Ingenting å tape av Lee Child

Lee Child

Ingenting å tape Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: Nothing to lose Oversatt av Kurt Hanssen © Opprinnelig utgave: Bantam Press, a division of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36169-3 2. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Henry Steadman, www.henrysteadman.com Omslagsfoto: (street) © Erik Buraas/Getty Images; (figure) © Bryce Duffy/Getty Images; (plane) © Getty Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Rae Helmsworth og Janine Wilson.

De vet hvorfor.

1

Han hadde kjent mer intenst solskinn enn dette, men det var likevel skarpt nok til at han ble forvirret og svimmel. Han var veldig svak. Han hadde ikke spist på syttito timer, ikke drukket vann på førtiåtte.

Ikke svak. Han var døden nær, og han visste det.

Bildene i hodet hans viste ting som drev bort. En robåt, fanget i en elvestrøm, som strammet mot et halvråttent tau, den dro og slet og rev seg løs. Han så det fra synsvinkelen til den lille gutten som satt lavt nede i båten og stirret hjelpeløst mot elvebredden, mens brygga ble mindre og mindre.

Eller luftskipet som svingte forsiktig i vinden, men likevel klarte å slite seg løs fra masten, det svevde oppover og vekk, langsomt, gutten som var inne i det, kunne se de små og forskrekkede skikkelsene nede på bakken, de vinket og stirret og vendte ansiktene bekymret oppover.

Deretter forsvant bildene, for nå virket ordene viktigere, absurd nok, for han hadde aldri før vært interessert i ord. Men før han døde, ville han vite hvilke ord som var hans. Hva var det som passet på ham? Var han en mann eller en gutt? Man hadde beskrevet ham på begge måter. Oppfør deg som en mann, hadde noen sagt.

Andre hadde vært mer insisterende: Det er ikke guttens skyld. Han var gammel nok til å stemme og drepe og dø, og det gjorde ham til en mann. Han var for ung til å drikke, til og med øl, og det gjorde ham til en gutt. Var han en helt eller en feiging? Han var blitt kalt begge deler. De hadde sagt at han hadde gått av hengslene, at han var forstyrret, sinnsforvirret, ute av balanse, villfaren, traumatisert, og han forsto og aksepterte alt, bortsett fra det med gått av hengslene. Var det meningen at han skulle ha hengsler? Som en dør?

Kanskje folk var dører. Kanskje ting passerte gjennom dem. Kanskje de slo i vinden. Han vurderte spørsmålet lenge, men så slo han 7

frustrert ut i luften. Han bablet som en tenåring som hadde forelsket seg i marihuana.

Og det var nøyaktig det han hadde gjort, for et og et halvt år siden.

Han falt på kne. Han hadde kjent sand som var dobbelt så varm som denne, men den var het nok til å dempe kulden han følte. Han falt så lang han var, utslitt, helt uten krefter. Han visste, like sikkert som han noensinne hadde visst noe, at hvis han lukket øynene, ville han aldri åpne dem igjen.

Men han var så veldig sliten.

Så veldig, veldig sliten.

Mer sliten enn noen annen mann eller gutt hadde vært.

Han lukket øynene.

2

Grenselinjen mellom Hope og Despair – håp og fortvilelse – var nettopp det: en linje på veien, som ble dannet der den ene byens asfalt sluttet og den andres begynte. Veivesenet i Hope hadde brukt tykk og mørk asfalt som var valset flat. Det kommunale budsjettet i Despair var lavere. Det var helt tydelig. De hadde dekket et hullete veifundament med varm tjære og dumpet grå grus oppå det.

Der de to overflatene møttes, var det en tre centimeter bred grøft med ingenmannsland, som var fylt med en svart, gummiaktig blanding. En ekspansjonsskjøt. En grense. En linje. Jack Reacher krysset den med ett skritt og fortsatte bortover. Han la ikke merke til den i det hele tatt.

Men han husket den senere. Senere kunne han beskrive den ned til minste detalj.

Både Hope og Despair lå i Colorado. Reacher var i Colorado fordi han to dager tidligere hadde vært i Kansas, og Colorado lå ved siden av Kansas. Han var på vei vestover og sørover. Han hadde vært i Calais i Maine, og fått det for seg at han ville krysse kontinentet diagonalt, helt bort til San Diego i California. Calais var det siste større stedet i nordøst, San Diego var det siste større stedet i sørvest. Fra det ene ytterpunktet til det andre. Fra Atlanterhavet til Stillehavet, fra det kjølige og fuktige til det varme og tørre. Han tok buss der det gikk, og haiket der det ikke gikk. Og der han ikke fant noen å sitte på med, gikk han. Han hadde kommet til Hope i forsetet på en flaskegrønn Mercury Grand Marquis, kjørt av en pensjonert selger. Han var på vei ut av Hope til fots fordi det ikke hadde vært noe trafikk på vei vestover mot Despair den morgenen.

Han husket også det senere. Og lurte på hvorfor han ikke syntes det var merkelig.

Når det gjaldt den store, diagonale planen, var han en smule ute av kurs. Ideelt sett burde han siktet rett sørvest inn i New Mexico.

9

Men han var ikke så nøye med å holde seg til planer. Grand Marquisen hadde vært en behagelig bil, og gamlingen hadde vært oppsatt på å dra innom Hope fordi han hadde tre barnebarn å besøke der, før han dro videre til Denver for å besøke fire andre. Reacher hadde tålmodig hørt på familiehistoriene til fyren, og fant ut at en sagtakket reiserute, først vestover og deretter sørover, var helt akseptabel. Kanskje to sider på en trekant var mer underholdende enn bare én. Og da han kom til Hope, hadde han kikket på et kart og sett Despair tjuesju kilometer lenger vest og hadde ikke klart å motstå omveien. Et par ganger i livet hadde han tatt den samme turen – fra håp til fortvilelse – rent metaforisk. Nå fant han ut at han kunne ta den på ordentlig, siden muligheten lå rett foran ham.

Han husket også det innfallet senere.

Veien mellom de to byene var rett og med to felter. Den steg aldri så lite på turen vestover. Ikke noe dramatisk. Denne delen av Øst-Colorado, som Reacher befant seg i, var temmelig flat. Akkurat som Kansas. Men Rocky Mountains var synlige foran ham, blå og mektige og tåkete. De virket veldig nære. Men plutselig gjorde de ikke det lenger. Reacher nådde toppen på en liten høyde og bråstoppet, skjønte med ett hvorfor den ene byen het Hope og den andre Despair. Nybyggerne som strevde seg vestover hundre og femti år før ham, ville ha stoppet i det som skulle bli kalt Hope, og sett det siste, store hinderet på så kloss hold at de nesten kunne ta på det. Men etter å ha hvilt seg en dag eller en uke eller en måned, ville de reist videre og nådd toppen på den samme lille høyden og sett at Rocky Mountains ikke var så nære som det så ut til, at det bare hadde vært et ondskapsfullt, topografisk triks. En optisk illusjon. Lyset som spilte dem et puss. Fra toppen av høyden virket den store barrieren nok en gang langt borte, ja, nesten utilnærmelig fjern, mange hundre kilometer med endeløse sletter unna. Reacher trodde at de første store fjelltoppene i virkeligheten lå drøyt 300 kilometer unna. En lang måned med hard marsj til fots og i kjerrer trukket av muldyr, gjennom ensformig villmark og langs et og annet hjulspor som var mange tiår gammelt. Kanskje seks harde uker på tur, på feil årstid. I den store sammenhengen var det ikke en tragedie, men det var i hvert fall en bitter skuffelse, et slag i ansiktet som var hardt nok til å drive de engstelige og de utålmodige fra håp til fortvilelse på den tiden det tok å kaste to blikk mot horisonten.

