Kulturkrig

Kulturkrig

Carline Tromp

Kulturkrig Det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-72036-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Marius Renberg Forfatteren har fått støtte av Det faglitterære fond og Fritt ord for å skrive denne boken.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 9,8/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

There’s a war between the ones who say there’s a war And the ones who say there isn’t leonard cohen

Innhold

Om begrepene i boka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 13

Del 1: Landskapet Fra troll til revolver: Alt-right blir født. . . . . . . . . . . . . .

Frykten for Eurabia: Islamofobiske skrekkvisjoner. . . . .

Vi er også et folk: Identitær motstand . . . . . . . . . . . . . .

Nynazistene logger seg på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23 47 69 89

Del 2: Til kildene Opp er ned, krig er fred: Metapolitikk og kulturkrig . . . 111 Fienden iblant oss: Konspirasjonsteoriene i hjertet av ytre høyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Terrorstafetten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Del 3: Inn i hovedstrømmen Imperiet slår tilbake: Gullalderdrømmer, nasjonalisme og «war on woke» i Storbritannia . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 «Det beste ville være om vi var absolutte herskere»: En slags revolusjonær konservatisme i Nederland . . . . . . 197 Måter å se på: Alternative fortellinger om Norge etter 22. juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216

Del 4: Informasjonskrigen Usannhetens øyeblikk: Fake news og alternative fakta . .

Revolusjonen vil bli strømmet: Ytre høyre og sosiale medier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stormen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

245 269 291 320 321 326

Om begrepene i boka

«Ytre høyre» er en stor paraplybetegnelse for en rekke bevegelser, politiske partier, miljøer og personer som ikke nødvendigvis ligner hverandre så mye. Mange vil hevde at de slett ikke hører hjemme under en slik paraply, og ytterliggående aktører definerer ofte seg selv som «konservativ», «klassisk liberaler» eller «folkets røst». Ytre høyre kan defineres som den politiske høyresida som er imot «systemet»; det liberale demokratiet. Innerst i denne ytterkanten finner vi de høyreradikale, som vil endre systemet innenfra, og ytterst befinner de høyreekstreme seg, de som ikke anerkjenner systemet, men ønsker å sprenge det.1 Grensene mellom disse er likevel ikke absolutte.

Mange hevder at oppdelingen i høyre- og venstreside passer dårlig på bevegelsene som vokste fram på 2010-tallet. Høyreradikale og -ekstreme kan være imot saker som frihandel, EU og globalisering og hevder ofte at de representerer arbeiderklassen. Det som plasserer disse bevegelsene på høyresida og ikke på venstresida, er først og fremst deres syn på ulikhet mellom mennesker som noe bra og naturlig. Ytre høyres verdenssyn er hierarkisk og ekskluderende.

På 2010-tallet har ytre høyre vært kjennetegnet av normalisering og mainstreaming gjennom blant annet subkulturer, popkultur og høyrepopulistiske partier.2 Også populisme er et omdiskutert begrep og brukes ofte som et skjellsord. På den andre siden har vi en politisk filosof som Chantal Mouffe, som 9

har en mer positiv forståelse av populisme som politisk strategi. Noen forskere mener populisme må forstås som en ideologi i seg selv, som baserer seg på en oppdeling av samfunnet i to grupper: et rent folk og en korrupt elite. Høyrevarianten skiller i tillegg mellom «oss» og «de andre» (utlendinger, innvandrere, annerledes troende). Samtidig kan ordet «høyrepopulisme» dekke over den radikale og til dels illiberale politikken til slike partier, og i denne framstillingen vil jeg bruke det mer presise begrepet høyreradikale populister.

Innenfor høyreekstremismen finnes et vell av strømninger med sine egne begreper og moteord. For å nevne noen av de viktigste: Hvit makt eller hvit overlegenhet er en ideologi som, med utgangspunkt i pseudovitenskapelige teorier, hevder at hvite er genetisk overlegne andre folkeslag og derfor bør dominere.

Nynazisme bygger på hvit overlegenhet og antisemittisme, samt nasjonalsosialisme etter Hitlers modell. Nynazister og hvit makt-miljøer representerer en eksplisitt voldsfremmende ideologi der «rasefremmede» og «raseforrædere» skal bekjempes og fjernes.

Fascisme på sin side er vanskeligere å definere. Det finnes smale definisjoner med utgangspunkt i Mussolinis Italia, og svært vide som inkluderer så å si alle autoritære, høyrevridde og rasistiske bevegelser og ideer. Historikeren Roger Griffin beskriver fascismen som en revolusjonær form for nasjonalisme med en politisk, sosial og moralsk revolusjon som mål.3 Nasjonens gjenfødelse står sentralt. Forfatteren Umberto Eco har beskrevet «ur-fascismen» som en rekke ideer (blant annet myten om en gloriøs fortid, ideen om det rene folket, forakt for svakhet, avvisning av moderniteten) som kan klumpe seg sammen i skyer.4 Det betyr at fascismen kan få forskjellige uttrykk, avhengig av hvor og når den (gjen)oppstår.

10

Tendenser til slik skydannelse ser man for eksempel i altright, en amerikanskbasert strømning som utviklet seg på 2010-tallet og som ikke har en selvstendig ideologi, men plukker høyreradikale og -ekstreme elementer og danderer dem som en subversiv pakke. I Europa har motstand mot islam og innvandring avfødt radikale og ekstreme strømninger. Identitærbevegelsen er opptatt av rene, ublandede nasjoner som følger etniske skillelinjer, og mener den ikke-vestlige innvandringen må reverseres. I dette landskapet finnes en rekke begreper – etnonasjonalisme, etnopluralisme, hvit nasjonalisme – som alle beskriver et ønske om homogene (hvite) eller etnisk oppdelte nasjoner, og en sterk motstand mot flerkultur.

