__MAIN_TEXT__

Page 1


Voodoo p책 vestkanten


Knut Nærum

Voodoo på vestkanten

Kriminalroman  


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-49817-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Illustrasjoner: Knut Nærum Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Steffen Kverneland Sats: Bente C. Bergan Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 11,5/14 pkt. Adobe Garamond og trykt på 80 g Ensolux Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Kapitteloversikt

De som er med

8

Notis

10

Første kapittel Hvor en død mann lar høre fra seg

11

Annet kapittel Hvor to menn avlegger et løfte

18

Tredje kapittel Hvor jeg lyver på meg en tante, og en gravferds konsulent er indiskré

23

Fjerde kapittel Hvor slørhalene får unngjelde, og mannen fra Haiti lager kvalm

28

Femte kapittel Hvor man diskuterer hoppmetaforer, og jeg hører om den gamle mannens endelikt

36

Sjette kapittel Hvor gamlekjærester møtes, og gartneren finner noe ugreit

42

Kart over åstedet

54

Syvende kapittel Hvor Oberon Qvist gjør rede for stavemåter, og kommer med en prinsipperklæring

55

5


kapitteloversikt

Åttende kapittel Hvor Njål ikke vil snakke, og en yoga-entusiast tvinger meg til å røyke før lunsj

64

Niende kapittel Hvor mannen med hatten ikke er så sunket i jorden som først antatt

79

Tiende kapittel Hvor onkel Emil kommer med en betroelse, og jeg ber om å få lese andres brev

87

Ellevte kapittel Hvor jeg blir våt i øret, og et middagsselskap ender med et smell

94

Tolvte kapittel Hvor Solitude tørker vekk blod, og vi holder politiet utenfor

111

Trettende kapittel Hvor jeg lister meg med pistol, og gravferds konsulenten er indiskré igjen

117

Fjortende kapittel Hvor Njål drar til sjøs, fru Gram tar bladet fra munnen og jeg finner noe jeg ikke leter etter

126

Femtende kapittel Hvor Qvist tar saken, og politiet finner en bokstav

136

Sekstende kapittel Hvor Qvist spikker fliser, og vi snoker på en død manns mobil

143

Syttende kapittel Hvor Qvist har flere spørsmål enn svar, og en savnet person melder seg

149

6


kapitteloversikt

Attende kapittel Hvor vi spiser fast food, og får nytt fra Østfold

162

Nittende kapittel Hvor vi snakker med seilere, Ottar lar høre fra seg og jeg tenner en sigarett

169

Tyvende kapittel Hvor vi oppsøker legen, jeg lager et skjema og et nytt besøk på Vestre Gravlund ikke er hyggeligere enn det første

178

Enogtyvende kapittel Hvor Qvist gir leseren en innføring i fremstillinger av tilsynelatende overnaturlige hendelser i kriminal litteraturen

187

Toogtyvende kapittel Hvor direktøren har fått post, og jeg får besøk

195

Treogtyvende kapittel Hvor jeg takker nei til å møte en gartner, og Sara tar et bad

205

Fireogtyvende kapittel Hvor Qvist forklarer en rekonstruksjon, og har en joker i ermet

216

Femogtyvende kapittel Hvor jeg bevæpner meg og ser en død mann i øynene

223

En utfordring til leseren

235

Seksogtyvende kapittel Hvor Qvist har flere svar enn spørsmål

236

Epilog Hvor jeg gjør rede for hva som skjedde videre

248

7


de som er med

De som er med MONS GRAM Tidligere styreleder i Gram Kaffe, begravet GUNHILD GRAM Hans enke, tidligere skuespiller NJÅL GRAM Registudent, Mons Grams sønn SOLITUDE LEMAIRE Ekteparet Grams husholderske EMIL GRAM Mons’ bror, påtroppende styre- leder, nabo OTTAR FINBORUD

Njåls venn, offiser

MARTIN HOFF-PIHL Administrerende direktør, nabo ELISABETH HOFF-PIHL Hans kone, hjemmeværende SARA ANDREASSEN HOFF-PIHL Deres datter, jusstudent CHRÉTIEN TOUSSAINT 8

Tillitsvalgt haitier


de som er med

CORNELIA Resepsjonist hos Gram Kaffe KARLA PEERS Gravferdskonsulent TOR Gartner HENRIK En seilervenn av Njål PELLE En til

