«Å MØTE BLIKKET TIL EN FREMMED PÅ T-BANEN BLIR IKKE DET SAMME ETTER DETTE
«… velskrevet, vellykket og intenst spennende oppfølger til den tidligere politietterforskeren Clare Macintoshs debutroman Jeg lar deg gå.»
Tom Egeland, VG
«Gripende mesterverk.»
Harald Birkevold, Stavanger Aftenblad
JUSSI ADLER-OLSEN Danskenes yndlingsforfatter
CLARE MACKINTOSH
Den nye krimyndlingen
Programmet for KRIMFESTIVALEN MIN FAVORITT
JØRN LIER HORST Festivalforfatter
JUAN PABLO ESCOBAR
Min far Pablo Escobar
JO NESBØ Utdrag fra Tørst
PETER SWANSON Naive menn og farlige kvinner JOHN HART
JENNY ROGNEBY Uortodokse metoder
SOFIE SARENBRANT Sveriges mestselgende krim
DEN KRIMINELLE BOKVÅREN
BIDRAGSYTERE
HANS H. SKEI er professor i allmenn litteratur vitenskap ved Universitetet i Oslo og tidligere president i Rivertonklubben. Han har skrevet en rekke artikler om kriminallitteratur, mange av dem samlet i boken Blodig alvor
TOM EGELAND er forfatter, president i Rivertonklubben, styremedlem i Den norske Forfatterforening og bokanmelder i VG. Han debuterte i 1988, har utgitt 17 bøker og skrevet for film og TV. Han fikk Rivertonprisen (2009) for Lucifers evangelium.
EYSTEIN HANSSEN deler tiden sin mellom forfatterskap, filmprosjekter og PRarbeid. Han debuterte skjønnlitt erært med De ingen savner (2010), som var den første kriminalromanen med politietterforskeren Elli Rathke i hovedrollen.
MARIANN FUGELSØ NILSSEN er redaksjonssjef for oversatt krim og underholdning i Cappelen Damm, og har tidligere vært redaktør i Bokklubben Krim og Spenning. Hun har lest tusenvis av krimromaner, og den krimforfatteren hun ikke har hørt om, er ikke verdt å lese.
ANNE BRITT GRANAAS – informasjonsrådgiver – Kagge forlag
TINE HVISTENDAHL – trainee salg – Kagge forlag
LINE KRISTIANSEN – redaktør – Cappelen Damm
SIREN MARØY MYKLEBUST – redaktør – Gyldendal Norsk Forlag
MARIA MYRVOLL – markedssjef – Cappelen Damm
ALEXANDER OPSAL redaktør – Vigmostad & Bjørke
KNUT OLA ULVESTAD – forlagssjef – Font forlag
RAYMOND VIK – informasjonssjef – Kagge Forlag
KRISTIN EICK VIUF – markedssjef Bazar forlag
JØRN LIER HORST har bakgrunn som etterforskingsleder i politiet. Han er en av Nordens fremste krimforfattere og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen, Rivertonprisen og Glassnøkkelen for sine romaner.
NILS NORDBERG er kjent som Norges fremst spesialist på kriminallitteratur. Han arbeidet i mange år som dramaturg, produsent og regissør i Radio teatret på NRK. Nordberg har vært president i Rivertonklubben og oversatt en rekke bøker.
mer om krimfestivalen og oppdatert program på: www.krimfestivalen.no
mer spennende stoff på norges største forlagsblogg: www.forlagsliv.no
følg oss på facebook! www.facebook.com/cappelendamm www.facebook.com/krimboker www.facebook.com/krimfestivalen
ARRANGERES AV:
I SAMARBEID MED:
MEDIEPARTNER:
festivalliv
Bilder fra Krimfestivalen 2016
KRIM I FOKUS
Iår arrangeres Krimfestivalen for sjette gang. Cappelen Damm og Krimklubben tok initiativet til den første festivalen i 2012 fordi vi ønsket å utforske det særegne ved norsk og nordisk krim og sette den inn i et internasjonalt perspektiv. Det viktigste var at norske krimlesere skulle få møte mange av Nordens, ja kanskje verdens, ledende krimforfattere. Det ble umiddelbart en dundrende suksess, og i 2014 trakk The Guardian fram Krimfestivalen som en av verdens beste. Det har ansporet oss til å gjøre festivalen stadig rikere og bredere, og i år er det flere arrangement og forfattere enn noen gang.
KRIMLITTERATURENS RENSENDE EFFEKT
Hva er det med nordmenn og krim? Det er unektelig et paradoks at vi som lever i et av verdens rikeste og tryggeste land, elsker å lese om vold og død. Kanskje er det nettopp tryggheten vår som gjør at noen grunnleggende drifter trenger å pirres på annet vis enn det vi opplever i hverdagen. Ved å bli konfrontert med frykt og redsel gjennom grusomhetens teater som noen treffende kaller krimlitteraturen, kan vi føle en slags renselse eller det som de gamle grekerne kalte «katarsis-effekten».
ÅRETS FESTIVALFORFATTER: JØRN LIER HORST
I år har festivalen valgt Jørn Lier Horst til å være årets festivalforfatter. For hver bok han har skrevet i William Wisting-serien har Horst fått et større publikum. Han er uten tvil en av dagens fremste norske krimforfattere. Med sin bakgrunn i politiet skriver han troverdig, sindig og skarpt samtidig som han viser en unik evne til empati og innlevelse i sine karakterer. De senere årene har han også gjort et viktig løft i forhold til krim-barnelitteraturen. Han har laget to ekstremt vellykkete serier for de litt yngre barna og de litt eldre, og begge er tuftet på hans egen kjærlighet til litteraturen og lesningen. Godt for ham og oss at hundre tusener av barn elsker bøkene hans.
Dette magasinet er fylt med stoff om vårens krimbøker og Krimfestivalens forfattere. Jeg håper at det vil friste deg til å lese flere krimromaner, og ikke minst at du får lyst til å komme på Krimfestivalen.
Knut Gørvell, festivalsjef
JUAN
PABLO ESCOBAR
Min far – Pablo Escobar
En rystende fortelling og det mest oppsikts vekkende portrettet av personen som inspirerte til TV-serien «Narcos», fortalt av hans sønn.
TV-serien «Narcos» har vekket ny fascinasjon for verdens største narkobaron, den karismatiske Pablo Escobar. Men serien forteller bare halve historien, og i biografien Min far – Pablo Escobar får vi den rå, ærlige og virkelige historien om Pablo Escobar, fortalt av sønnen Juan Pablo Escobar. Tjuefire år etter at sjefen for Medellín-kartellet ble drept, foretar sønnen en reise tilbake til en fortid han ikke selv valgte seg, for å gi oss et uredigert bilde av faren, mannen som kunne ty til de mest ekstreme og brutale formene for vold, samtidig som han viste en uendelig kjærlighet overfor familien sin.
Pablo Escobar var en kjeltring og en drapsmann, men han hadde et hjerte for Colombias mange fattige
VERDENS MEKTIGSTE SMUGLER
Pablo Escobar var verdens mektigste smugler av kokain, en av verdens mest kjente kriminelle og også en av verdens rikeste menn. Han begynte med småkriminalitet sammen med fetteren Gustavo Gaviria, men etter hvert bygget Pablo opp sitt kokainimperium som gjorde at han kunne oppfylle målet om å bli millionær. Det ble mye mer, han tjente 420 millioner dollar i uken på narkotikahandelen, og på 80-tallet styrte han 80% av hele verdens kokainkonsum. 15 tonn kokain ble smuglet til USA hver dag, og fire av fem amerikanere fikk kokainet sitt fra Escobar. Han fikk så mye dollar i kontanter at han hadde problemer med å finne nok steder til
Juan Pablo Escobar
Min far – Pablo Escobar
978 82 02 52834 8
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Signe Prøis Kr 399,
Pablo Escobar var verdens største narkobaron og en av verdens mest kjente kriminelle. I denne biografien forteller hans sønn Juan Pablo Escobar den rå og virkelige historien om faren, mannen som kunne ty til de mest brutale formene for vold, samtidig som han utøvde en uendelig kjærlighet overfor familien sin. En rystende fortelling og det mest oppsiktsvekkende portrettet av personen som inspirerte TVserien «Narcos».
å oppbevare pengene. Alle som motarbeidet ham og ikke lot seg bestikke, ble likvidert. Pablo Escobar var en kjeltring og en drapsmann, men han hadde et hjerte for Colombias mange fattige og brukte mye penger på å bygge boliger, skoler og fotballbaner i hele landet og særlig rundt hjembyen Medellín.
Å VOKSE OPP MED ESCOBAR SOM FAR
I Min far – Pablo Escobar forteller Juan Pablo Escobar om hvordan det var å vokse opp med Pablo Escobar som far, om en barndom fylt av overdådigheter og tjenere, livvakter og luksus, men også frykt, vold, krig og flukt fra farens fiender. De tilbringer mye tid på Hacienda Nápoles, en eksklusiv herregård med egen dyrehage, gokartbane, svømmebassenger, flyplass, private fly og tusenvis av ansatte. Hjemme er faren omsorgsfull og kjærlig. Han skriver en rekke brev til sønnen med formaninger om å handle rett, om å behandle folk med respekt, om aldri å forsøke narkotika og å ta vare på familien.
Etter hvert som krigen mot staten og Cali-kartellet øker, må familien flykte til nye steder med jevne mellomrom. De må leve innesperret i uker og måneder med livvaktene som eneste lekekamerater. Juan Pablo forteller
… han tjente 420 millioner dollar i uken på narkotikahandelen, og på 80 tallet styrte han 80% av hele verdens kokainkonsum.
JUAN PABLO ESCOBAR
åpent om familiekonfliktene, spesielt om storebroren Roberto, som ble informant for USA.
Da faren Pablo ble drept i 1993, hadde han nettopp snakket med sin 17 år gamle sønn på telefonen. Sønnen hevder at kula som drepte ham ikke ble skutt av politiet, men at han tok livet av seg på akkurat den måten han hadde sagt han skulle gjøre. Etter at faren er død, må familien megle fred med kartellene. De møter opp foran rikets mest brutale menn for å forsøke å overbevise dem om at de ikke hadde noe med Pablo Escobars handlinger å gjøre, og at de fortjener å få leve. Til slutt klarer de å flykte til Argentina.
EN RYSTENDE FORTELLING
Dette er ikke en bok skrevet av en sønn som ønsker å forbedre sin fars omdømme, men derimot en rystende fortelling om hvilke konsekvenser volden fører med seg. Forfatteren gir oss mye ny informasjon om Pablo Escobar, og dermed også Colombias historie. Vi får detaljer knyttet til historiske hendelser som ikke tidligere har vært kjent.
TEKST: LINE KRISTIANSEN • FOTO: (Portrett av Juan Pablo Escobar) RICARDO PINZÓN. (Bilder Fra boken) PRIVAT, FAMILIEN MARROQUÍN SANTOS
… en rystende fortelling om hvilke konsekvenser volden fører med seg.
JUAN PABLO ESCOBAR ble født i Medellín i 1977, og kaller seg i dag Juan Sebastían Marroquín Santos. Han bor i Argentina der han jobber som arkitekt, designer, foreleser og forfatter. Han var hovedperson i dokumentarfilmen Pecados de mi Padre ( Min fars synder ), som vant syv internasjonale priser og ble vist av FN under markeringen av Den internasjonale fredsdagen i 2010. Som pasifist har Marroquín tatt initiativ til dialog, forsoning og respekt for alle ofrene for narkoterroren faren hans utøvde på 80 og 90tallet. Budskapet hans er en beskjed til de unge om å ikke gjenta historien.
BILDER FRA BOKEN
Her er et av brevene pappa skrev til meg. Vi skrev ofte brev til hverandre, særlig når ting var vanskelig.
Da jeg ble født var det oppgangstider i narkotikahandelen, og foreldrene mine kunne flytte til Medellíns beste strøk.
Hacienda Nápoles var favorittferiestedet til familiene Escobar og Henoa. Vi dro dit nesten hver helg.
Faren min og jeg hadde bestandig et veldig nært forhold.
Min søster Manuela ble født i mai 1984, det var mens vi levde i dekning i Panama. Det var bare noen dager siden drapet på minister Rodrigo Lara Bonilla, som faren min var ansvarlig for.
JUSSI ADLER-OLSEN
er dansk krims fremste eksportvare. Hans nye roman Selfies handler om overfladiskhet og selvopptatthet.
Danskenes yndlings-forfatter
Jussi Adler-Olsen har tre år på rad fått hedersbetegnelsen «Danskernes Yndlingsforfatter» av danske lesere. Norske lesere er nesten like begeistret, og Krimmagasinet har fått ham i tale.
Hvor henter du inspirasjon til bøkene dine?
– Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt. Det kan være når noen oppfører seg merkelig, eller tar en gal avgjørelse. Alt kan bli til byggeklosser i en større fortelling. Det er likevel viktig når fortellingen begynner å ta form, at forfatteren spør seg selv: Hvorfor vil jeg skrive denne boka? Hovedplottet står sterkere når man kan gi et svar på dette spørsmålet.
Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt.
Hvordan utviklet du Carl Mørck-karakteren?
– Carl Mørck og jeg har noen fellestrekk. Jeg heter Carl Valdemar Henry Jussi Adler-Olsen. For eksempel er vi begge egentlig svært late. Mens jeg har litt vanskelig for å akseptere akkurat det, er Carl tilfreds med å slenge beina på bordet og ta seg en lur. Carl Mørck er en kompleks type forsynt med en god porsjon ironi – satire og selvironi kombinert med sans for humor. Men ikke bare disse sidene ved ham, i tillegg til en svært omfattende profesjonell politikompetanse og et komplisert privatliv, bør stå igjen som det gjengse bildet av Carl Mørck; han har også arvet noen trekk fra en av min fars pasienter som faktisk het Mørk (uten «c»). Jeg lærte å kjenne denne Mørk som barn og var veldig glad i ham. Faren min fortalte meg at Mørk hadde tatt livet av sin kone, og slik lærte jeg at det gode og det onde er grunnleggende elementer i oss alle. Mine minner om denne pasientens kamp med det gode og det onde inni ham selv har vært en viktig drivkraft i
Jussi
AdlerOlsen
Selfies
978 82 03 372179
ASCHEHOUG FORLAG
Oversetter: Erik Krogstad Kr 399,
Avdelingen står i fare for å legges ned på grunn av lav oppklaringsprosent. Rose er sunket ned i en dypt psykotisk tilstand, knyttet til en mørk fortid. Men snart hoper nye og intrikate saker seg opp for Carl, Assad og Gordon: Tre unge jenter som lever på sosialstøtte, bestemmer seg for å rane en nattklubb når pengene de får fra det offentlige ikke strekker til. Saksbehandleren deres er ensom, bitter og alvorlig syk. Hun hater de kravstore klientene sine, og legger en djevelsk plan for hvordan hun skal hevne seg på dem. En eldre kvinne blir funnet drept i Kongens Have. Tilsynelatende er disse hendelsene helt uavhengige av hverandre, men etter hvert skal det vise seg å være en sammenheng mellom dem
utformingen av hovedkarakteren, etterforskeren Carl. Det er også grunnen til at han til slutt fikk navnet Carl Mørck.
Hvordan vil du definere den ondskapen som bøkene dine handler om? – Vi kjenner alle til konseptet. Først og fremst som en villet handling som alle mennesker under de riktige (eller kanskje snarere de gale) omstendighetene er i stand til å utføre i en gitt situasjon, ofte med overdreven bruk av fysisk eller psykisk vold som resultat. Min oppfatning er likevel at ondskap vel så mye er påvirket av rett og slett et fravær av bevissthet. Politikerne som starter kriger, holder dette i gang, offentlige personer som sprer rasistiske holdninger. Det er selvfølgelig forskjell på typer av ondskap, på om du er en som egenhendig kapper av noens hode, eller en som, i ytringsfrihetens hellige navn, øver press mot en annen slik at hun eller han blir stående igjen som et mulig, framtidig offer. Men resultatet er ofte det samme. Ingen kan gi en eksakt definisjon av ondskap, og ingen vet om det er noe vi er født med. Det er bl.a. derfor jeg finner dette begrepet så fascinerende og en evig kilde til underholdning i litteraturen på så mange ulike måter.
Med den suksessen jeg har oppnådd, betyr det at jeg ikke lenger har den samme friheten som da jeg begynte, fordi mange vil ha tak i meg.
Hva liker du best med å være forfatter? – Jeg setter pris på friheten det gir meg. Jeg kan jobbe når og hvor jeg vil, og jeg kan ta fri når jeg vil. På en måte. Med det mener jeg at med den suksessen jeg har oppnådd, betyr det at jeg ikke lenger har den samme friheten som da jeg begynte, fordi mange vil ha tak i meg. Det er også en av de tingene jeg virkelig liker: å være en forfatter som blir lest av mange mennesker. Det er for meg det fineste kompliment en forfatter kan få.
JUSSI ADLER-OLSEN (f. 1950) ble kåret til Danskernes Yndlingsforfatter i 2011, i 2012 og i 2013. AdlerOlsen er tidligere forlagsdirektør og sjefredaktør. Han debu terte med thrilleren Alfabethuset i 1997 (på norsk 2014). Siden har han skrevet flere kritikerroste romaner. Bøkene om Avdeling Q er Danmarks mest leste krimserie, og de er internasjonalt solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer. Fasandreperne og Flaskepost fra P ga forfatteren prisen for Årets beste danske spenningsroman, Læsernes Bogpris og Glassnøkkelen 2010. For Journal 64 fikk AdlerOlsen den prestisjefylte prisen De Gyldne Laurbær
Hva er mest utfordrende med å være forfatter? – Jeg er alltid spent på hvordan en ny bok blir mottatt, ikke så mye av anmelderne, men av den vanlige leser. Liker de det jeg skriver? Eller vil de vende tommelen ned? Jeg skriver jo først og fremst for å bli lest, så det betyr også mye for meg at mine trofaste lesere liker mitt nye materiale. Det er alltid en utfordring for meg å forene behovet for utvikling som forfatter med det å opprettholde støtten fra leserne mine.
Hvilke forfattere inspirerer deg?
– John Steinbeck, Charles Dickens, Victor Hugo, absurde verk av forfattere som Peter Bischel, Jerzy Kosinsky og dessuten den snåle nordmannen Erlend Loe. Originale forfattere med et originalt språk og plot som får tårekanalene til å briste og lattermusklene til å vri og vrenge seg. Mange forskjellige og i ulike sjangre.
Jeg er alltid spent på hvordan en ny bok blir mottatt, ikke så mye av anmelderne, men av den vanlige leser.
Finnes det spesifikke emner du ønsker å ta opp i thrillerne dine? – Jeg hater maktmisbruk og urettferdighet, og i alle romanene mine forteller jeg om en form for maktmisbruk og viser måter man kan bryte med den på. Jeg er overbevist om at leserne mine ikke bare ønsker å bli underholdt – de vil selvsagt det også – men de vil også lære noe som de kan ta med seg videre, noe som inviterer til refleksjon. En av
grunnene til at jeg valgte å skrive krimthrillere er at jeg på den måten kan ta opp ethvert tema. Ondskap er et nyttig verktøy, og når man beskriver kontrasten mellom godt og ondt, kan man samtidig formidle et budskap.
Hvilke tema mener du er mest sentrale i din nye bok Selfies? – Overfladiskhet og selvopptatthet.
FOTO: ROBIN SKJOLDBERG
Jeg hater maktmisbruk og urettferdighet, og i alle romanene mine forteller jeg om en form for makt misbruk og viser måter man kan bryte med den på.
JUSSI ADLER-OLSEN
SOFIE SARENBRANT
SVERIGES MESTSELGENDE KRIM
Er
du av den
mørkredde
typen? Hender det at du tar en titt under sengen eller bak gardinen før du kryper i seng? Da bør du ikke lese Visning.
Sarenbrants virkelighetsnære og urbane historier vil garantert fenge mange lesere. Her er det høyt tempo og driv, og språket er presist og virkningsfullt. Forfatteren bor i Bromma i Stockholm der hun arbeider som både forfatter, journalist og fotograf. Hun har uttalt at for henne er det å være redd en gave, og krimbøkene hennes tar utgangspunkt i det hun selv frykter mest. Det var en ubehagelig episode fra en visning som ga henne ideen til Visning. Her står meglermiljøet og presset i boligmarkedet i Stockholm i fokus for krimgåten, hvor familier som skal ha visning, rammes av grufulle drap. I stedet for å være bekymret for at det kke skal komme folk på visningen din, bør du lure på om alle menneskene som fant veien inn i hjemmet ditt, kommer seg ut igjen …
TEKST: IDA CLEVE • FOTO: LENNART SANE AGENCY AB
SOFIE SARENBRANT er en fremadstormende svensk krimforfatter. Bøkene hennes er oversatt til flere språk og har allerede solgt mer enn 1 million eksemplarer. Visning kom i pocket i Sverige i fjor, og den var Sveriges mest solgte. Den kom på norsk i januar.
Sofie Sarenbrant
Visning 978 82 02 52719 8
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Henning J. Gundersen Kr 379,
Morgenen etter at familien Göransson har visning i idylliske Bromma i Stockholm, finner den seks år gamle Astrid pappaen sin brutalt drept i gjesterommet. Ingenting tyder på innbrudd, og drapsvåpenet er en av familiens egne kjøkkenkniver. Kan noen ha gjemt seg i huset etter visningen? Det eneste som kan tyde på det, er at Astrid påstår at en fremmed klappet henne på kinnet i løpet av natten.
Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Hun tror at den avdødes kone kan stå bak drapet, og flere avsløringen forsterker mistankene hennes.
Men da flere drap rammer familier som har visning i det ellers fredelige boligområdet, snus alle teorier på hodet. Hva er det egentlig som foregår? Og hva er koblingen mellom ofrene?
«Det er få som kan skildre vår overfladiske samtid bedre.»
DAGENS NYHETER
«Som alltid med Sarenbrant blir jeg sittende pal og lese til jeg er ferdig.»
EBBA VON SYDOW
MOSTUE & BRENNA
RYKENDE AKTUELL
Mostue & Brenna retter alltid søkelyset mot aktuelle og autentiske saker. I Operasjon Hades
handler det bl.a. om hvordan russisk mafia inntar Norge.
Kan dere si kort hva Operasjon Hades handler om? – Våre to spanerhelter
Axel Th. Munthe og makkeren Tobben er på sporet av en narkosak, som skal vise seg å ha konsekvenser og en utstrekning de aldri kunne ha forestilt seg. Etter en politiaksjon blir Tobbens familie utsatt for represalier, noe som ennå er relativt uvanlig i Norge. Etter hvert forstår de at russisk mafia er i ferd med å etablere seg i landet, og denne verdens største kriminelle organisasjon er noe man ikke tar lett på. De er ytterst brutale, og vil ikke bare endre AS Krim Norge, men også samfunnet generelt for all tid hvis de får fotfeste. Men dette er bare begynnelsen på romanen …
… en kriminalthriller, med høyt tempo, spenning og action. Og forhåpentligvis med en vri eller to som man ikke så komme.
Hva slags krim vil dere si at dette er? – Det er kanskje først og fremst en thriller i formen, men som også har et klart krimelement i seg. Det er rett og slett en kriminalthriller, med høyt tempo, spenning og action. Og forhåpentligvis med en vri eller to som man ikke så komme.
Hvor kom ideen til denne romanen fra? – Vi forsøker alltid å finne en aktuell vinkling på historien når vi setter i gang. Med den utenrikspolitiske situasjonen verden er inne i, og hvor Russland nå plutselig spiller førstefiolin i Midtøsten, var det ikke unaturlig å kaste et
Familien til politispaner Axel Th. Munthes kollega Tobben blir angrepet. Noen ungdommer fra en ny, militant dyrevernorganisasjon blir funnet bestialsk maltraktert. Det viser seg at man står overfor en internasjonal kriminell organisasjon fullstendig uten skrupler, som med sin brutale framferd vil vise at de ikke skyr noen midler for å nå sitt mål. Lykkes de, vil landet aldri mer bli det samme.
blikk mot vår nabo i øst. Det foregår dessuten saker og ting under radaren til folk flest, som det er verdt å legge merke til: cyberangrep, for eksempel. Den russiske mafiaen er dessuten vel etablert langs Rivieraen, og at de snuser på rike, naive Norge er langt fra utenkelig.
Dere er jo nettopp kjent for å skrive krimromaner som i ettertid viser seg å bli uhyggelig aktuelle? – Det har dessverre vist seg det, ja. Vi har som rettesnor at det som skjer i våre bøker, også skal kunne ha skjedd i virkeligheten. Vår forrige bok, Operasjon Hydra, viste seg å bli sjokkerende aktuell ikke lenge etter at vi ga den ut. Og bok 2, Operasjon Føniks, er faktisk blitt en brikke i en stor kriminalsak som snart skal opp i retten. Vi kan jo røpe at Johnny Brenna skal i vitneboksen …
Gikk det greit å finne bakgrunnsstoff til Operasjon Hades? Russisk mafia er kanskje ikke det enkleste å få innsyn i? – Det finnes en del stoff på nettet, og det laget flere dokumentarer om «bratva», som de gjerne kalles. Dessuten har vi våre kilder, både her og der … Og med Johnny Brennas generelle innsikt i organisert kriminalitet og politiarbeid, føler vi at vi har ganske god ryggdekning for det vi skriver om.
Og apropos: Johnny Brenna har erfaring som politispaner, bl.a. fra tiden hvor ikke ukjente Eirik Jensen var sjef for avdelingen. Hvordan bruker dere av Brennas erfaring i skriveprosessen? – Johnny har en unik innsikt i politiarbeid og de kriminelles metoder og tankesett. Ved å sette seg inn i den situasjonen som Axel og Tobben befinner seg i, vet han hva
politiet ville ha gjort i virkeligheten. Dette gir videre en vitamin innsprøytning til min kreativitet. Han kan dermed både bringe handlingen videre, samt krydre scenene med detaljer få andre kunne ha kommet med. Dessuten har han en riktig så god fantasi, og er en uvurderlig bidragsyter når plotet skal på plass. Og så er han en god leser, som hele tiden kommer med innspill under skrivingen. Telefonlinjen gløder når vi er i gang!
Fortell kort om hvem Axel og Tobben er. – Tobben er en spaner av den gamle sorten. Likefram, med lang fartstid på gata. Glad i en skarp en, og med en liten familie han er umåtelig glad i, men som han kanskje ikke greier å ta vare på i like stor grad som han skulle ønske. Axel er en sammensatt type, med akademisk bakgrunn, ekspert i selvforsvar, fluefisker og som roter det til for seg selv på privaten. Denne gang er han langt nede når boka starter, både når det gjelder fysikk og motivasjon. Det skal vise seg å være en dårlig kombinasjon når det drar seg til.
Hva med egne krimfavoritter? – James Lee Burke og John Hart! Disse to amerikanerne befinner seg i en egen divisjon blant nålevende forfattere. Men man kommer selvsagt ikke utenom Umberto Ecos Rosens navn. Den klart beste historiske kriminalroman skrevet noensinne – ja, kanskje den beste krimmen overhodet. Ellers går det mange bra krimserier på tv. «The Fall» på Netflix, for eksempel. Anbefales!
Blir det flere bøker med Mostue & Brenna? – Vi har våre prosjekter på egen hånd, begge to. Johnny er i full jobb som prosjektleder, og gir også ut egne bøker. Selv har jeg en egen forfatterkarriere som krever mye tid. Så vi får se. Men vi føler at vi har noe bra på gang med denne serien om Axel og Tobben, så det kribler allerede i fingrene …
TEKST: KNUT GØRVELL • FOTO: AGNETE BRUN
SIGBJØRN MOSTUE (f. 1969) er utdannet cand.philol. med hovedfag i idéhistorie. Han har tidligere jobbet som bl.a. redaktør, men skriver nå på fulltid. Sigbjørn Mostue bor på Jessheim med samboer og to barn. Som forfatter har han bl.a. hatt stor suksess med Alvetegnettrilogien bestående av Gravbøygen våkner (2005) – vinner av Arks barnebokpris, den brageprisnominerte Nissedreperen (2006) og Krakens gap (2007). Også trilogien Den siste magiker (20102012) har fått god mottakelse. Zombie-Bjarne (2013) var i 2014/2015 superfinalist til Foreningen !les’ Bokslukerprisen, som kåres av barneskoleelevene selv. I 2015 vant han Uprisen med I morgen er alt mørkt
JOHNNY BRENNA (f. 1964) har til sammen 20 års erfaring fra politiet bl.a. som spaner. Siden 2006 har han drevet sitt eget konsulentfirma innen personlig sikkerhet. Han er sertifisert instruktør innen ulike selvforsvars systemer og prosjektleder for «Et tryggere Oslo». Johnny Brenna har også skrevet Håndbok i selvforsvar (2012). Sammen har MOSTUE & BRENNA skrevet krimromanene Operasjon Helena (2012), Operasjon Føniks (2013) og Operasjon Hydra (2014).
MOSTUE & BRENNA
CLARE MACKINTOSH
DEN NYE KRIMYNDLINGEN
Clare Mackintosh forsøkte å skrive en romantisk komedie, men hadde mer hell med sin dramatiske debutkrim.
Clare Mackintosh har alltid likt å skrive, og da hun hadde svangerskapspermisjon i 2007, startet hun en blogg som raskt fikk mange følgere. Deretter ble hun kontaktet av aviser og magasiner som tilbød henne oppdrag, og hun fikk en fast spalte i et magasin. Mackintosh hadde lenge ønsket å skrive en bok og forsøkte seg først med en romantisk komedie. Hun oppdaget raskt at krimsjangeren passet henne bedre. Suksessen med debutboken, Jeg lar deg gå, var overveldende, og plutselig kunne Mackintosh jobbe fulltid som forfatter.
Suksessen med debutboken, Jeg lar deg gå , var over veldende, og plutselig kunne
Mackintosh jobbe fulltid som forfatter.
SUPERTALENT
Jeg lar deg gå var den raskest selgende tittelen utgitt av en ny krimforfatter i 2015. Den har hittil solgt over 600.000 eksemplarer bare i Storbritannia, og er oversatt til over tretti språk. I fjor ble boken kåret til Theakston Old Peculier Crime Novel of the Year i konkurranse med verdens ypperste krim forfattere.
Det var en hendelse fra virkeligheten som var utgangspunktet for Jeg lar deg gå.
Clare Mackintosh har rett og slett lykkes usedvanlig godt med sin første krimroman, og hun regnes som et av de aller største talentene innen krim litteraturen.
ULØST BILDRAP
Mackintosh jobbet i politiet i 12 år og sier at alle situasjonene og menneskene jobben brakte henne i kontakt med har gitt henne et ypperlig utgangspunkt som forfatter. Det var en hendelse fra virkeligheten som var utgangspunktet for Jeg lar deg gå. I 2000 ble en niåring påkjørt og drept i Oxford, hvor Mackintosh jobbet. Sjåføren stakk av fra stedet. Til tross for en omfattende politietterforskning ble den skyldige aldri funnet. Mackintosh kunne ikke få saken ut av hodet, og grublet mye over hvordan guttens mor kunne overleve tapet av sønnen, men også hvordan noen kan leve med vissheten om at de har drept et barn.
DYP SORG
Mackintosh har også vært åpen om tapet av sin egen nyfødte sønn, som døde av hjernehinnebetennelse få uker
gammel. Denne dypt tragiske hendelsen har påvirket henne som forfatter, og hun sier selv at sorg kan være noe av forklaringen på hvorfor Jeg lar deg gå har gjort så sterkt inntrykk på folk. Mackintosh sier at etter hennes eget tap skjønte hun plutselig hva som motiverte hennes hovedperson Jenna til å rømme unna og unnslippe fortiden.
SUKSESSEN FORTSETTER
Utgangspunktet for hennes andre krimroman, Jeg ser deg, er pendlere og de rutinene de følger dag ut og dag inn. Vi går på det samme toget hver dag, sitter på den samme plassen og er slett ikke bevisste på at rutinene kan bli brukt mot oss. At noen følger med oss og har full oversikt over bevegelsesmønsteret vårt, er en fjern tanke, men det er akkurat det som skjer Zoe Walker. En dag på vei hjem fra jobb oppdager hun et bilde av seg selv i en avisannonse. Hvem har tatt det? Hvorfor har det havnet der?
Utgangspunktet for hennes andre krimroman, Jeg ser deg , er pendlere og de rutinene de følger dag ut og dag inn.
Clare Mackintosh
Jeg ser deg 978 82 02 53036 5
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Ulrik Farestad
Kr 379,
En dag ser Zoe Walker sitt eget ansikt stirre tilbake fra en annonse i avisen. Det er et kornete bilde og et telefonnummer under. Dagen etter er det bilde av en annen kvinne i samme annonse, og det samme skjer neste dag. Zoe oppdager til sitt sjokk at disse kvinnene er ofre for voldelige forbrytelser. Og snart utvikles paranoiaen hennes til fullstendig panikk. For Zoe er helt sikker på at hun er det neste offeret.
TIDLIGERE UTGITT:
«Å møte blikket til en fremmed på tbanen eller trikken blir ikke det samme etter dette.»
Tom Egeland, VG
FASTE RUTINER
Handlingen er lagt til London, og Mackintosh sier at hun gjorde mye mer reasearch til Jeg ser deg enn til debutboka. Hun har tilbrakt mye tid på undergrunnsstasjoner, som hun alltid har oppfattet som klaustrofobiske, og hun har lett etter de skumleste stasjonene. Hun minnes en periode hun bodde i Paris og forlot huset hun
Handlingen er lagt til London, og Mackintosh sier at hun gjorde mye mer reasearch til Jeg ser deg enn til debutboka.
bodde i hver eneste morgen fem minutter på åtte og havnet bak de samme menneskene i rulletrappen ned til T-banen. Et ypperlig utgangspunkt hvis man har uhederlige hensikter og vil kartlegge et menneskes liv. I Zoe Walkers tilfelle blir det en kamp på liv og død, og følelsen av at «dette kunne skjedd meg» er nærliggende for mange av oss. Jeg ser deg har også toppet engelske bestselgerlister, og Clare Mackintosh er i gang med sin tredje krimroman til glede for de mange som har latt seg begeistre av hennes to bestselgende, kritikerroste krimromaner.
TEKST: MARIANN FUGELSØ NILSSEN
FOTO: CHARLIE HOPKINSON
CLARE MACKINTOSH er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun i 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen Jeg lar deg gå, som har fått overveldende mottakelse internasjonalt. Romanen er solgt til over 24 land. Clare Mackintosh bor i Cotswolds med mann og tre barn, der skriver hun for tiden på sin tredje psykologiske thriller.
CLARE MACKINTOSH
PETER SWANSON
NAIVE MENN OG FARLIGE KVINNER
Peter Swanson påstår at det er hans forkjærlighet for gamle filmer som gjør at det til stadighet dukker opp nådeløse kvinneskikkelser i romanene hans.
Peter Swansons romaner er som skapt for filmlerretet. Filmrettighetene til debutromanen hans Den tikkende kvinnen ble solgt allerede før boka kom ut i USA. Her i Norge kom Swansons andre bok De som fortjener det ut først, men nå er Den tikkende kvinnen også i norsk språkdrakt.
Debutromanen din, Den tikkende kvinnen, vil bli utgitt i Norge våren 2017. Hva inspirerte deg til å skrive den? – I utgangspunktet skrev jeg den som en novelle (eller egentlig en kortroman). Ideen til handlingen dukket opp mens jeg tenkte på forskjellen mellom det å være student nå og det å være student den
Ideen til handlingen dukket opp mens jeg tenkte på forskjellen mellom det å være student nå og det å være student den gang jeg var det, på 1980 tallet.
gang jeg var det, på 1980-tallet. I dag har de fleste tenåringer en nettidentitet. For førsteårs-studenter nå er det antakelig sånn at når de møter nye folk, vil de umiddelbart sjekke om han eller hun er på Facebook, og på den måten får de greie på alt om dem. I gamle dager, derimot, ville alle disse unge folka kommet som ferske studenter med en helt reell
PETER SWANSON
mulighet til å finne opp seg selv på nytt. Den gang visste ingen noe om noen. Det var dette som fikk meg til å reflektere over hvor langt en ville kunne ta en slik historie, om en førsteårs-student som gir seg selv en ny identitet.
