Til familien min
67772 Lázár – s. 5
24.11.2025 08:34
En blond poet vil kanskje gå fra vettet. alfred lichtenstein
67772 Lázár – s. 7
24.11.2025 08:34
1
I det mørke skogbrynet lå fortsatt snøen fra det sluknede århundret da Lajos von Lázár, det gjennomsiktige barnet med de vassblå øynene, for første gang så mannen han til sin død og enda lenger skulle tro var hans far. Det var helligtrekongersdag – skogen var i ferd med å sluke det siste blå skumringslyset. Stuen der gutten ble født, lå i vestfløyen av skogslottet, vegg i vegg med det blåmalte rommet der aldri noen satte sin fot. Mens jordmoren vasket barnet, sto Sándor von Lázár bortvendt foran vinduet og saumfor krattet med øynene. Han syntes han hadde sett noe forsvinne inn i underskogen. Han sto der, kjente kulden fra glasset og følte seg frem med blikket, lot det vandre langs skogkanten, gli fra tre til tre over barken på stammen, da det plutselig åpnet seg en revne inni ham. Straks følte han den gamle redselen, den velkjente panikken flomme ut i kroppen og oversvømme alt – så blunket han, og revnen lukket seg igjen. Han pustet lettet ut. Han var ikke som broren, ikke som moren, var bare litt urolig, noe som neppe var særlig forunderlig, hans hustru hadde tross alt nettopp født et barn 11
67772 Lázár – s. 11
24.11.2025 08:34
med så gjennomskinnelig hud at de små organene syntes gjennom den. Baronen spiste middag kun i selskap med sin seks år gamle datter, som var alt annet enn glad for å ha fått en lillebror. Da Ida, den tyske barnepiken, hadde fulgt Ilona inn på fødestuen, hadde jenta sett på den rynkete, blassblå og fullstendig opphovnede skapningen med alvorlig mine, myst med de brune øynene og sagt tørt: «Den er veldig stygg.» Så hadde hun løpt bort til faren, som ikke skjønte hvorfor datteren plutselig ble så blek og derfor lot vinduet være igjen, og kastet opp på de blanke skinnskoene og de brunrutete buksene hans. Nå – baronen hadde skiftet – satt de to ved spisebordet som var langt nok til å servere tjue gjester en spedgris, en gås, en fasan og tre harer. De satt tause, for de var vant til at Mária tok seg av konversasjonen, og nå lå hun støttet opp av myke silkeputer i vestfløyen, med den nyfødte ved brystet, og lyttet til barnets små åndedrag, Imres stadige kremting på naborommet og lydene på slottet. Hun følte at hun var i ferd med å synke ned i madrassen, som om lommene på den mørkeblå strikkejakken var fylt med tunge steiner som dro henne nedover med vekten sin, så hun forsvant stadig lenger ned mellom tepper, puter og gåsedun. Det føltes ikke ille, ikke et rasende fall eller en panisk drukning som hun hadde opplevd i drømme, det var bare som å synke ut av livet, svinne stille hen; det var alt hun ønsket seg. Faren var fortsatt sint på henne, det kunne Ilona se på de energiske bevegelsene han skar opp det røde kjøttet med. 12
67772 Lázár – s. 12
24.11.2025 08:34
Hun visste at han kjente blikket hennes på seg – han merket alle blikk med det samme – men hun klarte ikke å ta øynene fra den tette, buskete mustasjen som danset opp og ned over den tyggende munnen. Når faren kikket opp, skyndte hun seg å se ned på den store tallerkenen sin. Hun kunne ikke fatte at noen fikk seg til å plassere et grovt kjøttstykke på en så nydelig tallerken av kostbart Herend-porselen, med filigrane sommerfugler, øyenstikkere, fugler og hasselgreiner. Lysekronen var heldigvis ikke tent, men skinnet fra parafinlampene var avslørende nok. Trikset var å holde blikket festet til den forgylte øvre kanten av tallerkenen, slik at det virket som om man så på maten, mens man så vidt registrerte nederst i øyekroken hva man egentlig drev og skar i. Hun hørte faren tygge og visste, uten å se opp, at han nå lot blikket sveipe over salen. Han var umåtelig stolt av all rikdommen, selv om til og med lille Ilona