Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
TIL ALLE VERDENS
REBELSKE JENTER:
DERE ER LØFTET
DERE ER STYRKEN
HVIS DERE IKKE TREKKER
DERE TILBAKE, KOMMER HELE
VERDEN TIL Å GÅ FREMOVER.
INNHOLD
FORORD • XI
AGATHA CHRISTIE • FORFATTER • 2
AISHOLPAN NURGAIV • ØRNEJEGER • 4
ALICE BALL • FARMASØYT • 6
ANDRÉE PEEL • FRANSK MOTSTANDSKJEMPER • 8
ANGELA MERKEL • RIKSKANSLER • 10
ANITA GARIBALDI • REVOLUSJONÆR • 12
ANNE BONNY • PIRAT • 14
AUDREY HEPBURN • SKUESPILLER • 16
BEATRICE VIO • FEKTER • 18
BEATRIX POTTER • FORFATTER OG ILLUSTRATØR • 20
BEYONCÉ • SANGER, LÅTSKRIVER OG FORRETNINGSKVINNE • 22
BILLIE JEAN KING • TENNISSPILLER • 24
THE BLACK MAMBAS • VILTVOKTERE • 26
BOUDICCA • DRONNING • 28
BRENDA MILNER • NEVROPSYKOLOG • 30
BUFFALO CALF ROAD WOMAN • KRIGER • 32
MADAM C.J. WALKER • FORRETNINGSKVINNE • 34
CARMEN AMAYA • DANSER • 36
CELIA CRUZ • SANGER • 38
CHIMAMANDA NGOZI ADICHIE • FORFATTER • 40
CLARA ROCKMORE • MUSIKER • 42
CLARA SCHUMANN • PIANIST OG KOMPONIST • 44
CLEMANTINE WAMARIYA • HISTORIEFORTELLER OG AKTIVIST • 46
CORRIE TEN BOOM • URMAKER • 48
ELEANOR ROOSEVELT • POLITIKER • 50
ELLEN DEGENERES • KOMIKER OG PROGRAMLEDER • 52
FLORENCE CHADWICK • SVØMMER • 54
GAE AULENTI • ARKITEKT OG DESIGNER • 56
GEORGIA O’KEEFFE • MALER • 58
GERTY CORI • BIOKJEMIKER • 60
GIUSI NICOLINI • ORDFØRER • 62
GLORIA STEINEM • AKTIVIST • 64
HEDY LAMARR • SKUESPILLER OG OPPFINNER • 66
HORTENSIA • ORATOR • 68
ISADORA DUNCAN • DANSER • 70
J.K. ROWLING • FORFATTER • 72
JEANNE BARET • HUSHOLDERSKE OG EVENTYRER • 74
JOAN BEAUCHAMP PROCTER • ZOOLOG • 76
JOHANNA NORDBLAD • ISDYKKER • 78
KATHERINE JOHNSON, DOROTHY VAUGHAN OG MARY JACKSON • DATAINGENIØRER • 80
KATIA KRAFFT • VULKANOLOG • 82
KHOUDIA DIOP • MODELL• 84
KRISTINA AV SVERIGE • DRONNING • 86
LAUREN POTTER • SKUESPILLER • 88
LEYMAH GBOWEE • FREDSAKTIVIST • 90
LILIAN BLAND • FLYVER • 92
LORENA OCHOA • GOLFSPILLER • 94
LOWRI MORGAN • ULTRAMARATONLØPER • 96
LUO DENGPING • EKSTREMKLATRER • 98
MADAME SAQUI • AKROBAT • 100
MADONNA • SANGER, LÅTSKRIVER OG FORRETNINGSKVINNE • 102
ROSALIND FRANKLIN • FARMASØYT OG RØNTGENKRYSTALLOGRAF • 150
RUBY NELL BRIDGES • AKTIVIST • 152
SAMANTHA CRISTOFORETTI • ASTRONAUT • 154
SAPFO • DIKTER • 156
SARA SEAGER • ASTROFYSIKER • 158
SARINYA SRISAKUL • BRANNKONSTABEL • 160
SELDA BA GCAN • SANGER OG LÅTSKRIVER • 162
SERAFINA BATTAGLIA • ANTIMAFIAVITNE • 164
SHAMSIA HASSANI • GRAFFITIKUNSTNER • 166
SIMONE VEIL • POLITIKER • 168
SKY BROWN • SKATER • 170
SOFIA IONESCU • NEVROKIRURG • 172
SOJOURNER TRUTH • AKTIVIST • 174
SONIA SOTOMAYOR • HØYESTERETTSDOMMER • 176
SOPHIA LOREN • SKUESPILLER • 178
SOPHIE SCHOLL • AKTIVIST • 180
STEFFI GRAF • TENNISSPILLER • 182
TEMPLE GRANDIN • PROFESSOR I VETERINÆRVITENSKAP • 184
TROOP 6000 • SPEIDERE • 186
VALENTINA TERESJKOVA • KOSMONAUT • 188
VALERIE THOMAS • ASTRONOM • 190
VIOLETA PARRA • KOMPONIST OG MUSIKER • 192
VIRGINIA HALL • SPION • 194
VIVIAN MAIER • FOTOGRAF • 196
WISŁAWA SZYMBORSKA • DIKTER • 198
YEONMI PARK • AKTIVIST • 200
SKRIV DIN EGEN HISTORIE • 202
TEGN DITT EGET PORTRETT • 203
ORDLISTE • 204
REBELLENES ÆRESVEGG • 206
ILLUSTRATØRER • 210
TAKKELISTE • 211