Det kan se ut som bøkene dine ofte begynner med et mer eller mindre tilfeldig møte. Hvordan går du fram når du skaper slike scener? – Jeg liker tilfeldige møter fordi de fortellingene jeg liker å skrive, handler om vanlige mennesker i ekstraordinære situasjoner. Et tilfeldig møte er en fin måte å begynne en slik historie på.
Hovedpersonen George Foss, hvordan fant du fram til ham? – Jeg skrev først den delen av handlingen som er lagt til 1980-tallet, og da var han førsteårs-student, en kar med litterære ambisjoner, kanskje litt vel romantisk anlagt.
Han er 40 år og litt lei av livet, er han det perfekte offer? Ikke alltid spesielt smart, vel? – Han er nok et lett bytte, ja. Jeg er ikke så sikker på om det er det at han ikke er så smart, tror mer det har å gjøre med at han kjeder seg, og at han er besatt av en kvinne han vet ikke er bra for ham. Han er fanget, og kommer seg ikke unna.
Du synes å ha svakhet for disse mørke femme fatale-skikkelsene dine, stemmer det? Kan du si noe om hvordan du skapte Liana Decter?
– Hun er mørk av karakter, men også en som har greid å overleve til tross for motgang, og jeg har sympati med henne fordi hun har hatt en tøff barndom.
Det er sjelden jeg skriver tradisjonelle mysterier der en morders identitet først avsløres på siste side.
Hva er det med Peter Swanson og disse manipulerende kvinnene? – Jada, jeg skjønner hva du mener. Jeg tror det har å gjøre med min forkjærlighet for gamle filmer, med femme fatale-typene der, mer enn noen form for reell livserfaring.
Har de mannlige romanskikkelsene dine en tendens til liksom å leve i fortiden, lengte etter
Peter Swanson
Den tikkende kvinnen
978 82 02 48836 9
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Kari Engen Kr 399,
George Foss er en 40 år gammel, singel magasinredaktør som kjeder seg. En fredag kveld møter han plutselig sin ungdomsforelskelse, Liana Decter. Liana er ikke bare en tilfeldig eks. Hun har hjemsøkt George siden hun for 20 år siden plutselig forsvant ut av livet hans. Møtet med Liana og hennes feminine, erotiske utstråling sparker helt bena under George, og han gir umiddelbart etter da hun ber ham om hjelp. Liana er forfulgt av noen brutale håndlangere, og George oppdager at Liana er en tikkende bombe på flukt.
TIDLIGERE UTGITT:
en fortid? – George lever i sin egen fortid, rett og slett fordi han hadde denne svært intense, lidenskapelige opplevelsen som 18-åring. Og ettersom den historien aldri fikk noen reell avslutning eller utgang, blir livet hans etter det blekt i sammenligning.
Vekslingene mellom fortid og nåtid, du skaper en så elegant helhet av dem. Hvordan får du det til? – Det er litt artig, for jeg skrev de to delene hver for seg, og så satte jeg meg ned og forsøkte å sette dem sammen på en måte som kunne fungere, og dessuten slik at når leseren akkurat oppdager noe viktig langs den ene tidslinjen, vil fortellingen skifte over til den andre tidslinjen. Jeg håpet på den måten å få leseren til å fortsette å lese.
I hvilken krimsjanger vil du plassere bøkene dine? – Psykologiske thrillere er det som kommer nærmest, tror jeg. Det er sjelden jeg skriver tradisjonelle mysterier der en morders identitet først avsløres på siste side.
Jeg liker tanken på at det går an å være så forgapt i noen at man mister sin forstand.
Jeg liker romanens tittel svært godt. Hvordan fikk du ideen til den? – Den er hentet fra en dialog i boka, men jeg brukte den fordi den for meg minner om titlene på kioskromaner fra 1950- og 1960-tallet. Da den kom ut, trodde selvfølgelig alle at jeg brukte den på grunn av The Girl With the Dragon Tattoo (Menn som hater kvinner) av Stieg Larsson, mens den nå bare er en av mange bøker med ordet «jenta» i tittelen.
Debutboken din har blitt sammenlignet med 1980-talls filmklassikeren «Body Heat» med Kathleen Turner og William Hurt. Er du enig i at begge har det til felles at de er både sexy og farlig? – Ja, enig i det, for begge har en handling der hovedpersonen, en mann, setter eget liv i fare på grunn av en kvinne han er forelsket i. Jeg liker tanken på at det går an å være så forgapt i noen at man mister sin forstand.
TEKST: IDA CLEVE • FOTO: KJERSTI IVERSEN
ANNA EKBERG
Drevent forfatter par bak krim med original vri
Kombiner intense følelser og sterk kjærlighet med psykologisk spenning og du får: kjærlighetskrim!
Louise lever et harmonisk liv sammen med sin store kjærlighet, Joachim. Så dukker det opp en fremmed mann som påstår at han er Louises ektemann og far til hennes barn ...
Det viser seg at Louise slett ikke heter det, men Helene. Hun er mor til to og arving til et forretningsimperium. Men hun lider av hukommelsestap. Nå må hun si farvel til mannen hun elsker og forsøke å avdekke sannheten om natten for tre år siden, da hun forsvant og alt forandret seg.
Intrige og oppbygning i Den hemmelige kvinnen passer godt inn i den populære krimsjangeren domestic noir.
Intrige og oppbygning i Den hemmelige kvinnen passer godt inn i den populære krimsjangeren domestic noir, der handling og plot utspiller seg innenfor hjemmets fire vegger. Ofte står gjerningspersonen offeret nært. I Den hemmelige kvinnen fortelles historien gjennom to personer, og perspektivskiftene kommer selvfølgelig på de mest nervepirrende tidspunktene. Det merkes at det er et drevent forfatterpar som har skrevet boken, og de klarer kunsten å forene
ANNA EKBERG er et pseudonym for de danske forfatterne Anders
Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich. Den hemmelige kvinnen er Anna Ekbergs første roman. Klarlund og Weinrich er også forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Under Kazinskinavnet har de bl.a. utgitt
Den siste gode mann og Den gjenfødte morderen
Anna Ekberg
hemmelige kvinnen
BAZAR FORLAG
Oversetter: Heidi Grinde Kr 379,
kvalitetskrim og underholdning på beste vis i denne boken, som gikk rett inn på førsteplass på danske bestselgerlister. Snart er Anna Ekberg klar med sin neste bok, Kjærlighet for voksne
TEKST: KNUT GØRVELL – FOTO: BJARKE-JOHANSEN
SAGT OM DEN HEMMELIGE KVINNEN:
«… velskrevet, overraskende og verken redd for klisjeer eller for å unngå dem. Og så er den tindrende uhyggelig.»
Femina «««««
«… Ikke bare kan de skru sammen en historie, de kan dessuten fortelle den …» Horsens Folkeblad «««««
«En tempofylt thriller med alle nødvendige ingredienser.»
Helsingør Dagblad
ANNA EKBERG
CAROLINE ERIKSSON
En svensk GILLIAN FLYNN
Da forfatterkarrieren til Caroline Eriksson først tok av, gikk alt veldig raskt! Bare få uker etter utgivelse i Sverige var boken solgt
ITyskland gikk den rett inn på bestselgerlisten, og i USA ble den utvalgt til eksklusiv Kindle First-lansering og tilgjengelig som e-bok en måned før den trykte boken ble utgitt. Den havnet rett på Amazon.coms topp 5 og har fått veldig gode leservurderinger der. De forsvunne ble dessuten årets mest solgte e-bok i Sverige i 2016.
DESTRUKTIVE RELASJONER
Caroline Eriksson er utdannet innen sosialpsykologi og har dermed et godt utgangspunkt for å observere andre mennesker og vurdere relasjonene dem imellom. «For meg er det utrolig viktig at karakterene mine er psykologisk troverdige, og jeg er veldig kritisk til hva de sier og hvordan de fungerer», sier Eriksson. Hun er naturlig nok opptatt av hva som skjer når relasjonene ikke fungerer, noe man raskt oppdager at er tilfelle i De forsvunne
MYSTISK FORSVINNING
En sommerkveld tar Greta, Alex og datteren
Smilla båten fra sommerhuset ved den sagnomsuste innsjøen Maran ut til øya. Greta blir i båten mens de andre går i land. De kommer ikke tilbake. Greta går også i land, hun roper og leter, men finner ikke Alex og Smilla noe sted. Den mystiske forsvinningen fører Greta skritt for skritt ned i en avgrunn av forvirring og mørke
LØGN, VIRKELIGHET ELLER FANTASI?
Det blir snart klart at Alex og Gretas forhold ikke har vært av de beste. I tillegg har en
Caroline Eriksson
De forsvunne
978 82 02 508371
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Heidi Grinde
Kr 379,
« De forsvunne er en psykologisk spenningsroman på øverste nivå.»
BTJ
«Spennende til siste side.»
Amelia
«Til den som trenger noe virkelig nervepirrende.»
Damernas Värld
«Suggererende ... god intrige»
Dagens Nyheter
til 26 land.
katastrofal hendelse i barndommen satt dype spor i Greta. Er det en sammenheng mellom forsvinningen og det som skjedde den kvelden for mange år siden, da Gretas far døde? Kan legenden om innsjøen Marans onde krefter virkelig stemme? Og hva har egentlig skjedd med Alex og Smilla? De forsvunne er en spennende og uforutsigbar psykologisk spenningsroman der ingenting er som det først virker.
TEKST: MARIANN FUGELSØ NILSSEN • FOTO: MARTIN STENMARK
CAROLINE ERIKSSON (f. 1976) er sosialpsykolog og forfatter. Hun bor utenfor Stockholm med sin mann og to barn. Hun har tidligere utgitt to historiske spenningsromaner, Djävulen hjälpte mig (2013) og Inga gudar jämte mig (2014), basert på kriminalsaker fra virkeligheten.
CAROLINE ERIKSSON
JENNY ROGNEBY
Uortodokse metoder
Leona Lindberg, en dyktig kriminaletterforsker, men samtidig en outsider som bruker uortodokse metoder hvis det gagner etterforskningen hennes.
Du har en variert bakgrunn. Du er musiker, utdannet kriminolog og har arbeidet som etterforskningsleder for svensk politi. Hva inspirerte deg til å begynne å skrive krimlitteratur? – Da jeg hadde jobbet som kriminaletterforsker hos Citypolisen i Stockholm noen år, fikk jeg ideen til en veldig spesiell karakter, den kvinnelige politibetjenten Leona Lindberg. Ideen ville ikke slippe taket, og til slutt tenkte jeg at jeg måtte skrive den ned. Med tanke på at jeg er kriminolog og har jobbet syv år som kriminaletterforsker, har jeg kunnskaper og erfaringer som jeg har stor nytte av når jeg skriver. Jeg har jo selv sittet i utallige avhør med mistenkte, vitner og fornærmede, samlet bevis og
Med tanke på at jeg er kriminolog og har jobbet syv år som kriminaletterforsker, har jeg kunnskaper og erfaringer som jeg har stor nytte av når jeg skriver.
gjort alt som hører med i en politietterforskning. Jeg har etterforsket alt fra enklere lovbrudd som tyveri og mindre narkotikaforbrytelser til alvorlige lovbrudd som voldtekter, grove ran og drap. Arbeidet har gitt meg tips og ideer til fiktive historier.
Siden jeg visste at det å skrive en bok var et stort prosjekt, tok jeg ett års permisjon fra jobben i politiet, solgte leiligheten og alle møblene mine i Stockholm og flyttet til utlandet for at ingenting skulle distrahere meg i skrivingen. Mitt første bokmanus skrev jeg på Malta. Da jeg kom hjem til Stockholm igjen og sendte manuset til flere svenske forlag, var det ti forlag som var interessert. Og jeg som hadde fått høre at det var nesten umulig å få utgitt en bok, spesielt innenfor krimsjangeren, hvor det er så stor konkurranse i Sverige, ble veldig overrasket og samtidig overlykkelig over den store interessen. Nå er Leona-serien solgt til tretten land, og filmrettighetene er solgt til Hollywood.
JENNY ROGNEBY ble født 1974 i Etiopia. Hun kom som adoptivbarn til Sverige i 1975. Hun har studert kriminologi, sosiologi, psykologi og rettsvitenskap. I syv år arbeidet hun som kriminaletterforsker ved Citypolisen i Stockholm. I jobben som etterforsker har Jenny Rogneby arbeidet med alt fra tyveri og ran til drap. Denne erfaringen inspirerte henne til å skrive krim, og hun fikk etter hvert ideen til karakteren Leona. Leona er kjent for sin dyktighet, men er samtidig en egenrådig politietterforsker som bruker uortodokse metoder hvis det gagner hennes etterforskning.
JENNY ROGNEBY
Siden jeg visste at det å
skrive en bok var et stort prosjekt, tok jeg ett års permisjon fra jobben i politiet, solgte leiligheten og alle møblene mine i Stockholm og flyttet til utlandet for at ingenting skulle distrahere meg i skrivingen.
Hovedpersonen din, Leona Lindberg, er en dyktig politietterforsker. Men hun har også en tvilsom moral. Fortell litt mer om henne. – I starten av serien er Leona en gift tobarnsmor som lever et stressende gjennomsnittsliv med alt det innebærer. Hun har en ganske mørk fortid og en del personlige problemer som gjør at hun reagerer med følelseskulde i visse situasjoner. Hun har hele sitt liv etterstrebet et perfekt liv med familie, barn, mann, god jobb og så videre. Men da hun endelig har oppnådd alt dette, begynner hun å stille spørsmål ved det. Er det virkelig dette jeg vil? Er det sånn jeg skal leve? Til slutt takler hun ikke alle kravene i det stressede, stramt opptrukne familielivet og bestemmer seg for å bryte ut. Dermed havner hun på en kriminell løpebane som skaper problemer både for henne selv og menneskene rundt henne. Jeg ville skrive en bokserie om en person som bryter normene for hvordan en kvinne, mor og politiansatt forventes å oppføre seg.
Den første boken din, Terningen er kastet, har en svært dramatisk start. En syv år gammel jente raner en bank midt på lyse dagen i Stockholm. Er det basert på en virkelig hendelse? – Når jeg skriver, lar jeg meg inspirere av mange forskjellige saker, men de kriminalsakene jeg skildrer i bøkene, er ikke hentet fra virkeligheten, de er fiksjon. Jeg ville at boken skulle begynne med et bankran, men jeg ville ikke skildre det slik det ofte blir gjort på film og i bøker, der en gjeng unge menn løper inn i en bank med hevede våpen, skriker og skyter vilt rundt seg. Isteden ville jeg at gjerningsmannen
skulle være en sårbar person. Dermed så jeg for meg en scene der en syv år gammel jente, bærende på en teddybjørn og en båndopptaker, kommer inn i en bank midt på dagen, midt i Stockholm sentrum, setter på spilleren, og det som sies i opptaket får bankpersonalet til å gi fra seg alle pengene. Denne scenen så jeg så tydelig for meg at det måtte bli den første scenen i boken og den kriminalsaken som hovedpersonen Leona etterforsker.
I den nyeste, Alle midler tillatt , er det en mann som sprenger seg selv utenfor Riksdagshuset i Stockholm. Blir du påvirket av verdenssituasjonen når du skriver bøkene dine? – Selvsagt blir jeg påvirket av det som skjer rundt meg og i verden, men når jeg skriver, prøver jeg å finne min egen vinkling og metode for å få frem det jeg vil formidle. Karakterene i bøkene mine er aldri bare gode eller onde; det jeg vil få frem, er at det alltid finnes en bakgrunn og en forklaring på hvorfor mennesker handler som de gjør.
… det jeg vil få frem, er at det alltid finnes en bakgrunn og en forklaring på hvorfor mennesker handler som de gjør.
Du er opptatt av hva som får mennesker å begå forbrytelser. Var det derfor du begynte i politiet? – Jeg har alltid vært interessert i menneskers adferd. Hvorfor vi blir som vi blir, hvorfor vi gjør forskjellige valg og går forskjellige veier i livet, hva som egentlig er våre egne valg, og hva som skyldes påvirkning fra omgivelsene. I en storby er det lettere å få øye på mennesker som har havnet i forskjellige problemer som kriminalitet, rusmisbruk, hjemløshet og så videre. Jeg ville lære mer om dette og utdannet meg til sosionom og kriminolog ved Universitetet i Stockholm. Når man etterforsker forbrytelser, møter og avhører man både de som begår forbrytelser, de som har vært vitne til en forbrytelse og de som er blitt utsatt for en forbrytelse, noe som er veldig interessant.
En mann sprenger seg selv utenfor Riksdagshuset i Stockholm, men overlever. Opererte han på egen hånd, eller er det flere angrep i vente?
Etterforsker Leona Lindberg blir satt til å forhøre ham. Men Leona, som så vidt har klart seg gjennom tøffe utfordringer, både privat og på jobb, er mildt sagt distrahert. Hennes fokus er et helt annet sted. Familien hennes er splittet, hun er utsatt for trusler og har et stort behov for penger. Mye penger. Heldigvis evner hun å tenke langt utenfor boksen. Med en fot på hver side av loven setter hun i gang en spesiell virksomhet, der store prosjekter skal gjennomføres. Jo høyere risiko, desto høyere gevinst.Men tiden er knapp, og hun er presset på alle kanter.
Alle midler tillatt er Jenny Rognebys andre bok om politietterforsker Leona Lindberg.
MIN FAVORITT TV-SERIE
Krimmagasinet har spurt krimforfattere og krimeksperter om hvilken TV-serie som er deres favoritt.
Aslak Nore FAUDA
Jeg har falt pladask for «Fauda», en tvserie om israelske spesialstyrker og palestinske militante på Vestbredden. Doron (hovedpersonen) er noe av det mest hardkokte jeg har sett på en god stund. Anbefales varmt!
Chris Tvedt JUSTIFIED
«Justified» er en moderne westernklasssiker fra hillbillyland. US Marshall Raylan Givens er både kul og tøff, men aller best er hans motpart Boyd Crowder, en av tidenes mest karismatiske tvskurker.
Eystein Hanssen STRANGER THINGS
En ung gutt forsvinner. Morens desperate kamp, sheriffens og guttens kameraters parallelle etterforskninger er nervepirrende underholdning i sjangeren … science fiction grøsserkrim.
Nils Nordberg SHERLOCK
For øyeblikket: «Sherlock», en beåndet, lekelysten, velspilt og tidvis briljant oppvisning av hvordan en gammel, etablert skikkelse fra krimlitteraturen kan bli som ny, i full troskap mot originalen.
SARAH LANCASHIRE (HAPPY VALLEY)
Jørn Lier Horst BOSCH
En svært vellykket adapsjon av Michael Connellys bøker om drapsetterforsker Harry Bosch i Los Angeles. Hardkokt serie som ikke bare er drama og action, men også inneholder mennesker av kjøtt og blod.
Asbjørn Slettemark QUARRY
En hjemvendt Vietnamsoldat blir leiemorder langs Mississippi. «Quarry» er et fengende krimplott med leiemordere, narkosmuglere og penger på avveie, og leverer en ganske så perfekt balanse mellom spennende krim og menneskelig drama.
Torkil Damhaug HAPPY VALLEY
«Happy Valley» er britisk krim på sitt beste. Den uhyre spennende historien viser hvordan vanlige mennesker, som du og jeg, kan ende opp som forbrytere. Sårt og hyperrealistisk, og, som så ofte i britisk film og tvdrama, skuespillerprestasjoner på høyeste nivå.
Sidsel Dalen GOMORROAH
Beinhard realisme med komponenter som slum, dop og organisert kriminalitet. Ypperlig spilt og filmet, lengter bare etter mer.
Fredrik Wandrup LINE OF DUTY
En av de mest populære, britiske krimseriene noensinne. Her handler det – i likhet med det norske nyhetsbildet denne våren – om forholdet mellom Spesialenheten i politiet og antatt korrupte politifolk. Intenst spennende hele veien, med et forrykende klimaks i sesong tre.
Tom Egeland THE NIGHT OF
Westworld? Nobel? Narcos? Nei, jeg tror jeg vil anbefale litt mer ukjente «The Night Of». Glitrende fengselsdrama om en som kanskje er uskyldig.
Sigbjørn Mostue HOMELAND
Storpolitikk og menneskelig drama hånd i hånd, med gode karakterer, spennende plot, fin variasjon mellom actionscener på høyoktan og intrikat etterretningsarbeid. Alt troverdig fremstilt og alltid med overraskende vendinger.
Gunnar Staalesen NOBEL
Oppsiktsvekkende god til å være norsk. Høy, internasjonal klasse og førsteklasses håndverk, fra manus til skuespillerprestasjoner.
STEFAN AHNHEM
SVERIGES NYE stjerneskudd
Stefan Ahnhem erobrer stadig flere lesere, og opplever stor suksess både hjemme i Sverige og i utlandet.
Flere utroper ham til å være Stieg Larssons og Henning Mankells etterfølger, og nylig gikk han rett inn på topplisten i prestisjetunge Der Spiegel i Tyskland. Mye av suksessen handler om karakteren Fabian Risk, en ganske vanlig fyr vi alle kjenner oss godt igjen i.
Hvem er Fabian Risk? – Da jeg skapte Fabian Risk, ville jeg ha en yngre og mer moderne mann enn mange av hans fiktive kollegaer. Han skulle ikke være alkoholiker, høre på jazz/opera og være helt alene. I stedet har han familie (som han virkelig må kjempe med) og hører på f.eks. Kraftwerk, Kate Bush og Radiohead (han har en veldig bra musikksmak, om jeg skal si det selv). Han går ikke til prostituerte, og til forskjell fra mange andre kommer han aldri til å bli vinekspert eller drikke stadig dyrere viner i takt med at salget av bøkene om ham går til himmels. Han er alt annet enn en machomann og har nærhet til sine følelser. Iblant litt for nære. Etterforskningen går som regel foran alt annet, og han har en egen evne til å snuse seg fram til de rette sporene. Men han er langt ifra perfekt og gjør flere feil og har noen ganger vanskeligheter med å se konsekvensene av sine handlinger. Med andre ord er han som de fleste av oss.
Selv om han er en slags Average Joe, skaper han mye engasjement og frustrasjon, særlig pga. farsrollen? – Ja, det der er interessant. Det finnes ingen grenser for hva en fiktiv karakter kan og får lov til å gjøre. Han kan drepe, være en skikkelig mannssjåvinist, kjøpe sex og dop osv. osv. Men å begå feil som går ut over ens egne barn, blir betraktet som en dødssynd. Selv om
det er noe de fleste av oss gjør hele tiden. Vi vil gjerne, men klarer ikke alltid å være nok til stede. Vi har vanskeligheter med å se barnas problemer, fordi vi ofte har nok med våre egne. Vi velger altfor ofte den enkle veien og ser heller mellom fingrene og har det hyggelig enn å ta konflikten, hvilket for mange av oss ender med at vi står maktesløse foran våre barns tenåringsår. Det er blant annet det jeg vil skildre i Fabians privatliv. Derfor sender han f.eks. sms til sønnen sin i stedet for å banke på rommet hans, som kanskje er den enkeltstående episoden som har opprørt leserne mest. «Skam» er for øvrig et annet bra eksempel på fraværende, men helt normale foreldre, der Fabian kunne passet fint inn.
Bøkene dine har blitt omtalt som både «Nattsvermeren» møter «Seven», blandet med svensk familieangst, ulidelig spennende og underholdende pageturnere. Hva slags krim skriver du? – Mange anser det som bøker med flere thrillerelement i seg. Selv prøver jeg bare å skrive så spennende som mulig. «Spen nende» misforstås ofte som enkle b-filmløsninger. I selve verket er det rake motsetningen. Det holder ikke med biljakt og masse action for at det skal bli spennende. Man må bry seg om karakterene, overraskes og håpe at alt vil ordne seg. Gjør man ikke det, kan det heller aldri bli veldig spennende. Mine lesere har dessuten lest det meste innen krim, og jeg ser på dem som skikkelige eksperter på området. Så for å få dem til å trekke pusten, overraskes og føle at de bare må lese ett kapittel til for å se hvordan det går, krever det nye og stadig bedre løsninger.
Stefan Ahnhem
Atten grader minus
978 82 03 37170 7
ASCHEHOUG FORLAG
Oversetter: Henning Kolstad Kr 399,
Den stadig mer populære etterforskeren Fabian Risk er tilbake, i en intens jakt på en iskald drapsmann. Fabian Risk og teamet hans kjemper mot klokken i en etterforskning der ingenting viser seg å være slik det skal. Han begynner å tvile på sine egne vurderinger, og finner de ikke løsningen, kommer snart neste offer til å havne i fryseren. En bil kjører over kaikanten i Helsingborgs havn etter en voldsom biljakt. Alt tyder på at det var en ulykke, men når føreren, en itentreprenør som har blitt steinrik på mobilspill, obduseres, viser det seg at han alt har vært død i to måneder, i nedfryst tilstand. Det er vår, og nesten to år har gått siden hendelsene i Offer uten ansikt. I Helsingborgs kriminalavdeling har det vært uvanlig stille. Fabian Risk har kunnet bruke det meste av tiden sin på å lappe sammen familien. Selv om verken han eller kollegene neppe ville sagt det høyt, så begynner de å kjede seg. Når den merkelige saken med den nedfryste millionæren havner på bordet deres, kjenner alle det samme.
Dessuten skriver jeg tredimensjonalt, noe leserne får erfare i den nye boka Atten grader minus.
Du har bakgrunn fra film og tv, hvor likt er dette å skrive bøker? – Forskjellen er milevid. Når jeg skriver bøker, må jeg jo ikke bare skrive og finne på alt. Jeg må også være regissør, skuespiller, klipper, lyd- og musikkmann. Og jeg elsker det!
Vi føler som lesere at vi vet akkurat det Fabian vet, men ikke mer. Er det inspirert fra film og tv, hvor det kanskje er mer vanlig? – Det er mulig, men det er ikke noe jeg tenker på. I stedet pleier jeg å kjenne på meg når historien er riktig oppbygget, når den sitter. Før det er det nesten alltid noe som skurrer og må skrives om, og da blir det som oftest at vi og Fabian befinner oss på samme punkt i etterforskningen.
Som leser blir du skånet for de verste scenene, du fører oss fram til det brutale, men lar leseren måtte fantasere resten selv. Hvorfor gjør du det på denne måten? – Som regel er din egen fantasi veldig mye sterkere enn om du blir tvangsfôret med detaljer. Det å selv måtte skjønne og finne ut hva som har hendt, involverer også leseren på en helt annen måte. Vold i kriminallitteraturen er i det hele tatt en delikat balansegang. Flere av kollegene mine sier at de helst ikke vil ha vold med i bøkene sine og derfor holder det på et absolutt minimum. Det er en holdning jeg aldri har forstått. En kriminalhistorie handler om liv og død, og hvordan du enn vrir og vrenger på det spiller volden en sentral rolle. Jeg hører til og med kolleger si at det ikke er selve forbrytelsen som er det viktige. For meg er det som å holde humoren på et absolutt minimum i en komedie og så si at det ikke er viktig at det er morsomt.
Har du planlagt mange bøker om Fabian Risk? – Det er uten tvil det vanligste spørsmålet jeg får – og det jeg aldri svarer på.
STEFAN AHNHEM har vært manusforfatter innen film og TV i mer enn 20 år. Han har blant annet skrevet manus til noen av Sveriges mest populære krimserier som Wallander og Irene Huss.
STEFAN AHNHEM
TERJE BJØRANGER
KRIMINALITETEN har blitt råere
Kriminaliteten har blitt råere, strekker seg over landegrenser og er bedre organisert enn tidligere. Det krever helt nye egenskaper hos politiet, forteller politijurist Terje Bjøranger. I sin nye roman, Barcode, gir han oss et innblikk i en skremmende virkelighet.
Som jurist i Kripos har Terje Bjøranger bedre oversikt enn de fleste over organisert kriminalitet. For ham er saker om internasjonal barnebortføring og menneskesmugling dagligdagse problemstillinger.
– Jeg jobber med internasjonalt politisamarbeid, via for eksempel Interpol og Europol. Noen sakstyper jeg kan nevne er internasjonal barnebortføring og internasjonal etterlysning av personer som har begått alvorlig kriminalitet, forteller han.
Da Bjøranger jobbet i UDI, aktorerte han også slike saker i retten. Det kunne eksempelvis være saker som omhandlet menneskesmugling, utnyttelse av ulovlig arbeidskraft, bruk av falske dokumenter, falsk identitet, hvitvasking og heleri.
BASERT PÅ VIRKELIGE POLITIFOLK
Denne erfaringen gjenspeiles også i romanene til Bjøranger. I Barcode er det nettopp aktører som er involvert i slike saker vi møter.
– I Barcode er persongalleri, hendelser og problemstillinger i stor grad inspirert av real-life, dog ikke selve plottet. Og jeg må jo si at Charlie Robertsen er en «videreutviklet» utgave av politifolk jeg har jobbet tett sammen med.
DE VIKTIGE HISTORIENE
Bjøranger har alltid skrevet. Og han vil fortelle viktige historier. Den forrige romanen hans, Den tredje søsteren, ble oppfattet som så
En ung kvinne blir funnet brutalt drept ved Sognsvann, hun er kledd i politiuniform og har en påfallende tatovering på brystet. Dagen etter hopper en toppolitiker fra Arbeiderpartiet foran toget på Lillestrøm stasjon. Etter hvert som politietterforsker Charlie Robertsen dykker ned i disse sakene, ser han sammenhenger ingen andre er villige til å se. Robertsen og teamet hans vikler seg inn i et beksvart Oslo hvor narkotikaen flyter, og prostitusjon og menneskehandel er dagligdags.
relevant at den er brukt i undervisning både i politiet og barnevernstjenesten.
– Jeg har, bokstavelig talt, hatt hundrevis av temmelig inngående samtaler med jenter i hovedpersonens situasjon, altså utsatt for tvangsekteskap, trusler om drap, vold eller andre æresrelaterte represalier. Dette er viktige historier å fortelle.
Nå håper Bjøranger at hans nye roman åpner noen nye vinduer for leserne. Han vil vise oss en virkelighet vi ellers ikke hadde fått kjennskap til. Det er også det som får ham til å yte det lille ekstra i skrivingen, forteller han.
Politijuristen Terje Bjøranger har skrevet om etterforskeren Charlie Robertsen, som står overfor en mørk side av Oslo når han skal løse en drapsgåte.
NY DIGITAL VIRKELIGHET
Den digitale virkeligheten har endret politiets arbeidsmetoder, men også de kriminelles. Bjøranger forklarer at et av de tristeste utslagene av dette er hvor enkelt det har blitt for seksuelle overgripere å komme i kontakt med barn gjennom sosiale medier.
– Dette er nå et av hovedsatsningsområdene for politiet. Politiet må være på de samme arenaene, kjenne kodene, og helst være i forkant. Den digitale hverdagen gir selvfølgelig politiet mange nye verktøy, men samtidig gir den også kriminelle nettverk nye muligheter for både å overvåke hva politiet gjør, og å begå alvorlig kriminalitet.
… kriminalitetsformer er svært godt organisert. Og de blir råere.
Og stadig større utfordringer venter politiet, bekrefter han: – De som leser de ulike åpne vurderingene av trusselbildet, som ulike politiinstanser legger ut hvert år, vil kunne se at noen kriminalitetsformer er svært godt organisert. Og de blir råere.
Har du gjort deg noen tanker om hvordan fremtidens politiarbeid vil se ut? – For egen regning tror jeg at nettopp internasjonalt politisamarbeid, høy kompetanse på sosiale medier, herunder det såkalte «mørkenettet» – den skjulte delen av internett, vil prege hverdagen i større grad. Stikkordet for politiet er vel multikompetanse.
Bipersonene i romanen din er ofre for trafficking – kan du forsøke å beskrive hvor stort problem dette er i dagens Norge? – Personlig tror jeg mørketallene kan være store. Jeg tror ingen vet hvor stort problemet er. Trafficking, eller menneskehandel, kan gjelde både prostitusjon og tvangsarbeid. Et Europa med store økonomiske ulikheter, kombinert med redusert grensekontroll, tenker jeg gir muligheter for de som vil utnytte andre mennesker.
– For politiet reiser slike saker store bevismessige utfordringer. I noen grad vil personer utsatt for menneskehandel unngå å røpe bakmenn. Dette kan gjelde frykt for represalier, men det kan også være fordi vedkommende faktisk har det bedre i denne situasjonen enn tidligere. Særlig tror jeg dette gjelder menneskehandel knyttet til tvangsarbeid.
– Bildet kan være svært sammensatt. Den som blir utnyttet, kan i noen tilfeller selv være skyldig i å utnytte andre. Det oppstår avhengighetsforhold det kan være vanskelig å bryte opp, avslutter han.
TEKST: MARIA MYRVOLL • FOTO: AGNETE BRUN
TERJE BJØRANGER (f. 1959) bor i Lillestrøm og jobber som politiadvokat i Kripos. Han debuterte i 2010 med Den tredje søsteren. Bjøranger har vært leder for Utlendingsseksjonen i Romerike politidistrikt i fem år, og han har i flere år jobbet i UDI med temaer som tvangsekteskap og æresrelatert vold.
TERJE BJØRANGER
JESPER STEIN
Dansk rettskrim
Axel Steen nærmer seg bunnen i stor fart, og går til ytterligheter for å renvaske seg og redde omdømmet sitt. Og for sent går det opp for ham at ekskona Cecilie har en avgjørende rolle i saken.
Bydelen Nørrebro i København danner rammen om Jesper Steins krimserie om den hardkokte og kompromissløse førstebetjenten Axel Steen. Oppklaringsarbeidet, jakten på forbryterne og det kaotiske privatlivet hans som fraskilt og far til en liten datter, fortelles i en realistisk, rå og til tider poetisk tone. Akrash1 er tredje bok i serien.
Det som først og fremst synes å fascinere Jesper Steins mange lesere, er personene han skildrer. Med sine troverdige skildringer av en plaget etterforsker med fargerike Nørrebro som bakteppe, er Jesper Stein på kort tid blitt en av Danmarks mest populære forfattere. Han er også solgt for oversettelse i mange land.
Inspirasjonen henter han fra saker han har opplevd i sine ti år som rettsreporter, utenlandske saker han har lest om og naturlig nok fra sitt daglige liv i byen han har bodd i 30 år – København. Det er denne urbane virkeligheten som finner veien inn i hans bøker. Siste bok (nummer fire) i Axel Steen-serien, Aisha, ble nylig belønnet med den danske bokhandlerprisen «De Gylne Laurbær».
«På Politihøyskolen lærer de elevene hvor viktig det er at de ikke tar arbeidet med hjem. Man skal være distansert, unngå at det hele blir personlig. For meg MÅ det være personlig. Jeg setter meg i offerets sted, jeg føler meg som deres siste sjanse for å oppnå rettferdighet og fred.»
TEKST: ALEXANDER OPSAL • FOTO: WWW.POLITIKENSFORLAG.DK
1 Ordet « AKRASH » er ghettoslang for politi.
Jesper Stein
Akrash
978 82 4191416 4
VIGMOSTAD & BJØRKE
Oversetter: Tore Sand Kr 349,
Førstebetjent Axel Steen havner i vanskeligheter da sjefen hans, Jens Jessen, mottar et tips om at den russiske mafiaen har klart å infiltrere den danske politietaten. Jens Jessen begynner diskré å sirkle inn den såkalte muldvarpen, og sitter til slutt med en liste over fem mistenkte. En av disse personene er Axel Steen. Livsstilen hans, og den tette kontakten med Nørrebros gjengmiljø, gjør ham ekstra utsatt.
Berlingske Tidende «««««
Jyllands Posten «««««
Flensborg Avis «««««
Dagbladenes Bureau «««««
JESPER STEIN (f. 1965) har lang erfaring som journalist. Han jobbet blant annet som retts og kriminalreporter i Morgenavisen JyllandsPosten i mange år før han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2012 med Uro, den første boken i serien om Axel Steen. Siden 2015 har han vært forfatter på heltid.
