Tilbarnamine
Rose (*1938) og Albert Carter (*1937)
Camellia (*1973) og Ricardo Lilian (*1972) og Gunnar Sage (*1968) og Isha
Cedar (*1960) og Maia Nara (*1988) og Amadou
Dalia (*1996) Soley (*1997) Lali (*2000)
Magnolia (*1990)
Welwitschie (*2013)
Stamtre
«Blomsterernaturensvakresteord.» johannwolfgangvongoethe
Prolog
Cornwall
Roseblunketmotdenblendendesolen.Detuavbruttesmåregnetsomhaddevartheleformiddagen,haddeliggetsom ettungt,fuktigsløroverlandskapet,menpresistilettermiddagsteenhaddeværgudeneendeligforbarmetsegover dem.Dettrøstesløse,gråskydekkethaddeveketplassenfor enklar,blåaugusthimmelsomfikkblomsterpraktenigartnerietpåBloomingHalltilåstråle.
LilianogNara,deneldsteogdenyngsteavdøtrenehennes,haddestengtseginnepåkjøkkenetheleformiddagen forålageistandetutsøktfestmåltidtilåttifemårsdagentil Rose.Dehaddespistdenlekrelammestekenmeddampede gulrøtterogrosenkålinneisalongenidengamleherregården,ogetterpåhaddedeflyttetsegutpåterrassen.Festmiddagenvillehagjortærepåenfemstjernersrestaurant.
LilianhaddehentetfremdenhvitedukenetterAlberts morianledningdagen.Dettykkelinstoffetvarinnrammet avutsøktebroderier,ogdetvakrehåndarbeidetvareldre ennRoseselv,menhvemkunnevitehvormangeflerefødselsdagerhunhaddeforanseg.Manmåttefeiremerkedageneetterhvertsomdemeldteseg,ogsærligihennesalder.
VemodetstegoppiRose,fordettevardenførstefødselsdagenhennesutenAlbert,denelskedeektemannenhennes.Hunhaddegruddsegiflereukertilåvåknedenne dagen.Hunhaddeforsøktåforestilleseghvordandetville
blinårdetikkevarhansomkomogservertehennefødselsdagsfrokostpåetbrett,slikhanhaddegjortgjennomflere tiår,oglurtpåhvordanhunskulleklareåbegynnedenne dagenutenhanskjærligeomfavnelse.HunsavnetAlbertså forferdelig.Hverdag,hvertime,hvertminutt,hverteneste sekund.
Rosevissteathunhaddeværtufatteligheldigsomhadde truffetdrømmemannensinsåtidligilivet,ogforelsketseg iham.Oghunvissteathunhaddefåttopplevenoesom mangemenneskeraldrikominærhetenav,sålengede levde.Destoharderehaddedetværtforhennedahanplutseligdødeåretfør.Dehaddelagtsegomkveldensomvanlig,oghanhaddekyssethennelettpåmunnen,slikhan haddegjorthverdagdesistesekstiårene.«Godnatt,min skjønneRose,»sahan.Detbledesisteordenehansatil henne.
Enellerannengangiløpetavnattetimenehaddehjertet hanssluttetåslå.Albertdødefredeligmenshansov.Åndsfriskoglivsgladtilsistestund.Utensmerter,utenlangvarigsykdom,akkuratslikhanhaddeønsketdetselv.Likevel haddeRoseværtutrøsteligdahunvåknetnestemorgen ogoppdagetatAlberthaddeforlatthenneforalltid.Hun haddespurtsegselvhvordanhunskulleklareålevevidere utendenbetingelsesløsefortrolighetenogdemangevidunderligestundenesomalltidhaddepregetsamlivetmedektemannen.Dethaddevirketsomomdettokhenneenhel evighetåfinnetilbaketilenlitenflikavlivsglede.
Tankefulltlothunbikketglioverterrassen.DetvarfamiliensomhaddeholdthenneoppeitidenetterAlbertsdød. Dehaddestiltoppforhenneallesammen.Barnaogbarnebarnahenneshaddeikkeskyddnoenanstrengelserforå lokkefremnyttpågangsmotiRose.Dehaddelagetmattil henneogovertalthennetilåblimedpåutfluktersomhun egentligikkehaddehattdetminstelysttilåværemedpå. Iettertidvarhungladforathunhaddegittetter,fordet haddevistsegåværedeførstesmåskrittenepåveientilbaketillivet.Denenedatterdatterenhennes,Soley,hadde
skrevetensangtilhenne,ogdenandredatterdatteren, Dalia,haddetilogmedovertattAlbertsoppgaveidagtidlig ogservertRoseenfyrsteligfødselsdagsfrokostpåsengen.
Rosekunneikkeannetennåføletakknemlighetnårhun såsegtilbake.Hunhaddevirkeligikkehattdetlettibarndommenogungdommen.Hunhaddemåttetkjempe,overvinnemotstandogproblemer,ogbegynnepånyttigjenflere ganger.DetvarførstdahuntraffAlbertataltplutselig vendtesegtildetbeste,ogdehaddefåttopplevedenstore lykkendetvaråbliforeldretilfemheltvidunderligebarn.