OM FORFATTERNE • 212
FORORD
Kjære rebeller,
Når dere leser dette brevet, ligger allerede det første bindet av Nattafortellinger for rebelske jenter på nattbordet til cirka en million mennesker. Over hele verden snakker barn og voksne om den rebelljenta de liker best. Lærere lager undervisningsopplegg rundt disse pionerene. Politikere leser disse historiene på politiske samlinger, unge kvinner åpner boken for å muntre seg opp etter en dårlig dag, og menn som snart skal bli fedre, kjøper den for å ønske døtrene sine velkommen til verden.
Nattafortellinger for rebelske jenter har blitt oversatt til mer enn tretti språk, og hver dag har vi følelsen av at vi hører alle aksentene deres når vi mottar meldingene dere sender oss via e-post, Facebook og Twitter. Når vi ser Instagram-bildene av boken hjemme hos dere, er det litt som å se på et familiealbum. Og familien består av folk av alle nasjonaliteter, alle farger, alle religioner, alle aldre, alle typer. En verdensomspennende familie hvor medlemmene kommer både fra små landsbyer (som dem vi selv er oppvokst i) og fra store byer.
For ett år siden satt vi i den lille leiligheten vår i Los Angeles og tente et lite leirbål. Et leirbål vi kunne samle oss rundt for å fortelle nye slags historier.
Dere kom og satte dere sammen med oss. Dere inviterte venner og hentet mer ved. Dere kom med håp, frustrasjoner, mot og frykt, svakhet og styrke. Dere kom for å lytte, men dere kom også for å snakke. Leirbålet ble større. Familien vokste.
Og det er dette Nattafortellinger for rebelske jenter 2 handler om. Den handler om historiene dere fortalte oss rundt det leirbålet. Den handler om den asiatisk-amerikanske kvinnelige brannkonstabelen som Christine
fortalte oss om i New York City. Den handler om den første kvinnelige antikrypskytterpatruljen i Sør-Afrika, som Rita fortalte oss om på Snapchat. Den handler om den irske piloten som bygget seg et fly. Aidan fortalte oss om henne under en boksignering.
Noen sier at historier ikke kan endre verden. Det er vi uenige i.
Om og om igjen sendte dere meldinger om at dere hadde oppdaget en historie i boken vår, og historien dere nevnte, var ikke alltid der. Saken er den at Nattafortellinger for rebelske jenter lærer opp hundretusener av mennesker til å se historier de ikke tidligere kunne se. Boken inspirerer dem til å se etter talenter der de ikke trodde det fantes noen. Den gjør det lettere å finne potensial på uventede steder.
Når vi tar i bruk begavelsene til en hel befolkning – og ikke bare halve – åpner det seg endeløse muligheter.
Når vi virkelig ser hverandre – fri for skadelige stereotypier – kan vi skape ekte fremgang.
Når vi blir oppmerksomme på undertrykkelse og arbeider for å få slutt på den, blir vi alle sterkere.
Når du legger hodet på puten etter å ha lest én eller tre av disse historiene – enten det er etter en utmattende dag med leking eller en lang dag på jobben, enten du er i Cape Town eller Aotearoa, enten noen leste historien for deg eller du leste den selv – vit at du nettopp satt ved et leirbål sammen med hundretusener av andre rebeller som er på en reise, akkurat som deg.