JESPER STEIN
Kriminelt GODT SAGT
Det er ikke sant at jeg ikke hadde noe på. Jeg hadde på radioen. Marilyn Monroe
Jeg drikker for mye. Forrige gang jeg tok en urinprøve, var det en oliven i urinen min.
RODNY DAGNERFIELD
Jeg drikker aldri vann på grunn av de ekle tingene fisk driver med i det. W.C. FIELDS
I den sovjetiske hæren skal det mer mot til å trekke seg tilbake enn å rykke fram. JOSEF STALIN
Jeg har gitt beskjed om å vekkes hvis det skulle inntreffe en nasjonal krisesituasjon, selv om jeg sitter i et møte. RONALD REAGAN
Jeg har sluttet å drikke, men bare når jeg sover.
GEORGE BEST
Vi har felles bankkonto, Stein og jeg, han setter inn, og jeg tar ut.
ÅSA RYTTER EVENSEN
Bare fordi ingen klager, er det ikke sikkert at alle fallskjermer er perfekte.
BENNY HILL
Mosjoner daglig. Spis sunt. Dø uansett .
UKJENT
Det er kun ett spørsmål det ikke går an å svare på: Hva er det du gjør med min kone.
MIGUEL DE CERVANTES
Det er så avslappende å gå ut med min ekskone, for hun vet allerede at jeg er en idiot.
WARREN THOMAS
De fire ordene du helst ikke vil høre når du ligger med noen er: «Kjære, jeg er hjemme.»
KEN HAMMOND
Jeg vil ikke oppnå udødelighet gjennom arbeidet mitt. Jeg ønsker å oppnå det ved ikke å dø.
WOODY ALLEN
Jeg hadde et hatkjærlighet-forhold til mannen min. Han elsket meg, og jeg hatet ham.
ZSA ZSA GABOR
EYSTEIN HANSSEN
En forfatters forbannelse
Da Eystein Hanssen gjorde research til sin siste roman, Jaget, snakket han med etterretningsfolk og beveget seg i nye og
mørke kroker av internett.
Det er alvorlige temaer i Eystein Hanssens roman denne gangen. Det er heller ikke tilfeldig. En forutsetning for at Hanssen skal skrive gode tekster, er nemlig at det ligger et ekte engasjement i bunnen. I Jaget er han inspirert av de store strømningene i verden: – Vi lever i usikre tider med mye fiendskap. Steile fronter, politisk hatretorikk. Det er viktig at også spenningslitteraturen forsøker å speile hvor dette fører oss hen, hva det gjør med oss, hva som er årsakene til at det har blitt slik , sier Hanssen
Vi lever i usikre tider med mye fiendskap. Steile
fronter, politisk hatretorikk.
Det er viktig at også spenningslitteraturen
forsøker å speile hvor dette fører oss hen.
Å kunne ta tak i så omfattende temaer har krevet usedvanlig mye arbeid fra Hanssens side. Mange tekniske detaljer og faktakunnskap fra Norge, men også fra Midtøsten, utgjør bakteppet i Jaget, som åpenbart er bygget på grundig research.
– Selv om historien er fiksjon, henter den som all annen litteratur inspirasjon i virkelige hendelser. Med et såpass tidsaktuelt tema har jeg brukt mer tid enn ved tidligere utgivelser på research og kildekontakt. Faglitteratur, mange timer på de mørkere krokene av internett og samtaler med personer som jobber med etterretning og sikkerhet , er de viktigste inspirasjonskildene, fortsetter han
Hva var det mest interessante du fant ut mens du holdt på? – Ja, hvor skal jeg begynne … Som alle andre krim- og spenningsforfattere er jeg en nerd etter all faktisk informasjon som kan gi en historie troverdighet og spenning. Slik sett blir all research interessant. Men hvis jeg skal velge ut én ting, må det være hvor enkelt det nå er å overvåke noen. I prinsippet blir alt vi foretar oss lagret et sted. Det betyr samtidig at andre kan finne informasjonen og bruke den mot deg.
Var det noe som overrasket deg? – De mest overraskende tingene har jeg lovet å ikke snakke om.
Hovedkarakteren til Eystein Hanssen er politietterforskeren Elli, en skikkelig tøff karak ter. Hun er halvt norsk, halvt thai og med svart belte i karate. Dette er den sjette romanen Hanssen har skrevet med Elli i hovedrollen. Etter hvert som tiden går, har også Ellis karakter utviklet seg.
Liket av en mann driver til overflaten i Bjørvika. Sporene leder Elli til etterretningsmiljøet. Samtidig, i Libya, kjemper flyktningen Basma og hennes to barn for en plass på båtene over Middelhavet. Ellis etterforskning peker mot en mann beredskapstroppen Delta allerede har anholdt. Først når Basma ankommer Norge, faller brikkene på plass. Noen har forferdelige planer i Oslo. Elli er byens eneste håp.
– Elli har blitt mor til datteren Mali, så nå må hun ta hensyn til at et lite menneske er helt avhengig av henne. Det preger alt hun foretar seg. Mot slutten har hun likevel ikke noe valg, og må våge mer enn noen gang før.
Å skrive om Elli krever også innsikt i hvordan en kvinnelig etterforsker tenker. Hanssen innrømmer at det er utfordrende å skrive om en kvinnelig hovedkarakter.
– Det er det jo, men jeg har heldigvis Harriet Karoliussen som redaktør og kona Tonje som gode korrektiver i manusprosessen. Noen sider ved kvinneuniverset vil en mann aldri klare å lære seg helt, men jeg syns det går framover med forståelsen for hver bok.
Eystein Hanssen Jaget
Jeg er velsignet (alternativt forbannet) med et hode der historiene bare kverner og går hele tiden.
Tenker du ofte på Elli? – Ja, hver dag. Hun har blitt en del av livet, et menneske jeg relaterer hendelser og erfaringer til.
Eystein Hanssen er allerede i gang med en ny roman, og har skisser klare til to nye historier. Inspirasjonen til nye historier finner han overalt.
– Jeg er velsignet (alternativt forbannet) med et hode der historiene bare kverner og går hele tiden. Observasjoner, opplevelser, samtaler, nyheter, tv-serier – alle inntrykk, egentlig – trigger nye ideer til scener, plot og historier. Utfordringen er å få med seg alt som foregår i hjernen før det skyves ut av neste idé.
Vi elsker å lese dine krimromaner, og du er en av de mest populære forfatterne på lyttertjenesten Storytel. Men hvilke forfattere er det som inspirerer deg? – Alle typer litteratur inspirerer. Men siden jeg med årets bok beveger meg litt i grenselandet opp mot etterretningsthrilleren, er det fristende å nevne John le Carré, Robert Harris og Don Winslow.
TEKST: MARIA
MYRVOLL • FOTO: AGNETE BRUN
EYSTEIN HANSSEN (f. 1965) er vokst opp på Gjøvik, bor nå i Oslo og har tidligere jobbet som TVprodusent og journalist. Nå jobber han som kommuniksjonsrådgiver og forfatter. Hanssen debuterte i 2010 med De ingen savner, den første boken om politietterforsker Elisabeth Sunee Rathke, eller bare Elli. Halvt norsk, halvt thai og med svart belte i karate. Jaget er den sjette romanen om Elli.
EYSTEIN HANSSEN
Mysteriet HORST
JØRN LIER HORST
I gjennomsnitt selges det en Jørn Lier Horst-bok annethvert minutt i dette landet. Hvordan forklarer han denne gåten?
Der inne lå han. Bak den døra der. Han hadde kjempa en kamp på liv og død, bokstavelig talt. De hadde slåss i alle rom; huset var endevendt, møbler var velta, ting var kasta rundt.
Jørn Lier Horst hadde hentet meg i Larvik; den svære, svarte bilen sto og ventet ved stasjonen, og straks toget stoppet og dørene åpnet seg, steg han ut av bilen; han hadde utseendet til en politimann: svære hender og svære føtter, et svært hode oppå en bred rygg. Han strekte ut neven og hilste med blide, smale øyne og så satte han seg bak rattet og lot bilen gli ut av den trøtte, lille Vestfold-byen.
– Ja? sa han. – Du ville se huset der Ronald Ramm ble drept? Det ligger like borti veien her.
… han hadde utseendet til en politimann: svære hender og svære føtter, et svært hode oppå en bred rygg. Han strekte ut neven og hilste med blide, smale øyne
Horst lar bilen trille sakte ned den vesle bakken på Rødberg, et tettsted midt mellom Larvik og Stavern. Han krummer nakken og studerer det vanskjøtte huset; det er lite og avlangt, vinduene er store og svarte. Ingen gardiner, ingen lys der inne bak sprossene.
– Det var ikke snakk om noe innbrudd, sier Horst. – Antakelig hadde
drapsmannen ringt på. Antakelig ble døra åpna. Antakelig kjente de hverandre, morderen og offeret. Men hva som skjedde straks gjesten var innafor dørstokken, det er et mysterium. Kanskje leita drapsmannen etter noe. Kanskje hevna han seg, kanskje hadde de en historie som gikk langt tilbake. Jeg veit ikke.
Horst dunker handa forsiktig mot rattet.
– Det er akkurat dét, sier han.
– Hva da?
– Vi snakka om det i flere år nede på kammeret. Løsninga ligger her ett eller annet sted, sa vi. Når vi finner svaret, kommer vi til å si: ja, selvfølgelig.
– Men det svaret, det kom aldri?
– Nei. Det jeg veit, er at basketaket endte der. Bak inngangsdøra. I vindfanget. Der blødde han ihjel.
Jørn Lier Horst har stoppa bilen i veikanten, ved et gammelt, grønnmalt gjerde. To katter jager hverandre gjennom den gjengrodde hagen som en gang tilhørte enkemannen Ronald Ramm. I hagen står skrotet stabla på to tilhengere: madrasser, gamle vinduer, brukne skapdører, panelovner, kasser med søppel. Huset var kanskje kremgult en gang, nå er det skittent og skjoldete; det er sopp i kledninga, skoddene flasser, de fillete markisene flagrer i den sure vinterbrisen.
– Jeg pleier å si at det var her, sier Jørn Lier Horst og lar blikket panorere rolig over det triste huset. – At det var akkurat her, den 8. desember, 1995, at alt sammen starta.
Når Horst sier alt sammen, så er det vel både karrieren som etterforsker og
forfatter han sikter til. Han skulle jobbe som politimann i Larvik i 19 år. Etter åtte av dem skulle han begynne å skrive litt på si, først romanen Nøkkelvitnet, en historie om politietterforskeren William Wisting som etterforsker et drap som likner drapet på Ronald Ramm. Deretter skulle det komme en bok i året om denne Wisting, og gradvis skulle Jørn Lier Horst bruke mer av tiden sin på bøkene sine, før han i 2013 skulle bestemme seg for å si opp og vie all sin tid til skrivinga, og snart skulle forfatterskapet omfatte elleve romaner, tjueen barnebøker, fem teateroppsetninger, to faktabøker og to TV-serier. Vi kjører opp på hovedveien, svinger sørover, passerer en fotballbane som ligger helt nede i vannkanten.
– Jeg hadde ikke vært ansatt i Larvik mer enn i noen få dager, og jeg hadde aldri vært et åsted. Det er vel derfor jeg husker alt dette så godt, sier Jørn Lier Horst. Jeg var på egentlig på Orden. Men så ringte sjefen min en ettermiddag. Sa jeg måtte komme inn på stasjonen. De trengte en til å holde vakt. Utenfor et åsted. Han var kort på telefonen. Jeg kjørte inn, fikk en uniform, en tjenestebil og en kort orientering. Mann sånn og sånn, død sånn og sånn. Naboer hadde fattet mistanke fordi postkassa hadde fylt seg opp og utelyset sto på om dagene.
Horst smiler.
– Det hører vel med til historien at mannen som briefa meg, var svigerfaren min, sier han. – Jeg hadde gifta meg med Beate den våren; det var sånn jeg hadde havna i Larvik.
JØRN LIER HORST
KRIM-SERIENE TIL JØRN LIER HORST
WISTING-serien
CLUE-serien
Nøkkelvitnet (2004), Felicia forsvant (2005), Når havet stilner (2006), Den eneste ene (2007), Nattmannen (2009), Bunnfall (2010), Vinterstengt (2011), Jakthundene (2012), Hulemannen (2013), Blindgang (2015), Når det mørkner (2016)
Jørn Lier Horst er fra Bamble. Yngste sønn i en familie på fire. Faren var mekaniker, mora hjemmeværende, storebroren skulle bli rørlegger. Vesle Jørn var glad i å lese, han var glad i hørespillene på radioen, han dikta til og med videre på dem i ventetida mellom episodene, men det var aldri snakk om at han en gang skulle bli forfatter. Ikke politimann heller, for den saks skyld. Han gikk i speideren, og i den grad den unge Jørn hadde konkrete planer for framtida, så var det å bli kokk. Han skulle jobbe på cruiseskip, han skulle seile over havene, se verden. Men så vokste han på seg en hang til å bli sjøsjuk, og etter militæret tok han jobb som nattevakt på Skjærgården hotell og badepark i Langesund. Og der, en begivenhetsløs natt bak resepsjonsdisken, kom han i skade for å velte en kaffekopp ut over ei avis han satt og leste. Og da han løfta opp koppen, hadde den utslåtte kaffeskvetten danna en ring rundt en annonse.
De var ute etter mennesker som evner å tenke annerledes når andres tanker har låst seg. Det var den typen folk de var ute etter.
– Den var fra politihøyskolen inne i Oslo, sier Jørn Lier Horst. Jeg husker setningen. De var ute etter mennesker som evner å tenke annerledes når andres tanker har låst seg. Det var den typen folk de var ute etter. Jeg leste den setningen mange ganger. Mennesker som evner å tenke annerledes. Ja. Jo. Jeg kjente meg liksom igjen. Jeg hadde ikke tenkt på det sånn før, men det slo meg at akkurat det kunne jeg.
– Så søkte du?
– Jeg søkte, og jeg kom inn, og jeg flytta inn på politiskolens internat i Industrigata i Oslo. Og etter at jeg
hadde gått der noen måneder, så sendte mora mi meg ei bok.
– Av Henning Mankell?
– Ja, du har hørt den historien før, ja? He-he. Ja, jeg pleier å fortelle den, jeg synes den er litt ålreit. Og for å ta det helt kort, så leste jeg den boka og tenkte at sånn vil jeg bli. En sånn etterforsker. Som Kurt Wallander. Og det høres litt rart ut, kanskje?
– Ja.
– At man vil bli som en roman karakter.
– Ja.
– Men det var ikke det at Wallander var plaget og fordrukken og tjukk og bitter, altså. Det var ønsket hans om å forstå forbryterne. Det er jo som heter at man jager et monster og finner et menneske, ikke sant. Og det er det jeg mener: Wallander følte omsorg for forbryterne også, han ønsket forstå dem, og det gjorde ham til en god etterforsker.
Vi kjører inn på festningsområdet i Stavern. Horst leier et kontor i en gammel militærbrakke. Politihøyskolen holder også til her, og nå, tre år etter at han sluttet i politiet, holder Horst seg oppdatert på nye etterforskningsmetoder i deres felles kantine. Han parkerer utafor ei lang, gul trebrakke.
Jørn Lier Horst smiler.
– Du har vel fått med deg hvordan jeg begynte å skrive, kanskje?
– Ja.
– Det er sant, altså. Det var den kvelden jeg pælma en krimroman i veggen fordi jeg syntes den var så dårlig. Og kona mi sa: Hvis du trur du kan gjøre det bedre sjøl, så synes jeg du skal begynne med en gang. Og det gjorde jeg også. Den samme natta.
– Hvilken roman var det du kasta i veggen?
– Nei, det kan jeg nesten ikke si.
– Men var den norsk?
– Ja, det var den.
Den opprinnelige planen var å skrive den ene boka, dels for å bevise
overfor kona si at han kunne skrive en bedre krim enn den han kastet veggen, dels for å få Ronald Ramm-saken ut av systemet. Men før Jørn Lier Horst visste ordet av det, var han solgt til England og Slovakia og Thailand og Island. Han ble æresmedlem i South Asia Association of Crime Writers, han leste for tusenvis av mennesker på et slott i Jaipur i India, han mottok utmerkelser av politiutdanninga i Polen. Snart var Jørn Lier Horst oversatt til tretti språk. Han mottok Glassnøkkelen for Nordens beste kriminalroman. Han fikk Bokhandlerprisen av kulturminister Anniken Huitfeldt, og da, da han satt i salen, i en skinnende blank blazer, så tenkte Jørn Lier Horst at det kanskje var forfatter han var, ikke politimann.
Vi går opp en mørk trapp. Ved ei dør henger et lite skilt i imitert messing. JØRN LIER HORST – WILLIAM WISTING står det. Og under: KONTORFELLESSKAP. Kontoret hans er lite, mørkt og overfylt. På veggene henger kart og avisoppslag fra gamle drapssaker. Hyllene er fylt med lovsamlinger, fagbøker fra politiet, kriminallitteratur, statuetter og politiredskaper: håndjern, en kikkert, ei remse fra en politisperring.
– Jeg har ikke noe å by på altså, verken av vått eller tørt, sier han og rydder en bunke barnebøker vekk fra en stol.
Jørn Lier Horst åpner en bærbar datamaskin.
– Egentlig skriver jeg bøkene mine i Excel, sier han, før jeg skriver dem i Word. Han trekker en tjukk finger bortover skjermen.
– Hver kolonne er et kapittel, og nedover her skriver jeg stikkord for handlingen. «Wisting har glemt pizzakvelden». «Spørre Line om tilgang til VGs tekstarkiv». Og så har jeg noen faste rader bortover her; det er tid og sted, det er været, hvilke karakterer som er involvert i de ulike scenene. På den måten bygger jeg et skjelett av handlinga.
Horst setter seg tilfreds tilbake.
– Er det ikke litt – kjedelig?
– Kjedelig? Å, he-he, nei, det er ikke kjedelig. Eller – hva mener du?
– Ja, denne enorme ordenen, dette systemet?
– Jeg synes nå dette er ganske surrete, jeg da, sier Jørn Lier Horst og ler.
– Det står ikke hvem som er morderen her?
– Hå-hå, nei. Han har jeg her! sier Horst og banker en knoke mot panna. Det er jo ikke sånn at jeg trenger å minne meg sjøl om hvem som er morderen!
Jørn Lier Horst smiler. Han sier at det han koser seg aller mest med, er arbeidet med å få tannhjulene til å klikke på plass. Til å få denne veven av
Og så husker jeg den merkelige følelsen som steig i meg mens jeg gikk fra rom til rom og så hvordan dødskampen hadde utspilt seg.
villspor og ledetråder til å vokse sammen til en større helhet. Historien foran oss, som ligger strødd utover i det lysende grønne og hvite Excel-dokumentet, vil til høsten bli Jørn Lier Horsts tolvte roman om William Wisting. Den er løselig basert på den såkalte Kristin-saken. Ei tolv år gammel jente ble funnet drept i Stavern. Politiet pågrep etter endel fram og tilbake personen Horst mente var drapsmannen. Han ble siktet og dømt, men frikjent i ankesaken og levde 17 år i frihet; han bodde i Sverige, i Estland, og til slutt flytta han tilbake til Larvik. – Det var skremmende egentlig, hvor sikker jeg var, sier Jørn Lier Horst.
– Vi hadde jaget en barnemorder, og vi hadde tatt ham, men så måtte vi la ham gå. Det var forferdelig frustrerende, jeg
lå våken mange, mange netter, og selv om jeg hadde en god del kontakt med Roar, faren til Kristin, i årene etterpå, kunne jeg ikke drive å fortsette å leite etter bevis når han var frikjent i en høyere rettsinstans; det ville være i strid med påtaleinstruksen.
– Roar, sier du? Er du på fornavn med ham?
– Ja. I årene før morderen ble felt av nye DNA-funn, etterforsket han saken selv. Og jeg ga ham råd underveis. Og vi ble godt kjent, etter hvert. Og det var egentlig litt – hva skal jeg si – problematisk.
– Hva da?
– Det plaget meg at jeg tilbragte tid med pårørende etter de forferdeligste forbrytelser, samtidig som jeg skrev krim, for å underholde folk. Jeg sa det til Roar. At jeg syntes det var vanskelig. Og vet du hva han sa da? Vi har alle romanene dine hjemme i bokhylla, sa han! Vi leser dem og snakker om dem, sa han. Og faktisk finner vi trøst i dem, sa han. For i bøkene dine, så finner William Wisting morderen til slutt. I bøkene dine blir det orden i kaoset.
Jørn Lier Horst lukker laptopen.
– Jeg fikk en tekstmelding av kona di, sier jeg.
– Ja, du gjorde vel det, sier Horst.
– Jeg siterer: Som ektemann kan han ofte være vanskelig å få kontakt med, fordi han lever i en boble.
– Ja.
– Ja?
– Jeg kan ikke si noe annet enn at hun har helt rett i akkurat det. He-he. Før satt jeg jo hjemme og skrev, ikke sant. Jeg hørte ikke etter, jeg datt ut av samtaler, jeg fikk beskjeder om diverse, hente unger, kjøpe inn til middag; alt gikk inn i det ene øret og ut av det andre. At vi har holdt ut i 21 år, sier nok mest om henne. Det blir jo sagt at kreative mennesker hele tida higer etter å komme inn i flytsonen, ikke sant. Inn i den kreative bobla, helt uten forstyrrelser utenifra. Men for meg...
Vi hadde jaget en barnemorder, og vi hadde tatt ham, men så måtte vi la ham gå.
Jørn Lier Horst ler.
– For deg?
– For meg er det en evig kamp å komme ut av den.
Han ser på klokka og spør når toget mitt går. Om jeg vil at han kjører meg til stasjonen i Larvik. Skumringa har allerede begynt å legge seg over de gamle militærbrakkene. Det er lite trafikk nordover. Tettstedet Rødberg, der Jørn Lier Horst ble bedt om å vokte Ronald Ramms blodige lik for drøyt tjueen år siden, ligger søvnig i ei skråning ned mot Oslofjorden.
– Det var kaldere da enn nå, sier Horst stille. – Jeg husker at jeg var kald på beina. Jeg husker at jeg fikk sette meg inn i bilen til en erfaren etterforsker. At vi satt der og så at liket ble båret ut. Og at han snudde seg mot meg og spurte om jeg ville være med inn.
– Hva husker du mer?
Jeg husker at jeg stakk hendene i lommene da vi gikk inn der. For å ikke komme borti noe, ikke ødelegge bevis. Det hadde jeg lært på politihøyskolen. Og så husker jeg den merkelige følelsen som steig i meg mens jeg gikk fra rom til rom og så hvordan dødskampen hadde utspilt seg. Jeg veit ikke hva det var. Det likna følelsen av avmakt. Kanskje var det et slags sinne jeg følte også. Kanskje sorg. Men ikke helt, heller. Det er rart. Jeg har aldri helt greid å sette ord på følelsen av å gå sånn, i en morders fotspor.
Jørn Lier Horst har stoppet utenfor Larvik stasjon. Han trekker pusten og sier: Mest av alt likner det på sult.
TEKST: JOACHIM FØRSUND FOTO: NORDSVEENFOTO.NO
OM JØRN
Årets festivalforfatter er
Jørn
Lier Horst.
Vi har bedt noen forfattere og krimeksperter å uttale seg om ham.
TOM EGELAND
I tillegg til å være en knakende kjekk kollega, er Jørn blitt en av våre fremste krimforfattere. Alltid en fryd å lese en ny Wisting-bok.
GUNNAR STAALESEN
Politietterforskeren som ble krimforfatter. Ikke den første, men neppe den siste heller. Solid grunnlag for troverdige historier.
TORKIL
DAMHAUG
ASBJØRN
SLETTEMARK
Man trenger kanskje ikke ha erfaring fra politiet for å skrive politikrim, men det hjelper jommen meg. William Wisting kommer rett ut av Jørn Lier Horsts inngående kjennskap til politirutiner, metoder og måter å tenke på, og det gjør ham til en av de aller mest troverdige romanfigurene i norsk krimlitteratur.
Jørn har brakt den realistiske, norske krimromanen til et nytt nivå. Han vet nøyaktig hvor detaljert han bør gå til verks når han skal beskrive politiets arbeid, og han kombinerer det med et stort litterært talent.
SIDSEL
DALEN
Jeg har aldri møtt en forfatter som har gitt ut åtte bøker i løpet av et år, bortsett fra Jørn. Og han leverer hver gang: En historie som holder leseren fast i sitt grep.
CHRIS
TVEDT
Jørn er beviset på at det kan lages strålende krim med enkle virkemidler. Alt som trengs er en sympatisk politimann fra Larvik og en solid dose skrivehåndverk.
EYSTEIN
HANSSEN
Jørn Lier Horst er en raus og hjelpsom kollega. Bøkene hans setter standarden for norsk politikrim. William Wisting puster hovedpersonen i favorittforfatter Michael Connellys bøker, Harry Bosch, i nakken.
TORBJØRN
RØE ISAKSEN
Da jeg gikk på skolen leste vi Pelle og Proffen, nå snakker alle om CLUE-serien.
NILS
NORDBERG
En av de fremste blant dagens norske krimforfattere!
Sterk følelse av troverdighet, empati for karakterene, og en behersket skrivestil som aldri henfaller til det sensasjonslystne.
FREDRIK WANDRUP
Hvis jeg noen gang blir mistenkt for et eller annet kriminelt, skulle jeg ønske Jørn Lier Horst var tilbake i politiet. Han er sindig, lattermild, vennlig, åpen og skarpsindig. Men han har gjort det riktige og blitt forfatter på heltid. Med suksess. Couldn’t happen to a nicer guy.
«Den beste svenske kriminalromanen noensinne»
Arne Dahl har forlatt det politiske og samfunnsaktuelle, og funnet fram til noe tettere og mørkere, der grensene mellom det onde og det gode nærmest er utvisket …
Arne Dahl var egentlig bare et eksperiment. Men Jan Arnald, som forfatteren egentlig heter, forelsket seg hodestups i krimsjangeren. Og siden har det vært Arne og Jan. Men da Utmarker skulle skrives, måtte Arne Dahl gjenoppfinnes. Det er litt av en ny start han har fått, for Utmarker har fått strålende kritikker. Sydsvenskan har omtalt boka som «den beste svenske kriminalromanen noensinne».
Det jeg derimot ikke hadde prøvd, var noe adskillig tettere, mer innadvendt, en psykologisk thrillerform.
Arne Dahl er et pseudonym. Hvorfor har du valgt å skrive krimbøkene dine under pseudonym? – Jeg begynte å bruke pseudonymet i 1998, i forbindelse med at den første krimboken kom ut, og i 1998 var jeg aktiv som Jan Arnald (det egentlige navnet mitt) som
skribent på en mengde vidt forskjellige områder. Arne Dahl skulle være adskilt fra all den andre skrivingen min og var opprinnelig tenkt som et tiårsprosjekt, ti krimbøker på ti år. Deretter skulle det være slutt, og jeg skulle vende tilbake til det vanlige forfatterskapet mitt. Man kan kalle det et eksperiment. Men så ble jeg forelsket i krimsjangeren og ville ikke slutte i det hele tatt. Altså fikk Arne Dahl leve videre.
En svensk programleder påsto at du forener popkulturen og finkulturen. Hva synes du om den karakteristikken? – For meg er det en av de fineste karakteristikkene man kan få.
Er det så enkelt som at Arne Dahl representerer popkulturen og Jan Arnald finkulturen? – Jeg tror ikke det. Det er snarere Arne som trekker tradisjonelt finkulturelle elementer inn i popkulturen, mens Jan gjør det motsatte. Det er ikke noe bra ved å isolere finkulturen.
Kjemper de to mot hverandre som børs og katedral? Eller lever de harmonisk side om side? – Haha. Det pågår
selvfølgelig en mindre maktkamp hele tiden, men jeg ser det heller som at de overvåker hverandre og sørger for at den andre aldri tar noen billige snarveier, hverken langs børs- eller katedralveien.
Er den ene sjalu på den andre? – Jan skulle nok gjerne ha skrevet litt oftere, Arne legger beslag på en veldig stor del av tiden akkurat nå. Men alt går i sirkler, og noen særlig sjalusi finnes ikke. Jan vet at hans tid kommer, han vaker i sivet.
Du har skrevet imponerende 11 kriminalromaner om A-gruppen og 4 i Opcopserien. Når besluttet du å la Paul Hjelm og gjengen få en pause? – Mot slutten av Opcop-serien, mens jeg skrev bok nr. 15, innså jeg at det for øyeblikket ikke var mulig å utvikle romanfigurene særlig mye mer. Alt var blitt veldig stort, nærmest globalt, og jeg følte at jeg trengte å redusere dimensjonene og oppdage nye hovedpersoner.
TV-serien som er basert på bøkene om A-gruppen, har blitt til en gedigen Netflix-suksess i 3 sesonger. Hvordan gikk det til? – TV-serien, som jo har
ARNE DAHL
den stilrene tittelen Arne Dahl, ble skapt først da alle bøkene om A-gruppen var utgitt, så produsentene hadde jo et betydelig materiale å jobbe med. Man bestemte seg for en stor satsning på 2 x 90 minutter per bok (de fem første), og det ble en internasjonal produksjon som gikk hjem omtrent overalt på jordkloden, fra Japan til Latin-Amerika over BBC. Så ble det laget en ny serie av de fem siste bøkene, som var litt mindre trofast mot bøkene.
Utmarker er ny bok i en helt ny serie. Hvordan fikk du ideen? – Jeg visste at hvis jeg skulle fortsette som krimforfatter, måtte jeg til en viss grad gjenoppfinne Arne Dahl. Jeg hadde ført en bestemt type kollektiv fortelling så langt det var mulig; Opcop-serien er en veldig polyfon historie, svært samfunnsaktuell og med globale ambisjoner, en masse politifolk, temaer og handlingstråder. Det jeg derimot ikke hadde prøvd, var noe adskillig tettere, mer innadvendt, en psykologisk thrillerform, en usikrere fortellerstil der det var vanskeligere å skille ondt fra godt. Og ut fra de forutsetningene så jeg for meg en enkel avhørsscene, nærmest klassisk, i et isolert avhørsrom. En politimann avhører en kvinnelig mistenkt og aner intet ondt. Men så begynner de tilsynelatende naturgitte maktforholdene langsomt å endre seg, til de er snudd
Siktemålet er alltid alvorlig.
Det er aldri et enkelt ønske om å underholde som driver meg.
helt rundt. Sånn ble denne boken født. Her introduseres duoen Sam Berger og Molly Blom. Hvordan fant du frem til dem? – Berger er litt mer av en klassisk etterforskertype enn jeg pleier å bruke – han er nærmest det jeg har prøvd å unngå i femten bøker: en skilt middelaldrende politimann som lever for jobben. Det var nettopp den typen mannlig figur jeg trengte; en som ut fra en tilsynelatende naturgitt maktposisjon tvinges inn i dypet av seg selv for å kunne forandre seg. Og så, som motparten hans,
Arne Dahl
Utmarker 978 82 02 535377
DAMM Kr 379,
Ellen Savinger er 15 år, og hun har vært forsvunnet i tre uker. Sam Berger frykter at hun har blitt offer for en seriemorder, men kollegaene i stockholmspolitiet vil ikke lytte: Ingen kropp, ingen forbrytelse.
Så kommer Sam i kontakt med mystiske Nathalie Fredén, som viser seg å ha uventet innsikt i saken. En historie med uhyggelige forgreininger til Sams eget liv toner frem, og plutselig er det jegeren selv som blir jaget. Og i utmarkene venter en sannhet som altfor mange har interesse av å skjule.
trengte jeg en kvinne som til å begynne med er ytterst upålitelig, som spiller roller og bytter identiteter. Slik ble Sam og Molly født, og deres ytterst motvillige samarbeid ble så spennende at jeg forsto at jeg var på sporet av en ny serie.
Flere har påpekt at Utmarker er mørkere og råere enn dine tidligere krimbøker. Du går dypere ned i enkeltskjebnene. Kan du forklare denne psykologiske dreiningen? – Jeg tror at jeg ikke bare hadde fått nok av samtidspolitikk og store kollektiver, men også av idealisme, til en viss grad. Det er et litt mørkere menneskesyn i Utmarker. På en eller annen måte var det blitt vanskeligere og vanskeligere å tro på så tross alt gode personer som Paul Hjelm og Kerstin Holm. Det er vanskeligere å elske Sam Berger og Molly Blom. Jeg trengte et annet perspektiv, der vi ikke kunne vite med sikkerhet hva slags mennesker dette var, hvor pålitelige de var, hvor gode eller onde de var. Jeg trengte deres indre mørke. Og kanskje lesernes kjærlighet til disse to kan bli enda større …
Har du stort sett et alvorlig siktemål med bøkene dine? Hvor viktig synes du det er at en krimbok speiler samtiden og samfunnet? – Siktemålet er alltid alvorlig. Det er aldri et enkelt ønske om å underholde som driver meg. Derimot har jeg oppdaget hvor viktig underholdningsmomentet er for å få fram det alvorlige. Før var det mer sosialt innrettet, til og med mer politisk, nå er det et annet slags alvor jeg vil få fram. Et mer eksistensielt, kanskje. Men helt upolitisk blir jeg nok aldri …
Har krimforfattere et ansvar for å beskrive tidsånden? Som varslere? Samfunnskritikere? – Det synes jeg ikke. Ikke i seg selv. Men det er det eneste som interesserer meg. På bokmessen i Göteborg hadde jeg en lengre samtale med en prest i den svenske kirken som bestemt hevdet at krimforfatterne til en viss grad har overtatt presteskapets rolle som sjelesørgere. Kanskje ligger det noe i det …
TEKST:
IDA CLEVE • FOTO: SARA ARNALD
ARNE DAHL er Jan Arnalds (f. 1963) pseudonym når han skriver krimromaner. Arne Dahl har videreført sjangeren fra Sjöwall og Wahlöö. Under eget navn har han også gitt ut flere bøker. Arne Dahl har fått en rekke utmerkelser og priser for sine romaner, bl.a. det svenske krimforfatterakademiets pris i 2007 for å ha «vitalisert og utviklet krimsjangeren». Arne Dahls bøker er blitt en stor suksess i Europa, og rettighetene er solgt til 17 land. Bare i Tyskland er det solgt over én million bøker. Alle de 11 bøkene om Aguppen er utgitt av Cappelen Damm i både innbundet og pocket i perioden 2002–2011. De er også filmatisert og er tilgjengelige på Netflix.
CAPPELEN
MARTIN ÖSTERDAHL
NY, SVENSK SPENNINGSSUKSESS
Be aldri om nåde er en spenningsroman som ikke bare handler om en mordgåte, men utspiller seg i skyggen av store historiske begivenheter.
Martin Österdahl bodde og jobbet i New York under angrepene 11. september 2001. Hendelsene satte i gang en omfattende tankeprosess, og han gjenopplevde minner fra den gangen han bodde i Russland. Stemningen og opplevelsene gjorde at han begynte å skrive, og dette var starten på debutboken Be aldri om nåde Året er 1996, og det er snart valg i Russland. Pashie, en ung kvinne som jobber i et svensk firma med interesser i Russland, forsvinner plutselig i St. Petersburg. Samtidig skjer en rekke angrep på telefonnettet i Stockholm, hendelser som kan true Sveriges sikkerhet. Pashies svenske kjæreste og kollega, dykkeren og russlandsspesialisten Max Anger, drar til St. Petersburg for å lete etter sin kjære. Han finner tegn som tyder på at hun har vært på sporet av en mystisk organisasjon, en organisasjon som jobber for totalitært styresett og som planlegger et angrep motVesten. Er det de som har kidnappet Pashie?