Tre litauiske arbeidere

Dessuten medvirker ROLL Førstebetjent i Kripos OBERON QVIST Privat etterforsker KJELL NILSEN Kriminalforfatter, øyenvitne, forteller LENDING

Rettsmedisiner

ERIKSEN AKSELSEN Kripos-ansatte KLOUMANN Lege 9


Emil Gram overtar Etter at Mons Gram i forrige uke gikk bort etter kort tids sykdom, har det knyttet seg spenning til hvem som ville overta som styreleder i Gram Kaffe AS. Mandag utnevnte styret avdødes yngre bror, Emil Gram, som Mons Grams etterfølger. Den påtroppende styrelederen har lang erfaring fra kaffebransjen. Han startet som oppsynsmann på Grams plantasjer på Haiti og har de siste femten årene arbeidet på Oslo-kontoret, den senere tid som rådgiver. Martin Hoff-Pihl fortsetter som administrerende direktør. (Notis i Dagens Næringsliv)


Første kapittel Hvor en død mann lar høre fra seg

Njål Gram var på ingen måte noen nær venn. Han var åtteogtyve og dermed ti år yngre enn meg. Vi kjente hverandre fra da han var nitten, gikk på Nissen og satte opp min gjendiktning av Peer Gynt for barn. Siden den gang hadde vi bare truffet hverandre iblant og utvekslet sporadiske hilsener på Facebook. Det var slik jeg visste at han hadde flyttet til Danmark samme høst, for å studere regi på Scenekunstskolen i København. Da han ringte, var det over ett år siden han sist hadde gitt lyd fra seg. Desto mer overraskende var det at Njål ville møte meg ved sin fars grav. Mons Gram var blitt jordfestet samme dag, og Njål mente av en eller annen grunn at noe kunne komme til å skje. Det hørtes ut som om han fryktet at noen ville grave liket opp igjen. Som om vi levde i Edinburgh på begynnelsen av attenhundretallet og likrøvere forsynte medisinstudiene med døde kropper. Førsteinnskytelsen var å avfeie det hele som galskap utløst av sorg. Etter at den første forundringen hadde lagt seg, falt det meg likevel lett å svare ja. To ting fikk meg til å stille opp. For det første var jeg bekymret. Hvis Njål var i ferd med å miste grepet om virkeligheten, var det min plikt å hjelpe ham. Eller råde ham til 11


første kapittel

å oppsøke en som kunne. For det andre – og mer utslagsgivende – hadde min kjæreste Inger-Johanne og jeg, og da særlig hun, nettopp hatt en opprivende krangel. Hun beskyldte meg for å være passiv-aggressiv, mens jeg på min side nektet å komme ut av badet. Heldigvis hadde jeg hatt mobilen med meg i karet. Det passet utmerket å tilbringe en onsdagskveld borte fra henne, for eksempel på Vestre Gravlund. Så kunne Inger-Johanne få den tiden hun trengte for seg selv til å innse hvor urimelig hun hadde vært. Det var først da dørene til T-banen gikk opp på Borgen stasjon og jeg steg ut i duskregnet at tanken meldte seg. Det kunne være en felle. Kanskje var det hele en practical joke. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg var berømt nok til å bli utsatt for skjult kamera. Toget skramlet videre oppover mot Smestad. Jeg ble stående og lytte, strakte hals og været som et hjortedyr. Ingen avslørende knising, ingen intenst mumlende instrukser til en kameramann, ingen gjenskinn av linser i den høye tujahekken som skjermet kapellet fra stasjonen. Antakelig var jeg for lite berømt. Selv om mistanken ble liggende og ulme i hjernen, tvilte jeg på at Njål skulle ha løyet. Stemmen hadde vært dypere enn vanlig, men med en skjelvende tone, lik en cellostreng på bristepunktet. Det var sent i oktober, og hustrig. Jeg dro opp ermet på regnjakken. Armbåndsuret viste ti på elleve. Jeg var for tidlig ute, og jeg skammet meg slik man gjør når man oppdager at man virker for interessert i noe. På den andre siden av skinnene, bak hekken, ruvet Nye kapell med avvisende blyglassvinduer. Yr hang som fnugg i luften, tilsynelatende urørlig, som om tiden hadde stanset. Øverst i lyktestolpene laget lampene konsentriske ringer i nakne grener. Jeg gikk opp skråningen, krysset broen og tok til venstre inn på parkeringsplassen. Gule blader pakket seg om skotuppene. 12