VedtankenpåCamellia,datterendehaddemistet,måtte Rosetørkevekkentåreismug.Detvarikkeriktigatbarn skulledøførforeldrenesine,mendehaddeikkeklartåforhindretragedien.Selvomdetnåvartjueåtteårsidendatterendøde,sattsmertenoverdetfrykteligetapetdyptihjertet hennes.
«Nå,besta,hvasynesduomfødselsdagskakendin?Smakerden?»spurteDaliaogblunkettilhenne.
Rosetvangsegtilåsmile.«Denerheltfantastisk.Duer utroligflinktilåbake.»
«Takk!Detvargodtåhøre,»saDaliaogfortsatteå snakkemeddenyngstekusinen,NarasdatterWelwitschie, somvarelleveårgammel.
«Littmerte,mamma?»Lilianstovedsidenavhenne meddenhviteporselenskannenihåndenogsåspørrendepå henne.
Rosesåopp.«Hvisdetikkeeraltfortidligtildet,viljeg hellerhaetglasssider.»
Cedar,deneldstesønnenhennes,somsattvedsidenav henne,sendtesøsterenetbredtglis.«Mammafyllerikke femogåttimerennéngang.Tekanhunjodrikkehverdag!»
Lilianhimletmedøynene,menhunropteoverskulderen iretningavterrassedøren:«Gunnar,kanduværesåsnillå tameddegtoflaskersidernårdukommerutigjen?»
Enutydeligbrummingtrengteutfrahusetsindre.
«Jegtolkerdetsometja,»loLilianogsattesegvedsiden avdatterensin,Soley,igjen.
TankefulltbetraktetRosedetlyshåredebarnebarnetmed densartehuden.Soleyhaddeslåttigjennomsomsangerinneiusedvanligungalder,ogselvomRoseikkekunne påståathunforstomusikkenhennes,haddehuningenvanskelighetermedåoppfattetrolldommenistemmenhennes. Menidagvirkethunuroligognervøsmenshunsnakket lavmæltmedmoren.
RosehaddeinntrykkavatSoley,påsammemåtesom kusinene,DaliaogLali,ennåikkehaddefunnetsinegentligebestemmelse–denveiensompassetbestforhenne.Til forskjellfraMagnolia,somlottilåviteheltnøyaktighva somvarviktigilivethennes,fremstodetreyngrejentene somusikre,rastløseogsøkende.
Rosefordypetsegmerogmerisineegnetankermens blikkethennesgledoverdenstoreeiendommenmeddetilsynelatendeendeløse,langebedene,blomstermarkene,de lysendegrønneengeneogdenfargerikeblomsterhagen. Kunnedetværehennesskyldatdeungekvinneneennåikke haddefunnetsinlivslykke?SelvfølgeliggledetSoleyseg overberømmelsen,oppmerksomhetenogprivilegienehun nøtgodtavsom«stjerne».Hvemvilleikkegjøredetihennesungealder?OgDaliagjordeenhelhjertetinnsatshver ganghunutarbeidetennyreklamekampanjeforgartneriet. LalikunnearbeideitimevismedurteneogduftenefralegemiddelplantenesombledyrketfremogsolgtiBlooming Hall.Rosehaddeofteiakttatthennenårhunstreifetrundt mellombedeneogdrivhusene.Mentiltrossforaltdette sådetuttilatdetrekvinnenefremdelesvarpåletingetter noe.NårRosesnakketmeddem,fornemmethunofteen underliggendeutilfredshethosdem,oghunønsketinderlig åfåanledningtilåfølgedemendaetstykkeviderepåveien fremover.
HunflyttetblikketvideretilMaia,Cedarskone.Hun haddevirketsåsårbarogusikkerkveldenførdadealle sammenhaddegåttenturrundtheledenstoreeiendommen.DatterenMagnoliahaddederimotfremståttsom sværtselvsikker.HvavilleAlberthasagthvishanhaddetil-
braktdissesistedagenesammenmedfamilien?Rosepressetleppenesammen.Hunvisstenøyaktighvahanvilleha rådethennetil,nemligdetsammesomhanhaddeoppfordrethennetililangtid.Detvarpåtideathungaavkall påalthemmelighetskremmerietsitt.Alberthaddetattsterk avstandfraaltsomhetløgn,bedragogfortielser.Spesielt innenforfamilienvarfullåpenhetoggjennomsiktighetdet enesteriktige,haddehanhevdet.
MenvarRosevirkeligenløgner?Hunlukketøynenei noensekunderidetminnenekomstrømmendepåhenne. Ialledisseårenehaddehunjobareønsketåbeskyttefamiliensin.Barnasine,svigerbarna,barnebarna.Hunhadde fortietmangtogmegetforåsparedemenneskenehunvar gladiforsorgogsmerte.Oghunhaddevirkeliggjortdet ibestemening.Imangetilfellervardetrettogslettikke riktigåfortellesannheten–manmåttejoværesikkerpåat personenesomfikkhøreden,ogsåvaristandtilåtåleden. Rosehaddeikkeløyet,oghunhaddehellerikkebedratt noen.Aldri.OverforAlberthaddehunalltidværtfullstendigærlig.Mannenhenneshaddeværtdenenestesomvisste altomhenne.Mellomdetohaddedetaldriværthemmeligheteravnoeslag.Ikkesålengehanlevde.
