Jan Six og hans mange liv av Geert Mak

Jan Six og hans mange liv

geert mak

Jan Six og hans mange liv Historien om en helt spesiell familie Oversatt av Eve-Marie Lund MNO

Geert Mak Originalens tittel: De levens van Jan Six. Een familiegeschiedenis Oversatt av Eve-Marie Lund De levens van Jan Six © 2016 by Geert Mak Originally published by Uitgeverej Atlas Contact, Amsterdam Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55650-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Illustrasjoner: Collectie Six Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsbilde: Eduard Alexander Hilverdink Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Satt i 10,2/13 pkt. Adobe Garamond og trykt på 100 g Amber Graphic 1,25.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det finnes intet liv som, om så bare for et øyeblikk, aldri har vært udødelig.

Wislawa Szymborska

Innhold i Amstel 9

ii Anna 17

iii «Vakre Chloris, som jeg elsker …» 31

iv «Skjebnen spinner som en snurrebass …» 47

v Jans kunstkammer 61

vi To ansikter 73

vii Splinter av et vennskap 87

viii Vår udødelige sjel 101

ix Junker Jan 123

x Katastrofeår 131

xi Blodsbånd 143

xii «Omnia Orta Occidunt» 155

xiii Den fjerne fremtiden 167

xiv Frihet, likhet, brorskap 189

xv «Streker, stygge streker» 203

xvi Lucretia 219

xvii «Elektrisitet, industri, damp» 243

xviii Revansje 261

xix Dobbeltliv 285

xx Epilog 313 Takk 323 Litteratur 339 Familien Six – stamtre 351

i

Amstel Nå, etter at jeg så lenge har vandret gjennom disse gangene og rommene og kjenner portrettene som gamle venner, nå da jeg leser gjennom brevene deres, kassevis av dem, dag etter dag, begynner jeg å høre stemmer. Jeg visste at dette øyeblikket ville komme. Jeg kan høre dem fra veggene og fra biblioteket, ofte hviskende, noen ganger også skjærende, én av dem lesper, med gullgebiss fra syttenhundre og den tid.

De leser og ser sammen med meg, jeg kan føle blikkene, og fra arkivet på loftet hører jeg stemmene deres, i tusenvis av brev og notater: «For å koke mangold tar man kjørvel, første skjæring. Bete, persille, løk, alt strøes med hvetemel mens man hakker det. Man har det så i kokende vann, tilsetter litt salt, til sist ris, litt hvetebrød til, og litt smør.»

«Jeg forandrer mine vaner for Deres skyld alene

9

Jeg hadde sverget aldri mer at elske, Inntil jeg så Dem, den ene …»

«Stillingen som statsråd tilfaller sannsynligvis min mann, og Generaliteten borgermester Sautijn. Witsen har nedlagt halvparten av postene sine til fordel for borgermester Munter.»

«Vi liker oss hittil ganske godt her, selv om vi ikke har vært med på store selskap, vi har vært én gang ved hoffet, og det selskapet var meget flott.»

«Efter de mange ubehageligheter De igjen forårsaket meg i går og i forgårs […] ved i det hele taget ikke å ville rette Dem efter Deres plikt som hustru, nemlig gjøre huset behagelig for Deres mann den tid han er der …»

«Kjære barn, guttebassene mine. Jeg har nu fem minutter for å prate med dere og spørre hvorledes det går med dere i det elendige vær. I morges regnet det så sterkt at vi ikke kunne se godt nok til å få gjort vårt arbeide her på kontoret …»

«Når får jeg se dere her, jeg lengter slik etter det, for jeg har ikke sett dere på tre uker allerede? Hvor mange lerker har dere fanget? De lerkene Pappa sendte oss var svært gode.»

«Går dere så til sengs uten å kysse meg? Og skal jeg kysse dere da?»

I salen, ved pianoet fra Napoleonstiden, hører jeg en skjærende stemme synge til notene som står på det, Rondeau de Gulnare: «Sexe charmant, j’adore ton Empire, mon bonheur est de te céder …»

Jeg har hatt bøkene deres i hendene, diktene, lekene, kladden til de første brevene til en kjær tante, med store, nølende bokstaver: «Kjære tante, jeg har fått et vakkert servise fra bestemamma og små baller og jeg har vært ved sjøen og på fjellet da pappa fylte år tente han på fyrverkeri og jeg laget 10

en tegning og pengepungen min er ferdig. Ha det bra kjære Tante jeg er din niese Anna van Lennep som er glad i deg.

20 Juli 1814.»

Jeg skal aldri glemme da jeg sto her foran døren første gang og kikket opp. Det hadde et fornemt ansikt, dette huset. Med kinn av stein, en høy trappeavsats med to munner og minst tolv øyne. Det hadde noe strengt over seg, men rundt inngangsdøren var det som om det alltid var dans. Porten, skjellrelieffet over den, de to lanternene, en til høyre, en til venstre, alt virvlet og bølget. På taket var alt plutselig som det skulle være igjen, de to pipene tronet ferme og firkantede over alt annet. Langs kaien strømmet elven, doven og blasert.

Inne luktet det kaffe, blandet med en anelse bonevoks. Jeg gikk ned og inn i en bred gang. På fliseveggen pløyde en bonde fredelig videre, papegøyer skrek og skrattet, klokken sto på halv elleve i all uendelighet, svarte lampehender holdt lyset høyt hevet. På veggene lenger inn hang det raderinger i lengden.

Der var elven IJ, med byen i bakgrunnen i dens gylne år, alle gavler, tårn og skipsmaster var omhyggelig plassert. Der galopperte en adelsmann ved siden av vognen til et fyrstelig par, stolt på sin steilende hest. Et årstall: 1660.

Husets herre viste meg rundt. I et rotete sideværelse sto arkivskap fulle av papirer fra 1700-tallet: kataster-tegninger, kvitteringer, dokumenter på nabokrangler. De dreide seg om et gods i Hillegom, en gang omkring 1730 eller 1740, men ingen hadde noen gang tatt seg bryet med å sette seg inn i alt dette. Det hang portretter der, av stolte menn, stivnede kvinner, barn som draperi, urørlig betrakter de maleren. Ved siden av henger liksom tilfeldig en liten vinterscene fra 1800-tallet.

En fornem familie sleper med seg en god del gjennom tidene. Dette huset har hyller fulle av eggeglass i sølv, drikkeglass, antikke pipehoder og elfenbenstannbørster – med tusen små hull, hårene har forvitret. Det står venetiansk glass her, og det er ennå igjen noen smale drikkeglass fra 1600-tallsforfedrene, tynne og høye for å rekke over de enorme blondekragene. Her henger en pomander, en vakkert bearbeidet liten kule fylt med ambra, som fornemme damer tidligere hengte i en kjede mellom kjolefoldene for å motvirke lus og skamlukt. Minnemynter og ridderordener ligger her, løst stablet ved siden av en diamantring fra tsar Alexander I, en liten gave fra da han kom på besøk: «L’empereur Alexandre à M. Van Winter, 4 Juillet 1814.» I biblioteket er det tusenvis av tegninger, dagbøker, små lapper, brev, samlet gjennom flere århundrer, og fremdeles lys levende.

11

Ved trappen kikker en liten jente sky ut i verden. Hun er født et sted på midten av 1700-tallet, er stivt innsnørt og har en tykk, vattert «styrthjelm» på hodet. Med den lærte rike barn å gå på den tiden. I hånden knuger hun en dukke. En dukke med en dukke.

Ovenpå ligger salen, storstuen som finnes i alle kanalhus. Vinduene er høye og lyse, og vender ut mot en hage med høye trær, buksbomhekker, rosebed, hortensia, rododendron. Det er en oase av stillhet, der en grønn sverm med hjemløse parakitter fra tid til annen flyr skvatrende forbi, med en eldgammel lekestue til barna og et solur i midten.

Herfra ser hagen ut som en scenemodell. Tidligere ble trærne så kunstferdig gruppert at tilskueren kunne tro seg å være på et lite landgods, her midt inne blant gatene i Amsterdam.

På de oransjegule veggene henger imidlertid et viktig trykk. «Her har vi Nicolaes Tulp,» sier husets herre. Han snakker om en av sine forfedre, den sentrale skikkelsen i Rembrandts berømte Tulps anatomitime, som senere ble en av byens mektigste menn. På det første portrettet er han ung, med et lite skjegg og temperamentsfullt oppsyn. Det neste er fra 1658. Nå sitter han i en stor stol, kledd i høytidelig svart. I øynene glitrer noe som ligner ironi – kanskje fordi han allerede i flere århundrer har sett rett på sin sønn, som i motsetning til sin sobre far alltid gikk kledd i fargerike stoffer, med en enorm parykk som rekker til under brystet.

Der er også bestemor Tulp, hun har funnet seg en plass på en sidevegg. Fredelig sitter hun under et tre og ser på barnebarna som spiller golf, ved siden av doktorvognen til sin berømte sønn. Noen underlige familievåpen er senere blitt malt på den, som magneter på en kjøleskapdør. Så vidt jeg har forstått, ble det gjort av en bedrøvelig onkel en gang på 1800-tallet, en uttørket gren som aldri giftet seg. Han hadde pukkel, og skal ifølge historien ha falt og fått en saks i øyet.

Stille er det aldri her, alle kikker over skulderen min. Bak meg henger en tidlig Lord Byron, med brennende øyne, mørk parykk, skjeggstubb og rikelig hårvekst på brystet. «Det er husets kvinnebedårer, Jan van den Bempden, fra slutten av 1600-tallet.» Et lite 1500-tallsmaleri av Pieter Brueghel den eldre, som forestiller en advokat. Et forlovelsesportrett, fra omtrent et hundreår senere. Huff, så trist hun ser ut, bundet for evig og alltid, ene og alene på grunn av pengene og familien. «Var ikke det den Clifford-jenta?»

Huset teller over førti rom, med omtrent to tusen trykk, tegninger og malerier, og i arkivet ligger det etter sigende minst hundre tusen dokumenter. Det er skap 12

fulle av sølvkandelabre, damaskduker og komplette serviser – spesielt «Kornblomst» var høyt elsket, «var man fornem, spiste man ikke av annet». Pluss alle tilhørende rariteter, som sølvbegre formet som vindmøller og annet utstyr for å få et 1600-tallsselskap under bordet på et blunk.

Husets herre loser meg ned i underetasjen, til kjøkkenet, husets hjerte. Lave bjelker, ildstedet er stort og rommelig, atmosfæren skifter mellom 1800- og 2000-tallet. Her drikker man kaffe og spiser lunsj hver dag – melk, ost, sjokoladestrøssel, syltetøy i alle varianter – og alle setter seg til bords: Annabelle, husets frue, sønnene Jan og Bas, de som restaurerer kunstverkene, medarbeiderne ved arkivet og sekretariatet, og hvem som ellers måtte befinne seg i huset. Det er samtaler i gang på alle kanter. «Den raderingsplaten til Rembrandt er kommet inn igjen, har du noen gang holdt en sånn greie i hendene?» «Ja, det er et interessant objekt.» «Kjære vene, har tante Totie også rablet på den?»

Det er og blir et familiehjem, dette huset til familien Six. For å være nøyaktig: grenen Six van Hillegom, og de eldste sønnene heter – nesten – alle sammen Jan. Det er en lang rekke Jan-er som begynte i 1618 med den første Jan Six – lakenfarger, dikter, kunstelsker, borgermester av Amsterdam, venn av Rembrandt og Joost van den Vondel. Husets herre av i dag er den tiende Jan Six, hans sønn, som er kunsthandler, er den ellevte, og Jan den tolvte er også her alt, en strålende blid liten gutt i sportstrille.

Da jeg for omtrent ti år siden ble kjent med huset og familien, var restaureringen av eiendommen ennå ikke begynt. Alt var preget av år med slitasje og bruk, tiden satt i hver nerve og hver fold i teppene. Det var et hus fullt av kunst og historie, og samtidig et hus der barn hadde løpt omkring, der man hadde ledd og dødd, der gjester var blitt tatt imot og strider utkjempet.