en død mann

Nede mellom steinstøttene stakk gravlys hull i mørket. Ved det avtalte møtestedet på hjørnet av kapellet sto en skikkelse i skyggen, en mann, for lav og bred til å være Njål Gram. Han snudde seg. De første taktene av «Coco Jambo» skar i øret. Et blått skjær lyste opp ansiktet mens han leste en melding. Et klumpete og sympatisk åsyn, som en lojal hund. Det var Ottar Finborud. Jeg hadde møtt ham da en felles venn arrangerte åttitallskaraoke på Stratos. Han var et eller annet i Forsvaret, og tilsvarende fornuftig kledd, i sort regntøy med noe tykt under og sko med solide såler. – Så det er flere enn meg som har bitt på? brummet han. Trolig var han en slik mann som er ute av stand til å hviske og som pleier å sitte bak meg på kino. – Tydeligvis, sa jeg. Ottar vippet telefonen i hånden. – Han er på vei. Hei, forresten. Håndtrykket var fast, blikket flakkende, som om han så etter snikskyttere. – Takk for sist, sa han. – Morsomt, da, selv om det ikke egentlig gikk så mye i mitt åttitall. Jeg var jo mere på The Smiths og sånn. Jeg syntes ikke jeg kjente ham godt nok til å snakke om musikk. – Han er på vei? spurte jeg. – Han skriver så. Du var ikke i begravelsen? – Men du var? – Jepp. – Jeg syntes ikke at jeg, begynte jeg, før det gikk opp for meg at det var begynnelsen av en unnskyldning, og mer enn Ottar Finborud hadde krav på. – Hvordan virket han? – Som en kunne vente. Det var faren hans. Han brøt ikke sammen, hvis det er det du spør om. Jeg pekte på telefonen. – Hva skrev han? Njål? 13


første kapittel

– Bare dette. Ottar holdt opp skjermen. Det sto

der om 5

– Bø, hvisket en stemme i øret mitt. Vi snudde oss. Det var Njål. Luggen lå som en våt tjafs nedover det lange, åpne ansiktet. Han hadde gravet hendene dypt nedi lommene på en beige parkas, så oss i øynene som om han leste liten skrift, nikket omsider. – Bra dere kunne komme. – Det var ikke fem minutter, sa Ottar. – Jeg liker å ha litt å gå på, sa Njål. – Kondolerer, sa jeg. Vi håndhilste. Jeg så på Ottar. – Jeg gjorde det før i dag, sa han. – Det er denne veien, sa Njål, snudde seg og skred bort på lange ben. Brått sto vi badet i et skarpt, hvitt lysskjær. Jeg så opp og slo fast at kilden var en sensorstyrt lampe i taket over inngangen til Krypten. Ottar og jeg ristet forfjamselsen av oss og fulgte Njål ut av lyskjeglen, innover i den mørklagte lunden. – Vi skal ikke liste oss? spurte jeg Ottar, lavt. – Hvorfor det? sa han. – Så vi ikke skremmer vekk noen. – Er det ikke derfor vi er her? sa han. Men det var ingen andre der, hvilket var like greit. Man ønsker ikke å møte fremmede på en gravlund sent om kvelden. Vi nærmet oss Vestre Gravlund kapell, midt i anlegget. Lysene fra bygningen skar gjennom trærne og tegnet trekroner i silhuett. Fukten la seg som sukker i det våte gresset og glinset i skinnet fra kapellet. Vi fulgte etter parkasryggen forbi gravstedet for de britiske falne, til slekten Grams familiegrav. 14


