Den som ikke vil erkjenne sannheten, vil heller ikke se den. Monika Kühn-Görg
Til Moritz
Prolog Den gangen
«Du gjør meg redd.» «Bra. Du burde være redd meg også», sa jeg og tok enda et skritt mot henne. Jeg kunne nesten lukte frykten som vrengte ansiktet hennes og fikk hjertet hennes til å hamre. «Slutt, da. Det er ikke noe morsomt, ok?» Hun trakk seg unna meg, og dermed tok jeg enda et skritt mot henne. Hun kunne ikke komme seg unna. «Ser jeg ut som om jeg prøver å være morsom? Jeg bare lurer på når du egentlig hadde tenkt å si hva du har gjort?» Et lite øyeblikk føltes det som om tiden sto stille, som om det jeg sa, brakte henne ut av balanse. Regnet falt langsommere, og plutselig hørte jeg helt tydelig hvordan dråpene slo mot regnjakka hennes. Ryggsekken gled ned fra skulderen hennes, og så satte hun seg på kne, sank ned i gjørma, som om det jeg sa presset henne mot bakken. «Jeg er så lei meg, så utrolig lei meg. Jeg var seriøst ikke meg selv, jeg …» Tårene rant nedover kinnene hennes, blandet seg med regnet som aldri tok slutt. «Nei vel?» «Jeg er så lei meg, jeg vet ikke hva jeg skal si. Tilgi meg, vær så snill.» Hun grep etter buksebeina mine, klamret seg fast i dem, som om hun ville hindre at jeg gikk min vei og lot henne sitte igjen der med den teite unnskyldningen sin. Jeg er så lei meg, jeg vet ikke hva jeg skal si. Tilgi meg, vær så snill. «Tilgi deg?» spurte jeg. Stemmen min lød fremmed og fjern i ørene mine. 9
Hun så opp på meg. Så på meg med tårevåte øyne. Bønnfallende. Angstfylt. Håpende. Men ingen unnskyldning i verden kunne gjøre godt igjen det hun hadde gjort mot oss. Det fantes ikke håp om tilgivelse, det eneste vi satt igjen med, var smerten hun hadde påført oss. Den … og raseriet. Jeg rev løs beinet mitt, så at jeg løftet det og sparket etter henne. Hver eneste lille del av henne skulle få kjenne hva som spiste meg opp innenfra. Tapet. Smerten. Den siste slutten.
Aperitiff
S
Det serveres en gin tonic med den beste Hendrick’s Gin og en skvett uønskede minner.
1
I dag, klokka 07.45
Jonathan
Jeg ser inn i speilet. Djevelen ser tilbake. Sånn er det de fleste dager. Den gangen det begynte og blikkene våre møttes for første gang, skjønte jeg ikke hva, eller rettere sagt hvem, det var jeg så der. Det var fortsatt meg. Jeg så de hule kinnene. Den diskré kløften i haken. De mørke skjeggstubbene, som kriblet da hun strøk fingertuppene forsiktig over dem. Det var mitt ansikt som stirret mot meg, og likevel kjente jeg det ikke igjen lenger. Det var på grunn av øynene, skjønte jeg senere. Ikke på grunn av ansiktstrekkene. Og ikke på grunn av de utvidede pupillene eller de røde blodkarene i det hvite. Det var uttrykket i dem. Det hadde endret seg. Fra den ene dagen til den andre. Fra det ene øyeblikket til det andre. Et øyeblikk hadde vært nok. Et latterlig sekunds uoppmerksomhet. En feil avgjørelse. Og plutselig var man en annen. Fra den natten vet jeg at djevelen ligger på lur. Jeg tror han ligger på lur i oss alle. Venter på at vi skal gjøre noe som løser ham fra den tause tilskuerens forbannelse og gjør ham til en ondskapsfull stemme i hodet som plager oss dag ut og dag inn. Med selvforakt, skyldfølelse, skam og selvbebreidelse. Han er stemmen bak ordene som hviskes ondskapsfullt frem, stemmen som noen dager er veldig svak og andre dager forferdelig høy. 13
