Issuu

Emma M. Garlant

HUND

Alt du må vite om din beste venn

Foto: Forfatterens kursdeltagere og følgere på sosiale medier

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-73646-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds, Cappelen Damm AS Forfatterfoto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss Foto: Se bilderettigheter Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2022, Latvia Satt i Ideal Sans 10,3 pkt og trykket på 130 g G-Print 1,02 papir. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord .................................... .....................................

1. Hunden .................................................................

2. Forstå hunden .................... ...... ...............................

3. Forholdet mellom hund og mennesker .......................

4. Hundens velferd................. .....................................

5. Aktivisering ....................... .....................................

6. Godbiter ................................................................

7. Hundeoppdragelsens historie.......................... .......... 105 8. Hvordan hunden lærer ........ ................. .................... 111 9. Belønningsbaserte metoder ...................................... 125 10. Belønningsbaserte metoder steg for steg .................... 135 11. Atferdsproblemer – hva og hvorfor ......................... ... 169 12. Behandling av atferdsproblemer ................................ 181 13. Behandling av atferdsproblemer i praksis .................... 193 14. Fryktfri håndtering ................................................... 221 15. Familiehunden ................... ..................................... 233 16. Andre hunder .................... ..... ................................ 241 17. Vær grei ................................................................. 259 Kilder ..................................... ..................................... 261 Bilderettigheter ....................... ..................................... 264

Forord Hunder er fantastiske. Spør hvem som helst hvilket dyr du tenker på når du sier «menneskets beste venn», og de fleste, hvis ikke alle, vil svare «hunden». Også de som ikke liker hunder! Det er ikke uten grunn at dette uttrykket er så innarbeidet i språket vårt. Hunder har i titusenvis av år vært ved vår side, og de hjelper oss med alt fra å finne bortkomne turgåere i fjellet til å bekjempe ensomhet. Mange er vel enige i at et samfunn uten hund er utenkelig. Og personlig mener jeg at et liv uten hund er utenkelig. Faktisk ville livet mitt vært helt annerledes i dag hvis det ikke var for dette enestående dyret. Jeg fikk min første hund som niåring, og etter det ble jeg veldig opptatt av hunder, men det var ikke før jeg var i midten av tyveårene, at jeg ble spesielt interessert i atferd. Det var da jeg fikk en border collie som slet med frykt for folk, og jeg innså at min erfaringsbaserte kompetanse kom til kort. Det ene førte til det andre, jeg ble hundetrener, og noen år etter hadde jeg en mastergrad fra universitetet og kunne kalle meg atferdsbiolog. Ja, og hadde det ikke vært for hunder, ville jeg nok aldri ha blitt gründer for egen bedrift og nå skrevet min andre bok. På toppen av det hele så er det gjennom en hund eller et eller annet hundekurs at jeg har møtt majoriteten av menneskene i livet mitt. Sa jeg at hunder er fantastiske? Denne boka har jeg skrevet til ære for hunden og som hjelp til deg. Du får kunnskap om alt fra hundens opprinnelse til hundeoppdragelse, og mengder av praktiske råd som er nyttige i livet med menneskets beste venn. Her er mine fire hunder, fra venstre border collien Kos, pyreneerhunden Fri, foxterrieren Sol og whippeten Lek.

1. Hunden På verdensbasis finnes det anslagsvis over 800 millioner hunder, og de finnes på alle verdens kontinenter bortsett fra Antarktis. Hunder får stadig flere roller i menneskets liv, og tallet på familiehunder er stigende. Hvordan skjedde dette?

Hundens opprinnelse Hundens opprinnelse er det mye tvil knyttet til. Forskerne var sikrere for noen år siden, men med nye funn og bedre analyseverktøy har det meste blitt svært usikkert. Det eneste det er fullstendig enighet om, er at hunden er det aller første dyret som ble domestisert. Domestisering er det som skjer når en art blir genetisk tilpasset livet blant mennesker. Domestiserte dyr har redusert frykt for mennesker og større tilbøyelighet til å samhandle med oss sammenlignet med deres ville forfedre. Selv om vi kaller domestiserte dyr for tamdyr, for eksempel tamhund, så er temming noe annet. Det er når vi venner et mer eller mindre vilt dyr til å omgås mennesker. Tamheten er da begrenset til det bestemte individet, det ligger ikke i genene, og kan følgelig ikke videreføres til neste generasjon. Vi har i dag mange arter som er mer eller mindre domestiserte, deriblant katter, kaniner, hamstere, geiter og sauer. Hunden er altså det første dyret dette skjedde med.