Alle disse begrepene er omdiskuterte, både innad i bevegelsene, i forskningen og i den offentlige debatten. Diskusjonene er viktige, og ofte svært spennende for spesielt interesserte.

Målet mitt med denne boka begrenser seg til å forsøke å vise hva aktørene på ytre høyre står for.

Introduksjon: Snikradikaliseringen av debatten

I mars 2018 holdt den norske regjeringen på å bli veltet av et mem – nærmere bestemt et bilde som ble lagt ut på Facebook av en statsråd og spredt for alle vinder. Bildet viste maskerte og væpnede menn i et ørkenlandskap og teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Nederst i høyre hjørne sto oppfordringen LIK OG DEL. Bildet var blitt lagt ut av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet den 9. mars, og ble både likt og delt mange tusen ganger før hun fjernet det, etter sterkt press, fem dager seinere.

Bakgrunnen for det hele var at Arbeiderpartiet (i likhet med resten av opposisjonen og regjeringspartiet Venstre) hadde gått imot Høyre og Frps forslag om å inndra statsborgerskapet til personer som man mente kunne begå terrorangrep i utlandet – særlig folk som ville reise til Syria som IS-krigere – uten behandling i domstolene. Bildet var riktignok tatt i Somalia og viste medlemmer i al-Shabaab-militsen, men for mange av dem som kommenterte under Facebook-innlegget, var ikke dette så nøye. De skrev om Arbeiderpartiet som quislinger og femtekolonister som hadde lagt landet åpent for en muslimsk invasjon.

Det var ikke første gang Listhaug hadde satt sinnene i kok med splittende, trumpske utspill, men denne gangen var timingen spesielt provoserende. Samme dag som filmen «Utøya 22. juli» 13

hadde premiere, kokte justisministerens kommentarfelt over av påstander som minte om terroristens konspirasjonsteorier.

Før Listhaug til slutt måtte trekke seg 20. mars, etter en storm av kritikk, noen halvhjertede unnskyldninger og et mistillitsforslag, hadde saken fått enda en bisarr omdreining. Et knippe Facebook-grupper med navn som «Slå ring om Norge» og «Fedrelandet Viktigst» tok initiativ til å sende blomster til statsråden. Listhaug poserte stolt i blomsterhavet, og virket forarget over spørsmål om hun støttet det som ble skrevet i disse gruppene – ting som at asylsøkere burde GPS-merkes og interneres og at politikere fra Solberg til Støre var landsforrædere. Hun sa hun tok avstand fra hat og rasisme, før hun i en flammende avskjedstale gikk i strupen på kritikerne. Hun var et offer for knebling og heksejakt, sa hun. I et «motsvar mot Sylvis blomsterhav» samlet Facebook-gruppa «Soldiers of Are and Odin» inn 16,7 millioner kroner til Leger uten grenser. I Bergen dukket det opp et gatemaleri av en naken, korsfestet Listhaug. En uke etter statsrådens avgang kunne man lese på nettstedet Resett at Norge hadde fått en ny Jeanne d’Arc. «Fornuften har ingen plass hos dagens øvrighet, materialisert gjennom mainstream media og politikere. Er man kritisk til deres verdensbilde blir man sendt til bålet», skrev skribenten «Peder Busk».1 Hva slags krig var dette egentlig, som ble utkjempet gjennom memer, likerklikk og blomster? Hvor kom hatet fra? Og hvorfor ble en sittende statsråd opphøyd til en gallionsfigur i en kamp mot «mainstream medier», politikere og «øvrigheten»?

Noe hadde skjedd på ytre høyre fløy. Det hadde skjedd på flere fronter, på tvers av landegrenser og til dels under radaren for den større offentligheten. Listhaugs Facebook-innlegg var en form for kommunikasjon – visuell, følelsesladet og direkte mellom politikerne og velgerbasen på sosiale medier – som hadde 14

blitt perfeksjonert av høyreradikale populister som utropte mediene til fiender. Selve bildet var et, om enn nokså humørløst, uttrykk for en nettkultur basert på lek, vitsing og delebilder (memer). Som alle slike memer var det ladet med mening. Under den i seg selv drøye påstanden om at Arbeiderpartiet satte terroristers ve og vel over Norges sikkerhet, lå en dypere fortelling som ble stavet ut i kommentarfelt: om at nasjonen var i fare og at folket ble holdt for narr.

Det var en kjent fortelling. I 2011 hadde Breiviks påstander om at Europa var i ferd med å bli til et «Eurabia» på grunn av «kulturmarxister», for de fleste nordmenn hørtes ut som galimatias. Noen mente at Breiviks politiske verdensbilde var så absurd at det beviste at mannen var utilregnelig. Selv om enkelte journalister og forskere allerede da påpekte at det fantes miljøer av likesinnede på nett, ble terroristen lenge oppfattet som en «ensom ulv». Så ble ulvene flere. Terrorister i Christchurch og El Paso, Halle og Bærum, gikk til angrep motivert av rasisme og ideen om at eliter gjennom innvandring forsøkte å utslette Vesten. De beskrev seg selv som motstandsmenn, frontsoldater. «Manifestene» deres ble delt på anonyme nettfora som kokte av hat og rasisme, og i høyreekstreme miljøer der folk poserte med våpen. Ti år etter 22. juli har trusselen fra voldelige miljøer på ytterste høyre økt i mange vestlige land.

Det var imidlertid ikke det eneste som hadde skjedd. Mens nettets mørkeste hjørner ble radikalisert, lekket den underliggende fortellingen inn i hovedstrømmen. Ryktene om Vestens snarlige død fikk, via ulike kanaler, fotfeste i offentligheten.

