La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist

John Ajvide Lindqvist

La den rette komme inn Oversatt fra svensk av Henning J. Gundersen

Roman

John Ajvide Lindqvist Originalens tittel: Låt den rätte komma in Oversatt fra svensk av Henning J. Gundersen © John Ajvide Lindqvist 2004 Published by agreement with Ordfronts Förlag, Stockholm and Leonhardt & Høier Literary Agency aps, Copenhagen Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60204-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt i 2005 på norsk av N.W. Damm & Søn AS. Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mia, min Mia

Stedet

Blackeberg.

Du tenker kanskje kokosboller, tenker kanskje narko.

«Et anstendig liv.» Tenker T-banestasjon, forstad. Deretter tenker du ikke så mye mer. Bor vel folk der, som på andre steder. Det var vel derfor det ble bygget: for at folk skulle ha et sted å bo.

Ikke noe sted som har utviklet seg naturlig, nei. Her var allting inndelt i enheter fra første stund. Folk flyttet inn i det som fantes. Betongblokker i jordfarger, strødd utover det grønne landskapet.

Når denne historien utspiller seg, har Blackeberg eksistert som forstad i tretti år. Man kunne tenke seg en pionerånd.

Mayflower – et ukjent land. Ja. Forestille seg de ubebodde husene som venter på folk.

Og der kommer de!

Marsjerende over Tranebergsbron med solskinn og visjoner i blikket. Året er 1952. Mødre bærer sine små på armen eller triller dem i barnevogn, leier dem. Fedre bærer ikke på hakker og spader, men kjøkkenmaskiner og funksjonelle møbler. Antakelig synger de noe. Internasjonalen, kanskje. Eller «Jerusalem, Jerusalem», avhengig av legning.

Det er stort. Det er nytt. Det er moderne.

Men det var jo ikke sånn det var.

De kom med T-banen. Eller med biler, flyttebiler. Én og én. Tytende inn i de ferdigstilte leilighetene, og de hadde med seg ting. Sorterte tingene i standardiserte skap og hyl7

ler, plasserte møblene i formasjon på korkflisene. Kjøpte nytt for å fylle tomrommene.

Da det var gjort, løftet de blikket og skuet utover landet de hadde blitt skjenket. Gikk ut av portene sine og så at landet allerede var ryddet. Det var bare å føye seg inn i det som fantes.

Det fantes et sentrum. Det fantes velutstyrte lekeplasser for barna. Det fantes store grøntområder rundt bygningsmassen. Det fantes mange bilfrie gangveier.

Et bra sted. De sa det til hverandre over kjøkkenbordet noen måneder etter at de hadde flyttet inn.

«Det er et bra sted vi har kommet til.»

Det var bare én ting som manglet. En historie. På skolen fikk ikke barna noen særoppgave om Blackebergs historie, ettersom det ikke fantes noen. Jo. Det var noe med en kvern. En snusfabrikant. Merkelige gamle bygninger nede ved tjernet. Men det var lenge siden, og uten relasjon til det nåværende.

Der de fireetasjes blokkene sto nå, var det tidligere bare skog.

Man befant seg utenfor rekkevidde av tidligere tiders mysterier; det fantes ikke engang en kirke. En bydel med ti tusen innbyggere, uten kirke.

Det sier en del om stedets modernitet og rasjonalitet. Det sier en del om hvor fri man var fra historiens hjemsøkelse og skrekk.

Det forklarer en del om hvor uforberedt man var.

Ingen så dem da de flyttet inn.

Da politiet i desember omsider klarte å spore opp sjåføren som hadde kjørt flyttelasset, var det ikke mye han kunne fortelle. I ordreboka hans for 1981 sto det bare: «18. okt.: Norrköping–Blackeberg (Sthlm)». Husket at det var en mann og datteren hans, søt pike.

«Og … jo, forresten. De hadde nesten ikke noe flyttelass.

Sofa, lenestol, en seng. Grei tur, sånn sett. Og at … ja, de 8

ville kjøre om natta. Jeg sa at det ble jo dyrere da, med full overtid og sånn. Men det var ikke noe problem, så lenge vi kjørte om natta. Det var liksom det viktigste. Har det skjedd noe?»

Sjåføren fikk vite hva saken gjaldt, hvem det var han hadde hatt i bilen sin. Han sperret opp øynene, kikket på bokstavene i ordreboka.

«Det var som faen …»

Munnen fortrakk seg i en grimase, som om han fikk avsmak for sin egen håndskrift.

18. okt.: Norrköping–Blackeberg (Sthlm) Det var han som hadde kjørt dem. Mannen og jenta.

Han ville aldri fortelle dette til noen. Aldri.

Første del Lykkelig er den som har en slik venn

Kärleksgrubbel ger er trubbel grabbar!

Siw Malmkvist – Kärleksgrubbel

I never wanted to kill, I am not naturally evil Such things I do just to make myself more attractive to you Have I failed?

Morrissey – The last of the famous international playboys

Onsdag 21. oktober 1981

«Og hva tror dere dette er for noe, da?»

Gunnar Holmberg, politiinspektør fra Vällingby, holdt opp en liten plastpose med et hvitt pulver i.

Kanskje heroin, men ingen torde å si noe. Ville ikke bli mistenkt for å ha kjennskap til den slags. Særlig ikke hvis broren din eller kameraten hans drev med sånt. Junka heroin. Til og med jentene var tause. Politimannen ristet posen.

«Tror dere det er bakepulver? Mel?» En avvisende mumling. Politimannen skulle ikke tro at klasse 6b var idioter. Riktignok var det umulig å avgjøre hva som var i posen, men siden emnet var narkotika, kunne man jo trekke visse konklusjoner. Politimannen henvendte seg til læreren.

«Hva er det egentlig dere lærer dem i samfunnsfagtimene?»

Læreren smilte og trakk på skuldrene. Klassen lo; purken var grei nok. Noen av guttene hadde til og med fått holde pistolen hans før timen begynte. Den var riktignok ikke ladd, men likevel.

Det kokte i brystet til Oskar. Han visste svaret på spørsmålet. Det gjorde vondt inni ham å ikke svare når han visste. Han ville at politimannen skulle se på ham. Se på ham og si noe til ham når han sa det rette svaret. Det var dumt å gjøre det, han visste det, likevel rakte han opp hånden.

«Ja?» «Er det heroin, eller?»

13

«Det er det.» Politimannen så vennlig på ham. «Hvordan gjettet du det?»

Hoder snudde seg mot ham, nysgjerrige på hva han skulle si.

«Nei, jeg … leser mye, og sånn.»

Politimannen nikket.

«Det er bra, det. Å lese.» Han ristet den lille posen. «Blir ikke mye tid til det hvis man holder på med sånt. Hvor mye tror dere dette koster?»

Oskar behøvde ikke å si mer. Han hadde fått sitt blikk og sin tilbakemelding. Hadde til og med fått si til politimannen at han leste mye. Det var mer enn han hadde håpet.

Han drømte seg bort. Så for seg at politimannen kom bort til ham etter timen og var interessert i ham, satte seg hos ham. Da skulle han fortelle alt. Og politimannen skulle forstå. Skulle stryke ham over håret og si at han var en god gutt. Løfte ham opp, holde ham i armene og si …

«Jævla tyster.»

Jonny Forsberg stakk en stiv finger i siden på ham. Broren til Jonny vanket sammen med narkogjengen, og Jonny kunne en masse ord som de andre guttene i klassen lærte seg kjapt. Jonny visste antakelig nøyaktig hvor mye den posen kostet, men han tysta ikke. Snakket ikke med purken.

Det var friminutt, og Oskar ble stående ved knaggene i korridoren, ubesluttsom. Jonny ville gi ham juling – hvordan kunne han best komme seg unna? Bli stående i korridoren, eller gå ut? Jonny og de andre i klassen styrtet ut i skolegården.

Akkurat, ja. Politimannen skulle stå med bilen sin i skolegården, og de som var interessert kunne komme og kikke.

Jonny ville ikke tørre å ta ham så lenge politimannen var der.

Oskar gikk ned til hovedinngangen og kikket ut gjennom glassdørene. Hele klassen hadde ganske riktig samlet seg rundt politibilen. Oskar hadde også lyst til å være der, men 14

det ville aldri gått bra. Noen ville sparket ham på leggen, en annen ville dratt underbuksene hans opp i rumpesprekken, politi eller ikke.

Men han fikk i alle fall en utsettelse dette friminuttet.

Han gikk ut i skolegården og snek seg rundt på baksiden, til toalettene.

Inne på toalettene lyttet han, kremtet høyt. Lyden ga gjenklang mellom båsene. Raskt trakk han pisseballen opp fra underbuksene. En bit skumgummi på størrelse med en mandarin som han hadde klippet til fra en gammel madrass, og laget et hull til å stikke tissen i. Han luktet på den.

