Historien om Vinter-OL Bind 2

Historien om Vinter-OL

Hans Olav Lahlum og Øyvind Tronstad

Historien om Vinter-OL Fra Thorleif Haug til Marit Bjørgen Bind 2 1992–2018

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-74636-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Marius Renberg Forfatterfoto: Hans Olav Lahlum (Agnete Brun) og Øyvind Tronstad (Christine Stokkebryn) Forsidefoto, fra venstre til høyre: Gunda Niemann-Stirnemann (Lionel Cironneau/AP/NTB), Bjørn Dæhlie (Gorm Kallestad/NTB), Kari Traa (Helge Mikalsen/VG/NTB), Kjetil André Aamodt (NTB), Ole Einar Bjørndalen (Erik Berglund/Aftenposten/NTB), Maren Lundby (Cornelius Poppe/NTB), Martin Fourcade (Henrik Schmidt/DPA/NTB) og Marit Bjørgen (NTB) Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2022 Satt i 10,3/13 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Del 4: Historien om Vinter-OL 1992–2002: Globalisering og skandaler XVI. Albertville i Frankrike. 8. februar–23. februar 1992 . . . .

Sovjetunionens oppløsning og Norges opptur . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vegard Ulvang – skikongen fra Finnmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bonnie Blair – Nord-Amerikas mestvinnende vinterolympier . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1992 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 9 40 56 66

XVII. Lillehammer i Norge. 12. februar–27. februar 1994 . . . . 73 . . . . . . . . . . . . 73 . . . . . . . . . . . . 106 . . . . . . . . . . . . 122 . . . . . . . . . . . . 132

«De beste olympiske vinterleker noensinne» . . . . . .

Johann Olav Koss og det store OL-målet . . . . . . . .

Den mystiske skiskytterdronningen Myriam Bédard .

Medaljeoversikt OL 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Asiatisk fremmarsj og russisk nedtur . . . . . .

Bjørn Dæhlie – 1900-tallets største skikonge .

Stålkvinnen Katja Seizinger . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 1998 . . . . . . . . . . . . . .

XVIII. Nagano i Japan. 7. februar–22. februar 1998 . . . . . . . . ................. ................. ................. .................

139 139 164 184 193

XIX. Salt Lake City i USA. 8. februar–24. februar 2002 . . . . . ........... ........... ........... ...........

201 201 230 242 259

Korrupsjon og doping . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Janica Kostelić – et familieprosjekt og en nasjonalhelt Pål Trulsen og curlingfascinasjonen . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 2002 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 5: Historien om Vinter-OL 2006–2018: Fremgangene og tilbakeslaget

Svensk opptur og norsk nedtur . . . . . . . . . . . . . . .

Maya Pedersen – gullvinneren Norge sa nei takk til .

Det norske alpinfenomenet Kjetil André Aamodt . . .

Medaljeoversikt OL 2006 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

XX. Torino i Italia. 10. februar–26. februar 2006 . . . . . . . . . . ............ ............ ............ ............

269 269 298 310 330

XXI. Vancouver i Canada. 12. februar–28. februar 2010 . . . . . ....... ....... ....... .......

341 341 367 389 402

Kanadisk triumftog og norsk renessanse . . . . . . . . . . . . . .

Tidenes svenske skidronning – Charlotte Kalla fra Tärendö OL-helten og hoppjojoen Simon Ammann . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

XXII. Sotsji i Russland. 7. februar–23. februar 2014 . . . . . . . . 411 . . . 411

Tidenes dyreste – og mest skandaløse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ole Einar Bjørndalen – skiskytterkongen, forretningsmannen og fagforeningslederen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nederlands skøytedronning Ireen Wüst . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 2014 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . 446 . . . 485 . . . 498

XXIII. PyeongChang i Sør-Korea. 9. februar–25. februar 2018 Tidenes største norske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Martin Fourcade og de fransk-norske skiskytterduellene . . . . . . . . .

OL-dronningen og foregangskvinnen Marit Bjørgen . . . . . . . . . . . .

Medaljeoversikt OL 2018 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

509 509 544 566 596

Oppsummering og ettertanke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 607 Kilder og utdypende opplysninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 617 Kildeliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 641 Resultatlister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 663

Del 4: Historien om Vinter-OL 1992–2002

Globalisering og skandaler

Tremila for herrer forble for det norske landslaget lenge en traumatisk første langrennsøvelse i Vinter-OL. I 1992 ble forbannelsen ettertrykkelig brutt, og Finnmark fikk samtidig sitt første gull da Vegard Ulvang vant foran Bjørn Dæhlie og Terje Langli. Det innledet en brå norsk opptur i historien om Vinter-OL: Norge gikk fra null gull i 1988 til ni i 1992.

XVI Albertville i Frankrike 8. februar–23. februar 1992

Sovjetunionens oppløsning og Norges opptur Albertville i Frankrike ble av IOC i 1986 tildelt Vinter-OL for 1992.