UNDERHOLDNING MED SUBSTANS
Det blir snart tydelig for Max at tiden holder på å renne ut. Kanskje er Pashie allerede død Samtidigt innser han at det finnes en kobling mellom Pashies forsvinning og hans eget fortid. Skal han endelig komme til bunns i hvordan hans far havnet som fosterbarn på den lille øya Arholma i Stockholms skjærgård i mars 1944? Nåtid og fortid knyttes sammen på uventet vis, og Österdahl lykkes meget godt i sin målsetning om å blande action, historie og hverdagsrealisme. Max Anger er et ypperlig nytt bekjentskap for alle som liker Guillous Hamilton. – Österdahl sier at det er viktig for
MARTIN ÖSTERDAHL
ALDRI
BE OM NÅDE
Martin Österdahl Be aldri om nåde
978 82 02 53618 3
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen Kr 397,
MARTIN ÖSTERDAHL har jobbet med tvproduksjoner i tjue år og var tidligere programdirektør i Sveriges Television. Martin har jobbet og studert i Russland. I dag bor han sammen med kone og tre barn i Nacka.
ham å skrive underholdende, men med substans. «Jeg vil lære meg noe når jeg leser en roman», og det kan man skrive under på at man gjør ved å lese Be aldri om nåde!
TEKST: MARIANN FUGELSØ NILSSEN • FOTO: PIERRE BJÖRK
SAGT OM BE ALDRI OM NÅDE:
«… helt enkelt utrolig solid. Han utnytter sin personlige kunnskap om Russland på effektiv måte, og han krydrer det hele med et velformulert og klart språk.»
Borås Tidning
«… Sverige har fått en ny spenningsforfatter av rang som varmt kan anfebales alle som er interessert i sjangeren.»
BTJ
«... En spennende historie som vever sammen telekommunikasjonsbransjen, russisk politikk, spionasje og skygger av Stalin og andre verdenskrig.»
Norrtelje Tidning
«Dette er en velskrevet thriller med komplekse karakterer og stor dybde, og jeg er ganske overbevist om at det vil bli en ny lesersuksess blant krimentusiaster.»
Johannas deckarhörna (blogg)
«... Utrolig kløktig skrevet. Jeg er imponert!»
Annas deckartips (blogg)
TOVE ALSTERDAL
DYPTPLØYENDE THRILLER
Tove Alsterdals nye bok kryper under huden på deg og skildrer voldsomme krefter i menneskenes indre, samtidig som den belyser viktige samfunnsspørsmål.
Evas siste vitne er Tove Alsterdals fjerde, frittstående kriminalroman, og har i likhet med hennes foregående bøker høstet lysende anmeldelser. Hennes forrige bok, Ingen vei tilbake, ga henne Svenske Deckarakademins pris for beste bok i 2014, men det store gjennombruddet fikk hun i fjor med Evas siste vitne, som akkurat er kommet i norsk oversettelse.
Handlingen i Evas siste vitne er lagt til et idyllisk rekkehusfelt hvor det tidligere har ligget et mentalsykehus. Vi har spurt Tove Alsterdal om hvordan hun fikk ideen til boka, og hvordan hun jobber.
Handlingen i Evas siste
vitne er lagt til et idyllisk rekkehusfelt hvor det tidligere har ligget et mentalsykehus.
Når jeg får en ide, blir jeg som besatt av å få vite alt. Ofte begynner det med et sted, og en konflikt knyttet til dette stedet. Som i Evas siste vitne, hvor jeg tar utgangspunkt i et nybygd rekkehusfelt i Beckomberga, og kontrasten mellom den idyllen vi mennesker så gjerne ønsker å skape og det mørke vanviddet som også bor i oss.
I Evas siste vitne er det flere parallelle historier som driver handlingen fremover. Eva, som blir beskyldt for å ha drept sin eksmann, legger ut på en reise for å finne vitnet – en romkvinne – som kan frikjenne henne. To smågutter finner menneskelevninger i nærheten av mordstedet, og funnet av disse knyttes til det nedlagte Beckomberga mentalsykehus.
Du har selv jobbet på Beckomberga sykehus i din ungdom. Er noen av scenene i boka bygget på faktiske hendelser? – Noen av de mest gale personene jeg skildrer i boka har også levd i virkeligheten. Jeg jobbet som spesialsykepleier på Beckomberga i ganske mange år, og det har preget meg for livet. Det er noe med å ha fått innblikk i vanviddet, i menneskesinn så langt utenfor det vi anser som normalt. Når sykehuset ble stengt, havnet veldig mange av pasientene på gata, og de døde som fluer. Handlingen i boka utspiller seg i spenningsfeltet mellom det idylliske livet i nåtid og det mørke, forgangne som dukker opp igjen.
Det andre bakteppet for handlingen er romfolkets situasjon i Europa.
Kan du si litt om hvorfor du valgte å skrive om dette? – Det vekker sterke følelser i oss å gå forbi alle tiggerne på gata hver eneste dag. Det provoserer oss, vi kommer ikke unna dem. Skal vi dem penger, eller ikke? Skal vi se dem i
Tove Alsterdal
Evas siste vitne
978 82 48 91953 7 KAGGE FORLAG
Oversetter: Egil Halmøy Kr 379,
En gang var Beckomberga Europas største mentalsykehus. Nå har sporene etter det som foregikk der blitt visket bort og eksklusive boliger bygges i den samme parken. Svante Levander er en av dem som flytter inn i idyllen, sammen med sin nye kjæreste. På vei hjem fra butikken blir han knivstukket til døde. Eva, hans forhenværende kone, har fulgt etter ham den kvelden og arresteres, mistenkt for mord. Bare én person kan vitne om hva som egentlig skjedde, en romkvinne som satt utenfor butikken og tigget. Men kvinnen er sporløst forsvunnet. Når noen smågutter finner rester av menneskekropper i nærheten av åstedet, eksploderer frykten i villaforstaden. Fortidens redsler viser seg å være nærmere enn noen kunne ane.
TOVE ALSTERDAL er en av Sveriges mest anerkjente krimforfattere. Hun har også skrevet dramatikk for scene, film, radio, TV og opera, og hun arbeidet i mange år som journalist. Alle hennes bøker er hyllet av kritikerne, og Ingen vei tilbake ble kåret til beste svenske krimroman i 2014. «Spennende, velskrevet og rykende aktuell», skrev Aftonbladet om Evas siste vitne. Alsterdals bøker er oversatt til 16 språk.
øynene, eller skal vi se bort? Skal vi bli sinte på regjeringen i Romania? Kaste dem ut? Forby dem å tigge? Og så oppsto følgende tanke: Det er jo ikke bare vi som ser dem – de ser jo oss også. Og hvordan finner man en kvinne som ingen husker hvordan ser ut, som ingen vet hva heter og som tilsynelatende er sporløst forsvunnet?
Har du brukt mye tid på research? – Jeg bruker alltid veldig mye tid på research. Jeg leser alt jeg kommer over, og oppsøker mennesker som lever samme liv som dem jeg skriver om, for å forstå hvorfor de tenker og handler som de gjør. Når jeg har gjort tilstrekkelig research, begynner jeg å skrive, og så forsetter jeg å gjøre research gjennom hele skriveprosessen. Når det er på tide for mine karakterer å reise et sted, reiser jeg også dit, bor der de skal bo og lever meg så langt inn i deres situsjon som jeg kan – så på en måte kan man si at jeg lever i romanene mine mens de skrives. Da jeg skrev Evas siste vitne, la jeg ut på den samme reisen som Eva, gjennom
fem land og til Europas yttergrense ved Svartehavet.
Du har valgt å ikke ha en hovedperson som går igjen i bøkene dine, men skriver frittstående historier med nye karakterer hver gang. Er det et bevisst valg? – For meg er det selve historien som er det viktigste, og historiene mine utspiller seg på helt forskjellige steder. Jeg er heller ikke så interessert i politietterforskeren som betrakter en sak fra utsiden. Jeg synes en kriminalroman skal ligge tett opp til det store klassiske skjebnedramaet – jeg kommer jo selv fra teateret – og vil at hovedpersonene i bøkene mine skal være dypt og direkte berørt av det som skjer.
Hvilke krimforfattere inspirerer deg? – John le Carré. Jeg skriver også internasjonale thrillere, men der hans bøker handler mer om spioner og maktspill, vil jeg skrive om mennesker som kunne vært deg og meg. Og så Liza Marklund, selvfølgelig, som jeg
har jobbet sammen med i over 20 år. Men jeg lar meg like gjerne inspirere av forfattere som ikke skriver krim. Selv om jeg ikke har noe imot krim som ren underholdning, vil jeg gjerne at bøkene mine også skal fortelle store og viktige historier om hvordan det er å være menneske. Jeg ønsker å skrive i grenselandet mellom skjønnlitteratur og krim.
Kan du si litt om bokas hovedperson, Eva, og hennes forhold til eksmannen, Svante? – Det var Eva som ville skilles, men når Svante treffer en ny og yngre kvinne, begynner hun å angre. Hun oppsøker ham stadig, ringer for ofte, følger etter ham ... også den skjebnesvangre kvelden han blir myrdet. Evas reise handler ikke bare om å bli frikjent for mordet, men også om å forstå mannen hun var gift med, slik at hun kan bli fri fra fortiden og den løgnen hun levde i.
TEKST: ANNE BRITT GRANAAS
FOTO: ANNIKA MARKLUND
TOVE ALSTERDAL
av Fred Ebb, John Kander og Joe Masteroff
TORSDAG 9. MARS
14:00 Kryssforhør – nordiske kanoner
10:00 Festivalåpning
Krimfestivalen åpnes med prolog av JØRN LIER HORST og krimdikt av KNUT NÆRUM
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
10:30 Årets festivalforfatter – JØRN LIER HORST
Kjente krimforfattere, bl.a. GUNNAR STAALESEN, YRSA SIGURÐARDÓTTIR og krimeksperter forteller om sitt forhold til festivalforfatteren.
PROGRAMLEDER: TOM EGELAND
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
11:00 Offentliggjøring av de nominerte til Rivertonprisen
Tidligere president i Rivertonklubben HANS H. SKEI oppsummerer krimåret 2016.
TOM EGELAND intervjuer de nominerte til årets Rivertonpris.
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
11:45 Utdeling av Gullkulen (The Golden Bullet)
Utdeling av prisen for beste oversatte krim 2016 Gullkulen (The Golden Bullet).
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
12:00 Mestermøte HORST vs STAALESEN
Festivalforfatter JØRN LIER HORST møter GUNNAR STAALESEN
PROGRAMLEDER: ANNE GROSVOLD
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
12:45 Kryssforhør – svensk supertrio
Intervju med tre av Sveriges ledende krimforfattere:
STEFAN AHNHEM, ARNE DAHL og SOFIE SARENBRANT
PROGRAMLEDER: ASLAK NORE
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
13:15 Nordisk mestermøte
Dette blir et mestermøte med krimprisvinnere fra Norge, Sverige og Island: TORKIL DAMHAUG, ANDERS DE LA MOTTE og ÁRNI THÓRARINSSON.
PROGRAMLEDER: SARAH NATASHA MELBYE
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
Danskenes nye krimstjerne JESPER STEIN møter tre av de beste svenske krimforfatterne: TOVE ALSTERDAL, ANDERS DE LA MOTTE og MARTIN ÖSTERDAHL.
PROGRAMLEDER: FREDRIK WANDRUP
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
14:45 Sniktitt på kommende norsk krim
Flere av krimvårens bøker er ikke utgitt ennå. Her får du høre om noen av dem. AGNES LOVISE MATRE, GEIR TANGEN, LENE LAURITSEN KJØLNER, THOMAS ENGER og ØISTEIN BORGE
PROGRAMLEDER: TOM EGELAND
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
15:15 Kryssforhør – internasjonale stjerner
To av USAs ledende krimforfattere JOHN HART og PETER SWANSOn møter Sør-Afrikas krimdronning
MARGIE ORFORD.
PROGRAMLEDER: ASBJØRN SLETTEMARK
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
16:00 Tanums krimkafé
Intervjuer med tre av Krimfestivalens mest sentrale forfattere: STEFAN AHNHEM, MARGIE ORFORD og ANDERS DE LA MOTTE.
PROGRAMLEDER: FREDRIK WANDRUP
ÅSTED: TANUM, KARL JOHAN
16:00 Møte med JØRN LIER HORST
ÅSTED: NARVESEN, CONTINENTAL
16:00 Purk og skurk
Vi har samlet to tidligere politifolk og to forfattere som skriver om purker og skurker til samtale. JENNY ROGNEBY, HANNE KRISTIN ROHDE, CHRISTIAN RENÉ WOLD og
TROND HENRIKSEN
PROGRAMLEDER: TRUDE TEIGE
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
Jørn Lier Horst Tove Alsterdal Tom Egeland
Gunnar Staalesen
16:30 Norlis krimkafé
Intervjuer med den amerikanske krimstjernen JOHN HART, og to av våre egne krimforfattere
JØRGEN JÆGER og FRODE GRANHUS.
PROGRAMLEDER: ASLAK NORE
ÅSTED: NORLI, UNIVERSITETSGATEN
16:45 Torsdagspils med TOM EGELAND og krimkometer
Intervjuer med spennende norske krimforfattere: TERJE BJØRANGER, EIRIK HUSBY SÆTHER, JENNY ROGNEBY, LARS MÆHLE, TROND HENRIKSEN og OLAV W. ROKSETH.
PROGRAMLEDER: TOM EGELAND
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
17:30 Rivertonklubbens elsk og hat-liste
Rivertonklubbens styre forteller om noe av det de elsker og hater ved krim: TOM EGELAND, NILS NORDBERG, KNUT FALDBAKKEN, KNUT NÆRUM og ELSE BARRATT-DUE.
PROGRAMLEDER: ANNE GROSVOLD
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
18:15 Norsk kriminallitteratur på 20 min. v/KNUT NÆRUM
KNUT NÆRUM har sin helt egne måte å fortelle om norsk kriminallitteratur – norsk krim blir ikke den samme igjen.
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
18:35 Svensk krim – best i Norden?
De nordiske landene slåss om hvilket land som har de beste krimforfatterne. Her møter du mange av de svenske krimstjernene: MARTIN ÖSTERDAHL, SOFIE SARENBRANT, TOVE ALSTERDAL, CAROLINE ERIKSSON og ANDERS DE LA MOTTE.
PROGRAMLEDER: FREDRIK WANDRUP
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
19:15
OP-5-TIMEN med STEFAN AHNHEM og ARNE DAHL
ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE har en av Norges beste krimblogger. I OP-5-timen diskuterer de hva som er best og verst når det gjelder krimbøker, tv-serier og film. Gjester er STEFAN AHNHEM og ARNE DAHL.
PROGRAMLEDERE: ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
20:00 Festkveld med kryssforhør og krimteatersport
Tre av de mest sentrale forfatterne på festivalen er samlet til intervjuer: to av de ledende amerikanske krimforfattere PETER SWANSON og JOHN HART, og den svenske prisvinnende forfatteren TOVE ALSTERDAL. STATUS I JENSEN-SAKEN. EIRIK JENSEN og TORGRIM EGGEN vil oppsummere sine inntrykk fra Jensen-rettssaken. KRIMTEATERSPORT med tre av Norges beste impro-skuespillere: HELEN VIKSTVEDT, KIM HAUGEN og JAN-PAUL BREKKE.
PROGRAMLEDER: ANNE GROSVOLD
ÅSTED: CENTRALTEATERET, HOVEDSCENEN
Vi tar forbehold om endringer i programmet. Oppdatert program på www.krimfestivalen.no. Alle arrangementene i Cappelen Damm-huset streames på www.forlagsliv.no
Hanne Kristin Rohde Stefan Ahnhem
Knut Nærum Knut Faldbakken
FREDAG 10. MARS
10:00 Kryssforhør – norsk superkvartett
Fire av Norges ledende krimforfattere intervjues om norsk krim: UNNI LINDELL, GUNNAR STAALESEN, HANS OLAV LAHLUM og TOM EGELAND.
PROGRAMLEDER: ANNE GROSVOLD
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
10:45 Kunsten å ta livet av folk
Krimlitteraturen er full av fiffige måter å ta livet av folk på. To internasjonale og to norske krimforfattere forteller her om hvordan de planlegger drapene sine: YRSA SIGURÐARDÓTTIR, PETER SWANSON, JORUN THØRRING og ØYSTEIN WIIK.
PROGRAMLEDER: FREDRIK WANDRUP
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
11:30 Hvem er best i Norden?
Festivalen har samlet fem nordiske forfattere for å diskutere likheter og forskjeller i nordisk krim og gjerne ha meninger om hvilket land som har den beste krimlitteraturen?
CAROLINE ERIKSSON, GUNNAR STAALESEN, JESPER STEIN, ÀRNI THÓRARINSSON, OLSÉNI & HANSEN og ANNA EKBERG.
PROGRAMLEDER: GUNNAR STAALESEN
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
12:15 Når politiet begynner å drepe
Mange politifolk er blitt krimforfattere; har deres romaner felles kjennetegn? Hvorfor syns de det er så gøy å ta livet av folk i bøker? JØRN LIER HORST, EIRIK HUSBY SÆTHER, TERJE BJØRANGER, MOSTUE & BRENNA og JENNY ROGNEBY.
PROGRAMLEDER: ANNE GROSVOLD
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
13:00 Krimromanen og norsk virkelighet
Hvor tett opp til virkeligheten er norsk krim, og har den en samfunnspolitisk betydning? OLAV W. ROKSETH, CHRIS TVEDT, KNUT FALDBAKKEN og JAN MEHLUM.
PROGRAMLEDER: TRUDE TEIGE
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
13:30 Møt MARIAN DAHLE, JONFINN VALLMANN og ANTON BREKKE
Møt tre av kriminallitteraturens helter og deres skapere: UNNI LINDELL, KNUT FALDBAKKEN og JAN-ERIK FJELL.
PROGRAMLEDER: SARAH NATASHA MELBYE
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
14:15 Sammen er vi dynamitt
Hvorfor skriver flere av krimforfatterne i tospann?
MOSTUE & BRENNA, ANNA EKBERG og OLSÉNI & HANSEN.
PROGRAMLEDER: KARI BIRKELAND
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
15:00 Islandsk krim
Island har fått fram flere store krimstjerner. Her er to av dem, og de vil fortelle om særtrekkene ved deres forfatterskap og islandsk krim: YRSA SIGURÐARDÓTTIR og ÀRNI THÓRARINSSON
PROGRAMLEDER: SARAH NATASHA MELBYE
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
15:30 Typisk norsk?
Finnes det noe som kan kalles typisk norsk i krimverdenen?
Fire av våre beste krimforfattere forsøker å finne svar: ASLAK NORE, TRUDE TEIGE, FRODE GRANHUS og TORKIL DAMHAUG
PROGRAMLEDER: SIDSEL DALEN
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
Mostue & Brenna
Unni Lindell
Jenny Rogneby
Joseph Knox
Anne Holt
16:00 Historisk krim
Hvorfor er det å skrive historisk krim så populært, og hvordan fletter krimforfatterne den historiske kunnskapen inn i fiksjonen? KURT AUST, LARS MÆHLE og JAN BORIS STENE.
PROGRAMLEDER: TOM EGELAND
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
16:00 Tanums krimkafé
Intervjuer med tre av Krimfestivalens mest sentrale forfattere: JOHN HART, PETER SWANSON og MARTIN ÖSTERDAHL.
PROGRAMLEDER: NILS NORDBERG
ÅSTED: TANUM, KARL JOHAN
16:00 Møte med JØRGEN JÆGER
ÅSTED: NARVESEN, CONTINENTAL
16:30 Norlis krimkafé
Intervjuer med tre av Krimfestivalens mest sentrale forfattere: STEFAN AHNHEM, JOSEPH KNOX og YRSA SIGURÐARDÓTTIR.
PROGRAMLEDER: KARI BIRKELAND
ÅSTED: NORLI, UNIVERSITETSGATEN
16:30 Kriminalteknikerne kommer!
Kriminalteknikerne OLA BREKKEN og PER ARNE KARLSEN viser hvordan politiet arbeider og sikrer spor på et åsted ved mistenkelig dødsfall.
ÅSTED: CENTRALTEATRET, CAFÉSCENEN
17:15 Fredagspils med TOM EGELAND og norkse krimkometer
Tom Egeland intervjuer nye spennende krimnavn: JAN BORIS STENE, ROAR RÆSTAD, GUNNAR F. KLINGE, ØISTEIN BORGE og CHRISTIAN RENÉ WOLD.
ÅSTED: CENTRALTEATRET, CAFÉSCENEN
18:00 Møt MIKAEL BRENNE, WILLIAM WISTING og OLE VIK
Møt tre av kriminallitteraturens helter og deres skapere: CHRIS TVEDT, JØRN LIER HORSt og JØRGEN JÆGER
PROGRAMLEDER: SARAH NATASHA MELBYE
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
18:45 Norsk kriminallitteratur på 20 min. v/KNUT NÆRUM
KNUT NÆRUM har sin helt egne måte å fortelle om norsk kriminallitteratur på
– norsk krim blir ikke den samme igjen.
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
19:10 OP-5-timen med ANNE HOLT, GUNNAR STAALESEN og
SARAH NATASHA MELBYE
ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE har en av Norges beste krimblogger.
I OP-5-timen diskuterer de hva som er best og verst når det gjelder krimbøker, tv-serier og film. Kveldens gjester er ANNE HOLT, GUNNAR STAALESEN og SARAH NATASHA MELBYE.
PROGRAMLEDERE: ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
20:00 Festkveld med kryssforhør, Juan Pablo Escobar og Krimteatersport
Fire av de mest sentrale forfatterne på festivalen er samlet til intervjuer STEFAN AHNHEM, JOSEPH KNOX, UNNI LINDELL og ARNE DAHL. JUAN PABLO ESCOBAR vil fortelle om sin far Pablo Escobar. KRIMTEATERSPORT med tre av Norges beste impro-skuespillere:
HELEN VIKSTVEDT, KIM HAUGEN og JAN-PAUL BREKKE.
PROGRAMLEDER: ANNE GROSVOLD
ÅSTED: CENTRALTEATRET, HOVEDSCENEN
22:15 Dagbladets krimquiz
Hva kan du om krim og krimforfatterne? Meld deg på et quiz-lag og vinn bokpremier
PROGRAMLEDERE: FREDRIK WANDRUP og ANNE GAATHAUG
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
Yrsa Sigurðardóttir
Gunnar Staalesen
Trude Teige
Hart
LØRDAG 11. MARS
11:00 Barnekrimfestivalen 6–9 år
Møt forfatteren av Detektivbyrå nr. 2, Norges mest populære bokserie for barn, JØRN LIER
HORST og tegneren HANS JØRGEN SANDNES i en morsom og spennende detektiv-halvtime.
BJØRN RØRVIK forteller så om den geniale mesterdetektiven Purriot.
PROGRAMLEDER: LIV GULBRANDSEN
ÅSTED: CENTRALTEATERET, HOVEDSCENEN
12:00 Barnekrimfestivalen 10–13 år
JØRN LIER HORST forteller om hvordan han bruker sine erfaringer fra tiden som politietterforsker i spenningsserien CLUE. BOBBIE PEERS forteller om William Wenton-serien som foreløpig er solgt til 36 land og SIGBJØRN MOSTUE snakker om sin prisbelønnete spenningstrilogi I morgen er alt mørkt
PROGRAMLEDER: LIV GULBRANDSEN
ÅSTED: CENTRALTEATERET, HOVEDSCENEN
12:30 Thrillere på norsk
Hva er typisk for norske thrillere? Intervju med noen av våre thrillerforfattere:
INGAR JOHNSRUD, EYSTEIN HANSSEN, SIDSEL DALEN og TORKIL DAMHAUG.
PROGRAMLEDER: KARI BIRKELAND
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
13:00 Bak politisperringene og forfatterskapet v/JØRN LIER HORST
Jørn Lier Horst forteller og viser bilder fra politisaker han har etterforsket og som han senere har brukt noen elementer fra i sine bøker.
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
13:30 ARKs krimkafé med PETER SWANSON og LARS LENTH
Intervju med den amerikanske krimforfatteren PETER SWANSON. LARS LENTH forteller om den rykende aktuelle Menn som hater ulver
PROGRAMLEDER: FREDRIK WANDRUP
ÅSTED: ARK, EGERTORGET
14:00 Kriminalteknikerne kommer!
Kriminalteknikerne OLA BREKKEN og PER ARNE KARLSEN viser hvordan politiet arbeider og sikrer spor på et åsted ved mistenkelig dødsfall.
ÅSTED: CENTRALTEATRET
14:30 Tanums krimkafé med EYSTEIN HANSSEN, JØRGEN JÆGER og UNNI LINDELL
Intervjuer med tre av Krimfestivalens mest sentrale forfattere: EYSTEIN HANSSEN, JØRGEN JÆGER og UNNI LINDELL.
PROGRAMLEDER: GUNNAR STAALESEN
ÅSTED: TANUM, KARL JOHAN
14:45 Pablo Escobar – hensynsløs narkobaron eller kjærlig far? Escobars sønn gir oss et blikk fra innsiden.
JUAN PABLO ESCOBAR forteller om hvordan det var å vokse opp med Pablo Escobar som far, og hvordan virkeligheten var helt annerledes enn TV-serien «Narcos».
PROGRAMLEDER: ASBJØRN SLETTEMARK
ÅSTED: CAPPELEN DAMM-HUSET
Kl 15:30 Krim-matiné med NILS NORDBERG og Radioteateret Live
NILS NORDBERG forteller om den første gullalderen i norsk krim med bl.a. STEIN RIVERTON, MAX MAUSER og BERNHARD BORGE. Radioteateret Live: ELSE BARATT-DUE forteller om Radioteaterets påskekrim, og så vil to av stjerneskuespillerne fra Radioteateret LISE FJELSTAD og SVEIN TINDBERG spille noen scener fra «Charles Augustus Milverton».
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
16:15 EIRIK JENSEN som krimforfatter, CHRIS TVEDT: fra advokat til forfatter og «Svartelista» om seriemordere
EIRIK JENSEN har skrevet en krim sammen med THOMAS WINJE ØIJORD som tydelig er inspirert av Jensens egen politikarriere. Deres bok er ytterst aktuell nå under rettsaken. CHRIS TVEDT forteller om hvordan han bruker sin bakgrunn som advokat i sitt forfatterskap. ANDREAS VEIE-ROSVOLL og KASPER BRÆIN SELVIG forteller om «Svartelista», en ny podcast om seriemordere i USA.
PROGRAMLEDER: FREDRIK WANDRUP
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
Chris Tvedt
Eystein Hanssen
Eirik Jensen
17:15 Dødstrømpene – kvinnelige krimforfattere
Er det forskjell mellom hvordan en kvinnelig og en mannlig krimforfatter skriver, og skriver kvinnene bedre romaner?
LENE LAURITSEN KJØLNER, UNNI LINDELL, SIDSEL DALEN, JORUN THØRRING og TRUDE TEIGE.
PROGRAMLEDER: KARI BIRKELAND
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
18:00 Møte med ODD SINGSAKER, VARG VEUM og K2
Møt tre av kriminallitteraturens helter og deres skapere: JØRGEN BREKKE, GUNNAR STAALESEN og HANS OLAV LAHLUM.
PROGRAMLEDER: SARA NATASHA MELBYE
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
19:00 OP-5-timen med LARS LENTH og TORGRIM EGGEN
ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE har en av Norges beste krimblogger.
I OP-5-timen diskuterer de hva som er best og verst når det gjelder krimbøker, tv-serier og film. Kveldens gjester er LARS LENTH og TORGRIM EGGEN.
PROGRAMLEDERE: ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE
ÅSTED: CENTRALTEATERET, TEATERKJELLER’N
20:00 Festkveld med kryssforhør og Krimteatersport
Fem av de mest sentrale forfatterne på festivalen er samlet til intervjuer:
JØRN LIER HORST, EYSTEIN HANSSEN, HANNE KRISTIN ROHDE, GUNNAR STAALESEN og HANS OLAV LAHLUM. KRIMTEATERSPORT med tre av Norges beste impro-skuespillere: HELEN VIKSTVEDT, KIM HAUGEN og JAN-PAUL BREKKE.
PROGRAMLEDER: ANNE GROSVOLD
ÅSTED: CENTRALTEATRET, HOVEDSCENEN
22:00–23:00 Krimnachspiel med «Drap for full musikk» med ØYSTEIN WIIK og THOMAS ENGER med gjester og brølequiz
Søt musikk kan også drepe, rane og bedra. Kriminelle nachspiel-toner ved ØYSTEIN WIIK og THOMAS ENGER med gjester. Brølequiz: Krimfestivalen avsluttes med brølequiz der forfattere og publikum konkurrerer i å være førstemann til å svare på spørsmål for å vinne flotte bokpremier.
PROGRAMLEDER: KNUT GØRVELL
Vi tar forbehold om endringer i programmet. Oppdatert program på www.krimfestivalen.no. Alle arrangementene i Cappelen Damm-huset streames på www.forlagsliv.no
Besøk vår kriminelt gode festival-restaurant!
ÅPNINGSTIDER: 17:00–23:00 (fredag og lørdag)
STED: CAPPELEN DAMM-HUSET, AKERSGATEN 47/49
DAGENS RETT: kun kr 99,-
SUPERTILBUD: 2-retters til 295,- (mellom klokken 17:00 og 19:00)
À LA CARTE MENY. BORDBESTILLING: brest.kantine@cappelendamm.no
Nils Nordberg
Lars Lenth
Hans Olav Lahlum
Tom Egeland
Jorun Thørring
ÁRNI THÓRARINSSON
Munter krim fra Island!
Hevn, grådighet og fremmedgjøring
fra en av sagaøyas store krimforfattere
Kveldene er lange i Ísafjörður, et lite sted nordvest på Island, når Einar er på oppdrag for Ettermiddagsavisen for å skrive om den lokale økonomien – som er omtrent like lovende som avisens. Men det tar ikke lang tid før Einars nese for nyheter begynner å klø. Et verneverdig hus brenner ned, og det er mistanke om at brannen er påsatt. Mens Einar intervjuer husets eier, blir han nesten påkjørt av en bobil i høy fart. Den viser seg å være stjålet fra to litauiske turister. Så forsvinner en populær fotballspiller og kameraten hans, og det er ingen spor etter dem. Når bobilen blir funnet utenfor byen, utbrent og med to mennesker som er omkommet i brannen, begynner Einar å undersøke sakene, han får folk til å snakke og aner sammen henger. Men snart får han anonyme trusler … og de er ikke tomme. Den sjuende sønnen er en historie om hevn, grådighet og fremmedgjøring. Vi møter igjen den litt rufsete journalisten Einar som er på jakt etter det store scoopet, mens han skildrer Ísafjörður og stedets innbyggere med realisme og humor. Boka er en frittstående oppfølger til Heksens tid.
TEKST: KRISTIN EICK VIUF • FOTO: PHILIPPE MATSAS
«… den beste beskrivelsen av Island i dag …»
Le Monde
«… lykkes i å overraske deg.»
Islandsk TV
«Har den sjeldne evnen til å avslutte boken på en troverdig, spennende måte.»
Morgunblaðið
Árni Thórarinsson
Den sjuende sønnen
978 82 80 87142 8
BAZAR FORLAG
Oversetter: Tone Myklebost Kr 379,
ÁRNI THÓRARINSSON (f. 1950) er en anerkjent islandsk krimforfatter og journalist, og fikk i 2004 den islandske journalistprisen for sin reportasje om Olafur Ragnar Grimssons presidentstyre. Árni Thórarinsson har skrevet flere bøker om journalisten Einar. Heksens tid ble nominert til den islandske litteraturprisen, og i 2005 ble den kåret til årets beste krim.
ÁRNI THÓRARINSSON
den kriminelle bokvåren
Krimvåren er fylt av spennende utgivelser med nye og gamle krimhelter. Her er et utvalg av den skremmende gode bokvåren.
Harlan Coben
Vær på vakt
978 82 02 534127
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Sissel Busk Kr 379,–
Maya Burkett var militærpilot i
Midtøsten inntil et oppdrag gikk veldig galt. Hjemme fra krigen fortsetter tragediene å ramme henne. For to uker siden ble mannen hennes skutt og drept rett for øynene hennes, og fire måneder tidligere mistet hun søsteren sin under tragiske omstendigheter. Maya prøver å finne ut av sin nye tilværelse som alenemor for to år gamle Lily, og setter opp en digital fotoramme med skjult kamera for å kunne holde et øye med barnevakten og datteren mens hun er på jobb. En morgen hun sjekker kameraet, kommer en mann til syne på skjermen. Ektemannen Joe ser inn i kameraet og smiler.
HARLAN COBEN (f. 1962) er tidenes første forfatter som har mottatt alle de tre store krimprisene i USA, både Edgar, Shamus og Anthony Award. Han har tronet på bestselgerlistene over hele verden og har skrevet 23 romaner som er utgitt på mer enn 30 språk. Han bor i New Jersey med kone og fire barn.
Det er varm sommer ved den blikkstille Hardangerfjorden, Folgefonna lyser hvit i det fjerne, morellene er i ferd med å modnes. En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien. Dagen etter er Anders borte. Faren har ikke registrert at gutten aldri kom hjem om kvelden, og det er storesøsteren Ina som melder ham savnet, og som føler skyld for forsvinningen. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter. Hem melig heter som altfor mange har grunn til å holde skjult.
AGNES LOVISE MATRE (f. 1966) er adjunkt og forfatter fra Haugesund. Hun debuterte med romanen Stryk meg over håret i 2012. Høsten 2016 kom en pocketutgave av romanen Kledd naken på Gyldendal Litteratur, og Skinnet bedrar kommer mai 2017.
FOTO: CLAUDIO
MARINESCO
Agnes
den kriminelle bokvåren
Lee Child Den åttende mann
978 82 02 505493
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Kurt Hanssen
Kr 379,
Lee Childs helt Jack Reacher har denne gangen ikke noe bestemt mål, så en ubetydelig småby på prærien med det merkelige navnet «Mother’s rest» ser ut som det perfekte sted å overnatte. Hvorfor heter denne byen «Mother’s Rest»? Det er alt Reacher ønsker å vite. Men ingen vil fortelle ham det. Det er et lite sted, midt i tusenvis av mål med dyrket mark, med en jernbanestasjon og tause, mistenksomme mennesker. Og en bekymret kvinne ved navn Michelle Chang, som først tror at Reacher er den savnede partneren hennes. De holdt på med en etterforskning som hun frykter har endt med hans død. Reacher skal ingen steder, så han tilbyr seg å hjelpe henne, og begynner å spørre seg for, men han får ingen svar. Snart farer han desperat mellom USAs storbyer og det hemmelige, mørke internettet. Overalt støter han på bøller og mordere. Hvorfor? Jack Reacher vender tilbake til Mother’s Rest, hvor han møter et mareritt han aldri kunne ha forestilt seg. Det beste ville ha vært å dra videre. Men det er ikke Reachers stil.
LEE CHILD er en av verdens mestselgende og mest prisvinnende for fattere. Han har toppet bestselgerlistene over hele verden. Bøkene hans utkommer i over 90 land, og hvert femte sekund kjøpes det en Lee Child-bok et eller annet sted i verden.
Forliset
978 82 4191381 5
VIGMOSTAD & BJØRKE Kr 349,
I femte bok om Rino Carlsen, Forliset, møter vi et novemberkaldt Lofoten. De fleste holder seg innendørs i sprengkulda, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager
han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold. Rino Carlsen får etter hvert mistanke om at tønnefunnet har sammenheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre.
På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme.
FRODE GRANHUS blir kalt lofotkrimmens mester, og det med rette. Han har vært nominert til Rivertonprisen, Bokhandlerprisen og, i 2015, til Brageprisen for sine kritikerroste bøker om Rino Carlsen.
René Wold
Klovnejakten
978 82 03 36175 3
ASCHEHOUG FORLAG Kr 349,
Klovnejakten handler om de kriminelles Oslo på begynnelsen av 2000-tallet: sex, dop og den evige jakten på mer penger. Tre småskurker er prisgitt hverandre. Alle vil klare seg. Kan de stole på hverandre? Kiran vil egentlig ut av det kriminelle miljøet, men han trenger penger. Så blir han kontaktet av Gianni. De går sammen om å selge et stort parti stoff, men Gianni betyr problemer. Og det blir ikke bedre når kameraten Roger alias «Tåka» skal hjelpe til. Russisk mafia og andre gjenger puster dem i nakken. Klovnejakten er i gang.
