Sofie Sarenbrant
Hvil i fred Oversatt av Lene Stokseth
Sofie Sarenbrant Originalens tittel: Vila i frid Oversatt av Lene Stokseth Copyright © Sofie Sarenbrant 2012 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68778-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Studio Jan de Boer Omslagsfoto: Sarah Treanor/Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Kharma og Kenza
Å være stille er å ikke si noe. Stillhet som kommer utenfra. Å kjenne stillheten er å være stille. Stillhet som stiger fra ditt indre. Den ytre stillheten gjør oss oppmerksomme på den indre pågående ulyden Bare iaktta dette, og den indre stillheten trer stadig sterkere frem fra sentrum av det som er deg. fra yasuragi
søndag 5. februar
1
Med korte skritt gikk hun bortover den bueformede passasjen som var raskeste vei til badet. Blikket gikk til venstre mot den sjakkrutede treveggen, og hun la merke til to plater som var en anelse mørkere enn de andre. Svenskjapaneren Aiko Saitou hadde aldri lagt merke til den avvikende fargenyansen før, selv om hun hadde gått der flere hundre ganger. Det var nesten spøkelsesaktig på Yasuragi Hasseludden så tidlig om morgenen, og hun hørte at skrittene ga gjenlyd der hun gikk helt for seg selv. Betydningen av det japanske ordet yasuragi, indre ro og harmoni, føltes ikke helt dekkende nå som det var så mørkt og folketomt. Spesielt midt på vinteren, da vinduene på den andre siden av gangen stort sett var gjensnødd. Det var ikke mulig å se så mye som et glimt av den svenske skjærgården utenfor. Mørket lå som et teppe over hele Orminge-området. Aiko hastet forbi den stengte Teppanyaki-restauranten og oppfattet i øyekroken at de svarte stoffdraperiene og bambuspinnene beveget seg i vinddraget som den spinkle kroppen hennes måtte ha skapt. Hun tok trappen ned til badevertinnenes personalrom for å skifte. Etter to år som badevertinne var hun vant til å være førstemann på plass etter nattpersonalet, de som åpnet badet og satte på badstuen, slik at den skulle være klar til klokken seks. Hun tok på seg den mørkeblå arbeidsuniformen og knyttet rosetter av båndene på siden av overdelen som gikk 11
rundt hele midjen. Så var hun klar for en ny dag på en av Sveriges mest fredelige og stemningsfulle arbeidsplasser. Det var ikke en eneste gjest å se da Aiko gikk mot det første omkledningsrommet for damer for å forsikre seg om at alt var som det skulle. Det var sjelden hun traff på noen gjest her så tidlig om morgenen, men det skjedde av og til at en og annen tapper sjel tok noen svømmetak før frokost. Det var hennes oppgave å se til at badene var rene og at alt var på plass. Det var ingen krevende jobb, og hun begynte å bli litt lei av arbeidsoppgavene sine. Snart kom hun til å stige i gradene. Det hadde i det minste spasjefen antydet på den årlige personaldagen andre juledag. Det var den eneste dagen i året da spaet var stengt for offentligheten og bare holdt åpent for de ansatte. Da fikk de sjansen til å benytte fasilitetene i anlegget akkurat som de ville. Døren til omkledningsrommet knirket da hun skjøv den opp. Noen hadde sølt fuktighetskrem på en av trebenkene, og hun skyndte seg å tørke bort flekken. Så fortsatte hun forbi avdelingen med speil og hårtørrere. Hun stilte krakkene på en pen rekke, rettet på hårtørrerne og fjernet et vissent blad fra den ene orkideen før hun gikk videre mot selve badet. Hver gang hun gikk inn dit, ble hun minnet om den første arbeidsdagen, da hun gled på de glatte steinene og slo hoften. Steingulvet var vakkert og deilig å gå på, men akk, så forrædersk. Spesielt når det var fullt av sjampo og såpe, som var mer en regel enn et unntak. Nå tok hun seg vant over de store, grå steinene og visste at hun måtte sikte på de ru fugene for å unngå å gli. Baderommet var fuktig og varmt, og den velkjente duften av aloe vera hadde som alltid en beroligende virkning på henne. En trebøtte hadde falt i gulvet, og hun satte den opp igjen på krakken der den skulle stå. Hun kontrollerte at det var mer sjampo, balsam og såpe igjen i alle beholderne som nå var låst fast i steinplaten. Gjestene klarte ikke engang å la være å stjele med seg såpe hjem. Nå måtte små12