«Erdetikkeendeiligdagidag,mamma?»
Hunåpnetøyneneigjen.Narasåoppmuntrendepå henne.
«Deterenpraktfulldag,Nara.Derehargjortdennefødselsdagentilnoeheltspesielt,ogjegtakkerderealleavhjertetfordet.»Hunrensetstemmendahunoppdagetatalle haddesluttetåsnakkeogsåpåhenneistedet.«Sidendere nålytterallesammen,viljegatdereskalviteatjegerutroliggladforatdereerheridag,allesammen.»Hunfanget Cedarsblikk.«Ogjegsetterstorprispåatderehartattden ekstralangereisenfraCalifornia.»Hunløftethøyrehånd oppmothimmelen.«JegeroverbevistomatAlbertserned påossderoppefra.Ognåiettermiddagharhantilogmed gittossdetbesteværetCornwallharåbypå.Kanskjedet erhansmåteågratuleremegpå.»Rosesmilte.«Jegsavner
hamhverdag,menjeggledermegoveråhadererundtmeg heridag.»HunhevetsiderglassetGunnarhaddeplassert foranhenne,ogfamilienskålteforhenne.
«Skålfordeg,mamma!»
«Skålforverdensbestebesta!»
«Skålfordeg,bestemor!»
DerogdafølteikkeRoseannetenndyptakknemlighet. Familienhennesvarfriskogsunn,barnebarnavarkommet godtigangmedsittegetliv.Ogpåtoppenavdethelebodde hunietsantparadis.
Roseelsketgartnerietsitt,oghunelsketBloomingHall, dengamleherregården.Helelivetigjennomhaddehunfått drivemeddetsomgahenneallermestglede.Ådyrkefrem nyeplanter,åstelleogtavarepådeskrøpeligevekstene –alleoppgavenesomvarforbundetmedgartneriet,fremkalteendyptilfredshetihenne.Hunhaddefunnetsinplass. Fremtildennedagen.
Tankefulltbetraktethunbedetderhunhaddeplantet blomsteneforfamiliensin.Urter,blomster,trærogplanter haddealltidklartåtrøstehenne,selvnårlivetgahennede tyngsteslagene.Denbedøvendeduftenogroendeutstrålte, haddefulgtRoseheltfradentidligstebarndommen,oghun ogblomstenehaddealltidlevdietvidunderligfellesskap.
«Besta,dusaatduvillehjelpemegmedåvelgeutblomstenetilskolen!»Welwitschielentesegfremoverbordetog såoppfordrendepåhenne.
«Ikkeidag,vennenmin.»Narasstemmevarmilddahun irettesattedatteren.«Idagerdetbestasstoredag.»
«Deterheltiorden,Nara.»Rosenikkettildetyngste barnebarnetsitt.«HvasierdutilatvitarmedossLaliog Soleylittsenere,sådekanhjelpeossmedåavgjørehvilke blomstersomegnersegbesttilfesten?»
«Jegblirmed,jegogså,»forkynteDalia.«Deterjotross altjegsomskallagereklameplakatenetilfesten.»
Rosenikket.«Selvfølgelig.»
«Detblirikkeformyefordeg,da,mamma?»Lilianså bekymretpåhenne.
«Jegerikkedødennå,»svarteRosetørt. Liliansukket.«Somduvil.»
Rosenikketbekreftende.«Ogdetviljeg,detkandustole på!»HunblunkettilWelwitschie.«Senere,»hviskethun konspiratorisk.
Samtalenerundthennebegynteåtasegoppigjen,ogpå nyttfaltRoseitanker.Trohvorlangtidhunhaddeigjen? Albertsdødhaddevisthennehvorplutseligdetkunnevære over.Denenedagenhaddehundiskutertplaneneforneste sesongmedham,ogdagenettervarhanikkeilivelenger. Medettvardetsomomhunhørtestemmenhans:Nå mådugidegmeddetevinneligehemmelighetskremmeriet ditt!Kanskjehanhadderett?Rosemønstretfamiliensinså ubemerketsommulig.LilianogGunnar,somhaddearbeidetsammenmedhenneigartnerietårevis,ogsomholdt bedriftenigang,ogdatterenSoley,somhaddesungetseg innihjertenetilsåutroligmangemennesker.Vedsidenav demsattdentemperamentsfulleDalia,somRoseogAlbert haddetatttilsegetterCamelliasdødogoppdrattsomsin egendatter.Såvardetsjenerte,engsteligeLali,somfortsatt varpregetavmorensplutseligeavreise,selvomfarenhennes,Sage,elsketdatterensinhøyereennaltannet.Roseså påyngstesønnenCedar,somsattogsnakketmedsinkone Maia.Datterenderes,Magnolia,skravletmedNara,mens denyngstegodjentatilRose,Welwitschie–solstrålen,som Roseoftekaltehenne–sattkonsentrertbøydoverethjernetrimspill.