Nattafortellinger for rebelske jenterserien er en liten del av en samtale som er større enn hver og en av oss. Større enn våre enkelte håp. Og i alle fall større enn frykten vår.
Takk for at dere sitter sammen med oss ved dette leirbålet.
La oss sette i gang!
Francesca Cavallo
Elena Favilli
AGATHA CHRISTIE
FORFATTER
Det var en gang en jente som elsket å skrive. Dikt, kjærlighetshistorier, krim, brev – hun var innom alt. Det var ingenting Agatha heller ville enn å jobbe som forfatter. Hun snakket om drømmene sine med hunden, George Washington, når de gikk tur. Hver gang hun og George var på et nytt sted, så Agatha på det som en scene for en historie, og hver gang hun møtte noen, lurte hun på om den personen kunne bli en av rollefigurene hennes.
Agatha sendte historiene sine til blader og magasiner, men ble avvist. Refusjonsbrevene hopet seg opp, men Agatha lot seg ikke hindre av det. Hun var en ivrig leser og var spesielt glad i krim.
Så hun skrev sin egen detektivroman.
The Mysterious Affair at Styles handlet om Hercule Poirot, en belgisk detektiv med en fenomenal bart. Mange forleggere refuserte Agathas manus, men til slutt var det en som sa ja.
Da romanen ble utgitt, ble den en stor suksess, og den ga støtet til en utrolig karriere. Agatha Christies bøker har blitt solgt i mer enn to milliarder eksemplarer og har blitt oversatt til over hundre ulike språk. Dette gjør henne til tidenes bestselgende romanforfatter.
Hercule Poirot med den velfriserte barten og Miss Marple med de yndige hattene ble to av de mest populære detektivene i litteraturhistorien.
De har dukket opp i både tv-serier og filmer, og spekulert seg frem til hvem morderen er mens millioner av mennesker har holdt pusten av spenning.
Gjennom sin bemerkelsesverdige karriere skrev Agatha sekstiseks krimromaner, fjorten novellesamlinger og teaterstykket Musefellen, som er verdens lengst spilte stykke.
15. SEPTEMBER 1890 – 12. JANUAR 1976
STORBRITANNIA
«DET BESTE TIDSPUNKTET
Å PLANLEGGE EN BOK
PÅ ER MENS MAN TAR
OPPVASKE N.»
AGATHA CHRISTIE
AISHOLPAN NURGAIV
ØRNEJEGER
Det var en gang en tretten år gammel jente som het Aisholpan. Hun bodde
i de iskalde Altai-fjellene. I syv generasjoner hadde mennene i stammen hennes jaktet med kongeørner for å skaffe mat og pels til familiene sine.
Kongeørner er store, fryktinngytende skapninger med skarpe klør og spisse nebb som kan være ekstremt farlige. Men Aisholpan syntes bare de var vakre. Hun lengtet etter å trene opp sin egen ørn, så en dag sa hun til faren: «Pappa, jeg vet at ingen jenter har gjort dette før, men hvis du lærer meg opp, kommer jeg til å bli flink.» Faren hennes, som var en stor ørnejeger, tenkte seg om en liten stund. Så sa han: «Du er sterk. Du er uredd.
Du kan klare det.»
Hjertet hennes jublet.
Aisholpan og faren red sammen opp i de snødekte fjellene. Å finne en ørnunge å trene opp var ikke lett. Med et tau rundt livet strakte Aisholpan seg mot et rede og strevde for ikke å skli på de skarpe steinene. I redet fant hun en ørliten kongeørn som lå helt alene.
Hun la et teppe over hodet til fuglen for å roe henne ned, og så tok hun henne med seg hjem. Aisholpan sang og fortalte historier så ørneungen skulle kjenne igjen stemmen hennes. Hun matet henne med små kjøttbiter og lærte henne å lande på hansken hennes. «Jeg behandler henne med respekt, for hvis hun stoler på meg, flyr hun ikke sin vei. Vi kommer til å være et team i noen år. Så skal jeg sende henne ut i villmarken igjen. Livets kretsløp må fortsette.»
Aisholpan ble den første kvinnen som meldte seg på kongeørnkonkurransen i Öglii i Mongolia. Etter henne begynte tre andre jenter å trene for å bli ørnejegere.