Det er også enighet om at hunden stammer fra ulven, men i motsetning til hva som er alminnelig å tro, så er sannsynligvis ikke dagens gråulv en direkte stamfar til hunden. Ifølge forskning stammer begge dyrene fra en utryddet ulv som levde for 25 000–50 000 år siden. Herfra blir alt usikkert. Når startet domestiseringsprosessen? Hvor startet den? Hvordan startet den? Det eldste sikre funnet av en domestisert hund kommer fra en grav med restene etter en mann, kvinne – og en hund. Denne graven ble funnet i 1914 i Tyskland, og den dateres tilbake til paleolittisk tid, for rundt 15 000 år siden. Derfor er alle enige i at hundens domestisering må ha begynt for minst 15 000 år siden, lenge før jordbrukssamfunnet så dagens lys, mens vi alle var jegere og samlere. Men det skjedde helt sikkert atskillig tidligere. Det har blitt funnet hundelignende fossiler som kan dateres tilbake så langt som for 35 000 år siden. Nyere analyser tyder på at det eksisterte hunder for 40 000 år siden. Mens noen mener domestiseringsprosessen kan ha startet for så mye som 135 000 år siden. Hvor domestiseringsprosessen startet, er like usikkert som når den startet. Forskningsfunn har pekt på både Europa, Øst-Asia, SentralAsia og Midtøsten. Det er også sannsynlig at det har skjedd flere steder. Hvordan domestiseringen startet, er også hyppig diskutert blant forskerne. Det finnes flere antagelser, og to er rådende: Den ene går ut på at vi fanget ulveunger, som vi fostret opp og gjorde tamme. Vi sørget for at de som kunne leve i harmoni med mennesker, ble tilstrekkelig fôret, slik at de ble avhengige av oss og holdt seg i nærheten. På den måten sørget vi for at de ikke paret seg med de ville ulvene, og dermed var domestiseringen i gang. Ulvene ble gradvis mer avhengige av mennesker og formet av livet blant dem. Denne antagelsen er i tråd med hvordan andre arter har blitt domestisert. Den andre antagelsen har fått betydelig oppmerksomhet de siste årene. Den går ut på at ulven domestiserte seg selv. Man ser 8

for seg at en gruppe ulver som var mindre redd for mennesker enn andre ulver, begynte å leve nærmere og nærmere oss, fordi de greide å nyttiggjøre seg av vårt avfall. Fordi de som var minst redde for mennesker og dermed turte å leve nærmest oss, fikk mest mat, var det også de som fikk flest levedyktige avkom, og dermed var domestiseringen i gang. På et eller annet tidspunkt så også vi nytteverdien av å ha disse ulvene hengende rundt oss, og vi begynte å ta dem med på jakt. Det finnes gode argumenter for begge hypotesene, men flertallet av forskerne mener nok at den første antagelsen er mest sannsynlig, deriblant den kjente ulveforskeren L. David Mech. Hans hovedargument er at dagens ulver er så lite interessert i å ha noe med oss å gjøre, at det virker usannsynlig at det noensinne har vært ulver som har valgt å leve sammen med oss.

Forskjeller mellom hund og ulv Hva som skjedde for titusenvis av år siden, er det vanskelig å få klare svar på. Det som er her og nå, er det betraktelig enklere å forske på. Blant annet hva som skiller dagens ulv og hund. Ved å se på forskjellene mellom dem, får vi kunnskap om hva som har skjedd med hunden siden disse dyrene skilte lag, altså hvordan domestisering har formet hunden. At det har skjedd ting med utseendet, er åpenbart. Svært få hunder ligner på ulver. Men også hundens atferd har endret seg ganske dramatisk gjennom domestisering. Ulv og hund er to forskjellige dyr.