Jo da, visst faen hadde han pissa på seg litt. Han skylte ballen under krana, klemte ut så mye vann som mulig.

Inkontinens. Det var det det het. Han hadde lest om det i en brosjyre han hadde sneket til seg på apoteket. Noe som stort sett gamle kjerringer led av.

Og jeg.

Det fantes hjelpemidler å få kjøpt, sto det i brosjyren, men han hadde ikke tenkt å bruke lommepengene sine på å stå skamfull på apoteket. Og i hvert fall ikke fortelle det til mamma; hun ville synes så synd på ham at han ble syk.

Han hadde pisseballen, og det fungerte så lenge det ikke ble verre.

Skritt utenfor, stemmer. Med ballen sammenklemt i hånden smatt han inn i en av båsene og vred om slåen samtidig som ytterdøra ble åpnet. Han steg lydløst opp på dasslokket og satte seg på huk så føttene hans ikke skulle synes hvis noen kikket under døra. Forsøkte å ikke puste.

«Griiiisen?»

Jonny, naturligvis.

«Grisen, er du her?»

Og Micke. De to verste. Nei, Tomas var jævligere, men han var nesten aldri med på sånt som hadde med slag og risping å gjøre. For smart til det. Sto antakelig og smisket med politimannen nå. Hvis pisseballen ble oppdaget, 15

var Tomas den som virkelig kom til å utnytte det til å såre og fornedre ham i lang tid framover. Jonny og Micke skulle fike ham opp, og ferdig med det. Sånn sett var det flaks …

«Grisen? Vi vet at du er her.»

De kjente på døra. Ristet i døra. Slo på døra. Oskar knøt armene rundt knærne og bet tennene sammen for ikke å skrike. Gå vekk! La meg være i fred! Hvorfor kan dere ikke la meg være i fred?

Nå snakket Jonny med myk stemme.

«Lille grisen, hvis du ikke kommer ut nå, så må vi jo denge deg etter skoletid. Er det sånn du vil ha det?»

Det ble stille en stund. Oskar pustet forsiktig ut.

De angrep døra med slag og spark. Det dundret i toalettrommet, og slåen på døra ble bøyd innover. Han burde åpne, gå ut til dem før de ble for sinte, men han klarte det bare ikke.

«Griiisen?»

Han hadde rakt opp hånden, vist at han fantes, at han kunne noe. Det var forbudt. For ham. De fant på en masse grunner til at han måtte plages; han var for tjukk, for stygg, for ekkel. Men det egentlige problemet var at han i det hele tatt eksisterte, og enhver påminnelse om hans eksistens var en forbrytelse.

Antakelig skulle de bare «døpe» ham. Presse hodet hans ned i toalettet og spyle ned. Uansett hva de fant på, var det alltid en stor lettelse når det var over. Så hvorfor kunne han ikke bare løfte av slåen som likevel kom til å hoppe av når som helst, og la dem få more seg?

Han stirret på slåen som ble bøyd ut av festet med et knak, på døra som føk opp og smalt inn i veggen, på Micke Siskovs triumferende glis, og han visste svaret.

Fordi spillet ikke var sånn.

Han hadde ikke løftet av slåen, de hadde ikke klatret over veggen til båsen og tatt ham på tre sekunder, for sånn var ikke spillereglene.

16

Jegernes beruselse var deres, offerets skrekk var hans.

Når de vel hadde fanget ham, var moroa over, og selve avstraffelsen nærmest et pliktløp. Ga han opp for tidlig, var det fare for at de ville legge mer energi i avstraffelsen enn i jakten. Det ville vært verre.

Jonny Forsberg stakk fram hodet.

«Må åpne lokket hvis du skal drite, vet du. Skrik som en gris, nå da.»

Oskar skrek som en gris. Det var en del av spillet. Skrek han som en gris, kunne det hende at han slapp unna straffen. Han anstrengte seg ekstra hardt, redd for at de ellers skulle tvinge opp hånden hans under avstraffelsen og oppdage den ekle hemmeligheten hans.

Han rynket nesen til et grisetryne og gryntet og skrek, gryntet og skrek. Jonny og Micke lo.

«Fy faen, Grisen. Mer.» Oskar fortsatte. Knep igjen øynene og fortsatte. Knyttet nevene så hardt at neglene presset seg inn i håndflatene og fortsatte. Gryntet og skrek til han kjente en merkelig smak i munnen. Da sluttet han. Åpnet øynene.

De hadde gått.

Han ble sittende sammenkrøpet på dasslokket og stirre ned i gulvet. En rød flekk på flisene foran ham. Mens han kikket ned, falt enda en dråpe blod fra nesen hans og ned på gulvet. Han dro løs et par tørk toalettpapir fra rullen og holdt det mot nesen.

Dette hendte iblant når han ble redd. Begynte å blø neseblod, helt plutselig. Det hadde hjulpet ham noen ganger når de hadde tenkt å slå ham, men latt det være fordi han allerede blødde.

Oskar Eriksson satt sammenkrøpet med en papirdott i den ene hånden og pisseballen i den andre. Blødde, pissa på seg, snakket for mye. Lakk fra alle de hull han hadde.

Snart skulle han vel begynne å drite på seg også. Grisen.

Han reiste seg, gikk ut fra toalettet. Lot blodflekken på 17

gulvet være der. La noen se den, la noen undre seg. Tro at noen hadde blitt drept her, ettersom noen hadde blitt drept her. For hundrede gang på rad. * Håkan Bengtsson, en mann på førtifem med begynnende kulemage, begynnende måne og bosatt på en for myndighetene ukjent adresse, satt på T-banen og så ut gjennom vinduet, studerte det som skulle bli hans nye hjem.

Det var ganske stygt, faktisk. Norrköping hadde vært penere. Tross alt så disse vestre forstedene slett ikke ut som de drabantbyene til Stockholm han hadde sett på tv: Kista og Rinkeby og Hallonbergen. Dette var annerledes.

«NESTE STASJON: RÅCKSTA.» Litt rundere og mykere. Men her sto det visst en ordentlig skyskraper.

Han bøyde nakken for å kunne se opp til øverste etasje på kontorkomplekset til Vattenfall. Kunne ikke huske at det fantes noen sånn bygning i Norrköping. Men han hadde jo aldri vært inne i sentrum der.

Det var vel på neste stasjon han skulle gå av? Han kikket på kartet over T-banenettet som var plassert over dørene.

Jo. Neste.

«DØRENE LUKKES.» Det var vel ingen som så på ham?

Nei, det satt bare noen få mennesker i vogna, samtlige fordypet i kveldsavisene sine. I morgen skulle det stå om ham i dem.

Blikket hans festet seg ved en reklameplakat for undertøy. En kvinne poserte utfordrende i svarte blondetruser og behå. Det var jo helt sprøtt. Naken hud overalt. At det gikk an. Hvordan påvirket det egentlig folk, og hva gjorde det med kjærligheten?

Hendene hans skalv, og han hvilte dem på knærne. Han var så fryktelig nervøs.

18

«Fins det virkelig ingen annen utvei?»

«Tror du jeg ville utsette deg for dette hvis det fantes en annen utvei?»

«Nei, men …»

«Det fins ingen annen utvei.»

Ingen annen utvei. Det var bare å gjøre det. Og ikke tabbe seg ut. Han hadde studert kartet i telefonkatalogen og valgt ut et skogholt som antakelig var egnet, deretter pakket bagen og dratt av sted.

Adidas-merket hadde han sprettet av med kniven som nå lå i bagen mellom føttene hans. Det var en av de tingene som hadde gått galt i Norrköping. Noen hadde husket merket på bagen, og senere hadde politiet funnet den i containeren der han hadde kastet den, ikke langt fra leiligheten deres.

I dag skulle han ta med seg bagen hjem. Kanskje klippe den i småbiter og spyle den ned i toalettet. Var det sånn man gjorde det?

Hvordan gjør man det egentlig?

«AVSTIGNING FOR ALLE REISENDE.» T-banen spydde ut lasten sin, og Håkan fulgte etter med bagen i hånden. Den kjentes tung, selv om det eneste i den som veide noe var gassflaska. Han anstrengte seg for å gå normalt, ikke som en mann på vei til sin egen henrettelse.

Folk måtte ikke legge merke til ham.

Men beina var tunge som bly, ville lime seg fast i perrongen. Hvis han bare stanset der? Hvis han ble stående bom stille, ikke rørte en muskel og bare sto der. Ventet på at natten skulle senke seg, på at noen la merke til ham, ringte til … noen som hentet ham. Tok ham med til et annet sted.

Han fortsatte å gå i normal takt. Høyre bein, venstre bein. Han måtte ikke svikte. Grusomme ting ville skje hvis han sviktet. De verst tenkelige.