Jeg spør meg selv om hun også har løst ham fra forbannelsen allerede, eller om jeg lever alene med stemmen hans. Om det bare finnes én djevel her i huset, eller to. Plutselig lener hun seg inn mot ryggen min, og håret hennes kiler meg på skulderbladene. Hun legger armene rundt hoftene mine bakfra, lar hendene gli over den varme huden til hun finner mine. Først da legger jeg merke til at jeg knuger fingrene så hardt rundt kanten på servanten at knokene blir hvite. Jeg puster ut tungt og lenge, lar anspentheten strømme ut av brystet og snur meg mot henne. «Hei», sier hun. Stemmen er søvnig. «Hei», mumler jeg og stryker en kobberrød hårlokk bort fra pannen hennes, blottlegger hvit hud og fregner. Så løfter jeg haken hennes for å gi henne et kyss. Leppene smaker kokos, er fortsatt fuktige av pomaden hun smører på seg hver kveld, med tvangspreget regelmessighet. «Er alt i orden? Du er tidlig våken.» Hun gnir seg i ansiktet før hun strekker seg forbi meg etter tannbørsten. Selv om jeg absolutt hadde trengt å sove, fikk jeg nesten ikke blund på øynene, vandret rundt i huset som et spøkelse i flere timer, lot lyset fra kjøleskapet strømme ut på kjøkkenet, rasket med meg det jeg fant og satt og stirret ut i mørket. «Ja, alt er bra. Jeg er bare litt nervøs. Det er jo faktisk fem år siden vi har møtt alle de andre.» Vanligvis prøver vi å treffes én gang i året. I hvert fall de av oss som er igjen. Men så brøt koronapandemien ut og satte ikke bare nesten en stopp for karrieren min, men kastet også vennskapet vårt ut i den reneste istid. Etter alt som hadde skjedd, hadde jeg ikke trodd at de løse forbindelsene i den gjengen som var igjen, skulle overleve tre år med kontaktbegrensninger og Zoom-avtaler. Men kanskje overlevde de nettopp fordi alt det der hadde skjedd med oss, og tragiske ting faktisk sveiser folk tettere sammen enn skolegang, utdanning og jobber. Så da vi snakket med søsteren min under åpningen av restauranten og hun fortalte at hun snart skulle dra til Brasil 14
og bli borte i et år, sa det seg selv at vi absolutt måtte møtes en gang til før det. Det ene førte til det andre, og til slutt bestemte vi oss for å tromme sammen den gamle gjengen før Hanna skulle dra. Og denne gangen ikke digitalt som årene før, men på ordentlig. Et gjensyn, og på noen måter en avskjed. Første tenkte jeg at det bare var et fyllepåfunn, men jo lenger jeg tenkte over det, desto bedre likte jeg ideen. Det samme gjaldt Lotta. Og nå er vi her. «Er du nervøs på grunn av de andre, eller på grunn av Kiano?» Hun trykker ut tannkrem på børsten og ser avventende på meg, selv om hun vet svaret allerede. Med et sukk snur jeg meg mot vasken og skrur på vannet, mens duringen fra tannbørsten hennes er det eneste som høres. «Ikke misforstå meg, jeg er så klart glad for at han kommer, du vet jo det, men …» Jeg lar vannet renne oppi hendene før jeg bøyer meg frem over vasken og skvetter det i ansiktet. «Men hele tiden tenker jeg bare, hvorfor? Han ville ikke ha noe med oss å gjøre på så lenge. Jeg mener, fem år er lang tid, og nå takker han plutselig ja til en invitasjon? Og jeg vet ikke …» Vi har snakket om dette igjen og igjen, og det fører alltid til det samme spørsmålet. Eller, faktisk tenker jeg på det dag og natt. Jeg tar imot håndkleet som Lotta holder frem til meg, og hører at hun spytter. «Kanskje det er akkurat det som er poenget. Det er mange år siden, og vi er blitt eldre og mer modne alle sammen.» «Bare tenk hele tiden at han ikke ville ha kommet hvis han fortsatt var sur. Jeg tror han har begynt å se på det hele med andre øyne nå.» «Mhm.» Jeg henger håndkleet på knaggen igjen. «Jeg har bare en så rar følelse i kroppen. Som at det kommer til å skje noe.» Lotta smiler. «Det er bare fordi du er spent, skatt. Ikke bekymre deg så fælt. Det er bare et treff med gamle venner.» 15
Hun har rett. Jeg overdriver. Det er bare et treff med gamle venner.