Det var et hus der de tradisjonelle høytidene – Sankt Nikolas, jul, nyttår og påske – inntil for kort tid siden ennå var blitt feiret som store familieritualer, der man alltid var passende antrukket – for guttene var det tidligere obligatorisk med matrosdress – og der alle kjente sin plass. Men der husfaren også til tider hadde måttet kaste en bøtte vann over juletreet når det begynte å brenne for heftig. Og om en vannskvett skulle lande på en eller annen fornem forfar, fikk det heller være.

Dette huset har en magi over seg. Jeg oppdaget etter hvert at følelsen først og fremst henger sammen med den dype kontinuiteten rundt denne familien, generasjon etter generasjon. Tenk på dette: 1600-tallets Jan Six levde videre som Jan Six i 1700-tallets Amsterdam, i sin sønn, sitt barnebarn og oldebarn. I takt 13

med byens forfall gikk det også nedover med familien, men på 1800-tallet plukket Six opp tråden igjen og nådde nye høyder: som kunsthistoriker, som universitetsrektor, som en av grunnleggerne av Rijksmuseum. På 1900-tallet ble han forretningsmann, nemlig direktør for et bryggeri, og reklamemann. Nå er han igjen i kunstverdenen.

I gangen ovenpå og i sideværelsene henger de fremdeles, Jan Six’ mange skikkelser. Den første Jan, briljant malt av hans venn Rembrandt, i vendepunktet for hans liv, vis og melankolsk på samme tid. Hans sønn, borgermester seksten ganger, en typisk 1700-tallsregent, dvask, med tung parykk. Et barneportrett av sønnesønnen, også en Jan, utkledd som en liten keiser, omgitt av symboler: en fløyte, små blomster – den lille gutten levde bare et par år, stakkar. Nok et barnebarn Jan, en arrogant representant for 1700-tallet. En liten silhuett av dennes sønn Jan, en ulykksalig tjener av Napoleon – datteren rømte med en rettsbetjent, noe som enda ble snakket om et århundre senere. Hans sønn Hendrik, som hjalp familien på fote igjen ved å gifte seg med datteren til en steinrik trelasthandler. 1800-tallets Jan Six, en grå, litt vemodig mann, en berømt myntsamler. Hans sønn, professor, en flott mann med Sean Connery-skjegg – men nå er vi allerede inne på 1900-tallet.

Og der er kvinnene: Den robuste urmoderen, Anna Wijmer, malt av Rembrandt, den milde, gravide Margaretha Tulp, som ble giftet bort til den første Jan, de harde ansiktene til hennes svigerdøtre, den ildfulle Lucretia van Winter som i 1822 for penger og status lot seg stenge inne i et gyllent bur av Hendrik, den vakre Hieronyma Bosch Reitz, «Grootemoes», Bestemamma, som regjerte familien i flere tiår, helt frem til 1951.

Det er en familie av samlere og livsnytere, disse Sixene. Familieportretter blir uansett aldri solgt, det var – og er – ikke vanlig i disse kretser, de blir for det meste værende hos eldste sønn. Derfor er dette den eneste familiebolig i verden der det ennå henger to aneportretter av Rembrandt. For Sixene gjaldt det også serviser, sølvtøy, drikkeglass og tusen andre bruksgjenstander, store som små. Et familiemedlem uttrykte det slik: «Det er fascinerende når det går opp for deg at du i dag tørker deg om munnen med en damaskserviett som bestemoren til oldefaren din også brukte på sitt vennlige fjes.»

Alle disse gjenstandene fungerer som broer. Som broer i tiden – for eksempel mynten som ble gitt borgermesterne i Amsterdam 27. juli 1655 i anledning innvielsen av rådhuset – senere kalt Paleis – på Dam-plassen. Og broer i rommet – som den mørkegrønne jaspisskålen som den første Jan tok med seg 14

tilbake over Alpene etter sin reise til Italia. Som broer, nesten som relikvier, mellom jord og himmel, mellom dødelighet og udødelighet – for eksempel den praktfullt utsmykkede lille esken som ligger bortglemt i et vitrineskap et sted, med to skjøre hårlokker. Ingen vet lenger hvem de tilhørte.

Hver for seg var Sixene helt klart barn av sin tid. I alle disse årene var de en del av byens maskineri, svært ofte hadde de til og med, sammen med andre, roret i egne hender. De fulgte med moten, de måtte tilpasse seg politiske omveltninger, tekniske revolusjoner og en by som hele tiden fornyet seg, noen ganger spant de rundt som værhaner.

Likevel bar hver generasjon den oppstablede fortiden med seg. Bokstavelig talt ved å holde seg med et hus fullt av portretter, brev, pipehoder, nakne tannbørster og lommetørklær fra 1600-tallet. Figurlig talt ved å holde fast ved og dyrke bestemte egenskaper og talenter, enten de nå var medfødt eller tradisjonsmessig innlært. Kunstinteressen til 1600-tallets Jan Six dukker stadig opp igjen i de senere generasjonene, helt frem til i dag. Forretningstalentene til 1700-tallets Jan Six støter man også stadig på.

«Jeg føler det også slik,» sier den ellevte Jan Six. «Jeg har egenskaper fra min tippoldefar kunsthistorikeren, det er jeg sikker på. Og kanskje også fra den første Jan. Men jeg bærer også i meg deler av alle de andre Janene, og fra de andre sidegrenene. Slik lever familien videre i en.»

«Men,» legger han til, «samtidig er jeg meg selv».

I et av forværelsene støter jeg på et portrett av en ung kvinne. Hun er nitten år gammel. Hun ser stille og litt sjenert ut. Det er et brudeportrett: den svarte brudekjolen – hvitt kom først på moten på 1800-tallet – er overdådig brodert, hun bærer gifteringen på høyre pekefinger, rundt livet har hun et stort kjede – den vanlige bryllupsgaven – med nøklene til alle skap i det ekteskapelige huset. Og sannelig har hun ikke også en slik pomander som er bevart her.

Dette var tydeligvis en jente av god herkomst: i venstre hånd holder hun et par vakkert broderte brudehansker, funklende av perler og gulltråd.

«Mindre enn et år senere var hun død,» sier husets herre. Hun overlevde ikke fødselen til sitt første barn. Han åpner en skuff. «Vi du se hanskene fra dette portrettet, og kanskje holde dem litt?»

Plutselig har jeg de originale bryllupshanskene i hendene, perlene og den harde gulltråden, det litt ru stoffet.

En kort stund er det 1612.

ii

Anna Det er på sett og vis et mystisk maleri, dette portrettet av Anna Wijmer, hustru til Jean Six, mor til den første Jan Six, som henger i et av rommene i annen etasje. Det er malt i 1641, av Rembrandt. Anna ser påfallende ung ut til å være en kvinne i midten av femtiårene, bare under den lille kysen kryper det frem et par grå hår.

En formiddag jeg stakk innom, hersket det en opprømt stemning rundt kjøkkenbordet angående nettopp dette bildet. Den svenske kunstfotografen Margareta Svensson hadde vært på besøk for å fotografere Rembrandt-maleriene som henger her. Det var hightech-fotografier, større og skarpere får man dem ikke. Og baksiden må dokumenteres på samme måte. Slik ble Anna Wijmer fotografert inntil minste fiber, og deretter snudd.

Anna Wijmer er ikke malt på lerret, men på et blytungt trepanel, så det er ikke enkelt. Men da hun hang oppe igjen, gjorde eksperten en overraskende oppdagelse med kameraet sitt: nederst så snittet etter sagen litt annerledes ut enn på de tre andre sidene. Med andre ord: Anna Wijmer var blitt saget over, og det av Rembrandt selv, som på denne måten hadde gjort et stående portrett 17

om til et sittende. Maleriets restaurerer, Laurent Sozanni, hadde allerede hatt en anelse om det – under det gamle fernisslaget så det ut til at det enkelte steder var blitt korrigert og overmalt i stor grad – men nå hadde man fått visshet.

«Bli med,» sier husets herre, «så kan du se selv». Vi går ovenpå. Vi snur Anna, og det tykke, tropiske treet er sannelig nesten ikke til å rikke. «Ser du de firkantede utsparingene? Der er restene etter hengslene. Dette var antagelig lokket på en kiste som var brukt til å frakte alle slags varer fra Brasil til Amsterdam. Og se på snittflaten. Helt annerledes, ikke sant?»

Vi snur bildet igjen. «Da fernisslaget var av, så vi straks Rembrandt i arbeid.

Korreksjonene hadde vært skjult under et brunlig lag i flere århundrer. Nå så man plutselig at det var malt til noe ekstra på Annas svarte skjørt. Det samme gjaldt stolen, den står så rart bak henne, hvis du ser godt etter, ser du at han har malt over den minst tre ganger. På den måten gjorde han et stående portrett om til et sittende. Denne søkingen, disse stadige endringene, er typisk for Rembrandt.»

Hvorfor? «Det var tydeligvis bedre for komposisjonen, det ble lagt mye mer fokus på ansiktet hennes. Sittende ble hun en matrone, en verdig dame, den mektige kjøpmannsfruen hun i årenes løp var blitt.»

Man vet ikke mye om denne Anna Wijmer. Hun ble enke i ung alder, mannen, fargeren og lakenhandleren Jean Six, døde i 1617, og hun førte deretter bedriften videre. Noen kvinner – ofte enker – utviklet seg i 1600-tallets Amsterdam til fortreffelige entreprenører, og Anna hørte til dem. Dikteren Vondel så ut til å kjenne godt til familieforholdene da han skrev i et bryllupsdikt: «Hvilken fornøyelse for den gamle enkefrue å se seg så betjent av sitt lydige blod!»

Anna må ha vært en sterk og handlekraftig dame. I flere tiår var hun den drivende kraft bak familien Six. Foreldrene kom opprinnelig fra De sørlige Nederlandene – navnet «Wijmer» stammer antagelig fra det flamske Wimmerewe, dagens Wimereux ved Boulogne-sur-Mer. Hun kom fra en protestantisk familie som flyktet nordover omkring 1585 da forfølgelsene av «kjettere» og annerledestenkende ble uutholdelige.

En lignende skjebne hadde også rammet Sixene. Familien kom opprinnelig fra området rundt Kamerijk, dagens Cambray i Nord-Frankrike. Biblioteket er fullt av stamtrær, fribrev og annet materiale om de tidligste Sixene, og ut fra 18

denne dokumentasjonen danner det seg et bilde av en fremstående familie som antagelig allerede fra 1000-tallet hørte til lavadelen.

Den var også tidlig en formuende familie: En viss Alexandre Six var i 1415 med i slaget ved Azincourt – det historiske sammenstøtet mellom Karl VI av Frankrike og Henrik V av England – ble tatt til fange av britene og klarte å kjøpe seg fri for en anselig løsesum, noe som var ganske uvanlig. For resten av det franske aristokratiet var slaget et eneste stort slakt. Med tunge hjelmer og rustninger var alle ridderne og grevene et lett bytte for de bevegelige britiske bueskytterne. Hundrevis av adelsfolk, til og med hertuger, ble nådeløst drept.

Familien holdt etter hvert ikke ut i disse ridderlige kretser lenger. I 1511 melder en lokal krønikeskriver at en Jean Six, «anerkjent adelsmann og æret våpendrager», flyttet til Flandern, «siden adelen daglig mistet mange av sine gamle privilegier og at det ikke lenger var noen fordeler ved det». Familien flyttet til Saint-Omer via Armentières og Lille, der Jeans sønn Charles, far til Jean Six og svigerfar til Anna Wijmer, begynte med «handel».

Det er ikke klart når Sixene gikk over til å handle med laken og kostbare farger, men det er åpenbart at de ganske raskt søkte seg i den retningen. Saint-Omer er i dag en noe nedslitt liten by. Abbediet Saint-Bertin, som tidligere var en av de mektigste kirkene i Nord-Frankrike, er rast halvveis sammen av ren elendighet, men på veggene i det lokale museet er den fargerike rikdommen til dette gamle handelssenteret fremdeles overrumplende. Saint-Omer var en dynamisk forgård til Brugge og Gent, en viktig del av handelslinjen fra Venezia til Antwerpen, byene som utgjorde ryggraden i datidens Europa.