Oppe ved sperringene så han seg rundt. Han hadde dårlig stedsans. I hvilken retning lå skogholtet? Han kunne

19

selvfølgelig ikke spørre noen. Måtte ta en sjanse. Bare stå på, få det overstått. Høyre bein, venstre bein.

Det må finnes en annen utvei.

Men han kunne ikke komme på noen. Det fantes visse forutsetninger, visse kriterier. Dette var den eneste måten å oppfylle dem på.

Han hadde gjort det to ganger, og begge gangene hadde han tabbet seg ut. Ikke fullt så ille i Växjö, men ille nok til at de ble tvunget til å flytte. I dag skulle han gjøre det perfekt, få mye ros.

Kanskje kjærtegn.

To ganger. Han var allerede fordømt. Spilte det da noen rolle om han gjorde det en tredje gang? Ikke i det hele tatt.

Samfunnets straff ville antakelig være den samme. Livstid.

Og den moralske? Hvor mange slag med halen, kong Minos?

Gangveien han fulgte gjennom parken svingte inn mot et skogbryn lenger framme. Det måtte være det skogholtet han hadde sett på kartet. Gassflaska og kniven skranglet mot hverandre. Han forsøkte å bære bagen uten å riste på den.

Et barn skar inn på veien foran ham. En jente, kanskje åtte år, på vei hjem fra skolen med ranselen daskende mot hoftene.

Nei! Aldri!

Der gikk grensen. Ikke et så lite barn. Heller ham selv, til han falt død om. Jenta sang et eller annet. Han satte opp tempoet for å komme nærmere, for å kunne høre.

«Du lille solskinn som titter inn igjennom vindu i stuen min …»

Sang barna den fortsatt? Kanskje jenta hadde en gammel lærerinne. Så fint at den sangen ikke var glemt. Han ville gå nærmere for å høre bedre, ja, så nær at han kunne kjenne lukten av håret hennes.

Han saktnet farten. Ikke vekke oppsikt nå. Jenta svingte av fra gangveien, fortsatte på en sti inn i skogen. Bodde 20

antakelig i et av husene på den andre siden. At foreldrene torde å la henne gå sånn, helt alene. Så liten.

Han stoppet opp, lot jenta øke avstanden, forsvinne inn i skogen.

Fortsett å gå nå, kjære du. Ikke stopp og lek i skogen.

Han ventet kanskje ett minutt, lyttet til en bokfink som sang i et tre. Så fulgte han etter jenta. * Oskar var på vei hjem fra skolen, tung i hodet. Følte seg alltid dårligere når han hadde sluppet unna avstraffelsen på den måten: ved å gjøre seg til gris, eller noe annet. Verre enn om han hadde blitt straffet. Han visste at det var sånn, likevel klarte han ikke å ta imot juling når det virkelig gjaldt. Da heller fornedre seg til hva som helst. Ingen stolthet.

Robin Hood og Spiderman hadde stolthet. Hvis Sir John eller Doctor Octopus presset dem opp i et hjørne, spyttet de all fare i ansiktet, selv om det ikke fantes noen mulighet til å unnslippe.

Men hva visste vel Spiderman, egentlig? Han klarte jo alltid å unnslippe uansett, selv om det var umulig. Han var en tegneseriefigur, og måtte overleve til neste nummer. Han hadde sine edderkoppkrefter, Oskar sitt grisehyl. Hva som helst for å overleve.

Oskar hadde behov for trøst. Han hadde hatt en jævlig dag, og nå skulle han ha litt kompensasjon. På tross av faren for å møte Jonny og Micke gikk han opp mot Blackeberg sentrum. Han slepte seg oppover den svingete gangveien i stedet for å ta trappene, måtte samle seg. Det gjaldt å være rolig, ikke svette.

Han hadde blitt tatt for nasking på Konsum en gang for et år siden. Vekteren ville ringe mamma, men hun hadde vært på jobben og Oskar kunne ikke nummeret dit, nei, nei. I én uke hadde Oskar fått gåsehud hver gang telefonen 21

ringte, men så hadde det kommet et brev i stedet, adressert til mamma.

Idiotisk. Det sto til og med «Polismyndigheten i Stockholms län» på konvolutten, og selvfølgelig hadde Oskar åpnet den, lest om sin forbrytelse, forfalsket mammas underskrift, og så returnert det for å bekrefte at hun hadde lest det. Feig kanskje, men ikke dum.

Og apropos feig. Var det feigt det han gjorde nå? Stappet jakkelommene fulle av Daim, Japp, Coco og Bounty. Til slutt en pose seige biler i bukselinningen. Gikk til kassa og betalte for en kjærlighet på pinne.

Hjemover gikk han med hevet hode og lette skritt. Han var ikke Grisen som alle kunne sparke på, han var Mestertyven som trosset farene og overlevde. Han kunne lure dem alle sammen.

Idet han passerte gjennom hovedporten til sin egen gård, var han i sikkerhet. Ingen av fiendene hans bodde i denne gården, en uregelmessig sirkel innenfor Ibsengatans større sirkel. Et dobbelt festningsverk. Her var han trygg. I denne gården hadde han ikke blitt utsatt for noe faenskap. Stort sett.

Her hadde han vokst opp, og her hadde han hatt kamerater før han begynte på skolen. Det var først i femte klasse at han for alvor begynte å bli utstøtt. Mot slutten av femte hadde han blitt utpekt til hakkekylling, og det smittet også over på kamerater som ikke gikk i klassen hans. De ringte ikke så ofte lenger for å spørre om han ville leke.

Det var i denne perioden han begynte med utklippsboka også. Den utklippsboka han skulle hjem og kose seg med nå.

HVIIIINN! Han hørte en surrende lyd, og noe slo mot føttene hans.

En mørkerød radiostyrt bil rygget unna ham, snudde og kjørte oppover bakken mot inngangen hans i en voldsom fart. Bak tornebuskene til høyre for hovedporten sto Tommy med en lang antenne stikkende ut fra magen, gliste og lo.

22

«Skvatt du nå?»

«Så fort den går.»

«Ja. Vil du kjøpe den?» «… hvor mye?»

«Tre hundre.»

«Nei. Det har jeg ikke.»

Tommy vinket til seg Oskar med pekefingeren, snudde bilen i bakken og kjørte den i full fart nedover, bråstoppet den med en sladd foran føttene sine, plukket den opp, klappet på den og sa lavt: «Koster ni hundre i butikken.»

«Ja.» Tommy kikket på bilen, så målte han Oskar fra topp til tå.

«To hundre, da? Den er jo splitter ny.»

«Ja, den er kjempefin, men …»

«Men?» «Nei.» Tommy nikket, satte bilen ned igjen og kjørte den inn mellom buskene så de store, knastete hjulene hoppet og spratt, spant en runde rundt tørkestativet og svingte ut på veien igjen, videre nedover bakken.

«Får jeg teste ’n?»

Tommy kikket på Oskar som for å avgjøre om han var verdig eller ikke, rakte ham fjernkontrollen og pekte på overleppen sin.

«Har du fått juling, eller? Du har blod på leppa.»

Oskar dro pekefingeren over leppen, et par brune korn satt igjen på fingeren.

«Nei, jeg bare …»

Ikke fortelle. Det var ingen vits. Tommy var tre år eldre.

Tøff. Ville bare si noe om å slå tilbake, og Oskar ville si «klart det» og det eneste resultatet ville vært at han sank ytterligere i Tommys aktelse.

Oskar kjørte bilen en stund, ga tilbake fjernkontrollen og så på Tommy kjøre. Ønsket at han hadde hatt to hundre 23

kroner så de kunne gjort en deal. Hatt noe sammen. Han stakk hendene ned i jakkelommene og kjente sjokoladene.

«Vil du ha en Daim?»

«Nei, liker ikke.»

«Japp, da?»

Tommy kikket opp fra fjernkontrollen, smilte.

«Har du begge deler?»

«Ja.» «Rappa?» «… ja.»

«Ok.» Tommy rakte ut hånden og Oskar ga ham en Japp som Tommy stakk ned i baklomma på jeansen.

«Takk. Ha det.»

«Ha det.»

Da Oskar kom inn i leiligheten, la han alt snopet utover senga. Han skulle begynne med Daimen for så å gomle seg gjennom Cocoen og avslutte med Bounty, favoritten.

Etterpå skulle han gå løs på bilene, nærmest for å rense opp i munnen.

Han sorterte snopet i en rad på gulvet langs senga, i den rekkefølgen han skulle spise det. I kjøleskapet fant han en halvfull flaske Coca-Cola som mamma hadde satt en bit folie over halsen på. Perfekt. Han likte Coca-Cola bedre når den var litt daff, særlig sammen med snop.

