there is an astonishing psychic self-similarity among the people who work there.» Mange av de skarpeste utviklerne har studert behavioristisk psykologi ved Stanford, i et program med det talende navnet Stanford Persuasive Tech Lab. Her drives undervisning i og forskning på hvordan teknologisk design kan brukes for å manipulere brukerne mest mulig effektivt. En av de tidligere studentene er Nir Eyal, som står bak boken med den me20
getsigende tittelen Hooked: How to Build Habit-Forming Products. En annen er Tristan Harris (tidligere produktmanager hos Google), som i et intervju med The Guardians Paul Lewis hevder at teknologiselskapene ikke i utgangspunktet var ute etter å skape avhengighetsskapende produkter, men at dette kom da reklamelogikken begynte å dominere teknologien, og at man nærmest snublet over effektive – og ødeleggende – våpen i kampen om oppmerksomheten. Harris hevder at det ikke var noen diskusjon overhodet om etiske sider ved utviklingen av «overtalelsesteknologi» ved Stanford Persuasive Tech Lab. Og han er en av etter hvert mange tidligere ansatte i teknologiselskapene som etter ti år med smarttelefoner er svært bekymret for hva teknologien gjør med oss. Justin Rosenstein, som programmerte Facebooks Like-funksjon, er et annet eksempel. Han er kritisk til hvordan «the bright dings of pseudo-pleasure» virker på oss, og konstaterer at resultatet er at vi alle er distrahert – hele tiden. Det er verdt å merke seg hvordan mange av dem som utviklet teknologien, har satt strenge rammer for teknologibruk i sitt eget hjem. Steve Jobs lot f.eks. ikke barna bruke iPad. Ikke så underlig, nå som det begynner å demre for oss hva Jobs visste om hvordan teknologien virker. Det Harris, Rosenstein og andre peker på, er hvordan det har skjedd et skifte: Selskapene har gått fra å utvikle brukervennlig teknologi til å designe teknologien på måter som fanger og holder på vår oppmerksomhet – en oppmerksomhet som kan selges videre til høystbydende. Denne reklamelogikken gjemmer seg like bak det californiske pseudo-humanistiske budskapet som preger vekkelsesmøtene der nye produkter blir presentert for en me21
nighet av gapende journalister. Bak denne fasaden finner vi også de rene libertarianske ideologene, folk som Peter Thiel, som startet PayPal i 1998 og ble Facebooks første eksterne investor i 2004. I tillegg til å være milliardær er han forfatter og aktivist temmelig langt ute på høyresiden, med boktitler som The Diversity Myth. Han er også Silicon Valleys ivrigste Trump-tilhenger og var en nær rådgiver i overgangsperioden. Thiel er tvers igjennom libertarianer, med grunnleggende antidemokratiske holdninger som kommer til uttrykk i tekstene hans – for eksempel synet på kvinners stemmerett, som han i essayet «The Education of a Libertarian» holder frem som en av årsakene til at vi ikke klarer å oppnå et kapitalistisk demokrati i libertariansk stil. Alt dette harmonerer godt med Walter Benjamins ord om 1800-tallet, som like gjerne kan anvendes på vår eget århundre: «Det var ute av stand til å møte de nye tekniske mulighetene med en ny sosial orden.» Den teknologiske utviklingen går hånd i hånd med en sementering av eksisterende økonomiske skiller og en stadig økende kløft mellom fattig og rik. Men det skal sies at det finnes mange teknooptimister også på venstresiden, hvor arbeiderbevegelsen alltid har stått i spennet mellom to syn på teknologisk utvikling: som en trussel mot helse og arbeidsplasser, og som en vei til forbedrede vilkår for liv og arbeid. Den arkitektoniske modernismens drøm om lys, luft og grønt for arbeiderne er uløselig forbundet med nye teknologiske løsninger for boligbygging. Ny teknologi i hjemmet, som frigjorde tid fra arbeidskrevende oppgaver, fikk betydning for kvinnenes frigjøring. Venstresiden har også produsert drømmer om teknologisk utvikling som en bombe 22