Frittlevende hunder Når forskerne observerer hundens naturlige atferd, studerer de vanligvis det vi kaller frittlevende hunder. Frittlevende hunder er hunder som lever blant eller i nærheten av mennesker, men tar 9

i varierende grad vare på seg selv, enten fordi de ikke har noen eier eller fordi de lever i en kultur der det er tradisjon å la hunden vandre fritt. Det mange kjenner som «gatehunder» eller «løshunder» tilhører gruppen frittlevende. I Norge har vi ingen hunder som lever fritt, men faktisk er flesteparten av verdens hunder frittlevende, de færreste har et hjem slik dine og mine har. Det er estimert at mellom 70 og 80 prosent av verdens hunder er frittlevende. Fordelen med å studere frittlevende hunder er at observasjonene blir så lite påvirket av mennesker som overhodet mulig. Atferden er hele tiden basert på deres egne valg. Det å studere hunder for eksempel i en hundepark er også interessant. Men da er det atferden til hunder i en hundepark vi ser på, som jo blir påvirket av menneskene. Hundene blir plassert sammen, og atferden er ikke lenger basert på egne valg. Hele situasjonen er menneskeskapt, og hundenes atferd blir ikke naturlig i uttrykkets egentlige forstand.

Sosial struktur Forskning viser at ulver lever i stabile flokker, og en ulveflokk består gjerne av en liten kjernefamilie: mor, far og ungene deres. Ungene kan være både årets unger og eldre unger som enda ikke har lagt ut på egen hånd. Det finnes større flokker, men også disse dyrene er som regel i slekt, unntatt foreldredyrene. Ensomme ulver er vanligvis ulver som har forlatt flokken og er ute for å finne seg en make å lage ny flokk med. Hunder lever ikke i stabile flokker. I stedet lever de i små grupper, typisk av to til fem individer som ikke er i slekt med hverandre. Hundene bare finner hverandre og velger å leve sammen. Gruppene er lite sammensveiset, og til stadighet vil hunder både slutte seg til og forlate gruppen.

Reproduksjon Ulver er monogame. De danner par som holder sammen helt til den ene dør. Som regel er det kun ett ynglende par i hver flokk. Ulvetispene har løpetid én gang i året. Hunder danner ikke varige par, alle tispene i gruppen parer seg, og en tispe kan pare seg med flere hanner i løpet av en løpetid. Hundetispene har normalt løpetid to ganger i året.

Ungepleie Hos ulver tar hele flokken vare på ungene: mor, far og eventuelt eldre unger. Ulver tar vare på ungene sine relativt lenge, til de er cirka syv måneder gamle. Det vil si at valpene blir matet også etter de har sluttet å drikke melk, som er når de er åtte–ti uker gamle. Hos hunder er det som regel kun mor som tar vare på ungene, og det gjør hun i mye kortere tid enn ulvemor. Vanligvis vil hundemor forlate ungene rett etter at de har sluttet å drikke melk, når de er åtte–ti uker gamle. Valpene er enormt sårbare på denne tiden, så dødeligheten blant frittlevende valper er særdeles høy.

Spiseatferd Ulver skaffer mat ved å jakte på andre dyr. Hovedsakelig spiser de hovdyr som elg og rådyr, men også små dyr som gnagere og frosker. De spiser noe bær, men det er ikke en vesentlig del av kosten deres. Hunder er ikke aktive jegere, men lever heller av avfall fra mennesker. Det kan være alt fra brødskalker og slakteavfall til avføring. De spiser det de kommer over.

Forhold til mennesker Det som gjenspeiles i alle forskjellene vi har vært gjennom, er hundens og ulvens forskjellige forhold til mennesker. Ulver samarbeider om både forsvar av territorier, oppfostring av unger og jakt på store byttedyr, og er på ingen måte avhengig av mennesker, tvert om! Mens domestiseringsprosessen har gjort at hunder ikke samarbeider på den måten – og de er svært avhengige av oss. Det gjelder ikke bare de som du og jeg har hjemme i stua, også de frittlevende. De velger å bo nær mennesker, de er avhengige av våre bygninger for ly, og de trenger oss for å få mat. Og som nevnt forlater moren valpene sine mens de fremdeles trenger omsorg, så en stor andel dør hvis ikke mennesker tar vare på dem. For å si det på en annen måte: Hvis mennesket forsvant i morgen, ville antallet hunder ha falt dramatisk, mens antallet ulver ville antagelig ha steget. Du vil utover i boka se enda flere forskjeller mellom ulv og hund. 12

Hunderaser I dag er det verden over omkring 400 hunderaser. En rase er en større gruppe individer innen samme art som er veldig like hverandre. De har karakteristisk utseende og atferd. Det skyldes at de forskjellige individene innen en rase er mer i slekt med hverandre enn de er med andre individer innen arten. For eksempel tilhører rasene golden retriever og dachs arten hund, men mens en golden retriever er veldig lik andre golden retrievere, er han veldig ulik en dachs. Det er fordi en golden retriever er mer i slekt med andre golden retrievere enn med dachser. Og vice versa. Det store antallet raser og den enorme utseendemessige variasjonen mellom dem, gjør at hunder kommer i flere farger og fasonger enn noe annet pattedyr.