2
I dag, klokka 15.45
Kiano
Den oppstykkede praten fra radioverten dundrer gjennom bilen, gjaller over skinnsetene, mellom de regnvåte vindusrutene. Brer seg gjennom hodet på meg. Farevarsel om uvær. Stormbyger. Ta på godt med klær. For en vår! Jeg blir sittende en liten stund og stirre på den automatiske skyvedøra som åpner og lukker seg i en hektisk rytme, ser på en mann som er ivrig opptatt med å betale, en dame i mørkegrønn trenchcoat som leter gjennom stativet med lydbok-CD-er, og først deretter går jeg ut. Bensinpumpene durer voldsomt, og bensinlukta slår mot slimhinnene mine så jeg må nyse. Jeg hater den lukta, får alltid vondt i hodet av den. Jeg skynder meg å dra frem et lommetørkle fra bukselomma og holder det foran nesa, før jeg drar på meg en av engangshanskene i plast og fyller opp bilen. Tallene på displayet spinner i vei. Jeg burde ha fylt hjemme. Sånn man gjør før man drar ut på en lengre biltur. Men jeg regnet ikke med at jeg faktisk skulle komme meg helt hit. Jeg trodde jeg skulle ta til venstre i et av de første lyskryssene, ta en U-sving og kjøre hjem igjen. Men jeg overrasket meg selv. I stedet for å snu, fulgte jeg den ruten som den gjennomtrengende stemmen fra GPS-en messet kontinuerlig inn i øret på meg. Om 100 meter, ta til høyre. Ta til høyre nå. Ta til høyre nå. Følg ruten i fem komma sju kilometer. 16
Jeg konsentrerer meg om måleren igjen. Selv om dette er en av de små bensinstasjonene som styres av eierne selv, koster ikke bensinen mindre enn hos de store, og tallet på displayet gjør meg såpass frustrert at jeg ser bort og stirrer ut i det fjerne. Skyene i horisonten fremstår som et mørkt varsel. En taus advarsel, som om en høyere makt vil si: Snu og kjør hjem igjen. Veien hit var brolagt med slike varsler. Det begynte allerede før jeg satte meg i bilen. Først fant jeg ikke bilnøkkelen, så ville ikke den elektriske garasjeporten åpne seg, og et eller annet sted halvveis kjørte jeg altfor fort gjennom et område med veiarbeid som navigasjonsappen ikke hadde fått med seg. Og nå kom varselet om uvær. Egentlig er jeg ikke en person som tillegger slike ting en betydning – ikke nå lenger. Men i dag ser alt ut til å være annerledes. Kanskje tror alle på varsler i den rette situasjonen. De utgjør en mulighet til å la være å ta ansvar, eller ikke måtte stå inne for det en selv gjør. Hallo. Det ene dekket er punktert, jeg kan ikke komme … ja, jeg vet det, det er synd, men det er ingenting å gjøre med det. Beklager. Jeg kommer helt sikkert neste gang! Unnskyldningen jeg har jobbet med siden jeg begynte på turen, gir gjenlyd i hodet. Samtidig er jeg ikke en person som kommer med bortforklaringer. Men akkurat disse folka har alltid fått frem det verste i meg – det ville i hvert fall moren min ha sagt. Måtte hun hvile i fred. Plutselig blir jeg skikkelig kvalm. Jeg kunne ha skyldt på de buktende svingene og den stadige vekslingen mellom bremsing og akselerasjon. Men det skyldes ikke svingene. Det skyldes heller ikke bensinlukta, som fortsatt stikker i nesa. Det er tanken på å treffe dem alle sammen igjen som ligger som en klump med rått kjøtt i magen på meg. Samtidig har jeg hatt god tid til å venne meg til tanken. Men kanskje ville ikke all tid i verden ha vært nok til å være klar for dette. Klikket fra bensinpistolen river meg ut av tankene. Med mysende blikk trekker jeg den ut av tankåpningen 17