skjønte at den på ingen måte var hans fortjeneste, og at de som måtte takkes for den, var alle de som så ned på henne fra de mange portrettene, og som uansett hvor mange vitser hun fortalte dem, aldri ga henne så mye som antydningen av et smil tilbake. Etter maten gikk Sándor inn på det tilstøtende røykeværelset, tente seg en sigar og skrittet stille frem og tilbake en stund. Hittil hadde han fortrengt alle tanker på det nyfødte barnet, men nå som han var alene, klarte han ikke lenger å jage dem på flukt. Han røykte, pannen fikk dype furer, han tenkte, uten at han kunne si nøyaktig på hva. 13
67772 Lázár – s. 13
24.11.2025 08:34
Distriktslegen Török hadde stusset like mye som ham da han fikk se barnet – «Nei, det må jeg si, høyvelbårne herr baron, i mine mange år som lege har jeg aldri sett maken. Men det virker som om barnet er ved god helse, organene fungerer, og huden er riktignok usedvanlig tynn, men den holder. Bare sollyset kan muligens være farlig for ham.» Barnet var altså friskt, noe som ikke gjorde saken enklere. Det ville vært lettere om barnet var dødfødt. Tanken på de kommende årene, at et gjennomsiktig barn heretter skulle styre livet hans, fikk Sándor et ørlite øyeblikk til å vurdere muligheten av å løfte gutten opp fra brystet til hans sovende kone, holde for den vesle nesen og munnen hans på badet og deretter legge ham tilbake på Márias bryst. Da kunne han holdt frem med sitt vante liv, som i stort og smått, i årenes langsomme løp så vel som i den travle, kompliserte hverdagen, var lagt opp til å bevare gamle tradisjoner og skape nye. Allerede som barn hadde han knapt kunnet vente til han en dag fikk ta seg av de daglige forretningene med samme høytidelige alvor som sin far – Presse den mørkegrønne seglringen ned i den røde voksen. Signere kontrakter. Motta forretningsforbindelser. Ta uret opp av vestelommen. Løfte vinglasset til munnen. Baronens liv fulgte en streng rutine etter forbilde av farens. Han sto opp ved soloppgang, åpnet de furugrønne gardinene for også å vekke sin kone (for han kunne ikke utstå syvsoveri), gikk på badet for å barbere seg på kjakene, haken og halsen og smøre mustasjen med olivenolje, og kledde deretter på seg foran de hovne øynene til Mária for å demonstrere hvor dyktig, velstelt 14
67772 Lázár – s. 14
24.11.2025 08:34
og overlegen han var. Deretter bega han seg til spisesalen for å lese avisen. Mária forlot ikke senga før lyden av ektemannens fottrinn døde hen i korridoren. På badet grep også hun barberkniven med det ennå varme skaftet, for så, med presise bevegelser etter mange års øvelse, å påføre den myke, porselenshvite undersiden av armene noen hårfine kutt som var så tynne at det knapt rant noe blod og sårene grodde i løpet av dagen. Det som ble igjen, var et nesten usynlig mønster av syltynne, rosa arr som ingen utenom Pál noen gang hadde lagt merke til. Den unge drengen hadde oppdaget dem en usedvanlig varm ettermiddag om våren, da han hjalp baronessen opp på den skimlete hesten og rakte henne tøylene. Ermet på Márias bluse skled opp og blottet underarmen. Hun skjønte umiddelbart på Páls vassblå blikk at han hadde sett arrene, faktisk var han på nippet til å ta rundt underarmen hennes med den grove neven, men så spurte han bare: «Hvorfor gjør De dette, ærede baronesse?» Mária sendte unggutten et medfølende blikk, som om det var han som hadde arr over hele armen, og svarte: «Så jeg skal kjenne at jeg fortsatt lever.» Da Pál hjalp baronessen ned fra hesten den kvelden, var han like trist som tre timer før. I det øyeblikket følte Mária at hun så ham på ordentlig for første gang. Hun smilte forsiktig, og han rødmet og skyndte seg å bære salen inn i stallen. Men Mária fulgte etter, måpte av de brede skuldrene hans og kremtet knapt hørbart noen skritt bak ham. Ni måneder senere ble Lajos født.