10

Reacher gikk av grusveien til Despair og bortover sandskorpen til en flat kampestein på størrelse med en bil. Han løftet seg opp på den og la seg på rygg med hendene bak hodet og stirret opp mot himmelen. Den var blekblå og pyntet med lange, høye fjærskyer som kanskje hadde vært eksosstripene fra nattflyene som gikk fra kyst til kyst. Den gangen han røykte, ville han kanskje tent en sigarett for å få tiden til å gå. Men han røykte ikke lenger. Røyking forutsatte at man hadde med seg minst én sigarettpakke og fyrstikker, og Reacher hadde for lengst sluttet å bære på ting som han ikke trengte. Han hadde ikke annet i lommene enn papirpenger og et pass som hadde gått ut på dato, et bankkort og en sammenleggbar tannbørste. Ingenting ventet på ham noen andre steder heller. Han hadde ikke lagret noe i en fjern by, ingenting var satt igjen hos venner. Han eide det han hadde i lommene, klærne han hadde på seg, og skoene han hadde på beina. Det var alt, og det var nok. Alt han trengte, og ingenting han ikke trengte.

Han kom seg opp og stilte seg på tå høyt oppe på steinen. Mot øst, bak ham, var det en grunn fordypning som var kanskje femten kilometer i diameter, og omtrent i midten lå byen Hope, tolv–femten kilometer unna, kanskje ti ganger seks kvartaler med mursteinsbygninger og et omliggende område med hus og gårdsbruk, låver og andre byggverk av tre og bølgeblikk. De så ut som en lav, varm flekk i skodda. Mot vest, foran ham, var det mange tusen flate kvadratkilometer, de var fullstendig tomme, bortsett fra noen bånd som var fjerne veier, og byen Despair, som lå omkring tolv–femten kilometer foran ham. Despair var vanskeligere å få øye på enn Hope.

Skodda var tykkere i vest. Det var umulig å skjelne detaljene, men stedet virket større enn Hope, og det var tåreformet, med et helt typisk slettebysentrum som for det meste lå sør for hovedgaten, og bak den igjen var det et større område med forskjellige foretak som kanskje var av industriell art – derav smogen. Despair virket ikke så hyggelig som Hope. Kald der Hope hadde vært varm, og grå der Hope hadde vært mild. Den virket ugjestmild. Et kort øyeblikk vurderte Reacher å gå tilbake til Hope og fortsette sørover derfra, så han kom tilbake på kurs, men han avfeide tanken før han hadde tenkt den ferdig. Reacher hatet å snu. Han likte å fortsette, rett framover, uansett hva. Alle trengte prinsipper å organisere livet etter, og for Reacher var kontinuerlig framdrift et prinsipp.

11

Senere ble han sint på seg selv fordi han var så lite fleksibel.

Han klatret ned fra kampesteinen og fulgte en lang diagonal gjennom sanden tilbake til veien tjue meter lenger vest enn der han hadde forlatt den. Han gikk opp på venstre veikant og fortsatte å gå, med lange skritt og i et rolig tempo, litt under fem kilometer i timen, med ansiktet mot møtende trafikk, den tryggeste måten. Men det var ingen møtende trafikk. Det var ingen trafikk i noen retning.

Veien lå øde. Ingen kjøretøy brukte den. Ingen personbiler, ingen lastebiler. Ingenting. Ikke snakk om å få sitte på med noen. Reacher ble litt forundret, men i hovedsak brydde han seg ikke. Han hadde mange ganger vært nødt til å gå langt over tre mil i strekk.

Han strøk håret bort fra pannen, løsnet skjorten ved skuldrene og fortsatte å gå, mot det som enn måtte ligge foran ham.

3

Utkanten av byen ble markert av en ubebygd tomt hvor man sikkert hadde planlagt å sette opp noe for tjue år siden, men aldri bygd det. Deretter fulgte et gammelt motell, som var lukket og stengt, kanskje for godt. På den andre siden av gaten, femti meter lenger vest, lå en bensinstasjon. To pumper, begge gamle. Ikke den sorten landsens antikviteter som Reacher hadde sett på maleriene til Edward Hopper, men likevel et par generasjoner ute av takt. Det lå et lite skur innerst, i de skitne vinduene var kvartkanner med olje stilt opp som pyramider. Reacher krysset asfalten og stakk hodet inn døren. Det var mørkt inne i skuret, og det luktet parafin og varm, rå ved. Det sto en fyr bak disken i en slitt, blå overall full av svarte flekker. Han var omtrent tretti år gammel, og mager.

«Har du kaffe?» spurte Reacher.

«Dette er en bensinstasjon,» sa fyren.

«Bensinstasjoner selger kaffe,» sa Reacher. «Og vann og brus.»

«Ikke denne,» sa fyren. «Vi selger bensin.»

«Og olje.»

«For de som trenger det.»

«Finnes det en kafé i byen?»

«Det er en restaurant.»

«Bare én?»

«Vi trenger bare én.»

Reacher trakk hodet ut i dagslys igjen og fortsatte å gå. Hundre meter lenger vest fikk veien fortau, og ifølge et skilt på en stolpe skiftet den navn til Main Street. Ti meter senere kom det første bebygde kvartalet. Der sto det en streng mursteinskube på tre etasjer, på venstre side av gaten mot sør. Den hadde kanskje en gang vært en manufakturhandel. Det var fortsatt en slags detaljhandel.

Reacher kunne se tre kunder og tøyruller og husholdningsartikler 13

i plast gjennom de støvete vinduene i første etasje. Ved siden av den lå en identisk, treetasjes mursteinskube, og så enda en og enda en. Sentrum så ut til å bestå av et kvadrat på omtrent tolv kvartaler, som i hovedsak lå klynget sammen sør for Main Street. Reacher var ingen ekspert på arkitektur, og han visste at han var langt vest for Mississippi, men hele byen ga ham følelsen av en gammel fabrikkby i Connecticut eller elvefasaden i Cincinnati. Den var enkel og streng, uutsmykket og utdatert. Han hadde sett filmer om Småby-Amerika hvor kulissene hadde vært kunstnerisk utsmykket så de virket litt mer perfekte og levende enn virkeligheten. Dette stedet var helt motsatt. Det så ut som om en designer og en hel gruppe scenearbeidere hadde jobbet hardt for å gjøre det mer sjuskete og dystrere enn det trengte å være. Det var lite trafikk i gatene. Personbiler og pickuper kjørte langsomt og rolig. Ingen var nyere enn tre år. Det var få fotgjengere på fortauene.

Reacher svingte vilkårlig til venstre og begynte å lete etter den lovede restauranten. Han krysset et dusin kvartaler og passerte en dagligvarebutikk og en barberer og en bar og et pensjonat og et slitt, gammelt hotell før han fant spisestedet. Det fylte hele første etasje i enda en trist mursteinskube. Det var høyt under taket, og speilglassrutene, som gikk fra gulv til tak, fylte det meste av ytterveggene. Stedet kunne godt ha vært en bilforretning før i tiden.

Gulvet var flislagt, bordene og stolene var av brunt treverk, og det luktet kokte grønnsaker. Det sto et kassaapparat innenfor døren, og et Vennligst vent på bordplassering-skilt på en kort messingstang med tung sokkel. Det samme skiltet som han hadde sett overalt, fra kyst til kyst. Samme skrift, samme farger, samme form. Han gikk ut fra at det var en utstyrsleverandør et eller annet sted som laget millioner av dem. Han hadde sett identiske skilt i Calais i Maine, og regnet med å se flere i San Diego i California. Han stilte seg ved siden av kassen og ventet.

Og ventet.

Det var elleve gjester som spiste. Tre par, et bord med tre, og to enslige. Én serveringsdame. Ingen hovmester til å ta imot gjester.

Ingen i kassen. Ikke uvanlig. Reacher hadde spist på tusen lignende steder og kjente ubevisst igjen rytmen. Den enslige serveringsdamen kom snart til å kikke på ham og nikke, som for å si Jeg kommer snart. Deretter ville hun ta en bestilling, servere en tallerken 14

og skynde seg bort, mens hun kanskje blåste bort en flagrende hårlokk fra kinnet, en gest som både skulle være en unnskyldning og en bønn om sympati. Hun ville plukke med seg en meny fra en stabel og føre ham bort til et bord og skynde seg av sted og så komme tilbake til ham igjen, alt i riktig rekkefølge.