og setter den på plass i pumpa, før jeg kvitter meg med engangshansken og går inn for å betale. Det plinger i døra da jeg går inn. Inne lukter det pølse og kaffe, og varmen gjør meg umiddelbart svett i pannen. Målbevisst går jeg gjennom lokalet og bort til kjøleskapene for å hente meg noe å drikke. Mens jeg studerer utvalget, klinger det på nytt, skyvedøra åpner seg med en surrelyd og slipper inn skritt og stemmer. «Og du er sikker på at jeg ikke kan bli med? Jeg skulle så gjerne ha blitt kjent med dem en gang.» «Jeg vet det, baby. Men det er ingen av de andre som har med seg partneren sin heller, så det ville ikke være riktig.» Jeg kjenner igjen stemmen med en gang. Kjenner den dype barytonen gi gjenlyd langt inn i knoklene. Aller helst skulle jeg ha presset meg inn i kjøleskapet og gjemt meg bak energidrikkbokser, istekartonger og vannflasker. Samtidig har ikke jeg gjort noe galt, tvert imot. Det er de som burde ha gjemt seg for meg. Det er de som burde kjenne skammen krype oppover nakken. Det burde vært de som lukket øynene når de så meg. «Synd», svarer hun. «Men vet du hva, vi har da i hvert fall et fantastisk hotell og skal ha en herlig helg, ikke sant?» Herregud. Forhåpentlig har vi ikke booket oss inn på det samme hotellet. Det holder lenge å se ham og de andre en hel kveld. Jeg har ikke spesielt lyst til å sitte ved frokostbordet sammen med dem i tillegg. Det høres klaskende skritt, og jeg tør ikke å snu meg, fortsetter i stedet å konsentrere meg om vannflaskene foran meg, studerer etikettene. «På fireren, takk», hører jeg ham si. Da er det nesten over. «Da blir det 54 euro og 78 cent», snøvler ekspeditøren. «Ah, vent litt, jeg glemte noe.» Jeg stirrer fortsatt som besatt på vannflaskeetikettene, vet nå at Gerolsteiner inneholder 297 mg mer kalsium 18
og 103 mg mer natrium enn VIO – kanskje er det derfor det smaker så vondt? «Hva da?» spør damestemmen. «Jeg skulle jo ha en energidrikk også.» Jeg svelger, skotter bort på de fargerike boksene som står på rekke og rad i kjøleskapet like ved vannflaskene. Jeg lukker øynene et lite øyeblikk, så trekker jeg pusten dypt og snapper til meg den første og beste flaska. Det eneste som ville være enda pinligere enn å konfrontere situasjonen, er å bli stående ved siden av ham og håpe at han ikke kjenner meg igjen. For sånn han er skrudd sammen, ville han antakelig finne seg i det uten å si et ord, og deretter si at han gjennomskuet meg med en gang. Det er sånn Tristan er. Han observerer uten å si noe, for så å ha en anekdote parat til å buse ut med når folk etter hvert ikke gir ham like mye oppmerksomhet lenger. Dette kommer dere ikke til å tro. Jeg gikk inn på bensinstasjonen nå i sted, og hvem ser jeg der? Vår venn Kiano. Han stirrer sikkert i ti minutter inn i kjøleskapet med vannflasker og later som om han ikke kjenner meg igjen. Sjukt, eller? Og da vil så klart alle le. Ikke fordi de ufølsomme vitsene og avsløringene hans er morsomme, men fordi alle kjenner sin egen rolle og vet hvordan de må reagere i bestemte situasjoner – sånn var det i hvert fall før. Jeg lukker døra til kjøleskapet og snur meg. Mannen som kommer mot meg, ser ut som Tristan og samtidig ikke. Jeg ser det kjente lysebrune håret, som nå har grånet litt her og der, de brune øynene som er omgitt av tydelig flere smilerynker enn for et par