CHRISTIAN RENÉ WOLD (f. 1972) er sosionom og jobber som bomiljøarbeider og miljøterapeut. Blant annet driver han med rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot ungdom. Wold er deltidsskuespiller og tidligere dørvakt på Head On, et legendarisk utested i Oslo på 90-tallet. Han har også en fortid i de kriminelle miljøene denne boka er inspirert av. FOTO: FOTO: MORTEN ANDERSEN
FOTO: JONATHAN RING
Frode Granhus
FOTO: KJELL OVE STORVIK
Christian
Pierre Lemaitre
Camille
Oversetter: Christina Revold Kr 379,
Kriminalførstebetjent Camille Verhoevens nye venninne er vitne til et ran på Champs-Élysées i Paris og overlever ved et rent mirakel. Men hun er skadet for livet. Det blir en helt personlig sak for å finne igjen gjerningsmannen, ikke minst fordi denne åpenbart vil gjøre hva som helst for å finne henne igjen og avlive henne. De to mennene går inn i en kamp på liv og død, der den private siden av saken får kriminalførstebetjenten til å ofre svært mange av sine prinsipper. Til slutt er leseren usikker på hvem som er jegeren i denne saken. Og hvem som er offeret.
den kriminelle bokvåren
Politimannen David Sarac jages av demoner. Etter et voldsomt oppgjør som nesten kostet ham livet, blir han nå tatt hånd om på en klinikk langt fra hovedstaden. Han gjemmer sovetablettene han får av pleierne. Nå har han samlet tjueto stykker, det er snart på tide å ta dem så de anklagende stemmene i hodet skal tie stille for alltid. Men et mystisk tilbud får ham til å utsette døden: Hva sier du om et bytte? Quid pro quo? Din hemmelighet i bytte mot min. Ultimatum er en skarpladd thriller om et Stockholm og et Sverige der ingenting er som det ser ut, der makten kan nås med alle midler.
ANDERS DE LA MOTTE (f. 1971) regnes som en av Sveriges aller beste krimforfattere og bøkene hans leses og elskes av tilhengere over hele verden. Han er tidligere politi og har også jobbet som sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskaper. Ultimatum fikk prisen som «Årets beste svenske krim» i 2015.
FOTO: THIERRY RAJIC
PIERRE LEMAITRE (f. 1956) er født i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène, og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman Vi ses der oppe (på norsk 2015). Utrolig nok har Lemaitre vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger hele tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe
Anders de la Motte Ultimatum
978 82 03 37220 9
ASCHEHOUG FORLAG
Oversetter: Bodil Engen Kr 379,
Når et i lik dukker opp i vannet utenfor regjeringspartiets kurssted, havner saken på førstebetjent Julia Gabrielssons bord. Hvem er den døde, og hvorfor har noen anstrengt seg til det ytterste for at kroppen ikke skal kunne identifiseres? Snart innser Julia at det finnes noen som er villige til å gå langt for å hindre at sannheten kommer fram.
Øistein Borge
Det som aldri dør
978 82 81 69417 0 FONT FORLAG Kr 379,
En pensjonert norsk høyesterettsdommer og hans kone blir funnet skutt og nedgravd i en skog sør for Belfast. Kriminaletterforsker Bogart Bull er i landet for å besøke sin morfar, og det avdekkes snart at drapene har forgreninger til den voldelige konflikten som herjet 1970-årenes Nord-Irland. Sentralt i politiets etterforskning står en myteomspunnet skikkelse som går under kodenavnet Tobin. Da også forpakteren på morfarens gård blir myrdet, oppdager Bull at den gamle bærer på en mørk hemmelighet som gjør saken personlig for Bull. En intens jakt fører ham på kryss og tvers av Nord-Irland.
ØISTEIN BORGE (f. 1958) har bakgrunn som regissør og kreativ leder. Han har mottatt en lang rekke priser. I 2016 krimdebuterte Borge med Den syvende demonen som fikk varm mottakelse. Andre bok i serien, Det som aldri dør, slippes våren 2017. FOTO:
FOTO: HELÉN KARLSSON
GABRIEL RAMON
den kriminelle bokvåren
Geir Tangen
Hjerteknuser
GYLDENDAL NORSK FORLAG Kr 379,
Journalisten Viljar Ravn Gudmundsson trekkes inn i en ny dramatisk sak. I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest. Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde forestilt seg: en dødelig cocktail av høyreekstremisme, eksperimentell sex og narkotika. Og midt i dette: Viljars egen sønn. Han våknet opp ved siden av den døde jenta, uten minner fra kvelden før. Han er den som nå blir siktet for drapet. Hjerteknuser er en sylskarp kriminalroman om identitetssøken, rus og begjær, og om hvor vanskelig det kan være å være ungdom i dagens Norge.
Sammen med henne og datteren reiser Salinger til hennes hjemsted, fjellandsbyen Siebenhoch. Det mektige fjell-landsskapet både tiltrekker og frastøter Salinger, og da han får mulighet til å bli med på en redningsaksjon for å lage en ny dokumentarserie, slår han til. Men noe går fryktelig galt, og Salinger er den eneste som kommer levende fra aksjonen.
LUCA D’ANDREA (f. 1979) er født i Bolzano i Syd-Tyrol hvor han bor og arbeider. Han har undervist i litteratur i ti år, og syns fremdeles det er for tidlig å kalle seg fulltidsforfatter. D’Andrea har alltid vært en lidenskapelig leser, og i 2009 gav han ut en Fantasy-trilogi kalt Wunderkindtrilogien under pseudonym. I 2013 skrev han manus til en dokumentarfilm om redningsarbeidere i alpene Mountain Heroes, og det inspirerte ham til å skrive Det ondes substans. I løpet av et par hektiske uker ble romanen en internasjonal snakkis og solgt til 30 land allerede før den utkom på originalspråket.
GEIR TANGEN (f. 1970) er fra Øystese i Hardanger, men har vært bosatt i Haugesund siden 1996. Han er utdannet allmennlærer og har jobbet i ungdomsskolen siden 1996. Han har også jobbet som frilansjournalist i radio, TV og aviser siden 1990, og driver Norges største krimblogg «Bokbloggeir» der han anmelder krimbøker. Han debuterte i januar 2016 med krimromanen Maestro på eget forlag, og gjorde umiddelbar suksess med denne. Maestro og oppfølgeren Hjerteknuser som kommer våren 2017, er nå solgt til 15 land
Luca D’Andrea
Det ondes substans
978 82 02 53053 2
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Astrid Nordang Kr 379,
Salinger har sammen med partneren Mike skutt gullfuglen med en dokumentarserie om vestkystrock i USA. I New York har han møtt sin tilkommende, Annelise, fra SydTyrol – på italiensk Alto Adige.
Jane Harper
Tørke
978 82 02 50836 4
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Tore Aurstad Kr 379,
I den lille byen Kiewarra, Australia, har det ikke regnet på to år. Spenningen er spent på bristepunktet, og den blir uutholdelig etter dødsfallene til tre medlemmer av Hadler-familien. Alle tror Luke Hadler, som begikk selvmord etter å drept sin kone og seks år gamle sønn, er skyldig. Politimann Aaron Falk drar tilbake til byen han er oppvokst i for å delta i begravelsen og blir ufrivillig trukket inn i etterforskningen.
Tørke er JANE HARPER s første roman, og rettighetene er hittil solgt til 23 land. Jane har jobbet som journalist i tretten år både i Australia og Storbritannia, og bor i Melbourne.
FOTO:
den kriminelle bokvåren
Mons Kallentoft
Ildjegerne
978 82 48 917779
KAGGE FORLAG
Oversetter: Kurt Hanssen Kr 379,
Hvordan havnet jeg her? Malin Fors står som forsteinet. Skogen er fremdeles mørk i den tidlige septembermorgenen, fra et industriområde utenfor Linköping sprer lukten av brannrøyk seg, og foran seg på bakken ser hun det brente liket av en kvinne.
Dagen før har en ni år gammel gutt blitt funnet død i en container. Myrdet. Han kom fra et ustabilt hjem, og det viser seg at han ofte har vandret alene omkring om kveldene. Selv om det virker som en søkt tanke, aner Malin at det er en sammenheng mellom de to dødsfallene. På et eller annet vis hører gutten og kvinnen sammen. Verden brenner, og hvem vet hvordan veier krysses og mennesker møtes?
MONS KALLENTOFT (f. 1968) har med sine krimromaner om Malin Fors blitt hyllet av både lesere og kritikere, og bøkene er oversatt til nærmere 30 språk. Mons er født og oppvokst utenfor Linköping i Sverige og bor i dag på Mallorca. FOTO:
Kurt Aust
Skipet med det onde øyet 978 82 03 361821
ASCHEHOUG FORLAG Kr 399,
ÅR 1704: Det dansk-norske slaveskipet «Christianus Quintus» er på vei hjem etter en lang ferd til Afrika og Vest-India. Men få dager før det legger til kai i København forsvinner kaptein Munk sporløst fra skipet. Han blir aldri funnet. Ikke gullet hans heller. To år senere er «Christianus Quintus» igjen på vei sørover mot Afrikas kyst. Thomas av Boueberge og Petter Hortten er om bord. En natt forsvinner igjen en passasjer fra skipet. Man leter overalt, men han er forduftet. Ingen utenom Petter Horten synes å bry seg om det.
Petter setter i gang sin egen etterforskning og oppdager at det går rykter blant de overtroiske sjømennene om at noen har satt det onde øye på skipet. Og det kan komme til å bli svært truende og klaustrofobisk om bord. Hav og himmel på alle kanter. Og en drapsmann midt iblant dem.
KURT AUST (f. 1955) er født og oppvokst i Danmark, men har bodd i Vestfold siden 1982. Aust fikk Aschehougs debutantstipend for Vredens dag (1999), en historisk kriminalroman med handling fra 1700-tallets Danmark-Norge og med den danske professoren Thomas av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten i hovedrollene. Om dem handler også Den tredje sannhet (2001), Hjemsøkt (2003) –som Kurt Aust fikk både Rivertonprisen og Glassnøkkelen for – Kongefrykt (2004), Når døde hvisker (2011) og Stumme skrik (2013).
Mikaela Bley
Liv
978 82 02 54419 5 CAPPELEN DAMM
Oversetter: Heidi Grinde Kr 379,
Kriminalreporter Ellen Tamm er på vei til foreldrenes hjem i Sörmland da hun får vite at en kvinne er funnet brutalt myrdet et lite stykke unna. Ingen synes å vite hvem kvinnen var eller hva hun gjorde i nabolaget. Mordet opprører det lille samfunnet, og Ellen begynner å grave i saken. Jo mer hun forsøker å komme til bunns i hva som skjedde, jo mer innser hun at den idylliske lille byen bærer på mørke og dystre hemmeligheter.
MIKAELA BLEY debuterte med et brak med Lycke. Den vekket internasjonal jubel da den kom ut i 2015, og på norsk i 2016. Det var første boken i serien om den ærgjerrige jounalisten Ellen Tamm. Mikaela Bley har tidigere jobbet som innkjøper for TV4, men skriver nå på heltid. Liv er hennes andre kriminalroman. Hun bor i Stockholm.
den kriminelle bokvåren
Jan Boris Stene I djevelens klør 978 82 4191419 5
VIGMOSTAD & BJØRKE Kr 349,
Påsken 1917: Doktor Wilberg reiser opp til Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim for å samle krefter. Fra første stund råder en uhyggelig stemning blant personalet og gjestene; en kappekledt skikkelse herjer i det tidligere sanatoriet. Det varer ikke lenge før Wilberg blir nødt til å tilkalle sin venn, gentlemansdetektiven Astor Falkener. Like etter at Falkener har ankommet, finner de direktøren skutt inne på sitt kontor. Mange hadde motiv for å ønske livet av den døde, men hvordan greide morderen å unnslippe? Døren til kontoret er låst fra innsiden. En umulighet. Hvis det da ikke er selveste gjenferdet på Fjeldsæter som står bak…
JAN BORIS STENE er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs Hospital. Han debuterte i 2015 med den kritikerroste krimromanen Nådegiveren
Lene Lauritsen Kjølner
Ingen til bords 978 82 4191385 3
VIGMOSTAD BJØRKE Kr 299,
I Ingen til bords tar en fortvilet ektemann kontakt med privatdetektiv Olivia Henriksen. Kona hans er så forandret, og han frykter at hun er i ferd med å forlate ham. Olivia tar oppdraget, samtidig som hun forsøker å holde seg unna politikjæresten Torsteins sak: En kvinne er funnet drept på scenen til det lokale friteateret, og det er ingen vitner, men derimot en drøss av mistenkte. Det viser seg imidlertid at de to sakene har noen fellestrekk, og Olivia må være kreativ for å løse saken sin og samtidig holde sitt ord …
LENE LAURITSEN KJØLNER gjør stor suksess med sin krimserie om privatetterforsker Olivia Henriksen. Hun vant Maurits Hansen-prisen for debuten Høyt henger de, og Ingvar Ambjørnsen spår henne et stort publikum i årene som kommer. Ingen til bords er fjerde bok i serien.
Olséni & Hansen
Oversetter: Lars Lenth Kr 299,
Tidlig en morgen tjuvspiller de gamle vennene Egon og Ragnar sammen med de to søstrene Elisabeth og Märta på Falsterbo golfbane. Det ser ut til å bli en herlig sommerdag, men golfrunden avbrytes tvert idet vennene gjør en skrekkelig oppdagelse. I bunkeren ved hull to ligger golfklubbens formann, Sven Silfverstolpe, død. Stor forvirring oppstår, og Egon og Ragnar gjør hva de kan for å bringe orden i kaoset. For å skjule sin innblanding i Silfverstolpes død, bukserer de ham inn i golfbilen og kjører mot klubbhuset. Men ingenting går som planlagt, og snart har de satt i gang en hendelsesutvikling som er umulig å stoppe. Og dette er bare starten på en helt uvanlig sommer under Falsterbos skyfrie himmel.
CHRISTINA OLSÉNI og MICKE HANSEN utgjør forfatterduoen Olséni & Hansen. Hun driver et entreprenørfirma ved siden av forfattervirksomheten, og han er mangeårig artist, låtskriver og manusforfatter. Begge er bosatt i sommerparadiset Falsterbonäset – som nå er blitt åsted for deres felles debutbok.
FOTO ERIK GRÖNLUND
Lars Mæhle
Den stille flokken
9788252193671
SAMLAGET Kr 349,
En voldsdømt psykiatrisk pasient rømmer fra lukket avdeling. Dagen etter blir to søstre funnet drept, på en avsidesliggende plass i marka. Saken viser seg å ha tråder tilbake til et uløst drap på en rusmisbruker på 1980-tallet, men også til dunkle hendelser på Svanviken arbeidskoloni. Dit ble taterfamilier tvangssendt på 1960-tallet for å lære seg «den norske, bofaste kulturen». Nok en gang blir psykolog og kampsportutøver Ina Grieg motvillig trukket inn i en drapssak. Hun slår seg sammen med tidligere etterforsker Jon Fannrem i jakten på sannheten. Den stille flokken tar opp et av de mørkeste kapitlene i norsk historie: behandlingen av romanifolket gjennom 1900-tallet.
den kriminelle bokvåren
til å overse småting, som rotet Roy lager omtrent hver gang han bruker badet, eller hvordan han forsvinner for å ta lange turer når hun skal rydde opp i huset. Etter hvert som Roy spinner edderkoppnettet sitt rundt Betty, avdekkes fortiden deres gjennom tilbakeblikk. Parallelt utvikler forholdet deres seg, men kanskje ikke i den retningen man venter …
NICHOLAS SEARLE er en britisk krimforfatter, født i Cornwall og nå bosatt i Yorkshire. Før han begynte å skrive, jobbet han med sikkerhetsspørsmål som offentlig tjenestemann, først i England og deretter på New Zealand.
LARS MÆHLE (f. 1971) har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne og fikk sitt store gjennombrudd med fantasy-romanen Landet under isen i 2009 som han ble tildelt Kulturdepartementets pris for beste barne- og ungdomsbok for. Med krimserien om psykolog og kickbokser Ina Grieg har Lars Mæhle etablert seg som en ny, sterk stemme blant nordiske krimforfattere.
Nicholas Searle: Den gode løgnhals 978 82 02 52816 4
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Rune Larsstuvold Kr 379,
Roy er en aldrende svindler som planlegger et siste kupp. Da han møter enken Betty, går han med hud og hår inn for å sjarmere henne. Det tar ikke lang tid før han har flyttet inn til henne, og sammen planlegger de en romantisk reise til Europa. Betty er bare glad for å ha noen å tilbringe sine gylne år med. Hun er villig
F. Klinge
mater 978 82 419 0988 7
& BJØRKE Kr 349,
Strippet for lederverv og myndighet har Bjørn Falck blitt avspist med enkle rutineoppgaver, etter en krise han gjennomgikk som leder av kor rupsjonsenheten på Økokrim. En dag ringer den nye sjefen for Økokrim. Halve politihuset ligger nede med influensa. Politiet har fått et tips om et lik i en fryser, og en høytstående akademiker er meldt savnet.
Mangelen på mannskap trekker Falck inn i en etterforskning han aldri trodde han skulle bli del av. Som en tenkende satellitt blir han del av teamet som ruller opp en av norgeshistoriens mest delikate og omseggripende drapssaker, med røtter dypt ned i den europeiske universitetshistorien.
GUNNAR F. KLINGE er fra Oslo og bor i Lillehammer. Han har tilbrakt 11 år ved landets eldste universitet, Universitetet i Oslo. I dag jobber han som seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet. Alma mater er hans første bok.
Gunnar
Alma
VIGMOSTAD
FOTO: HANNAH WOOD
FOTO: TOVE K. BREISTEI
FOTO: ARNE-B-LANGLEITE
BLODVIKA
Svette, sex og blod. Bjørvika har en broket historie. Mellom blanke fasader kjenner du fortsatt eimen av blod.
Lukten av blod er salt-søt, metallisk, med et anstrøk av forråtnelse. Lukten av sjø er også preget av salt, men mer mineralsk enn blod. Inne ved land, der ting ligger og forgår i fjære og langs bryggekanter, siger det også en råtten eim fra sjøen. Hardkokte kriminelle har alltid koblet de to, blod og saltvann. Sjøen vasker vekk blod, fingeravtrykk og kruttslam. Etter et par uker har skalldyr, fisk og andre bunndyr spist alt kroppsvevet. Intet lik, ingen sak.
GANGSTERE TIL KAIA
Slik har vi fått den amerikanske mafiaens sement-sko, hvor man lar en bøtte
med sement herde rundt beina på den man ønsker å kvitte seg med, og senker vedkommende i sjøen. En grufull død, må det være, der nede i det våte mørket. Alternativt lenkes personen fast i bagasjerommet på en bil, helst Cadillac, som kjøres utfør kaikanten. Problem solved.
Så det er bare naturlig at gangstere i litteraturen, filmen og seriene på tv trekker til kaianleggene når gammel gjeld skal gjøres opp. Slik får havneområdene i byer som New York, London, Rotterdam, Hong Kong, Sydney og Stockholm sitt kontinuerlig, voldelige samtidsportrett.
EIMEN AV BLOD OG SALTVANN
I Oslo har vi Bjørvika. I dag vokser det opp en ny by her. Høyhus, blanke fasader, dyre kontorer befolket av konsulenter og finansfolk. Gjennom sine store vinduer har de hatt orkesterplass til reisningen til nye Deichmanske bibliotek, Munchmuseet, restau ranter og leiligheter i toppklasse med havutsikt.
Men vent nå, mens pengene strømmer til, og byggene reiser seg, er det ikke fortsatt en eim av blod, saltvann og finansakrobatikk mellom glasset, stålet og de eksotiske steinartene?
SJELEN I MUDDERET
Før ideen om å bygge en ny, prangende bydel med høyhus, kulturbygg og kostbare leiligheter, før ideen om å skape Oslos nye finansdistrikt på det stedet i byen hvor grunnforholdene etter flere hundreår med slagg og avdrift fra Akerselvas industri er så lunefulle og uforutsigelige at alt som ikke er pælet fast til fjellet under leieren, synker og driver (bare se på fortausflisene rundt de eldste byggene der nede, eller jernbaneskinnene som stadig må rettes opp), er det få steder i Oslo hvor det har foregått mer kriminalitet.
Vi kan dresse opp stedet, bygge nytt, dynge på med nye penger, nye folk, nye ideer. Men i mudderet der nede under Dronning Eufemias gate, Barcode, Sørenga og Operahuset, ligger Bjørvikas opprinnelige sjel. Har vi klart å låse den inne?
KRIMINELLE FRISTELSER
For en krimforfatter er det få ting som er mer fristende enn samfunnets mer eller mindre tilsiktede selvmotsigelser. Derfor kan vi like gjerne døpe om Bjørvika til Blodvika. Den blir nemlig åstedet – det kan jeg garantere – for mange kommende krimhistorier, både virkelige og i fiksjonen.
Krimlitteraturen, filmen og tv-seriene i Norge har allerede trukket ned mot Bjørvika. Selv besøkte jeg stedet første gang allerede i 2010, i debuten De ingen savner. Men lukten av sjø og blod er som en magnet på oss som skriver.
SEX, VOLD, SPIONER OG PENGER
Hvor mange narkotikadealer har funnet sted i mørke kroker av Bjørvikas avsidesliggende kaianlegg? Hvor mange av nattens kvinner har fullbyrdet sine kjødelige transaksjoner med kundene i kjøretøyer parkert bak brakker og grushauger i Bjørvika? Hvor mange har tatt turen ned hit uten å skjønne at de aldri ville returnere fra Bjørvika? Hva med smuglergodset som har passert gjennom containerhavna? Eller menneskene som har betalt dyrt for muligheten til et nytt liv i Europa, og som har gjennomført
reisen i en container? Ingen vet. Legg til Panama Papers og DNBs involvering i formuende kunders skatteunndragelser, IMSI-catcherne og den påståtte avlyttingsskandalen. (Hvem hadde forresten rett – PST eller Aftenpostens innleide eksperter?)
Under byggingen av Dronning Eufemias gate og Barcode avdekket utbyggerne over 20 skip. Blant krittpiper, gamle sko og dekketøy fant muddergrabbene levningene etter flere personer, herunder hodeskaller med runde hull. Bjørvika er uunngåelig for en krimforfatter. Historien, pengene, det politiske maktspillet, prestisjen, skjebnene, dopen, sexen, volden, blodet. Ikke bare vi som skriver krim, men alle oss som dikter, skriver og portretterer samtiden, vil finne stoff her nede i mange, mange år.
ELLIS BJØRVIKA
I min sjette bok, Jaget, er Elli tilbake i en etterforskning der ingrediensene er svik, finans, etterretning og terror. Da kunne det ikke bli noe annet enn Bjørvika.
TEKST: EYSTEIN HANSSEN FORFATTERFOTO: AGNETE BRUN
Bjørvika 2016. (Foto: Berit Roald/NTB scanpix)
EIRIK HUSBY SÆTHER
I sinnet på en drapsmann
Når Eirik Husby Sæther ikke skriver, jobber han på krimvakta hos Oslo-politiet. Det er de som rykker ut når drapsmeldinger kommer inn. Men når han kommer til et åsted, lar han seg ikke sjokkere av det han ser. I stedet spør han seg hvorfor.
Jeg studerte kriminologi før jeg begynte på politihøyskolen. For meg har det vært et interessant spørsmål hvorfor noen begår alvorlige kriminelle handlinger. Motivet for drapet har også mye å si for straffeutmålingen, og er langt vanskeligere å avdekke enn hvem som faktisk er gjerningspersonen, forteller Husby Sæther.
I hans nye roman Det blå barnet møter vi politimannen Mikael Wulf og hans narkomane fetter William. Vi følger slekta bakover i tid – historien starter med deres oldemors historie fra arbeidermiljøet rundt Akerselva på begynnelsen av 1900-tallet.
Da jeg begynte på kriminalvakten, fikk jeg et råd av vaktsjefen min.
Han sa det var bedre å se 100 døde enn 1.
GLEMME DET MAN HAR SETT
Huseby Sæther jobber, akkurat som hovedpersonen Mikael Wulf, på krimvakta i Oslo, på en avdeling som leder etterforskningen av
alvorlig kriminalitet som drap, grov vold og voldtekt de første timene etter oppdagelsen. Ikke en jobb for pyser, med andre ord. – Da jeg begynte på kriminalvakten, fikk jeg et råd av vaktsjefen min. Han sa det var bedre å se 100 døde enn 1. Den ene ville jeg huske resten av livet, men de 100 ville jeg klare å glemme. Det ville bli så mye at alle likene utvisket hverandre. Han hadde rett i det. Jeg husker ikke lenger liket jeg kikket på i forrige uke. Evnen til å glemme er uvurderlig.
Den ene drapsmetoden du beskriver fra gamlehjemmet, er brutal. Her finner Wulf en spiker i øret til offeret. Har du hentet inspirasjon fra ditt eget arbeid her…? – Drapsmetoden er tatt fra en sak fra tidlig åttitall. Eksempelet blir brukt på kriminalvakten for å minne etterforskerne på at et dødsfall som ser naturlig ut, kan være noe av det verste obdusentene har fått på obduksjonsbordet. I det faktiske tilfellet var det en sønn som drepte sin mor. Hun lå fredelig i sengen, og politiet var sikker på at hun hadde sovnet inn. Det ble likevel besluttet obduksjon, uten at noen i dag helt skjønner hvorfor. Under obduksjonen ble drapet avslørt.
– Det er på grunn av slike saker, der drapet avsløres mer eller mindre tilfeldig, at vi regner
EIRIK HUSBY Sæter (f. 1984) er født og oppvokst på Bjørndal i Oslo øst. Han har studert kriminologi, og i 2009 ble han uteksaminert fra Politihøyskolen. Husby Sæther jobber ved Krimvakta i Oslo. Det blå barnet er hans fjerde roman.
Det blå barnet
978 82 02 52484 5
CAPPELEN DAMM Kr 379,
Politietterforsker Mikael Wulf plasserer moren på lukket avdeling, hun lider av Alzheimers og snakker om Det blå barnet. Samtidig finner Mikael en dråpe blod på puten etter den forrige pasienten. Som etterforsker har Mikael tilgang til likkjelleren på Ullevål sykehus. Han finner pasienten der og oppdager en grusom drapsmetode. Mikael Wulf må løse to mysterier fra morens rom. Drapet på den forrige pasienten og sannheten om Det blå barnet som har røtter helt tilbake til et mystisk spebarnsfunn i Kristiania i år 1900. Det blå barnet er en roman om hvordan et drap ødelegger morderen og morderens etterkommere.
Eirik Husby Sæther
med at vi hvert år har 1–3 uoppdagede drap i Norge, lik som blir gravlagt som om ingenting har skjedd.
VANSKELIGE
FORHOLD
Å grave i menneskesinnet, prøve å begripe det uforståelige drapet, motiverer Sæther.
– Serien om Mikael Wulf skal også ta for seg skyggesidene i Oslo og beskrive menneskene som faller utenfor. Å sette lyset på steder som vanlige mennesker ikke ser, gir en grunn til å skrive. Gjennom jobben som politimann blir jeg eksponert for slike lukkede rom.
Gjennom å gi oss innblikk i forbrytel ser begått i en familie gjennom 100 år, viser Husby Sæther hvordan gamle hendelser har formet de unge mennene, uten at de selv er klar over det.
– I Norge er drap nesten alltid en familietragedie som oppstår under vanskelige livsforhold, og Det blå barnet viser at slike forhold går i arv. For meg var denne boken viktig å skrive, nettopp for å trekke linjene tilbake i tid. For menneskene i boken er det en kamp mellom det som har skjedd i fortid og den forandringen de håper på i nåtid.
grunn, kanskje av ren narsissisme, gir det mer mening å skrive om seg selv forkledd i en annens skikkelse. Det gjør at jeg holder ut alle timene.
I Norge er det ingen «gale» seriemordere som legger ut rebus-spor – Det finnes ingen gale seriemordere i Norge, og de få «gale» som dreper, lider av vrangforestillinger og hører befalende stemmer. Disse få tilfellene av psykisk syke som dreper, er heller ikke geniale mordere som kamuflerer drapet og legger igjen rebus-spor – de melder seg til politiet. For meg blir det derfor mer riktig å skrive om mennesker, og ikke psykopatiske mesterhjerner, sier Husby Sæther.
Egne erfaringer ligger til grunn i både hans forrige roman, Judaskysset, og denne. Det er hovedpersonen i romanen som tildeles de samme opplevelsene som Sæther selv har vært borti.
– Å skrive en bok krever latterlig mye innsats. Av en eller annen
DE SOM FALLER UTENFOR
Etter hvert som Husby Sæther skrev romanen, gikk det opp for ham hvor like vi mennesker har vært til alle tider.
– For 100 år siden var det alkohol og retten til arbeid som var store samfunnsproblemer og årsakene til fattigdom. I dag er det rusmidlene og kravet om lang utdannelse uten huller på CV-en som er målestokken, og de som faller utenfor, forblir der.
Det blå barnet skiller seg formmessig ut fra mange andre krimmer. Historien din er intrikat, med svært gode personportretter og veldig spennende plot, men i en mer neddempet tone enn vi er vant til i krimlitteraturen. Er det et bevisst grep?
– Jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i en families historie
for å forklare drapet, og da blir det vel automatisk mer nedtonet på grunn av de lange linjene. Spenningen ligger i å avdekke hva som har skjedd, hvordan det påvirker personene i dag og om de klarer å ta andre valg enn sine forfedre. Mitt mål da jeg skrev denne krimromanen, var at den ikke skulle oppleves som en formel-krim, men som en virkelig historie.
Har du en ny historie klar? – Jeg har i disse dager levert en ny krimroman som har tittelen Et bedre liv. Boken handler om prostitusjonsmiljøet i Oslo, salg fra gata, i biler, på strippeklubbene, i leilighetene, på hotellene og massasjeinstituttene. Boka handler også om kvinner som er ulovlig i Norge for å selge sex og deres kamp for å få bli, avslutter Husby Sæther.
TEKST: MARIA MYRVOLL • FOTO: AGNETE BRUN
EIRIK HUSBY SÆTER
JOHN HART
DEN YPPERSTE FRIHET
Thrillermesteren John Hart er ute med
Syndenes forlatelse. Her snakker han om hvorfor og hvordan han ble forfatter.
Kan du si litt om din vei inn i litteraturen? Hva gjorde at du valgte å bli forfatter? – Jeg har vært en lesehest siden barndommen, og som så mange andre tenkte jeg at det ville være fantastisk å skrive en bok – å skape ved hjelp av ren og skjær fantasi. En forfatters tilværelse fremstår jo som det ypperste uttrykket for personlig frihet. Hva kunne vel være bedre enn å skrive det jeg ville når jeg ville, uten hensyn til kunder, arbeidsplass eller noe av det andre som følger med en fast jobb? Problemet er selvsagt at det er vanskelig å skrive, og enda vanskeligere å lykkes. Det finnes få veikart og oppskrifter. For meg kom suksess i kjølvannet av langvarige anstrengelser og betydelige fiaskoer. Jeg skrev to hele romaner som aldri ble utgitt, før den tredje endelig gikk til trykk. Den ble min første bestselger og forandret livet mitt. Jeg kunne lett ha gitt opp før jeg kom i mål med den
… som så mange andre tenkte jeg at det ville være fantastisk å skrive en bok – å skape ved hjelp av ren og skjær fantasi.
tredje boken. Antakelig er vilje og motivasjon enda viktigere forutsetninger enn talent.
Du er den eneste forfatteren i historien som har vunnet Edgar-prisen for to bøker på rad. Synes du selv at litterære priser er viktige? – Ja, det vil jeg si, og av flere grunner. Skriving er en ensom og iblant utakknemlig jobb. Derfor mener jeg at forfattere bør benytte enhver anledning til å samles. Og hva kan være en bedre anledning enn feiring av litteraturen som kunst og håndverk? Dette er en virksomhet for de innvidde som kan være vanskelig å forstå for andre. Av den grunn er det godt å ha venner i bransjen, å være sammen med mennesker som vet hvor vanskelig det kan være. Dessuten kan litterære priser påvirke karrieren på ganske fantastiske måter. I en verden med så mye konkurranse om lesernes oppmerksomhet (Internett, TV, osv.) kan den rette prisen gjøre underverker når det gjelder å nå et publikum. For meg personlig var det et høydepunkt i livet å vinne Edgar for beste roman. Å vinne den to ganger på rad var uvirkelig. Jeg har alltid hatt lyst til å lykkes utvetydig med noe, og det tror jeg man kan si at jeg gjorde med de prisene. Når jeg opplever tvil og rastløse netter, minner jeg meg selv på Edgar-prisene. Det hjelper meg å sovne igjen.
Du er utdannet jurist og har jobbet som forsvarsadvokat. Hvis du fortsatt gjorde det og måtte forsvare en person i en av dine bøker, hvem ville det være?
– Vanskelig spørsmål. Jeg er glad i alle mine litterære personer. Når det er sagt, ville jeg nok velge Channing, den unge kvinnen i Syndenes forlatelse. Hvorfor? Fordi hun er ung og uskyldig og allerede er blitt så grovt skadet, og fordi én liten feil ikke burde få ødelegge resten av livet hennes. Dessuten er hun tøff og uselvisk og beredt til å stå for det hun har gjort. Handlingen i romanen går selvsagt mye dypere – vi har alle svakheter, vi kan alle knekke. Og så er det vel et poeng at hun ikke er stort eldre enn mine egne to døtre.
Kan du si noe om hvordan du innleder arbeidet med en ny roman? Begynner du med handlingen eller personene? – Det sies at personer er handling, og det tror jeg stemmer. Alt begynner med menneskene som befolker en bok, med deres savn og sorger og motivasjoner. Hvis menneskene ikke er ekte, blir historien mislykket. Det er jeg helt overbevist om. Derfor begynner jeg alltid med personene, nærmere bestemt med det knippet av emosjonelle beveggrunner som skal drive personene gjennom romanen. Hva er det de ønsker og trenger og frykter? Hvor langt er de villig til å gå for å beskytte det de elsker høyest?
JOHN HART
Etterpå handler det om å konstruere en best mulig historie for å gi skikkelsene rom til å utfolde seg og vokse og ta sjanser. Jeg skriver ikke først en disposisjon, historien utvikler seg etter hvert som jeg skriver den. Det kan være farlig å gjøre det på den måten, men jeg kan ikke forestille meg å skrive ut fra en disposisjon. Jeg lever med disse menneskene i et år eller mer. Hvordan i all verden skal jeg kunne vite hva de bestemmer seg for å gjøre to hundre sider ut i boken?
Skriving er en ensom og iblant utakknemlig jobb.
Derfor mener jeg at forfattere bør benytte enhver anledning til å samles.
Elizabeth Black i Syndenes forlatelse er din første kvinnelige hovedperson. Hvordan ble hun til? – Til å begynne med var jeg redd for å påta meg en kvinnelig hovedperson, men det jeg trodde ville være forferdelig vanskelig, viste seg å ikke være det. For det første kreves det fantasi og empati i utformingen av enhver litterær skikkelse. Det gjelder også når man har en kvinnelig hovedperson – bortsett fra gradsforskjellen. Jeg måtte jobbe hardere for å trenge inn i Elizabeths tanker enn i noen andres, muligens med unntak av Channings. Jeg ville at det skulle kjennes riktig. Hvordan ville disse kvinnene se på verden, gitt det de hadde vært igjennom? Hva slags forhold ville de ha, og kunne de hjelpe hverandre med å finne veien til en slags helbredelse? Igjen – det krever masse empati og fantasi! Et annet triks (sagt i mangel av et bedre ord) var å konsentrere meg om det universelle ved den menneskelige erfaringen, uavhengig av kjønn –grunnleggende temaer som familie og jobb, fellesskap og fortid. Og dessuten det like grunnleggende spørsmålet: Etter traumer som dem disse kvinnene har gjennomlevd, hva lærer man om kjærlighet, hat, tillit og tilgivelse? Jeg tror det koker ned til at hvis man forholder seg til store nok spørsmål, er menn og kvinner veldig like. Det er i hvert fall sånn jeg tenker. Jeg håper ikke jeg tar feil.