Han fjernet folien og satte flaska på gulvet ved siden av alt snopet, la seg på magen på senga og inspiserte bokhylla. En nesten komplett samling av Grøsserne, innimellom komplettert med Det beste fra Grøsserne.

Grunnstammen besto av to pappesker med bøker som han hadde kjøpt for to hundre kroner gjennom en avisannonse. Han hadde tatt T-banen ut til Midsommarkransen og fulgt veibeskrivelsen til han fant leiligheten. Mannen som åpnet var fet, gustenblek og snakket med litt hes stemme.

Heldigvis hadde han ikke bedt Oskar inn, bare båret de to pappeskene med bøker ut i trappa, tatt imot de to hun24

drelappene med et nikk og sagt: «Ha det gøy» og stengt døra.

Da ble Oskar urolig. Han hadde lett i måneder etter eldre nummer av bøkene på serieantikvariatene langs Götagatan. I telefonen hadde mannen hevdet at det dreide seg nettopp om de gamle numrene. Det hadde liksom gått for lett.

Så fort Oskar hadde kommet seg ut av syne fra døra, hadde han satt ned eskene og gått gjennom innholdet. Han hadde ikke blitt lurt. Førtien bøker fra nummer 2 til nummer 46.

Disse bøkene var ikke lenger å få kjøpt. To hundre spenn!

Ikke å undre seg på at han hadde følt en viss angst for denne mannen. Det han nettopp hadde gjort var å lure skatten fra trollet!

Likevel slo de ikke utklippsboka hans.

Han fant den fram fra under haugen med tegneseriealbum. Selve boka var bare en stor skisseblokk som han hadde stjålet på Åhléns i Vällingby, sprunget ut med den under armen, rett og slett – hvem sa at han var feig? – men innholdet …

Han åpnet Daimen, tok en stor bit, nøt den sprøe knasingen mellom tennene og slo opp boka. Det første utklippet var fra Hemmets Journal: historien om en giftmorderske i USA i førtiårene. Hun hadde klart å forgifte fjorten gamlinger før hun ble arrestert, dømt og henrettet i den elektriske stol. Hun hadde bedt om å bli henrettet med gift, naturlig nok, men delstaten hun hadde forbrutt seg i praktiserte stolen, og stolen ble det.

Det var en av Oskars drømmer: å få se noen bli henrettet i den elektriske stol. Han hadde lest at blodet begynte å koke, at kroppen vred seg i umulige vinkler. Han forestilte seg også at håret tok fyr, men det hadde han ingen skriftlig dokumentasjon på.

Helt fantastisk, uansett.

Han bladde videre. Neste utklipp var fra Aftonbladet 25

og handlet om en svensk morder som parterte sine ofre.

Halvdårlig passfoto. Så ut som en hvemsomhelst. Likevel hadde han drept to homoseksuelle prostituerte i sin egen badstue, partert dem med en elektrisk motorsag og gravd dem ned bak badstua. Oskar tok den siste biten av Daimen og studerte mannens ansikt nøye. Hvem som helst.

Kunne være meg om tjue år. * Håkan hadde funnet et bra sted å stå vakt, med god utsikt over skogstien i begge retninger. Lenger inn i skogen hadde han funnet en avskjermet grop med et tre i midten, og satte igjen bagen med utstyret der. Den lille gassflaska med halotan hang i en stropp under frakken.

Nå var det bare å vente.

Jeg ville også en gang bli stor og så forstandig som far og mor Han hadde ikke hørt noen synge den sangen siden han selv gikk på skolen. Var det Alice Tegnér? Tenk, så mange fine viser som hadde forsvunnet, som ingen sang lenger. Så mye fint som hadde forsvunnet i det hele tatt.

Ingen respekt for det vakre. Det var typisk for dagens samfunn. De store mesternes verk kunne til nød brukes som ironiske referanser, eller til reklame. Michelangelos «Adams skapelse», der man hadde satt inn et par jeans i stedet.

Hele poenget med bildet, slik han så det, var disse to monumentale kroppene som munnet ut i kun to pekefingrer som nesten, men ikke helt berørte hverandre. Det var et millimeterstort tomrom mellom dem. Og i dette tomrommet: Livet. Bildets skulpturale veldighet og rike detaljer var bare en ramme, en bakgrunn for desto mer å framheve det minimale tomrommet i dets sentrum. Det tomme punktet som rommet alt.

Og der hadde man altså i stedet plassert et par jeans.

26

Det kom noen på stien. Han huket seg ned med hjertet bankende i ørene. Nei. En eldre mann med hund. Dobbeltfeil. Dels en hund som han måtte bringe til taushet først, dels dårlig kvalitet.

Mye skrik og lite ull, sa mannen, han klippet grisen.

Han kikket på klokka. Om knapt to timer ville det være mørkt. Hadde det ikke kommet noen forbi i løpet av én time, måtte han ta den første og beste. Måtte være hjemme før det ble mørkt.

Mannen sa noe. Hadde han sett ham? Nei, han snakket med hunden.

«Sånn, jaaa, det var vel godt å få tømt seg, Lillemor. Når vi kommer hjem skal du få leverpostei. En stor skive med leverpostei skal du få av pappa.»

Halotanflaska presset seg mot brystet hans da han la hodet i hendene og sukket. Stakkars mennesker. Stakkars ensomme mennesker i en verden uten skjønnhet.

Han frøs. Vinden hadde blitt kjøligere utover ettermiddagen, og han overveide å gå og hente regnfrakken i bagen, dra den utenpå for å beskytte seg mot vinden. Nei. Den ville hemme ham når han måtte være rask. Dessuten kunne den vekke mistanke før han slo til.

To jenter i tjueårsalderen passerte. Nei, kunne ikke håndtere to. Han snappet opp brokker av samtalen deres. «… skal hun beholde det nå.» «… er et nek. Han må jo skjønne at han …» «… hennes egen feil … ikke bruker p-piller …»

«Men han må da liksom …» «… tenke deg … han som far …»

En venninne som var gravid. En gutt som ikke tok ansvar.

Sånn var det. Støtt og stadig. Alle tenkte bare på seg og sitt. Min lykke, min framgang, var det eneste man hørte.

Kjærlighet er å legge sitt liv for et annet menneskes føtter, og det er dagens mennesker ikke kapable til.

Kulden trengte seg gjennom klærne hans, han kom til å bli stiv og treg samme hva han gjorde. Han stakk hånden 27

innenfor frakken, trykket på utløserhåndtaket til gassflaska.

En hvesende lyd. Fungerte. Slapp håndtaket.

Han slo noen floker. La det komme noen nå. For livet og kjærlighetens skyld.

Men barn i hjertet jeg være vil for barna hører Guds rike til. * Det hadde begynt å skumre da Oskar hadde bladd gjennom hele utklippsboka og spist opp alt snopet. Som vanlig etter så mye snop følte han seg daff og skyldbevisst.

Mamma kom ikke før om to timer. Da skulle de spise.

Etterpå skulle han gjøre engelskleksene og matteleksene.

Etter det skulle han kanskje lese en bok, eller se på tv sammen med mamma. Ikke noe spesielt på tv i kveld. Senere skulle de drikke sjokolade og spise boller, prate litt. Til slutt skulle han gå og legge seg, og ha vanskelig for å sovne fordi han grudde seg til morgendagen.

Hadde han enda hatt noen å ringe til. Han kunne selvfølgelig ringe til Johan, håpe at han ikke hadde noe annet fore.

Johan gikk i klassen hans, og de hadde det ganske moro når de var sammen, men hvis det fantes et valg, ble alltid Oskar valgt bort. Det var Johan som ringte til Oskar når han kjedet seg, ikke omvendt.

Det var stille i leiligheten. Ingenting skjedde. Betongveggene lukket seg rundt ham. Han satt på senga med hendene på knærne, magen tung av søtsaker.

Som om noe skulle hende. Nå.

Han holdt pusten, lyttet. En klam skrekk smøg seg innpå ham. Noe nærmet seg. En fargeløs gass seg ut av veggene, truet med å anta en form, sluke ham. Han satt urørlig, holdt pusten og lyttet. Ventet. Øyeblikket passerte. Oskar begynte å puste igjen.

Han gikk ut på kjøkkenet, drakk et glass vann og tok ned 28

den største kjøkkenkniven fra magnetlisten. Prøvde eggen mot tommelfingerneglen, som pappa hadde lært ham. Sløv.

Han dro kniven gjennom knivsliperen et par ganger og prøvde den igjen. En syltynn flis ble skrapt av neglen hans.

Bra. Han brettet en avis rundt kniven som en provisorisk slire, teipet den sammen og presset pakken ned under bukselinningen på venstre side av hoften. Bare skaftet stakk opp.