under den kapitalistiske arken: Bevegelsen med det vidunderlige navnet Fullautomatisert Luksuskommunisme ser for seg at distribuert produksjon – det at vi selv kan 3Dprinte tingene vi trenger – kommer til å undergrave det knapphetsregimet som konstituerer kapitalistisk varehandel. Luksuskommunismen hevder at i lys av kapitalismens tendens til å automatisere arbeid, er det eneste utopiske kravet «full automatisering av alt og felles eierskap til det som er automatisert». Det handler om det gode gamle ønsket om å ta kontroll over produksjonsmidlene og underlegge dem menneskets behov. Hvorfor skal Uber eie fremtidens førerløse biler, spør luksuskommunismen. Kan ikke disse være eid av fellesskapet, uten profittmotiv? Til dette vil mange hevde at teknologisk innovasjon alltid skjer innenfor det private, drevet av muligheten for økonomisk profitt. Dette er en ryggmargsrefleks i store deler av den politiske offentligheten, samtidig er det en litt nærsynt påstand: Det store teknologikappløpet på 50og 60-tallet, utviklingen av romfarten, fant sted innenfor store, statlige programmer. Eller for å ta et eksempel fra mitt eget felt: Teknologien bak den elektroniske musikken som vokste frem etter andre verdenskrig, og som ligger til grunn for så å si all moderne musikkproduksjon, ble i utgangspunktet utviklet til militær overvåkning under krigen. Menneskehetens innovasjonsvilje har, historisk sett, vært drevet av andre ambisjoner enn stigende aksjekurser. Men det finnes kapitalismekritiske bevegelser som godtar premisset om at innovasjon og profitt er uløselig forbundet, og som hevder at de destruktive tendensene i denne forbindelsen gjør at kapitalismen til syvende og 23
sist vil implodere. Dette er tenkningen vi finner i aksellerasjonismen, hvor kapitalismens tendens til evig aksellerasjon blir forsøkt smidd om til et våpen brukt mot den selv, og hvor håpet er at nye teknologier vil kunne transformeres til redskap for sosiale reformer og omfordeling av goder. Spørsmålet er om ikke den futuristiske venstresiden undervurderer kapitalismens evne til å legge både nye teknologier og alternative transaksjonsformer under markedets logikk. Utfordringen ligger ikke nødvendigvis i teknologien selv, men i å ta den i bruk på måter som gjør at den ikke blir et redskap for utnyttelse og akkumulasjon. Økonomen John Maynard Keynes forutså i 1930 hvordan automatisering ville overta store deler av arbeidet, men vi fikk ikke et samfunn med 15 timers arbeidsuke slik Keynes trodde; det han ikke forutså, var hvordan overskuddet fra automatisering og økonomisk vekst havner hos noen veldig få aktører, i stedet for å føre til en jevnt distribuert mulighet for et friere og økonomisk trygt liv for de mange. På tross av troen på at automatisering vil skape nye jobber, tyder statistikk fra amerikansk arbeidsliv på at det motsatte vil skje – at de som blir igjen i arbeid, må jobbe mer, for lavere lønn, i høyere tempo. Det ligger flere paradokser på lur her. For eksempel i hvordan blokkjedeteknologien, utviklet av en håndfull skarpe hjerner med en underliggende ultraliberalistisk ideologi om å omgå statens involvering i privatlivet, kan ende opp som den teknologien som omsider strømlinjeformer myndigheters og teknologiselskapers koordinerte samspill under overvåkningskapitalismen. (En riktig ironisk artikkel i så henseende er Trine Skei Grandes entu24
siastiske tekst om hvordan blokkjeder kan revolusjonere offentlig sektor: «Som en trygg og god måte å bevise eierskap og pålitelighet, kan blokkjeder endre alt fra helsedatabasene våre til offentlige eiendomsregistre.») Resultat er verken en «fri» verden av autonome aktører eller for den saks skyld et luksuskommunistisk paradis; snarere vil teknologien forsterke den eksisterende maktfordelingen i verden. Dette har å gjøre med hvordan teknologi flytter seg mellom plattformer og tas i bruk på områder som utviklerne kanskje ikke hadde sett for seg. På tross av lyserøde drømmer om at soft hacking og subversive strategier skal gi oss teknologiske verktøy for en mer