en død mann

Jorden hadde fortsatt ikke sunket sammen etter at graven var kastet igjen. En hvit pinne med navn og gravnummer var stukket ned i hodeenden. Familiemonumentet var fjernet for gravering. Foran den tomme sokkelen buet den ferske graven opp fra bakken, dekket av buketter og kranser. En flamme luet i en meterhøy lyktestolpe som var plantet i gresset. Njål stanset foran graven og bøyde hodet. Den ene hånden grep om den andre. – Jeg håper dere ikke tror at jeg er blitt gal, sa han. – Selvfølgelig ikke, sa jeg fort. – Men hva gjør vi her? – Det er bare en følelse, sa Njål, – av at noe kan komme til å skje. Jeg drømte at han kom tilbake. At han viste seg for meg. Og dere var også der. Mine venner. – I drømmen, sa jeg. – Den var så virkelig. Jeg må vite at det bare var en drøm. At jeg ikke holder på å miste grepet. – Det har vel vært tunge dager for hele familien, sa jeg. – Familien, sa Njål. Han dyttet ordet ut av munnen, hånlig. – Jeg så Sara i dag, sa Ottar. Njål pustet dypt inn gjennom nesen. – Det er slutt. Det var visst bare en sånn greie. – Synd, sa Ottar. – Dere passet så godt sammen. – Vi gjorde visst det. Er det i orden at vi er stille? To timer gikk. Det eneste som ble sagt, var da Ottar tok en termos opp av sekken, fylte en kopp og lurte på om noen av oss følte for en toddy. Det gjorde vi. Klokken ett satt vi fortsatt der, tre menn på en benk, innunder et eldgammelt lønnetre. Min venn Oberon Qvist ville ha kunnet identifisere underarten. Jeg lurte på hva en tilfeldig forbipasserende ville ha tenkt ved synet av tre voksne menn som holdt øye med en ny grav. Kanskje vi alle hadde 15


første kapittel

blitt tatt for å være sørgende sønner. Ingen passerte, verken tilfeldig eller planmessig. Jeg tente en røyk, men små dråper rant mellom fingrene og fuktet sigaretten, fikk den til å krumme seg og gå i oppløsning. Jeg lente meg frem og knuste den mot bakken, gikk bort til en dunk og slapp stumpen ned blant ugress og visne kranser. Monumentene glinset i yret, som innstendig trengte gjennom regnjakke, genser, bukse, sko og sokker. Som den moderne mann jeg er, hadde jeg nektet å ta hensyn til årstiden. Kulden begynte å bite om lårene. Suset av bildekk mot asfalt borte i Sørkedalsveien hadde dempet seg. Klokken fortalte at T-banen som nettopp hadde forlatt stasjonen, var den siste. Jeg masserte lårene gjennom det våte buksestoffet. Vi hadde ventet for lenge til at det kunne være skjult kamera. Jeg spurte Njål, lavt, hvordan det gikk i København. Han hvisket at han hadde fått Hedda Gabler i oppgave for noen uker siden, og syslet med en tanke om å la stykket ende med at Hedda i stedet for å skyte seg selv, skyter alle de andre. – Spennende, sa jeg, slik jeg pleier å si når jeg har hørt nok. – Hvor lenge, sa Ottar Finborud. Njål holdt opp en streng finger som fikk Ottar til å dempe stemmen før han fortsatte. – … ser du for deg at vi blir? – Jeg vet ikke, sa Njål. – Føler du deg roligere nå? sa jeg. – Det hjelper å ha, rakk han å si før han ble avbrutt av «Tyrkisk marsj» fra telefonen sin. Han tok den opp av lommen, kikket på skjermen og blunket flere ganger. Så snudde han seg bort før han kastet et nytt blikk på den. – Dårlige nyheter? sa Ottar. 16


en død mann

– Det er fra far, sa Njål. Jeg kikket på graven. – Hva sa du? – Far. – Hva står det? Han knattet på skjermen for å få frem meldingen. – Oi, sa han. Hånden med mobilen sank kraftløst ned. – Hva står det? sa Ottar. – Kan jeg se? Han bøyde seg og rev telefonen ut av Njåls hånd. Ottar så kort på meldingen før han viste den til meg.

Jeg ble myrdet

Profile for Cappelen Damm AS

Knut Nærum Voodoo på vestkanten  

En forbannelse som strekker seg fra det karibiske hav til Oslos aller beste vestkant. Et norsk næringslivseventyr basert på utbytting, piski...

Knut Nærum Voodoo på vestkanten  

En forbannelse som strekker seg fra det karibiske hav til Oslos aller beste vestkant. Et norsk næringslivseventyr basert på utbytting, piski...