Men hun gjorde ingen av delene.

Hun kikket bort på ham. Hun nikket ikke. Hun stirret bare på ham et langt sekund før hun så bort igjen. Hun fortsatte med det hun holdt på med. Og akkurat da var det ikke stort. Hun hadde fått roet ned alle sine elleve gjester. Hun gjorde bare jobben sin. Hun gikk rundt ved bordene og spurte om alt var i orden, og fylte opp kaffekopper som bare manglet et par centimeter på å være fulle.

Reacher snudde seg og sjekket glassdøren for å se om han hadde oversett et skilt med åpningstider. For å se om de var i ferd med å stenge. Det var de ikke. Han sjekket speilbildet sitt for å se om han begikk en sosial blemme med klesdrakten sin. Det gjorde han ikke.

Han hadde på seg mørkegrå bukser og en matchende mørkegrå skjorte, begge deler kjøpt to dager tidligere i en overskuddsbutikk for vaktmestere i Kansas. Butikker med vaktmesterutstyr var den siste oppdagelsen hans. Enkle og slitesterke klær til fornuftige priser. Perfekt. Håret hans var kort og velstelt. Han hadde barbert seg i går morges. Han hadde lukket smekken.

Han snudde seg for å vente videre.

Gjestene snudde seg for å se på ham, den ene etter den andre. De studerte ham helt åpenlyst før de så bort igjen. Serveringsdamen tok en ny og langsom runde gjennom rommet og så alle andre steder enn på ham. Han ble stående stille og kjørte situasjonen gjennom en mental database i et forsøk på å forstå den. Men så mistet han tålmodigheten og gikk forbi skiltet og inn i rommet og satte seg ned alene ved et firemannsbord. Han trakk stolen inn og satte seg godt til rette. Serveringsdamen så på mens han gjorde det, før hun satte kurs mot kjøkkenet.

Hun kom ikke ut igjen.

Reacher ble sittende og vente. Rommet var stille. Ingen sa noe.

Det var ingen lyder å høre, bortsett fra metallbestikk som klirret lavt mot tallerkener, og folk som smattet mens de tygget, den keramiske klirringen av kopper som ble satt forsiktig ned på skålen, og stolbein som knirket når folk flyttet på seg. Alle de små lydene 15

steg opp og ga gjenlyd i det svære, fliskledde rommet, helt til de virket overveldende kraftige.

Ingenting skjedde på nesten ti minutter.

Da stanset en gammel pickup med stort førerhus ved fortauskanten utenfor døren. Det ble et sekunds pause, så kom fire karer ut og stilte seg side ved side på fortauet. De grupperte seg i en tett, liten formasjon og sto stille enda et sekund før de kom inn. De stanset igjen, skannet rommet og fant målet sitt. De satte kursen rett mot Reachers bord. Tre av dem satte seg i de tomme stolene, mens den fjerde stilte seg øverst ved bordet og sperret veien for ham.

4

Alle fire var skikkelig store. Den korteste var kanskje noen centimeter under én åtti, den letteste var kanskje noen kilo under hundre.

Alle hadde knoker på størrelse med valnøtter og muskuløse underarmer. To hadde brukne neser, og ingen hadde alle tennene i behold. Alle var bleke og virket litt usunne. Alle var skitne, med inngrodd, grå skitt i hudfoldene, som glitret og skinte som metall. Alle var kledd i arbeidsskjorter av lerret, og de hadde rullet ermene opp til albuene. Alle var et eller annet sted mellom tretti og førti. Og alle så ut som trøbbel.

«Jeg har ikke lyst på selskap,» sa Reacher. «Jeg foretrekker å spise alene.»

Fyren øverst ved bordet var den største av de fire, med noen centimeter og fem kilo. Han sa: «Du skal ikke spise i det hele tatt.»

Reacher sa: «Nei vel?»

«I hvert fall ikke her.»

«Jeg hørte at dette var det eneste stedet i byen.»

«Det stemmer.»

«Vel, da så.»

«Du bør komme deg av sted.»

«Av sted?»

«Ut herfra.»

«Ut hvorfra?»

«Ut av denne restauranten.»

«Har du tenkt å forklare meg hvorfor?»

«Vi liker ikke fremmede.»

«Ikke jeg heller,» sa Reacher. «Men jeg er nødt til å spise et eller annet sted. Ellers blir jeg like herjet og mager som dere.»

«Artigper.»

«Jeg sier det bare som det er,» sa Reacher. Han la underarmene på bordet. Han var femten kilo tyngre og ti centimeter høyere enn 17

den største fyren, og desto mer i forhold til de tre andre. Og han var villig til å vedde på at han var litt mer erfaren og hadde litt mindre hemninger enn noen av dem. Eller alle fire til sammen. Men når alt kom til alt, var det hans hundre og femten kilo mot deres samlede vekt på fire hundre og femti. Ikke gode odds. Men Reacher hatet å trekke seg.

Fyren som sto, sa: «Vi vil ikke ha deg her.»

Reacher sa: «Jeg tror du forveksler meg med en som bryr seg om hva du mener.»

«Du får ikke servering her.»

«Ikke det?»

«Ikke snakk om.»

«Du kunne jo bestille for meg.»

«Og så?»

«Så kunne jeg spise lunsjen din.»

«Artigper,» sa fyren igjen. «Nå må du gå.»

«Hvorfor det?»

«Bare gå med en gang.»

Reacher spurte: «Hva heter dere?»

«Det trenger ikke du å vite. Og nå må du gå.»

«Hvis du vil at jeg skal gå, så vil jeg høre det fra eieren. Ikke fra deg.»

«Det kan ordnes.»

Fyren som sto, nikket til en av karene som satt, og vedkommende skrapte stolen bakover over flisene, reiste seg og satte kursen mot kjøkkenet. Et langt minutt senere kom han ut igjen sammen med en mann som var iført et flekkete forkle. Mannen med forkleet tørket hendene på et oppvaskhåndkle og virket verken bekymret eller urolig. Han kom bort til Reachers bord og sa: «Jeg vil at du skal forlate restauranten min.»

«Hvorfor det?» spurte Reacher.

«Jeg trenger ikke å gi deg noen grunn for det.»

«Er du eieren?»

«Ja, det er jeg.»

Reacher sa: «Jeg skal gå når jeg har fått meg en kaffekopp.»

«Du skal gå nå.»

«Svart, uten sukker.»

«Jeg vil ikke ha noe trøbbel.»

18

«Du har allerede trøbbel. Hvis jeg får en kopp kaffe, så skal jeg gå ut herfra. Hvis jeg ikke får en kopp kaffe, så kan disse karene prøve å kaste meg ut, og da kommer du til å bruke resten av dagen på å tørke opp blod fra gulvet og hele morgendagen på å handle inn nye stoler og bord.»

Fyren med forkleet sa ingenting.

Reacher sa: «Svart, uten sukker.»

Fyren med forkleet ble stående musestille en lang stund, men så satte han kursen tilbake til kjøkkenet. Et minutt senere kom serveringsdamen ut med en kopp som balanserte på en skål. Hun bar den gjennom rommet og satte den foran Reacher, så hardt at noe av innholdet skvulpet ut av koppen og ned på skålen.

«Vær så god,» sa hun.

Reacher løftet koppen og tørket av bunnen mot skjorteermet.

Han satte koppen på bordet og tømte innholdet i skålen oppi den.

Han satte koppen tilbake på skålen og stilte den foran seg. Deretter løftet han den igjen og tok en liten slurk.

Ikke verst, tenkte han. Litt svak, litt innkokt, men i bunn og grunn var det et tålig bra kommersielt produkt. Bedre enn dinere flest, verre enn de fleste franchisestedene. Akkurat midt på treet. Koppen var et porselensmonster med en kant som var omtrent en centimeter tykk. Innholdet ble avkjølt for fort. For bred, for grunn, for mye masse. Reacher var ingen stor fan av tynn porselen, men han mente at en beholder burde være tilpasset det den skulle inneholde.