Han prøvde å gå. Knivbladet lå i veien for venstrebeinet hans, og han vinklet det ned langs lysken. Ubekvemt, men det gikk.

I entreen tok han på seg jakka. Så husket han alle sjokoladepapirene som lå strødd på gulvet i rommet hans. Han samlet dem sammen og stappet dem ned i jakkelomma, i tilfelle mamma skulle komme hjem før ham. Kunne legge papirene under en stein ute i skogen.

Sjekket en gang til at han ikke hadde lagt igjen noen bevis etter seg.

Leken hadde begynt. Han var en fryktet massemorder.

Han hadde allerede drept fjorten mennesker med den skarpe kniven sin, uten å etterlate seg et eneste spor. Ikke ett hårstrå, ikke ett sjokoladepapir. Politiet fryktet ham.

Nå skulle han ut i skogen og finne seg et nytt offer.

Pussig nok visste han allerede hva offeret het, hvordan det så ut. Jonny Forsberg med det lange håret og de store, ekle øynene. Skulle få trygle og be for sitt liv, skrike som en gris, men forgjeves. Kniven får det siste ordet og marken skal drikke hans blod.

Oskar hadde lest den setningen i en bok, og han likte den.

«Marken skal drikke hans blod.»

Mens han låste ytterdøra og gikk ut gjennom døra til oppgangen med venstre hånd hvilende på knivskaftet, gjentok han den som et mantra.

Marken skal drikke hans blod. Marken skal drikke hans blod.

29

Hovedporten der han hadde kommet inn på gårdsplassen lå til høyre for hans oppgang, men han gikk til venstre, forbi to oppganger og ut gjennom sideporten der biler kunne kjøre inn. Forlot det indre festningsverket. Krysset Ibsengatan og fortsatte nedover en bakke. Forlot det ytre festningsverket. Fortsatte ned mot skogen.

Marken skal drikke hans blod.

For andre gang denne dagen følte Oskar seg nesten lykkelig. * Det var bare ti minutter igjen av Håkans tilmålte tid da en enslig gutt kom gående på stien. Tretten-fjortenårsalderen, så vidt han kunne se. Perfekt. Han hadde tenkt at han skulle springe lavt i lendet mot den andre enden av stien, og så gå rolig mot sin utvalgte.

Men nå hadde beina virkelig låst seg. Gutten gikk ubekymret bortover stien, og nå hastet det. For hvert sekund som gikk minsket sjansen for en feilfri gjennomføring. Allikevel nektet beina å bevege seg. Han sto paralysert og stirret mens den utvalgte, den perfekte, nærmet seg, snart på høyde med ham, rett framfor ham. Snart for sent.

Må. Må. Må.

Hvis han ikke gjorde det, måtte han ta livet av seg. Kunne ikke komme hjem uten. Sånn var det. Det var gutten eller ham. Fritt valg.

Han satte seg i bevegelse, for sent. Nå kom han snublende gjennom skogen, overrasket gutten i stedet for rolig å komme ham i møte på stien. Idiot. Kløne. Nå kom gutten til å bli mistenksom, på vakt.

«Hallo!» ropte han til gutten. «Unnskyld!»

Gutten stanset. Sprang ikke sin vei i alle fall, takk for det. Måtte finne på noe å si, spørre om noe. Han gikk fram til gutten som sto avventende på stien.

«Ja, unnskyld meg, men … hvor mye er klokka?»

30

Gutten kikket på Håkans armbåndsur.

«Ja, min har stoppet.»

Guttens kropp var spent idet han så på armbåndsuret sitt.

Ingen annen utvei. Håkan stakk hånden innenfor frakken og la pekefingeren på utløserhåndtaket til gassflaska mens han ventet på guttens svar. * Oskar gikk nedover bakken langs trykkeriet, svingte inn på skogstien. Klumpen i magen var forsvunnet, erstattet av en berusende spenning. På veien ned mot skogen hadde fantasien løpt av med ham, og var nå blitt til virkelighet.

Han så verden med en morders øyne, eller så mye av en morders øyne som hans trettenårige fantasi kunne produsere. En vakker verden. En verden der han hadde kontroll, som skalv av frykt for hans avgjørelser.

Han gikk langs skogstien, på leting etter Jonny Forsberg.

Marken skal drikke hans blod.

Det begynte å mørkne, og trærne omkranset ham som en stum folkemasse, på vakt overfor morderens minste bevegelse, i frykt for at en av dem var den utvalgte. Men morderen beveget seg igjennom og forbi; han hadde allerede fått øye på sitt offer.

Jonny Forsberg sto på en høyde omtrent femti meter fra stien. Han hadde hendene på hoftene, hånfliret smurt utover ansiktet. Trodde at det skulle bli som vanlig. At han skulle tvinge Oskar ned på bakken, holde ham for nesen og presse barnåler og mose inn i munnen hans, eller noe liknende.

Men der tok han skammelig feil. Det var ikke Oskar som kom her, det var Morderen, og Morderens hånd lukket seg nå hardt rundt knivskaftet, gjorde seg klar.

Morderen gikk langsomt og verdig fram til Jonny Forsberg, så ham inn i øynene og sa: «Hei, Jonny.»

31

«Hei, lille Grisen. Får du lov til å være ute så sent?»

Morderen trakk fram kniven. Og stakk. * «Kvart over fem.»

«Fint, takk.»

Gutten gikk ikke. Ble bare stående og stirre på Håkan, som selv prøvde å ta et skritt. Gutten sto stille, fulgte ham med blikket. Dette gikk til helvete. Naturligvis ante gutten uråd. Her hadde det kommet en person brasende ut av skogen for å spørre hvor mye klokka var, og nå sto han som en annen Napoleon med den ene hånden innenfor frakken.

«Hva har du der?»

«Halotan.»

«Hvorfor går du rundt med det?»

«Fordi …» Han fingret med det skumgummikledde munnstykket og forsøkte å komme på noe å si. Han kunne ikke lyve. Det var hans forbannelse. «Jo, fordi … det hører med til jobben.»

«Hva slags jobb da?»

Gutten hadde slappet av en smule. En sportsbag tilsvarende den han selv hadde plassert borte i gropa hang fra guttens hånd. Med hånden som holdt gassflaska gjorde han en gest mot bagen.

«Skal du på trening, eller?»

Idet gutten kikket ned på bagen tok han sjansen.

Begge armene for ut, den frie hånden grep fatt rundt guttens bakhode, munnstykket på gassflaska ble presset over guttens munn og nese, og utløserhåndtaket trykket hele veien inn. Det hørtes en hvesende lyd, som fra en diger slange. Gutten forsøkte å rive seg løs, men hodet hans var låst mellom Håkans hender i en fortvilelsens skrustikke.

Gutten kastet seg bakover, og Håkan fulgte med. Slangens hvesing druknet alle andre lyder da de falt ned på stien.

Krampaktig presset Håkan guttens hode mellom hendene 32

sine og holdt munnstykket på plass mens de rullet rundt på stien.

Etter et par dype innåndinger begynte gutten å bli slapp i grepet hans. Håkan holdt munnstykket på plass og kikket seg rundt.

Ingen vitner.

Hvesingen fra gassflaska fylte hjernen hans som en kraftig migrene. Han låste utløserhåndtaket og frigjorde den ene hånden, løsnet gummistroppen og smøg det over guttens hode. Munnstykket var festet. Han reiste seg opp med verkende armer og så på byttet sitt.

Gutten lå med armene utstrakt, munnstykket dekket nese og munn, og gassflaska lå på brystet. Håkan så seg rundt en gang til, hentet guttens bag og la den på magen hans.

Deretter løftet han gutten og alt utstyret opp i armene sine og gikk innover mot gropa.

Gutten var tyngre enn han hadde trodd. Mye muskler.

Bevisstløs vekt.

Han stønnet andpustent av anstrengelsen ved å bære gutten over det myrlendte terrenget, mens hvesingen fra gassflaska skar som en sagtannet kniv i ørene hans. Han stønnet bevisst høyere for å overdøve lyden.

Med dovnende armer og svetten rennende nedover ryggen nådde han til slutt gropa. Der la han fra seg gutten på det laveste punktet. Så la han seg ved siden av. Han stengte gassflaska og fjernet munnstykket. Det ble stille. Guttens bryst hevet og senket seg. Om maks åtte minutter ville han våkne. Men det kom han ikke til å gjøre.

Håkan lå ved siden av gutten, studerte ansiktet hans, strøk over det med pekefingeren. Så flyttet han seg nærmere gutten, tok den slappe kroppen hans i armene og trykket den mot seg. Han kysset gutten ømt på kinnet, hvisket «tilgi meg» i øret hans, og reiste seg.

Tårene presset på i øynene hans da han så den forsvarsløse kroppen på bakken. Han kunne fortsatt la være.