John Hart
Syndenes forlatelse
Etter fire års stillhet fra spenningsmesteren John Hart er Syndenes forlatelse en svært etterlengtet utgivelse som innfrir til det fulle. Elizabeth Black er en omstridt helt, politikvinnen som egenhendig reddet en ung jente fra en låst kjeller og drepte to brutale kidnappere. Men hun er også en kvinne med en fortid og en hemmelighet. Og hun er ikke den eneste. Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten års fengsling og mishandling for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter utenfor murene er en fjortenåring som venter på ham med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet var tryggere i fengsel. Og mens de alle på hver sin måte søker syndenes forlatelse, blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.
Alle dine romaner utspiller seg i og rundt småbyer i Sørstatene. Hva er det med den settingen som inspirerer deg? – Mennesker i de amerikanske sørstatene identifiserer seg som Southern på en måte som trolig ikke har noen parallell i andre geografiske deler av landet. De har en ekte kulturell identitet, selv om den utvannes over tid og med tilflytting. Det gjelder både i og utenfor de gamle byene. Men selv om den er blitt frynsete, virker denne billedveven fremdeles sammenbindende. Jeg vet om familier som har bodd i det samme huset i 150 år, og den typen kunnskap, den typen forståelse, er vanskelig å gjenskape. Hukommelsen strekker seg langt tilbake i disse småbyene. Folk vet hvor forfedrene deres levde og dyrket jorda og kjempet og døde. De vet hvor andre familiers forfedre gjorde det samme. Den slags sammenbinding er verdifull, og folk i Sørstatene er smarte nok til å skjønne det og verdsette det. Mye er i ferd med å gå tapt, men det skjer langsomt. Jeg tror også at båndene til jorda står sterkt i Sørstatene, og det båndet finnes også i mine bøker. Dette var et agrarsamfunn i veldig lang tid, og familiene var tett knyttet til jorda. Det er også viktig å huske på at en nasjon ble bygget her, at en grusom krig ble utkjempet og at slaveriets og rasismens skampletter fremdeles ikke er helt borte. Områdets historie er vakker og sagnomsust og ubehagelig, men vi aksepterer den og omfavner den. Den er en rik malm å bryte for en forfatter.
Du reiser på omfattende turneer når du lanserer en ny bok. Hvor viktig for deg er det å treffe dine lesere? – Jeg er et sosialt vesen som nærmest er tvunget i permanent eksil av jobben min. Det betyr at for meg er en lanseringsturné en sann glede. Å være sammen med folk. Snakke om boken. Det er klart at en lanseringsturné hjelper på salg og markedsføring – og jeg er glad for at forleggerne mine gjør slike turneer mulige – men det er sammenkomster med leserne som gjør det bryet verdt å være borte fra familien. Dessuten forbløffes jeg alltid av lesernes forskjellige lesemåter. Noen ganger er den delen av en bok de liker best, den jeg minst hadde ventet. Iblant ser de sider ved skrivingen min som overrasker selv meg. Sånne ting elsker jeg.
TEKST: KNUT OLA ULVESTAD • FOTO: FONT FORLAG
FÅ GAVEKORT KR 1500,-
Bli medlem og sett sammen din egen velkomstpakke GRATIS*!
Velg blant mer enn 500 bøker og produkter.
169,-
HANS H. SKEI
1966 – et skille mellom før og nå i norsk kriminallitteratur?
Professor i allmenn litteraturvitenskap og tidligere president i
Rivertonklubben Hans H. Skei har analysert kriminallitteraturen fra 1945 og fram til syttitallet.
Den som forsøker å gå inn i norsk kriminallitteraturs historie kan ikke annet enn stå på skuldrene til noen forgjengere, som heldigvis finnes og som har sporet opp utrolig mange glemte bøker og, i alle fall for mange bøkers vedkommende, også har lest dem. En sjanger som kriminallitteratur faller i hovedsak utenfor den vanlige litteraturhisto-
En sjanger som kriminallitteratur faller i hovedsak utenfor den vanlige litteraturhistoriske fremstilling; den har i liten grad institusjoner eller aktører som dokumenterer og ivaretar sjangeren år for år.
riske fremstilling; den har i liten grad institusjoner eller aktører som dokumenterer og ivaretar sjangeren år for år. Ikke bare har vi med populærlitteratur eller underholdningslitteratur å gjøre; vi har også med bøker som i eldre tider ble solgt eller omsatt på mange og merkelige måter, ofte utgitt på små forlag som fort ble borte, og både format og utstyr var slik
at de ikke var ment å tas vare på. Verdi utover dagen og den tiden det tok å lese dem er det langt fra alle som har, men det er lov å mene at også denne delen av litteraturen vår har både kultur- og litteratur historisk interesse. Derfor, først av alt: en takk til Bjørn Carling for Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år (1976) og til Willy Dahl for Dødens fortellere Den norske kriminal og spenningslitteraturens historie (1993). Uten dem ville mange av bøkene jeg nevner og i noen grad omtaler nedenfor aldri kommet innenfor mitt synsfelt.
PUSLESPILL OG KVINNEBØLGE
I Dødens fortellere opererer Willy Dahl med en etterkrigsperiode som går fra 1945 til 1966 og har tittelen «Puslespill og kvinnebølge». Det viktigste her er det skillet som etableres i året 1966, og som antyder en helt annen form for periodisering enn det krigsårene, etterkrigstid o.l. setter. Noe tar altså slutt og erstattes av noe annet i 1966. Viktigst er det nok at puslespillet stille går i graven – kanskje nettopp med boken Stille som i graven av Gerd Nyquist akkurat i 1966. Dahl mer enn antyder at det er slik, og det som kommer etterpå – i perioden 1966–1975 – skal vi ta lett på her. Det vi uten videre kan slå fast, er at det var nedgangstider for norsk krim gjennom hele etterkrigstiden fram til 1966. Og selv om noe muligens endrer seg radikalt fra 1966, kan vi
ikke snakke om noen større vekst eller fremgang før 1975.
Ifølge Dahl kom det bare to nye krimbøker i 1948, og i snitt ca. fem bøker i året i lang tid fremover. De aller fleste av dem kan vi trygt overlate til glemselen og et skyggeliv i litteraturoversikter og i beste fall antikvariatene. La oss i stedet se på et lite utvalg av bøkene mellom 1945 og 1966 som etter alt å dømme er bedre enn gjennomsnittet; og som er fremhevet som viktige og gode enten av Carling eller Dahl eller av begge.
Først Arnold Jacobys Sabbatnatten fra 1947 – en bok som Dahl mener forsvarer en plass «i et utvalg av beste ti–femten norske kriminalromaner». Og visst er det en bok det er verdt å lese den dag i dag, ikke så mye for intrigen og mystifikasjonen som for selve skrivemåten der en jeg-forteller kommenterer egen skriving og later som han overlater manuskriptet til en annen, etter at alt som
Like my som en kriminalroman er dette en okkupasjonsroman, med alt det medfører av ekstra mistanker, skulte motiver og illegal virksomhet.
hendte på Pensjonat Noblesse i Hegdehaugsveien er nedskrevet. Like mye som en kriminalroman er dette en okkupasjonsroman, med alt det medfører av ekstra mistanker, skjulte motiver og illegal virksomhet. Pensjonatet blir et sted for uhygge og redsel i en okkupert og mørklagt by, våren 1943, en tid da politiet må holdes vekk og beboerne selv må finne ut av mørkets gjerninger og ondskapens plass blant dem alle.
DEN MYRDEDE LEVER
Sabbatnatten er utvilsom den mest velskrevne og litterære av de tjue–tjuefem bøkene jeg har lest eller lest på nytt fra denne perioden. Adskillig mer hjelpeløst fortalt og konstruert, men likevel lett sjarmerende og interessant som fenomen, er Edith Rolfsens Den myrdede lever fra 1950. Visst er det morsomt og nesten
utrolig at en 21-årig elev ved Nationatheatret kunne skrive en slik bok, men etter lesningen er man ikke så lite oppgitt. Her skiller jeg helt lag med Bjørn Carling som gir denne vurderingen: «… det er en riktig hyggelig liten detektivroman – vittig, sjarmerende og klok. Det var et bittert tap for vår kriminallitteratur at Edith Rolfsen lot det bli med dette og i stedet gjorde karriere som operasangerinne under sitt egentlige navn Edith Thallaug.»
Morsomt med denne boken er det riktignok at forlaget (Brann Forlag, uten årstall) har bedt forfatteren om å skrive baksidetekst, og det gjør hun så til de grader – uten å avsløre for mye. Kanskje sier hun noe som peker direkte mot det som fascinerer med de gamle mordmysteriene: «…det er selve problemet som interesserer meg, og det miljøet og de krefter som skaper et mord. Dessuten har kriminalromanen det til felles med eventyret, at det gode seirer til slutt. Det onde får sin rettferdige straff, selv om det har gått aldri så snedig til verks.»
«Snedig» er det virkelig når noen blir skutt gjennom et vindu ved at det blir tatt i en dørklinke i et annet rom, og likeså snedig er det når den myrdede lever etter dramatiske fortidshendelser i Himalayas høyeste tinder. Willy Dahl registrerer navn og bok, men omtaler den ikke – uten at det skal tillegges for mye vekt – alt kan ikke få plass. Perioden omfatter enkeltbøker av etablerte krimforfattere som Torolf Elster og André Bjerke, og en rekke sjarmerende Oslo-krimmer av Waldemar Brøgger – sistnevntes bøker har faktisk fulgt meg fra mine tidligste tider som krimleser: Morderen plukker fluesopp, Hevneren på Hagan, Morfindoktoren nekter seg skyldig, Spebarn kidnappet i Frognerparken, alle fra 1950-tallet. En bok fra perioden som ofte er blitt nevnt og som av forståelige grunner ikke var med i min komplette utgave av Egil Rasmussens romaner, siden jeg fikk de fleste av forfatterens enke, var Gammelprestens koffert fra 1950. Det at en seriøs og etablert forfatter og kritiker, endog med doktorgrad, hadde skrevet en kriminalroman som skulle være verdt å lese, var verdt å se nærmere på. Dahl plasserer, med rette, boken «i genrens gråsone», for etterforskning og oppklaring er det fint lite av her. Forfatteren tegner alt med grove penselstrøk, setter opp
en situasjon der en ung student, kuet av sin prestefar, tar livet av sin hybelvertinne og gjemmer liket i «gammelprestens koffert». En dårlig idé som forfatteren ikke har kunnet slippe, og som ble til en roman der slutten neppe er åpen, fordi leseren lett ser hva som har skjedd underveis, men kanskje uavsluttet.
GODE KVINNELIGE FORFATTERE
Jeg antydet at kvinnebølgen kanskje ikke var spesielt sterk i denne perioden, men må kanskje reservere meg noe og gi Willy Dahl mer rett enn jeg har gjort i ting jeg har skrevet før. For perioden omfatter flere gode bøker av Karin Bang med pennenavnet Fanny Siwers (Mord i måneskinn, 1956, Seilas med døden, 1960), og av Edith Ranum med pennenavnet
Edith Ogden (En time med Cornelia, 1958, Morderen går ned trappen ved midnatt, 1959, Dødstrommene kaller, 1961 – og den beste av dem alle sammen: Sist kommer morderen, 1961).
Faktisk finnes det andre kvinner fra skuespillermiljø med kriminalromaner på denne tiden, men jeg skal her bare nevne en til før vi kommer til den siste – nemlig Ella Ormhaug som skrev under psevdonymene Ella Hytten, Ella Griffiths og Julia Westerham. Med tre romaner i debutåret 1960 markerte hun seg sterkt: Ekko av tapte skritt, Natten er min fiende og Hun møtte en fremmed. Hun er den eneste av alle vi har omtalt som fortsatte sitt forfatterskap helt fram til slutten av 1980-tallet, og dermed på en måte knytter en tidlig og sen kvinnebølge sammen. Natten er min fiende er fremdeles min favoritt blant alle hennes bøker. Fordi hun skrev så lenge og holdt seg til sine temaer, kan det være en svekkelse av påstanden om at puslespillmysteriet tok slutt i 1966. Men bare en liten svekkelse.
Hun er den eneste av alle vi har omtalt som fortsatte sitt forfatterskap helt fram til slutten av 1980 tallet
EN SLUTT OG EN BEGYNNELSE
Med Gerd Nyquists to detektivromaner, Avdøde ønsket ikke blomster (1960) og Stille som i graven (1966) og med Michael Grundt Spangs En morder går løs fra samme år, kan vi
Faktisk finnes det andre kvinner fra skuespillermiljø med kriminalromaner på denne tiden
se så vel en slutt som en begynnelse, noe som bekreftes om vi leser videre i bøker fra nokså begredelige år mellom 1966 og 1975. Gerd Nyquists bøker er velskrevne, elegante, klassiske detektivfortellinger av beste Oslo-merke, med lektor Martin Bakke som etterforsker på absolutt beste vestkant der store verdier kan skjule seg også på litteraturens område. Dahl sier helt enkelt at «hennes ry som norsk krimdronning hviler på de to romanene» – og lar det bli med det.
Gerd Nyquists bøker er velskrevne, elegante, klassiske detektivfortellinger av beste Oslomerke
1966 brakte altså en klassisk detektivfortelling av det elegante og flotte slaget, og en ganske så god spenningsroman som «innleder en epoke med politisert og samfunnskritisk norsk krim» (Dahl). Det er ikke opplagt at Grundt Spangs En morder går løs er en typisk representant for noe radikalt nytt, annet enn at den indirekte hviler på dokumentarisk stoff om hvordan kjendisadvokater sørger for frifinnelse av en drapsmann leseren har fulgt hele veien.
Carling og Dahl har sendt meg tilbake i tid, til en rekke bøker jeg ikke hadde lest og til noen jeg hadde lest for lenge siden. Å etablere og begrunne et skille i norsk krim i 1966 er ikke spesielt viktig. Jeg ville latt perioden fra 1945 gå fram til 1972, og så langsomt etablert noe absolutt helt nytt og annerledes i norsk krim gjennom årene fra 1972 fram til 1975. Etter 1975 har det etter alt å dømme kommet flere bøker enn det gjorde mellom 1840 og 1975, så det er god grunn til å vektlegge samtidslitteraturen. Men vi forholder oss bedre til den om vi har tradisjonen noenlunde klar for oss.
TEKST: HANS H. SKEI
JO NESBØ
HARRY HOLE er tilbake!
Norges favoritt antihelt er tilbake. 21. mars er Jo Nesbøs Tørst i salg, og Krimmagasinet har fått lov til å publisere en smakebit.
PROLOG
Han stirret inn i det hvite intet.
Slik han hadde gjort i nesten tre år.
Ingen så ham, og han så ingen. Bortsett fra hver gang døra gikk opp og nok damp ble sugd ut til at han et øyeblikk kunne skjelne en naken mann, før døra gled igjen og alt ble innhyllet i tåke.
Badet stengte snart. Han var alene.
Han trakk den hvite frottékåpen tettere rundt livet, reiste seg fra trebenken og gikk ut, forbi det mennesketomme bassenget, inn i garderoben.
Ingen sildrende dusjer, ingen konversasjon på tyrkisk, ingen nakne føtter som tasset mot gulvflisene. Han betraktet seg selv i speilet. Dro en finger langs arret som fortsatt syntes etter den siste operasjonen. Han hadde brukt tid på å venne seg til det nye ansiktet. Fingeren fortsatte nedover halsen, over brystet, stoppet der tatoveringen begynte.
Han åpnet hengelåsen til garderobeskapet, dro på seg buksene og tok frakken utenpå den fortsatt fuktige frottékåpen. Knyttet skoene. Forsikret seg igjen om at han var alene før han gikk bort til skapet med kodehengelåsen med blå malingsflekk på. Skjøv frem tallene 0999. Hektet av låsen og åpnet skapdøra. Betraktet et øyeblikk den store, vakre revolveren som lå på innsiden, før han grep rundt det røde skjeftet og stakk revolveren i frakkelomma. Så tok han ut konvolutten og åpnet den. En nøkkel. En adresse og mer detaljert informasjon.
Det lå én ting til i skapet.
Jo Nesbø
Tørst
978 82 03 36166 1
ASCHEHOUG FORLAG Kr 399,
Etter tre år i relativ harmoni braker helvetet atter en gang løs i Oslo. Unge kvinner som har vært aktive på sjekkeappen Tinder, blir myrdet i hjemmene sine. Harry Hole trekkes på nok en gang inn i etterforskningen.
Tørst er en vaskekte Harry Holeroman, med galskap, korrupsjon, intrikate drapsmetoder, maktsyke og en etterforsker som aldri helt unnslipper med skinnet i behold. Bøkene til Jo Nesbø er oversatt til 50 språk og har solgt i over 30 millioner eksemplarer verden over.
Harry Holefans har virkelig noe å glede seg til.
Svartmalt, lagd av jern.
Han holdt det opp i lyset med én hånd, betraktet smijernsarbeidet med fascinasjon.
Han kom til å måtte vaske det, skrubbe det, men han kjente alt opphisselsen ved tanken på å ta det i bruk.
Tre år. Tre år i et hvitt intet, i en ørken av innholdsløse dager.
Det var på tide nå. På tide at han fikk drikke av livet.
På tide at han vendte tilbake.
Harry våknet med et rykk. Stirret ut i soverommets halvmørke. Det var ham igjen, han var tilbake, han var her.
«Mareritt, kjære?» Stemmen som hvisket ved siden av ham, var rolig og varm.
Han snudde seg mot henne. De brune øynene hennes studerte hans. Og spøkelset bleknet og forsvant.
«Jeg er her», sa Rakel.
«Og jeg er her», sa han.
«Hvem var det denne gangen?»
«Ingen», løy han og la en hånd på kinnet hennes. «Sov nå.»
Harry lukket øynene. Ventet til han var sikker på at hun hadde lukket sine før han åpnet dem igjen. Studerte ansiktet hennes. Han hadde sett ham i en skog denne gangen. Myrlandskap, innhyllet i hvit tåke som blåste rundt dem. Han hadde løftet hånden, rettet noe mot Harry. Han kunne skimte det tatoverte demonansiktet på det nakne brystet hans. Så hadde tåken tetnet, og han var borte. Borte igjen.
«Og jeg er her», hvisket Harry Hole.
KAPITTEL 1
Onsdag kveld
Jealousy Bar var nesten tom, og likevel var det tungt å puste.
Mehmet Kalak betraktet mannen og kvinnen ved disken mens han skjenket vin i glassene deres. Fire gjester. Den tredje var en fyr som satt alene ved et bord og tok bitte små slurker av halvliteren sin, og den fjerde et par cowboystøvler som stakk ut fra en av båsene, hvor mørket av og til vek for lyset fra et telefondisplay. Fire gjester klokka halv tolv på en septemberkveld i det beste barområdet på Grünerløkka. Det var for dårlig og kunne ikke fortsette. Det hendte at han spurte seg selv hvorfor han hadde sagt opp jobben som barsjef på byens hippeste hotell for mutters alene å overta den nedslitte baren med det fordrukne klientellet. Kanskje var det fordi han mente at han ved å jekke opp prisene ville få skiftet ut de gamle gjestene med dem alle ville ha: nabolagets halvunge, betalingsdyktige, uproblematiske. Kanskje var det fordi han etter bruddet med kjæresten trengte et sted han kunne jobbe seg i hjel. Kanskje var det fordi tilbudet fra lånehaien Danial Banks hadde syntes gunstig da banken hadde avslått søknaden. Eller kanskje var det så enkelt at på Jealousy Bar var det han som bestemte musikken, ikke en jævla hotellsjef som kun kjente én melodi, plingelyden fra kassaapparatet. Det hadde gått greit å jage det gamle klientellet på dør, de var for lengst blitt stuevarme på en billig bar tre kvartaler unna. Men det hadde altså vist seg vanskeligere å jage inn nytt. Kanskje måtte han revurdere konseptet. Kanskje var ikke én enkelt TV-skjerm som kun viste tyrkisk fotball nok til at det kunne kalles sportsbar. Og på musikksiden måtte han kanskje satse mer på sikre, klassiske kort som U2 og Springsteen for gutta og Coldplay for damene.
«Nå har ikke jeg vært på så mange Tinder-dater», sa Geir og satte hvitvinsglasset ned på bardisken igjen. «Men jeg har jo oppdaget at det er mye rart der ute.»
JO NESBØ
«Har du?» sa kvinnen og kvalte en gjesp. Hun hadde lyst, kortklipt hår. Slank. Trettifem år, tenkte Mehmet. Raske, litt hektiske bevegelser. Trøtte øyne. Jobber for mye og trener fordi hun håper det skal skaffe henne overskuddet hun aldri har. Mehmet så Geir løfte glasset med tre fingre rundt stetten, på samme måte som kvinnen. På de utallige Tinder-datene sine hadde han konsekvent bestilt det samme som Tinder-treffene sine, enten det var whisky eller grønn te. Han ville vel signalisere at det var match på det området også.
Geir kremtet. Det var gått seks minutter siden hun hadde kommet inn i baren, og Mehmet visste at nå skulle han sette inn støtet.
«Du er penere enn på profilbildet, Elise», sa Geir.
«Du sa det, men takk igjen.»
Mehmet pusset et glass og lot som han ikke hørte etter.
«Så fortell meg, Elise, hva ønsker du deg her i livet?»
Hun smilte litt oppgitt. «En mann som ikke bare går etter utseendet.»
«Jeg kunne ikke vært mer enig, Elise, det er det indre som teller.»
«Det var en spøk. Jeg er finere på profilbildet, og det er vel strengt tatt du også, Geir.»
«Hø-hø», sa Geir og stirret litt overrumplet ned i vinglasset.
«De fleste velger vel et heldig bilde. Så du ønsker deg en mann. Hva slags mann?»
«En som vil være hjemmeværende med tre barn.» Hun kikket på klokka.
«Hø-hø.» Svetten var sprunget frem ikke bare i pannen, men på hele Geirs store, glattbarberte hode. Og snart ville det danne seg svetteringer under armene på den svarte skjorta av typen slimfit, et underlig valg ettersom Geir verken var slim eller fit. Han dreide på glasset. «Det der er akkurat min sans for humor, Elise. Enn så lenge er bikkja familie nok for meg. Liker du dyr?»
Tanrim, skal han ikke kaste kortene? tenkte Mehmet.
«Treffer jeg den rette, føler jeg at det stemmer, både her …»
«Og her …» Han smilte, senket stemmen og pekte mot skrittet. «Men da må man jo først finne ut om det stemmer. Eller hva sier du, Elise?»
Mehmet grøsset. Geir kjørte all-in, og selvfølelsen skulle få nok en bulk.
Kvinnen skjøv vinglasset sitt til side, lente seg litt nærmere, og Mehmet måtte anstrenge seg for å høre: «Kan du love meg én ting, Geir?»
«Selvfølgelig.» Blikket og stemmen hans var hundeaktig ivrig.
«At når jeg går herfra nå, så kommer du aldri til å prøve å kontakte meg igjen?»
Mehmet måtte bare beundre Geir for at han greide å prestere et smil: «Selvfølgelig.» Kvinnen lente seg tilbake igjen. «Det er ikke fordi du virker som en stalker, Geir, men jeg har et par dårlige erfaringer, skjønner du. En av dem begynte å følge etter meg. Han truet dem jeg var sammen med også. Jeg håper du skjønner at jeg er litt varsom.»
«Skjønner.» Geir løftet glasset sitt og tømte det. «Det er som sagt mye sprø folk der ute. Men ikke vær redd, du er ganske trygg. Statistisk sett er sjansen for å myrdes fire ganger større for en mann enn for en kvinne.»
«Takk for vinen, Geir.»
«Om én av oss tre …»
Mehmet fortet seg å se en annen vei da Geir pekte på ham.
«… skulle myrdes i kveld, er sjansen for at den ene er deg én til åtte. Eller, vent litt, du må jo dele på …»
Hun reiste seg. «Håper du finner ut av det. Lev vel.»
Geir stirret på vinglasset en stund etter at hun var gått, nikket i takt med tonene av «Fix You» som for å overbevise Mehmet og eventuelle andre vitner om at dette hadde han allerede børstet av seg, hun hadde vært en treminutters popsang som var glemt like fort. Så reiste han seg uten å røre glasset og gikk. Mehmet så seg rundt. Cowboystøvlene og fyren som seigpinte halvliteren var borte også. Han var alene. Og oksygenet var tilbake. Han brukte mobiltelefonen til å skifte spillelisten på anlegget. Til sin spilleliste. Bad Company. Med medlemmer fra
Free, Mott The Hoople og King Crimson kunne det vanskelig bli feil. Og med Paul Rodgers på vokal kunne det umulig bli feil. Mehmet skrudde opp volumet til glassene bak disken klirret mot hverandre.
Elise gikk nedover Thorvald Meyers gate, mellom enkle, fireetasjes bygårder som en gang hadde huset arbeiderklassen i den fattige delen av en fattig by, men hvor en kvadratmeter nå kostet like mye som i London og Stockholm. September i Oslo. Mørket var endelig tilbake, og de hadde lagt bak seg de lange, irriterende lyse sommernettene med sommerens hysteriske, muntre, stupide livsutfoldelse. I september fikk Oslo tilbake sitt egentlige jeg: melankolsk, reservert, effektiv. Solid fasade, men ikke uten mørke steder og hemmeligheter. Som henne selv, ble det påstått. Hun satte opp farten, det lå regn i lufta, yr, dusjen fra Guds nys, som en av datene hennes hadde kalt det i et forsøk på å være poetisk. Hun skulle kutte ut Tinder. I morgen. Det var nok nå. Nok kåte mannfolk som med blikket fikk henne til å føle seg som en hore når hun møtte dem på en bar. Nok gærne psykopater og stalkere som satte seg fast som flått og sugde tid, energi og trygghet fra henne. Nok patetiske tapere som fikk henne til å føle hun var en av dem.
De sa at nettdating var den nye måten å treffe folk på, at det ikke lenger var noe å være flau over, at alle gjorde det. Men det var ikke sant. Folk traff hverandre på jobb, på lesesalen, via venner, på treningssenteret, på kaffebaren, på flyet, bussen, toget. Traff hverandre slik de skulle treffe hverandre, med lave skuldre, ikke noe press, og i ettertid hadde de i behold den romantiske illusjonen om uskyld, renhet og skjebnens lune. Hun ville ha den illusjonen. Hun skulle slette kontoen sin. Hun hadde sagt det til seg selv før, men nå skulle det skje, nå i kveld.
Hun krysset Sofienberggata og tok frem nøkkelen for å låse opp portdøra ved siden av grønnsakhandleren. Skjøv opp døra og steg inn i portrommets mørke. Og bråstoppet.
Det var to av dem.
Det tok et par sekunder før øynene hadde vent seg nok til mørket til at hun så hva de holdt i hånden. Begge mennene hadde kneppet opp buksene og hadde kjønnsorganet ute.
Hun rygget tilbake. Snudde seg ikke, ba bare om at det ikke måtte stå noen bak henne også.
«Faensorry.» Den sammenføyde eden og beklagelsen ble fremført av en ung stemme. Atten–tjue år, tippet Elise. Ikke edru.
«Døh», sa den andre lattermild. «Du pissa på skoa mine!»
«Jeg skvatt!»
Elise trakk kåpen tettere rundt seg og gikk forbi guttene som hadde snudd seg mot veggen igjen. «Dette er ikke noe pissoar», sa hun.
«Sorry, det hasta. Skal ikke gjenta seg, ass.»
Geir hastet bortover Schleppegrells gate. Grublet. Det var feil at to menn og én kvinne ga dama akkurat én til åtte i odds for å bli myrdet, regnestykket var mer komplisert enn som så. Alt var alltid mer komplisert.
Han hadde passert Romsdalsgata da noe fikk ham til å snu seg. Det gikk en mann femti meter bak ham. Han var ikke sikker, men var det ikke samme fyren som hadde stått på andre siden av gata og sett inn i et utstillingsvindu da Geir hadde kommet ut av Jealousy Bar? Geir rasket på, østover, mot Dælenenga og sjokoladefabrikken, det var ingen folk i gatene her, bare en buss som tydeligvis lå foran rutetid og ventet på stoppet. Geir kikket bak seg. Fyren var der fortsatt, fremdeles samme avstand. Geir var redd for mennesker som var mørke i huden, hadde alltid vært det, men kunne ikke se fyren ordentlig. De var på vei ut av det hvite, gentrifiserte nabolaget, mot der det var tettere mellom sosialboliger og innvandrere. Geir så
porten til sin egen bygård hundre meter foran seg. Men da han snudde seg, så han at fyren hadde slått over i løp, og tanken på å ha en somalier, ferdig traumatisert fra Mogadishu, i hælene, fikk ham til å ta beina fatt. Geir hadde ikke løpt på årevis, og hver gang hælene traff asfalten sendte det rystelser gjennom hjernebarken og synsbildet. Han kom frem, fikk nøkkelen i låsen på første forsøk, kastet seg inn og smelte den tunge treporten igjen bak seg. Lente seg mot det fuktige treverket og kjente pusten svi i lungene og melkesyra brenne i lårene. Han snudde seg og stirret ut gjennom glasset øverst i døra. Han så ingen der ute på gata. Kanskje hadde det ikke vært en somalier likevel. Geir måtte le. Det var da faen så skvetten man ble bare fordi man hadde snakket litt om mord. Og hva var det Elise hadde sagt om denne stalkeren?
Geir var fortsatt andpusten da han låste seg inn i leiligheten. Tok med øl fra kjøleskapet, så at kjøkkenvinduet stod åpent mot gata og lukket det. Gikk inn på arbeidsrommet sitt og tente lampa.
Han trykket ned en tast på PC-en foran seg, og den store 20-tommers skjermen lyste opp.
Tastet inn «Pornhub» og «french» i søkefeltet. Lette gjennom bildene til han fant et med en kvinne som i hvert fall hadde samme hårfarge og frisyre som Elise. Leiligheten hadde tynne vegger, så han stakk pluggen på hodetelefonene i PC-en før han dobbeltklikket på bildet, kneppet opp buksene og dro dem ned over lårene. Kvinnen lignet såpass lite på Elise at Geir i stedet lukket øynene og konsentrerte seg om stønningen hennes mens han prøvde å se for seg Elises lille, litt strenge munn, det hånlige blikket, den streite, men desto mer sexy blusen. Han hadde aldri kunnet få henne. Aldri. Ikke på noen annen måte enn denne.
Geir stoppet. Åpnet øynene. Slapp taket i pikken mens nakkehårene reiste seg i det kalde draget bak ham. Fra døråpningen med døra som han visste han hadde lukket ettertrykkelig. Han løftet hånden for å ta av seg hodetelefonene, mens visste at det alt var for sent.
Elise festet sikkerhetslenken på døra, sparket av seg skoene i gangen og strøk som vanlig hånden over fotografiet av seg selv og tantebarnet Ingvild som var festet på siden av speilet. Det var et ritual hun ikke helt visste hva betydde, bare at det åpenbart dekket et dypt menneskelig behov, på samme måte som historier om hva som skjer med oss etter døden. Hun gikk inn på stua og la seg i sofaen i sin lille, men koselige og selveide toroms leilighet. Hun sjekket telefonen. En SMS fra jobben, møtet i morgen tidlig var utsatt. Hun hadde ikke sagt det til fyren hun hadde truffet i kveld, at hun jobbet som bistandsadvokat med voldtektssaker. Og at statistikken hans om at menn var mer utsatt for drap, bare fortalte halve sannheten. I seksuelt relaterte drap var det fire ganger mer sannsynlig at offeret var en kvinne. Det var én grunn til at det første hun hadde gjort da hun kjøpte leiligheten, var å bytte lås og få montert sikkerhetslenke, en unorsk innretning som hun fortsatt klønet med når hun skulle ha den på og av.
Hun åpnet Tinder. Hun hadde fått match på tre av mennene hun hadde sveipet til høyre tidligere i kveld. Ah, det var dette som var det deilige ved det. Ikke å treffe dem, men å vite at de var der ute og ville ha henne. Men skulle hun tillate seg en siste tekstflørt, en siste virtuell threesome med sine to siste fremmede før hun slettet kontoen og appen for godt?
Nei. Slette nå.
Hun gikk inn på menyen, fylte inn og fikk til slutt opp spørsmålet om hun virkelig ønsket å slette kontoen sin?
Elise så på pekefingeren sin. Den dirret. Herregud, var hun blitt avhengig?
Avhengig av å få bekreftet at det var noen, noen som riktignok ikke ante hvem eller hvordan hun var, men i alle fall noen, som ville ha henne som hun var.
I alle fall som på profilbildet. Helt avhengig eller bare litt? Det ville hun vel finne ut om hun nå bare slettet kontoen
og lovet seg selv én måned uten Tinder. Én måned, og om hun ikke greide det, var det noe alvorlig galt med henne. Den dirrende fingeren nærmet seg utslettelsesknappen.
Og om hun var såkalt avhengig, hvor farlig var det? Vi trenger alle å føle at vi har noen, og at noen har oss. Hun hadde lest at spedbarn risikerte å dø om de ikke fikk et minimum av hudkontakt. Hun tvilte på at det var sant, men på den annen side: Hva var vitsen med å leve om det bare var for henne selv, for en jobb som spiste henne opp og venner hun sant å si pleiet omgang med mest av plikt og fordi frykten for ensomhet gnaget mer enn lyden av deres kjedsommelige klager om barn, ektemann eller mangel på minst en av delene. Og kanskje var mannen for henne på Tinder akkurat nå? Så, OK, en siste runde. Det første bildet som kom opp, sveipet hun til venstre. Til søppelbøtta, til jeg-vilikke-ha-deg. Samme med det andre. Og det tredje.
Tankene hennes vandret. Hun hadde vært på et foredrag hvor en psykolog som hadde vært i nærkontakt med noen av de verste overgriperne i landet, hadde fortalt at menn drepte for sex, penger og makt, kvinner av sjalusi og frykt. Hun stoppet å sveipe mot venstre. Det var noe vagt kjent med det smale ansiktet på bildet selv om det lå i mørket og var litt ute av fokus. Det hadde skjedd før, Tinder matchet tross alt folk som befant seg i umiddelbar nærhet av hverandre. Og ifølge Tinder befant denne mannen seg mindre enn én kilometer unna, ja, for alt hun visste kunne han befinne seg i samme kvartal. At bildet var ute av fokus betydde i alle fall at han ikke hadde studert tipsene om riktig Tinder-taktikk på nettet, og det var i seg selv et pluss. Teksten var ganske enkelt «hei». Ikke noe forsøk på å skille seg ut. Om ikke akkurat fantasifullt, så i hvert fall selvsikkert. Jo, hun ville definitivt likt det om en mann kom
bort til henne på en fest og bare sa «hei» med et rolig, fast blikk som sa «går du videre?».
Hun sveipet bildet til høyre. Til deg-er-jeg-nysgjerrig-på.
Og hørte det glade plinget fra iPhonen som fortalte at nok en match var oppnådd.
Geir pustet hardt gjennom nesen.
Han dro opp buksene og snurret stolen langsomt rundt.
Lyset fra PC-skjermen var det eneste i rommet og lyste bare opp overkroppen og hendene til personen som hadde stått bak ham. Han så ikke ansiktet, bare de hvite hendene som holdt noe frem mot ham. Det var en svart reim av lær. Med en løkke i enden.
Personen tok et skritt nærmere, og Geir akte seg automatisk bakover.
«Vet du hva som er det eneste jeg finner eklere enn deg?» hvisket stemmen i mørket mens hendene strammet lærreimen.
Geir svelget.
«Bikkja», sa stemmen. «Drittbikkja som du lovet at du skulle gjøre alt som måtte gjøres med. Som driter på kjøkkengulvet fordi ingen orker å lufte’n.»
Geir kremtet. «Men Kari da …»
«Kom dere ut. Og ikke rør meg når du legger deg.»
Geir tok imot hundehalsbåndet, og døra smalt bak henne. Han ble sittende i mørket og blunke.
Ni, tenkte han. To menn og én kvinne, ett drap. Sjansen for at kvinnen er drapsofferet blir da én til ni, ikke én til åtte.