De fire karene flokket seg fortsatt rundt ham. Nå var det to som satt, og to som sto. Reacher ignorerte dem og drakk, først langsomt, deretter raskere etter hvert som kaffen ble kaldere. Han tømte koppen og satte den fra seg på skålen. Han skjøv den unna, langsomt og forsiktig, helt til den sto nøyaktig midt på bordet. Deretter flyttet han kjapt venstrearmen og tok seg til lommen. De fire karene skvatt. Reacher fant fram en dollarseddel, klemte den flat og la den under skålen.

«Nå kan vi gå,» sa han.

Fyren som sto øverst ved bordet, flyttet seg unna. Reacher skrapte stolen bakover og reiste seg. Elleve gjester fulgte med mens han gjorde det. Han skjøv stolen pent tilbake på plass, gikk rundt enden av bordet og satte kurs mot døren. Han merket at de fire karene var bak ham. Han hørte støvlene deres mot flisgulvet. De gikk på 19

rekke og trålte seg fram mellom bordene, forbi skiltet og kassen.

Rommet var stille.

Reacher skjøv opp døren og gikk ut på gaten. Luften var kjølig, men sola var framme. Fortauet var av betongheller, støpte firkanter på to og en halv ganger to og en halv meter. Firkantene var adskilt av tre centimeter brede ekspansjonsskjøter. Skjøtene var fylt med en svart blanding.

Reacher svingte til venstre og tok fire skritt før han hadde passert den parkerte pickupen. Så stoppet han og snudde seg, med ettermiddagssola bak seg. De fire karene hadde stilt seg opp foran ham, med sola i øynene. Fyren som hadde stått øverst ved bordet sa: «Nå må du komme deg ut.»

Reacher sa: «Jeg er ute.»

«Ut av byen.»

Reacher sa ingenting.

Fyren sa: «Ta til venstre, og da er Main Street fire kvartaler lenger oppe. Når du kommer dit, tar du enten til høyre eller venstre, vestover eller østover. Det er det samme for oss. Så lenge du går.»

Reacher spurte: «Holder dere på sånn ennå?»

«Hva da?»

«Med å jage folk ut av byen.»

«Det kan du vedde på.»

«Kan du forklare meg hvorfor dere gjør det?»

«Vi trenger ikke å forklare deg hvorfor vi gjør det.»

Reacher sa: «Jeg har nettopp kommet hit.»

«Og så?»

«Derfor har jeg tenkt å bli værende.»

Fyren i enden av rekken skjøv de opprullede skjorteermene opp over albuene og tok ett skritt fram. Brukket nese, manglende tenner. Reacher kikket på håndleddene hans. Bredden på håndleddene var den eneste sikre indikatoren på hvor sterk en person var. På denne fyren var de bredere enn en langstilket rose, smalere enn en to ganger fire tommers planke. Nærmere planken enn rosen.

Reacher sa: «Dere har valgt feil mann å hakke på.»

Fyren som hadde stått for pratingen, sa: «Sier du det?»

Reacher nikket. «Jeg må advare dere. Det lovet jeg moren min for lenge siden. Hun sa at jeg måtte gi folk en sjanse til å trekke seg unna.»

20

«Er du en mammadalt?»

«Hun likte at ting gikk rettferdig for seg.»

«Det er fire av oss. Én av deg.»

Reachers hender hang langs siden, avslappede, litt krummede.

Føttene var adskilte, og plantet trygt i bakken. Han kjente den harde betongen gjennom skosålene. Den var mønstret. Den hadde blitt børstet med en feiekost rett før den tørket for ti år siden. Han foldet fingrene på venstre hånd flatt mot håndflaten. Han løftet hånden, veldig langsomt. Han holdt den på høyde med skulderen, og med håndflaten ut. De fire karene stirret på den. Måten fingrene var foldet på, fikk dem til å tro at han gjemte noe der. Men hva?

Han knipset opp fingrene. Ingenting. I den samme brøkdelen av et sekund flyttet han seg sidelengs og løftet høyre knyttneve som i krampe og traff fyren som hadde tatt et skritt fram, med en kolossal uppercut mot haken. Fyren hadde pustet gjennom munnen fordi nesen var brukket, og det massive sammenstøtet slo kjeven igjen og løftet ham opp fra bakken og slapp ham ned igjen i en vertikal haug på fortauet. Som om noen hadde skåret over trådene på en marionett. Han var bevisstløs før han var halvveis nede.

«Nå er det bare tre igjen av dere,» sa Reacher. «Og fortsatt én av meg.»

De var ikke helt amatører. De reagerte ganske godt og ganske kjapt. De hoppet bakover og unna hverandre i en stor, defensiv halvsirkel og krøket seg sammen med knyttede never.

Reacher sa: «Dere kan fortsatt trekke dere unna.»

Fyren som hadde stått for pratingen, sa: «Jeg tror ikke det.»

«Dere er ikke gode nok.»

«Du hadde flaks.»

«Sånt påstår bare en tulling.»

«Det skjer ikke to ganger.»

Reacher sa ingenting.

Fyren sa: «Kom deg ut av byen. Du kan ikke ta oss, tre mot én.»

«Bare prøv.»

«Det går ikke. Ikke nå.»

Reacher nikket. «Kanskje du har rett. Kanskje en av dere holder seg på beina lenge nok til å ta meg.»

«Det kan du stole på.»

«Men spørsmålet du bør stille deg, er: Hvem av dere blir det?

21

Akkurat nå har du ingen anelse om det. En av dere kommer til å kjøre de tre andre til sykehuset for et opphold på seks måneder.

Er det så viktig å få meg ut av byen at dere gjør det med så dårlige odds?»

Ingen sa noe. Uavgjort. Reacher gikk gjennom sine neste trekk.

Et spark med høyre fot mot skrittet på fyren til venstre, deretter spinne rundt og sette en albue i hodet på fyren i midten, dukke under det uunngåelige svingslaget fra fyren på høyre side, la ham fullføre svingen og så gi ham en albue i nyren. En, to, tre, ikke noe stort problem. Kanskje litt opprydning etterpå, litt mer føtter og albuer.

Det vanskeligste ville være å begrense skadeomfanget. Her måtte det vises selvbeherskelse. Det var alltid klokest å holde seg på den riktige siden av linjen, nærmere bråk enn drap.

Tablået hadde frosset. Reacher sto oppreist og avslappet, tre karer sto sammenkrøket, én lå utstrakt på bakken, han pustet, men han blødde og rørte ikke på seg. I det fjerne, bak de tre karene, kunne Reacher se folk som var ute i lovlig ærend på fortauet. Han så personbiler og lastebiler som kjørte langsomt gjennom gatene, stoppet ved kryssene og fortsatte.

Men én spesiell bil suste rett over et kryss og kom i hans retning.

En Crown Victoria, i hvitt og gull, svarte støtfangere foran, lys på taket, antenner på bagasjeromslokket. Et skilt på døren, som det sto DPD på. Despair Police Department. En tykkfallen politimann i lys jakke var synlig gjennom frontruten.

«Bak dere,» sa Reacher. «Kavaleriet er her.» Men han rørte ikke på seg. Og han holdt blikket festet på de tre karene. At politiet hadde kommet, trengte nødvendigvis ikke å bety noe som helst. Ikke ennå. De tre karene virket gale nok til å gå rett fra å få en verbal advarsel til å bli anklaget for overfall. Kanskje hadde de allerede så mange at de tenkte at én fra eller til ikke gjorde noen forskjell.

Småbyer. Etter Reachers erfaring var det alltid noen gærninger der.

Crown Vicen bremset hardt i rennesteinen. Døren svingte opp.

Sjåføren tok med seg en hagle fra et hylster mellom setene. Han kom ut. Pumpet haglen og holdt den diagonalt over brystet. Han var svær. Hvit, kanskje førti år. Svart hår. Bred nakke. Lys jakke, brune bukser, svarte sko, et merke i pannen fra en Smokey the Bear-hatt som nå sannsynligvis lå på passasjersetet. Han stilte seg bak de tre karene og så seg rundt. Studerte scenen. Ikke akkurat kjernefysikk, 22

tenkte Reacher. Tre karer som omringer en fjerde? Vi snakker ikke akkurat om været her.