ALICE BALL
FARMASØYT
En gang i tiden fantes det ingen behandling for lepra, en sykdom som angriper kroppen og kan vansire ofrene på det frykteligste. Siden det ikke fantes noen behandling, og folk trodde lepra var svært smittsomt, pleide de syke å bli isolert i leprakolonier, hvor de ikke hadde annet å gjøre enn å vente på døden – eller på at noen skulle finne en kur.
Denne kuren prøvde en ung hawaiier som het Alice Ball å komme frem til. Hun var en ufattelig begavet farmasøyt og studerte egenskapene til en olje som ble utvunnet av hydnocarpus wightianus treet. Denne oljen ble brukt i tradisjonell kinesisk og indisk medisin for å behandle hudsykdommer, og den var også blitt brukt for å behandle lepra. Men resultatene var blandede: Noen ganger virket den, og andre ganger ikke.
«Hvorfor?» var Alices brennende spørsmål. «Hvorfor virker den ikke hver gang?» Hun slo seg sammen med en assistentkirurg ved sykehuset i Honolulu for å prøve å finne svaret på spørsmålet. Hun utviklet en måte å skille ut de aktive virkestoffene i hydnocarpus wightianus-oljen på, og laget en ny ekstrakt som kunne sprøytes direkte inn i blodomløpet til pasienten – med enestående resultater.
Dessverre døde Alice før hun rakk å publisere funnene sine. Så universitetet på Hawaii gjorde det for henne – uten å gi henne æren for det! Universitetets rektor kalte til og med utvinningsteknikken for Dean-metoden, som om han hadde funnet den opp selv.
Mange år senere ble Alice Balls fremragende forskningsbidrag omsider anerkjent. Nå feires Alice Ball-dagen på Hawaii hvert fjerde år, den 29. februar. Alice var den første afroamerikaneren og den første kvinnen som avla eksamen ved universitetet på Hawaii.
24. JULI 1892 – 31. DESEMBER 1916 USA
ANDRÉE PEEL
FRANSK MOTSTANDSKJEMPER
Det var en gang en ung kvinne som drev en skjønnhetssalong. Andrée var smart og stilfull, og hun møtte alltid kundene sine med et smil. «Bonjour, Madame,» hilste hun muntert. «Hva slags hårklipp ønsker De i dag?»
Så brøt andre verdenskrig ut, og livet ble forandret.
Da Hitler invaderte landet hennes, sluttet Andrée seg til den franske motstandsbevegelsen. Den var et nettverk av vanlige folk som arbeidet i all hemmelighet mot nazistene. Hun hjalp til med å distribuere illegale aviser til andre medlemmer av motstandsbevegelsen. Det var risikabelt og farlig. Andrée ble raskt forfremmet til sersjant og fikk kodenavnet Agent Rose.
Flere ganger satte hun livet på spill. Hun snek seg ut om natten og satte opp en rad med brennende fakler for å sende signaler til allierte fly som krysset fiendens linjer. Pilotene så etter disse lysende flekkene og visste at de kunne lande trygt der, takket være Agent Rose. Hun bidro til å redde over hundre britiske piloter fra å bli tatt av nazistene før hun selv ble fanget og sendt i konsentrasjonsleir.
Syk, utsultet og kledd i blå-og-hvitstripete fangedrakt ble Andrée stilt opp sammen med andre fanger foran en eksekusjonspelotong, men i siste minutt ankom allierte tropper og reddet dem fra å bli skutt.
Andrée ble hyllet som helt. USAs president og statsministeren i Storbritannia sendte begge brev for å takke henne for alt hun hadde gjort. Hun levde deretter et langt liv – men beholdt alltid en bit av det blå-oghvitstripete stoffet som et minne om den fryktelige tiden, og for å fastslå: «Undre kan skje.»
3. FEBRUAR 1905 – 5. MARS 2010 FRANKRIKE
«JEG VAR FORUTBESTEMT TIL Å KJEMPE.» ANDRÉE PEEL
ANGELA MERKEL
RIKSKANSLER
Det var en gang en syvåring som bodde i Templin i Tyskland. Hun het
Angela. En søndag hun var i kirken og lyttet til farens preken, begynte moren å gråte.
«Hva er det?» spurte Angela.
«De har tenkt å bygge en mur,» sa moren. «De vil stenge grensen mellom Øst-Tyskland og Vest-Tyskland.»
Angela var lamslått. «Hvorfor vil de bygge en mur?» tenkte hun. «Folk burde ha lov til å dra hvor enn de vil.» Ikke bare ville østtyskere bli hindret i å dra til Vest-Tyskland – de ville heller ikke få lov til å høre på nyheter fra den andre siden.