Farger hørte til det rike bylivet. De var de gnistrende unntakene i en verden som ellers for det meste syntes grå og slitt. Den som tidligere hadde behov for farger – til maling, farging av stoffer, utsmykking av kirker, for å gi glass en nyanse – trengte en naturlig basis, noe annet fantes ikke. Farger til malerier ble noen ganger utvunnet kjemisk av fargerike steiner og mineraler. Disse ble malt opp og tilsatt bindemidler som linolje, kalk og gummi arabicum. Tysk blått (som på norsk kalles hollandsk blått) ble for eksempel laget av det blålige irret på kobber, blyhvitt av bly og eddik, kobbergrønt av kobber og eddik, grønt av kaprifoliumbær, gullgult av støvdragerne til safrankrokusen, rød lakk av sevjen fra eføy, kokt i urin.

«Oversjøisk blått» laget malere – spør ikke hvordan – av intenst blå lapiz lazuli, en edelsten som ble utvunnet på et enkelt sted i verden, nemlig i en dal i det nordøstlige Afghanistan. Et gram lapis var da også i mange hundre år like 19

dyrt som et gram gull. Av oppmalte lus utvant de rødfarger som «karmosin» – eller brukte en tropisk tresort, også oppmalt.

Til farging av klær ble det også brukt iøynefallende grunnstoffer. Plantesaft var for eksempel fint til grønnfarger. Blånyanser ble utvunnet av vaid, som nå er en sjelden plante. Senere kom også blåsvart på moten, som var langt mer fargefast, via en innviklet prosedyre med indigo, galleepler og jernmalm, vakkert svart var svinedyrt. Tyrisk purpur kom fra purpursneglen. Da en forsker flere århundrer senere ville lage ekte purpur igjen, oppdaget han hvor vanvittig kostbar prosedyren må ha vært: til 1,4 gram fargestoff viste det seg at han trengte minst 12 000 purpursnegler.

Spesielt på landet var klærne som oftest uten farge, folk hadde verken penger eller kunnskap om farging. De fleste klær var brune, naturfarget, hvitaktige, av og til vagt grønne. Den grå masse, brukt som betegnelse på fattigfolk, var langt ut i middelalderen en helt korrekt gjenspeiling av virkeligheten.

Fargede klesplagg hørte til handelsbyene. Dit dro handelsmenn som hadde de sjeldne grunnstoffene man trengte for å lage farger, som lapis lazuli og indigo. Der bodde rike kjøpmenn og mektige regenter, det var der pengene fantes, der sosiale posisjoner bokstavelig talt var farget inn i bestemte klesplagg med nyanser av svart, grønt, rødt, gult og mørkeblått. Det var ikke stoffet og formen på en jakke eller en kappe som talte, men fremfor alt fargen – ene og alene fordi farger kunne være så dyre.

Rang, stand, alder, alt kunne leses ut fra bestemte farger. Blått var for eksempel himmelens farge, svart betydde nøkternhet, ydmykhet og avstand til det jordiske, sterke farger sto for folkelig moro.

Advokaten på det lille Brueghel-maleriet fra 1500-tallet i huset ved Amstel, bærer en knallrød kappe: «Den som det krumme rakt kan sette, bærer sin røde skarlagen med rette.» Fromme, gamle Tulp er alltid prektig i svart. Stamfar Jan Six er i svart på ett portrett, mens han på to andre bærer en kostbar, rød kappe.

Han likte den tydeligvis svært godt, og slike kapper kunne dessuten vare et helt liv.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at den gule «gildehallen» til lakenmakerlauget fullstendig dominerte den store markedsplassen i Saint-Omer. Spesielt når det gjaldt overflatebehandling ble det tjent store penger i handel med laken og farger.

Fargeriet hørte også til det rike bylivet. Malere og lakenfargere kjempet innbyrdes i stadig konkurranse, med tusenvis av fargeoppskrifter, den ene mer innviklet enn den andre. De måtte dessuten ha et ufeilbarlig øye for farger og 20

blandingsforhold: Fordi fargen raskt tørket ut, måtte de hver dag kunne lage nye porsjoner av nøyaktig samme blanding. Fargerivirksomhet, i hvert fall silkeog lakenfarging, var da også en sektor full av oppfinnsomhet og hemmeligheter. Fargere var en slags alkymister.

Saint-Omer hadde derfor et spesielt ry. Byen var berømt helt fra 1200-tallet på grunn av kvaliteten på stoffene som ble vevet og farget der. Lakenindustrien var strengt organisert, det fantes flere kvaliteter – «kategorier» – som det via inspeksjoner ble holdt strikt oppsyn med. Det samme gjaldt fargene. Over hele Frankrike bar fyrster, hertuger, grever og hoff-folk farger fra Saint-Omer.

Med de sparsomme kildene vi har, er det vanskelig å få et inntrykk av datidens familie, bortsett fra en håndfull navn og fødselsdatoer, i tillegg til betegnelser som «borger av Sint-Omaars» eller «lakenhandler». Etter bestefar Charles er det heller ikke bevart stort. Han levde fra 1535 til 1595, og ble uunngåelig trukket med i de store samfunnsmessige og religiøse bevegelsene på den tiden. De fremmede verdenene i Amerika og Det fjerne Østen åpnet seg langsomt, med deres forbløffende kulturer. Takket være oppfinnelsen av boktrykkerkunsten kunne også lekmenn som Charles plutselig bli kjent med oppfatninger som tidligere var forbeholdt geistligheten og en håndfull vitenskapsmenn. Alt gikk svært fort, spesielt i Nederlandene: Da den spanske tronfølgeren Filip II reiste rundt der i 1549 – han besøkte blant annet Saint-Omer – ble hoffmennene hans forbauset over at nesten alle her kunne lese, selv kvinner, helt inn i den minste avkrok av landet.

Middelalderens fastlagte sannheter sto dermed på løse skruer fra begynnelsen av 1500-tallet. En atmosfære av frisinnethet var i emning, i opposisjon til den allestedsnærværende autoriteten til kirke og stat. Det fyrster og paver belærte en og det man selv tenkte var ikke lenger ett. Dermed ble veien banet for et skille mellom verdslig og kirkelig myndighet og personlig tro. Individuell frihet ble stadig viktigere, det oppsto et krav om grunnleggende rettigheter, noe som var begynnelsen på retten til individualitet og samvittighetsfrihet.

Gjennom det hele summet disputtene om reformasjonen overalt på kontinentet. I denne delen av Europa ble de fleste protestantene, også familiene Six og Wijmer, fremfor alt inspirert av den fransk-sveitsiske reformatoren Calvin. Det var ikke til å undre seg over. Calvins egen familie kom fra disse traktene, hans fromme mor kom fra Kamerijk (Cambray), akkurat som Sixene.

Et prinsipielt brudd med den allmektige katolske kirken kunne på den tiden få enorme følger. Den minste var tvangsflytting, til en by eller et område som 21

tilhørte deres egen trosretning. En viss Salomon Six ble for eksempel bannlyst fra Lille fordi han hadde latt et av barna sine døpe av en predikant. Han dro til England, og vi finner navnet hans igjen blant de protestantiske predikantene i Sandwich.

Konsekvensene kunne imidlertid være enda mer alvorlige: fangenskap, lemlestelse, landsforvisning og ikke sjelden bålet. Slik ble for eksempel Claudine le Vettre, en troende baptistkvinne, tatt under en av de mange kjetterjaktene i nabobyen Menen. Hennes mann, som ble advart av en venn, klarte så vidt å unnslippe med en tre år gammel sønn. Hun, med et annet barn på armen, klarte ikke å komme seg vekk i tide. Hun ble arrestert sammen med broren. I fengselet holdt Claudine motet oppe hos alle med sanger og sin praktfulle stemme.

Barnet hun ammet, ble tatt fra henne og forsvant. Broren ble brent. Etter en skinnprosess i Ieper (Ypres), der hun standhaftig holdt fast på sin tro, ble hun levende begravet.

For Charles Six må trosspørsmålet ha vært en usedvanlig alvorlig sak: Han skulle senere gifte sin datter Chrétienne inn i denne ytterst fromme familien, nettopp til den ene sønnen som unnslapp sammen med faren.

Det er én gjenstand i huset til minne om Charles Six: et rundt stykke bly. Det er ganske grovt, ujevnt stanset ut, nederst står Amsterdams byvåpen, over der igjen teksten: «Gheverft Amsterdam door Charles Six van Armentier» (Farget i Amsterdam av Charles Six fra Armentier), og så årstallet: 1589. Det er et lakenlodd, et merketegn fra mesterne fra veverlauget som holdt oppsyn med kvalitet og farge på lakenet som ble tilbudt for salg. Det ble slått hundrevis av slike merketegn, men antagelig er dette eksemplaret blitt bevart fordi det hadde en bestemt betydning: Det var nemlig det første lakenloddet som ble slått for Sixene i Amsterdam. Den første Jan Six nevner det allerede i sine notater, og årstallet kan stemme. For mot slutten av 1500-tallet opererer Sixene faktisk plutselig i Amsterdam. I likhet med utallige andre familier hadde de forlatt det rike SaintOmer.

Utfarten begynte omtrent tjue år tidligere. Da kornhøsten slo feil i 1565 og tilførselen av korn fra Østersjø-området stagnerte, steg korn- og brødprisene voldsomt. Enkelte steder oppsto det hungersnød. Den nye kongen, Filip II, hadde etter farens død satt i gang en kraftig opptrapping av kjetterjakten. Den allerede ladede stemningen i Nederlandene ble rent ut truende.

Fra sitt studerkammer i Madrid hersket denne Filip over et gigantisk verdensrike, fra Spania og Portugal til Chile og Filippinene. Han hadde overhodet ingen affinitet til Nederlandene, snakket ikke et ord nederlandsk og behersket 22

ikke engang adelens språk, fransk. Han overlot styringen til en kvinnelig «stattholderske» i Brussel, halvsøsteren Margareta av Parma.

I 1566 steg alt som var i gjære – protestantisme, humanisme, adelens minkende makt, ekstreme skatter, trosforfølgelse, sult, og samtidig en stadig økende borgerbevissthet – til en eksplosjon. Rundt fem hundre medlemmer av lavadelen ba i et «bønneskrift» landsfogdinnen om å opptre mildere mot protestantene. De ble hånet og jaget vekk av enkelte medlemmer av hoffet – «Ils ne sont que des gueux!», «De er bare tiggere!» spottet den kongetro greven Charles de Berlaymont, men i befolkningen ble disse adelsmennene hilst med jubel: «Leve de geuzen!», «Leve tiggerne!» Dermed ble et skjellsord til en ærestittel på et øyeblikk. Opprørerne hadde et navn: geuser.

Stattholdersken måtte ta bønneskriftet seriøst. Hun stanset kjetterjakten, men videre forholdsregler uteble. Nå begynte også borgerskapet å utfordre myndighetene: De kalvinistiske predikantene benyttet seg straks av sin nye frihet og begynte samme sommer å holde friluftsgudstjenester like utenfor byene, såkalte hageprekener. Disse gudstjenestene, der de tordnet mot overfloden og de «verdslige lystene» til den «papistiske avgudsreligionen», ble massivt besøkt.

Og imens fortsatte prisene å stige.

De første voldelighetene startet nettopp i Saint-Omer. En viss Sebastian Matte, en landsforvist protestant som hadde vendt tilbake fra England, meldte seg 1. august 1566 foran portene til nabobyen Veurne. Han ble stanset, men 10. august klarte tilhengerne hans å storme et kloster, etter en heftig preken utenfor murene til Steenvorde. Alt som var hellig og av noen verdi ble knust eller stjålet. Deretter var det ingenting som kunne holde dem tilbake: I løpet av en uke ble over hundre kirker plyndret og ødelagt. I Ieper (Ypres) huserte de protestantiske opprørerne i to dager, og ingen kirke var uskadd. I Antwerpen dro en diger mobb fra kirke til kirke og røvet og plyndret. I Amsterdam ble en prest overdøvet av rop fra menigheten under messen: «Papist! Slutt å mane djevelen ut av barna! Du har bedratt verden lenge nok!» Guttunger begynte å kaste stein mot alteret, og jomfru Maria fikk en tøffel i hodet.

