Naturligvis
HANNE CECILIA AASS
Naturligvis
Inspirasjon til en grønnere hverdag
FOTO: SVERRE AURSTAD
Forord
SIDE 6
Fra jord til bord
SIDE 9
Naturens
spiskammer
SIDE 41
Naturlig vakker
SIDE 95
Summende
hager
SIDE 115
Alle fugler små de er
SIDE 129
Førstehjelp for pattedyr
SIDE 153
Slutten ...
SIDE 167
If you think you’re too small to have an impact, try going to bed with a mosquito in the room.
DALAI LAMA XIV
Det står dårlig til med planeten vår. Det får vi stadig høre. Havet har blitt varmere, is har smeltet, havnivået har steget, ekstremvær rammer oftere enn før. Og vi vet at vi i Vesten har mye av skylda. Våre utslipp av klimagasser og miljøgifter – og vårt overforbruk av naturressurser generelt – har ødelagt leveområdene til mengder av dyrearter. Dersom alle mennesker levde slik vi nordmenn gjør, ville man behøve 2,7 jordkloder.
Alt dette vet vi så inderlig godt. Vi vet også at det haster å gjøre noe med det. Det haster veldig. Og kanskje nettopp derfor tar motløsheten tak i oss. Vi har det jo så godt her i Norge. Hvem vil vel tilbake til steinalderen? Eller bare noen tiår tilbake da folk levde mer nøysomt enn nå. Oppgaven med å redde planeten kan lett virke uoverkommelig, nytteløs, tidkrevende, ukomfortabel – og ikke minst uendelig kjedelig.
Men hva om vi snur på flisa? Hva om vi gjør en liten miljøinnsats, ikke fordi vi må, men fordi det kanskje kan bli gøy? Hva om målet med en mer miljøvennlig livsstil ikke først og fremst er å kunne gi en frisk planet videre i arv – hva om målet heller er mer moro for oss her og nå?
Med slike tanker i hodet gikk jeg i gang med å lage TV-serien Naturligvis på NRK – og etter hvert også denne boka. Ønsket har hele tiden vært å samle flest mulig hverdagstips under mottoet «Ja takk, jeg vil gjerne redde jorda, men bare hvis det er gøy». Og gøy har det blitt. Jeg har fått smake noen av mine beste måltider, hatt noen av mine mest spennende dyreopplevelser og kommet tettere på naturen enn noen gang før. Jeg har faktisk hatt det så moro at jeg har valgt å beholde denne livsstilen, med noen justeringer etter hvert som ny kunnskap har seget inn.
Gøy blir det forhåpentligvis også for deg å lese denne boka. Kanskje så gøy at du selv vil teste ut noen av tipsene?
God fornøyelse!
Hanne Cecilia Aass
SKVALLERKÅL
(Aegopodium podagraria)
Skvallerkål er en flerårig urt. Stengelen med skjermer av små, hvite blomster blir omtrent 1 meter høy og dukker opp mellom juli og september. Bladene som dekker bakken, er ferdig utvokst når de er omtrent 40 cm høye.
Skvallerkål sprer seg lett. Den er vesentlig mindre aggressiv nordpå, men i SørNorge kan en gressplen forvandles til en skvallerkålåker i løpet av få sesonger. Den sprer seg ved hjelp av frø – og ved at avkuttede røtter kan bli til nye planter.
Skvallerkål ble innført i Norge som medisinplante. Antakelig var det munker som tok den med seg under middelalderen. Da ble den brukt som mat og for å lindre gikt. Den blir også i dag brukt av folk som sverger til urtemedisin mot gikt og annen revmatisme.
Under andre verdenskrig var skvallerkål en viktig matkilde. Det er de nyutsprungne, blanke skuddene som smaker best.
Hos meg vokser skvallerkålen i et belte langsmed hagegjerdet. Den kunne sikkert ha tatt over hele plenen hvis den fikk lov, men mannen min sørger i perioder for å være ekstra ivrig med gressklipperen, kanskje et signal om at familien har blitt servert litt vel mange eksperimentelle retter med skvallerkål i det siste?
De to rettene jeg her gir oppskrift på, sier han derimot aldri nei takk til.
Tips I de fleste oppskrifter med spinat kan skvallerkål erstatte spinaten.
SKVALLERKÅL-TAGLIATELLE
Er du glad i pasta, vil du elske denne tagliatellen. Du trenger en pastamaskin, og det hele tar litt tid å lage, men jeg kan love deg at når du først får smakt resultatet, vil du syns det var vel verdt strevet.
4 porsjoner
2 liter skvallerkål
500 g durumhvetemel
4 egg
2 klyper salt
v Forvell skvallerkålen i kokende vann. Sil av vannet og hakk skvallerkålen i små biter med stavmikseren.
v Legg skvallerkålen i et kjøkkenhåndkle og kryst ut så mye vann som mulig.
v Hell melet i en liten haug på bordet og lag en fordypning i midten av haugen. Ha eggene, skvallerkålen og saltet i fordypningen, og bland disse tre ingrediensene med en gaffel.
v Bland etter hvert forsiktig inn litt og litt mel, til alt til slutt er blandet inn. Deigen må så knas i minst 5 minutter. Kna inn mer mel hvis deigen er klissete. Deigen må gjerne få hvile i 30 minutter før du kjører den gjennom pastamaskinen, i flere omganger.
v Del deigen opp i lange strimler. Kok pastastrimlene «al dente» i rikelig, lettsaltet, fosskokende vann, i 5 minutter.
Serveres med hvit ostesaus og for eksempel røkelaks.