Politimannen sa: «Trekk dere unna.» Dyp stemme. Autoritet. De tre karene tok et skritt bakover. Politimannen tok et skritt fram. De byttet plass. Nå sto de tre karene bak politimannen. Politimannen flyttet på haglen. Pekte den rett mot brystet på Reacher.

«Du er arrestert,» sa han.

5

Reacher sto helt stille og spurte: «Anklaget for hva?»

Politimannen sa: «Jeg finner sikkert på noe.» Han holdt haglen i den ene hånden og brukte den andre til å ta ut håndjern fra holderen på beltet. Han holdt dem i håndflaten, og en av karene bak ham gikk fram og tok dem fra ham og fortsatte rundt ryggen på Reacher.

«Legg armene på ryggen,» sa politimannen.

«Er disse karene edfestet som assistenter?» spurte Reacher.

«Angår det deg?»

«Nei. Men det burde angå dem. Hvis de legger hånd på meg uten god grunn, kan de ende opp med brukne armer.»

«Alle er edfestet som assistenter,» sa politimannen. «Og spesielt ham som du akkurat har slått ned.»

Han la begge hendene på haglen.

«Selvforsvar,» sa Reacher.

«Spar det til dommeren,» sa politimannen.

Fyren bak Reacher dro armene hans bakover og satte håndjern rundt håndleddene. Fyren som hadde stått for all pratingen, åpnet bakdøren på patruljebilen og sto der og holdt den opp som en hotellportier som holdt opp en taxidør.

«Sett deg inn i bilen,» sa politimannen.

Reacher sto stille og vurderte valgene sine. Det tok ikke lang tid.

Han hadde ingen valg. Han hadde på seg håndjern. Han hadde en fyr omtrent en meter bak seg. Han hadde en politimann omtrent tre meter foran seg. Og to andre fyrer en meter bak politimannen.

Haglen var en slags Mossberg. Han kjente ikke igjen modellen, men han hadde respekt for varemerket.

«Inn i bilen,» sa politimannen.

Reacher beveget seg framover, svingte rundt den åpne døren og kom seg inn med enden først. Setet var trukket med kraftig vinyl, og 24

han gled lett bortover det. Gulvet var dekket med nuppete gummi.

Sikkerhetsskjermen var av gjennomsiktig, skuddsikker plast. Seteputen var kort. Ukomfortabel, siden han hadde hendene lenket på ryggen. Han spredte beina, det ene på venstre side, det andre på høyre. Han gikk ut fra at han kom til å bli kastet rundt.

Politimannen satte seg inn foran. Fjæringen ga etter under vekten hans. Han stakk Mossbergen tilbake i hylsteret. Slamret igjen døren, satte giret i Drive og tråkket på gasspedalen. Så bråbremset fyren for et stoppskilt, og Reacher ble slengt framover. Han vred seg i fallet og traff plastskjermen med skulderen. Politimannen gjentok prosedyren i neste kryss. Og neste. Men det var helt greit for Reacher. Det måtte man regne med. Han hadde gjort det samme i sin tid, den gangen han var fyren i forsetet, og noen andre satt i baksetet. Og det var en liten by. Det ville ikke være langt til politistasjonen, uansett hvor den var.

Politistasjonen lå fire kvartaler vest og to kvartaler sør for restauranten. Den holdt hus i enda en pregløs mursteinsbygning i en gate som var bred nok til at politimannen kunne parkere bilen diagonalt med snuten mot fortauskanten. Det sto en bil til der. Det var det hele. Liten by, liten politistasjon. Bygningen hadde to etasjer. Politiet hadde første. Byretten holdt til oppe. Reacher gjettet på at det var celler i kjelleren. Turen inn til skranken forløp uten videre hendelser. Han laget ikke trøbbel. Ingen vits i det. Ingenting å vinne på å være på flukt til fots i en by hvor grensen gikk to mil unna i den ene retningen og kanskje mer i den andre. Skranken var bemannet av en konstabel som kunne vært lillebroren til politimannen som hadde arrestert ham. Samme størrelse og kroppsform, samme ansikt, samme hår, litt yngre. Reacher fikk tatt av håndjernene og ga fra seg det han hadde i lommene, og skolissene. Han hadde ikke noe belte. Han ble eskortert ned en vindeltrapp og plassert i en celle på to ganger tre meter med et eldgammelt gitter foran, som sikkert hadde blitt malt femti ganger.

«Advokat?» spurte han.

«Kjenner du noen?» spurte skrankefyren tilbake.

«Det klarer seg med en som er offentlig oppnevnt.»

Skrankefyren nikket, låste gitterdøren og gikk sin vei. Reacher ble sittende der alene. Ellers var celleavdelingen tom. Tre celler på 25

rekke, en smal korridor, ingen vinduer. Hver celle hadde et veggmontert jernbrett til seng og et ståltoalett med en vask bygd inn på toppen av tanken. Innebygde lys var tent bak nettinggriller i taket.

Reacher holdt høyrehånden under kaldt vann i vasken og masserte knokene sine. De var såre, men ikke skadet. Han la seg ned på brisken og lukket øynene.

Velkommen til Despair, tenkte han.

6

Den offentlig oppnevnte forsvareren dukket aldri opp. Reacher døste i to timer før politimannen som hadde arrestert ham, kom klaprende nedover trappen, låste opp cellen og gjorde tegn til at han skulle reise seg.

«Dommeren er klar til å ta imot deg,» sa han.

Reacher gjespet. «Jeg har ikke blitt anklaget for noe ennå. Jeg har ikke truffet advokaten min.»

«Ta det opp med retten,» sa politimannen. «Ikke med meg.»

«Hva slags idiotisk system er det dere har her?»

«Det samme som vi alltid har hatt.»

«Jeg tror jeg blir værende her nede.»

«Jeg kan sende de tre gjenværende kompisene dine på besøk.»

«Du sparer bensin hvis du sender dem rett på sykehuset.»

«Jeg kunne sette på deg håndjern først. Binde deg fast til sengen.»

«Helt alene?»

«Jeg kunne ta med en støtpistol.»

«Bor du her i byen?»

«Hvordan det?»

«Jeg kommer kanskje på besøk en dag.»

«Det tror jeg ikke du vil.»

Politimannen ble stående og vente. Reacher trakk på skuldrene og svingte beina ned på gulvet. Han skjøv seg opp i stående og gikk ut av cellen. Det var vanskelig å gå uten skolisser. I trappen måtte han bøye tærne for at ikke skoene skulle falle av ham. Han subbet forbi skranken og fulgte etter politimannen opp enda en etasje. En flottere trapp. Øverst var det en lukket dobbeltdør av tre. Ved siden sto et skilt på en kort stang med en tung sokkel. Akkurat det samme som restaurantskiltet, bortsett fra at på dette sto det Byrett.

Politimannen åpnet den venstre døren og gikk til siden. Reacher tok et skritt inn i en rettssal. Det var en midtgang og fire rekker 27

med tilskuerplasser. Og en innhegning med rekkverk og et bord for påtalemyndighetene og et bord for forsvaret, begge hadde tre stoler med hjul. Det var en vitneboks og en juryboks og et dommerpodium. Alle møblene og all innredningen var laget av furu, opprinnelig lakkert mørk, og som så hadde blitt enda mørkere av alder og polering. Veggene hadde panel av samme sort i tre fjerdedeler av høyden. Taket og den øverste delen av veggene var kremfarget.

Det hang flagg bak podiet, Old Glory og noe som Reacher gikk ut fra var delstatsflagget til Colorado.

Rommet var tomt. Det ga gjenlyd, og det luktet støv. Politimannen gikk foran ham og åpnet porten til innhegningen. Han pekte Reacher i retning av forsvarets bord. Politimannen satte seg ved påtalemyndighetenes bord. De ventet. Deretter åpnet en lite iøynefallende dør i bakveggen seg, og en mann i dress kom inn. Politimannen spratt opp og sa: «Alle reiser seg.» Reacher ble sittende.