Saint-Omer unnslapp denne billedstormingen, som en av ytterst få flamske byer. Magistratene klarte i siste liten å stenge portene for en rasende folkemengde. Kirkene ble bevart, men det protestantiske mindretallet i byen, hvorav Charles med familie, fikk det stadig vanskeligere på grunn av opptøyene. Flere tok til orde for rett og slett å jage alle kalvinistene fra byen. Det var på nippet.

Alle disse nyhetene nådde etter hvert også frem til Filip II-s studérkammer.

23

Kongen reagerte med raseri. Det handlet først og fremst om store økonomiske interesser. Før denne tiden hadde Nederlandene vært tett befolket – det bodde rundt 3 millioner mennesker der omkring 1565, mot 7 millioner i Spania og 4 millioner i England. Det spanske imperiet kunne umulig tillate seg å ha uro i Nederlandene.

Det var imidlertid ikke bare beregning. Filip II lot seg fremfor alt styre av rent raseri. Han sendte hals over hode en spansk og italiensk leiehær til Nederlandene, under ledelse av hertugen av Alba. Et skrekkregime på seks år fulgte – Claudine le Vettre som ble levende begravet i Ieper, var en av de mange tusen ofrene.

Når det gjaldt de gamle trosverdiene til den katolske kirke, var Filip II like rettlinjet som den steileste kalvinist. I sitt raseri ga han imidlertid uten å ville det et viktig bidrag til begynnelsen på oppstanden: På grunn av fanatismen hans oppsto en uforutsett nødvendighetskoalisjon mellom adel, protestanter og borgere. Dette forbundet holdt stand år etter år, i felles seire og nederlag.

Det betegnende for denne perioden var rollen til den andre hovedaktøren, senere leder for oppstanden, nemlig Wilhelm, prins av Oranien. Han var oppdratt i den lutherske lære og fikk elleve år gammel plutselig en enorm arv mellom hendene – blant annet det franske fyrstedømmet Orange (Oranien) og store landområder i Brabant, Holland, Zeeland, Luxemburg og Luik (Liège).

Etter det ble han betraktet som en svært lovende adelig pode. Keiser Karl V tok ham under sin personlige beskyttelse, og ved hoffet i Brussel fikk han en gedigen katolsk etterutdannelse. Han var en sjarmerende og intelligent ung mann og en av den gamle fyrstens største yndlinger. Også Filip II hadde straks øye for kvalitetene hans: Han utnevnte ham til medlem av statsråd og stattholder for Holland og Zeeland.

Denne Wilhelm av Oranien var slett ingen stor protestantisk troshelt. Han forble katolikk lenge og følte seg hjemme i den tolerante tenkningen til tidlige humanister som Desiderius Erasmus og Dirck Volkertszoon Coornhert. Noen født frihetskjemper var han i enda mindre grad. Han var fremfor alt en sterk forsvarer av adelens interesser og beskyttet deres tradisjonelle rettigheter overfor fyrsten.

Det er også et åpent spørsmål om Wilhelm av Oranien ville ha sluttet seg til opprørernes leir hvis Filip og Alba ikke hadde begynt med sine hardhendte hevnekspedisjoner, inkludert en skur av dødsdommer mot reelle eller antatte opprørere. Selv adelsfolk ble henrettet uten nåde, også menn som Wilhelm.

Han klarte med nød og neppe å unnslippe døden. Deretter hadde han ikke noe valg. Wilhelm av Oranien ble opprørsleder enten han ville eller ei, og vokste 24

først etter hvert inn i rollen som symbolet på en ny nasjon, som «fedrelandsfader».

Det var et «jernhardt århundre», et «siècle de fer», skrev den fordrevne hugenotten Jean-Nicolas de Parival, et århundre «hvis bitre frukter av urett og angst ikke er annet enn ubrutte strømmer av blod og en evig styrtflod av tårer».

I dette forbannede Europa, fullt av omstreifende bander av leiesoldater, lå Saint-Omer relativt trygt til. Likevel økte også motstanden mot spanierne i disse traktene, spesielt på grunn av de stadige plyndretoktene til omstreifende spanske leietropper. Når solden deres ikke var blitt betalt på flere måneder – og det forekom stadig oftere hos Filip II – forgrep de seg på et hvilket som helst sted i nærheten. I Antwerpen gjorde spanske leiesoldater mytteri og huserte så voldsomt – rundt åtte tusen byborgere ble slaktet ned – at man snakket om La Furia Espanola, Det spanske raseri.

Wilhelm av Oranien, den eneste som hadde karisma nok til å holde de nordlige og sørlige byene samlet, ble myrdet 10. juli 1584. Etter hans død falt den ene flamske byen etter den andre i spanske hender: Brussel i mars 1585, Mechelen i juli, og i august falt også hovedbyttet, nemlig Antwerpen. Spanierne var blitt litt klokere og lot borgerne være i fred denne gangen: Det ble ikke plyndret, og den som ville, kunne pakke sakene sine og dra.

Omtrent på den tiden må det ha blitt klart for bestefar Charles at han og familien ikke hadde noen fremtid i Saint-Omer lenger. Rundt 1580 la familien ut på den store reisen nordover. Først til Leiden – i folketellingen av 1581 finner vi Charles i Brestraat, med kone, barn og tjenestepike Jacqueline – deretter til Amsterdam. Av husarkivet fremgår det at Charles Six, flyktning fra Saint-Omer, sammen med sin hustru Alix de Lattre og deres barn Guillaume, Chrétienne, Charles og Jean den 15. august 1586 tok inn på Nieuwezijds Achterburgwal, i «Het Roode Liggende Hart» (Den liggende røde hjort) ved Sint Nicolaassteeg.

I Amsterdam hadde den politiske omveltningen skjedd åtte år før deres ankomst: 26. mai 1578 var borgermesterne og bystyret blitt kastet ut av rådhuset av tilhengere av «de geuzen», pastoren ved Nieuwe Kerk og de mest forhatte geistlige, Småbrødrene, ble «under hånlige tilrop» drevet ut på gaten, deretter ble hele bunten kastet «hulter til bulter» i en båt, seilt ut av byen og til slutt satt av på diket, «der alle fikk gå sin vei til fots».

Det var den temmelig abrupte slutten på middelalderens Amsterdam og byens «sakrale enhet». Heretter var det plass til flere religioner innenfor disse murene. En ny generasjon handelsfolk kom nå til makten, protestantiske fami25

lier som på grunn av sine prinsipper hadde tatt enorm risiko og ofte måttet leve i landflyktighet i årevis, men som dermed hadde bygd seg nye nettverk og fremfor alt lært å se ting i et annet perspektiv. Katolikkene i Amsterdam måtte oppgi sine embeter, kirker og klostre, men ble ikke forfulgt. Kalvinismen var blitt offisiell religion, men heller ikke mer: det sto i prinsippet enhver fritt å tro hva han ville.

Med denne gylne formelen var Amsterdam nesten et selvsagt reisemål for en mann som Charles Six – en kjøpmann, men formodentlig også en belest borger. Det mest spesielle med Amsterdam var kanskje at byen var rik og fri, mens andre byer på den tiden kanskje var rike, men alt annet enn frie, ble det sagt.

I utenforståendes øyne var denne kombinasjonen forbausende, fascinerende og skapte ikke sjelden også sjalusi.

På langt nær alle Sixene flyttet til Amsterdam. Den dag i dag er navnet Six blant de femti mest brukte etternavn i Artois. Andre flyttet til Tyskland eller England – de britiske Sixene har fremdeles samme familievåpen som de nederlandske.

Grunnen til at de flyttet var den samme: trosforfølgelse og økonomisk nedgang.

Våre Sixer havnet dermed, etter det sønderrrevne og etter hvert utdødde Saint-Omer, i en fullstendig annen verden. Datidens Amsterdam var minst like travel som dagens. Byen var ikke stor. Den var ennå full av middelalderhus, halvt av tre, halvt av stein, med fremoverlutende, spisse tak. Bebyggelsen sluttet allerede omtrent halvveis til dagens sentrum, ved Oude Schans, de Munt og Haarlemmersluis. Elven IJ var stor og bred, nesten en liten sjø. Der dagens sentraljernbanestasjon nå ligger, begynte et underlig overgangsområde som gikk langs hele bredden, et saltholdig, skvalpende vannlandskap, en lang stripe med brygger og råtnende sjøpåler, der det duppet skip og båter så langt øyet kunne se.

En uant mengde mennesker presset seg daglig gjennom de trange gatene.

Den engelske reisende Fynes Moryson så «en eng eller en markedsplass» ved havnen – han mente dagens Dam-plass – der borgerne vinket farvel til «sine utseilende slektninger og venner». «Om sommeren kommer handelsfolkene sammen i store antall på broen og om vinteren i kirken Oude Kerk, der de går opp og ned i to strømmer. Det finnes ingen annen mulighet til å komme seg ut enn å la seg føre med strømmen til man kommer forbi en dør et sted.»

Alt var helt annerledes enn Charles og familien hans var vant til. Og overalt lød det sanger: på gaten, i herbergene, i skutene, på markeder, i kor, men også gjerne solo. Alle utenlandske besøkende la merke til det, de skrev om de fine melodiene de hørte, de var forbauset over musikaliteten til de ellers tem26

melig plumpe hollenderne. Het Nieuw Geuzenliedboek, en liten, billig bok man kunne putte i lommen, bar halve byen rundt på. Sang bandt folk sammen, sangen fikk hjertene til å banke, sang var et mektig propagandainstrument i krigen som raste videre.

I sør slo erobringen av Antwerpen, som spanierne hadde feiret grundig, totalt feil. Geusene blokkerte øyeblikkelig Schelde, byens livsåre. I løpet av et par år dro titusener av protestanter og andre emigranter nordover, og med dem fulgte viten, kunnskap og handelsnettverk. Det tidligere så blomstrende Antwerpen skulle aldri helt komme over slaget: Innbyggertallet i byen sank til det halve i løpet av få år. Brabant mistet sin mektige posisjon.

På den andre siden ble de nordlige Nederlandene overstrømmet av flyktninger og immigranter. Det dreide seg om minst hundre tusen mennesker, kanskje til og med hundre og femti tusen, og den daværende nord-nederlandske befolkningen var bare på litt over en million. Innbyggertallet i Leiden og Haarlem ble fordoblet på få tiår, Amsterdam talte i 1620 tre ganger så mange sjeler som i 1550. Hovedspråket i byen forandret seg fra et slags bondehollandsk til syngende Antwerpen-dialekt.

Og ikke nok med det, mentaliteten endret seg også. Med Sixene og alle de andre handelsfolkene flyttet ikke bare den sørlige handelen og teknikken nordover, men også malerkunst og litteratur, en kultur med eleganse, stil og kosmopolitisme. I byer som Brugge og Gent ble den tradisjonelle handelskulturen etter hvert erstattet med den spanske hoffkulturen fra Brussel. I nord skulle denne immigrasjonen føre til en spektakulær gullalder. Som immigranter trengte Sixene kort sagt nesten ikke å tilpasse seg. Amsterdam føyde seg etter dem.

Den enorme utfarten fra sør til nord må ha medført scener vi knapt kan forestille oss, med tusenvis av båter og kjerrer fulle av husgeråd, klær, stoffer og kostbarheter. Det var en av de største migrasjonsbevegelsene i tidlig moderne tid. I tillegg var det en usedvanlig vellykket immigrasjon: I løpet av en generasjon hadde sør-nederlenderne fått kontroll over en tredjedel av stapelmarkedet i Amsterdam.

Det samme gjaldt tekstilarbeiderne fra sør, som med sine lettere stoffer og oppfinnsomme fargeoppskrifter var mer enn velkomne: Av de 344 mennene som sto registrert som silkevevere mellom 1585 og 1601, kom 286 opprinnelig fra de sørlige Nederlandene.

Charles Six hadde rett og slett vinden med seg. Han fikk raskt ny adresse.