rettferdig verdensorden, er ikke dette nødvendigvis en demokratiserende prosess: migrerende teknologi kan like gjerne forsterke ubalanse, skjevfordeling og fordommer i samfunnet. Det er ingen tvil om at The Stacks har interesse av å endre sosiale og kognitive strukturer, og at dette i sin tur har røtter i en økonomisk liberalisme. Like fullt er det autoritære regimer som har størst interesse av å implementere strukturer for kontroll; i den siste tiden har det vært mye fokus på systemet for «sosial kreditt» som er under utvikling i Kina, hvor informasjon om enkeltpersoners ytringer, samhandlinger, økonomi etc. blir samlet av myndighetene for å måle deres «sosiale sinnelag» (forstått som grad av underordning til myndighetene). Denne kreditten vil kunne gi grunnlag for deres muligheter i arbeidslivet og på andre arenaer. Et slikt system ville vært umulig uten den datahøstingen som Facebook, Google og lignende teknologier legger til rette for – og som foregår helt frivillig, hver gang vi trykker fingeren mot skjermen. 25
Jeg skriver vi, men det er ikke helt presist. Selv har jeg forsøkt å skape en hverdag hvor nettet ikke alltid har intravenøs tilgang til kroppen min. Enklere sagt: Jeg har ikke smarttelefon. Når jeg sitter foran min elskede mac, er jeg tilkoblet; når jeg ikke gjør det, er jeg frakoblet. Det er vanskelig å skrive om dette uten å fremstå som teknofob eller en slags noble digital savage, men det er verdt forsøket. Det handler i bunn og grunn om å prøve å bevare preinternett-hjernen min, for å bruke Douglas Couplands begrep. Det gjør ikke livet enklere, men det gjør det kanskje bedre. Det hender jeg glemmer at jeg ikke har Google Maps i lomma, drar på fest eller møte uten å vite hvor jeg egentlig skal, og ender opp med å loke rundt i en eller annen bakgate. Det er en egen urban erfaring, en egen livskvalitet ved det å kunne gå seg bort, å oppdage en fremmed by uten de blå prikkene som forteller hvordan du kommer deg til et algoritmisk anbefalt spisested. Det er dypt tilfredsstillende å oppleve perioder av usynlighet, kjedsomhet og ikke-konsum. Det gir meg tilgang til forventning, tvil og åpninger for det uventede. En følelse – om ikke annet i lykkelige glimt – av å være et selvstendig individ, fri fra de strukturene som behersker store deler av min våkne tid. Kort sagt: En opplevelse av autonomi. Det jeg tror jeg prøver på, antageligvis fåfengt, er å skape en livsstruktur som ikke er betinget av umiddelbar tilgang til informasjon og sosiale nettverk. Men kanskje det hele er mye enklere, at jeg ligger unna smarttelefonen av samme grunn som jeg ikke begynner å røyke: Fordi jeg aldri ville klart å slutte. Jeg ville blitt avhengig, det ville vært for bra med det lille dopamin-kicket hver gang en ny varsling dukket opp på skjermen. Jeg forsøker å be26
vare muligheten for sammenhengende konsentrasjon, for tidsflater som strekker seg uavbrutt i timer og ikke minutter; å la det være spennende nok å få en tekstmelding i ny og ne. Jeg har selvsagt det samme behovet for bekreftelse som alle andre, spørsmålet er hvilke arenaer vi velger for den bekreftelsen. Samtidig er jeg klar over at jeg er privilegert, med venner og sosiale nettverk som fungerer helt fint på en analog måte. Jeg er også klar over at mange har et yrke der de nærmest er avhengig av en smarttelefon, og jeg føler meg heldig som kan jobbe i fred og ro uten til enhver tid å måtte kringkaste livet mitt eller være synlig på vegne av en arbeidsgiver. Det krever arbeid å ta vare på friheten. Prioritering handler om valg, og alle valg innebærer å velge noe bort. Et av de magiske triksene oppmersomhetsøkonomiens salgsmenn har utført, er å få oss til å tro at vi ikke behøver å velge. At all tiden vi tilbringer med øyeeplene stivt rettet mot telefonen, ikke går på bekostning av noe annet. Det er kanskje en av grunnene til at vi måtte vente så lenge på en kritisk debatt om denne teknologien: fordi vi lenge trodde at den kunne være et supplement, et tillegg. At den ikke også tvang oss til å ofre noe. Det lille som har vært av kritiske stemmer, har druknet i det samstemte begeistringsbrølet fra teknologijournalister, konsulentbyråer og engstelige politikere. Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim målbar den rådende stemningen i et intervju med Klassekampen: «Jeg bruker Facebook som min nettavis. Jeg følger noen aviser og et par TV-kanaler. Utvalget av saker er bedre enn det du finner på nettsidene deres, fordi det er tilpasset meg. […] Jeg tror vi vil få en kulere, mer mangfoldig og mer demokratisk offentlighet som resul27
tat av utviklingen.» Dette intervjuet er gjort før avsløringene av at Cambridge Analytica hadde misbrukt informasjon fra millioner av Facebook-brukere for å påvirke den amerikanske valgkampen i 2016, og vi kan jo håpe på at Aftenpostens kulturredaktør ikke ville sagt noe så hårreisende naivt i dag. (En kulere offentlighet?!) I etterkant av Cambridge Analytica-skandalen har det kommet stadig nye avsløringer av hvordan Facebooks plattform er blitt et av de viktigste redskapene for krefter som vil undergrave demokratiske prosesser. Og de behøver ikke å hacke plattformen engang, de kan stille og rolig bruke de mulighetene som ligger innebygget i teknologien. I det siste har det kommet stadig sterkere kritikk av teknologiselskapene, til og med i norsk presse. Likevel er det påfallende at de etiske spørsmålene som omsider har dukket opp i samtalen omkring ny teknologi, stort sett dreier seg om bruk av data og privatlivets fred. De etiske problemene som behandles på kronikkplass, er etter hvert velkjente: brudd på personvern, monopolistiske forretningsmodeller, undergraving av demokrati. Men det virkelig store etiske problemet ligger et annet sted: i utviklingen av applikasjoner som er bygget med det eksplisitte formål å gjøre kunden avhengig – å holde henne på plattformen og stjele tiden hennes i bytte mot pseudoopplevelser. Det store problemet er teknologi som benytter seg av de mest sårbare sidene av psyken vår – behovet for anerkjennelse, trangen til adspredelse – til å produsere avhengighetsskapende produkter som stjeler timer av tiden vår hver dag og selger den videre til annonsører. Tristan Harris har vist hvordan etiske overveininger omkring dette er fullstendig fraværende hos dem som utvikler produktene 28
– et lite antall mennesker i teknologiindustrien som påvirker hvordan milliarder av mennesker tenker hver dag. Han viser hvordan de avhengighetsskapende effektene ikke er uheldige bivirkninger, men resultater av bevisste valg i hvordan produktene designes: «Folk føler at det er deres egne valg, men de blir betinget av utviklere hos Apple, Google og Facebook.» Dermed får vi et sett med ulike etiske spørsmål knyttet til de nye teknologiene: En del av det handler om undergraving av demokratiske prosesser, en annen handler om avhengighet og tidsbruk, en tredje om hvordan selvbildet vårt blir betinget av disse teknologienes belønningssystemer i form av likes og andre bekreftelser. Dette siste punktet peker på hvordan vi på utrolig kort tid har internalisert teknologiselskapenes verdisystemer og gjort dem til våre egne. Det handler ikke nødvendigvis om at folkene bak teknologien er onde eller mangler etisk kompass. Mye tyder på at etikk forstås på en annen måte i disse miljøene. Kate Losse, som var Zuckerbergs taleskriver i Facebooks sterkeste vekstperiode, skriver at bedriftskulturen i Facebook betraktet det å binde folk sammen, connecting people, som et etisk gode i seg selv. Da ble vekst et etisk høyverdig mål, og man behøvde ikke stille spørsmål ved virkemidlene som ble tatt i bruk for å nå dette målet. Tilløpene til protester mot teknologiselskapene har ført til lite praktisk endring. Det synes snarere å råde en form for resignasjon som ligner på den vi møter reklame med: Vi gjennomskuer markedsføringen, men kjøper produktene. Vi opplever at vi må henge med i utviklingen, selv om den i bunn og grunn undergraver demokrati, arbeidsplas29