Rosevargladiallebarnebarnasineakkuratsliksom devar,medderesstyrkerogsvakheter,positiveognegativeegenskaper.Devarlikeforskjelligesomblomstenepå deutalligeplantenedetoksegav,ogdetvarikkebareav utseende,menogsåavvesen.Roseelsketdemnettopppå grunnavallesærtrekkeneogaltmangfoldetderes.Allevar enberikelse,hverpåsinmåte.Devarikkealltidenige,men vardetikkenettoppdeulikesynspunkteneogdeforskjelligeperspektivenesomutgjordelivet?
Detstoplutseligklartforhenneathunhaddenektetsine
kjærenoenavdisseperspektivene.Hvorforhaddehunikke forlengstlagtkortenepåbordet?Detvillejohaværtsåmye enklereforhennemedAlbertvedsinside.Menvillehun virkeligtamedsegallehemmelighetenesineigraven?Hvilkennyttevillenoenhaavdemder?Rosemerkethvordan tvilenrevogsletihenne.Tankenehennespassetoverhodet ikkeinnpåendagsomdenne,ogdetergrethennelittatden dårligesamvittighetenskullemeldesegnettopppåfødselsdagenhennes.
«Duersåtankefull,mamma,»bemerketNara.«Tenker dupåpappa?»
Rosenølteogfuktetleppenenervøst.Kanskjedettevar detriktigeøyeblikket?Devarsamletherallesammen,og detvilleværeenenkelsakåbebarnaogbarnebarna,énfor én,omenpersonligsamtaleogfortelledemdethunhadde båretpåialledisseårene.Menhvordanvilledekommetil åreagere?Vardetikkealleredeforsentforhelesannheten? Rosesvelget.
«Mamma?»Lilianvirketogsåensmulebekymret.«Hva erdetmeddeg?»
Nå.Elleraldri.Ellerenannengang.Rosenikketettertenksomt.«Deterbare…Ja,jegblesittendeherogtenke påAlbert.»
Naralahåndenpåarmenhennesogtrykketdenvarsomt. «Åmamma…Haneralltidhersammenmedoss.»Hunla denandrehåndenoverhjertet.«Herinne.»
Rosenikketigjen.«Duharrett,vennenmin.»Foren ynkeligfeiginghunvar!«Ingengrunntilåhengemedhodet påenpraktfulldagsomdenne.»Huntvangsegtilåsmile.
«Duelsketpappasværthøyt.»LilianstrøkRoselettover skulderen.«Deterikkeenkeltåleggeetlangtoglykkelig samlivbakseg.»
PånyttbleRoseoverveldetavdårligsamvittighetover athungjemtesegbaksorgenoverAlbertforåslippeå snakkeomfortiden.«Detgårstraksover,»erklærtehun medklumpihalsen.
Hunhaddeventetaltforlenge,ogdetstoetterhvertklart
forhenneathunikkekomtilåklareåinnviebarnaidet hunhaddeholdthemmeligfordemialleår.Hunmåtte finneenannenutveitilådeledethunvisstemeddem.Om bareAlberthaddeværthoshenne!Hanvillesikkertha kommetpånoelurt.MenRosehaddeignorertadvarslene hansaltforlenge,oggjortsittbesteforåfortrengetanken påathanikkevarudødelig.Ognåsatthunheriselskap meddemenneskenehunelsketsåhøyt,uteavstandtilåta segsammentilåværeærlig.Hverkenoverforsegselveller demsomstohennenærmest.Hunmåttefinneenløsning. Ikkeidagogikkeimorgen,menkanskjeinesteukeeller ukenetterder…
Kapittel1
Seksmånedersenere
«Jegkanfremdelesikketrodet…»Mrs.Conesristetpå hodet.«JegharkjentRosei…»Hunlahodetpåskakkeog tenktesegom.«…femtiår?HeltsidenjegflyttettilSt.Ives. Ja,detmåværenærmerefemtiårsidennå.Jeghuskerennå dendagenbestemorendinkontaktetmegforåspørreom jegkunnetenkemegåfålevertblomsteneminefrahenne ogAlbert.»Hunsukket.«Akkja–detersomomdetskulle værtigår,ognå…»
Daliakunneikkeforestilleseghvordanfemtiårmåtte føles–ethalvtårhundre!Selvmåttehunklareåleveresten avlivetutenbestemoren.Detvarbaresåvidthunklarte åholdetårenetilbake.«Bestavar…detmesthjertevarme mennesketjegvetom.»Hunsvelget.
GretaConessendtehenneetmedfølendeblikk.«Deter ikkemerenntoukersidenjegtraffhennepåThreeHorses. Visloavenlitenpratomdenforbaskedetåkensomhar liggetoverCornwalliukevisnå,ogomdennesteplantesesongen.»Huntørketvekkentåre.«Jegkommertilåsavne henneveldig.»