Høyreradikale populister som hevdet at de talte på vegne av folket, snakket om «snikislamisering» og «globalister» som ville ødelegge nasjonalstatene, og fant allianser som skaffet politisk makt. Antiislamske grupperinger øynet en sivilisasjonskrig i horisonten. Nye radikale og ekstreme bevegelser hentet fram 15

ideer som hadde overlevd i frysetørket form siden andre verdenskrig: om folket som rotfestet i blod og jord, om kvinnefrigjøringens destruktive kraft, om den «hvite rasens» endelikt.

Strategene i alt-right hadde kjent at det lå noe i lufta: raseri over brutte politiske løfter, uro over altfor raske samfunnsendringer, sinne mot de styrende klassene – følelser som kunne kanaliseres inn i en stor fortelling med klare fiendebilder. De hadde lest seg opp på den sosialistiske filosofen Antonio Gramscis teori om at for å endre politikken, måtte man først påvirke kulturen.

Med ytringsfrihet som fanesak og humor som skjold, kjørte ytre høyres kulturkrigere ekstreme ideer inn i mainstream. * Ideen for denne boka har kommet gradvis, jeg hadde nær sagt snikende. Som ansatt i en debattredaksjon i en venstrevridd dagsavis har jeg sett ytre høyres frammarsj i Europa og USA komme stadig høyere på agendaen de siste årene. Muslimhatet, den ekskluderende nasjonalismen og splittende retorikken til høyreradikale populister, frieriet til tidligere sosialdemokratiske velgere; det har ikke manglet på analyser og debatt. Samtidig dukket ytre høyre opp i nye former og på andre arenaer, der de klarte å finte ut motstanderne ved å styre samtalen inn på ytringsfrihet og brunskvetting. Såkalte alternative medier utfordret offentligheten fra utkanten, mens stadig nye provokatører danset inn i arenaen og gjorde alle utilpass. På sosiale medier snakket mange i store bokstaver om at rasismen og fascismen igjen var på frammarsj, men det manglet ofte på analyse eller argumentasjon.

Det var så mye rart som skjedde utover 2010-tallet, som ikke ble forklart i reportasjer fra «Trumpland» eller utsatte bydeler i Malmö, som ikke lot seg redusere til spørsmål om innvandring, finanskrise eller industridød. Hvorfor ble valget av 16

Donald Trump feiret som en seier av nettroll som snakket i froskebilder? Hva var grunnen til at det rundt 2016 dukket opp så mange portrettintervjuer med striglede unge menn som snakket om etnostaten, feminismens farer og krig mot sekstiåtterne?

Hvorfor ble ordet kulturmarxisme, som i Norge først og fremst ble gjort kjent gjennom 22. juli-terroristens manifest, gjengs tale i høyreradikale bevegelser rundt om i Europa og USA? Noe annet plaget meg også: I et land der en høyreekstrem terrorist hadde drept 77 barn og voksne etter å ha radikalisert seg selv på nett, virket det fortsatt som om vi slet med å kjenne igjen og håndtere ytre høyre. Snarere enn å føre til økt årvåkenhet, ble den norske debatten preget av en underlig blanding av høyt trykk og påtatt naivitet. Breiviks handlinger var så grusomme at det å trekke linjer dit i seg selv var som å komme til en grense; krysset man den, var saklig debatt nærmest umulig.

Jeg vil zoome ut fra den norske debatten og vise hvordan 22. juli, Listhaugs Facebook-provokasjoner og krigsretorikk i kommentarfelt går inn i et større bilde. Det nye ytre høyre er transnasjonalt, pålogget og opptatt av metapolitikk: å påvirke utenfor tradisjonelle politiske arenaer. Bevegelser og aktivister opererer i en global offentlighet der teorier, strategier og memer flyr kloden rundt på sekunder. Særlig USA og Vest-Europa er knyttet direkte sammen på denne måten. Det som sies på en islamfiendtlig demonstrasjon i Tyskland kan få betydning på et strategimøte i Det hvite hus, en fransk «krigserklæring mot sekstiåtterne» kan antenne opprør på begge sider av Atlanteren.

Norske kommentarfelt driftet av amerikanske teknologibedrifter fylles med alt-right-memer som er klekket ut på anonyme nettfora med deltakere fra hele kloden.

Det store bildet handler også om noe som overraskende sjelden er tema i debattene om ytre høyre, og i debattene om 17

ytringsfrihet og cancel culture som alltid følger hakk i hæl: at selve offentligheten på 2000-tallet endret seg til det ugjenkjennelige. Nettet og sosiale medier har revet ned redaksjonelle murer og avvæpnet portvokterne, på godt og vondt. De nye bevegelsene på ytre høyre fløy er ektefødte barn av en medierevolusjon der langt flere kan få sin stemme hørt – og av en mediekrise der alle er plugget inn i globale nyhetsstrømmer, samtidig som det blir stadig vanskeligere å bli enige om virkeligheten vi lever i. «Alternative fakta» og fake news, twitterstormer og memkriger: vi er definitivt ikke i Kansas lenger.

I dag får mange unge sin politiske oppvåkning på nettfora og i sosiale medier, i ulendte landskaper som kryr av merkelige skapninger: troll og boter, digitale soldater, rasistiske frosker og antisemittiske ananas. Det er landskaper som de fleste av oss andre også prøver å navigere i, som har skapt nye dynamikker og nye former for aktivisme. I en del tilfeller har bevegelser som oppsto på nett funnet sin vei ut i gatene igjen, ført an av ledere som kapitaliserer på fiendebilder og undergangsstemning.