tyvene nøye seg med de hvite håndklærne, siden yukataen, bomullskåpen, inngikk i prisen. Før hun gikk videre ut mot bassenget, forbi den vinrøde gardinen som skjermet for inngangen til damene, kikket hun inn i badstuen, der alt så ut til å være som det skulle. Ute ved bassenget var det stille og fredelig. Ingen gjester å se. Hun lot blikket gli over de grå, avskallede betongveggene da hun gikk langs kortsiden av det store bassenget. Her var det lettere å puste fordi det var romsligere og høyere under taket enn i dusjrommet. Vannet i bassenget lå helt stille, og de hvite risveggene ble speilet på overflaten. Da hun hadde fått overblikk over hele anlegget, slo det henne hvor gjennomtenkt innredningen var. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Den japanske arkitekten Yoji Kasajima, som tegnet anlegget for LO i 1970-årene, hadde naturligvis ingen anelse om at stedet etter hvert ville bli omgjort til et storslått spa. For det var virkelig vakkert og spesielt. Rislende vann og klassisk musikk ble vevd sammen i en harmonisk enhet, og Aiko kjente pulsen synke til et behagelig nivå. Hun lurte på om hun kanskje burde minne sjefen på den eventuelle forfremmelsen. Den japanske bakgrunnen hennes kunne neppe være noen ulempe. Aiko begynte å legge opp en strategi og var fullt konsentrert om tankene på karrieren da hun gikk inn for å sjekke hvordan det så ut i badet til kvinnene, der alt var stille. Selv om hun var distrahert, merket hun straks at det var noe som ikke stemte da hun kom inn i rommet, der det ikke var tillatt å snakke med hverandre. Det våte gulvet vitnet om at noen måtte ha vasket seg i løpet av morgenen. Så rart, tenkte hun. Hun hadde jo ikke sett noen i badet. Dette dusjrommet, med de duse fargene og to varme kilder, var like vakkert som det andre hun nettopp hadde vært i. Det eneste som forstyrret det fredelige inntrykket, var en oransje Urban-stol fra Ikea, ellers gikk innredningen i en jevn gråskala. Hun snurret rundt og måtte kvele et skrik da hun 13
så en kvinne ligge naken i den varme kilden innerst inne i hjørnet. Kvinnen hadde lagt yukataen sin over pannen og øynene. Det var meningen at man skulle ha et svalt håndkle på hodet, ikke selve bomullskåpen, men folk fant ofte egne løsninger. Kvinnens hode lå avslappet mot en stein, og det ildrøde håret hvilte mot den kanten som vendte mot herrenes bad. Varmen fra ventilasjonsviften fra badstuen dampet ut over den varme kilden der kvinnen lå, og Aiko så misunnelig på henne. Det virket så avslappende! Nå som det var kuldegrader og snøvær ute, lengtet hun også etter å krype ned i varmen og koble bort hverdagen for en liten stund. Det er bare de som har godt med penger som kan ligge sånn og late seg, tenkte hun misunnelig, men skammet seg i samme sekund. Det var jo takket være dem hun hadde en jobb å gå til. Det var først en time senere, da Aiko gikk gjennom det stille badet en gang til, at hun forsto at noe var galt. Hun var på vei for å tømme den flettede rottingkurven med brukte håndklær da hun stanset opp. I den varme kilden lengst borte lå den rødhårede kvinnen akkurat som før. Den eneste forandringen var at yukataen hadde glidd litt lenger ned over ansiktet. Aiko forsto ikke hvorfor hun lå der ennå. Ingen burde orke å ligge i førti grader varmt vann i over en time. Kanskje kvinnen er syk, tenkte hun. Aiko sto fortsatt og betraktet kvinnen da to andre gjester kom inn i rommet og gikk rett ned i den varme kilden ved siden av. Mens kvinnene badet, rettet Aiko på noen bøtter som sto der. Noe sa henne at det var best å være alene i rommet når hun skulle henvende seg til den hvilende gjesten og spørre henne om hun hadde det bra. Da kvinnene steg opp fra vannet, tok på seg de svarte badedraktene og forsvant ut mot bassengområdet, dristet hun seg bort til den nakne kvinnen helt inne i hjørnet. Svetten perlet under hårfestet ved tanken på at gjesten kunne være dårlig. «Unnskyld at jeg forstyrrer …,» begynte hun nølende. Som fryktet fikk hun ingen reaksjon. Hun bøyde seg ned og prikket kvinnen på skulderen. 14
Aiko håpet inderlig at ingen skulle komme inn akkurat nå. Det så neppe bra ut at en fra personalet forstyrret en badende gjest. Hun trykket fingeren forsiktig mot kvinnens skulder. Det var som å ta på et dødt menneske.