Mannen i dress trampet opp tre trinn og smøg seg inn bak bordet på podiet. Han var omfangsrik og noe over seksti, og hadde alt det hvite håret i behold. Dressen hans var billig og med dårlig snitt.

Han tok opp en penn og rettet på en blokk foran seg. Han kikket på Reacher og sa: «Navn?»

«Jeg har ikke blitt gjort kjent med mine rettigheter,» sa Reacher.

«Du er ikke anklaget for noen forbrytelse,» sa den gamle fyren.

«Dette er ikke en rettssak.»

«Hva er det da?»

«En høring.»

«Om hva da?»

«Det er en administrativ sak, det er det hele. Muligens bare en formalitet. Men jeg er nødt til å stille deg noen spørsmål.»

Reacher sa ingenting.

Fyren spurte: «Navn?»

«Jeg er sikker på at politistasjonen har kopiert passet mitt og vist det til deg.»

«Til protokollen, takk.»

Tonefallet til fyren var nøytralt, og han oppførte seg forholdsvis høflig. Så Reacher trakk på skuldrene og sa: «Jack Reacher. Ingen mellomnavn.»

Fyren skrev det ned. Han fulgte opp med fødselsdato, personnummer og nasjonalitet. Så spurte han: «Adresse?»

28

Reacher sa: «Ingen fast adresse.»

Fyren skrev det ned. Han spurte: «Yrke?»

«Ingenting.» «Årsaken til ditt besøk i Despair?»

«Turisme.»

«Hvordan har du tenkt å forsørge deg selv under oppholdet?»

«Det hadde jeg egentlig ikke tenkt på. Jeg forventet ikke at det skulle bli noe stort problem. Dette er ikke akkurat London eller Paris eller New York City.»

«Vær vennlig og svar på spørsmålet.»

«Jeg har en bankkonto,» sa Reacher.

Fyren skrev det ned. Så snufset han, lot pennen gå over linjene han hadde fylt ut, og stoppet. Han spurte: «Hva var din siste adresse?»

«En APO-boks.»

«APO?» «Army Post Office.»

«Er du krigsveteran?»

«Ja, det er jeg.»

«Hvor lenge tjenestegjorde du?»

«Tretten år.»

«Til?» «Jeg mønstret av for ti år siden.»

«Enhet?»

«Militærpolitiet.»

«Siste grad?»

«Major.»

«Og du har ikke hatt fast adresse siden du forlot Hæren?»

«Nei, det har jeg ikke.»

Fyren satte et tydelig kryssmerke ved en av linjene. Reacher så at pennen beveget seg fire ganger, to ganger i den ene retningen og to ganger i den andre. Så spurte fyren: «Hvor lenge har du vært arbeidsløs?»

«I ti år,» sa Reacher.

«Har du ikke arbeidet siden du forlot Hæren?»

«Egentlig ikke.»

«Kan ikke en tidligere major finne seg arbeid?»

«Denne tidligere majoren ville ikke finne seg arbeid.»

«Og likevel har du en bankkonto?»

29

«Sparepenger,» sa Reacher. «I tillegg til strøjobber.»

Fyren laget enda et stort kryssmerke. To vertikale streker, to horisontale. Så spurte han: «Hvor bodde du i går natt?»

«I Hope,» sa Reacher. «På et motell.»

«Og bagasjen din er fortsatt der?»

«Jeg har ikke bagasje.»

Fyren skrev det ned og satte enda et stort kryssmerke.

«Gikk du hit til fots?» spurte han.

«Ja,» sa Reacher.

«Hvorfor det?»

«Ingen busser, og ingen å sitte på med.»

«Nei, hvorfor kom du hit?»

«Turisme,» gjentok Reacher.

«Hva hadde du hørt om den lille byen vår?»

«Ingenting i det hele tatt.»

«Og likevel bestemte du deg for å besøke oss?» «Øyensynlig.»

«Hvorfor det?»

«Jeg syntes navnet hørtes spennende ut.»

«Det er ikke noen veldig tvingende grunn.»

«Jeg må jo være et eller annet sted. Og takk for den fine velkomsten.»

Fyren satte et fjerde kryssmerke. To vertikale streker, to horisontale. Så førte han pennen nedover listen, langsomt og metodisk, fjorten svar, i tillegg til fire avstikkere til margen for å sette hakene. Han sa: «Jeg beklager, men jeg finner at du har overtrådt en av vedtektene i Despair. Jeg er redd for at du må dra din vei.»

«Dra?» «Fra byen.»

«Hvilken vedtekt?»

«Om løsgjengeri,» sa fyren.

7

Reacher sa: «Har dere en vedtekt om løsgjengeri her?»

Dommeren nikket og sa: «Som de fleste andre byene i Vesten.»

«Jeg har aldri vært ute for det før.»

«Da har du vært veldig heldig.»

«Jeg er ingen løsgjenger.»

«Hjemløs i ti år, arbeidsløs i ti år, du tar buss eller haiker eller går fra sted til sted og utfører tilfeldige småjobber, hva annet ville du kalle deg?»

«Fri,» sa Reacher. «Og heldig.»

Dommeren nikket igjen, og sa: «Jeg er glad for at du ser det fra den lyse siden.»

«Hva med min rett til forsamlingsfrihet?»

«Det er lenge siden Høyesterett bestemte det. Men enhver kommune har rett til å utvise uønskede personer.»

«Er turister uønskede? Hva synes det lokale næringslivet om det?»

«Dette er en stille, gammeldags by. Folk låser ikke dørene sine.

Vi har ikke behov for det. De fleste mistet nøklene for lenge siden, på våre besteforeldres tid.»

«Jeg er ingen tyv.»

«Men vi er heller føre var. Erfaringer fra andre steder viser at arbeidsløse omstreifere alltid har vært et problem.»

«Enn om jeg nekter å dra? Hva er straffen?»

«Tretti dagers fengsel.»

Reacher sa ingenting. Dommeren sa: «Polititjenestemannen vil kjøre deg til bygrensen. Skaffer du deg en jobb og et hjem, skal vi ønske deg velkommen tilbake med åpne armer. Men kom ikke tilbake før du har gjort det.»

Politimannen tok ham med ned igjen og ga ham tilbake kontantene og passet og bankkortet og tannbørsten. Ingenting manglet.

31

Alt var der. Politimannen ga ham skolissene og ventet ved skranken mens han tredde dem gjennom maljene på skoene, strammet dem og knyttet dem. Så la politimannen hånden på geværkolben og sa: «Bil.» Reacher gikk foran ham gjennom lobbyen og ut gjennom gatedøren. Sola hadde gått ned. Det var sent på dagen, sent på året, og det var i ferd med å bli mørkt. Politimannen hadde flyttet patruljebilen. Nå sto den parkert med nesen ut.

«Inn i baksetet,» sa politimannen.

Reacher hørte et fly på himmelen, langt borte i vest. Én motor, og det steg kraftig. En Cessna eller en Beech eller en Piper, lite og ensomt på den store himmelen. Han åpnet bildøren og satte seg inn. Uten håndjern satt han langt mer komfortabelt. Han plasserte seg sidelengs, som han ville gjort i en taxi eller en limousin. Politimannen bøyde seg inn etter ham med den ene hånden på taket og den andre på døren og sa: «Vi mener alvor. Kommer du tilbake, arresterer vi deg, og da må du tilbringe tretti dager i den samme cellen. Så fremt du da ikke ser skrått på oss, så vi blir nødt til å skyte deg for at du gjør motstand.»

«Er du gift?» spurte Reacher.

«Hvordan det?»

«Jeg ville ikke trodd det. Det virker som om du foretrekker å runke.»

Politimannen ble stående stille et langt øyeblikk, før han slo igjen døren og satte seg foran. Han kjørte av gårde nedover gaten, tok en høyresving og fortsatte nordover. Seks kvartaler til Main Street, antok Reacher. Hvis han svinger til venstre og tar meg med videre, mot vest, kan jeg kanskje glemme det. Men hvis han svinger til høyre og tar meg tilbake østover mot Hope, kan jeg kanskje ikke det.