67772 Lázár – s. 15
24.11.2025 08:34
2
Frem til baronen så nøye på guttungen og stilte sin kone det spørsmålet hun hadde fryktet så lenge, gikk det to og et halvt år. Hun hadde trodd at frykten kanskje skulle avta med ukene, månedene og årene siden fødselen, men den hadde bare økt, for spørsmålet ville komme, det var helt sikkert, og for hvert minutt ble løgnen større, boret sitt flettverk av røtter lenger ned i jorden, spente sitt løvtak lenger og lenger ut, til det en dag ville kaste skygge over familien, skogslottet og hele livet hennes. Men Mária lot seg ikke kue av frykten og den frodig voksende løgnen, tvert imot, hun bestemte seg for å trosse frykten og skjerpe sansene til den dagen løgnen kunne bli avslørt av spørsmålet som hang i luften. Derfor måtte Mária lære seg å lyve. Moren hennes var en streng kristen som utelukkende kledde seg i grått og leste i Bibelen tre timer hver dag – én før frokost, én før lunsj og den siste før middag. Ikke én løgn var kommet over de smale, lyserosa leppene i hele hennes liv, og dette var også idealet hun oppdro sine seks barn etter. Når de likevel en sjelden gang ble tatt i å lyve, måtte de skrive Fadervår hundre ganger, med venstrehånden og 16
67772 Lázár – s. 16
24.11.2025 08:34
husets eldste fjærpenn, uten å klatte til en eneste bokstav. Derfor er det desto mer forbløffende med hvilken hurtighet, konsekvens og eleganse Mária tilegnet seg dette håndverket. Og metoden hun benyttet seg av, var like enkel som den var effektiv: Hun løy så ofte hun bare kunne. Hver gang noen stilte henne et spørsmål, svarte hun feil, selv når det handlet om noe så banalt som om hun foretrakk paprikakylling eller vilt til middag. Og for hver løgn som kom fra munnen hennes, la hun av seg en del av sitt barnlige jeg, fjernet seg litt lenger fra den fadervårskrivende jenta og ble mer selvsikker, utstudert og skjelmsk, slik at hun, da Sándor omsider stilte det spørsmålet hun hadde gruet for så lenge, plutselig innså at frykten hadde vært fullstendig ubegrunnet, for med tiden var det blitt lettere for henne å lyve enn å snakke sant. Dette var hendelsene som ledet frem mot spørsmålet: Familien von Lázár satt samlet rundt bordet og spiste gulasjsuppe. Mária fortalte en oppdiktet historie hun lot som om var sann, mens de andre lyttet taust og hadde tankene et annet sted. Sándor satt akkurat og grunnet på hvor kjærligheten ble av når den forsvant, da sønnen uventet slengte et stykke oksekjøtt i brystet på ham. Vantro løftet baronen blikket, så gutten sitte der i barnestolen, og kom i villrede om hva dette var for slags person. Sándor satt der, med rødbrun sausesprut ut over den snøhvite skjorten og et stykke oksekjøtt der hjertet skulle vært, og visste ikke riktig hvem dette barnet var. Han var klar over at guttungen spilte en rolle i livet hans, men hvorfor, det husket han ikke. Og nå som han 17
67772 Lázár – s. 17
24.11.2025 08:34
så ham med uhildet blikk, så han for første gang Lajos slik han faktisk var: lyshåret, blåøyd, med hud som en glassmanet. Da kom han på det: Dette barnet skulle visstnok være sønnen hans. Enda han ikke var det minste lik ham. «Er du sikker på at gutten er min?» spurte han for spøk og innså samtidig at han gruet for svaret. Men Mária, som hadde spilt gjennom denne scenen tusen ganger i hodet, svarte henslengt: «Selvsagt er han det, kjære. Hvorfor tror du ellers han er så lik Hayo den første?» Svaret var risikabelt, for det fantes verken noe portrett eller noen beskrivelse av Lázár-slektens stamfar, som etter å ha fulgt Donau-elvens løp var kommet til Budapest som fjortenåring, med bare en blåsvart ravn på skulderen og en tørr brødskalk i snippsekken, og der hadde utdannet