år siden, og jeg ser skjegget, som han pleide å barbere så pinlig nøyaktig slik at han så ut som de typene på internett som selger finansprodukter. Ellers er han den samme som for fem år siden. Han har fortsatt den samme utstrålingen som omgir ham, slik andre omgis av en sky av aftershave. Han har ikke lagt på seg et gram. Han ser ut som en eldre, optimalisert utgave av seg selv, og jeg skjønner at han er en sånn fyr som alderen ikke biter på, ja, som bare blir mer tydelig kjekk fra år til år. 19
Han kjenner meg igjen med en gang. Øynene hans utvider seg, og han blir stående som fastnaglet. «Kiano?» Jeg leker så vidt med tanken på at jeg skal late som om det er snakk om en forveksling likevel. Jeg kunne ha nektet for alt, påstått at jeg ikke kjenner ham, og så måtte jeg bare ha satt meg i Mercedesen og kjørt hjem igjen. Jeg ville ikke ha trengt å ringe engang. Antakelig er det ingen som regner med at jeg faktisk kommer før jeg står utenfor døra. Og selv hvis noen faktisk gjør det, trenger jeg ikke å bry meg. Etter alt det som har skjedd, har jeg all rett til å skuffe dem. Ingen ville klandre meg. Men i stedet hører jeg meg selv si: «Tristan.» Stemmen min høres merkelig monoton ut, men det ser ikke ut til at den tidligere vennen min legger merke til det. Men det kan jo også være fordi det er så lenge siden han hørte den sist. «Jeg fatter det ikke. Jonathan har ikke sagt at du også kommer.» Han går mot meg med utslåtte armer. «Jeg er vel den store overraskelsen, da», sier jeg og tvinger frem et smil, som imidlertid forsvinner igjen da jeg skjønner at det nå ikke er noen vei tilbake. Han drar meg inntil seg, legger armene rundt meg og klapper meg på ryggen. Da han slipper meg, ser han på meg en liten stund, og så begynner han å le. «Du er blitt gammel!» «Jeg har i hvert fall ikke grått hår ennå.» Ansiktet hans endrer seg i et millisekund, men han henter seg raskt inn igjen. «Du slipper heller ikke unna», spår han idet noen plutselig skubber seg frem ved siden av ham. «Hei, jeg heter Alexandra.» Damen holder frem hånda mot meg og smiler vennlig. Hun er pen, sånn det egentlig er med alle kvinner Tristan omgir seg med. Ser ut som en nymotens Snøhvit i kort dongerishorts og singlet. Hun er helt sikkert ti år yngre enn oss. Jeg tar hånda hennes og trykker den. «Hyggelig. Kiano», 20
sier jeg og kaster samtidig et blikk bort på Tristan. Han besvarer det rolig, smiler kanskje en anelse for selvtilfreds. «Ah, Kiano, jeg har hørt mye om deg allerede!» sier hun, og dermed kommer kvalmen tilbake. Det finnes ikke altfor mye folk kan ha hørt om meg. Livet mitt er ikke annet enn en lang rekke tragiske hendelser. «Ja vel?» Jeg spør meg selv om smilet mitt ser like kunstig ut som det føles. Tristan ler. «Bare slapp av. Selvfølgelig bare positive ting.» Han dunker meg kameratslig i skulderen, og før Alexandra rekker å svare, tar han ut en energidrikk fra kjøleskapet og fører meg mot kassa. «Hvordan har det seg at du er her?» spør han, mens han i forbifarten rasker med seg en pakke kondomer som han stikker nonchalant ned i bukselomma. «Jonathan inviterte meg», sier jeg og uttaler dermed det innlysende, samtidig som jeg later som om jeg ikke legger merke til noe. Tristan ler, og så hever han det ene øyebrynet og ser på meg som om han venter på at jeg skal fortelle ham noe hemmelig. «Det skjønner jeg jo. Men