Målet mitt er å guide leseren gjennom landskapene ytre høyre opererer i. Det blir en reise full av avstikkere og omveier. Noen ganger vil vi befinne oss i stummende mørke, i fora og chattekanaler der selvutnevnte rasekrigere fyrer hverandre opp til å drepe. Andre ganger følger vi ytre høyres kulturkrigere helt inn i mainstream, der de ifører seg sauefeller og spaserer inn i salonger og regjeringssamarbeid. Noen vil kanskje finne denne springende framgangsmåten forstyrrende, og ville foretrukket klarere avgrensninger. Problemet er at det ikke finnes vanntette skott mellom det moderate og det ekstreme, verken i politiske bevegelser eller i tenkningen til hver og en av oss, selv om vi kanskje liker å tro det. Ytre høyres kulturkrigere jobber aktivt 18

for å strekke opp eller knuse rammene for hva som er akseptert å si. De vil normalisere det ekstreme.

Det betyr ikke at alt og alle jeg skriver om i denne boka er like, eller like ille. Poenget er snarere det motsatte. Ved å gå tett innpå ulike strømninger og bevegelser på ytre høyre fløy – med utgangspunkt i deres egne publikasjoner, taler, sosiale medierkontoer og nettfora – vil jeg vise likheter og forskjeller, felles interesser, rivaliseringer og indre konflikter, som utfordrer ytre høyres egen fortelling om at de representerer «folkets vilje».

Samtidig vil jeg utfordre en refleksmessig reaksjon som er å stemple og forkaste alt ytre høyre har kommet i berøring med, i frykt for kontaktsmitte. Ytre høyre mobiliserer på temaer som er betente og følelser som er reelle. De skor seg på fiendebilder som finnes fra før, og som har en historie som løper fra imperialismens høytidsdager til krigen mot terror. De albuer seg inn i debatter om alt fra vindkraft og EU til vaksiner, kjønnsforskning og scenekunst, og provoserer fram reaksjoner. Kulturkrigens generaler liker å kjøre panservogn gjennom debatter slik at bare ytterkantene står igjen. Det gjør at vi kan miste av syne hva som står på spill: at bevegelser som vil forskjellsbehandle eller fjerne grupper fra samfunnet, er i vekst. * Fortellingen om det nye ytre høyre på 2010-tallet er fortellingen om en kulturkrig – en moderne hybridkrig som utspiller seg på mange fronter samtidig, og der svært ulike strømninger og typer har blitt ført sammen. I USA oppsto alt-right som en blanding av nettkultur og ekstremisme, støttet av en president som gikk i krig mot store deler av sitt eget statsapparat. I Frankrike gjorde identitær ungdom opprør mot arven fra 68-generasjonen – og muslimsk innvandring. I Tyskland rørte nazistiske spøkelser på seg. I Storbritannia ble gamle fremmedfiendtlige tenden19

ser vekket til live i debatter om Brexit og landets kolonihistorie.

I Nederland forsøkte et nytt parti å sprenge seg inn i offentligheten med revolusjonære ideer. Og i Norge jobbet «alternative medier» for å endre bildet av hvem som ble angrepet og hvem som truet nasjonen. Den digitale revolusjonen gjorde at demokratiet sto med svekket beredskap i møte med aktører som utnyttet de nye mediene til å piske opp hat og frykt. Under koronapandemien gikk denne utviklingen i høygir. Mens folk verden over satt låst til skjermen, fant grasrota og høyreradikale politikere sammen i nye opprør: mot koronatiltak, mot uklare «eliter», mot demokratiet.

Som i alle kriger, går også denne først og fremst utover mennesker som ikke har blitt bedt om å bli blandet inn. Trusselen fra ytre høyre handler ikke bare om terror og vold, men også om en lavintensiv krigføring mot ideen om et samfunn hvor borgere med ulik bakgrunn kan leve sammen og ha like høy verdi. Det er ikke sikkert at noen vil komme seirende ut av en slik situasjon. Den fortellingen ytre høyre selv liker best, er at de representerer en ustoppelig bølge av rein folkevilje som vil rulle over verdens land. Det er det lite som tilsier at de gjør. Samtidig skal man ikke undervurdere den destruktive kraften i bevegelser som suger opp i seg uro, frykt og raseri og gir den en retning – og som finner gjenklang hos flere. Denne boka er et forsøk på å loggføre noen av hendelsene i de nye kulturkrigene, og å forstå ytre høyres fornyede framvekst.

Del 1

Landskapet

Fra troll til revolver: Alt-right blir født

– We did it. We memed him into the presidency.

– You memed him?

– We memed him into power. We shit-posted our way into the future.

Dagen før Donald Trump ble satt inn som USAs 45. president, samlet trollene seg til ball. Det såkalte DeploraBall var kalt opp etter Hillary Clintons nedlatende beskrivelse av halvparten av Trumps supportere som «deplorables». På gjestelista sto folk som Gavin McInnes, leder av den radikale mannsgruppa Proud Boys, selvhjelpsguruen og fake news-entreprenøren Mike Cernovich, og daværende Breitbart-profil og provokatør Milo Yiannopoulos (som ikke dukket opp). Podkasten «This American Life» sendte en journalist til ballet for å lodde stemningen.1 Ubehaget kunne høres i stemmen til journalisten da hun snakket med folk som Jay Boone, et selvutnevnt nettroll som kastet om seg med begreper som cucked, memes og shitposting. Trollene var sprekkeferdige av stolthet. Journalisten og lytterne satt igjen som spørsmålstegn. Hva i all verden var det som hadde skjedd?