seg til gullsmed, før han var med i slaget om Szigetvár og overlevde takket være sin ualminnelige feighet og deretter avlet seksten barn i et forsøk på å takle sin medfødte ensomhet. Men det gjorde ingenting, for straks Mária hadde sagt disse ordene, laget baronen seg sitt eget bilde av ham, helt etter Lajos’ forbilde. Og gleden over at sønnen hans lignet den berømte Hayo, var så stor at han helt glemte å gi gutten en ørefik. Til å begynne med trodde Mária at spørsmålet ville dukke opp igjen – men det skjedde ikke. Sándor kunne riktignok få en vag følelse av at det var noe kjent med de vassblå øynene og det stråblonde håret, men Pál var blitt sparket av en hest og avled av skadene noen uker etter 18
67772 Lázár – s. 18
24.11.2025 08:34
fødselen, så han drev bare rundt i hodet til baronen som et tapt minne. Da Pál døde, forlot ikke baronessen soverommet på seks dager. Det var ikke et bevisst valg, ingen vake eller noe forsøk på å minnes den døde med en stillhet som trakk i langdrag. Kanskje en hardnakket migrene eller influensa, trodde Sándor, som prompte flyttet inn på et av gjesterommene. Nei, hun maktet rett og slett ikke å stå opp. Hele dagen lå hun i senga og stirret i taket. Av og til gråt hun, og innimellom duppet hun av, helt utmattet, og drømte om et par vassblå øyne hun kunne fortape seg i. I drømme følte hun seg som da hun hadde ligget med Pál i den innerste båsen i stallen, mens de ennå var nakne og hun krøp inntil ham i høyet og han strøk over den smale ryggsøylen hennes med de trælete fingrene og sa: «Jeg kunne lett knekt den i to. Som en tørr kvist. Det ville vært det enkleste, da kunne jeg fått den ene halvdelen, og mannen din den andre.» Den sjuende dagen etter at han døde, sto hun opp og fortsatte der hun slapp. Likevel var det som om hun ikke riktig fant tilbake til seg selv, for hun klarte ikke å kvitte seg med vanen med å snakke med den døde Pál, ei heller med de mørke ringene under øynene, som hun hadde pådratt seg i løpet av de seks søvnløse nettene. Ikke rart at Sándor begynte å tenke på broren og moren med en stigende følelse av panikk. Moren, som etter farens død gang på gang hadde løpt ut i skogen rundt slottet mens hun hvisket forvirrede ord. Skogen, som trakk henne til seg slik månen trekker til seg havet. Skogen, som selv var et hav. Skogen, som hadde slukt faren da han var på jakt. Skogen, som spyttet ut en 19
67772 Lázár – s. 19
24.11.2025 08:34
død hjort i stedet for faren. Skogen, som hadde lagt en eføyranke over geviret til hjorten og puttet en fluesopp i munnen på den. Skogen, som sendte hjorten hjem til dem så den brøt sammen utenfor pianoværelset med de store vinduene. Skogen, som hadde pleid å sende moren tegn. Skogen, som kalte på henne. Skogen, som rykket henne bort. Denne skogen, som hadde slukt faren, drept moren og fått broren til å gå fra vettet. Broren hans. En mann i trettiårene som i sin tid hadde vært en intelligent, innesluttet guttunge som samlet på biller og døde sommerfugler, tittet på fugler og tegnet planter. Fascinasjonen for naturen hadde fått en brå slutt da faren forsvant. Plutselig var den endeløse skogen ikke lenger et løfte om frihet, men en mørk trussel. Plutselig ble han redd, redd for skyggene som greinene kastet inn på rommet hans, for bregnene som streifet anklene hans, for fuglene som kalte på ham fra skogens dyp. En kveld Imre kom tilbake til rommet etter middag, satt det en mann på senga hans. Han var kledd i jaktklær og satt i tussmørket uten å røre seg. Bare de grønne, katteaktige øynene flakket fra side til side i det mørke ansiktet. Idet Imre oppdaget mannen og slo på lyset, forsvant han; på nattbordet lå en bok som het Nattstykker.