«Jegogså,»svarteDaliavemodig.Nåvardetgåtten ukesidenbestemorendøde,ogfremdeleskunnehunikke forestilleseghvordanhunskulleklaresegutensinelskede besta.Førstbestefar,ognå,barenoenmånedersenere, bestaogså.Altsomholdtlivethennessammen,varblitt
bortepåetblunk.Hunhaddealdriføltsegsåtristogtom før.
«Hunfikkidetminsteengoddød,hvismankansidet pådenmåten,»fortsatteGretaCones.«Tenkåleggesegfor åtaenlitenmiddagslurogaldrivåkneigjen…Ingenkan veltenkesegenbedremåteåforlatedenneverdenpå.Det erselvfølgeligikkenoentrøst,akkurat,men…»
Dalianikket.Hunvartakknemligforatbestahaddefått enfredeligdød.HvormangeavbesteforeldrenetilDalias vennerogbekjentesattikkepåoverfyltepleiehjemogførte entrøstesløstilværelseder,dagutogdaginn?Mangeav demvissteikkehvilkendagdetvarlenger,ognoenkjente ikkeigjensinegenfamilieengang.
Besta,derimot,haddefåttboisittelskedehushelttil sisteslutt.Hunhadderusletrundtmellombedenehelt tilsinsistedag,forhørtseghosLilianogGunnarom hvormangenyebestillingerdehaddefåttogsnakketmed Naraomnyebeplantninger.Hunhaddesittheltegetområdederhunhaddeplantetblomstenetilbarnaogbarnebarna,pusletomdemogsteltmeddemoggledetseg overfargepraktenogdemangeulikeduftene.Kjærlighet lyseropphjertet,menblomsterlyseropplivet,pleidebesta åsi.
Visshetenomatdennehøytelskedekvinnenikkefantesiverdenlenger,knustenestenDaliashjerte.Aldrimer skullehunfåspisebestaslekre,hjemmebaktescones,aldri merskulledesitteisalongenellerpåterrassenogkoseseg medCornwallsberømteettermiddagste,somdevarsåglad ibeggeto.
«Hunpasserfortsattpådeg,vetdu,»saGretaConesiet forsøkpååtrøste.«Rosesattefamilienoveraltannet.Dere varselvelivetforhenne,denstørstegledenhennes.Ingentingbetyddemerforhenneenndere.»
Daliasstrupesnørtesegsammen.«Hunvardenbeste,» sahunmedgrøtetstemme.
Mrs.Conesgikkinnbakdiskeniblomsterbutikkenigjen ogtokutkastenesomDaliahaddeskrevetutogtattmedtil
henne.Dengamledamenvarikkesåfortroligmedinternett ogaltdetdigitale.
«Detervirkeliggodtjobbet,Dalia.»Mrs.Conessmilte oglotpekefingerenglioverdetøversteforslaget.«Jeg skjønnerjoikkeendøytavaltdette,mensønnenminmener atdeterviktigatjegfølgermeditiden.»
«Sønnendinharrett.Ivåredagereretnettsteddenviktigsteforutsetningenforallevirksomheter.»
Mrs.Conessukket.«Mangeavkundenemineerpåmin alder.Devetatdetdefårhosmeg,eravbestekvalitet.Jeg skjønnerikkehelthvajegkanoppnåvedågimegikast medalledissenymotensgreiene.»
Daliamåttesmilelitt.«Denymotensgreiene,somdukallerdem,kanskaffedegenmengdenyekunder–ikkeminst ungemenneskersomogsåinteresserersegforblomster.»
GretaConesbladdeigjennomutkastene.«Jeglikerdisse, ogtvilerikkepåatnettsidenblirnydelig.Ogdetkanveli hvertfallikkeskade.»
«Absoluttikke,»istemteDaliamedstoroverbevisning. «Greit,dasetterviigang.»
Dadehaddeavtalthvordandeskullegåvideremed saken,saDaliafarveltildeneldredamenogforlotblomsterbutikken.
Etterathunvarkommetutpåfortauet,skrevhunen meldingtilNaraomathunvarferdig.Dehaddetattfølge tilSt.Ives,denkjentelillekystbyennordiCornwallmed demangegallerieneogpottemakeriene.Narahaddetrepalmersomskulleleveres,ogDaliahaddebenyttetanledningentilomsideråfåsnakketmedMrs.Conesomdetnye nettstedet.DehaddeavtaltåmøtesvedPorthminsterBeach nårdevarferdigemedærendene.
DaDaliakomnedpåstranden,fikkhunøyepåtantenpå langavstand.Dentettetåkensomhaddeliggetoverlandskapetommorgenen,såuttilålettenå,ogenkeltesmå glimtavblåhimmelhaddedukketoppoverdetopprørte havet.Detvarhøyvann,oghøyebølgerrulletinnoversandenmensskummetdansetpåtoppene.
NarasåundersøkendepåDalia.«Nå?Gikkdetbra?»
«Mrs.Conesharbestemtsegforåprøveutdenymotens greiene,»saDaliamedetskjevtsmil.