ser, og mulighetene for å styre vår egen oppmerksomhet. Hvorfor bidrar vi så iherdig til en utvikling vi ikke nødvendigvis ønsker når vi får tenkt oss om? Et svar kan være at veldig mange av oss tror at de negative konsekvensene ikke kommer til å påvirke oss. At vi bare kan høste fruktene, i form av et enklere liv. Og forenkling er noe vi betrakter som et ubetinget gode, i den grad at vi kan snakke om en forenklingens ideologi. Når vi vil at alt skal være enklest mulig, hele tiden, blir det nærmest umulig å se et større perspektiv i konsumet av varer og tjenester. Dataretorikeren Bradley Dilger kalte allerede for nitten år siden denne tendensen The Ideology of Ease. Denne ideologien blir altomfattende når våre høyteknologiske proteser gjør visse deler av hverdagen så mye enklere at det plutselig blir umulig for oss å tenke oss livet uten dem. Smarttelefonen har blitt så innvevd i hverdagslivet at vi ikke kan ta inn over oss tanken på at lønnskostnadene i produksjon av en iPhone som koster 650 dollar i butikken, beløper seg til 4 dollar og 50 cent. Dersom teknologien ikke hadde lært oss å lukke øynene for slike fakta, ville vi ikke klart å leve med oss selv. De fleste vet at dersom en nettjeneste er gratis, er det du som er produktet. Kunden er et annet sted, en algoritme som kjøper din oppmerksomhet i millisekundlange nettauksjoner mens du surfer på nettets blå bølge. Da Facebook gikk fra å være et selskap med hemningsløs vekst til å bli et selskap med hemningsløs inntjening, var det fordi det kunne bruke den enorme kunnskapen om brukerne til å tilby skreddersydde reklamer. I en ganske nær fremtid vil selskapet leve av dataene det har samlet inn fra oss, i likhet med aktører som Googles morselskap Alphabet. 30
Men inntil videre er Facebook et reklamebyrå – basert på masseovervåkning av potensielle konsumenter – som oppleves som en møteplass, en sosial arena, et sted du må være om du skal finnes i verden helt på ordentlig. Det er denne kindereggeffekten som gjør at selskapet i skrivende stund er verdsatt til 4000 milliarder kroner. Det er ikke underlig at Facebook har vist liten interesse for sin rolle som nyhetsformidler; selskapets formål er ikke å sørge for at sannheter kommer frem, men å skaffe oppmerksomhet til sine egentlige kunder, de som betaler for reklameplassen. Disse sammenhengene er noe de fleste opplyste mennesker kjenner, men som de færreste orker å forholde seg til i dagliglivet. Vi er nødt til å forstå forenklingens ideologi for å finne en rimelig forklaring på misforholdet. Kampen om oppmerksomheten har dype politiske implikasjoner. James Williams, som var med på å utvikle målesystemer for Googles globale markedsføring, snakker om «den mest omfattende, mest standardiserte og mest sentraliserte formen for oppmerksomhetskontroll i menneskehetens historie.» Han peker på de politiske følgene det får når teknologien er rigget for å undergrave viljen vår: Dersom politikk er et uttrykk for menneskelig vilje, på individuelle og kollektive nivåer, så utgjør oppmerksomhetsøkonomien en direkte underminering av de forutsetningene demokratiet hviler på. For mens Vesten har vært opptatt av å gratulere seg selv med at det ikke var det brutale diktaturet i Orwells 1984 som seiret, er Aldous Huxleys Brave New World i ferd med å bli virkelighet. I en tekst i Vinduet diskuterer Johanne Fronth-Nygren hvordan nyutgaven av 1984 fikk mye oppmerksomhet, mens Brave New World ble forbigått i relativ stillhet. Hennes 31