Påstanden om at anonyme internettbrukere egenhendig hadde avgjort presidentvalget, måtte åpenbart tas med en stor klype salt. Nettroll skal per definisjon ikke tas for god fisk; deres fremste kjennetegn er at de provoserer, mobber og sprer løgn og 23

svada. Shitposting er å legge ut ekstremt, rart eller meningsløst innhold, ofte i store mengder, for å spore av en diskusjon. Samtidig virket «This American Life», som resten av den liberale amerikanske pressen, sjokkskadet etter valget av Trump og desperat etter forklaringer. Verken meningsmålinger eller analyser hadde greid å forutse dette. Og mens gjestene på DeploraBall nok ikke skulle ha hele æren, representerte de definitivt en ny maktfaktor i amerikansk politikk: Det såkalte alt-right, en uklar bevegelse som kombinerte rasisme, kvinnehat og hat mot eliter med drøy humor og rare memer. Trump, en uortodoks, useriøs og mest av alt «politisk ukorrekt» kandidat, var deres mann – the Troll-inChief.

«This American Life» var ikke alene om å være forvirret.

Tidlige forsøk på å definere alt-right-fenomenet var dømt til å snuble i fellene som var satt ut overalt. Dette var en bevegelse uten prinsipprogram, uten faner, uten ledere og uten medlemmer. Den sprang ut av en nettkultur preget av ironi, selvmytologisering og altså trolling. Ikke minst rekrutterte den i et frodig landskap av anonyme nettfora, sosiale medier, YouTube-kanaler og «alternative medier» – et landskap som fortsatt var ukjent terreng for mange politiske ringrever og såkalte mainstreammedier, men hvor en del, særlig unge, tilbrakte store deler av sin våkne tid.

Alt-right blir født Det er noe diskusjon om hvem som fant på betegnelsen altright, en forkortelse for alternative right, men det knyttes ofte til Paul Gottfried, en konservativ amerikansk professor som snakket i et foredrag i november 2008 om ulike strømninger som hadde falt ut av Det republikanske partiet og som han mente burde snakke sammen.2 Det «alternative høyre» inklu24

derte både Gottfrieds egen fløy, paleocons (anti-liberale republikanere som var imot USAs invasjonskriger og la vekt på vestlig, kristen kultur), libertarianere som ville ha minst mulig stat, og hvite nasjonalister. En av de sistnevnte, som besøkte Gottfrieds debattkvelder i Baltimore, var en ung mann ved navn Richard Spencer. Det var han som i 2010 opprettet nettsida AlternativeRight.com som en arena for fritenkere på ytre høyre fløy. Spencer, som kaller seg hvit nasjonalist eller identitær og som har tatt til orde for «fredelig etnisk rensning», skulle bli en av de viktigste frontfigurene for det politiske alt-right: en bevegelse for dem som trollet, men mente alvor. I 2011 ble han leder for tankesmia National Policy Institute, en organisasjon som jobber for «folk av europeisk avstamming» i USA. På AltRight.com var det rom for å diskutere temaer som rasebiologi, «jødespørsmålet» og «hvite hjemland». Spencer så til Europa for å finne intellektuelle impulser som de ikke fant på den hjemlige hvit makt-scenen. Andre innflytelsesrike figurer var blant annet Greg Johnson, som drev bloggen og forlaget CounterCurrents, og svensken Daniel Friberg i forlaget Arktos.

Alle ønsket de å blåse nytt liv i en ideologi basert på ulikhet mellom mennesker.

I 2015 begynte alt-right å dukke opp i mediene i en annen og langt bredere betydning. Det ble brukt for å beskrive et sammensurium av blogger, diskusjonsfora, nyhetssider, YouTubekanaler, aktivister og anonyme nettroll med ideer som strakte seg fra vaskeekte nynazisme og hvit makt til mer sprikende motstand mot eliter, politisk korrekthet, feminister, LHBTrettigheter, globalister, innvandrere og mainstream-medier, for å nevne noe. Det som forente dem var framfor alt at de var ektefødte barn av internett – og at de støttet den usannsynlige presidentkandidaten Donald Trump, som gjorde det å være støtende og uspiselig til sitt varemerke. Alt-rights fremste ansikt utad var, 25

karakteristisk nok, et mem. Pepe, en tegnet frosk fra den uskyldige tegneserien «Boy’s Club», hadde begynt å leve sitt eget liv på såkalte chan-fora og ble et symbol på en ny, hatefull bevegelse.

Kanskje hadde alt-right aldri greid å vokse ut av de mørke hjørnene sine og inn i den politiske hovedstrømmen, om de ikke hadde fått så god drahjelp av en rekke mediefolk som ofte kalles «alt-light». En av dem var en blond, skeiv og outrert brite ved navn Milo Yiannopoulos. Milo var teknologiredaktør i det høyreradikale Breitbart News, nettstedet som var eid av den styrtrike hedgefond-investoren Robert Mercer og drevet av Steve Bannon. Milo var en nøkkelperson for å nå ut til et ungt publikum, og hadde et nettverk som spant fra profesjonelle nettroll til Silicon-Valley-giganter. I likhet med de mest effektive trollene var Milo en blanding av performancekunstner, bølle og ideologisk overbevist. Hans spesialfelt var politisk korrekthet, heri opptatt feminisme. I tillegg angrep han islam og muslimer. Sakene han skrev hadde overskrifter som «Feminists And Progressives Attack College Football With More Dodgy Rape Statistics», «Birth Control Makes Women – And Men – Less Attractive» og «The Left Chose Islam Over Gays. Now 100 People Are Dead Or Maimed In Orlando». En særlig populær sjanger var uthenging av såkalte Social Justice Warriors (SJW), folk som hadde begått politisk korrekthet i offentligheten. Det utviklet seg raskt en dynamikk: Milo valgte ut målskiver som ble hengt ut med navn og store bilder; kommentarfeltet, bestående av anonyme nettkrigere, satte i gang stormer av hets, trusler og cyberangrep på egen hånd.