Utvikling av raser Utviklingen av hunderaser skjedde i to stadier. Først ble det lagt vekt på atferden, deretter utseendet. Det første stadiet begynte nok på samme tid som da jordbrukssamfunnet startet for omtrent 10 000 år siden. Da ble hunder kategorisert etter atferd. Hvis en hund var flink til å hente skutt vilt, var hunden en retriever. En hund som var i stand til å samle sauer, ble kalt en gjeterhund. Hvis han voktet, var det en vakthund. De som var flinke i jobbene sine, og var greie å ha med å gjøre for menneskene, ble avlet videre på. Utseende betydde nok ikke noe særlig, med mindre det hadde en funksjon i oppgaven de skulle utføre. I dette stadiet ble de rasene vi i dag kaller for gamle raser dannet. Det andre stadiet var starten på dannelsen av de moderne hunderasene. Dette stadiet begynte ikke før på 1800-tallet, i viktoriatidens England. Nå ble det satt veldig fokus på hundens utseende. Hunden skulle ha en viss snutelengde, en viss øyeform, øreform, pelsfarge, kroppshøyde og så videre. Kennelklubber ble 13

dannet, rasestandarder konstruert og utstillinger arrangert. Stadig flere raser oppsto, og det er faktisk i løpet av de siste 200 årene at flertallet av dagens raser har blitt dannet. For eksempel ble golden retriever skilt fra flat-coated retriever og ansett som egen rase i 1895. Eurasier ble krysset frem på 1960-tallet ved å pare chow chow med keeshond og samojed. De forskjellige kennelklubbene verden over, slik som Norsk Kennel Klub her til lands, bestemmer når en hund er en egen rase, mens de respektive raseklubbene bestemmer rasestandarden. En rasestandard gir et idealbilde av dyret, og den inkluderer en detaljert beskrivelse av hvordan en hund av en bestemt rase skal se ut.

Helseproblemer Det skal ikke legges skjul på at mange av dagens raser har helseproblemer, av forskjellige typer og grader. Det er to slike problemer knyttet til dagens hundeavl: Det ene er helseproblemer knyttet til innavl. For å rendyrke det rasespesifikke utseendet blir det som kalles linjeavl praktisert. Dette betyr i praksis systematisk paring av nære slektninger, altså innavl. Det ville ellers ikke vært mulig å få alle individer innen en rase så like som de er, verken utseendemessig eller atferdsmessig. Problemet er at dette fører til at arvelige sykdommer og lidelser blir mer fremtredende, og gir seg utslag i alt fra allergier til skjelettproblemer. Det andre er helseproblemer direkte knyttet til utseendet. Her kan nevnes ekstremt korte ben, bred hodeskalle, lange ører, store og utstående øyne, hudfolder, lang rygg og kort snuteparti. Slike ekstreme trekk gjør i mange tilfeller at hundene lider som en direkte konsekvens av utseendet sitt. Det kan for eksempel være nedsatt bevegelighet, pusteproblemer, smerter og fødselsvansker.

Livsstadier Når alle raser blir vurdert sammen, er gjennomsnittlig levetid 12–13 år. Men dette er påvirket av kroppsstørrelsen; små hunder lever lenger enn store. Hundens liv kan deles i stadier.

Foster (63 dager) Fosterstadiet, tiden tispa er drektig, kalles også den prenatale perioden. Den varer i gjennomsnitt 63 dager.

Valp (0–12 uker) Valpetiden er den mest spesielle tiden i hundens liv, og den kan deles i egne understadier.

Nyfødtperioden (0–13 dager) Valpene blir født helt hjelpeløse. De greier ikke å gå og har minimal evne til å bevege seg. De er både døve og blinde, men har en viss luktesans og berøringssans, som de trenger for å føle seg frem til pattene til moren sin. De har også en viss smakssans. I nyfødtperioden gjør ikke valpene annet enn å sove og drikke melk, og moren bruker all sin tid på å mate valpene samt holde dem varme, rene og beskyttet.

Overgangsperioden (13 dager til 20 dager) Når valpene er nesten to uker gamle, åpner øynene seg. I denne perioden er valpene mer bevegelige, og de kan krabbe rundt i valpekassa. Ørene åpnes litt etter øynene og mer gradvis. De er helt åpne når valpen er om lag fire uker.