poeng er at Huxley er for relevant, han beskriver vår tids utfordringer så presist og usentimentalt at det er vanskelig for oss å ta det inn. Det er lettere å forholde seg til Orwells primitive dystopi med et lettelsens sukk mens vi fisker frem telefonen fra lomma og sjekker responsen på siste Insta-post. Men Huxley beskriver en dystopisk idealstat hvor alle innbyggerne er lykkelige forbrukere, styrt av ledere som hersker ved hjelp av sofistikert psykologisk manipulasjon og avansert bioteknologi. Og i essayet Brave New World Revisited peker han på hvordan vi underlegger oss en annen form for totalitær kontroll når «nonstop distractions of the most fascinating nature are deliberately used as instruments of policy, for the purpose of preventing people from paying too much attention to the realities of the social and political situation.» Her er det nærliggende å tenke på Donald Trumps twitterkrati: Dersom man lurer på hvordan republikanske politikere holder ut med presidenten, er svaret at de får gjennomført store konservative reformer på områder som skatt, miljø og immigrasjon mens presidenten underholder oss med et sirkus av provokasjoner og mer eller mindre meningsløse utspill. Også i en norsk kontekst skjer det endringer vi ikke nødvendigvis er klar over, i de prosessene som foregår i skjæringspunktet mellom politikk og ulike forvaltningsnivåer. En ting er at analyser av innsamlede datasett gir grunnlag for beslutningene som tas av dem som står ansvarlige overfor befolkningen. Noe helt annet er det når den egentlige politikken foregår et annet sted enn der beslutningene tas, nemlig hos konsulentselskaper, programvareprodusenter og andre som selger inn systemer hvor 32
ideologi forkledd som teknologi er innebygget i systemene selv. Store bedrifter lover bedre styring og effektivitet med sine stordataanalyser, og blir instrumentelle i en tiltagende tåkelegging av beslutningsprosesser som angår fellesskapet. Da snakker vi ikke om Facebook og Google, men om mer anonyme kjemper som Cisco, Siemens og IBM. Når det politiske handlingsrommet blir bestemt av systemene, og ikke omvendt, innebærer implementering av ny teknologi at vi gir fra oss demokratisk kontroll over politiske beslutninger. I bytte mot hva? Effektivitet. Forenkling. (I alle fall på papiret; sannheten er at byråkratiet har vokst jevnt og trutt parallelt med de siste årenes «effektivisering».) Men godt hjulpet av de konservative tenketankenes ideologiproduksjon tror vi på at outsourcingen av beslutningene gjør samfunnslivet enklere, billigere, bedre. Det er forenklingens ideologi applisert på statsforvaltningen. Dersom vi nå antar at det er noe råttent i Zuckerbergs rike, blir spørsmålet hva vi kan gjøre med det. Adam Greenfields svar er resignert: Han ser ikke noen alternativer til den teknologiske utviklingen og skriver at vi er nødt til å forholde oss til utviklingen med langt større oppmerksomhet enn i dag: Vi må se forbi alle visjonære ordflommer, forbi hva utviklerne mener teknologien er til for; vi må se på systemene, enten det er 3D-printing, blokkjede-teknologi eller smarthjem, og se på hvilke endringer de faktisk fører til i verden; vi må innse at formålet med et system er hva det faktisk gjør – ikke hva salgsfolk og ideologiprodusenter hevder at det kan gjøre. Det handler om å forstå hva som skjer med dataene vi produ33
serer, hvilke interesser som ligger bak teknologien vi benytter, hva som skjer når vi velger enkelhet fremfor etikk. Et problem med denne innfallsvinkelen er typisk for vår tid: Problemet privatiseres, gjøres til et sett av valgmuligheter for den enkelte, og løftes ikke opp på samfunnsnivå. På samme måte som vi håper at kildesortering, kompostering og kortreist mat skal løse klimaproblemene, fordi vi ikke klarer å gjøre de store, felles anstrengelsene som skal til i politikken. Sammenligningen halter litt, for utfordringen med oppmerksomhetsøkonomien finnes dels på samfunnsplan og i globale spørsmål, dels på et helt eksistensielt, personlig plan. Tristan Harris har et noe mer optimistisk syn på mulighetene for endring enn det Greenfield har, og er opptatt av at vi må handle på begge nivåer. Første steg for å finne en vei videre er å opparbeide en kritisk holdning til teknologien og hvilke formål den tjener. Erkjenne at teknologier som Facebook og lignende ikke er nøytrale. De