Ifølge sønnesønnen Jan Six bodde og arbeidet han i «De Kluizenaar» (Eremit27

ten) bak det gamle rådhuset «der min bestefar solgte laken med et stempel fra anno 1588, ifølge hans bøker fra den tiden, som jeg har i min besittelse». (Huset De Kluizenaar har ikke latt seg finne igjen i byarkivet. Antagelig mente Jan huset De Blauwe Kluis (Det blå skapet), der det faktisk lå et fargeri.)

Sixene bodde den gang rett ved siden av kommunalråd Frans Reael, og det er ikke usannsynlig at de i de første årene ble hjulpet av den mektige Reael og andre familier. Som protestanter hadde de selv levd i landflyktighet i mange år, og hadde ennå sin egen flukt og hjemløshet i friskt minne. Dessuten var en viss solidaritet med skjebne- og trosfeller i disse årene ikke annet enn selvsagt. Jan Six viser også til dette, to linjer nedenfor: «Dem som er kommet hit i de tunge tidene for religion eller av andre grunner, er man den aller største takk skyldig for all hjelp.»

Bestefar Charles var etter sigende ekspert på blåfarging og i tillegg en utmerket entreprenør. Med lakenhandelen i Saint-Omer hadde han sannsynligvis allerede bygd seg opp en anselig formue, og hadde tydeligvis ennå kapital nok til et par solide investeringer. Utenfor Heligewegspoort – ved dagens Leidsestraat – begynte han en boratmanufaktur, der det ble produsert tunge stoffer av ull og silke. Deretter satte han opp lakenfargeriet Het Swarte Laeken (Det svarte laken) i fargerkvarteret ved Raamgracht.

Da han døde i 1595 og sønnene Guillaume og Jean overtok forretningene, var familien igjen velstående, og antagelig mer enn det. Sixene hadde dessuten et utmerket rykte i den hemmelighetsfulle verdenen av farger og fargervirksomhet. Lakenfargeren Van der Heyden fra Leiden skrev senere at han ville lære opp sine lærlinger i karmosinfargerkunsten, «altså i rødt, purpur, fiolett eller annet», like godt og perfekt «som Guillaume Six og enken etter nevnte Guillaume pleier å gjøre det».

Igjen hadde Sixene medvind: Amsterdam blomstret som aldri før. I 1602 ble Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC), Det forenede Ostindiske Compagni, opprettet, den første multinasjonale korporasjonen i verden som baserte seg på fenomenet «aksjer». Dermed oppsto et helt nytt system av investeringsog risikospredning. I denne atmosfæren åpnet det første handelskammeret i Amsterdam – med alt dette handelskammeret videre førte med seg: de første avisene, den første vekselbanken med verdens første papirpenger. En tysk besøkende: «Den er like stor som den i Antwerpen, bare vakrere. I flokken av handelsfolk der inne ser og hører man daglig nyhetene fra hele verden. Avisene blir lest opp samme dag som de ankommer med posten, som om de var prekener.»

Alle disse innovasjonene på handels- og kulturfronten gjorde Amsterdam til 28

en tidlig forpost for den moderne tid. Sixene lot seg føre med det stigende tidevannet. I 1609 kjøpte Guillaume en stor eiendom på Turfmarkt, huset Vredenburgh, og i 1615 klarte han å arrangere ekteskap mellom sin datter Aeltge og en sønn av den mektige og rike spekulanten og borgermesteren i Amsterdam, Cromhout. Samme år slo broren Jean seg ned i huset «De Drie Codden» på Nieuwezijds Voorburgwal, like ved dagens Paleisstraat, og også hans barn giftet seg inn i byens beste familier. Sixene var allerede da mangemillionærer, etter vår tids målestokk: Da Jean døde i 1617, etterlot han seg en formue på 353 000 gylden, omtrent 25 millioner euro anno 2016. Familien satte så vidt man vet, ikke alle pengene i VOC-aksjer, men kjøpte land, nærmere bestemt i den nylig tørrlagte polderen Beemster – også et produkt av risikospredning og ny oppfinnsomhet.

Og, som en av deres samtidige skrev, Sixene ble attpåtil rike «med penger tjent på ærlig vis».

Flyktningene fra Saint-Omer og omegn holdt lenge fast på hverandre. Hovedspråket innen familiene forble stort sett fransk – hos Sixene som hos mange elitefamilier, helt inn i det første tiåret av 1900-tallet. De gikk gjerne i kirken Waalse Kerk, der det utelukkende ble snakket fransk, og hadde også familiegraven der en stund.

Ektefellene ble i begynnelsen ennå hentet fra egne kretser. Den eldste datteren til bestefar Charles, Chrétienne, giftet seg som sagt med sønnen til den fromme Claudine le Vettre, Nicolaas Mulerius fra Menen. Mulerius hadde stor appetitt på vitenskap: Han var lege og samtidig den første professor i matematikk og fysikk i Groningen, samt ekspert i øst-asiatiske språk og astronomi.

Guillaume og Jean fant sine koner i Vlissingen, to søstre, Johanna og Anna Wijmer. Slik oppsto det to grener av familien Six. Jean og Anna Wijmer var opprinnelsen til «Amsterdam-grenen» Six van Hillegom – de ble foreldrene til «vår» første Jan Six. Guillaume skulle bli stamfar til den såkalte Den Haag-grenen av Sixene, Six van Oterleek.

Disse «Oterleekene» lar jeg videre ligge, selv om deres historie er like mye verdt å fortelle. De skulle frembringe generasjon på generasjon av øvrighetspersoner, senere også hoffdignitærer og en minister. Et tipptippoldebarn som var utstasjonert i Sankt Petersburg, skulle til og med dukke opp i Tolstojs Krig og fred som hollandsk ambassadør som gjorde furore i et selskap: «En gammel herre med en overflod av sølvgrått, krøllete hår, omringet av damer som lo av en bemerkning han kom med».

29

Jeg avlegger Anna et besøk igjen. Fra sin forgylte ramme skuer hun rolig ut i rommet, i øyekontakt med sønnen Jan, som henger rett overfor. Ettermiddagslyset stryker over det runde ansiktet hennes, møllesteinskragen – som allerede da var gammeldags – den svarte klesdrakten, fornem og from. Hun – eller rettere sagt portrettet hennes – hadde sine hemmeligheter. En synsk person som en gang kom innom hevdet bestemt: «Denne kvinnen hadde et forhold til maleren.» Vondel skrev, visstnok om akkurat dette bildet: Slik så Anna ut i livet Hun som Six har livet givet Hånden dekker brystet som ga ham drikke Man kjenner mor og sønn på blikket.

Men passer maleri og tekst nå egentlig sammen? Den høyre hånden hennes ligger i fanget, med venstre hånd «dekker» hun slett ikke «brystet som ga ham drikke», den befinner seg et sted ved midjen. Og blikket – tja.

Det var lenge tvil om dette portrettet virkelig var malt av Rembrandt. Men nå er ekspertene enige: Den stadige korrigeringen var nettopp typisk for Rembrandt, som ofte arbeidet på impuls, gjerne eksperimenterte og ikke sa seg tilfreds så fort.

De samme spesialistene har imidlertid, innenfor rammene av The Rembrandt Research Project, også antydet at vår Anna Wijmer ikke er den ekte Anna Wijmer. Hun er altfor ung.

Men det må man ikke komme til husets herre med. «Hør nå her: Da jeg var tre, satt jeg allerede på armen til bestefar og så på de to maleriene. ’Det er din stamfar Jan den første,» sa bestefar da. ’Og det er moren hans.’ Det hadde han hørt fra sin bestefar igjen, 1800-tallets Jan, og han igjen fra sin, som ennå levde på 1700-tallet, og han må jo ha kjent noen av dem fra 1600-tallet. Da kommer man veldig nær! Overleveringen kan stemme likevel.»

Se etter, se godt etter, det er det eneste som nytter. Anna Wijmer ser riktignok påfallende ung ut, det står ikke til å nekte. Men så var det hendene. Og den tykke haken. Og rynkene på halsen og det grå hårstrået … Men vakker hud, det har hun …

Anna holder på hemmelighetene sine.

iii

«Vakre Chloris, som jeg elsker …»

«Jeg er født to måneder og én dag etter min far Jean Six’ død,» skulle Jan Six senere skrive i en av de mange tusen notiser og bemerkninger han etterlot seg.

Han kom til verden 14. januar 1618, og Jean døde 13. november 1617. Han ble oppkalt etter sin far, som vanlig var i slike tilfeller: Han ble døpt Jehanne i Waalse Kerk, han het også Jean eller Joannus, men for det meste ble det Jan. Det var to brødre, Karel og Pieter, og antagelig også to døtre, Marie og Alix, som vi ikke vet noe mer om. Da Jan var fjorten, døde Karel, Pieter ble igjen, og brødrene skulle holde sammen hele livet, selv om de var helt forskjellige av karakter.

I flere tiår levde Jan under klokkeslagene fra kirken Zuiderkerk. Jeg vet ikke hvor mor Anna Wijmer og sønnene hennes bodde like etter far Jeans død, men man vet sikkert at familien etter hvert flyttet til strøket der alle byens fargerier var samlet, like bak Oude Cingel, dagens Kloveniersburgwal.

Dette spesielle fargerstrøket hadde oppstått på grunn av en av byens første 31

miljøforholdsregler: Fra 1593 fikk fargere bare utøve sitt yrke i en del av polderen i utkanten av vollene. Gatenavnene taler for seg: Raamgracht – etter «rammene», eller hyllene som stoffene hang til tørk på, Staalstraat – som ikke har noe med stål å gjøre, men har navn etter vevermesternes laugshus der «de staalmeesters» godkjente kvaliteten på lakenet – og selvfølgelig Ververstraat, Fargergaten. Der bodde Sixene ifølge skattelisten fra 1631 på «to hundre penning», i Voorste Ververstraat, ved Groenburgwal.

Kloveniersburgwal lå på grensen til dette arbeidsområdet, og var både enkelt og chic på samme tid. I 1626 kjøpte Annas bror, Pieter Wijmer, huset De Blauwe Arent (Den blå ørn), dagens husnumre er 101 og 103, rett rundt hjørnet. En gang i tiden lå det et glassblåseri der – også en type bedrift man på grunn av brannfaren helst ikke ville ha i byen – senere et fargeri. På et oversiktskart i fugleperspektiv fra 1625 er hele komplekset klart synlig: I hagen ser man det store taket på fabrikken – det jobbet omtrent sytti personer der en gang – og foran ligger den indre gårdsplassen. Deretter, nesten tre trappegavler bred, den enorme boligen.

I 1631 slo Anna Wijmer seg ned der for godt, sammen med den da trettenårige sønnen Jan. Hun var ifølge skattelisten god for en formue på 100 000 gylden. Til sammenligning tjente en skolert arbeider på den tiden omtrent 300 gylden i året. Jeg antar at en stor del av Jeans arv allerede hadde havnet hos sønnene. Men også Anna Wijmer hørte til toppsjiktet, som i skatteregisteret for Amsterdam besto av en liste på åttifem navn.

Da broren Pieter, som var ungkar, døde i 1637, fikk Anna kontroll over hele huset, pluss senere nok et bakgårdshus, som gikk helt igjennom til Groenburgwal. I denne labyrinten av bygninger skulle Jan tilbringe over halve livet.

Hvis vi vil forstå noe av Jans ungdomsår, må vi først ut på gaten. Det var en spesiell del av Amsterdam han vokste opp i, disse kvartalene mellom Jodenbreestraat og Kloveniersburgwal, med Raamgracht og Groenburgwal imellom.

Kloveniersburgwal var bare kort tid i forveien tatt ut av bruk som bymur, områdene rett utenfor var nylig anlagt, og da Jan ble født, var kirken Zuiderkerk helt ny.

I De klucht van de koe (Farsen om kua) lar folkedikteren Bredero fra Amsterdam to brødre gå til byen langs Amstel tidlig om morgenen, og man hører forbauselsen over det splitter nye strøket som reiser seg for øynene på dem:

32

Så vakkert landet reiser seg med alle de nye husene, Jeg hører at alt blir holdt på plass av dikene og slusene Det er et under, ikke sant, slikt et vakkert syn er Zuyderkerk Og tårnene av hvite stein; se hvilket fortreffelig verk!