Parallelle verdener. En trøstende tanke.

33

Det fantes en parallell verden der han ikke gjorde det han nå skulle gjøre. En verden der han nå gikk sin vei, lot gutten våkne og lure på hva som hadde skjedd.

Men ikke i denne verdenen. I denne verdenen gikk han nå bort til bagen sin og åpnet den. Tiden var knapp. Raskt trakk han regnfrakken utenpå klærne sine og fant fram utstyret. Kniven, en taukveil, en stor trakt og en femliters plastkanne.

Han la seg på bakken ved siden av gutten, betraktet den unge kroppen en siste gang. Så løsnet han taukveilen og begynte å jobbe. * Han stakk og stakk og stakk. Etter det første stikket hadde Jonny skjønt at dette ikke kom til å bli som alle andre ganger. Med blodet fossende fra et dypt kutt i kinnet forsøkte han å komme seg unna, men Morderen var raskere.

Med et par raske snitt skar han av senene på baksiden av knærne, og Jonny falt over ende, lå og vred seg i mosen, ba om nåde.

Men Morderen lot seg ikke affisere av det. Jonny skrek som en … gris da Morderen kastet seg over ham og marken drakk hans blod.

Ett stikk for det du gjorde på toalettet i dag. Ett for den gangen du lurte meg til å være med på knokepoker. Leppene skjærer jeg bort for alt det stygge du har kalt meg.

Jonny lakk fra alle hull, og kunne ikke lenger si eller gjøre noe vondt. Han var for lengst død. Oskar avsluttet med å punktere de stirrende øyeeplene hans, tsjikk, tsjikk, reiste seg opp og betraktet sitt verk.

Store flak av det morkne, veltede treet som hadde vært den liggende Jonny var hugget løs og stammen var perforert av knivstikk. Fliser lå strødd rundt roten av det friske treet som hadde vært Jonny da han sto oppreist.

Høyrehånden, knivhånden, blødde. Et lite kutt nesten 34

inne ved håndleddet – bladet måtte ha glidd opp i hånden mens han stakk. Ikke noen velegnet kniv til formålet. Han slikket på hånden, renset såret med tungen. Det var Jonnys blod han drakk.

Han tørket av de siste bloddråpene på avispapirsliren, stakk kniven nedi og begynte å gå hjemover.

Skogen, som han de siste par årene hadde opplevd som truende, et tilholdssted for fiender, var nå hans hjem og tilfluktssted. Trærne trakk seg respektfullt unna da han passerte. Han følte ikke et fnugg av angst, til tross for at det begynte å bli temmelig mørkt. Ingen uro for morgendagen, den kunne bringe hva den ville. Han skulle sove godt i natt.

Da han kom inn på gårdsplassen igjen, satt han en stund på kanten av en sandkasse for å roe seg ned før han gikk hjem. I morgen skulle han skaffe seg en bedre kniv, en med parerstang, eller hva det het, så han ikke skar seg igjen. For dette skulle han gjøre flere ganger.

Det var en fin lek.

Torsdag 22. oktober

Mamma hadde tårer i øynene da hun tok hånden til Oskar over kjøkkenbordet og klemte den hardt.

«Du får overhodet ikke lov til å gå ut i skogen igjen, hører du det?»

En gutt på Oskars alder hadde blitt myrdet i Vällingby i går. Det hadde stått i kveldsavisene, og mamma var helt fra seg da hun kom hjem.

«Det kunne ha vært … jeg vil ikke tenke på det.»

«Det var jo i Vällingby.»

«Så du mener at en som går løs på barn ikke skulle kunne ta T-banen to stasjoner? Eller gå? Gå hit til Blackeberg og gjøre det samme en gang til? Pleier du å være i skogen?»

«Nei.» «Du skal ikke gå utenfor gårdsplassen nå, så lenge dette … Til de har fått tak i ham.»

«Skal jeg ikke gå på skolen, da?»

«Jo, du skal gå på skolen. Men etter skolen går du rett hjem og holder deg inne på gårdsplassen til jeg kommer hjem.»

«Etterpå, da?»

«Vil du bli drept? Hva? Skal du gå ut i skogen og bli myrdet, og jeg skal sitte her og vente og engste meg mens du ligger i skogen og er … partert på en bestialsk måte av en eller annen –» Tårene veltet fram i øynene hennes. Oskar la hånden sin på hennes.

«Jeg skal ikke gå ut i skogen. Jeg lover.»

36

Mamma strøk ham over kinnet.

«Lille gullet mitt. Du er alt jeg har. Det må ikke hende noe med deg. Da dør jeg også.»

«Mmm. Hvordan skjedde det?»

«Hva da?»

«Det mordet.»

«Det vet vel ikke jeg. Han ble drept av en eller annen sinnssyk knivmorder. Han er død. Livet er ødelagt for foreldrene hans.»

«Står det ikke i avisen?»

«Jeg har ikke orket å lese det.»

Oskar tok Expressen og bladde opp. Mordet var slått opp over fire sider.

«Du skal ikke lese det der.»

«Nei, jeg bare kikker. Kan jeg ta avisen?»

«Du skal ikke lese om det der. Det er ikke bra for deg, med alle de grøsserne og sånt som du leser.»

«Skal bare sjekke om det er noe på tv.»

Oskar reiste seg for å gå inn på rommet sitt med avisen.

Mamma omfavnet ham litt keitete og trykket det våte kinnet sitt mot hans.

«Lille gullet mitt. Du skjønner vel at jeg er urolig? Hvis noe skulle hende deg –» «Jeg skjønner det, mamma. Jeg skal være forsiktig.»

Oskar klemte henne litt tilbake før han lirket seg løs, gikk inn på rommet sitt mens han tørket bort mammas tårer fra kinnet sitt.

Dette var jo helt enormt.

Så vidt han kunne skjønne hadde altså gutten blitt myrdet omtrent samtidig som han selv hadde vært ute i skogen og lekt. Nå var det jo dessverre ikke Jonny Forsberg som hadde blitt drept, men en eller annen ukjent gutt fra Vällingby.

Det hadde vært begravelsesstemning i Vällingby på ettermiddagen. Han hadde sett avisoverskriftene før han kom dit, og kanskje var det bare noe han innbilte seg, men han 37

syntes at folk på torget hadde snakket lavere, gått langsommere enn vanlig.

I jernvarehandelen hadde han stjålet en utrolig fet jaktkniv til tre hundre spenn. Han hadde hatt en forklaring i beredskap, i tilfelle han ble tatt.

«Jeg beklager, men jeg er så redd for morderen.»

Hadde sikkert klart å presse fram noen tårer også hvis det knep.

De ville helt sikkert latt ham gå. Men han ble ikke tatt, og nå lå kniven på gjemmestedet ved siden av utklippsboka.

Han måtte tenke over dette.

Kunne det være sånn at hans lek på en eller annen måte hadde forårsaket mordet? Han trodde ikke det, men tanken kunne ikke helt utelukkes. De bøkene han leste var fulle av sånt. En tanke på ett sted forårsaket en hendelse et annet.

Telekinese, voodoo.

Men nøyaktig hvor, når og fremfor alt hvordan hadde mordet skjedd? Hvis det dreide seg om et stort antall knivstikk på en liggende kropp, måtte han for alvor vurdere muligheten for at han rett og slett hadde en grusom makt i sine hender. En makt som han måtte lære seg å styre.

Eller hvis det er … TREET som er … mediet.

Det morkne treet som han hadde stukket i. At det var noe spesielt med nettopp det treet, som gjorde at det man gjorde mot treet senere … spredte seg.

Detaljer.

Oskar leste samtlige artikler om mordet. Det var et bilde av politimannen som hadde snakket om narkotika i klassen hans. Kunne ikke kommentere saken. Spesialister fra Statens kriminaltekniske laboratorium var tilkalt for å sikre spor. Man fikk vente på resultatene. Bilde av gutten som ble myrdet, hentet fra klassebildet. Oskar hadde aldri sett ham før. Han så ut som en Jonny- eller Micke-type. Kanskje det fantes en Oskar i Vällingby som nå var befridd.

38

Gutten hadde vært på vei til håndballtrening i Vällingbyhallen, men møtte aldri opp. Treningen begynte halv seks.

Gutten hadde antakelig gått hjemmefra ved femtiden. En gang i løpet av det tidsrommet. Oskar ble svimmel. Det stemte nøyaktig. Og han hadde blitt myrdet inne i skogen.

Kan det være sånn? Er det jeg som er …

En sekstenårig jente hadde funnet den omkomne ved åttetiden om kvelden, og alarmert politiet i Vällingby. Hun var nå i sjokktilstand og fikk legebehandling. Ingenting om kroppens tilstand. Men det at jenta var i «sjokktilstand» måtte jo bety at kroppen var skjendet på en eller annen måte. Ellers skrev de bare «sjokkert».