er designet på en bestemt måte, med et begrenset antall muligheter, for å styre oss mot bestemte handlingsmønstre. På den andre siden av skjermen finnes det til enhver tid tusen topputdannede utviklere som bare bryr seg om én ting: hvordan de kan holde oppmerksomheten min på skjermen. Dette innebærer at vi også må lære mer om oss selv, om hvilke av våre instinkter og adferdsmønstre teknologien utnytter. Et grunnleggende problem finnes i spriket mellom hva vi sier vi vil ha, og hva vi egentlig vil ha. For det som tilfredsstiller oss i øyeblikket, er ikke det samme som det som gjør oss lykkelige i det lange løp. Det er dette misforholdet mellom wants og needs som blir utnyttet av den avhengighetsskapende teknologien. 34
Det er selvsagt slitsomt å leve med denne formen for mistenksomhet, å la være å spise kakestykket som ligger på nattbordet ditt hver dag når du våkner, og spise en sunn frokost isteden. Men her hevder Harris at det finnes en kime til endring, hvis vi holder oss til matmetaforen. For hva om man klarer å utvikle modeller som belønner at vi spiser grønnsakene våre også? Harris har grunnlagt en organisasjon med navnet Time Well Spent, hvor han ivrer for nye måter å ta i bruk teknologi på – for eksempel ved å innføre analysemodeller av klikk og nettrafikk som ikke bare baserer seg på kvantitet, antall klikk, men også kvalitet. Hvilket utbytte fikk du egentlig av den timen du brukte på den ene eller andre plattformen? Det du opplevde som så givende da du satt oppslukt og klikket på lenker, hva tenker du om det i ettertid? Var det verdt tiden du brukte? Dette handler om å finne nye mulighetsrom i det teknologiske landskapet. Se potensialet i endringer av teknologisk design. Harris foreslår for eksempel å innføre internasjonalt lovverk for hvilke avhengighetsskapende strategier det er lov å implementere i teknologien – på samme måte som Genève-konvensjonen regulerer krigens folkerett. Dette kan synes utopisk, men vi snakker om helt nye teknologier, superkrefter som vi ikke har lært å mestre enda, og Harris er blant dem som forsøker å påvirke utviklingen – først og fremst gjennom å finne politisk vilje til å begynne diskusjonen om regulering av teknologien. Hvilke begrensninger i frihet er storsamfunnet villig til å innføre med et felles gode som mål? Vi har tross alt innført bilbelter og røykelov og drakoniske sikkerhetstiltak på alle verdens flyplasser. Kanskje vi kommer til å se til35
bake på vår tid på samme måte som vi hoderystende minnes barndommens bilturer på smale vestlandsveier med unger som slang omkring i røykfylte kupeer uten bilbelte. Akkurat nå kan det synes fånyttes å tenke i slike baner, i møte med de kreftene som former verden. Likevel er vi nødt til å kjempe også de kampene vi er dømt til å tape. Dette er ikke mine ord, de tilhører Lawrence Lessig. Han er jusprofessor, grunnlegger av Creative Commons, og en av USAs mest markante kritikere av hvordan internett har utviklet seg. Selv om han innrømmer at det kan se håpløst ut, poengterer han hvor viktig det er at noen tar opp kamper de er dømt til å mislykkes med. I vår tid handler det for eksempel om forsøkene på å regulere de store teknologiselskapene, eller å stille dem til ansvar for den rollen sosiale medier spiller i politikken. Lessig sammenligner det med kampen for kvinnelig stemmerett, som var en håpløs sak da den ble reist på 1840-tallet. Men de som tapte slagene da, inspirerte dem som kom etter og til slutt vant frem. Jeg begynte med å spørre hva teknologien gjør med oss, hvordan den føles, på et helt eksistensielt nivå. La meg derfor avslutte med å vende tilbake dit, til det personlige, som et første åsted for endring. Et godt sted å starte er ved å utfordre forenklingens ideologi. Bli bevisst på hvordan forenkling også har en pris – kostnader som vi utsetter, eller som betales av andre. Manglende datasikkerhet er ikke et problem før informasjonen om deg havner hos noen med onde hensikter. Manglende personvern er ikke et problem så lenge vi lever i et demokrati. Manglende jobbsikkerhet og helseplager er en kostnad som betales i 36