Reacher hatet å snu.

Kontinuerlig framdrift var prinsippet Reacher organiserte livet sitt etter.

Seks kvartaler, seks trafikklys. Ved hvert eneste bremset politimannen forsiktig, satte ned farten og så seg til venstre og til høyre før han rullet framover. Ved Main Street stoppet han helt. Han tenkte.

Så tråkket han på gasspedalen, rullet framover og svingte på rattet.

Til høyre. Østover.

Tilbake til Hope.

8

Reacher så manufakturforretningen og bensinstasjonen og det forlatte motellet og den ubebygde tomten gli forbi, deretter akselererte politimannen til hundre kilometer i timen. Dekkene rumlet mot det grove veidekket, løse småstein slo mot bunnplaten og spratt og hoppet ut mot veiskulderen. Tolv minutter senere satte bilen ned farten og rullet og bremset og stoppet. Politimannen åpnet døren sin, gikk ut, la hånden på pistolskjeftet og åpnet Reachers dør.

«Ut,» sa han.

Reacher skjøv seg ut og kjente Despairs grus under skoene.

Politimannen gjorde en bevegelse med tommelen østover, hvor det var mørkere.

«Den veien,» sa han.

Reacher sto stille.

Politimannen tok pistolen ut av beltet. Det var en ni millimeter Glock, stor og matt i halvmørket. Ingen sikring. Bare en sperre på avtrekkeren, som allerede ble presset inn av politimannens tykke pekefinger.

«Vær så snill,» sa politimannen. «Bare gi meg en unnskyldning.»

Reacher gikk framover, tre skritt. Han så månen stige opp i det fjerne. Han så slutten på Despairs grove grusvei og begynnelsen på Hopes jevne asfalt. Han så den tre centimeter brede grøften mellom dem, fylt med en svart blanding. Bilen hadde stanset med støtfangeren rett over den. Ekspansjonsskjøten. Grensen. Linjen. Reacher trakk på skuldrene og gikk over den. Ett langt skritt, tilbake til Hope.

Politimannen ropte: «Ikke plag oss igjen.»

Reacher svarte ikke. Snudde seg ikke. Han ble bare stående med ansiktet mot øst og lytte mens bilen rygget og snudde og knaste av sted bortover småsteinene. Da lyden ble borte i det fjerne, trakk han på skuldrene igjen og begynte å gå.

33

Han hadde gått mindre enn tjue meter da han så frontlys halvannen kilometer unna, på vei rett mot ham fra Hope. Lysstrålene satt langt fra hverandre, og de spratt høyt opp før de sank langt ned. En stor bil som kjørte fort. Den kom mot ham fra det stadig tettere mørket, og da den var hundre meter fra ham, så han at det var enda en politibil. Enda en Crown Vic, lakkert i svart og hvitt, politifargene, med støtfangere, lys og antenner. Den stoppet rett foran ham, og en lyskaster på siden av frontruten ble slått på og virret urolig rundt og lyste opp og ned på ham to ganger før den slo seg til ro på ansiktet hans og blendet ham. Deretter ble den slått av igjen, og bilen krøp lenger framover, dekkene suste mot den jevne asfalten, og den stoppet igjen med døren på sjåførsiden nøyaktig ved siden av ham. Det var malt et gullskjold på døren, og midt på skjoldet sto det HPD. Hope Police Department. Vinduet ble åpnet med en summing, en hånd kom opp, og taklyset ble slått på inne i bilen. Reacher så en politikvinne bak rattet, kort, blondt hår som ble opplyst av den svake, gule lyspæren over og bak henne.

«Vil du sitte på?» spurte hun.

«Jeg går,» sa Reacher.

«Det er åtte kilometer til byen.»

«Jeg gikk hit, så da klarer jeg nok å gå tilbake også.»

«Det er lettere å kjøre.»

«Det går greit.»

Kvinnen ble taus et øyeblikk. Reacher lyttet til motoren på Crown Vicen. Den summet tålmodig på tomgang. Belter gikk rundt, og en eksospotte tikket mens den ble avkjølt. Så begynte Reacher å gå igjen. Han tok tre skritt og hørte at bilen ble satt i revers, og så var bilen oppe på siden av ham igjen, den kjørte baklengs og holdt følge med ham der han gikk. Vinduet var fortsatt nedrullet. Kvinnen sa: «Ta det nå litt med ro, Zeno.»

Reacher stanset. Sa: «Vet du hvem Zeno var?»

Bilen stanset.

«Zeno fra Kition,» sa kvinnen. «Stoisismens grunnlegger. Jeg sier bare at du må slutte å være så langmodig.»

«Stoikere må være langmodige. Stoisisme handler om å akseptere skjebnen uten spørsmål. Det sa Zeno.»

«Din skjebne er å dra tilbake til Hope. Zeno bryr seg ikke enten du går eller tar bil.»

34

«Hva er du, forresten, filosof eller politi eller drosjesjåfør?»

«Politiet i Despair ringer oss når de dumper noen på linjen. Ren høflighet.»

«Skjer dette ofte?»

«Oftere enn du tror.»

«Og da kommer dere ut hit og plukker oss opp?»

«Vi er her for å hjelpe. Det står det på skiltet.»

Reacher kikket ned på skiltet på bildøren. HPD sto over skriftrullen i midten, mens Å beskytte sto skrevet øverst på våpenskjoldet, og Og hjelpe var lagt til nederst.

«Jeg skjønner,» sa han.

«Sett deg inn.»

«Hvorfor gjør de det?»

«Jeg skal fortelle det hvis du setter deg inn.»

«Har du tenkt å nekte meg å gå?»

«Det er åtte kilometer. Du er så grinete nå at du kommer til å være pottesur når du kommer til byen. Tro meg. Vi har sett det før.

Det er best for alle parter hvis du setter deg inn.»

«Jeg er annerledes. Jeg blir rolig av å gå.»

Kvinnen sa: «Jeg kommer ikke til å be deg, Reacher.»

«Vet du hva jeg heter?»

«Despair-politiet fortalte det. Av ren høflighet.»

«Og som en advarsel?»

«Kanskje. Akkurat nå prøver jeg å finne ut om jeg bør ta dem alvorlig.»

Reacher trakk på skuldrene og la en hånd på håndtaket til bakdøren.

«Foran, din idiot,» sa kvinnen. «Jeg hjelper deg, jeg arresterer deg ikke.»

Dermed gikk Reacher rundt bagasjerommet og åpnet passasjerdøren foran. Setet var innrammet av radiokonsoller og en laptop som sto på et stativ, men plassen var ledig. Ingen hatt. Han klemte seg inn. Ikke mye beinplass, på grunn av sikkerhetsskjermen bak ham. Foran luktet bilen av olje og kaffe og parfyme og varm elektronikk. Laptopskjermen viste et GPS-kart. En liten pil pekte vestover og blinket bortover mot den borterste kanten av et rosa område som var merket Hope kommune. Formen var helt rektangulær, nesten firkantet. En rask og vilkårlig 35

landfordeling, akkurat som delstaten Colorado. Ved siden av den var Despair kommune avmerket som en lyslilla form. Østgrensen matchet Hopes vestlige helt nøyaktig, men så spredte den seg videre utover, som et triangel hvor spissen var skåret av. Den vestlige linjen var dobbelt så lang som den østlige, og den grenset mot en grå tomhet. Land som ikke tilhørte kommunen, tenkte Reacher. Det gikk utløpere fra I-70 og I-25 som passerte gjennom det tomme landskapet og klippet over Despairs nordvestlige hjørne.

Politikvinnen lukket vinduet igjen, strakte hals og kikket bak seg før hun rygget og snudde på veien. Hun var slank under den nystrøkne, lysebrune skjorten. Sikkert under én sekstisju høy, sikkert under femtifem kilo, sikkert under trettifem år gammel. Ingen smykker, ingen giftering. Hun hadde en Motorola-radio på kragen og et høyt gullskilt som var festet med nål over det venstre brystet.