«Nymotensgreier?»Nararistetpåhodet.«Nettsteder hardaværtstandardenilangetidernå.»
«Joda,menMrs.Coneseroversyttiår,vetdu.»
NarastakkarmeninnunderDalias.«Laossgåenliten tur.Detersåmangearbeidsoppgaversomventerpåmegi gartneriet.Jegtrengeråselitthavogpusteinnlittsjøluft først.»
Daliamåttele.«Havogsjøluft?Tåkeogsandiøynene, menerduvel.»
«Gidegnå.BarenytværetheriCornwall.»
Daliatrakkpustendypt.«Bestaelskettåken.Hunsaalltidatdengalandskapetetskjæravmystikk.»
«Ogbestefaravskyddeden,»fullførteNaramensdegikk bortoverdensågodtsomfolketommestrandenogblunket motvinden,somgademtåreriøynene.«Ogdettiltross forathanvarfødtogoppvokstiCornwall.Deternesten komisk,ikkesant?»
Daliatrakkpåskuldrene.«Bestefarelsketsolenogså, mensbestabegynteåklagealleredenårgradestokkenpassertetjuefem.Formindelkandetgjerneværeovertretti graderomsommeren.»
«Devarsåforskjellige,»saNaraettertenksomtogstanset.«Menmankunneikkeunngååmerkehvorhøytdeelskethverandreoghvornærtknyttetdevartilhverandre.De varsomtohalvdeleravenhelhet.Jegtrornestenaldride veksletetvondtord.»
«Huskerdudengangenbestabrakkbenet?Dahunville beskjærefrukttrærneogfaltnedfrastigen?»
«Ja,dethuskerjeg.Detmådaværeminsttiårsiden,om ikkemer.»
Dalianikket.«Jeggikkpåskolenennådengangen,så detmåværeenevighetsiden.Ogbestefarbarhenneoppi annenetasjehverkveldimangeuker,barefordihanikke villeathunskullesovealenenede.»
«Ogbestakjeftetpåhamogsaathanmåttetenkepå alderensin.Hanvarjotrossaltingentenåringlenger.» Narakniste.«Detvaretsynforguder.»
ErindringenombestemorensprotesthylfikkDaliatilåle høyt.«Devarsåfinesammen.»
«Etlykkeligpar,»fastsloNarastille.
Daliasåpåhenneogoppdagetathunhaddetåreri øynene.Hungreptantenshåndogklemteden.
«Lurerpåomvifåropplevenoelignendeengang?» fundertehunoglotblikketgliutoverhavet.Vindenpisket skumsprøyteninnoverstrandenmedfullkraft,ogørsmå vanndråperlasegoveransiktethennes.Bølgeslageneog brusetfrahavetoverdøvetaltannet.
«Ihvertfallikkejeg,»fastsloNaradystert. Daliastrøkhenneoverarmen.«Duharfortjentåblilykkelig,duogså.Særligdu!»
«Å,tøv–jegerforgammel,»protesterteNara,fantfrem etlommetørkleogtørketøynene.
«Forgammel,duliksom.»Daliavredmisbilligendepå munnen.«Duerslettikkegammel.»
Naraviftetmedhånden.«JegharWelwitschie.Oghun erminstorelykke.»
«Detharduretti,»nikketDalia.«Welwitschieerden besteogsøtestedatterennoenkandrømmeom.»Dengrasiøsejentameddetlange,krølletehåretvarminstlikevakkersommorensin.Ogakkuratlikeintelligentogså.
«Hvasierdutilendeiligettermiddagstemedsconesog kremogsyltetøy?»Narasåspørrendepåniesensin.
«Detsierjegalltidjatil!»
DadekomtilbaketilBloomingHallomettermiddagen, låtåkenpånyttsomettettteppeoveromgivelsene.Dalia haddefleregangersnakketmedNaraomatsalgslokalene kunnetrengeetnyttimage,oghunhaddetilbudtsegålage etparutkasttilnyttdesignvedhjelpavgrafikkprogrammet hunbrukte.Foråfånoennyeimpulserbestemtehunseg forstikkeinnometavdrivhuseneogsesegomettermulige
motiver.Menshunsattderinneivarmen,faltblikkethennespåtrebregnenfraNewZealandsomstouteforandrivhusetogtrossetvindogvær.Hunvilletaetbildeavplanten nårlysetblebedre,ogbearbeidedetetterpå.Denvilleabsoluttværeetegnetmotiv.
Nedsunketitankerblehunsittendeogstirrepåglassruten,derhunkunnesesittegetspeilbilde.Hunbetraktet detlange,svartehåret,dengylnehudenogansiktstrekkene –altsammennoehunkunnetakkesinmeksikanskefar for.Somsåofteførslodethennehvormyeutseendethennesskiltesegutfrarestenavdenengelskefamilienhennes.
«Jaså,sådeterherduhargjemtdeg!»Magnoliasstemme revhenneutavtankene.«Viharlettetterdeg,»fortsatte kusinen.
Daliasukket.