det gjorde han i fjor også. Og året før», sier han og setter energidrikken på disken. «Og fireren.» Uvilkårlig ser jeg ned på dongeribuksene hans, der den firkantede pakningen avtegner seg i lomma. Da jeg løfter blikket, møter jeg Tristans. Han smiler skjevt og blunker til meg. «Skal du ikke betale for den?» spør jeg, så lavt at bare han kan høre meg. Han ler og drar hånda gjennom håret mens han rister på hodet. «Det glemte jeg nesten.» Han tar ut kondomene og kaster pakningen opp på disken med litt for omstendelige bevegelser, og så drar han kredittkortet sitt. «Så?» spør han en gang til, mens han taster inn PINkoden. «Hvorfor er du her?» Jeg holder tilbake et sukk. Han har jo rett. Invitasjonen fra Jonathan var på ingen måte noen overraskelse. Man 21
kan mene hva man vil om ham, men man kan ikke påstå at han ikke har vært utholdende. I alle de årene da jeg bare ville glemme ham og de felles minnene om vennskapet vårt, plinget invitasjonene hans inn i innboksen min med jevne mellomrom. Hvert eneste år inviterte han meg til treffene. Først hjemme hos ham selv, og senere til digitale Zoommøter. Og det selv om han ikke en eneste gang har fått så mye som et nei fra meg engang. Nei. Jeg straffet ham med å tie. Mail etter mail. År etter år. Likevel skrev han. Mail etter mail. År etter år. Nå i år er det annerledes. Egentlig hadde jeg lyst til å slette invitasjonen fra Jonathan, sånn jeg hadde gjort med alle andre før, men det var et eller annet som holdt meg tilbake. Det gikk et par dager der jeg gikk i en stor bue rundt laptopen og ignorerte e-posten, som om den da ville forsvinne av seg selv. Men den gjorde ikke det, og på et eller annet tidspunkt begynte jeg å se for meg hvordan det ville være å treffe dem alle igjen. Snakke med dem. Snakke med ham. En absurd tanke hvis man tenker på hva han har gjort mot meg, og likevel fantes det en del i meg som ønsket akkurat det. Se dem alle igjen. Snakke med dem. Til slutt skjønte jeg at det skyldtes nysgjerrighet. Hva hadde det blitt av dem? Hvordan hadde de levd livet videre? Hva hadde jeg gått glipp av? Det gikk et par dager før jeg til slutt dro dyna til side, subbet over det kjølige flisgulvet bort til spisebordet og åpnet laptopen. Det grelle lyset fra skjermen blendet meg, men etter noen sekunder hadde jeg vennet meg til det. Jeg aner ikke hva klokka var. Jeg husker bare at noen spredte solstråler skinte inn gjennom persiennene på et eller annet tidspunkt mens jeg fortsatt stirret på markøren, som om jeg håpet at svaret mitt ville skrive seg selv. For etter alle årene med taushet, føltes det som om jeg måtte løpe etter et tog som hadde kjørt av sted for lenge siden. Jeg prøvde ut forskjellige ting. Eksperimenterte med ord. Men til slutt skrev jeg bare: 22
Hei Jeg er glad for at du tenkte på meg. Jeg kommer gjerne. Hilsen Kiano
Så klappet jeg sammen laptopen og gikk til sengs, der jeg sov bort den første fridagen på sju måneder. «Jeg tok en annen avgjørelse nå i år, det er tross alt fem år siden», forklarer jeg altfor sent, før jeg smiler raskt til ekspeditøren. «På eneren.» «Ja, desto bedre. Det blir helt sikkert en super kveld. Og du! Endelig en mysteriemiddag igjen. Vi har hoppet over det de siste årene, så dette blir på en måte en slags premiere.» Før pleide vi å ha minst to mysteriemiddager i året. For det første fordi vi elsket