Hva hadde jenta i skogen å gjøre etter at det ble mørkt?

Antakelig uvesentlig. Samlet kongler, hva som helst. Men hvorfor sto det ingenting om hvordan gutten hadde blitt myrdet? Det eneste som fantes var et bilde av åstedet. Politiets rød- og hvitstripete plastbånd omkranset en intetsigende grop i skogen, med et stort tre i midten. I morgen eller overmorgen kom det til å være bilder fra samme sted, da fullt av lys og plakater med «HVORFOR?» og «VI SAVNER DEG». Oskar kunne visa utenat; han hadde flere liknende saker i utklippsboka.

Høyst sannsynlig var alt sammen bare tilfeldigheter. Men hvis?

Oskar lyttet ved døra. Mamma holdt på med oppvasken.

Han la seg på magen på senga og gravde fram jaktkniven.

Skaftet hadde håndtilpasset grep, og den var nesten tre ganger så tung som kjøkkenkniven han brukte i går.

Han reiste seg opp og stilte seg midt i rommet med kniven i hånden. Den var vakker, ga makt til hånden som holdt den.

Oppvaskskramling fra kjøkkenet. Han stakk et par ganger i lufta. Morderen. Når han hadde lært seg å styre sin kraft, skulle Jonny, Micke og Tomas aldri plage ham mer.

Han var på vei til å gjøre enda et utfall, men nølte. Noen kunne se ham nede fra gården. Det var mørkt ute og lys 39

i rommet hans. Han kastet et blikk ut mot gårdsplassen, men så bare sitt eget speilbilde i vinduet.

Morderen. Han la kniven tilbake på gjemmestedet. Dette var bare en lek. Sånt skjer ikke i virkeligheten. Men han måtte få kjennskap til detaljene. Måtte vite det nå. * Tommy satt i lenestolen og bladde i et MC-blad, nikket og humret for seg selv. Innimellom holdt han opp bladet mot Lasse og Robban som satt i sofaen, og viste fram noen særlig interessante bilder, med kommentarer om sylindervolum og toppfart. Den enslige lyspæra i taket speilet seg i det glansede papiret, og kastet bleke reflekser over betongveggen og plankeveggene.

Han lot dem vente i spenning.

Moren til Tommy var sammen med Staffan, som var politikonstabel i Vällingby. Tommy likte ikke Staffan noe særlig, snarere tvert imot. Pekefingermoralist av den sleske sorten. Dessuten var han religiøs. Men gjennom moren fikk Tommy kjennskap til visse saker som Staffan egentlig ikke burde fortalt til henne, og som hun slett ikke burde fortalt til Tommy, men …

På den måten hadde han for eksempel funnet ut hvor langt politiet hadde kommet i etterforskningen av innbruddet i radio- og tv-butikken på Islandstorget. Som han, Robban og Lasse hadde utført.

Ingen spor etter gjerningsmennene. Det var akkurat det mamma hadde sagt: «Ingen spor etter gjerningsmennene.»

Staffans ord. Hadde ikke engang signalement på bilen.

Tommy og Robban var seksten og gikk i førstegym. Lasse var nitten og hadde noe galt med hodet sitt, jobbet med å sortere metall på LM Ericsson i Ulvsunda. Men førerkort hadde han. Og en hvit Saab 74 som de hadde forandret nummeret på med svart tusjpenn før innbruddet. Helt bortkastet, ettersom ingen hadde sett bilen.

40

Tjuvegodset hadde de stuet unna i det ubenyttede tilfluktsrommet ved siden av kjellerboden som var klubblokalet deres. Klippet av kjettingen på døra med boltsaks og hengt på ny lås. Visste ikke helt hvordan de skulle omsette alt sammen, det var liksom selve innbruddet som var greia.

Lasse hadde solgt en kassettspiller til en kamerat på jobben for to hundre, men det var alt.

Dessuten hadde de følt det tryggest å ligge lavt en stund.

Absolutt ikke la Lasse drive butikken ettersom han var … litt etterpå, som moren hans sa. Men nå hadde det gått to uker siden innbruddet, og dessuten hadde politiet fått en del annet å tenke på. Tommy bladde i bladet og smilte for seg selv. Jo da, en hel del annet å tenke på. Robban klasket et par trommeslag på lårene.

«Kom igjen, nå da. Få høre ’a.»

Tommy holdt opp bladet mot ham.

«Kawasaki. Tre hundre kubikk. Direkteinnsprøyting og –» «Skjerp deg. Fortell nå, da.»

«Om hva da … mordet?»

«Ja!» Tommy bet seg i leppen, lot som om han tenkte etter.

«Hvordan var det nå igjen …»

Lasse lente den lange kroppen sin framover i sofaen, brettet seg sammen som en foldekniv. «Øøøy. Få høre, nå!»

Tommy la bort bladet og fikserte Lasse med blikket.

«Sikker på at du vil høre ’a? Det er fæle greier.»

«Pøh!»

Lasse begynte å tøffe seg, men Tommy så uroen i øynene hans. Bare det å skjære en stygg grimase, eller snakke med rar stemme og ikke slutte, var nok til å skremme vannet av Lasse. En gang hadde Tommy og Robban sminket seg som zombier med sminken til moren til Tommy, skrudd ut lyspæra i taket og ventet på Lasse. Det endte med at Lasse dreit i buksa, og Robban fikk en blåveis ikke ulik den han 41

hadde lagt på med mørkeblå øyeskygge. Etter det var de mer forsiktige med å skremme Lasse.

Nå skubbet Lasse seg til rette i sofaen, og la armene i kors over brystet som for å vise at han var klar for alt.

«Jo, altså … dette var jo ikke noe vanlig mord, for å si det sånn. De fant altså gutten … hengende i et tre.»

«Hva for noe? Hengt?» spurte Robban.

«Ja, hengt. Men ikke rundt halsen. Rundt beina. Han hang altså opp ned i treet.»

«Ja, men det dør du jo ikke av.»

Tommy så lenge på Robban, som om han hadde et interessant synspunkt der, før han fortsatte: «Nei, det gjør du vel ikke. Men så var jo halsen hans skåret over også, da. Og det dør du av. Hele halsen. Skåret over. Som en … melon.» Han dro pekefingeren over strupen for å vise hvor kniven hadde gått.

Lasses hånd for opp til halsen som for å beskytte den.

Han ristet langsomt på hodet. «Men hvorfor hang han sånn, da?»

«Ja, hvorfor tror du?»

«Jeg vet ikke.»

Tommy kløp seg i underleppen og så ettertenksom ut.

«Nå skal dere få høre det merkelige. Man skjærer over halsen på noen så de dør. Da kommer det ganske mye blod.

Eller hva?» Lasse og Robban nikket. Tommy lot dem sitte i spenning et øyeblikk før han slapp bomben.

«Men på bakken under … der gutten hang. Fantes det nesten ikke noe blod i det hele tatt. Bare noen få dråper.

Og han må nødvendigvis ha pumpet ut av seg flere liter mens han hang der.»

Det ble stille i kjellerboden. Lasse og Robban stirret framfor seg med tomme blikk, til Robban rettet seg opp og sa: «Jeg har det. Han ble drept et annet sted. Og så hengt opp der senere.»

«Mmm. Men hvorfor hengte i så fall morderen ham opp der? En som har myrdet noen vil jo bli kvitt liket.»

42

«Kanskje han er … sinnssyk.»

«Kanskje det. Men jeg har en annen teori. Har dere vært på et slakteri noen gang? Sett hva de gjør med griser? Før de skal partere dem, så tapper de ut alt blodet. Og vet dere hvordan de gjør det? De henger dem opp ned. I en krok.

Og skjærer over halsen på dem.»

«Så du mener … altså, at gutten … at morderen skulle slakte ham?» «Æææh?» Lasse kikket usikkert fra Tommy til Robban, tilbake til Tommy igjen for å sjekke om de drev ap med ham. Han fant ingen tegn til det, og sa: «Gjør de sånn? Med grisene?»

«Ja, hva trodde du?»

«At det var en slags maskin.»

«Mener du at det hadde vært noe bedre da, eller?»

«Nei, men … lever de da? Når de … henger dem opp?»

«Ja. De lever. Og spreller. Og skriker.»

Tommy hermet etter en skrikende gris, og Lasse sank ned i sofaen, stirret på knærne sine. Robban reiste seg, gikk noen skritt fram og tilbake og satte seg i sofaen igjen.

«Men det kan jo ikke stemme. Hvis morderen hadde tenkt å slakte ham, måtte det jo være blod der.»

«Det var du som sa at han skulle slakte ham. Jeg tror ikke det.»

«Nei? Hva tror du, da?»