Hver dag gjemte Angela seg på skolens toalett og smuglyttet til en liten radio og prøvde å fange opp en stasjon fra Vest-Tyskland. Dette var ulovlig, men hun brydde seg ikke: Hun ville vite hva som skjedde med landet hennes.
Da Angela ble eldre, studerte hun kvantekjemi og ville bli universitetsprofessor. Det hemmelige politiet sa til henne at hun ikke ville bli forfremmet med mindre hun spionerte for dem. Angela nektet, og hun ble aldri professor.
Hun jobbet som forsker på et laboratorium da Berlinmuren ble revet. Hun ringte til moren og sa: «Jeg tror vi har lov til å dra til Vest-Tyskland nå.» Og det hadde de.
Angela ble til slutt rikskansler for Tyskland – en besluttsom leder som visste hvilken smerte murer kunne skape. Hun var fast bestemt på at folket hennes aldri skulle bli splittet igjen.
FØDT 17. JULI 1954 TYSKLAND
«VI
JOBBER FOR FRED MELLOM NASJONENE. DET VAR OG ER DET STØRSTE MÅLET FOR ET SAMLET EUROPA.»
ANGELA MERKEL
ANITA GARIBALDI
REVOLUSJONÆR
Det var en gang en dyktig rytter som elsket frihet. Hun het Anita. Landet hennes – Brasil – befant seg midt i en vanskelig tid. En keiser styrte landet, og en gruppe oppviglere som kalte seg Fillefransene, hadde startet et opprør for å styrte ham til fordel for politikere som kunne stemmes inn av alminnelige brasilianere.
Anita trodde på demokrati, så selv om hun visste at opprørerne ikke hadde særlig håp om å kunne slå den mektige keiserhæren, sluttet hun seg til kampen.
En dag kom en skjeggete italiener som het Giuseppe Garibaldi inn på en kafé. Anita og Giuseppe så på hverandre og forelsket seg på flekken, og så bestemte de seg for å reise sammen dit hvor kampene var som hardest.
Anita var gravid i syvende måned da det begynte å se stygt ut for opprørerne. Giuseppe beordret tilbaketrekning, men Anita kjempet videre, selv etter at hesten hennes var blitt drept. Kaos brøt ut, og de to mistet hverandre av syne. Anita ble tatt til fange, og keisertroppene fortalte henne at Giuseppe var død. Fortvilet ba hun om tillatelse til å gå til fots over til fiendens territorium for å lete etter liket hans. Da hun ikke kunne finne ham, stjal hun en hest og rømte. Hun krysset en frådende elv ved å holde seg fast i halen på hesten, så hun ikke skulle bli tatt av strømmen. Hun reiste i flere dager før hun utslitt kom frem til en bondegård – og der fant hun Giuseppe!
De to klemte og kysset hverandre og var overlykkelige over at de var sammen igjen nå som den første sønnen deres, Menotti, snart skulle bli født. Fillefrans-krigen var den første i en lang rekke slag som Anita og Giuseppe utkjempet sammen. Til slutt skulle navnet hennes komme til å symbolisere frihet og heltemot verden over.
30. AUGUST 1821 – 4. AUGUST 1849
BRASIL
«IKKE
VÆR REDD FOR Å FORFØLGE
DRØMMENE DINE.
VÆR HELLER REDD FOR Å STÅ STILLE.»
ANITA GARIBALDI
ANNE BONNY
PIRAT
Anne var en jente med viltert rødt hår. Hun var tøff og seig, og pleide å
vanke blant piratene i tavernaene ved havnen. Som voksen ble hun til og med gift med en pirat som het John Bonny.
Sammen seilte de til Bahamas, men da John begynte å spionere på de andre piratene for den britiske regjeringen, forlot Anne ham og stakk av med en piratkaptein som het John Rackham. Han var kjent for å gå i fargesprakende bukser av stripete kalikostoff og hadde kallenavnet Kaliko-Jack.
Annes beste venn var en skredder som het Pierre. En dag bestemte de seg for å rane et fransk handelsfartøy som seilte forbi. De sprutet blod på seilene, på skipsdekket og deretter på seg selv. De kledde en prøvedukke i en av kjolene til Pierre og sprutet blod på den også.
I lyset fra fullmånen seilte de stille mot det franske skipet. Da de var nær nok til at det andre mannskapet kunne se dem, dukket Anne frem ved siden av prøvedukken med hevet øks.