Se solen glimter i gjenskinn og strømmer over de glaserte takene og alt det nye tømmer.

Siden den gang har de fleste husene i strøket fått nye fasader, ifølge motetrendene på 1600-, 1700- og 1800-tallet, og takene ble også ofte jekket lenger opp for å kunne putte inn både én og to etasjer ekstra. På grunn av de høye gavlveggene virker alt – hus, gater, kanaler – smalere nå enn den gangen. Mønsteret av små plasser og smug ligger imidlertid fremdeles akkurat som for fire århundrer siden, man kan fortsatt uten problemer gå de samme rutene som Jan gikk.

Og da blir det tydelig hva som foregikk her i disse årene.

Fire minutters gange fra huset Six lå den gamle utfartsveien mot øst, Breestraat – en del av den ble omdøpt til Jodenbreestraat på grunn av alle de jødiske kjøpmennene som samlet seg der, med deres ofte enorme kunnskap og viten.

Det var også gaten der de første kunstmalerne fra de sørlige Nederlandene slo seg ned: Philip Vingboons, Torrentius, Jan Tengnagel og minst ti andre.

Hendrick van Uylenburgh hadde sitt legendariske maleratelier på hjørnet av St. Anthoniussluis – fem minutter å gå for Jan. Rembrandt gikk de første årene i Amsterdam i lære i atelieret til Pieter Lastman, vis-à-vis Zuiderkerk – tre minutter å gå. Senere flyttet han inn hos Van Uylenburgh, giftet seg med dennes niese Saskia og bodde også i en leilighet med tilhørende malerifabrikk i Jodenbreestraat – fem minutter.

På samme tid, rett rundt hjørnet, ved Houtgracht, vokste den store europeiske tenkeren Baruch Spinoza opp – fire minutter. Det Ostindiske hus, som det enorme VOC ble styrt fra, lå litt lenger borte ved bymuren – fire minutter.

Bak der igjen lå Dam-plassen med rådhuset, byens forretnings- og administrative hjerte – åtte minutter.

Og så var det Sixenes eget hus. Av det gamle Glashuys er bare eiendommen Kloveniersburgwal 105 tilbake. Resten er forandret til det ugjenkjennelige siden 1700-tallet. Huset ble delt opp i to eiendommer. På Jans tid var det en dør i midten og en midtgang, på 1700-tallet ble den venstre delen, nummer 103 pluss gangen, revet og erstattet av et helt nytt hus, bygd etter siste mote, barokt fra øverst til nederst, med et vakkert tilhugget inngangsparti. Jan ville ha syntes 33

alt var helt fantastisk, spesielt den elegante hoveddøren som buer innover. Enda senere ble også den høyre delen revet og bygd opp på nytt. Det samme skjedde med husene bak.

Den som i dag går inn i dagens bygning i Kloveniersburgwal 103, vil bare i kjelleren finne noen få spor etter det store huset der Anna Wijmer bodde med sin sønn Jan: noen bjelker, noen murer, en støttebue. Det påfallende er den enorme, falske frontgavlen som er plassert nederst i hagen, for å kamuflere baksiden av pakkhuset på Groenburgwal. Dette sirlige, lille byggverket – tre etasjer høyt, med en vakker, falsk inngang og prektige, falske vinduer – er overhodet ikke til noen nytte, det tjener bare til å forskjønne utsikten fra huset på hagesiden.

Ifølge familielegenden satte Jan Six personlig opp dette lureriet, da han ikke kunne fordra utsikten mot den grove pakkhusgavlen. Nå var en slik utskeielse faktisk akkurat likt Jan, det er bare en liten ting som ikke stemmer: form og stil er typisk 1700-talls, altså et helt århundre senere. Ifølge andre kilder var oppdragsgiveren en eksentrisk borgermester fra den tiden. Så vi får holde oss til det.

Sentralt i strøket sto – og står fremdeles – kirken Zuiderkerk. Kirkebyggets fundamenter var den enorme mengden stein fra de gamle bymurene i Amsterdam, som var igjen etter at festningsvollene fra middelalderen ble revet. Samtidig var det et ultramoderne gudshus: Det var den første kirken i Amsterdam som ble bygd spesielt for den kalvinistiske gudstjenesten.

Datidens byggmestere hadde overhodet ingen erfaring med dette. Utvendig var Zuiderkerk da også en mer eller mindre tradisjonell kirke. Laugene hadde, som i eldre tider, sørget for fargerike blyglassvinduer – som nå er forsvunnet – og i murene var det som alltid nisjer til en hel pelotong av helgenbilder.

Men interiøret var grundig fornyende: med de to søylerekkene, de rettvinklede vinduene i stedet for gotiske spissbuer og den rolige, klassiske utstrålingen ble bygningen betraktet som rent ut revolusjonær av datidens befolkning i Amsterdam.

Det gjaldt i enda sterkere grad formen på tårnet. Arkitekt Hendrick de Keyser hadde fått frie hender og benyttet seg takknemlig av det. Han trengte bare å forholde seg til to krav: det måtte være plass til kirkeklokker og et ur med urskive og visere. Også det var betegnende: I det nye Amsterdam var tid blitt et dyrebart gode.

Et par år senere ble det bygd flere protestantiske kirker, overalt i de nye strøkene, og fra 1619 var formen strengt kalvinistisk: enorme prekenhaller som i 34

Noorderkerk og Oosterkerk, bygd rundt en prekestol med den gjallende presten i midten. Zuiderkerk og tårnet Zuidertoren hadde derimot en egen skjønnhet som var betegnende for en by som ennå var på let etter former som passet det nye århundret, den unge republikken.

I disse omgivelsene tilbrakte Jan størstedelen av sin ungdom. Han ble tidlig sendt til latinskolen til den lærde Mattheus Sladus. Den holdt til i de gamle kirkehvelvene til det tidlige Bethanienklosteret i Koestraat, bare en halv kanal og en bro fra Jans foreldrehjem.

Sladus, en landflyktig engelskmann, bodde selv i koret i kirken, som var gjort om til tjenestebolig. Han skal ha vært en usedvanlig dyktig kverulant. I kirkesamfunnets – de såkalte brownistenes – historiske opptegnelser blir han beskrevet som en fanatisk intrigant som også oppførte seg alt annet enn behagelig mot sine kolleger på latinskolen. (Senere skulle en del av brownistene til Sladus slutte seg til de legendariske Pilgrim Fathers, de første engelske hvite som ble skylt i land i Nord-Amerika. Da hadde Sladus allerede forlatt samfunnet etter en masse bråk og krangel.)

Latin var på 1600-tallet nøkkelen til all høyere utdannelse, det var det felles hovedspråket til den europeiske universitets- og kultureliten. Latinskolene – forløperne til dagens gymnasium (videregående skole) – var da også, med én unntagelse, typiske puggeskoler: Latin ble banket inn på alle mulige måter.

Elevene måtte snakke utelukkende latin seg imellom, mange klassiske tekster ble lært ordrett utenat, skuespill på latin ble spilt for et publikum bestående av venner og familie. De viktigste fagene var grammatikk, retorikk og dialektikk, deretter fikk de unge også litt gresk, litt logikk og selvfølgelig et par timer med religion.

Skolen til Sladus kan ikke ha vært noen dårlig utdannelse: Resten av sitt liv skrev og snakket Jan flytende fransk og latin og det fremgår klart at han hadde grundig kjennskap til sine klassikere. Han gikk i klasse med navnebroren Jan Six van Chandelier – som han ellers ikke var i slekt med. Fordi begge undertegnet sine arbeider med J. Six ble vår Jan kalt «den store» og den andre Six «den lille». I husets arkiv ligger noen linjer av et dikt der Six van Chandelier senere i livet ser tilbake på disse årene: Da tenkte jeg på ungdomslivet, På da vi to på skolen her så meget lærte, og især under vår latin samme navn ville skrive, for oss da å kunne skille 35

Ble jeg dermed kalt den lille, Og Deres edelhet den store Og det med rette, føyde dikteren smigrende til.

Det Amsterdam der Jan vokste opp, var skittent, travelt og dystert. Kanalene fungerte som kloakk, og når det var varmt om sommeren, var det noen ganger nesten ikke til å holde ut på grunn av stanken. Om natten var det stupmørkt i byen, som overalt på den tiden, bare flammen fra en oljelampe og fakkelen til en nattevakt lyste opp her og der. Når mørket falt på, ble husene lukket som et fort, de enorme slåene og låsene på enkelte antikke inngangsdører forteller mye.

Den som likevel måtte ut lot seg følge av en kraftig knekt med lykt. På tåkete høstkvelder gikk vandringsmenn seg altfor ofte vill. Det å falle i en kanal og drukne var ingen uvanlig dødsårsak i det gamle Amsterdam – langt senere skulle det også hende en Six. Samtidig var byen et usedvanlig dynamisk fellesskap, sentrum av det historiske eksperimentet republikken var den gangen. Amsterdam gjenlød i disse årene av banking, hamring, rop og knirking. Titusener av arbeidere, særlig tyske innvandrere, arbeidet på de to nye kanalene som ble anlagt rundt Herengracht.

De gravde vekk jord, murte opp kaier, bar sand til underlag for husene, tømret og murte mange titalls brygger – og deretter fulgte også bygging av hundrevis av hus. Et vanvittig prosjekt. Det var penger i overflod.

Da Jan var åtte år gammel, «kjøpte» hollenderne Manhattan av indianerne for en håndfull gjenstander som var verdt rundt seksti gylden. På samme tid ble Nederlandsk India (Ostindia) «pasifisert» – befolkningen på Banda-øyene, som var blitt de viktigste produsentene av muskatblomme og muskat, ble myrdet nesten i sin helhet. Da Jan var ti, kapret admiral Piet Hein den spanske sølvflåten på Cuba – verdien av byttet var på over 12 millioner i datidens gylden. Året etter erobret den nye stattholderen, med tilnavnet «bybetvingeren» med 24 000 fotsoldater og 4 000 ryttere – delvis finansiert av byttet fra sølvflåten – s’Hertogenbosch fra spanierne. «Her er, her er krigens ende,» diktet Vondel.

«Fredrik har fullbrakt hevnens verk.»

Borgerhusene som ble reist ved de nye kanalene, gjenspeilet rikdommen til Amsterdam-familier som hadde drevet til overflaten i denne suksesshistorien.

Husene deres var stort sett bygd på ganske små tomter, etter de faste reglene og prinsippene for en tilbakeholden, hollandsk klassisisme. Men da med de dyreste materialene, og den virkelige rikdommen åpenbarte seg først bak inngangsdørene. Bak denne begynnelsen på kanalbeltet reiste det seg samtidig et 36

nytt folkelig strøk, Jordaan, som også grodde opp av jorden i løpet av en tiårsperiode.

Det er riktignok blitt sagt at hele dette prosjektet ble til på grunnlag av et eneste genialt konsept, det første eksemplet på moderne byplanlegging i stor skala. Når det gjaldt omfang, var anleggelsen av kanalbeltet virkelig unik: Siden romertiden var det ikke blitt bygd et så stort stykke by på én gang. Det har sannsynligvis eksistert en stor plan som må ha blitt diskutert over lengre tid, men den er forsvunnet. Og kanskje har tidens estetiske normer – der den guddommelige orden måtte gjenspeiles i målene på by og hus – spilt en viss rolle her, men den er tydeligvis ikke stor. Historikeren Jaap Evert Abrahamse gjennomgikk rundt fire tusen dokumenter som hadde med denne «redegjørelsen» å gjøre, men fant ingen spor av den.

I virkeligheten var prosjektet slett ikke så moderne. Den halvrunde formen var rett og slett et krav fra festningsbyggerne. Amsterdam lå til syvende og sist fremdeles i krig med spanskekongen. Til gatekartet i Jordaan beholdt man bare mønsteret etter de gamle grøftekanalene i polderne. Systemet med kanaler og bolighus med loft som samtidig fungerte som pakkhus, var en direkte videreføring av arbeidsmønsteret i gamlebyen.