67772 Lázár – s. 20
24.11.2025 08:34
3
Imre slukte Nattstykker. Han leste boka en første gang allerede i løpet av natten, en dato som siden skulle ligge tung og betydningsfull i livsveien hans som en diger, mosegrodd kampestein som styrte tidens strøm i en ny retning. Han prøvde å stenge bildet av jegeren ute, trakk for gardinene og la seg fullt påkledd på senga. Det var så mørkt at han ikke kunne se sin egen kropp; en liten stund var han usikker på om han i det hele tatt eksisterte. Gjennom taket hørte han moren, hørte henne snakke og snakke, om seg selv og om kokka, som hun ikke stolte på og stadig mistenkte for å stjele mat hun ga til de fattige barna og enkene i landsbyen, om ham og om broren, som utvilsomt var den minst pene av de to, men samtidig den smarteste og mest viljesterke, den som dugde best som etterfølger, om perlekjedet hun aldri tok av og likevel lette etter hele tiden, om hesten som holdt på å følle, om portrettet av henne og om maleren hun hadde bedratt faren hans med, noe hun nå angret på mer enn alt annet. Alle disse ordene, hele flommen av oppdemmede setninger lekket ned til ham gjennom taket, rant over ham, 21
67772 Lázár – s. 21
24.11.2025 08:34
trengte inn i klærne, huden og knoklene hans, til det føltes som om hele ham besto av denne flytende fortvilelsen, denne utvannede skyldfølelsen, denne galskapen. Selv om moren jo snakket med faren, selv om ingenting av det vedkom ham. Men hvordan kunne man vel skille mellom slikt, hvordan kunne han lukke ørene for dette når han var av samme kjøtt og blod som dem, som den forsvunne ektemannen og den sørgende hustruen som satt taus og ubevegelig som en stein i vinduet og så ut på skogen med dette sinnssyke blikket som til stadighet skled av barken, ikke fant feste på noe blad og hoppet fra tre til tre som et dyr? – Det var umulig. Det første nattstykket var en fortelling med tittelen «Sandmannen». Imre leste den i ett jafs, i skinnet fra lampen som sto på det lille nattbordet. Da han la fra seg boka ved siden av lampen, la han først merke til at han skalv på hånden, så at det rykket urolig i armen hans, til hele kroppen til slutt ristet. Han holdt blikket klistret til den svarte innbindingen på boka og ventet på at anfallet skulle gå over. Så lå han stille igjen. Moren hadde gått til sengs. Han hørte organene sine – hjertet, magen, tarmene – hørte at de jobbet, holdt ham i live, at han var avhengig av at de fungerte. Han husket – Husket eventyrene til Brødrene Grimm som Johanna, den østerrikske barnepiken, pleide å fortelle, og som på overflaten knapt skilte seg fra fortellingen han nettopp hadde lest. Derfor føltes det som om fortellingen var et av eventyrene han hadde sovnet til som barn, og som det var mange år siden han hadde tenkt på. Hoffmanns fortelling var imidlertid bare kamuflert 22
67772 Lázár – s. 22
24.11.2025 08:34