Mehmet kjørte den gamle BMW-en sakte ut av sentrumsgatene, opp mot Kjelsås, mot villaer, fjordutsikt og friskere luft. Han svingte inn i sin stille, sovende gate. Oppdaget at en svart Audi R8 stod parkert ved garasjen foran huset. Mehmet sakket ned. Vurderte et øyeblikk å gi gass igjen, å fortsette. Han visste at det bare ville være å utsette det. På den annen side var det nettopp det han trengte. Utsettelse. Men Banks ville finne ham igjen, og dette var kanskje det riktige
tidspunktet. Det var mørkt, nattestille og ingen vitner. Mehmet parkerte ved fortauskanten. Åpnet hanskerommet. Så på det som han hadde hatt liggende der i flere dager nå, nettopp med tanke på at denne situasjonen kom til å oppstå. Mehmet stakk det i jakkelomma og trakk pusten. Så gikk han ut av bilen og begynte å gå mot huset.
Døra til Audien gikk opp, og Danial Banks steg ut. Da Mehmet hadde møtt ham på restauranten Pearl of India, visste Mehmet at det pakistanske fornavnet og engelske etternavnet antagelig var like falske som underskriften hans på det såkalte dokumentet de hadde undertegnet. Men kontantene i kofferten han hadde skjøvet over bordet hadde vært ekte nok.
Grusen foran garasjen knaste under Mehmets sko.
«Fint hus», sa Danial Banks, som lente seg mot R8-en med korslagte armer. «Ville ikke banken din ta det som sikkerhet?»
«Jeg bare leier», sa Mehmet. «Kjelleretasjen.»
«Synd for meg», sa Banks. Han var mye mindre enn Mehmet, det virket bare ikke sånn der han stod og klemte på bicepsen under dressjakka. «For da nytter det ikke for oss å brenne det ned slik at du får forsikringspenger til å betale gjelden din, gjør det vel?»
«Nei, det gjør vel ikke det.»
«Synd for deg også, for det betyr at jeg må bruke de vonde metodene. Vil du vite hva de er?»
«Vil du ikke vite om jeg kan betale først?»
Banks ristet på hodet og trakk en gjenstand opp av lomma.
«Avdraget forfalt for tre dager siden, og jeg sa at punktlighet er alt. For at ikke bare du, men alle låntagerne mine skal vite at den slags ikke tolereres, må jeg reagere uten unntak.» Han holdt gjenstanden opp i lyset fra garasjelampa. Mehmet snappet etter pusten.
«Jeg vet at det ikke er særlig originalt», sa Banks, la hodet på skakke og betraktet avbitertangen. «Men det virker.»
«Men …»
«Du kan få velge finger. De fleste foretrekker venstre lillefinger.»
Mehmet kjente at det kom nå. Sinnet. Og at brystet hevet seg da han fylte lungene med luft. «Jeg har en bedre løsning, Banks.»
«Å?»
«Jeg veit at den ikke er særlig original», sa Mehmet og stakk høyre hånd i jakkelomma. Trakk den ut. Rettet den mot Banks. Holdt den med begge hender. «Men den virker.»
Banks stirret overrasket på ham. Nikket langsomt.
«Det har du rett i», sa Banks, grep seddelbunken Mehmet holdt frem mot ham og dro av strikken.
«Det dekker avdrag og renter på krona», sa Mehmet. «Men for all del, tell i vei.»
Et pling.
En Tinder-match.
Den triumferende lyden fra telefonen din når noen du allerede har sveipet til høyre, også sveiper bildet ditt til høyre.
Hodet til Elise spant, hjertet galopperte.
Hun visste at det var en velkjent virkning ved lyden av Tinders matchmaking: økt hjertefrekvens som følge av oppspilthet. At det frigjorde en hel rekke lykkestoffer som man altså kunne bli avhengig av. Men det var ikke derfor hjertet hennes raste av gårde.
Det var fordi dette plinget ikke hadde kommet fra hennes telefon.
Men den hadde altså plinget i samme øyeblikk som hun hadde sveipet et bilde til høyre. Bildet av en person som ifølge Tinder befant seg mindre enn en kilometer fra henne.
Hun stirret på den lukkede soveromsdøra. Svelget.
Lyden måtte ha kommet fra en av naboleilighetene. Det var mange single som bodde her, mange potensielle Tinder-brukere. Og det var helt stille nå, selv i etasjen under der jentene hadde hatt fest da hun gikk ut tidligere i kveld. Men det finnes bare én kjent måte å bli kvitt innbilte monstre på. Å se etter.
Elise reiste seg fra sofaen og gikk de fire skrittene bort til soveromsdøra. Nølte. Et par overgrepssaker fra jobben virvlet gjennom hodet hennes.
Så tok hun seg sammen og åpnet. Ble stående på dørterskelen og gispe etter luft. Fordi det var ingen. Ikke som hun greide å puste inn, i hvert fall.
Lyset over senga var skrudd på, og det første hun så, var sålene på et par cowboystøvler som stakk ut fra sengeenden. Olabukser og et par lange bein som var lagt i kors. Mannen som lå der, var som på bildet, halvt i mørke, halvt ute av fokus. Men han hadde kneppet opp skjorta slik at brystet var blottet. Og på brystet var det tegnet eller tatovert et ansikt. Det var det som fanget blikket hennes. Det stumt skrikende ansiktet. Som om det satt fast og prøvde å komme løs. Elise greide heller ikke å skrike.
Idet personen i senga så opp, falt lyset fra mobiltelefonen på ansiktet hans. «Så vi møtes igjen, Elise», hvisket han. Og stemmen fikk henne til å skjønne hvorfor hun hadde syntes profilbildet virket kjent. Hårfargen var forandret. Og ansiktet måtte ha blitt operert på, hun kunne se arr etter sting.
Han løftet hånden og skjøv noe inn i munnen.
Elise stirret mens hun rygget bakover. Så snudde hun, fikk luft i lungene og visste at den luften måtte brukes til å løpe, ikke skrike. Det var bare fem, toppen seks skritt til utgangsdøra. Hun hørte det knirke i senga, men han hadde lengre vei. Kom hun seg bare ut i trappeoppgangen, kunne hun skrike og ville få hjelp. Hun var ute i gangen og fremme ved utgangsdøra, skjøv ned håndtaket og dyttet, men døra ville ikke helt opp. Sikkerhetslenken. Hun dro døra til seg, tok tak i lenken, men det gikk for sakte, som i en vond drøm, og hun visste at det alt var for sent. Noe ble lagt over munnen hennes og hun ble dratt bakover. I desperasjon stakk hun armen ut gjennom døråpningen over sikkerhetslenken, fikk tak i dørkarmen på utsiden, prøvde å skrike, men den store, nikotinstinkende hånden
presset for hardt om munnen hennes. Så ble hun rykket løs og døra ble dratt igjen foran henne. Stemmen hvisket i øret hennes: «Likte du meg ikke? Du ser heller ikke så bra ut som på profilbildet, baby. Vi må bare bli bedre kjent, vi rakk jo aldri det den g-gangen.»
Stemmen. Og den siste, enkle stammingen. Hun hadde hørt det før en gang. Hun prøvde å sparke og slite seg løs, men det var som om hun satt i en skrustikke. Han dro henne foran speilet. La hodet sitt på skulderen hennes.
«Det var ikke din feil at jeg ble dømt, Elise, bevisene var overveldende. Det er ikke derfor jeg er her. Vil du tro meg hvis jeg sier at det er et tilfeldig sammentreff?» Så gliste han. Elise stirret på munnen hans. Gebisset så ut som det var lagd av jern, svartfarget og rustent med spisse tagger i over- og underkjeven, som en revesaks.
Det knirket lavt da han gapte, det måtte være fjærbelastet.
Hun husket detaljene i saken nå. Fotografiene fra åstedet. Og visste at hun snart kom til å være død.
Så bet han.
Elise Hermansen prøvde å skrike inn i hånden hans da hun så blodspruten stå ut fra sin egen hals.
Han løftet hodet igjen. Så inn i speilet. Blodet hennes rant fra øyebrynene hans, fra luggen og nedover haken.
«Det kaller jeg m-match, baby», hvisket han. Så bet han igjen.
Hun var svimmel. Han holdt ikke så hardt nå, han behøvde ikke, for en lammende kulde, et fremmed mørke seg alt over henne, inn i henne. Hun fikk løs en hånd og strakte den mot bildet på siden av speilet. Prøvde å berøre det, men fingertuppene rakk ikke helt frem. •
MARGIE ORFORD
Voldens historie
Som prisvinnende journalist i Sør-Afrika fikk
Margie Orford erfare apartheidsystemet på kroppen.
Hun arbeidet i flere år under streng sensur, og satt selv i fengsel en periode.
Det var en av hennes fremste litterære forbilder, John M. Coetzee, som inspirerte henne til å begynne å skrive om kriminaliteten i Sør-Afrika. Nobelprisvinneren belyser i romanene sine hvordan mennesker som lever under apartheidregimet endres og påvirkes på ulike måter. Å skildre kriminaliteten ble for Orford en måte å forsøke å forstå drivkraften bak volden hun så i samfunnet rundt seg.
Blodroser er tittelen på andre bok i Orfords romanserie om den ærgjerrige journalisten Clare Hart.
TETT OPP TIL VIRKELIGHETEN
Blodroser er tittelen på andre bok i Orfords romanserie om den ærgjerrige journalisten Clare Hart. En heltinne som har flere fellestrekk med Patricia Cornwells perfeksjonistiske og hardtarbeidende Kay Scarpetta. Clare blir tilkalt for å bistå etterforskningen da enda en hjemløs gutt blir funnet drept i den gudsforlatte havnebyen Walvis Bay i Namibia. Det er det tredje drapet på kort tid. For Clare ser det ut som guttene har blitt fanget, drept, satt på utstilling og deretter begravet. Hun vet at gatebarna er spesielt utsatte, og at de er enkle ofre, for det er sjelden noen som melder dem savnet.
Margie Orford kan kunsten å underholde leseren.
KLAUSTROFOBISK HAVNEBY
Clare Hart er bare glad for å dra til Namibia. Hun har lenge hatt et lidenskapelig av og påforhold til den flotte førstebetjent Riedwaan Faizal, og trenger en tenkepause. Dessuten kjenner hun Walvis Bay godt fra før, havnebyen som er omringet av rød ørkensand på den ene siden og hav på den andre. Stedet er blitt en isolert spøkelsesby, et klaustrofobisk sted med sviktende fiskeindustri, der gamle russiske fisketrålere og slitne sjømenn preger havnebildet. Men denne gangen ser sporene ut til å peke i en annen retning, til en som kjenner ørkenen, historien og området svært godt.
STEMNINGSFULL THRILLER
Selv om Margie Orford skildrer en virkelighet som er råere enn den vi kjenner, er romanene hennes langt fra dystre eller utilgjengelige. Margie Orford kan kunsten å underholde leseren. Vekslingene mellom det vakre, eksotiske landskapet og den harde virkeligheten er vevet elegant sammen. Det er likevel Clare Hart og hennes forhold til den barske førstebetjenten Faizal som er bærebjelken i denne stemningsfulle thrilleren.
TEKST: MARIANN FUGELSØ NILSSEN
FOTO: JONATHAN BALL PUBLISHERS
Margie Orford Blodroser
978 82 02 50236 2
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen Kr 379,
Profileringsekspert Clare Hart trekkes inn i en mordetterforskning da en hjemløs tenåringsgutt blir funnet drept. Det ser ut som en metodisk og kynisk avrettelse i den fattige og farlige havnebyen Walvis Bay i Namibia. Et korrupt og klaustrofobisk sted for folk på gjennomreise – der folk vet alt og ingenting om hverandre. Margie Orford har skrevet nok en samfunnsengasjert og stemningsfull thriller om Clare Hart.
MARGIE ORFORD er en prisvinnende journalist og internasjonalt anerkjent forfatter. Hun har også skrevet Til faste tider, debutromanen i serien om Clare Hart, som har blitt oversatt til mer enn åtte språk. Hun er født i London og vokste opp i Namibia, der handlingen i Blodroser finner sted. Orford er utdannet i SørAfrika og bor for tiden i Cape Town med sin mann og tre døtre.
MARGIE ORFORD
NILS NORDBERG
Dødninger og dragsug
Selv i et land hvor krim og påske er uløselig forbundet er De dødes tjern stadig den ultimate hyttekrimmen.
Kjære leser, la oss ta en liten pilgrimsferd 75 år bakover i tiden. Bli med til et forhekset tjern dypt inne i Østerdalens skoger. Her skjedde det for hundre år siden et gruelig mord. Og her er en gjenganger som lokker folk i døden. Nå er en ung mann fra Oslo forsvunnet i denne trakten. Er han blitt besatt? Eller er han myrdet? Hans søster og venner drar opp for å finne svaret. I skjæret fra likhvitt måneskinn og hissige lyn utspiller det seg et sensommerdrama, hvori også inngår en gal manns dagbok og en rømt, sinnssyk morder.
Jeg sikter selvsagt til De dødes tjern av Bernhard Borge, utgitt 1942. Jeg skal ikke legge altfor mye i det faktum at den utkom samme år som jeg,
men vet at første gang jeg leste den –som 14-åring, var det vel – ble grepet av det samme kaldsvettende dragsug som angivelig stod fra tjernet. Og så dette, at en ved tankens kraft var i
I skjæret fra likhvitt måneskinn og hissige lyn utspiller det seg et sensommerdrama, hvori også inngår en gal manns dagbok og en rømt, sinnssyk morder.
stand til å kaste lys inn i det menneskelig mørkeste!
Men hvem var nå Bernhard Borge? I boken presenterer han seg som kriminalforfatter, skaperen av «de dypt realistiske og urkoselige Teodor Todd-romaner», «den faste leverandør til alle ryggsekker i påskeferien». Men jeg skjønte selvsagt at fortelleren Borge var en fiktiv person. Som alle nå vet: Navnet på omslaget var et alias for André Bjerke.
ET UTROLIG MENNESKE
I de gode, gamle dager, det vil si på 1970-tallet, pleide Rivertonklubben, norsk forening for kriminallitteratur, å møtes hjemme hos sin første president, Gerd Nyquist. Det endte alltid
Skuespiller Henny Moan i filmen «De dødes tjern», basert på boken ved samme navn av Bernhard Borge (Andre Bjerke). FOTO: SCANPIX
Så vidt jeg vet hadde Bjerke knapt vært lenger enn opp til Nordmarka da han skrev De dødes tjern . (Og lenger behøvde man heller ikke dra for å filme boken i 1958; uteopptakene ble gjort ved Skomaker tjern.)
rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppen stivne i tallerknene (alltid ertesuppe etter dagsorden), mens vi fascinert og humrende lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler; hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret. En svensk venn av meg gikk i sjokk etter sitt første møte Bjerke: «Det är den mest otroliga människa jag mött!»
Det dreide seg selvsagt ikke bare om formuleringskunst, men om kunnskap. André var forfatter og forsker, poet og polemiker, sjakkspiller og spiritualist, rabulist og riksmålsforkjemper, glupende opptatt av det meste og særlig alt utenfor det trivielle. Samt en beåndet gjendikter, både av poesi og klassisk dramatikk – Shakespeare, Molière, Schiller, hele Goethes Faust. Og ingen var bedre skikket til å gi My Fair Lady norsk språkdrakt – unnskyld, sprogdrakt. Med sin intellektuelle nysgjerrighet og lekelystne alvor var han en blanding av renessansemenneske og lynintelligent 12-åring. Og trangen til å ta lek på alvor var nok for en stor del opphavet til det nattmennesket i ham som oftest åpenbarte seg under navnet Bernhard Borge. Vi finner det på fire kriminalromaner og tre novellesamlinger. Romanene Nattmennesket (1941), De dødes tjern (1942), Døde menn går i land (1947), Skjult mønster (1950), samt novellesamlingen Enhjørningen (1963), som han utgav under eget navn, hører stadig til det beste som er prestert i norsk kriminallitteratur. Er det noen gang, utenom Stein Rivertons Jernvognen, blitt servert en frekkere (men helt fair) løsning i norsk krim enn i Skjult mønster?
Derfor er krimromanene også den delen av Bjerkes dikterverk som har vist seg mest slitesterk, ved siden av hans muntre, elegante
barnevers. (Skjønt, det kan se ut som lyrikeren André Bjerke er i ferd med å bli gjenoppdaget. Unge, vakre kvinner har bedt om å få ta på meg når jeg har fortalt at jeg kjente André.)
GULLALDERKRIM
André Bjerke debuterte i 1940, med diktsamlingen Syngende jord. 22 år gammel behersket han alle formale krav til den bundne verseform. (Han hadde, etter eget utsagn, allerede som 15-åring «skrevet flere hundre dikt av Olaf Bull»). Året etter demonstrerte han som Bernhard Borge et like sikkert og ubesværet grep på den klassiske detektivromanens stil og oppbygning. Han var den første her til lands som virkelig mestret detektivgåten – the whodunnit – etter mønster av Agatha Christie, John Dickson Carr og Dorothy L Sayers, for ikke å nevne Edgar Allan Poe.
Krimhistorikerne kaller mellomkrigstiden «detektivmysteriets gullalder». I disse tyve årene ble genren findyrket til et avansert spill, hvor forfatteren skulle gå inn for å overraske leseren, og leseren på sin side prøve å liste ut løsningen før detektiven avslørte det hele. Men dette var først og fremst et britisk fenomen. Norsk krim hadde frem til 1930 i all hovedsak vært Stein Riverton, som innimellom finstemte psykologiske grøssere som Jernvognen og Morderen fra mørket, skrev handlingsfylte detektiv-eventyr om Asbjørn Krag. Og ellers: Øvre Richter Frich lot dr. Jonas Fjeld banke løs på anarkister og bolsjeviker i heidundrende action med science fiction-innslag. «Jonathan Jerv», alias Nordahl Grieg og Nils Lie, utgav i 1923 kupp-romanen Bergenstoget plyndret i nat, som antagelig kan tilskrives æren av å ha etablert den norske påskekrimtradisjonen. Alf B. Bryhn skrev på 20-tallet charleston-muntre bøker om rikmannen Peter van Heeren (ingen tvil om at Borges Teodor Todd er et ironisk nikk til van Heeren; Teodor Todd tenner en sigarett har et umiskjennelig ekko av titler som Peter van Heeren tar skeen i den anden hånd).
På 1930-tallet var det noen få betydelige forfattere. Max Mauser alias politifullmektig Jonas Lie utgav fem bøker som, underlig profetisk med tanke på hans skjebne under krigen, handler om det ondes forføreriske kraft. Kriminalreporteren Fridtjof Knutsen skrev realistiske historier, tretti år før Sjöwall & Wahlöö.
Norsk krim hadde frem til 1930 i all hovedsak vært Stein Riverton, som innimellom finstemte psykologiske grøssere
Og så har vi jo Arthur Omre og hans delvis selvbiografiske forbryterskildringer, som Smuglere og Flukten. Og for all del, vi skal ikke glemme Detektiv-Magasinet som alle gutter leste på den tid, med Knut Gribb, en annen figur skapt av Elvestad. Bladets forfatter Sverre Vegenor, spesialist i spøkelsesaktig uhygge på landsbygda, var garantert en inspirasjonskilde for Bernhard Borge.
Men krimgenrens svar på sonetten, detektivmysteriet, hadde få prøvd seg på. Inntil Borge trår inn på arenaen. Og ikke med noen unnskyldende gestus; i Nattmennesket slår psykologen Kai Bugge fast at kriminalromanen krever mer av konstruktiv fantasi, av sans for komposisjon og midlenes
André Bjerke forble trofast mot den klassiske detektivgåten; de hardkokte hadde han ingen ting til overs for, selv ikke en språkets mester som Raymond Chandler, krimlitteraturens Hamsun
økonomi enn noen litteraturform. En hvilken som helst Pålsen eller Persen kan skrive folkelivsskildring og kline til noen hundre sider naturalistisk hverdag. Men kriminalforfatteren må
være stringent; han må ha sans for detaljenes matematikk, fordi alt skal passe inn i en strengt avgrenset helhet og peke hen mot en ganske bestemt oppløsning.
Selv dagens kriminalforfattere kan saktens legge seg de ord på hjertet. De burde også studere Bjerkes evne til å skape spenning uten stadig å servere ferske lik (i to av bøkene er det ikke noe mord i det hele tatt), og til å holde historien på bare et par hundre intense sider.
SJELELIVETS SHERLOCK HOLMES Borge-bøkene forener effektivt skrekkhistorie og detektivfortelling. Ikke uten forbilder; det irrasjonelle støter sammen med fornuften i Jernvognen, Conan Doyles Hunden fra Baskerville og John Dickson Carrs samlede opus, særlig Sort messe. Og altså, som sagt, i x antall historier av Sverre Vegenor.
Men Bjerke gjorde også noe radikalt nytt: Han hadde studert Freud og Jung og skjønt at psykoanalytikeren var en slags sjelelivets Sherlock Holmes. Sikkert hadde han også lest Torolf Elsters politiske thriller Muren fra 1936, hvor gåtens løsning blir avdekket ved psykoanalyse. Så Borge plasserte psykologen Kai Bugge i detektivens rolle, og lot fotspor, fingeravtrykk, sigaraske og tidtabeller vike for reaksjoner, drømmer og fobier.
En kan selvsagt innvende at det menneskelige puslespillet i disse romanene går opp i en grad som det knapt gjør i virkeligheten. Moderne psykologi er i mangt og mye kommet til andre resultater enn salig Freud. Men dette er egentlig ved siden av poenget, som nettopp er at detektivromanen er et spill, og Borge/Bjerke prøver ikke å innbille oss noe annet. Typisk er kommentaren til privatdetektiven Tancred Cappelen Jensen i 1. kapittel av Døde menn går i land. Etter å ha hørt historien om forbannelsen som hviler over Kapergården, slår han fast at den ville gjøre seg i en
kriminalroman: «Ikke sant: det gamle, uhyggelige sagnet som fortelles i den lune peiskroken i første kapitel (min uth.), mens oktoberregnet pisker mot rutene?» At Bernhard Borge i neste omgang tar tyren – eller rettere sagt klisjeen – ved hornene og skaper noe som blir friskt og spennende og hårreisende, er nettopp grunnen til at bøkene hans er så uutslitelige.
MØRKETS HJERTE
Bugge opptrer i tre av romanene. I Døde menn går i land blir mysteriet oppklart på mer konvensjonelt vis, uten at den fremstår som mindre fascinerende. Når det kommer til stykket, er det ikke psykoanalysen som er hovedattraksjonen ved bøkene – det er nettopp intrigen, detaljenes matematikk. Og aller mest: stemningen, atmosfæren.
Alle Borge-romanene har mer eller mindre det samme opplegget: Vi møter en gjeng urbane intellektuelle, diskusjonsglade unge mennesker, ganske sikkert inspirert av Andrés berømmelige, alltid fullsatte gutteværelse i barndomshjemmet i Schønings gate 25A (hvor han også bodde de siste tyve årene av livet). Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, eventuelt stormpiskede skjær – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner. Men selv om både Døde menn går i land og Skjult mønster er utropt til Borges ypperste bøker, er De dødes tjern selve den ultimate norske hyttekrimmen.
Så vidt jeg vet hadde Bjerke knapt vært lenger enn opp til Nordmarka da han skrev De dødes tjern. (Og lenger behøvde man heller ikke dra for å filme boken i 1958; uteopptakene ble gjort ved Skomakertjern.) Med respekt å melde er Borges skildringer av bygdelivet – i den grad vi hører noe om det –stint Oslo-fordomsfulle; dette var den tid hvor man med fare for sitt liv drog nord for Sinsen eller øst for Akersgaten. Men glem det, hos Borge er landskapet først og fremst tilstand. Det er besjelet natur, en aktør i historien, slik som Dartmoor i Hunden fra
Baskerville, en metafor for indre virkelighet – med Hamsuns ord, «det ubevisste sjeleliv» – så vel som ytre ramme.
Filmen, ja. Uforglemmelig selvsagt, med sitt ikoniske bilde av en nattkjolekledd Henny Moan i svev mot det dragende tjernet. André Bjerke selv spilte, med tydelig velbehag, mystikeren Gabriel Mørk. (Han kunne saktens også spilt Bugge – i NRKs radioarkiv finnes et opptak hvor Tor Edvin Dahl og jeg intervjuer André både som Bjerke, Borge og Bugge.) Jeg tør likevel påstå at hørespillversjonen som NRK Radioteatret produserte i 2008 har minst like bra bilder.
REDSEL I SKOGEN
André Bjerke forble trofast mot den klassiske detektivgåten; de hardkokte hadde han ingen ting til overs for, selv ikke en språkets mester som Raymond Chandler, krimlitteraturens Hamsun. Så hvor finner vi spor etter ham i dag? Det mest påfallende er trenden av norske filmer om unge urbane mennesker som møter redselen i skogkledd redneck-terreng. Joda, det finnes en slik tradisjon i amerikansk film (og Hollywood har neppe lest Borge), alt fra «Friday 13th» til «Blair Witch Project». Men sammenlign f.eks. «Mørkets øy» med Døde menn går i land, og «Villmark» med De dødes tjern.
Jeg kan selvsagt ikke dy meg for å si at originalbøkene er bedre. Det har å gjøre med opplevelsen som språket og det subjektivt sansede gir. Som når fortelleren sent på kveld ser en mannsskikkelse på motsatt side av tjernet: Jeg stirret på ham, hypnotisert, kanskje i flere minutter. Det sved som ild i øynenen mine, tinningene hamret; følelsen av frost forplantet seg helt ut i neglrøttene. Jeg visste med intuitiv sikkerhet at dette vesenet jeg stod overfor, ikke var noe levende menneske. Det var en død mann, en gjenganger . . . Ansiktet kunne jeg ikke oppfatte tydelig, men øynene kjente jeg hele tiden rettet mot meg. De lyste med en iskald flamme, en ulmende hatefull glød; de uttrykte en viljekraft jeg aldri hadde følt make til; det var et blikk som ikke var av denne verden.
En død mann. Merk at fortelleren faktisk har rett! Skjønt ikke på den måten vi tror.
TEKST: NILS NORDBERG
E.O. CHIROVICI
RUMENSK SENSASJON:
Strålende litterær krim
E.O. Chirovici har tatt hele forlagsverdenen med storm. La det være sagt med en gang: Skal du lese en rumensk krim én gang i livet, er det denne!
EO. Chirovici er født i Transylvania. Han har tre doktorgrader, i økonomi, kommunikasjon og historie, og han solgte mer enn 100.000 eks av debutromanen sin i Romania. Der er han en kjent størrelse, men da han flyttet med kona som jobber som finansanalytiker til London, bestemt han seg for å skrive på full tid, og Speilenes bok er resultatet. Den har han skrevet på engelsk. Manuset ble refusert av seks amerikanske agenter, men da han sendte det til et lite engelsk forlag, tok forleggeren kontakt og sa at dette var altfor bra for hans lille forlag, Chirovici måtte få seg en agent. Det tok to dager, så hadde han en engelsk agent, og etter ytterligere sju dager var manus solgt til ti land. Nå utgis Speilens bok, omtrent samtidig i 38 land, og den har allerede gjort seg gjeldende på bestselgerlisten i bl.a. Frankrike.
KRITIKERNE JUBLER
Speilenes bok er en nervepirrende thriller, en litterær prestasjon og en snedig whodunnit i ett. De første anmeldelsene er svært gode, verden over. Fredrik Wandrup ga den for eksempel terningkast 5 i Dagbladet og mente den var en «whodunnit av høy klasse … suveren skildring av gåtefullt mord»
I England er også responsen overveldende. For eksempel skrev Daily Mail: «fantastisk velformulert og delikat thriller», mens også Lee Child ville være med på hyllesten: «Intelligent og raffinert – en krim fortalt som et Picassomaleri. Varmt anbefalt.»
ET MANUS SOM HETER SPEILENES BOK
I Speilenes bok er det flere lag, og også her er det et manus som heter Speilenes bok. Stjerneagenten Peter Katz får et uferdig manus
E.O. Chirovici
Speilenes bok
978 820251755 7
CAPPELEN DAMM
Oversetter: John Erik Bøe Lindgren Kr 379,
som heter Speilenes bok mellom hendene og klarer ikke å legge det fra seg da han først begy nner å lese. Forfatteren skriver om sin tid som student ved Princetonuniversitetet i slutten av åttiåra og forteller om forholdet han hadde til protesjéen til den berømte professoren Joseph Wieder, yndige og lunefulle Laura Baines. Rett før jul i 1987 blir Wieder brutalt myrdet i sitt eget hjem. Mordet blir aldri oppklart. Nå, tjuefem år seinere, har Katz mistanke om at Flynn bruker anledningen til i boks form å tilstå mordet eller å avsløre en morder.
Men manuset er ikke komplett, og da Katz oppsøker forfatteren, kommer han akkurat for seint. Flynn er død av sykdom, og kona hans har ingen anelse om hvor resten av manuset kan befinne seg. Men nå har Katz fått blod på tann, han leier en gravejournalist til å forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde, nå skal det ble en true crime-utgave av manuskriptet. Journalisten finner frem til politimannen som etterforsket saken. Roy Freeman gjorde en dårlig jobb for 25 år siden. Det vet han. Han var full og deprimert under hele etterforskningen, og nå har han akkurat fått vite at han er i ferd med å utvikle Alzheimer. Dermed bestemmer Freeman seg for å komme til bunns i saken før han blir for syk, og når han begynner å stille spørsmål, nærmer han seg raskt sannheten på en historie som har vært begravd i nær på en mannsalder, eller gjør han egentlig det?
TEKST: ANNE FLØTAKER • FOTO: WWW.SIMONANDSCHUSTER.CA
E.O. CHIROVICI
Mysteriet RONALD RAMM
Den
8. desember 1995 ble enkemannen
Ronald Ramm funnet
ihjelslått i yttergangen hjemme hos seg selv. Huset var endevendt og bar preg av at drapsmannen hadde lett etter noe. Men det eneste man med sikkerhet vet var borte, var husnøkkelen som drapsmannen brukte da han låste døra etter seg.
Det har falt et tykt lag med snø da Ramms datter og hennes daværende ektefelle parkerer bilen i gata utenfor farens hus i Rødbergsvingen, midt mellom Larvik og Stavern. De må stolpre seg fram til døra. Ingen har gått der på en stund. Naboene har reagert på at postkassa er full av aviser og brev. De samme lysene i huset har stått på natt og dag den siste uken.
I vindfanget finner de Ramm. Hendene hans er bundet sammen med en snor. Under ham ligger en blodig hekkesaks. På veggene og i taket er det blodsprut.
I vindfanget finner de Ramm.
Hendene hans er bundet sammen med en snor. Under ham ligger en blodig hekkesaks. På veggene og i taket er det blodsprut.
ÅSTEDET
For politiets kriminalteknikere bærer huset preg av kamp. Bilder er revet ned fra veggene, og møbler er veltet. Det har åpenbart rast en kamp på liv og død, fra rom til rom, fram til i yttergangen hvor Ramm ble funnet ihjelslått.
Nøkkelvitnet er Jørn Lier
Horsts debutroman fra 2004, og leserens første møte med William Wisting. Den er basert på hans egne opplevelser og erfaringer fra det uløste drapet på Ronald Ramm i 1995.
På åstedet gjøres også et annet, bisart funn. Drapsmannen har nemlig ikke nøyd seg med å slå ihjel den gamle mannen, han har også tatt livet av katten hans. Den blir funnet i bunnen av kjellertrappa med magen skåret opp og innvollene hengende ut. Da rettsmedisinerne kommer med sin rapport, blir saken enda mer mystisk. De har nemlig funnet sædrester på offeret, og det konkluderes med at Ramm også har blitt voldtatt før han ble drept.
Ramm ante uråd den siste tiden han var i live. Det var kjent at han oppbevarte verdier hjemme, og han hadde hørt rykter om at noen planla å rane ham. Han hadde derfor fått installert en innbruddsalarm og skaffet seg en hagle som han hadde uttalt at han skulle forsvare seg med dersom noen prøvde seg. Overfor bekjente hadde han også lovet at han skulle holde dørene låst og ikke slippe inn fremmede.
Hva som egentlig skjedde i 1995, vites ikke. Saken er uoppklart. Det man vet, er at Ramm ikke hadde vært utsatt for innbrudd. Ingenting var stjålet. At ingen hadde brutt seg inn, taler for at drapsmannen var en Ramm kjente, en person som han stolte på, og som han selv slapp inn.
Selv om ikke noe var stjålet, ga åstedet inntrykk av at noen hadde lett etter noe. Skuffer og skap var åpnet og innholdet dratt ut. Et smykkeskrin var brutt opp og madrassene skåret i stykker. Ramms lommebok med flere tusen kroner lå imidlertid urørt i stua, og i
1: Bildet av huset Åstedet, Rødbergsvingen 11 i Larvk. 2: Bilde fra gangen Liket ble funnet i yttergangen, hvit pil. I kjelleren lå den døde katten, sort pil. 3: Nærbilde av skuffer Åstedet ga inntrykk av å være gjennomsøkt. 4: Nærbilde av skuffer Skuffer revet ut av seksjonen i stua.5: Bilde av kjøkkenet Ramms katt var drept med en
kjelleren sto en safe som gjerningsmannen ikke hadde prøvd seg på. Det eneste man med sikkerhet vet var borte, er nøkkelen til huset, som drapsmannen brukte da han låste døra og gikk – en uke før Ramm ble funnet.
ETTERFORSKNING
Det som skal bli en langvarig etterforskning, blir igangsatt. Drapsmannen har allerede en ukes forsprang, og det gjør det vanskelig å etablere en sikker tidslinje. Det som synes være klart, er at 30. november var siste gang noen så Ramm, da han ble observert i forbindelse med at lysene ble tent i julegrana på torget. Avisen for denne dagen var tatt inn, mens morgenavisen for 1. desember lå i postkassen. Sammenholdt med enkelte andre opplysninger blir derfor drapstidspunktet antatt å være natt til 1. desember.
Sædfunnet gir etterforskerne en DNAprofil. Den er ikke fullverdig, men bestanddelene i den korresponderer med en annen, delvis DNA-profil fra hudavskrap under offerets negler. DNA-profilen er egnet til å utelukke enkeltpersoner eller rette mistanken mot andre. Over 400 DNA-prøver blir hentet inn fra personer i omgangskretsen rundt offeret, fra nabolaget og fra det kriminelle miljøet i byen samt personer som underveis i etterforskningen har pekt seg ut som interessante. Arbeidet fører ikke politiet videre.
Det blir også funnet flere fingeravtrykk på åstedet. Det fører til identifikasjon av personer som på forhånd har forklart at de har besøkt Ramm. Noen avtrykk gjenstår imidlertid som uidentifisert. Flere fotavtrykk blir identifisert på samme måte, men et avtrykk fra en fremmed sko blir stående uforklart.
PÅGRIPELSE
Flere vitneutsagn peker mot uvennskapet mellom Ramm og brukthandleren. Han blir pågrepet, og i påfølgende avhør kommer han med innrømmelser om at han har truet Ramm, men han stiller seg avvisende og uforstående til siktelsen. Politiet får ikke medhold i begjæringen om varetektsfengsling. Mannen blir løslatt. Siktelsen blir senere frafalt og mannen tilkjent erstatning.
Etterforskningen fortsetter fram til mai 1996, uten at det fremkommer opplysninger
Selv om det i den nye etterforskningen foreligger en tilståelse, blir saken på nytt lagt bort uten oppklaring. Mannen som tar kontakt med politiet og påberoper seg å være Ramms drapsmann, blir avslørt da han ikke klarer å gi en detaljert forklaring som samsvarer med objektive funn på åstedet. Tilståelsen blir avskrevet som falsk og blir bare enda et kapittel i saken.
som fører politiet nærmere en løsning. Etter en samlet vurdering av de etterforskningskritt som da gjenstår og de økonomiske ressurser som nødvendigvis måtte medgå, blir det besluttet at saken skal avsluttes.