Sosialiseringsperioden (3 uker til 12 uker) Når valpene er tre uker gamle, har de nådd sosialiseringsperioden. Nå begynner det virkelig å skje ting. Alle sansene faller på plass, de blir bedre og bedre på å bevege seg, og nå leker valpene sammen. Melketennene er på god vei ut, og de starter å spise fast føde i tillegg til å drikke melk. Etter som dagene går, blir de stadig mer nysgjerrige på livet utenfor valpekassa, og når valpene er rundt fem uker, er det fullt liv i stua. Sosialiseringsperioden har stor betydning for hundens atferdsutvikling, og det valpen erfarer i disse ukene, har enorm innvirkning på den voksne hundens atferd. Derfor må vi sosialisere og miljøtrene valpene. Det som gjør denne perioden så spesiell, er at valpene er mer nysgjerrige enn redde for alt som er ukjent, og tør undersøke fremmede individer, objekter og situasjoner. Bli kjent med dem før frykten trår til. Men etter hvert som dagene går, særlig fra femukersalder, blir valpene gradvis mer tilbakeholdne til alt som er fremmed. Sosialiseringsperioden er over når de først blir mer skremt enn nysgjerrige når de utsettes for noe ukjent, noe som normalt skjer når valpene er om lag tolv uker gamle. Det har lenge blitt rådet til at valpene leveres fra oppdretter når de er åtte uker gamle. Sosialiseringsperiodens varighet gjør at dette tidspunktet er det mest fornuftige. Dermed opplever de den første halvdelen av denne perioden i valpekassa, og den andre halvdelen i det fremtidige hjemmet sitt. På denne tiden slutter valpene å drikke melk av mor, og ofte er mor sliten og lei av å ha valpene hengende rundt seg. På side 175 skriver jeg mer om betydningen av sosialisering og miljøtrening. 18

Unghund (12 uker til 1–2 år) Noen vil si at hunder er valper helt til de er ett år gamle, men strengt tatt er de regnet som unghunder med en gang sosialiseringsperioden er over. Mange møter nye utfordringer i denne perioden. Det er vanlig å oppleve at oppdragelsen blir vanskeligere, som at hunden ikke lenger er så flink til å komme når de roper og at hunden er urolig og masete inne. Det er også i denne perioden at atferdsproblemer kan dukke opp, eller de forverres. For eksempel kan man ha opplevd at den lille valpen var skeptisk til mennesker og rygget unna, men nå utagerer han i stedet. 19

Voksen (fra 1–2 år frem til 7–9 år) Hunden blir av noen ansett som voksen når han er kjønnsmoden, og av andre når han er utvokst. Det varierer mellom hunder når de blir kjønnsmodne, spesielt mellom store og små raser; små raser blir vanligvis kjønnsmodne rundt seksmånedersalder, mens store raser blir kjønnsmodne noe senere. Det varierer også når hunden er ferdig utvokst, igjen mellom små og store raser, der de små er utvokst før de store. Noen er utvokst når de er ett år gamle, andre ikke før de er tre år gamle. Flesteparten opplever at båndet mellom seg og hunden blir tettere nå. Dere kjenner hverandre og har blitt vant til å leve sammen, hunden har fått en mer stabil personlighet, bedre impulskontroll og større evne til å slappe av.

Senior (fra 7–9 år frem til død) Fordi store hunder som regel dør tidligere enn små, blir de også seniorer tidligere. Store hunder regnes som seniorer når de er syv år gamle, og små når de er ni år. Aldring er en normal prosess der funksjonene til kroppen reduseres. Det er derfor vanlig at hunden får grå pels, spesielt rundt snuta og ellers i ansiktet. De blir ofte mindre aktive, får redusert mobilitet, svekket muskelmasse, dårligere syn, hørsel og luktesans. Du kan også oppleve at hunden får dårligere hukommelse og evne til å lære nye ting samt blir lettere stresset.

Sanser Skal man kunne forstå andre dyr, hvorfor de oppfører seg slik de gjør, må man ha en viss kunnskap om dyrets sanser. Forestill deg at du ikke visste at hunden har ekstremt god luktesans. Da ville du synes det var merkelig med alle disse hundene som går med snuta 20

i bakken. Men når vi vet det, ikke bare forstår vi hunden bedre, men vi skjønner at det er noe han har behov for å gjøre. Når vi prater om sanser, er det som regel de såkalte fem klassiske vi mener: synssansen, hørselssansen, luktesansen, smakssansen og berøringssansen. Nesten alle dyr har de fem klassiske sansene. Det som varierer, er hvor gode de er, hvor betydningsfulle de er for dyret.