den andre enden av verdikjeden, hos dem som produserer apparatene for vår livsforenkling. Dersom vi tar oss tid til å tenke over slike spørsmål hver gang vi blir stilt overfor tilsynelatende forenklende tilbud, vil vi kanskje av og til velge annerledes. Vi må gi oss selv tid til å tenke og føle, utsette oss for den friksjonen som kommer når ikke alle valg er tatt på forhånd og kan bekreftes med et trykk på en skjerm. Vi må forsøke å tenke oss at vanskeligheter og ubeleiligheter kan være en god ting. Det burde ikke være umulig, for vi er allerede vant til det: I møte med kunst er vi for eksempel opplært til at kompleksitet og problematisering er en god ting. At det er bra at noe ikke gir seg selv ved første øyekast, at man må dvele. Lese om igjen. Lytte en gang til. Samtidsmusikk, kunstfilm, poesi – det er mange felt hvor friksjon er en helt essensiell del av opplevelsen. Dersom vi klarer å ta med oss dette blikket inn i hverdagen, er det mulig vi vil se noen nye sammenhenger, kanskje til og med se verden på nye måter. I det konvergerende feltet av fritidssysler og livsstilsbranding har vi også sansen for friksjon, med toppturer, tilbereding av slow food, hjemmebrygging og skjespikking. Er dette symptomer på at vi faktisk lengter etter en form for motstand og langsomhet? Eller er det avlat, et friminutt hvor vi kan hengi oss til en annen livsfølelse uten at det går ut over våre profesjonelle livs effektivitet og produktivitet? Kanskje må vi innse at det er grenser for forenkling. At vi må omfavne rot og vanskeligheter som en del av menneskelivet. I musikken har vinylplatene brakt støyen til heder og verdighet igjen. Her snakker jeg ikke om støymusikk, som er en sjanger i seg selv, men om den støyen 37
som er sidesignalet til det vi egentlig lytter etter. Knitring og susing. Nettopp det plateindustrien har jobbet så hardt for å minimalisere, gjennom utviklingen av digitale formater. I Damon Krukowskis bok The New Analog blir den analoge støyen et symbol på alt det i samfunnet som motsetter seg forenkling og strømlinjeforming. Også i denne boken spørres det om hvem som profiterer på utviklingen. I sin anmeldelse av boken skriver Susanne Christensen følgende: «De deleøkonomiske apper og algoritmestyrte medier som vi sitter med hodet inni, forsøker nettopp å stenge ‘støy’ ute fra livene våre til fordel for ‘signal’. Dødtid i supermarked- eller taxikøen støvsuges bort, abstrakt tankeflukt som følge av retningsløs kjedsomhet støvsuges bort. Get an app, shop på nettet, få deg Uber, steng ute støyen.» Hun er inne på noe essensielt, i hvordan nye teknologier erobrer all vår overskuddstid, de mange kjedelige minuttene hver dag som vi kunne bruke på å stirre ut i lufta, tenke på ingenting, eller få en riktig god idé. Utfordringen er like vanskelig som den er enkel: å legge for dagen den samme sensibilitet i omgangen med ny teknologi som når vi håndterer en sjelden LP. Å la konsekvensene av en ny app synke inn i oss med samme tålmodighet som når vi brygger øl i kjellerboden. Dette er ikke billig hipsterkritikk, men eksempler på betraktningsmåter som, dersom vi tør å ta dem med ut av livsstilsfæren, kan gi oss radikalt nye erfaringer. Som kan endre vår omgang med verden og vårt forhold til tid. Vi har det nemlig i oss, evnen til å tolerere forstyrrelser og forsinkelser. Til å se verdien i utsettelser. Kjede oss med god samvittighet. Og ikke bare tolerere støy, men elske den litt også. Kanskje David Foster Wallace hadde rett: 38
«Pay close attention to the most tedious thing you can find (tax return, televised golf), and, in waves, a boredom like you’ve never known will wash over you and just about kill you. Ride these out, and it’s like stepping from black and white into color. Like water after days in the desert. Constant bliss in every atom.»