«Jeg tror at det var blodet han var ute etter. At det var derfor han myrdet gutten. For å få tak i blodet. At han tok det med seg.»

Robban nikket sakte, pirket med fingeren på sårskorpen etter en stor kvise i munnviken. «Men hvorfor det? For å drikke det, eller?»

«Ja. For eksempel.»

Tommy og Robban sank hen i grublerier om mordet og det som hadde skjedd etterpå. Etter en stund løftet Lasse hodet og kikket spørrende på dem. Han hadde tårer i øynene.

43

«Dør de fort, grisene?»

Tommy så ham alvorlig inn i øynene.

«Nei.» * «Jeg stikker ut en stund.»

«Nei …»

«Jeg skal bare ned i gården.»

«Da går du ikke noe annet sted.»

«Nei da.»

«Skal jeg rope på deg når –» «Nei. Jeg kommer. Jeg har klokke. Ikke rop.»

Oskar dro på seg jakka, lua. Han stoppet opp med den ene foten på vei ned i støvelen. Gikk stille inn på rommet sitt og fant fram kniven, plasserte den på innsiden av jakka.

Knøt lissene. Mammas stemme hørtes fortsatt fra stua.

«Det er kaldt ute.»

«Jeg har lue.»

«På hodet?»

«Nei. På beina.»

«Det er ikke noe å spøke med. Du vet hvor lett du …»

«Ha det så lenge.» «… øreverk.»

Han gikk ut, kikket på klokka. Kvart over sju. Tre kvarter til det begynte noe på tv.

Antakelig var Tommy og de andre nede i kjellerboden, men dit torde han ikke å gå. Tommy var kul nok, men de andre … særlig hvis de hadde sniffa lim, kunne de bli ganske sprø.

Så han gikk ned til lekeplassen midt på gårdsplassen. To store trær som ble brukt som fotballmål, et klatrestativ med rutsjebane, en sandkasse og et huskestativ med tre bildekk opphengt i kjetting. Han satte seg i et av dekkene og gynget sakte.

Han likte seg på lekeplassen om kvelden. Rundt ham den 44

store firkanten med hundrevis av opplyste vinduer, ham selv sittende i mørket. Trygg og ensom på samme tid. Han trakk kniven opp av sliren. Bladet var så blankt at han kunne se vinduene speile seg i det. Månen.

En blodig måne …

Oskar reiste seg fra huska, snek seg fram mot et av trærne, snakket til det.

«Hva er det du glor på, din jævla idiot? Vil du dø, eller?»

Treet svarte ikke, og Oskar kjørte kniven i det, forsiktig.

Ville ikke skade den blanke eggen.

«Sånn går det når man glor på meg.»

Han vred kniven rundt så det løsnet en liten flis av treet.

Et kjøttstykke. Han hvisket: «Skrik som en gris, da.»

Han stoppet opp. Syntes han hørte en lyd. Han gjemte kniven langs låret og kikket seg rundt. Løftet kniven mot øynene, kikket på den. Spissen var fortsatt like blank. Han brukte bladet som speil og vinklet det mot klatrestativet.

Det sto noen der. Noen som nettopp hadde dukket opp.

En diffus kontur mot det blanke stålet. Han senket kniven og så rett på klatrestativet. Jo. Men det var ikke Vällingbymorderen. Det var et barn.

Det var nok lys til å se at det var en jente han ikke hadde sett på lekeplassen før. Oskar tok et skritt mot klatrestativet. Jenta rørte seg ikke. Bare sto der borte og kikket på ham.

Han tok et skritt til, og ble plutselig redd. For hva? For seg selv. Med et hardt grep om kniven var han på vei mot jenta for å stikke den i henne. Det var jo ikke sånn. Men det føltes sånn, et øyeblikk. At ikke hun ble redd?

Han stanset, stakk kniven ned i sliren og la den innenfor jakka.

«Hei.» Jenta svarte ikke. Oskar var så nær nå at han kunne se at hun hadde mørkt hår, lite ansikt, store øyne. Vidåpne øyne som kikket rolig på ham. Hendene hennes lå hvite over rekkverket til klatrestativet.

45

«Hei, sa jeg.»

«Jeg hørte det.»

«Hvorfor svarte du ikke, da?»

Jenta trakk på skuldrene. Stemmen hennes var ikke så lys som han hadde trodd den skulle være. Hørtes ut som en på hans egen alder.

Hun så litt rar ut. Halvlangt, svart hår. Rundt ansikt, liten nese. Som en sånn utklippsfigur på barnesidene i Hemmets Journal. Veldig … søt. Men det var et eller annet. Hun hadde ingen lue, og ingen jakke. Bare en tynn, rosa trøye, selv om det var kaldt. Jenta nikket i retning treet som Oskar hadde stukket i.

«Hva driver du med?»

Oskar rødmet, men det syntes vel ikke i mørket?

«Trener.»

«Til hva da?»

«Hvis morderen skulle komme.»

«Hvilken morder?»

«Han i Vällingby. Han som stakk i hjel den gutten.»

Jenta sukket, kikket opp på månen. Så lente hun seg fram.

«Er du redd?»

«Nei, men en morder, det er jo … det er jo bare hvis man kan … forsvare seg. Bor du her?»

«Ja.» «Hvor da?»

«Der.» Jenta pekte på oppgangen ved siden av Oskars.

«Ved siden av deg.»

«Hvordan vet du hvor jeg bor?»

«Jeg så deg gjennom vinduet i stad.»

Oskar ble varm i kinnene. Mens han forsøkte å komme på noe å si, hoppet jenta ned fra klatrestativet og landet foran ham. Et hopp på over to meter.

Hun må drive med turn eller noe sånt.

Hun var nesten like høy som ham, men mye tynnere.

Den rosa trøya satt tett inntil overkroppen hennes som var 46

uten antydning til bryster. Øynene hennes var svarte, kjempestore i det bleke, lille ansiktet. Hun løftet opp den ene hånden sin foran ham, som om hun ville stanse noe som nærmet seg. Fingrene var lange, tynne som pinner.

«Jeg kan ikke bli venn med deg. Bare så du vet det.»

Oskar la armene i kors over brystet. Han kjente konturen av knivskaftet gjennom jakka under den ene hånden.

«Hvorfor ikke det, da?»

«Må det være noen grunn, da? Jeg sier bare som det er.

Bare så du vet det.»

«Ja ja.»

Jenta snudde og gikk bort fra Oskar, mot oppgangen sin.

Da hun hadde tatt et par skritt, sa Oskar: «Tror du at jeg vil bli venn med deg, da? Du er jo tett i hue.»

Jenta stanset. Sto stille et øyeblikk. Snudde seg rundt, gikk tilbake til Oskar og stilte seg foran ham. Foldet hendene og lot armene henge ned.

«Hva sa du for noe?»

Oskar knøt armene hardere mot brystet, trykket hånden mot knivskaftet og så ned i bakken.

«Du er jo dum … når du sier sånt.»

«Er jeg det?»

«Ja.» «Unnskyld, da. Men det er sånn.»

De sto stille, en halvmeter fra hverandre. Oskar fortsatte å se ned i bakken. En merkelig lukt drev imot ham fra jenta.

For ett år siden hadde hunden hans, Bobby, fått en infeksjon i potene, og det endte med at de måtte avlive ham. Den siste dagen hadde Oskar vært hjemme fra skolen, ligget i flere timer inntil den syke hunden og tatt farvel. Da hadde Bobby luktet sånn som jenta gjorde nå. Oskar rynket på nesen.

«Er det du som lukter så rart?»

«Det er vel det.»

Oskar løftet blikket fra bakken. Han angret på det han hadde sagt. Hun så … så skjør ut i den tynne trøya. Han 47

løste opp de korslagte armene og gjorde en gest mot henne.

«Fryser du ikke?»

«Nei.» «Hvorfor ikke?»

«Jenta rynket øyebrynene, ansiktet fortrakk seg og et øyeblikk så hun mye, mye eldre ut enn hun var. Som en gammel kone i ferd med å begynne å gråte.

«Jeg har vel glemt hvordan det gjøres.»

Jenta bråsnudde og gikk mot oppgangen sin. Oskar ble stående og se etter henne. Da hun kom fram til den tunge ytterdøra, trodde Oskar at hun måtte bruke begge armene for å åpne den. Men hun tok tvert imot tak i håndtaket med én hånd og rev opp døra så den slo inn i dørstopperen og smalt igjen bak henne.

Han stappet hendene ned i jakkelommene og følte seg trist. Tenkte på Bobby. På hvordan han hadde sett ut da han lå i kista som pappa hadde snekret. På korset som han hadde laget på sløyden, som datt fra hverandre da de skulle banke det ned i den frosne bakken.

Han burde lage et nytt.