mysterier, og for det andre fordi vi elsket at Jonathan lagde mat til oss. «Hadde dere ikke mysterium de forrige gangene?» spør jeg idiotisk, selv om svaret sier seg selv. «Nei. Etter at Maria forsvant, fikk det på en måte en merkelig bismak. Men nå er det fem år siden, og hun var jo så glad i det, så …» Det høres nesten ut som et forsvar. «Så klart», sier jeg bare, og så går vi ut fra stasjonen. «Ja, greit, så da …» «Vi ses senere.» Tristan drar meg inntil seg nok en gang og legger armene rundt meg. «Ses etterpå, jeg er glad for at du kom.» «Takk, jeg også», lyver jeg, mens jeg allerede tar etter hånda til Alexandra. «Hyggelig å hilse på deg.» «I like måte.» Hun smiler, og så går vi bort til hver vår bil. Jeg setter meg inn og puster tungt ut idet døra lukker seg med en dump lyd. Et lite øyeblikk blir jeg sittende og stirre foran meg, må motstå trangen til å legge hodet mot nakkestøtten og lukke øynene. I stedet åpner jeg hanskerommet og roter etter den lille håndspritflaska, og plutselig holder jeg invitasjonen i hånda. Den kom i en glatt, svart konvolutt med flott løkkeskrift. 23
Kjære Kiano Vi har den glede å invitere deg til en middag full av spenning, intriger og morsomme gåter på restauranten The Ark i nasjonalparken Eifel nå i år. Derfra reiser vi sammen til New York, til en eksklusiv baråpning på det beryktede Chrysler Club Hotel. Gled deg til en kveld full av hemmeligheter, knyttet til det kontroversielle mordet på Ella Teresia. Det serveres en strålende treretters meny, utvalgte cocktails, nervepirrende tilbehør og til dessert: en morder. Høres det forlokkende ut? Du er velkommen til restauranten The Ark 13. mai klokka 17.30. På grunn av den ekstremt eksklusive beliggenheten finner du på baksiden et kart der møtestedet er markert. Her bes du møte klokka 17.00. Transport vil stå klar og bringe deg til riktig sted. Din rolle for kvelden er Ano Wolf: Ano Wolf drukner i arbeid, og derfor er han bare å se på jobbarrangementer. Det er imidlertid lett å se at han er overarbeidet, og derfor trenger han noe som muntrer ham opp. Vennene hans stiller villig opp og smyger det siste trenddopet ned i lommene på dressjakken hans. Forslag til antrekk: Uformell dress, løst kneppet skjorte, løst slips rundt halsen. Vennligst gi beskjed om du vil delta på middagen innen 15. april. Hvis du deltar, ber vi om at du stiller med et passende antrekk. Utover det ber vi deg ta med appetitt og god teft – du kommer til å trenge begge deler. Vi håper du kommer, og gleder oss til en uforglemmelig kveld full av nervepirrende opplevelser, fremragende mat og morderisk underholdende gåter. Vennlig hilsen Jonathan Winterkamp og Lotta Haas
24
Jeg senker hånda som holder invitasjonen. Tristan ruller ut fra bensinstasjonen sammen med Alexandra og vinker til meg nok en gang – med et bredt smil og full av forventning. Uvilkårlig tenker jeg på den Tristan var før. På det forstyrrede uttrykket i øynene hans hver gang han hadde drukket. Og de giftige ordene som alkohol og dop lot til å bringe frem i ham, ord som for gjennom luften som pistolkuler og alltid traff der det gjorde mest vondt. Enda en gang spør jeg meg selv hvorfor jeg drar tilbake til disse menneskene, hvorfor jeg slipper dem inn i livet mitt igjen etter alt de har gjort. Men én ting vet jeg helt sikkert – for meg handler det på ingen måte om tilgivelse.