Ifølge skiltet het hun Vaughan. Og ifølge skiltet var hun en veldig dyktig politikvinne. Det virket som om hun hadde vunnet en hel haug med utmerkelser og anbefalinger. Hun var pen, men annerledes enn vanlige kvinner. Hun hadde sett ting de ikke hadde. Det var helt klart. Reacher kjente igjen tegnene. Han hadde tjenestegjort sammen med mange kvinner mens han var i Militærpolitiet.

Han spurte: «Hvorfor ble jeg kastet ut av Despair?»

Kvinnen som het Vaughan, slo av taklyset. Nå ble hun opplyst forfra av de røde instrumentene på dashbordet og det rosa og mørkerøde lyset fra GPS-skjermen og hvite stråler fra frontlysene på biler som kom mot dem.

«Se på deg selv,» sa hun.

«Hva med meg?»

«Hva ser du?»

«En helt vanlig fyr.»

«En fyr i arbeidsklær, veltrent, sterk, sunn og sulten.»

«Og så?»

«Hvor langt kom du?»

«Jeg fikk sett bensinstasjonen og restauranten. Og byretten.»

«Da fikk du ikke med deg hele bildet,» sa Vaughan. Hun kjørte sakte, i omtrent femti kilometer i timen, som om hun hadde mye mer hun skulle ha sagt. Hun hadde én hånd på rattet og albuen på døren. Den andre hånden lå rolig i fanget hennes. Åtte kilome36

ter i femti kilometer i timen kom til å ta ti minutter. Reacher lurte på hva hun hadde å fortelle, som mindre enn ti minutter ikke ville dekke.

Han sa: «Jeg er mer militær enn arbeiderklasse.»

«Militær?»

«Jeg var i Hæren. Militærpolitiet.»

«Når da?»

«For ti år siden.»

«Jobber du nå?»

«Nei.» «Vel, der ser du.»

«Der ser jeg hva?»

«Du var en trussel.»

«Hvordan da?»

«Vest for Despair ligger det største gjenvinningsanlegget for metall i Colorado.»

«Jeg så smogen.»

«Det er ikke noe annet i økonomien til Despair. Metallanlegget er alt de har.»

«En kompaniby,» sa Reacher.

Vaughan nikket bak rattet. «Fyren som eier anlegget, eier hver eneste murstein i hvert eneste hus. Halve befolkningen jobber for ham på heltid. Den andre halvdelen jobber for ham på deltid, når og hvis han har behov for dem. Heltidsfolkene er fornøyde nok.

Deltidsfolkene er mer usikre. De liker ikke konkurranse fra folk utenfra. De liker ikke at folk dukker opp og leter etter tilfeldige jobber og er villige til å jobbe mot mindre betaling.»

«Jeg var ikke villig til å jobbe i det hele tatt.»

«Fortalte du det til dem?»

«De spurte ikke.»

«De ville uansett ikke trodd deg. Kompanibyer er sprø steder. Å måtte stå og vente på et nikk fra formannen hver eneste morgen gjør noe med folk. Det er litt føydalt. Hele stedet er føydalt. Pengene som eieren betaler ut i lønninger, kommer rett tilbake til ham, som husleie. Og som nedbetaling på lån. Han eier banken. Og man slipper heller ikke unna på søndager. Det er én kirke der, og han er predikanten. Vil man ha arbeid, må man vise seg i kirken iblant.»

«Er det rettferdig?»

37

«Han liker å dominere. Han utnytter hva det skal være.»

«Men hvorfor flytter ikke folk?»

«Noen gjør det. Men de som ikke har gjort det, kommer aldri til å gjøre det.»

«Vil ikke denne fyren at det skal komme folk som vil jobbe for mindre lønn?»

«Han foretrekker stabilitet. Han liker de folkene han eier, ikke fremmede. Og det har uansett ikke noe å si hva han betaler. Han får alt tilbake i leieinntekter og overskudd fra butikkene sine.»

«Men hvorfor var de karene så bekymret?»

«Folk bekymrer seg alltid. Kompanibyer er sprø steder.»

«Og byens dommer gjør som de bestemmer?»

«Det må han. Stillingen hans er på valg. Og løsgjengervedtekten er ekte. De fleste byer har den. Vi har den i Hope også. Den er ikke til å komme unna, hvis noen klager.»

«Men det var ingen som klaget i Hope. Jeg overnattet der.»

«Vi er ikke en kompaniby.»

Vaughan satte ned farten. Hopes første bebygde kvartal lå foran dem i det fjerne. Reacher kjente det igjen. En familiedrevet jernvarehandel. Den morgenen hadde en gammel kar satt ut gardintrapper og trillebårer ut på fortauet og laget en utstilling. Nå var butikken stengt og mørk.

Han spurte: «Hvor stor er politistasjonen i Hope?»

Vaughan sa: «Meg og to til og en vaktleder.»

«Har dere assistenter som er edfestet?»

«Fire stykker. Vi bruker dem ikke så ofte. Kanskje til trafikkontroll, hvis det er veiarbeid på gang. Hvordan det?»

«Er de bevæpnet?»

«Nei. I Colorado er assistenter det samme som sivile politifolk.

Hvordan det?»

«Hvor mange assistenter har politiet i Despair?»

«Fire, tror jeg.»

«Jeg traff dem.»

«Og?» «Teoretisk sett, hva ville politiet i Hope gjøre hvis noen dukket opp og kom i krangel med en av assistentene og knekket kjeven hans?»

«Vi ville kastet den tullingen i fengsel, og det fort.»

38

«Hvorfor det?»

«Du vet hvorfor. Nulltoleranse for overfall på politifolk, i tillegg til en plikt til å passe på våre egne, i tillegg til stolthet og selvrespekt.»

«Hva om det var snakk om selvforsvar i saken?»

«Hvis det gjaldt en sivilist mot en sivil politimann, ville vi trenge fantastisk mye rimelig tvil.»

«Ok.» «Du ville følt det samme hvis du var i Militærpolitiet.»

«Det skal være pokker så sikkert.»

«Hvorfor spør du da?»

Reacher svarte ikke med en gang. I stedet sa han: «Jeg er egentlig ingen stoiker. Zeno sa at man skulle akseptere skjebnen passivt.

Sånn er ikke jeg. Jeg er ikke så veldig passiv. Jeg tar alle utfordringer personlig.»

«Så?»

«Jeg liker ikke å bli fortalt hvor jeg kan gå og ikke kan gå.»

«Er du sta?»

«Det irriterer meg bare.»

Vaughan satte ned farten enda mer og kjørte inn til fortauskanten. Hun satte giret i Park og snudde seg i setet.

«Mitt råd?» sa hun. «Kom deg over det og gå videre. Despair er ikke verdt det.»

Reacher sa ingenting.

«Gå og få deg litt mat og et rom for natten,» sa Vaughan. «Jeg er sikker på at du er sulten.»

Reacher nikket.

«Takk for skyssen,» sa han. «Og det var en glede å treffe deg.»

Han åpnet døren og gikk ut på fortauet. Hopes versjon av Main Street het First Street. Han visste at det var en diner et kvartal unna på Second Street. Han hadde spist frokost der. Han begynte å gå mot den mens han hørte Vaughans Crown Vic forsvinne bak seg. Han hørte den siviliserte malingen fra motoren og den myke susingen fra dekkene mot asfalten. Så svingte han rundt et hjørne og hørte den ikke mer.

En time senere satt han fortsatt på dineren. Han hadde spist suppe, biff, pommes frites, bønner, eplepai og iskrem. Nå drakk han kaffe.

39

Brygget smakte bedre her enn på restauranten i Despair. Og den ble servert i et sylinderformet krus. Det var fortsatt for tykt ved kanten, men mye nærmere idealformen.

Han tenkte på Despair og lurte på hvorfor det hadde vært viktigere å få ham ut av byen enn å holde ham der og fengsle ham for overfall på assistenten.