«Bareinnrømdet–duharrømtfrafamilien!»ropte SoleyogdukketfrembakMagnolia.
Daliastrøknoenhårstråvekkfraansiktet.«Detstemmer. Forrigegangdetvarsåmangemenneskersamletihusether, vardabestafeiretåttifemårsdagensin.Detfølessomom detvarigår.»
«Jegersåutroliggladforatjegvarherijulen,»saSoley vemodig.
«Nårskaldufortsettemedturneendin?»spurteDalia.
«Ometpardager.JegharenkonsertiLondon,ogderetteriEdinburgh,GlasgowogLiverpool.»Soleynøltelitt. «Ogetterdettarjegenpause.Jegharværtpåturnéi…» Hunrynketpannen.«…tremånedernå.Dereanerikke hvorinderligjegavskyrhotellværelseretterhvert.»
Magnolianikket.«Ingentingerbedreennåsoveisin egenseng.»
Daliareistesegfrakrakkenhunsattpå.«Savnerdere hennelikemyesomjeggjør?»Stemmenhennesskalv.
Magnolialaarmenrundtskuldrenehennesogdrohenne inntilseg.Hunpektepågangenesomsnoddesegmellom alleplanteneinneidrivhuset.«Jegkanikkefatteathun
aldriskalgåheridetrødeforkleetsittmer.Huskerdere hvordanhunalltidtokbladenemellomtommelogpekefingeroggnedpådem?Hunsåalltidlikehenryktutnårhun gjordedet.Detvarnestensomomhungikkutavsinegen kroppogforsvantinnienannenverden.»Magnoliaristet påhodet.«Jegvetatdethøressprøttut.Menjegkanikke beskrivedetpånoenannenmåte.»
«Jegvetakkurathvadumener,»nikketDalia.«Ogjeg tenkersåoftetilbakepådentidendavialltidtilbraktesommerenher,allesammen.Nårbestafortaltemegnårdere skullekomme–formegvardetsom…»Hunsvelget.«Det varsomjulogbursdagpåéngang.»
«Vihaddesåmyemorosammen,»istemteMagnolia. «SelvomjegalltidhatetværetiCornwalldajegvar liten…»Hunsmiltesvakt.«Ettersommerferienfortalte venninnenemineomferierpåHawaii,iLasVegasog Mexicoogallverdensfinesteder.Ogdetenestejeghaddeå sihvertår,varatjeghaddeværthosbesteforeldrenemine igode,gamleEngland.»Hunsukket.«Iettertidvetjegat jegikkevillehagåttglippavenenestedagherhosbestaog bestefar.Nårdetikkegikksåbramedmamma,blereisen hittilCornwall…redningenformeg.Hvergang.»Stemmenvargrøtet.
«Hvordangårdetmedhenne?»spurteDaliamedfølende.
Magnolianølte.«Deterenberg-og-dal-bane.Omjeg barekunnehjelpehenne.Visstedereatjegfaktiskdrømte omåstuderepsykologi?Jegtenkteatjegkanskjekunne gjøremammaordentligfriskigjen.Hverganghunforsvinnernedidetmørkehulletigjen,følerjegmegpåeneller annenmåteskyldig,barefordijegselvhardetbra.Avogtil harjegbarelysttilåristehenneogsiatdeterpåtidehun åpnerøyneneogleggermerketilallskjønnhetenrundtseg. Californiaervirkeligfantastisk.»Huntiddeetøyeblikk. «Oghunharenspennendejobbpåuniversitetet.Jegforstårdetrettogslettikke.»Magnoliakløddesegpåkinnet. «Mennåfårdetværenoksutring.»
«Viserhverandresåaltforsjelden,»saDaliatrist.«Føri tidenvisstevialtomhverandre.Mennå…»
«Sånnerlivet,»konstaterteSoley.«Dettevidunderlige, forbannedelivet.»
«Hvaeriveien?»Magnoliasåundersøkendepåden yngrekusinen.
Soleytrakkpåskuldrene.«Ingenting.Altersomdetskal være.Konserteneerutsolgt,fansenelskermeg.Pengene strømmerinn.»
«Oglikevelerduikketilfreds,»fastsloMagnolia.
«Kanskjejegrettogsletterutakknemlig,»svarteSoley.
«Dettrorjegikke,»saDalia.«Jegkantilogmedforstå deg.Jeghardetpåsammemåte.Oppdragenebarestrømmerinn,jegkunnelagetnettsiderdøgnetrundt,men…» Huntidde.
«Men?»gjentokMagnoliaoppfordrende.
«Jegvetikkeomjegerlykkelig.Omdeterdettejeghar lysttilåholdepåmedrestenavlivet,»utdypetDalialavmælt.«Ogsåserjegpådeg,ogjegserhvoroppsluktduer avdetduholderpåmed.Duleggersåmyeenergiiprosjektenederes!»
«Vikanikketillateossåtapauserfrakampenformiljøet,»påpekteMagnoliaalvorlig.«Klokkeneralleredefem overtolv.Detteerdenstørsteutfordringenmenneskeheten harståttoverfornoengang.Folkflestharbareikkeskjønt detennå!»