3
I dag, klokka 16.12
Tristan
Med en rutinert bevegelse ruller jeg på meg kondomet, før jeg snur henne rundt og trenger inn i henne med et støt. Hun stønner og presser den perfekt formede baken mot hoftene mine. Jeg tar et fastere grep rundt den myke huden og begynner å støte inn i henne. Stønningen hennes gir gjenlyd fra veggene, det er musikken jeg beveger meg til rytmen av. Det kiler i hver eneste celle i kroppen. Hele tiden kjenner jeg tunga hennes mot huden, kjenner tennene hennes som for et lite øyeblikk siden bet meg forsiktig. Jeg griper henne rundt håndleddene og drar henne opp til meg. Hun får svai i ryggen, og så smyger kurvene hennes seg mot meg og jeg kjenner den blomsteraktige og søte duften av henne i nesa. Jeg lukker øynene, lar fingrene gli først over hoftene hennes og derfra opp til puppene. De henger der tunge og fyldige, smyger seg perfekt inn i hendene mine. Jeg griper rundt dem, kjenner de sarte knoppene trykke mot håndflatene og presser kroppen hennes nærmere mot meg. 25
Da jeg åpner øynene igjen, ser jeg speilbildet vårt. Vi er snodd tett om hverandre. Puppene hennes vipper opp og ned, huden er så tynn og stram at konturene av ribbeina skimrer gjennom. Hun har øynene lukket, stønner. I denne stillingen ser hun nesten ut som henne. Synet gjør meg så kåt at jeg nesten ikke klarer å styre meg. Hun stønner høyere, jeg støter hardere. Senga vakler, dunker mot veggen i jevn takt. Bom. Bom. Bom. Jeg knuller henne til jeg kommer, og så trekker jeg meg ut av henne og går inn på badet, der jeg unner meg en lang dusj. Vanligvis ramler jeg ned ved siden av henne etter sex og tar en liten dupp – en vane som er blitt til ren rutine etter hvert som jeg er blitt eldre – men det har jeg ikke tid til i dag. Jeg går ut av dusjen, fester et håndkle rundt livet og tar opp barberkniven. Jeg stusset riktignok skjegget i går, men kantene er fortsatt ujevne. De svarte skjeggstubbene skinner altfor raskt gjennom den hvite huden til at det fortsatt ser velstelt ut dagen etter. Mens barberkniven glir over huden, vandrer tankene tilbake til bensinstasjonen. Jeg kjente igjen Kiano med en gang. De lange skrittene på rett linje, de perfekt tilpassede designerklærne, den rette holdningen som bare folk med for mye penger eller selvbevissthet har – som regel begge deler. Et lite øyeblikk vurderte jeg å la være å gå bort til ham. Se hva han ville gjøre. Om han ville snu seg mot meg eller late som om han ikke kjente meg igjen. Samtidig var én ting sikkert – han ville helt sikkert legge merke til stemmen min. Man kan kanskje stryke mennesker ut av livet sitt, men ikke minnene om dem. Det fikk jeg også bekreftet av kroppen hans, som helt tydelig stivnet så fort jeg åpnet munnen. Plutselig var han stivere enn mange pikker på Viagra. Men så overrasket han meg likevel. I stedet for å flykte, valgte han konfrontasjon, en oppførsel som overrumplet meg. Det og det selvtilfredse blikket da han spurte meg om jeg ikke skulle betale for kondomene. Den jævla kødden. 26
Før pleide han aldri å si noe. Hadde bevisst ikke sagt noe når noe forsvant ned i lommene mine. Og hvorfor skulle han det? Jeg stjal aldri noe som var verdt noe, alltid bare småting. Men tydeligvis er Kiano – som tidligere var en av mine beste venner – ikke bare blitt en fremmed de siste årene, men også et rasshøl. Utenpå har han imidlertid nesten ikke forandret seg i det hele tatt. Jo da, han har noen flere rynker, men han har fortsatt det lidende uttrykket i de mørke øynene. De sammenpressede leppene med munnviker som henger ned, som alltid gjorde at han ødela stemningen på hver eneste fest. I øyekroken ser jeg at det er kommet en melding på mobilen. Alt klart? Skal vi gå gjennom noe en gang til?
«Shit», sier jeg da jeg merker at kniven skjærer seg inn i huden. Blodet strømmer fra kinnet. Jeg slenger barberkniven i servanten, ser hvordan blod og rosa barberskum skvetter mot krana. Det banker på. «Er alt i orden?» Jeg skynder meg å sveipe over mobilskjermen så meldingen blir borte. «Ja, jeg …» Døra går opp, selv om jeg ikke har bedt henne komme inn. Alex har viklet et hvitt laken rundt kroppen, som om vi var med i en av de kitschy Hollywood-filmene hun alltid pleier å se på. Det lukter svette og sex da hun kommer inn på badet, og det blander seg med den stramme lukten av dusjgeleen. «Du har skåret deg», mumler hun. Jaså gitt, tenker jeg og klarer så vidt å la være å si det høyt. I stedet river jeg av litt dopapir for å tørke bort blodet som renner nedover kinnet som en tåre. «Jeg kan gjøre det», sier Alex og kommer bort til meg. Hun tar fra meg dopapiret og begynner å romstere i sminkeveska si. Det ser ut til at hun finner det hun leter etter, 27