I 2016 publiserte Breitbart en lang artikkel om alt-right som ble viktig for hvordan bevegelsen, i den grad det var en bevegelse, ble oppfattet. Den var skrevet av Milo og hans kollega 26

og ghostwriter Allum Bokhari.3 «Det går et spøkelse gjennom etablissementets middagsselskaper, fundraisers og tankesmier: alt-rights spøkelse», begynte artikkelen med et lite vink til Karl Marx. Forfatterne beskrev strømningen, som de selv hevdet å ikke høre til, som dominert av skarpe og modige tenkere med et pikant snev av det forbudte. I Milos tapning var alt-right en logisk konsekvens av venstresidas identitetspolitikk og moralisme og en slapp og nyliberal høyreside. Bevegelsen henvendte seg til «naturlig konservative», hevdet de: vanlige, hvite amerikanere som ønsket seg «en identitetspolitikk som prioriterer interessene til deres demografiske grupper». Skikkelsene de presenterte som bevegelsens intellektuelle, kunne likevel knapt kalles vanlige. I tillegg til den hvite nasjonalisten Richard Spencer var det for eksempel den eksentriske nett-ideologen Curtis Yarvin alias Mencius Moldbug, som hevdet at en allmektig, venstrevridd sammensvergelse av universiteter, myndigheter og pressen (som han kalte Katedralen) styrte verden, og at demokratiet burde erstattes med en autoritær styreform. En annen var Jared Taylor, som drev et nettmagasin viet «raserealisme» og ivret for et rasedelt USA. Artikkelen trakk også fram det franske Nouvelle Droite og europeiske mellomkrigsfilosofer som undergangstenkeren Oswald Spengler og Julius Evola, den mystiske rasetenkeren som inspirerte Mussolini og kalte seg en «superfascist». Milo og Bokhari avviste likevel tvert at nynazister hadde noen innflytelse på alt-right. De to forfatterne kalte disse «1488-gjengen» (der tallet 14 refererer til «de fjorten ordene», et nynazistisk valgspråk, og 88 står for HH som igjen betyr Heil Hitler) og mente de var ubetydelige: «det er rett og slett ikke så mange av dem, ingen liker dem egentlig, og det er usannsynlig at de vil oppnå noe ordentlig innenfor alt-right».

Med brede, ironidryppende penselstrøk lyktes Milo og Bokhari i å forene store grupper misfornøyde konservative velgere 27

med en intellektuell høyreradikal fløy og en trollhær. Det ble en beskrivelse av det Breitbart-sjef og seinere Trump-rådgiver Steve Bannon ønsket at alt-right skulle være. Artikkelen var klarert helt i mediehusets toppledelse, som redigerte ut noen åpenlyst rasistiske setninger og alt som luktet av antisemittisme.4 Berøringsangsten for jødehat og Israel-kritikk er et stridstema som ville dukke opp igjen og igjen på den «alternative» høyresida. Selv i dag, når det er åpenbart at «1488-gjengen» har oppnådd en god del i alt-right, består tabuet i de fleste høyreradikale kretser – i hvert fall på overflaten.

Det er ikke godt å si i hvor stor grad Milo selv trodde på det han skrev. Det kan hende at han, som andre i heiagjengen som ofte kalles alt-lite, undervurderte alvoret, og mange vil si at alt-lite var nyttige idioter for vaskeekte høyreekstremister.5 De tilførte alt-right det ironiske og rebelske ansiktet og den typen motstand de trengte for å vokse. Milo og hans likesinnede rettet pilene sine særlig mot venstreorienterte miljøer på universiteter og i sosiale medier, miljøer som ofte framsto som hypersensitive. På campus fikk den voksende oppmerksomheten mot identitetspolitiske spørsmål uttrykk i fenomener som trigger warnings – å utstyre pensum med varsler slik at for eksempel overgrepsofre kunne styre unna visse verk – og trygge rom, der minoritetsgrupper ble tilbudt arenaer for seg selv, samt stadige kontroverser rundt folk som hadde sagt eller gjort ting som ble oppfattet som krenkende. Denne kulturen, som også spiste seg dypt inn i venstresida og førte til opprivende konflikter, var bakteppet for Milos omreisende krenkesirkus.6 Studentprotester mot hans «Dangerous Faggot Show» (noen ganger iscenesatt av hans egne fans) bidro til å fyre opp en ung høyreside.7 Det ligger en viss ironi i at Milo, som ble ansatt for å raljere mot PK-kulturen og krenke «snøflak», selv ble sparket etter 28

en drøy vits. Milliardærene som eide Breitbart, som hadde gitt grønt lys for rasisme og grove personangrep, trakk seg unna da stjernen deres ble anklaget for å ha forsvart pedofili i et standup-show. En bokavtale ble trukket tilbake, og briten forsvant fra rampelyset. I årene etter poppet navnet hans av og til opp på nettet, i det som framsto som stadig mer desperate rop om oppmerksomhet. I februar 2021 klarte han å bli bannlyst fra det Trump-vennlige sosiale nettverket Parler – som markedsførte seg som et free speech network – for å ha lagt ut trusler.