NY ETTERFORSKNING
I 2008 blir Ramm-saken tatt opp igjen til ny etterforskning. Det gjøres to viktige oppdagelser. For det første åpner det seg en mulighet for at hovedsporet kan ha vært et blindspor. Hovedsporet har så langt vært DNA-profilen, men den nye etterforskningen avdekker forhold som tilsier at sædfunnet kan stamme fra en frivillig handling. De nye øynene som ser på saken, mener også at det er noe som ikke stemmer med åstedet. Rapportene forteller at huset er gjennomsøkt, men bildene viser at det ikke stemmer helt. Det virker som om det bare er noen skuffer som er dratt ut, og bare noen skap som er åpnet. Enkelte rom i huset ser det ikke ut som om drapsmannen har vært inne i. Det gir to muligheter. Drapsmannen kan ha funnet det han lette etter og derfor avbrutt letingen, men gjennomsøkningen virker usystematisk og bærer strengt tatt preg at noen har ønsket at det skulle se ut som et rovmord. At åstedet rett å slett er iscenesatt for og gi inntrykk av et vinningsmotiv. Et annet mulig motiv som peker seg ut, er hevn.
STATUS
Selv om det ikke lenger er foreldelsesfrist i drapssaker, kan det være for sent å stille noen til ansvar i Ramm-saken. Årsaken er at den antakelig ikke er en drapssak. Av obduksjonsrapporten fremgår det at Ramm har vært utsatt for massiv vold mot hodet. Etterpå har han blitt liggende bevisstløs igjen i yttergangen og senere dødd av blodtap og utmattelse. Det betyr i så fall rent strafferettslig at politiet står overfor en legemsbeskadigelse med døden til følge. I så fall ble saken foreldet allerede i 2010.
En eventuell foreldelse hindrer likevel ikke politiet i Vestfold å jobbe videre med saken. I januar 2017 ble den igjen tatt fram for ny etter forskning.
TEKST: JØRN LIER HORST – FOTO: POLITIET
YRSA SIGURÐARDÓTTIR
Den islandske krimdronningen
Yrsa Sigurðardóttirs kritikerroste Dragsug er den andre boka med hennes nye hovedrolleinnehavere, Huldar og Freyja.
Yrsa reiser verden rundt for å snakke om bøkene sine, men vi rakk å stille henne fem spørsmål sist hun landet i Oslo.
I Dragsug graves det opp en tidskapsel med brev skrevet av barn for 10 år siden, og ett av brevene kan løse gåten om nye, bestialske drap som begås på Island. Hvordan fikk du ideen til dette plottet? – Jeg fikk ideen da jeg ga min nevø en tidskapsel til jul. Jeg fikk fantasier om hva som ville skje hvis et barn brukte en slik tidskapsel til å skrive ned – og dermed holde på – vonde hemmeligheter. Jeg tenkte videre at barnet ville oppleve en slags absolusjon, dvs. rense seg selv for det han vet ved å skrive det ned og begrave det. Som å snakke med en katolsk prest og få syndsforlatelse. Så kom ideen om at en skole kunne skrive brev om hvordan så for seg fremtiden, noe jeg selv deltok i da jeg bodde i USA som barn. Så hektet jeg flere ideer fra virkeligheten: en av dem var en plan jeg og noen venner i sin tid hadde om å grave opp liket til en fæl person som misbrukte en av oss som barn. Planen var å kaste kisten og
Jeg fikk ideen da jeg ga min nevø en tidskapsel til jul.
skjelettet i søpla. Den planen ble det aldri noe av, men jeg fikk brukt ideen i Dragsug. Rammen til historien i boka er inspirert av en fryktelig sak her på Island som involverer mishandling av barn, og som gjør at blodet mitt koker hver gang det snakkes om den tragiske saken.
Rammen til historien i boka er inspirert av en fryktelig sak her på Island som involverer mishandling av barn
Dragsug er bok nummer to med barnepsykologen Freyja og politimannen Huldar i hovedrollene etter suksessen med DNA i fjor. Vil du holde på den nye duoen i fremtidige bøker? –Jeg har allerede skrevet tre bøker med Freyja og Huldar [bok tre kom på islandsk rett før jul, red.anm.], og jeg har nettopp startet på den fjerde. Akkurat nå gjør det meg veldig glad å kunne fortsette å skrive om dem, og jeg ser for meg minst fem eller seks utgivelser i denne serien. Problemet med å holde på en serie i «en evighet», er du på et tidspunkt blir lei av dine egne karakterer og trenger en forandring. Det er hvert fall min erfaring. Noen forfattere klarer det, men jeg kjeder meg lett og må videre.
Yrsa Sigurðardóttir
Dragsug
978 82 48 91972 8 KAGGE FORLAG
Oversetter: Silje Beite Løken Kr 379,
Tolv år etter at en ung jente ble voldtatt og drept i Hafnarfjörður, blir en tidskapsel gravd opp i Reykjavik. I kapselen ligger ti år gamle brev fra skolebarn, der de har skrevet ned sine forestillinger om Island anno 2016. Men blant brevene finnes også en usignert liste med initialer, med beskjed om at disse menneskene skal drepes. Når så først ett, så to lemlestede lik blir funnet, er det ikke tvil om at brevet må tas på alvor. Politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja blir stadig trukket lenger inn i saken og i morderens verden, men det viser seg at ingenting er som de tror, og ingenting går som planlagt.
YRSA SIGURÐARDÓTTIR er en bestselgende islandsk krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til flere enn 30 språk og høster stadig strålende kritikker. Thrilleren Jeg vet hvem du er ble nominert til Glassnøkkelen 2011, DNA ble kåret til beste islandske krimroman i 2014, og våren 2015 ble Sigurðardóttir tildelt den høythengende britiske prisen Petrona Award for boka Dødsskipet. Kagge Forlag har tidligere utgitt fem av hennes bøker på norsk: Jeg vet hvem du er (2012), Dødsskipet (2013), De uønskede (2014), Løgnen (2015) og DNA (2016).
Ønsker du at leserne dine skal forstå hvem morderen er før du avslører det, eller føler du at du har mislykkes hvis de gjør det? – Jeg prøver å holde løsningen kompleks nok til ikke å være iøynefallende for de fleste lesere, selv om det alltid vil være noen som gjetter riktig. Men man må også sørge for at løsningen ikke blir for komplisert, slik at det krever mange sider å forklare hvordan og hvorfor drapene faktisk skjedde. Det er en hårfin balanse som jeg hele tiden har i mente når jeg skriver bøker.
En av dine mest solgte bøker, Jeg vet hvem du er, skal bli film og har premiere på Island 7. april. Har du vært involvert i prosessen, og ser du frem til å se den? – Jeg tok en bevisst avgjørelse om å takke nei til å være involvert på noen som helst måte. Jeg har litt erfaring med manusskriving, men ikke for film. Filmer har en helt annen måte å fortelle en historie på enn en bok, og mine innspill ville nok bare vært ødeleggende. Noe jeg antok ville være av stor betydning for historien ville sikkert ikke tilført filmen noe som helst. Det var i hvert fall slik jeg resonerte. Jeg ønsket i hvert fall ikke å være den som fikk manusfolka til å stønne når de så meg komme. Jeg tror det var en klok beslutning, og jeg er veldig spent på å se hvordan de har tilnærmet seg historien. Men jeg er 100% sikker på at det blir bra fordi Islands aller beste filmfolk er involvert.
Jeg prøver å holde løsningen kompleks nok til ikke å være iøynefallende for de fleste lesere, selv om det alltid vil være noen som gjetter riktig.
Drapene i Dragsug er mer brutale enn noensinne (og det er litt av en bragd!). Kan du se for deg at du skriver en Agatha Christie-type krim med bare ett mord utført med – la oss si – sovepiller? – Jeg kan trygt si at jeg ikke ser for meg å skrive en slik bok i nærmeste fremtid.
TEKST: RAYMOND VIK • FOTO: SIGURJÓN RAGNAR
YRSA SIGURÐARDÓTTIR
Bloddryppende klubb
To ganger i året samles landets mest blodtørstige forfattere i Rivertonklubben – et kriminallitterært selskap for Norges fremste krimforfattere.
Imars og september hvert år møtes medlemmene i Rivertonklubben for å diskutere fag – nemlig kriminallitteratur. Hva skiller en god krimroman fra en dårlig? Hvordan kan vi forbedre oss? Å skrive krim er et håndverk, og som alle andre har vi mye å lære av hverandre.
Med utgangspunkt i en innledning av en forfatterkollega eller en utsending fra politiet eller forlagsbransjen, deler vi erfaringer og synspunkter. Nå tror du kanskje at krimforfattere av natur er hissige og kanskje litt farlige? Og at disse møtene går heftig for seg? Å, nei! Opp gjennom årene har jeg møtt hundrevis av norske og internasjonale krimforfattere – alt fra ukjente debutanter til verdensstjerner – og én ting har de felles: Maken til vennlig, sindig gjeng skal du lete lenge etter. Kanskje får vi utløp for våre mest makabre sider gjennom skrivingen?
Hva skiller en god krimroman fra en dårlig?
Hvordan kan vi forbedre oss? Å skrive krim er et håndverk, og som alle andre har vi mye å lære av hverandre.
HISTORIEN
Rivertonklubben er et kriminallitterært selskap som ble stiftet i 1972 for å fremme den gode norske kriminallitteratur. Bak opprettelsen sto André Bjerke, Nils Nordberg, Gerd Nyquist, Tor Edvin Dahl, Bjørn Carling og
Sigurd B. Hennum. I dag har klubben rundt 130 medlemmer – i all hovedsak norske krimforfattere, men også en og annen redaktør, dramaturg og bokanmelder som jobber mye med krim.
Klubbens navn er hentet fra psevdonymet til for fatteren Sven Elvestad (1884–1934): Stein Riverton. Han var journalist og forfatter.
STEIN RIVERTON
Klubbens navn er hentet fra psevdonymet til forfatteren Sven Elvestad (1884–1934): Stein Riverton. Han var journalist og forfatter og særlig kjent for sine helter, detektiven Asbjørn Krag og politifullmektig Knut Gribb. I alt 98 romaner er signert Elvestad alias Kristian F. Biller og Stein Riverton. Hans mest kjente roman er kriminalthrilleren Jernvognen (1909).
RIVERTONPRISEN
For folk flest er nok Rivertonklubben mest kjent for å dele ut den årlige Rivertonprisen. Egentlig heter prisen Den gyldne revolver og tildeles årets beste norske kriminallitterære verk. Prisen ble opprettet i 1973, og første vinner var Sigrun Krokvik for romanen Bortreist på ubestemt tid. De fem nominerte forfatterne for 2016 kunngjøres på Krim festivalens første dag, mens vinneren kåres 30. mars 2017. Prisvinneren velges av en uavhengig litterær jury som blir nedsatt av Rivertonklubbens styre.
Sven Elvestad – Stein Riverton – malt av Ørnulf Salicath.
Sven Elvestad – Stein Riverton
Klubblogo, Rivertonprislogo og stilisert Nagant.
RIVERTON-REVOLVEREN
I alle år har Rivertonprisen vært en revolver av merket Nagant. Valget av Nagant begrunnes slik av klubbens tidligere president Nils Nordberg: «At prisen ble en gylden revolver, eller rettere sagt en revolver med forgylt skjefte, har sin egen bakgrunn. Forslaget var Bjørn Carlings, som viste til at Rivertons detektiv Asbjørn Krag var den stolte besitter av to gullbelagte duellpistoler. Kjell Hallbing foreslo Nagant, en belgisk pistol som ble brukt av det norske politiet på Asbjørn Krags tid.»
Fordi klubbens lager av Naganter er i ferd med å gå tomt, blir fremtidens prisrevolvere den like eksklusive Smith & Wesson .38 Special. Revolverne er ekte, men naturligvis plomberte.
Fordi klubbens lager av Naganter er i ferd med å gå tomt, blir fremtidens prisrevolvere den like eksklusive Smith & Wesson .38 Special. Revolverne er ekte, men naturligvis plomberte.
RIVERTON-ROMMET
Klubben disponerer sitt eget rom i Litteraturhuset i Oslo – det såkalte Rivertonrommet. Her finnes klubbens samling av kriminallitteratur, Rivertonsamlingen, og en påbegynt samling som skal omfatte all norsk kriminallitteratur.
Møt Rivertonklubbens styre på Krimfestivalen: Teaterkjeller'n, torsdag 9. mars kl 17:30.
På medlemsmøtene deler Rivertonklubbens medlemmer tanker og erfaringer om det å skrive krim. På et av møtene fortalte Unni Lindell og hennes redaktør i Aschehoug, Mia BullGundersen, om hvordan de samarbeidet. (FOTO: TOM EGELAND)
ganger
To
i året samles Rivertonklubben til møte i Rivertonrommet på Litteraturhuset i Oslo. Her fra klubbens møte i fjor høst. (Foto: Tom Egeland)
Rivertonklubbens styre består av Tom Egeland (president), Knut Nærum (sekretær), Else BarrattDue (kasserer), Nils Nordberg og Knut Faldbakken.
RIVERTONPRISEN RIVERTONKLUBBEN
1972 – SIGRUN KROKVIK for romanen Bortreist på ubestemt tid
1973 – DAVID TORJUSSEN (TOR EDVIN DAHL) for romanen Etterforskning pågår
1974 – ANKER ROGSTAD for romanen Lansen
1975 – GUNNAR STAALESEN for romanen Rygg i rand, to i spann
1976 – PIO LARSEN for romanen Den hvite kineser
1977 – Ingen pris utdelt
1978 – JON BING og TOR ÅGE BRINGSVÆRD for tv-serien Blindpassasjer
1979 – HELGE RIISØEN for romanen Operasjon
1980 – FREDRIK SKAGEN for romanen Kortslutning
1981 – JON MICHELET for romanen Hvit som snø
1982 – TOROLF ELSTER for romanen Thomas Pihls annen lov
1983 – KIM SMÅGE for romanen Nattdykk
1984 – Ingen pris utdelt
1985 – MICHAEL GRUNDT SPANG for romanen Spionen som lengtet hjem
1986 – EDITH RANUM for hørespillserien Ringer i mørkt vann
1987 – LARS SAABYE CHRISTENSEN for romanen Sneglene
1988 – ALF R. JACOBSEN for romanen Kharg
1989 – IDAR LIND for romanen 13 takters blues
1990 – INGVAR AMBJØRNSEN for romanen Den mekaniske kvinnen
1991 – AUDUN SJØSTRAND for romanen Valsekongens fall
1992 – ARILD RYPDAL for romanen Orakel
1993 – MORTEN HARRY OLSEN for romanen Begjærets pris
1994 – ANNE HOLT for romanen Salige er de som tørster
1995 – KOLBJØRN HAUGE for romanen Død mann i boks
1996 – KARIN FOSSUM for romanen Se deg ikke tilbake
1997 – JO NESBØ for romanen Flaggermusmannen
1998 – JAN MEHLUM for romanen Kalde hender
1999 – UNNI LINDELL for romanen Drømmefangeren
2000 – KJELL OLA DAHL for romanen En liten gyllen ring
2001 – JON MICHELET for romanen Den frosne kvinnen
2002 – GUNNAR STAALESEN for romanen Som i et speil
2003 – KURT AUST for romanen Hjemsøkt
2004 – ULF BREISTRAND og JARL EMSELL LARSEN for tv-serien Svarte penger – hvite løgner
2005 – FRODE GRYTTEN for romanen Flytande bjørn
2006 – TOM KRISTENSEN for romanen Dødsriket
2007 – JØRGEN GUNNERUD for romanen Høstjakt
2008 – VIDAR SUNDSTØL for romanen Drømmenes land
2009 – TOM EGELAND for romanen Lucifers evangelium
2010 – CHRIS TVEDT for romanen Dødens sirkel
2011 – TORKIL DAMHAUG for romanen Ildmannen
2012 – JØRN LIER HORST for romanen Jakthundene
2013 – GARD SVEEN for romanen Den siste pilegrimen
2014 – KARIN FOSSUM for romanen Helvetesilden
2015 – KJELL OLA DAHL for romanen Kureren
2016 – Prisen for 2016 kunngjøres 30. mars 2017
INTERNASJONAL ÆRESPRIS
1990 – TAGE LA COUR
1991 – RUTH RENDELL
1993 – P.D. JAMES
1997 – ED MCBAIN
2006 – MAJ SJÖWALL
2012 – HENNING MANKELL
PRESIDENTER
GERD NYQUIST (1972–1977)
NILS NORDBERG (1977–1983)
SIGURD B. HENNUM (1983–1985)
NILS NORDBERG (1985–2001)
ANNE HOLT (2001–2003)
JON MICHELET (2003–2009)
HANS H. SKEI (2009–2015)
TOM EGELAND (2015–)
ÆRESPRIS
1973 – ANDRÉ BJERKE
1976 – BJØRN CARLING
1978 – GERD NYQUIST
1992 – NILS NORDBERG
1997 – WILLY DAHL, SIGURD B. HENNUM og TOROLF ELSTER
2012 – VARG VEUM (GUNNAR STAALESEN)
2016 – JO NESBØ
STYRE 2017
TOM EGELAND (president), KNUT NÆRUM (sekretær), ELSE BARRATT-DUE (kasserer), NILS NORDBERG og KNUT FALDBAKKEN
NETTSTED www.rivertonklubben.no
KRIMINALTEKNIKERNE
Kriminalteknikerne kommer
Kriminalteknikerne har en viktig rolle i en etterforskning. Nå kan
du lære litt om hvordan de samler inn og sikrer spor.
På årets krimfestival vil to av landets mest erfarne kriminalteknikere ta deg med til et åsted. Her vil de vise og forklare hvilke spor som kan samles inn, hvordan de sikres og hva de kan gi av viktige saksopplysninger i etterforskningen av et mistenkelig dødsfall.
I de senere år har kriminallitteraturen gått fra fokus på den ensomme detektiv til mer politiserier, hvor etterforskingen ligger tett opptil slik
Kriminaltekinkerne Ellen Hamremoem og Ola Brekken på Krimfestivalen 2016
politiet virkelig arbeider. Kriminalteknisk etterforsking er i tillegg til den taktiske etterforskningen ansett som politiets primærmetode for å oppklare kriminalitet. Gjennom en systematisk tilnærming skal politiet bidra til at en sak får det beste utgangspunkt for å klarlegge hva som har skjedd. Situasjonsspor, som for eksempel veltede møbler, lys som er av eller på, dører som er låst eller ulåst, fingeravtrykk, eller fottøyavtrykk i blod, kan fortelle noe om hendelsesforløpet. Sporene kan også belyse og kanskje bekrefte eller avkrefte forklaringer fra de involverte.
Ny teknologi har de siste årene gitt nye muligheter for analyser og håndtering av de ulike sporene som kan sikres på et åsted. Men i motsetning til slik vi ser det på tv i serier som «CSI», tar ting mye lengre tid i den virkelige verden. Alle hadde vært lykkelige om vi kunne
putte spor inn i en maskin og fått svar umiddelbart. I stedet må sporene sikres og analyseres gjennom omstendelige prosesser, for å «søke, sikre, samle spor, som sannsynliggjør sakens sanne sammenheng, siktedes skyld så vel som skyldfrihet».
Litteratur og TV-krim klarer heller ikke å formidle alle sanseinntrykk politiet møter, så som lukt og temperatur. For å hindre at de selv bringer med biologisk materiale inn på åstedet, og på denne måten ødelegger viktige bevis, må de ikle seg verneutstyr, som den hvite papirkjeledressen, hansker og munnbind. Alle politidistrikt har kriminaltekniske etterforskere tilgjengelig. Jo mer spesialisert samfunnet blir, desto større muligheter og krav blir det til sikring av potensielle bevis. På årets festival har du anledning til å møte og se hvordan to av våre beste kriminalteknikere arbeider.
TEKST: TROND MYKLEBUST FOTO : POLITIHØGSKOLEN og OLAV URDAHL
* Antall saker og ofre eksklusiv terrorangrepene 22.07.2011. ** Antall saker og ofre inkludert terrorangrepene 22.07.2011. 97 prosent av alle registrerte drap i Norge blir oppklart, og i om lag 80 prosent av sakene kjente gjerningspersonen offeret fra før. I under 10 prosent av alle drap er gjerningspersonen en kvinne. De fleste drap skjer ved bruk av kniv eller annen spiss gjenstand, kvelning eller slag/stump vold. Åstedet er i de fleste saker offerets, eller offerets og gjerningmannens felles bolig. Relasjonen mellom offer og gjerningsperson er som regel venn eller bekjent. I de fleste sakene var gjerningspersonen mellom 21–30 eller 41–50 år. (Kilde: Politihøgskolen og KRIPOS)
ANTALL
JOSEPH KNOX
Nattsvart krim fra Manchesters underverden
The Observer pluk ket ut Knox som en av åtte debutanter de tror vil bli de nye viktige forfatterne i årene som kommer. Joseph Knox, legg deg det navnet på sinnet, du kommer til å høre det igjen.
Knox' første krimroman heter Sirenene, den kom ut i England midt i januar til overstrømmende anmeldelser. Og ikke nok med det, kulturavisen The Observer plukket ut Knox som en av åtte debutanter de tror vil bli de nye viktige forfatterne i årene som kommer. Ikke småtterier for en ung fyr som har skrevet sin første krim. Men Joseph Knox tar det hele med
avvæpnende ro. Akkurat nå er han mest opptatt av å ligge på sofaen og hente seg inn – de siste ukene har han besøkt nær sagt hver eneste bokhandel i England. En side av forfatterlivet han virkelig vet å sette pris på, for Knox er bokhandler selv. Han kjøper inn krim og klassisk litteratur for bokhandlerkjeden Waterstones, han vet hva leserne kjøper, og han kjenner krimi nal litteraturen godt.
Og han innrømmer at Ross Macdonald er en av favorittene.
Det er helt tydelig at du er godt kjent med de hardkokte amerikanske krimforfatterne fra 40- og 50-tallet. Jeg ble så betatt av måten Sirenene gir et lite nikk i retning av disse forfatterne samtidig som den er så helt og fullt sin egen ting. En klassisk, men fullstendig moderne krim. Tenkte du på dette da du skrev? – Det er ikke tvil om at det var heltene disse forfatterne skrev frem som gav meg interessen for kriminallitteraturen. Den plagede, men godhjertede fortelleren i noir-genren. Jeg tror på mange måter at det disse forfatterne gjorde vil virke moderne nå. Du vet så lite om heltene fordi de ikke snakker om seg selv. Det passet bra for min bok. Når Aidans fortid avsløres gjennom romanen, skjer det nærmest mot hans vilje og bare fordi minnene hans tvinger seg frem som følge av omstendighetene…
Manchester er nesten som en egen karakter i boken. Har du et spesielt forhold til byen? – Jeg vokste opp nord i England, i Stoke on Trent, en by som nå er på vei til å dø ut. For meg var Manchester storbyen. Jeg stakk av dit så snart jeg kunne. I Manchester opplevde jeg for første gang at hjertet mitt ble knust. Og i Manchester fikk jeg
JOSEPH KNOX
nesa knust for første gang også… Byen har dårlig rykte, men den har tre universiteter. Unge folk og kreativ energi eksisterer side om side med et tøft og hardt belastet miljø. Og, noe som var viktig for Sirenene, det er en bar på hvert gatehjørne og et tiltrekkende, rått uteliv. Jeg var ung der og gjorde alle feil du kan tenke deg. Bare å tenke på det gjør meg utilpass.
Hvordan fikk du ideen til Sirenene? – Jeg var på et party i Manchester, ganske likt dem jeg skriver om i boka. Alkohol, narko, musikk. Ingen visste hvem som eide huset vi festet i, og på den tiden leste jeg The Great Gatsby og MYE krim. Og dermed tenkte jeg at jeg kunne skrive en kul noir Gatsby. I stedet for jazz og den tidens festing skulle det være en kriminell som hadde enorme houseparties. I stedet for tapt kjærlighet skulle det være en kjæreste som rent faktisk var forsvunnet. I stedet for en nabo som ble dratt inn i og forført av de andres verden, ville jeg ha en ung, kynisk detektiv som går undercover...
I
stedet for en nabo som ble dratt inn i og forført av de andres verden, ville jeg ha en ung, kynisk detektiv som går undercover...
Du har en vri mot slutten av Sirenene som jeg ble fullstendig lurt av. Visste du fra starten av hvem morderen skulle være og hvordan det ville avsløres? En helt genial oppklaring, syns jeg, ingen løse tråder, men vanskelig å gjette. –Takk! Jeg hadde en tanke om hvem det skulle være, men først da jeg var halvveis i boka, fikk jeg ideen til sluttvrien. Jeg kan ikke fordra vrier som bare er der for å lure leseren. I Sirenene håper jeg at leseren skal bli overrasket, men se logikken og at avsløringen skal sende sjokkbølger tilbake gjennom boka.
Utover i boka får vi vite stadig mer om Aidan Waits, og jo mer vi får vite jo mer nysgjerrige blir vi. Han har jo en perfekt ‘helte-bakgrunn’.
Joseph Knox
Sirenene
978 82 02 52197 4
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Stian Omland Kr 379,
Isabelle Rossiter har stukket hjemmefra igjen. Når Aidan Watts, politietterforsker i trøbbel, blir innkalt til å møte Isabelles far i den luksuriøse takleiligheten hans, treffer han en manipulerende mann med mektige venner. Men når han følger sporene etter Isabelle gjennom Manchesters mørke underverden, finner han noe uventet. En livredd gatesmart syttenåring som ikke vil hjem for noen pris. Og mens han etterforsker Isabelles sak, og den uoppklarte ti år gamle forsvinningssaken til en annen jente, en jente som Isabelle, går det opp for ham at hun gjorde rett i å rømme.
Det tar ikke lang tid før Waits er uønsket hos sine overordnede, forfulgt av en ukjent morder og farlig tiltrukket av en kvinne han burde holde seg langt unna. Han er på dypt vann, og tiden er i ferd med å renne ut for ham. Hvordan kan han redde jenta når han selv må slåss for livet?
Jeg tipper at det kommer flere bøker med ham i hovedrollen. Tenkte du på å skrive frem en ‘serie-helt’ da du begynte på Sirenene? –Aidan kommer så vidt tilbake i boken som kommer i 2018, Den smilende mannen. Jeg hadde tenkt at han skulle bli en Philip Marlowe-type gjennomgangsfigur, men så avslørte jeg nesten alt om ham i Sirenene Men når det er sagt, i den neste boka kommer fortiden hans til å spille en langt mer dramatisk rolle…
Jeg vet at det har vært filmregissører som har interessert seg for Sirenene, men du har holdt igjen. Har du planer om å la Aidan gå til filmen med tiden? – Akkurat nå kan jeg ikke se det for meg. Kanskje hvis Sirenene hadde vært den enste boken om Aidan, men nå er jeg for opptatt av neste bok, og jeg har en idé for den tredje boka som er for vanvittig til å brukes. Men kanskje etter hvert, når jeg har fått gitt leserne min egen versjon av Aidan.
Jeg leser krim fra hele verden, og jeg elsker noen av de opplagte: Stieg Larsson og Henning Mankell. Fra Norge er jeg blant
mange andre fan av Jo Nesbø, Karin Fossum og Gunnar Staalesen.
Har du noen skandinaviske krimfavoritter?
– Jeg leser krim fra hele verden, og jeg elsker noen av de opplagte: Stieg Larsson og Henning Mankell. Fra Norge er jeg blant mange andre fan av Jo Nesbø, Karin Fossum og Gunnar Staalesen.
Norge er det første landet der Sirenene kommer ut i oversettelse. Hvordan føles det? –Uten å overdrive: At Sirenene blir oversatt er det kuleste som noensinne har skjedd meg!
TEKST: ANNE FLØTAKER • FOTO: JAY BROOKS
JOSEPH KNOX ble født og vokste opp i Stoke og Manchesterområdet. Der jobbet han på bar og i bokhandel inntil han flyttet til London. Han løper, skriver og leser som besatt. Sirenene er hans debutroman.
JOHN LE CARRÉ
Thrillermesteren tar bladet fra munnen
«Spionasje og romanskriving er skapt for hverandre. Begge krever et klart blikk for menneskelige synder og de mange veiene som fører til svik.»
John le Carré er 85 år, men han er ikke tynget av alderen. Nå har han skrevet sin selvbiografi Duenes tunnel, og den er nesten like spennende som hans mange thrillere. David John Moore Cornwell alias John le Carré har levd et mer spektakulært liv enn de fleste. Han har vært agent både for MI5 (tilsvarer omtrent FBI) og MI6 (tilsvarer CIA).
SPIONEN SOM KOM INN FRA KULDEN
Mens han var agent, begynte le Carré å skrive bøker, og ved den tredje utgivelsen endret alt seg. Spionen som kom inn fra kulden ble en verdenssuksess, og han kunne leve av å skrive. Sjefene i etterretningen var svært fornøyd med den avgjørelsen, for de mislikte sterkt at han beskrev en kynisk hemmelig tjeneste der det ikke alltid var lett å skille mellom helt og skurk.
ETTERLENGTEDE MEMOARER
I Duenes tunnel forteller John le Carré om det han har opplevd i det 20. og 21. århundre. Han forteller historier fra sitt liv med samme moralske ambivalens og finesse som kjennetegner hans forfatterskap. Le Carrés etterlengtede memoarer byr på unik innsikt i de hemmelige verdener, private og profesjonelle, som har gitt næring til hans suksessrike romaner.
Le Carré forteller også om spennende møter med mange av verdens mest kjente
John Le Carré
Duenes tunell
978-82-02-52567-5
CAPPELEN DAMM
Oversetter: Heidi Grinde Kr 379.-
Boken er nettopp kommet ut i Danmark, og også der er hyllesten samstemt:
Berlingske Tidende «««««
Kristeligt Dagblad «««««
Jyllands Posten «««««
skikkelser. Han møter for eksempel Yasir Arafat og beskriver hvordan de endte med å danse sammen, og her er det mange spennende møter med bl.a. Andrej Sakharov, Alec Guinness, Sydney Pollack og Richard Burton. Det er også en frisk beskrivelse av hvordan Margaret Thatcher forsøkte å få ham til å ta imot en utmerkelse – uten å lykkes.
ANMELDERNE JUBLER
Fredrik Wandrup anmeldte Duenes tunnel i Dagbladet. Han var veldig begeistret og ga den terningkast fem og mente også at le Carré er i nobelprisklassen: «Duenes tunnel handler om de opplevelsene som har gjort David Cornwell alias John le Carré til en av de få forfatterne innenfor det jeg vil kalle thriller-bransjen som ville vært verdig en nobelpris i litteratur –sammen med Georges Simenon og Raymond Chandler.
Det er langt flere enn Fredrik Wandrup som jubler for Duenes tunnel. Leif Ekle sa i Kulturnytt og skrev på nrk.no følgende: «Alle som har lest mer enn én av John Le Carrés romaner vet at mannen kan kunsten å fortelle en historie. Han er ikke dårligere her. Dialogene, slik han elegant ryster dem ut av hukommelsen, er strålende. Språklig er boken ofte en fest.»
TEKST: KNUT GØRVELL • FOTO: ANTON CORBIJN
JOHN LE CARR É (f. 1931) Han studerte ved Oxford og i Bern. Han arbeidet en tid som lærer ved det berømte Eton, og var knyttet til den britiske utenrikstjensten gjennom en femårsperiode. Hans store gjennombrudd som forfatter skjedde med Spionen som kom inn fra kulden fulgt av Speilkrigen, En liten by i Tyskland før den store trilogien med George Smiley som hovedperson kom ut: Muldvarpen, Den usynlige spion og Spionen som gikk sine egne veier. I 1983 kom Piken med trommestikkene, som også ble en ypperlig film. Senere har han blant annet utgitt Den evige gartner (2001), Absolutt venner (2003), Den gode tolk (2006), Marionetten (2008), som nå er filmatisert, og En forræder etter vårt hjerte (2010). En delikat sannhet (2013).
JOHN LE CARRÉ
MENN SOM HATER ULVER
Med Menn som hater ulver har Lars Lenth skrevet nok en mørk, morsom og rystende roman om naturen, mennesket og menneskenaturen.
Menn som hater ulver av Lars Lenth er en harmdirrende svart komedie om et brennaktuelt tema. Det er en underholdende og ubehagelig historie der ulvehatere og ulvevernere barker sammen. For haterne er ulven et symbol på alt som er galt, og for elskerne et symbol på den rene, ville naturen som er truet av menneskene. Frontene er steile. Det er det nærmeste vi kommer borgerkrig i Norge, og politikerne er i beit for gode løsninger.
DREPT AV ULV
En kvinne mister livet etter at hun blir angrepet av en flokk ulver utenfor Elverum. Endelig får ulvemotstanderne vann på mølla: Et menneske er drept av ulv i Norge, for første gang siden år 1800. Ulveforskermiljøet nekter å akseptere at dette er ulvers verk, men kjemper en tilsynelatende håpløs kamp – helt til den sjuskete, men handlekraftige eremitten og ulveelskeren Rino Gulliksen tar saken i egne hender og lar ulvehaterne smake sin egen medisin. Den konfliktsky advokaten Leo Vangen får nyss i Rinos planer og reiser til Elverum for å forhindre et blodbad, samtidig som han må slåss med sine egne demoner i form av et skakkjørt forhold til datteren Siri.
POLITISKE UNDERTONER
Lenth skriver bøker som ikke likner på noe annet som utgis i Norge. Han skriver det motsatte av selvsentrert «virkelighetslitteratur» og har skapt sin egen litterære stil. I en tid da
Lars Lenth
Menn som hater ulver
978 82 48 91967 4
KAGGE FORLAG
Kr 349,
de fleste norske romanforfattere skriver om seg selv, skriver Lenth frodige fortellinger med et miljøpolitisk bakteppe. Bøkene hans er dialogdrevet, og ofte morsomme og tragiske på én gang. Han er like inspirert av filmskapere som Coen-brødrene og Tarantino og av tv-serier, som av forfattere som Elmore Leonard, Peter Temple og Tim Dorsey.
En kvinne mister livet etter at hun blir angrepet av en flokk ulver utenfor Elverum. Endelig får ulvemotstanderne vann på mølla.
FRITTSTÅENDE OPPFØLGER
Menn som hater ulver er en frittstående oppfølger til Den norske pasienten (2011) og Brødrene Vega (2015), og fortsatt med Leo Vangen og Rino Gulliksen i hovedrollene. Det politiske bakteppet i Den norske pasienten er korrupsjon i byggebransjen, og Brødrene Vega omhandler oppdrettsnæringen. Lenths tre bøker ble for et drøyt år siden solgt til Random House-forlaget Blanvalet/Limes i Tyskland for et millionbeløp, i en treboksavtale som er sjeldent bra for et norsk forfatterskap.
TEKST: TINE HVISTENDAL • FOTO: STURLASON
LARS LENTH (f. 1966) har skrevet flere bøker i ulike sjangre og har tidligere utgitt de kritikerroste og bestselgende romanene Den samme elva, Den norske pasienten og Brødrene Vega på Kagge Forlag. For sistnevnte ble han nominert til Brageprisen.
LARS LENTH
ELLEN SAVINGER ER 15 ÅR, OG HUN HAR VÆRT
FORSVUNNET I TRE UKER.
«Den beste svenske kriminalromanen noensinne.»
SYDSVENSKAN
«Han er bedre enn de aller fleste. Morsom er han også. En kul kombinasjon, etter mitt syn.»
INGVAR AMBJØRNSEN
Jørn Lier Horst (FESTIVALFORFATTEREN)
Jussi Adler-Olsen (DK) – John Hart (US)
Peter Swanson (US) – Juan Pablo Escobar (COL)
Unni Lindell – Anne Holt – Gunnar Staalesen
Eystein Hanssen – Stefan Ahnhem (S)
Margie Orford (ZA) – Hans Olav Lahlum
Tom Egeland – Yrsa Sigurðardóttir (ISL)
Tove Alsterdal (S) – Hanne Kristin Rohde
Jørgen Jæger – Joseph Knox (UK) – Arne Dahl (S)
Martin Österdahl (S) –Jesper Stein (DK) – Caroline Eriksson (S)
Sofie Sarenbrant (S) – Anders de la Motte (S) – Knut Nærum
Torkil Damhaug – Anna Ekberg (DK) – Jenny Rogneby (S)