«Derkanduse.Deternettoppdetjegmener,»nikket Dalia.«Dubrennerrettogslettforsakendin.»
«Deterikke min sak,»protesterteMagnolia.«Klimatiltakangårossalle.»
«Detharduheltretti,»saDalia.«Menvetdu,jegføler megpåenmåtetominnvendig.Nårjegprøverålytteinnoverimegselv,finnerjeg…ingenting.Slikvardetførbesta dødeogså.Jegvillesågjernehasnakketmedhenneomdet, mennåerdetjoforsent.»
«Hvavardetduvillehasnakketmedhenneom?»spurte Magnolia.
«Ommorenminogaltsomhaddemedhenneågjøre. Jegfølermegså…såfrykteligalene.»Daliabegynteå gråte.
Soleygikkbortoglaarmenerundthenne.«Å,kjære deg.»
MagnoliagrepDaliashåndogklemteden.«Duerikke alene.»Hunpekteoppmotdetstorehuset.«Deroppeer detganskemangemenneskersomergladideg.Vierda familiendin,Dalia.Allesammen.Ikkebarevikusinene, menforeldrenevåreogså.»
DalianikkettårevåttmensSoleyogMagnoliafortsatte åsnakkeoppmuntrendetilhenne.Etternoesomvirket somenhelevighet,ebbetgråtenut,oghunpussetnesen. «Takk.»
«Detskullebaremangle,»saMagnolia.«Hvasierdu? Vildubliher,ellerkunnedutenkedegenrundemedScrabble?Sånnsomigamledager?VispørLaliogNaraomde ogsåvilblimed,oglatersomomvierminst…femtenår yngre.Tilbaketilfortiden.»
«Tilbaketilfortiden!»gjentokSoleybesluttsomt.«Det høresbraut,synesjeg.Livetvarsåenkeltdengangen.»
Daliapressetfremetsmil.«Jegersågladforatjeghar dere.»
TreogenhalvtimeogtoScrabble-omgangerseneregikk detheltrundtforDalia.Huntoksegenturutidentette tåken.Imellomtidenhaddedetbegyntåmørkne,ogluften varfuktigogklam.Hunslooppkragenpåjakkenoggikk bortovermotbestasfamiliebed,somlåmellomdetostørste drivhusenepåBloomingHall.
SoleyogMagnoliavilledraogspiseaftensmedforeldrenesineidennærmestelandsbyen.Baretankenpåådra sammenmeddemsomdenenestesomvaralene,hadde gittDaliaklumpihalsen.Femtehjulpåvognen…Hadde hunnoensinneføltsegmerensom?Bestaogbestefarhadde værtforeldrene hennes.Ognåvarhunheltalene.SelvfølgeligføltehunsegnærkusineneogtanteNara,akkurat
somfør,mendetheltspesiellebåndetmellomforeldreog barnvarnoehunugjenkallelighaddemistetdabestemoren døde.
Daliagikkborttilbedetogbetraktetderyddigerekkene medblomsterogplantersomrepresentertefamilien:liljer fortanteLilian,kameliaforDaliasavdødemor,Camellia, salvieforonkelSageogsederenvedsidenavforbroren hans,Cedar.Forandissehaddebestaplantetgeorginer,eller meksikanskedahliaersomdeogsåblekalt,forDalia,og vedsidenavdemennewzealandskmagnoliaforMagnolia. Lalisnellikerlåivintersøvnennå,akkuratsomdeandre vårblomstene,ogdetsammegjaldtsoleieneforSoley.På venstresideavbedethaddebestaplassertdetostedegne plantenefraNamibia,naraenogwelwitschiaen,foradoptivdatterenogbarnethennes.
Detvarenfantastiskidébestahaddefåttdengangen. Etbedforetterkommernehennes,innrammetavenvakker rosehekk.Utenforståendehaddesikkertvondtforåforstå hvorforRosehaddegittallebarnasinenavnetterblomster ogandrevekster,menDaliavissteatbesteforeldrenehadde værtknyttettilnaturenogjordengjennomhelelivet.NavnenepassetperfekttilfamilienCarter.OgatbarnatilRose ogAlberthaddevidereførtdensammevakretankegangen dadevalgtenavntilsineegnebarn,varbareendaetbevis påsamholdetogkjærlighetenifamilien.
«Hvagjørduher,Dalia?»DetvarLalisstemme. Daliaskvatttil.
«Unnskyld,detvarikkemeningenåskremmedeg.»Den yngrekusinenstiltesegvedsidenavDaliaogfulgteblikket hennes.«Familiebedet.Jegersågladidettestedet.»
Dalianikket.«Jegtrengtelittro.Avstand.»
«Ogsådu,da,somvanligvisikkekanfånoklivogrøre rundtdeg,»bemerketLalismilende.
«Akkuratnåfølerjegikkeforsosialtsamværogskravling.Hvordangårdetmeddeg?Trivesdumedåværeutei praksis?»
«Ikkespør,»saLalioppgitt.«Iutgangspunktettroddejeg