Da et par progressive regenter foreslo at man ikke skulle grave ut Keizersgracht, men anlegge en elegant og skyggefull byallé – noe i likhet med Lange Voorhout i Den Haag – ble forslaget nedstemt. Det måtte og skulle være en vanlig kanal. Det hadde også praktiske årsaker: Kanalene var viktigere trafikkårer, mesteparten av transporten innen Amsterdam foregikk på vannet. Dessuten var alle kanalene strengt nødvendige for å fange opp overflatevann under sterke regnskyll.

Akkurat som Zuiderkerk utgjorde kanalbeltet dermed en overraskende kombinasjon av nytt og gammelt, noe som var typisk for det Amsterdam Jan vokste opp i. Middelalderbyen hadde fornyet seg grundig i løpet av et par tiår, og nesten alt sto i inntjeningens tegn: pakkhusene, havnene, børsen, den unike vekselbanken, de første avisene som rapporterte om fjerne kriger og feilslåtte avlinger, byregjeringen der kjøpmannskap og ledelse gikk over i hverandre, den effektive og pålitelige måten alle tannhjulene grep inn i hverandre på.

I dette klimaet fikk moderne teknikker de beste muligheter. Ved siden av Jans latinskole, i det samme tidligere Bethanienklosteret, arbeidet senere maleren Jan van der Heijden med sine tekniske oppfinnelser – blant annet en sterkt forbedret brannsprøyte. Ved Oude Schans, like ved «pikeurskolen», la Jan Swammerdam grunnlaget for insektlære og biologi. I Delft utviklet lakenhandleren og vitenskapsmannen Antoni van Leeuwenhoek forstørrelsesglassene som ble 37

brukt for å kontrollere stoffer – de såkalte trådtellerne – til mikroskoper av hittil ukjent styrke. Med toppmodellen kunne han forstørre objekter 270 ganger.

Han var den første i verden som dermed fikk et glimt av bakterier, sædceller, blodlegemer og hvordan øyet til en flue virker.

Zaanstreek utviklet seg i mellomtiden til Amsterdams industriområde, der alt gikk på vind og ved, med nesten to hundre industrielle vindmøller. Verftene i Amsterdam og Zaan bygde skip på løpende bånd etter en fast tegning, hundrevis i året. Det var først og fremst såkalte fluiten, ingeniøse seilskip som med mindre bemanning kunne frakte mer last enn de tradisjonelle skipene fra andre handelsnasjoner. Bare på verftene i Zaanstreek skal det ha vært anslagsvis ti tusen arbeidere.

I denne byen bodde Anna Wijmer som en edderkopp i nettet. Etter ektemannens død hadde hun tatt fast grep om tømmene i firmaet, først i kompaniskap med sine nevøer, senere med sine egne sønner. Før guttene fikk overta, måtte de først få den kulturelle utdannelsen som passet til datidens idealbilde av en «mercator sapiens», den kloke, beleste kjøpmannen. Hennes mann, Jean, hadde ønsket det slik. Den 26. september 1617 – Jean var antagelig allerede syk, for han døde to måneder senere – hadde ekteparet satt opp et testamente der det også ble satt av en liten kapital til «kost, klær, skolegang og eksersis» for sønnene.

I 1626 sendte hun sønnen Pieter til onkel og tante Chrétienne og Nicolaas Mulerius i Groningen. Hos dem kunne han, under ledelse av hennes lærde svoger, få en perfekt utdannelse. Da Mulerius døde fire år senere, sendte hun sønnen til universitetet i Leiden. Det finnes indikasjoner på at også Jan gikk på skole i Groningen en kort stund. Det står imidlertid fast at en viss Johannes Six Amstelodamensis, 20 år gammel, ble innskrevet som student i Leiden den 4. mars 1634. Det kunne ikke være noen andre enn Jan, selv om han på den tiden i virkeligheten bare var seksten. Der studerte han jus og «artes liberales», en fri studieretning innen kunst.

Jan satt ikke bare på studérkammeret, og i hvert fall ikke i denne perioden.

Den iøynefallende, røde capen han bærer på minst to portretter, forteller mye.

Alt tyder på at han, i likhet med broren Pieter og vennene Joan Huydecoper, Pieter Stoop, Arnout Tholincx og Hendrik Hooft, var en del av et elegant rytterselskap. Blant de rike og fornemme ungdommene i 1600-tallets Amsterdam var den typen klubber svært på moten. De trente hele tiden, konkurrerte med de flotteste hestene og den dyreste utrustningen og på høytidsdager fikk de, kledd i praktfulle klær, eskortere fyrstelige gjester og andre høyheter. Casper van Baerle skrev på den tiden: «Dette var ingen bande som tjente for sold, 38

den besto av den beste og mest velansette ungdom, som ikke pleide å komme sammen av krigsnød eller på ordre fra prins eller magistrat, men frivillig, for å trene kroppen og fornøye ånden på ærlig vis.» Han beskriver klærne deres: «Den ene bar fløyel, den andre sateng, hver enkelt det vakreste og mest elegante. Det øverste plagget var for det meste en kofte av bøffelskinn, lik den krigsmenn bærer.»

Jan hadde en egen stall på Kloveniersburgwal. Dessuten kunne både han og vennene trene så mye de ville på den berømte «pikeurskolen» like i nærheten.

Det var en dyr fornøyelse: En rittmester kostet det mangedobbelte av en dansemester. Jans bibliotek omfatter flere titler om ridekunst, blant annet håndboken til italieneren Federico Grisone, som utelukkende retter seg til den virkelige spesialisten. Han må ha vært intenst opptatt av dette.

Jan var også aktiv andre steder. I universitetsbiblioteket i Amsterdam støtte jeg på en anonym pamflett som sirkulerte i byen i 1640, under tittelen St. Nicolaes milde gaven aan d’Amstele ionckheyt. (St. Nicolas’ milde gaver til Amsterdams ungdom.) Vi vet nå at dette er et produkt av erkeprovokatøren Mattheus Tengnagel. Han skrev et komisk smedevers der Sinterklaas (Sankt Nikolas) sitter på en skorstein og ser utover byen mens han vemodig mimrer over alle intrigene og skandalene i året som gikk. «Akk, at jeg i min høye alderdom skal måtte oppleve en så bedrøvelig og urettferdig by,» sukker Sinterklaas på skorsteinen sin, for deretter å lange skikkelig ut.

Alle rikmannssønnene røyker «stinkende tobakk», fråtser i «den nye spanske væten» – antagelig Romanie, en søt vinsort – og går med klær «som er på mote ved hoffet». Sinterklaas beskriver deretter saftig hvordan de unge herrene flanerer gjennom Warmoesstraat på grunn av de «søte duene» og hvordan de med sine talemåter lett kan få «en frøken» til å «flamme opp i elskov». En av herrene sammenligner han med et stort, vakkert bygg som alltid er kaldt og mørkt. En annen er «så kåt en hannkatt» at han «mjauer i hvert et hus».

For han hopper gjerne over vannet [= Damrak] Når han ser en vakker pus.

Smedeskriftet vrimler av dobbeltbetydninger som må ha vært lett gjennomskuelige for Amsterdams beboere anno 1640, mens de for oss er og blir en gåte.

Da jeg leste smedeskriftet på nytt, var jeg ærlig talt på jakt etter en helt annen skikkelse, men til min overraskelse støtte jeg halvveis også på navnet Six, skrevet Sicx, i beskrivelsen av en viss «junker». Han skal ha vært så «vakkert skapt» 39

at «han til stadighet i mørket går på horejakt». Six og hans venner Bontemantel, Van Campen og Hasselaar er unggutter som er oppdratt «innen handel» og, som dikteren på sitt subtile vis får sagt, nok vet «med hva slags drikke man må skylle sitt glass». Forfatteren advarer Six: Pass på så «hans høye adel ikke dør ut på den galei».

Hvem av de to brødrene er disse setningene myntet på? Noe sier meg ar det ikke er den skikkelige, hardt arbeidende Pieter.

På 16- og 1700-tallet hørte en såkalt grand tour nesten uunngåelig til en bred kulturell dannelse. For barn av velstående foreldre betydde det en reise – for det meste til Italia – for å fullføre den kulturelle utdannelsen, kunne studere restene av den klassiske verden og høydepunktene fra renessansen med egne øyne, og samtidig opprettholde familiens handelskontakter. Den vanskelige og lange reisen, for det meste på hesteryggen, gjaldt som et slags innvielsesrituale: den som hadde dratt over Alpene, trosset røvere, bedragere og andre farer, den som hadde sett Italias lys, en slik ung mann kom hjem med en unik porsjon livserfaring. Deretter kunne han selvsikker og verdensklok ta hånd om familiens forretninger. Det var antagelig også Anna Wijmers mening, da hun sendte sin tjuetre år gamle sønn Jan av sted.

I praksis var Italia-reisen en så altomfattende erfaring for mange rike ungdommer at de aldri ble den samme igjen etterpå. Pieter Cornelisz. Hooft, for eksempel, kjøpmannssønn fra Amsterdam, som ble sendt sørover av faren først og fremst for å bygge ut handelsnettverket hans, kom tilbake som en bevinget dikter. Han hadde lært seg flytende italiensk, hadde pådratt seg en egen grandezza og teft som var ukjent i Holland, og var fast bestemt på å heve den nederlandske diktekunsten til italiensk nivå.

Andre unggutter ble hengende fast i de «romerske» fristelsene. Jans tidligere klassekamerat Six van Chandelier skrev på samme tid et smedebrev på rim «til en far»: D’herrer går til bords til nons, til sang og strengespill.

I magen blandes spise med vin så tung og mild Om kvelden lar de seg av kurtisaner dåre, eller går på kro og drikker Bacchus’ tåre.

Den unge adelsmannen Matthijs van der Merwede utga etter sin hjemkomst til og med en tykk diktsamling over sine «Romerske elskovstriumfer», en detaljert beskrivelse av hans erotiske eventyr. Han utbrer seg med velbehag om en helt 40

uerfaren «tolvårig tøs» som hadde latt sitt øye falle på hans «heldige seng». Versene har ennå i dag skandaløse trekk.

Det er ikke klart hvordan Jan selv utførte sin grand tour, heller ikke når eller med hvem. I et av forværelsene i huset ved Amstel henger to ovale miniatyrportretter i tungt forgylte rammer. En gang utgjorde de sammen innsiden av en flat gullmedaljong, et portrett av en ungjente i bunnen og av en mann i lokket. Nå er bunn og lokk atskilt, men den som ser godt etter, kan ennå se gullet de er malt på, langs kanten på portrettene.

Portrettet av mannen er helt klart Jan selv. Det er det første portrettet av ham vi kjenner til. Han har den røde capen på seg, og også her har han allerede de trette øynene og et litt alderdommelig ansikt. Pikeportrettet er mye mer mystisk. I motsetning til alle de arrogante damene som kikker ned på oss i gangen, ser vi her plutselig en usedvanlig søt pike, med mykt, rundt ansikt og åpne, vennlige øyne. Merkelig nok var hun i flere hundre år gjemt under et lag svart lakk i den gylne medaljongen. Først et sted på midten av 1800-tallet ble det oppdaget – etter sigende da en av Sixene ville rense medaljongen og begynte å skrape vekk den stygge, svarte lakken med en fjærpenn.

Ungpikeportrettet ble etter dette omtalt som Chloris. I 1651 utga Jan et kjærlighetsdikt til en ukjent elskede med dette pastorale navnet, derfor ble hun hetende slik: Vakre Chloris som jeg elsker Akk! La dog mine tjenester behage deg …

Et anonymt dikt som også blir tilskrevet Jan Six, bærer tittelen «Brev til Chloris». Også det knaser av elskovssmerte: Gir du kjærligheten slike kår At for min elskov kun hat jeg får?

Hvorfor Jan ikke kunne gifte seg med piken på portrettet, er uklart. Hun var helt sikkert ikke «fra gaten», hun bærer en nydelig blondekrage og påfallende vakre smykker – men nå beveger jeg meg på tynn is. Kanskje ble han til syvende og sist rett og slett avvist.