som eventyr, egentlig var den dypt psykologisk og dessuten, uten at han kunne si hvorfor, umåtelig trøsterik for ham. Kjente han seg igjen i følsomme, voldsomt fantasifulle Nathanael? Kanskje det. Skjønt det føltes mer som om den mørke fortellingen gravde seg inn i magegropen hans og hentet frem noe som han alltid hadde visst eksisterte, men nå så med egne øyne for første gang. Da også den heftige pusten hadde roet seg, slukket han lyset og prøvde å sove. Forgjeves. Han tente lampen på nytt, satte seg opp, rettet på putene i ryggen, åpnet boka og leste den neste fortellingen – og den neste – og den neste etter det igjen. Slik holdt han på til han hadde lest seg gjennom hele syklusen, og etter hvert som trøttheten tok mer og mer overhånd, ble de enkelte fortellingene knyttet sammen til et mørkt bånd uten noe skille imellom. Figurene trådte frem fra bakgrunnen, møttes og hilste på hverandre, advokat Coppelius trykket hånden til hoffråd Reutlinger, og Ignaz Denner sprettet opp brystet til fortelleren Theodor. Da Imres øyne omsider gled igjen, var det han som fikk brystet sprettet opp, og for å gjøre det hele enda mer komplisert, var han samtidig han med kniven. Mens Imre først ikke sa noe om boka og bare leste i den på nattetid, snek den seg etter hvert stadig mer inn i hverdagen hans. Noen dager etter at han overtok den, lå den for eksempel på ottomanen i studerværelset, godt synlig for hvem som helst, enda Imre var sikker på at han ikke hadde ligget der og lest. Snart begynte han selv å hente fortellingene frem i 23
67772 Lázár – s. 23
24.11.2025 08:34
dagen ved å lese én etter frokost, én etter lunsj og enda en etter middag, om og om igjen. Dermed kunne heller ikke Sándor unngå å legge merke til boka. Etter farens forsvinning hadde Sándors beskytterinstinkt for den svakelige, drømmende broren slått om til forakt. For nå var det Imre som var husets herre, nå var det han som skulle gjøre ære på slektsnavnet og ta seg av forretningene. I stedet fråtset han i disse spøkelseshistoriene og billige grøsserne befolket av gjenferd og demoner, og gikk mer og mer fra forstanden. I begynnelsen var det så man knapt merket det. Imre snakket riktignok om boka hele tiden, men i det minste var han ikke så lukket lenger. Og kunne man virkelig bebreide ham for at han heller ville lese enn å skjøtte forretningene? Han var tross alt nesten bare barnet og hadde, i motsetning til Sándor, aldri vært interessert i fiskedammene, kvegavlen, hveteåkrene og skogsdriften til familien. Det var ingen som stusset da han en dag stilte til frokost med to ulike mansjetter og et slips som var knyttet feil, for det var vel forståelig at bortgangen til faren, som de ennå ikke hadde funnet liket av, tæret på ham? Først da han en dag ikke dukket opp til middag, skjønte Sándor at brorens forstand var i ferd med å smuldre opp rett for synet på ham. Han var allerede i gang med suppen da Béla, tjeneren han hadde sendt for å hente Imre, kom bort til bordet og sa at broren snakket med noen i salongen og ikke reagerte da han banket på døra. Sándor stusset. Hvem var det broren snakket med? De hadde ingen gjester, og Imre tålte ikke tjenernes høflige, nesten krypende væremåte og unngikk dem så sant han kunne. Sándor la fra seg skjeen 24
67772 Lázár – s. 24
24.11.2025 08:34