Forskjeller mellom hunder Fordi hunder har så ekstremt forskjellig utseende, er det klart at sansene vil variere mellom raser. Alle variasjoner i kroppsstørrelse, hodeform, ørelengde og snutelengde vil påvirke hvordan hunden oppfatter verden. Dette er noe som går igjen når vi ser på hundens kommunikasjon.

Synssansen Synssansen til hunder skiller seg fra vår på flere måter.

Mørkesyn og mørkeadaptasjon Mørkesyn er evnen til å se i mørket, og hunder har bedre mørkesyn enn oss. Det kommer av at de har relativt flere sanseceller i øyet som fanger opp lys, og de har noe vi ikke har: tapetum lucidum. Det er et lysreflekterende lag bak netthinnen, som fungerer som et speil. Dette laget gir maksimal utnyttelse av lyset, og dermed kan dyret se bedre i mørke omgivelser. Tapetum lucidum gjør at hundens øyne lyser hvis du for eksempel ser på hunden med hodelykt i mørket. Hunder har altså bedre mørkesyn enn oss, men de har dårligere mørkeadaptasjon. Det vil si at de bruker lenger tid på å venne seg til å se i mørket etter å ha vært i lyset.

Fargesyn Når det gjelder evnen til å se farger, er det vi som kommer best ut. Det vil si at hunder ikke ser like mange farger som oss. Dette kommer av at de har relativt færre sanseceller i øyet som fanger opp farger, og mens vi har tre typer av disse sansecellene, har de to. Det antas derfor at hunden ser forskjellige nyanser av blått og grønt, på linje med en person som er fargeblind.

Synsskarphet Hunder har dårligere synsskarphet enn mennesker. Sagt med andre ord så er de mer nærsynte enn mennesker. Det gjennomsnittsmennesket ser klart når det står 22,5 meter unna, ser hunder klart først når de står 6 meter unna.

Dybdesyn Dybdesyn er evnen til å vurdere avstander og se i 3D. Fordi vi har to øyne, har vi også to typer synsfelt, de kalles monokulært syns23

felt og binokulært synsfelt. Monokulært synsfelt er det området bare det ene øyet ser. Binokulært synsfelt er det området begge øynene ser. Det du ser rett foran deg, ser du binokulært, mens det du ser i sideøyet ditt, ser du monokulært. Det binokulære synsfeltet gir oss dybdesyn. Lukk det ene øyet og ta tak i noe som står foran deg, så ser du at det er vanskeligere å bedømme avstanden med et monokulært synsfelt sammenlignet med binokulært, altså når du har begge øynene åpne. Hvor øynene er plassert, er avgjørende for dybdesynet. Jo kortere avstanden er mellom øynene, jo større blir det binokulære synsfeltet, og dermed blir dybdesynet bedre. Men med kortere avstand mellom øynene, vil også det totale synsfeltet bli mindre. Derfor ser vi at typiske byttedyr har store monokulære synsfelt og desto mindre binokulære. For eksempel sitter øynene til harer langt fra hverandre, så de har nok dårlig dybdesyn. Men til gjengjeld har de store monokulære synsfelt, og kan nesten se rett bak seg uten å snu hodet. For en hare er det viktigere å raskt oppdage noen i horisonten enn å bedømme avstanden – det er bare å pelle seg bort uansett! Mens et rovdyr derimot vil trenge et godt dybdesyn for å greie å fange dyrene. Bare det at en hund greier å fange en frisbee i lufta, tyder på godt dybdesyn. Men fordi øynenes plassering varierer mellom hunder, vil også evnen til dybdesyn variere. Det er derfor vanskelig å sammenligne hundens og menneskets dybdesyn, men vanligvis sier vi at mennesket har best dybdesyn.

Ultrafiolett lys Ultrafiolett lys er en type lys som vi ikke kan se, fordi lyset blokkeres før det treffer netthinnen i øyet. Men det er andre dyr som kan det: reinsdyr, fugler, flaggermus, smågnagere og insekter. Noen forskere mener at også hunder kan se dette lyset, fordi linsene deres slipper inn betydelige mengder UV-lys til netthinnen. Det betyr at de muligens kan se ting som vi ikke kan se. 24