Seinere samme år erklærte Milo seg som «ex-gay» og hevdet i et intervju med en katolsk nettside at han framover hadde tenkt å jobbe med såkalt konverteringsterapi.8

Chan-kultur: In it 4 the lulz Den delen av alt-right som skapte mest bestyrtelse, var noe Milo kalte «the meme team»: de mange unge, anonyme brukerne på nettfora som 4chan som hadde kastet seg på Trumptoget. 4chan hadde blitt laget i 2003 av den amerikanske 15åringen Christopher Poole etter japansk modell. Det uttalte formålet var å diskutere anime (japanske tegneserier), og formen var image board, der kravet var at alle nye diskusjonstråder må begynne med et bilde. Forumet ble lagt opp slik at brukere fritt kunne legge til nye tråder og åpne subfora, og vokste raskt og ukontrollert. På kort tid ble 4chan et sentralt møtested for særlig gutter, der alt fra dataspill og nisjekultur til forhold, trening og politikk fikk egne subfora. I 2018 rapporterte forumet omtrent 20 millioner unike besøkende hver måned. Bare subforumet /pol/ hadde i gjennomsnitt 160 000 innlegg per dag i august 2020.9 Det er vanskelig å finne solid statistikk på 4chans brukerbase, men ifølge forumets informasjon for annonsører er omtrent halvparten av brukerne fra USA, mens resten i stor 29

grad kommer fra Canada, Storbritannia, Australia og VestEuropa.10 To trekk skilte 4chan og avleggere som 8chan fra andre nettfora, og gjorde dem spesielt egnet for å dyrke fram ekstremt innhold. For det første lot de deg poste uten å registrere deg.

Heller enn å måtte lage en bruker, som på store nettfora som Reddit, kunne du poste direkte og under hvilket som helst navn, eller (mest vanlig) anonymt. Christopher Poole – identiteten ble avslørt av Wall Street Journal i 2008 – mente anonymitet gjorde folk i stand til å si ting de ellers ikke kunne si.11 For det andre er forumets forside konstant i bevegelse, der innlegg kan dyttes opp av andre brukere, mens upopulære tråder raskt forsvinner i forumets dyp. Dette ga grobunn for en kultur basert på overskridelse og drøy humor: 4chans «anons» måtte overgå hverandre konstant. Den gjengse kommunikasjonsformen var memer: bilder med tekst som ble manipulert og parodiert utallige ganger i et selvrefererende univers der alt var lov 4 the lulz.

Ekle bilder, fetisjer, vitser om drap, folkemord og selvmord ble blandet med bullshit, nerding og vitser. Anonyme sosiale bevegelser, som hackerkollektivet Anonymous, oppsto på forumet.

Men 4chan var også et åsted for koordinerte hatkampanjer, deling av overgrepsbilder, terrortrusler og rasisme. Her kan det skytes inn at det også på japanske imageboards var en frodig kultur for høyreekstremisme. Netto-uyoko (nett-høyre) refererer til en type hatefull nasjonalisme som vokste fram på sosiale medier etter 2002, der folk fyrte hverandre opp i lufttette ekkokammer.12 Trumps «meme team» lekte seg hovedsakelig på subforumet /pol/, kort for politically incorrect. Blant lugubre vitser om gasskamre, utskjelling av muslimer og feminister og halvseriøse diskusjoner om hvorvidt verdens ledere var reptiler, begynte memer med Trumps fjes og MAGA (Make America 30

Great Again) å poppe opp i 2015. I sentrum sto den tidligere nevnte frosken Pepe. I dokumentarfilmen Feels Good Man fra 2020 fortelles historien om hvordan Pepe, en figur skapt av den hippieaktige tegneren Matt Furie, ble det usannsynlige symbolet på alt-right.13 Fra å være en fredelig og hasjrøykende frosk som mange av 4chans selverklærte neets («not in employment, education or training») identifiserte seg med, fikk Pepememer appell i mainstream. Som svar begynte trollene å radikalisere frosken. Han ble utstyrt med naziuniform og skytevåpen og snakkebobler med hatefulle utsagn. Å sette på Pepe en rød Trump-caps var et logisk neste steg. Pepe ble også knyttet til «kek», en variant av internett-ordet LOL («laugh out loud») som ga opphav til en komplisert mytologi: Kek, som tilfeldigvis også var navnet på en egyptisk guddom, ble dyrket som guden for kaos og mørke; hans tilhengere befolket «Kekistan», et fiktivt kongedømme med flagg basert på nazistenes svastika.

Vanskelig å henge med? Det er poenget. Mens bildet av altright som en ungdommelig bevegelse har blitt nyansert, sprang «the meme team» ut av en ung nettkultur som vokste fram i opposisjon til storsamfunnets normer. En viktig del av dette var stammespråk og omgangsformer som skulle skremme bort «normies»: a4-menneskene som både laget og fulgte reglene. På 4chan kunne outcasts og misfits finne hverandre og leke sammen bak et frigjørende slør av anonymitet. For å forstå hvorfor ytre høyre appellerte i disse miljøene, må man ta innover seg at de samlet mange som kjente på sterke følelser av fremmedgjøring, håpløshet og raseri. Finanskrisa i 2007 førte til at økonomien raste sammen og dannet skarpe skiller mellom de som klarte seg og de som falt fra. Samtidig var forumets brukere vokst opp i en hypervisuell og kommersiell mediekultur der utseende og salgbarhet var viktig. Sinne mot «systemet» som ikke brydde seg om vanlige mennesker og mot det kom31

pakte fellesskapet som fryste ut dem som ikke passet inn, blandet seg til en smørje med eksplosive egenskaper.