Innen familien gikk man lenge ut fra at Jan bar med seg denne medaljongen på sin Italia-reise, som et dyrebart minne, og at han først fikk malt sitt eget portrett i Roma, og det av Gerard Ter Borch jr. På baksiden står det da også: «te 41

Romen geschilderd in 1640» (Malt i Roma i 1640), men det ble først tilføyd på 1800-tallet.

Nå er miniatyrportrettet av Jan litt annerledes satt opp enn det av Chloris, så det kan altså ha vært to forskjellige malere. Og Ter Borch bodde også i Roma i 1640, det er bare det at da Jan ankom, hadde han allerede flyttet derfra. Ifølge eksperter kan portrettet av Chloris dessuten ikke ha blitt malt før 1645. Først da kom den typen krage hun bærer på moten. Det er og blir gåtefullt.

Om selve Italia-reisen, som tross alt må ha vært svært viktig for Jan, er det så godt som ingenting å finne. Selv dateringen er ikke helt klar. I 1640 var Jan i hvert fall fremdeles i Amsterdam, og han kjøpte da en rekke landeiendommer på vegne av moren. I mars 1643 skrev han til en professor i Leuven at han nettopp var kommet tilbake fra en reise til Italia. Etter alt å dømme har Jan altså vært underveis fra sommeren 1641 til tidlig på våren 1643 – noe som også stemmer med det faktum at han ikke nevnes noe sted i forbindelse med det storslåtte inntoget til Wilhelm II-s hustru, den engelske prinsessen Maria Henriette Stuart, i Amsterdam 20. mai 1642, mens hele venneklubben, inklusive hans bror Pieter, faktisk var med i ryttereskorten.

Som den fortreffelige rytteren han var, reiste Jan ganske sikkert på hesteryggen. I hans senere opptegnelser er det temmelig nøyaktig én notis å finne om reisen: «Monte Latte har malt min Psyche, en italiener bosatt i Tyskland.» Han mente antagelig den florentinske maleren Francesco Montelatici, som bodde i Innsbruck på den tiden. Kom Jan forbi der?

I et vitrineskap i huset står en praktfull jaspisskål, et tilhørende etui og ved siden av ligger et par stykker agat. Det er de eneste håndgripelige gjenstandene som er igjen etter Jans grand tour. Akkurat som hos P.C. Hooft dreide det seg om hans åndelige bagasje. I Italia hadde han møtt en livsholdning han fant usedvanlig tiltrekkende, den såkalte sprezzatura, den utstuderte nonsjalansen til den sanne aristokrat, den løselige holdningen til alle jordiske problemer, skjønnåndens forfinede distanse. Jan var til en viss grad blitt et annet menneske, med en klar idé om mannen han ville være, om aristokraten han ønsket å bli.

I mellomtiden var fortsatt fargeriet og lakenhandelen til firmaet Six ytterst lukrative. På slutten av Anna Wijmers liv hadde hun en formue på mellom 350 000 og 450 000 gylden. Hun satte først og fremst pengene i jord. I 1612 hadde Sixene, blant andre hennes mann Jean, allerede vært med på det store tørrleggingsprosjektet i Beemster. I 1632 kjøpte Anna en stor herregård ved Ouderkerk, deretter kjøpte hun en god del land langs sanddynene ved Lisse, og 42

i 1640 kjøpte hun for rundt 20 000 gylden et stort stykke land pluss en herregård hun ville bruke som sommersted, Sixenburg. Alt dette var ment for Pieter.

Til Jan kjøpte hun litt lenger sør, i Hillegom landgodset Elsbroek i 1642. Det var et kvadratisk, klassisk landsted som var bygd av junker Albrecht van Beieren, herre av Schagen. Det må ha vært et svært stort hus; i en senere inventarliste var det snakk om seksten rom, inklusive et bokværelse, et kjøkken, en spisesal og en hel rekke soverom. I en beskrivelse blir det snakket om et «svært vakkert sted, som foran har en fin skog som strekker seg helt til sanddynene».

Der kunne Jan vie seg fullt ut til hobbyen sin, og det var plass nok til hester og staller. Som Joost van den Vondel senere skulle skrive: Her lever han i sitt element, Der han med stor lyst undersøker All kunst og ytterst lærde bøker. […]

Fugler synger rundt om hans seng, Og fordriver hvert eneste morgengry All fåfengt og nytteløs sorg på ny.

Begge sønnene, Jan og Pieter, deltok fra 1643 i arbeidet med familiefirmaet. De hadde en kontrakt med sin fetter Wilhelm om å drive lakenfargeriet sammen, men Wilhelm døde allerede ganske raskt. Deretter ble det problemer i samarbeidet mellom brødrene. Pieter fortsatte antagelig som kjøpmann – han tjente i tillegg store penger på VOC-aksjer – men alt tyder på at Jan etter et par år hadde fått nok av enhver form for jordisk strev. Han hadde akkurat fylt tretti, og hadde tydeligvis bestemt seg for å vie resten av sitt liv til de skjønne kunster.

«Silke farger man vakkert rød med Sa Floers [= saflor eller fargetistel],» noterte han. Og: «Lakenene som er kokt i kuffelaars [= et klarrødt fargestoff ] og raskt skylt med spiritus nitri [= salpetersyre] skal være de beste.» Flere opptegnelser som dreier seg direkte om Sixenes levebrød har jeg ikke støtt på blant alle hans mange tusen notater. Det var kapital i overflod: Innkjøp og livsstil tatt i betraktning, må Jan ha hatt enorme midler til rådighet.

Blant de 250 rikeste i det århundret som kalles Den nederlandske gullalder, på en liste som ellers hovedsakelig er basert på skattelister, står han som nummer 169. I 1647 ble formuen hans anslått å være på 280 000 gylden, og beskatningen skal ha vært relativt lav. Ut fra årsinntektene til vanlige folk i Amsterdam, er det et beløp som i dag tilsvarer omtrent 18 millioner euro.

43

Hva Jan kunne gjøre med disse pengene, er en annen historie. Mat var for eksempel ganske mye dyrere enn nå, akkurat som klær og andre materielle goder. Elsbroek ble kjøpt for 36 825 gylden, omtrent 2,5 millioner euro.

Arbeidskraft var derimot svært billig. Den som hadde en formue over gjennomsnittet, kunne uten problemer omgi seg med en hel hærskare av tjenere. «Die mij benijdt om mijn profijt / Verslijt zijn tijd en barst van nijd,» noterte Jan selv (Den som misunner meg min profitt / kaster bort sin tid og sprekker av nid).

Hans venn og åndsfrende, libertineren og boknerden Isaac Vossius, skulle senere beklage seg åpenlyst over at Jan fikk prisene til å gå i været på bokauksjoner. Selv visste han ofte også å få tak i et par vakre håndskrifter, skrev Vossius, men «de kostet meg mye, noe jeg ene og alene har Six å takke for, som aldri har tillatt at jeg får kjøpt noen som helst bok billig. Så ufordelaktig har vennskapet med ham alltid vært for min del. Og likevel er vi venner og kommer alltid til å være det».

Jeg har ofte lurt på hvordan Sixene kunne oppnå så stor velstand på to generasjoner. Det som er klart, er at de hadde med seg en god del kapital da de emigrerte. I Amsterdam kunne de straks foreta et par gode investeringer, og i tillegg hadde de nok også en del i bakhånd. Størstedelen av den enorme formuen har de imidlertid sannsynligvis først bygd opp etterpå. En så rask sprint oppover på samfunnsstigen var ikke så spesiell som den høres ut. Ta en av de senere naboene til Six på Kloveniersburgwal, den steinrike borgermesteren Louis Trip, som var barnebarn av en jernhandler fra Dordrecht. Eller Nicolaes Tulp, som begynte som lege og endte som en av byens mektigste menn.

Gullalderens Amsterdam var, ved nærmere ettersyn, en eneste stor pengemaskin. Handelsfolkene der utviklet det ene bankproduktet etter det andre – til og med «korte» aksjer, en av årsakene til bankkrisen i 2008, hadde de allerede funnet opp. Men det var en effektiv maskin, en maskin som brøt gjennom all rang og stand og som også ga barnebarnet til en skipper fra Dordrecht sjansen til å bli steinrik.

Linjene mellom handelen og byregjeringen var i begynnelsen også korte: I den første fjerdedelen av 1600-tallet var i gjennomsnitt tre av fire valgte regenter samtidig vellykkede handelsfolk. Mens livet i resten av Europa ennå for en stor del ble bestemt av adelen, oppsto det dermed i Nederland, og spesielt i Amsterdam, et samfunn der borgere satte tonen og der aristokrater ikke spilte noen tydelig rolle. Den republikanske statsformen som denne nye nasjonen hadde vært tvunget til å omfavne under oppstanden – det ble forgjeves søkt etter en 44

fyrste som ville ta landet under sine vinger – fikk dermed etter hvert stadig mer form og innhold.

Hvor moderne og dynamisk datidens Amsterdam enn måtte være, forble den imidlertid samtidig en ung by fra senmiddelalderen. Akkurat som i Zuiderkerk fantes det ennå nisjer overalt, til middelalderske institusjoner og praksis. Regentene som moderniserte byen i rasende fart var samtidig strengt troende menn, og for dem lå helvete og fordømmelse nesten bokstavelig rett rundt hjørnet.

Fernissen av modernitet var ofte syltynn.

De tradisjonelle skytterlagene var for eksempel fremdeles kjernen i forsvaret av byen, selv om de etter hvert langsomt fikk en mer rituell funksjon.

Laugene fortsatte i gamle spor, selv om de vokste enormt og kranglet mer innbyrdes enn noen gang. Det samme gjaldt fattighusene og barnehjemmene som nå måtte fungere i en by som var mye større enn middelalderens Amsterdam. Sett med utenlandske øyne var omfanget spektakulært: Aalmoezenierbarnehjemmet (Feltprest-barnehjemmet) huset ofte over åtte hundre foreldreløse barn på byens regning. Likevel var organisasjonsformen fortsatt rent middelaldersk.

Dette gjaldt også på ekstremt vis for Det Forente Ostindiske Compagni (VOC) og det Vestindiske Kompani. Rent forretningsmessig sett og utenom alle moralske anfektelser, var begge kompaniene uvanlig effektive og fornyende bedrifter. Likevel ble de til syvende og sist styrt som en middelaldersk polderhusholdning. All makt lå egentlig i hendene på representanter for Amsterdam, Zeeland og flere mindre byer. Dette var kollektiver som utelukkende kunne fatte beslutninger ved hjelp av en mengde kompromisser, bakromspolitikk og «overtalelse».

Republikken ble styrt på samme måte: Via endeløse palavere de sju provinsene innbyrdes, mellom provinsene og stattholderen og mellom byene og de gamle ridderskapene. Og tvers igjennom det hele førte også en selvrådende stormakt som Amsterdam en helt egen politikk. Det manglet et tydelig statsoverhode, til og med en tydelig regjering. Det var en umulig konstruksjon, og likevel var den lille republikken en økonomisk stormakt i en stor del av 1600-tallet, takket være noen spektakulære personligheter, og en drabelig militær motstander til sjøs.

Man kan kanskje si at suksessen ikke kom på tross av den løse og kaotiske statsstrukturen, men nettopp på grunn av den. Nettopp ved den unike kombinasjonen av middelalder og modernitet, av det småskårne og det storslagne, kunne Republikken bli så stor og viktig på 1600-tallet. Republikken var i bunn og grunn et typisk tillitssamfunn. Rettere sagt: Den var summen av flere titalls 45

lokale tillitssamfunn, en tillit som var en selvsagt del av småskårenheten i alle byene, småbyene og provinsene. Denne tilliten var så sterk at borgerne våget seg på alle slags former for felles investeringer, noe som absolutt ikke var vanlig i resten av Europa. Slik klarte den lille republikken med alle tenkelige midler å opprettholde det enorme handelsnettverket, samt et felles forsvar og en felles utenrikspolitikk. I et helt århundre. Og det var nettopp Jans århundre.