Skrekkslagne ga mannskapet skipet fra seg uten kamp.
Anne ble også venner med en annen kvinnelig pirat, Mary Read. Forkledd som mann var Mary med i mannskapet på et skip som Anne og Kaliko-Jack hadde kapret. Anne og Mary tok kontroll over skipet, som het Revenge, og ble uadskillelige. Noen ganger kledde de seg i mannsklær, andre ganger i kvinneklær.
Da den britiske marinen beordret mannskapet på Revenge til å overgi seg, kjempet Anne og Mary tappert, men fordi de andre sjømennene var fulle, ble de raskt tatt til fange.
8. MARS 1702 – 22. APRIL 1782
IRLAND
«FØLG MEG PÅ EGEN RISIKO.»
ANNE BONNY
AUDREY HEPBURN
SKUESPILLER
Det var en gang en liten jente som bodde i Nederland. Hun het Audrey og spiste tulipaner.
Men det var ikke fordi hun elsket blomster – det var fordi hun var så sulten. Tilværelsen i Nederland under andre verdenskrig var vanskelig. Det var aldri nok mat på bordet, og Audrey kjente ofte at det rumlet i den tomme magen. Tulipanløk smakte ikke godt, men den holdt sulten fra livet.
Da Audrey ble eldre, flyttet hun til England og ble filmskuespiller. Hun ble beundret verden over for sin elegante figur og strålende skjønnhet. Berømte motedesignere flokket seg om henne, og hun ble et stilikon, kjent for sin «lille sorte», lange hansker og diamanttiara. Etter lanseringen av den mest berømte filmen hennes, Breakfast at Tiffany’s, ble «Hepburnstilen» så populær at kvinner begynte å kle seg akkurat som henne. De dro til og med til den berømte smykkebutikken i New York for å stå på akkurat samme sted som hun hadde gjort.
Men Audrey ville mer enn å spille i filmer og bli beundret for klærne sine. Hun ville hjelpe andre, spesielt fattige og sultne barn – barn som var like sultne som hun selv hadde vært en gang. Hun viet livet til å jobbe for UNICEF, den samme veldedighetsorganisasjonen som hadde hjulpet henne da hun var barn under krigen. Ingen barn skulle noen gang være så sultne at de måtte spise blomsterløk, mente hun.
Da Audrey døde, ble en ny, kritthvit tulipan oppkalt etter henne for å gjøre ære på det enestående arbeidet hun gjorde for UNICEF.
4. MAI 1929 – 20. JANUAR 1993
«ETTER
HVERT SOM DU BLIR
ELDRE, VIL DU OPPDAGE AT DU HAR
TO HENDER: ÉN HÅND FOR Å HJELPE DEG SELV, DEN ANDRE FOR Å HJELPE ANDRE.»
AUDREY HEPBURN
BEATRICE VIO
FEKTER
Det var en gang en italiensk jente som var en imponerende fekter. Hun
het Beatrice, men alle kalte henne Bebe.
Mens hun gikk på ungdomsskolen, ble Bebe en dag alvorlig syk. Da foreldrene nådde frem til sykehuset, kjempet hun allerede for livet. Hun hadde fått hjernehinnebetennelse, en alvorlig sykdom som angriper hjernen og ryggmargen. For å redde henne måtte legene amputere beina og underarmene hennes.
Bebe lå på sykehuset i mer enn hundre dager. Da hun kom seg etter operasjonen, hadde hun ett mål for øye: å begynne med fekting igjen. Nesten alle sa til henne at det var umulig. Men Bebe hadde en plan.
Først lærte hun seg å gå igjen, og å dusje, åpne vinduer og pusse tennene. Hun lærte til og med klassekameratene opp i hvordan de skulle behandle de nye protesene hennes! Så festet hun kården til armen og begynte å trene igjen. Som den eneste rullestolfekteren i verden uten armer og bein måtte Bebe finne opp en teknikk som kunne fungere kun for henne. Etter en stund var hun klar til å konkurrere igjen.
I løpet av et par år, og ved hjelp av to av de mest berømte fektelærerne i Italia, ble hun en mester. Hun vant verdenscupen i Canada, Europamesterskapet i Italia, verdensmesterskapet i Ungarn og gullmedaljen i Paralympics i Rio de Janeiro.
«For å være spesiell,» sier Bebe, «må du gjøre svakheten din om til det du er mest stolt av.»