KARBONADER MED SKVALLERKÅL
Nystekte karbonader er mat jeg forbinder med gamle dagers søndagsmiddager, likevel går aldri karbonader av moten for meg. Når skvallerkål blandes inn i karbonadedeigen, blir karbonadene ekstra fine å se på – og så får de en friskere smak.
4 porsjoner
4 never skvallerkål
800 g karbonadedeig
2 fedd hvitløk
salt og pepper, etter smak
4 ss vann smør til steking
v Skvallerkålen vaskes og hakkes og røres inn i karbonadedeigen for hånd, sammen med finhakket hvitløk, salt og pepper og vann.
v Form karbonadene og stek dem i smør i en panne, til de er gjennomstekte eller gjerne litt rosa i midten.
Serverer du med ovnsbakte poteter til – og en frisk salat hvor du også gjerne kan ha i litt skvallerkål – har du en søndagsmiddag så bra som noen.
Naturlig vakker
Vi nordmenn har flere giftstoffer i blodet enn de fleste. Noe av dette får vi i oss gjennom maten vi spiser, men har du tenkt på hva en helt vanlig morgen på badet kan tilføre kroppen din?
For 100 år siden var et vaskevannsfat og noen øser vann det folk flest hadde til rådighet for å bli rene. Måtte hele kroppen vaskes grundig, fikk det vente til sommeren da det var varmt nok til å bade ute – eventuelt kunne man koste på seg et dypp i en vaskebalje på kjøkkengulvet til jul, eller kanskje til og med hver lørdag. Ofte gikk det samme vannet på omgang. Far fikk bade først, så fulgte resten av familien etter. Et såpestykke på deling var alt som fantes av hygieneprodukter i hjemmet.
Slik er det ikke i dag. Heldigvis, må jeg vel si. De fleste av oss tar en grundig kroppsvask flere ganger i uka, men i samme slengen eksponerer vi oss for en cocktail av giftstoffer fra luksusproduktene våre – som såpe, sjampo, deodorant, hudkrem, tannkrem og kosmetikk. Flere av disse giftstoffene spres dessuten rundt i lufta og gjennom avløpssystemet, rett ut i naturen, hvor de kan gjøre stor skade. I bath once a month whether I need to or not
Summende hager
Verdens viktigste summetone er i ferd med å bli borte, og da mener jeg ikke at mobiltelefonen faser ut fasttelefonen. Nei, det er summingen fra villbier og andre insekter som forsvinner. En tredjedel av de norske villbiene står i fare for å dø ut. 12 villbiearter er antakelig borte fra Norge for godt allerede. Det som gjør dette ekstra problematisk, er at bier og andre pollinerende insekter – som sommerfugler, biller og blomsterfluer – i mer eller mindre grad er nødvendige for at blomstrende planter skal kunne formere seg. Selv om dette primært gjelder ville planter, er en tredjedel av verdens matproduksjon direkte eller indirekte avhengig av pollineringshjelp fra insekter eller andre dyr. Flere forskere frykter derfor at kloden snart kan stå overfor en global matkrise med mindre vi klarer å snu denne negative utviklingen.
Life is hard for insects.
And don’t think mice are having any fun either.
WOODY ALLEN, AMERIKANSK REGISSØR OG SKUESPILLER
HOTELLDIREKTØR
Sosiale humler trenger god plass når de skal fostre opp familien sin, derfor må de ha humlekasser. Andre villbier og insekter krever ikke like mye. Mange tar til takke med noen centimeterlange hull i en død trestamme, hvor de kan få lagt eggene sine. Slike døde trær har dessverre blitt mangelvare i våre striglede bymiljøer, så her kan insekthotell være løsningen.
Insekthotell kan kjøpes både på hagesentre og på nettet, men de er også utrolig lette å lage selv, enda lettere enn humlekasser. I hagen min henger det tre ulike varianter: ett lite som jeg har kjøpt og to som jeg har laget. Du skal få oppskriften her. Dette er den aller enkleste varianten:
en vedkubbe eller en trekloss som ikke er trykkimpregnert forskjellige bor med ulik diameter, fra 2–8 mm en drill litt fint sandpapir
v I vedkubben eller treklossen borer du flere hull med ulik diameter. Poenget med ulik diameter er at flere forskjellige arter da kan legge egg i samme vedkubbe. Hurra for et fargerikt fellesskap!
v Inngangen til hullene må du pusse litt med fint sandpapir, siden insektene misliker å få flis i rumpa når de går ut og inn. Vedkubben eller klossen kan du henge opp i et tre – eller skru fast i en vegg.
Dette er den litt mer avanserte varianten:
en tom plastkanne en bunt bambusrør en sag
v Sag av toppen og bunnen av plastkannen. Bambusrørene sager du til slik at de alle er litt lengre enn plastkannen er høy.
v Gjennom det som var toppen og bunnen av kannen, trer du bambusrørene så tett at ingen ramler ut. Til slutt trer du en ståltråd gjennom plastkannen og lager en løkke. Løkken bruker du når du skal henge opp hotellet, for eksempel i et tre.
Villbier liker, som alle andre hotellturister, å få tilgang på mest mulig sol. Derfor henger jeg opp hotellene mine vendt mot sør, på de luneste stedene i hagen.
Den som henger opp slike insekthotell, er nesten garantert å få gjester. De flytter inn og legger ett eller flere egg i de lange runde suitene. Til slutt, før de forlater rommet og egget, tetter de åpningen igjen – og hva slags materiale de bruker, vil avsløre hvem de er. På mine hoteller har det foreløpig kun sjekket inn to forskjellige arter: maskebie og bladskjærerbie. Dette kan jeg se fordi maskebien tetter igjen sin åpning med et slags silkespinn, mens bladskjærerbien tetter igjen hullet med helt runde blader. Hyggelige gjester er de begge to.