Outsidere som samler seg rundt provokasjon, grenseoverskridelse og en særegen estetikk; det er ikke rart at noen sammenlignet chan-kulturen med punk og andre subkulturer som smidde om utenforskap til rå kunst, musikk og humor. I en reportasje i tidsskriftet Esquire fra 2014 beskrev et selverklært troll trolling som «satirisk performancekunst». En annen forklarte at USA hadde blitt for myk og at trolling gjorde folk tøffere: «Det er fullstendig innafor å gå bort til noen og kalle dem en faggot eller nigger eller kike. Folk burde lære seg å bli konfrontert med ord de ikke liker».14 Denne mannen var Andrew Auernheimer alias «weev», en hacker som i artikkelen ble omtalt som «voldsomt intelligent», og som kom med uttalelser om at jøder «styrte alt» og at sivilsamfunnet hadde ødelagt USA. Journalisten lot det henge i lufta om han var en såkalt edgelord – en som poserte med ekstreme meninger – eller om han mente det. Men Auernheimers nazistiske overbevisning var ikke et spill. Samme år som reportasjen ble publisert, sto han fram som tilhenger av hvit overlegenhet på det nynazistiske nettstedet The Daily Stormer. Han var også en av kildene til Milo og Allum Bokhari i den store artikkelen om alt-right som de skrev for Breitbart i 2017.15 Auernheimer og The Daily Stormers redaktør Andrew Anglin var blant dem som tidlig så et potensial for å bruke memer som radikaliseringsverktøy. En populær lek på 4chan ble å ta hverdagslige symboler og knytte dem til høyreekstremisme for å trigge pk-folk og skape blest. Det var dette som skjedde med Pepe, som havnet på Anti-Defamation Leagues liste over hatsymboler, til serieskaperens store fortvilelse. Det skjedde også med det internasjonale håndtegnet for «OK», som nynazis32

ter begynte å bruke etter at folk begynte å vitse om dette på 4chan.16 I /pol/-trådene om kek, Pepe og Trump florerte det med teorier om «meme magick»; memenes iboende kraft som ville føre til politisk endring. Som det meste i alt-rights univers var det en blanding av nihilistisk lek hos én fløy, kvasireligiøs og magisk tenkning hos en annen, og politisk strategi hos en tredje. Ideologene i det «harde» alt-right omfavnet en metode som hadde røtter hos det franske nye høyre, som igjen hadde kopiert den fra en marxist: Såkalt metapolitikk, ideen om at kulturelle bølger kunne føre til politisk endring. Alt-right ville få oppslutning om ideer som at Vesten var best, at venstresida hadde hjernevasket folk og at samfunnet burde ordnes hierarkisk med hvite menn på toppen. Hva var et bedre sted å begynne enn nettfora som var breddfulle av frustrerte gutter?

Gamergate lager spor Det som mer enn noe vekket vreden til unge menn på 4chan, og som skulle bli grunnlaget for sammensveisingen av den nihilistiske chan-kulturen med det politiske alt-right, var når «normies» og særlig kvinner trengte seg inn i noe de mente var deres eksklusive domene. Et tidlig vendepunkt i alt-rights historie er hendelsen som skulle få navnet «Gamergate». Den bisarre, innfløkte kontroversen begynte i 2013 og fikk tusenvis av nettbrukere over hele verden til å engasjere seg i et kaos av debatt, krangler, personangrep, hatkampanjer og «følelser med ekstrem temperatur på et nivå som hadde vært mer passende til folkemord enn en krangel om dataspill».17 Det begynte med en rekke kampanjer mot kvinnelige dataspillskapere og -kritikere. Anita Sarkeesian, som hadde en YouTube-kanal om feministisk spillkritikk, var allerede et populært hatobjekt på 4chan, noe som innebar at hun rutinemessig 33

ble truet med drap og voldtekt og doxxet (personlig informasjon blir lagt ut for å oppmuntre til trakassering). Selve Gamergate oppsto da dataspillet «Depression Quest» av den kvinnelige spillskaperen Zoe Quinn, fikk noen positive anmeldelser. Dette førte til raseri hos den delen av spillmiljøet – betydelig representert på 4chan – som mener kvinner ødelegger spill fordi de vil ha mindre krig, vold og urealistisk store pupper, og sniker inn feminisme og følelser. For noen ødela kvinner ved å bare være til stede. Et slikt syn kom for eksempel til uttrykk i en tekst skrevet av den 22-årige amerikaneren Elliot Rodger, som i 2014 drepte seks mennesker og såret 14 i en rekke angrep med kniv og pistol og ved å kjøre bilen sin i en folkemengde i Isla Vista i Florida – før han begikk selvmord. I en dypt forstyrrende, selvbiografisk tekst beskrev han hvordan dataspill for ham utgjorde en trygg verden som ble ødelagt når stadig flere folk og særlig jenter ble opptatt av spill.18 Raseriet mot kvinner var Rodger ikke alene om, som Gamergate viste.

Zoe Quinn ble ikke bare anklaget for å ha laget et dårlig dataspill, men også for å ha ligget seg til positiv omtale. Gamergates pådrivere hevdet derfor ofte at det handlet om etikk i spilljournalistikken. I virkeligheten handlet det om noe mer og dypere.

Gamergate ble brennpunktet for en rekke konflikter som var i emning, mellom geeks og feminister, og mellom en progressiv og moralistisk venstreside og dem som ønsket å ha sine støtende meninger i fred. En av disse siste var Fredrick Brennan, en 4chan-bruker som hadde syslet med en side for menn i ufrivillig sølibat, såkalte incels. Brennan hadde en sjelden beinsykdom som begrenset bevegelsesfriheten hans, og hadde nærmest flyttet inn på 4chan som tenåring. Etter hvert følte han likevel at Christopher Poole sensurerte for mye. Det toppet seg da mengdene av trusler, hatprat og doxxing fikk Poole til å fjerne alt som var merket med stikkordet Gamergate. Etter dette startet 34