Ved den siste avstemningen seiret Albertville klart med 51 stemmer, mot 25 for Sofia i Bulgaria og 9 for Falun i Sverige. Lillehammer var med inn i sluttspurten, men kom på fjerdeplass etter å ha fått én stemme mindre enn Falun i nest siste avstemningsrunde. Konkurransen om å bli tildelt Vinter-OL var økende, og hele sju byer meldte interesse. En negativ side av dette var stadig mer gaver og oppmerksomhet fra arrangørene til IOCs medlemmer. De sju søkerbyenes samlede «kampanjekostnader» ble anslått til rundt 350 millioner norske kroner. I kontrast til den tidligere IOC-presidenten Avery Brundage led Juan Antonio Samaranch slett ikke av noen frykt for å slippe markedskreftene inn i OL. Han fikk gjennomført en gradvis avvikling av amatørreglene, som ga store nye muligheter for utøverne, men stadig mer kommersialiserte OL-arrangementer utløste også kritikk. Sommer-OL for 1992 ble i 1986 tildelt Samaranchs hjemby Barcelona. Det ble skumlet mye om en fransk-spansk forståelse og at Albertville fikk Vinter-OL som plaster på såret for at Paris ikke fikk Sommer-OL. Samtidig med tildelingen besluttet IOC at 1992 ble det siste året der Sommer- og Vinter-OL ble arrangert i samme år. De store utgiftene til blant annet TV-selskapene måtte fordeles over flere år. Under lå nok også et håp om at Vinter-OL ville få større oppmerksomhet og større inntekter fra sponsorer og TV-kanaler når det ikke kom i samme år 9

historien om vinter-ol

som et raskt voksende og mye større Sommer-OL. Sommer-OL fikk naturlig nok forkjørsrett til å fortsette fireårssyklusen videre med neste OL i 1996. Omleggingen førte dermed til at det for første gang bare ble to år mellom to Vinter-OL, med et nytt allerede i 1994. Utøvere som var aktive på 1990-tallet, fikk dermed en historisk sjanse med tre OL i løpet av seks år 1992–1998.

Antall øvelser hadde nå økt fra 46 til 57. Freestyle på ski, kortbaneløp på skøyter og skiskyting for kvinner kom inn sammen med to nye langrennsøvelser. Hurtigløp på skøyter ble etter introduksjonen av kortbaneløp igjen sporten med flest medaljeøvelser i Vinter-OL. Disse 14 øvelsene var de eneste som ble avviklet i selve Albertville. Sju andre byer/tettsteder avholdt offisielle øvelser. Arrangøren var i realiteten alperegionen Savoie snarere enn byen Albertville, som viste seg å være en småby med knapt 20 000 innbyggere. Deltakerne klaget over denne spredningen, og at de mistet den olympiske atmosfære der de kunne mingle med utøvere i andre idretter.

Man måtte tilbake til 1948 for å finne et Vinter-OL som ble arrangert etter like store politiske omveltninger som det i 1992. OL-arrangementet kom dessuten denne gangen under en fortsatt pågående geografisk opprydning, med omfattende endringer av landegrenser i Europa og den vestlige delen av Asia. Sovjetunionen var oppløst, men deltakerne fra Russland, Hviterussland, Ukraina, Kasakhstan og Usbekistan deltok som en litt tilfeldig enhet under navnet SUS (Samveldet av uavhengige stater). De bar det olympiske flagget, og når noen fra SUS fikk gull ble den olympiske hymnen spilt. Tyskland var igjen samlet til ett land. De baltiske statene hadde fått tilbake selvstendigheten og stilte under egne flagg. Fra det oppløste Jugoslavia kom Kroatia og Slovenia som egne stater, i tillegg til at også Rest-Jugoslavia ble godtatt som deltaker av IOC. Det ble denne gang utgitt tolv olympiske frimerker i ulike verdier og ti minnemynter. Maskoten i 1992 het Magique og var originalt nok en liten gnom i farger fra det franske flagget.

De norske deltakerne hadde en stor oppgave i Albertville. Nå skulle de bevise at Norge var tilbake i vinteridrettens toppsjikt. Den økonomiske støtten hadde økt betydelig siden 1988. OL i 1992 ble også en generalprøve på hva man kunne vente seg på Lillehammer to år senere.

Det ble nok en storstilt åpningsseremoni foran 33 000 tilskuere.

10

albertville i frankrike

Mange originale og spesielle kostymer grenset nesten til det komiske.

Alvoret i konkurransen var samtidig større enn noen gang. Antall deltakende nasjoner hadde nå økt til 64, og det totale deltakerantallet var 1801. Den norske troppen besto av hele 83 utøvere, og flaggbærer var skiskytterveteranen Eirik Kvalfoss.

Frankrikes president François Mitterrand åpnet lekene. Den olympiske ild ble tent av fotballstjernen Michel Platini sammen med ni år gamle François Grange fra Albertville. Hva en profesjonell fotballspiller hadde å gjøre som seremoniell hovedrolleinnehaver i et Vinter-OL var vanskelig å forstå for mange vintersportsutøvere i 1992. Denne bokens forfattere forstår det fortsatt ikke i 2021. Kunstløpstjernen Surya Bonaly fikk store problemer da hun skulle avlegge den olympiske ed. Etter noen få ord kom hun helt ut av det. Til slutt var hun så nervøs at mange fryktet at hun ville bryte sammen. Pierre Bornat avla eden for dommere og ledere.

I 1992 var det to presidenter i arrangementskomiteen. Den ene var politikeren Michel Barnier og den andre alpinhelten fra 1968, JeanClaude Killy. Killy hadde hatt stor innflytelse på at Albertville vant avstemningen. Barnier holdt seg senere til politikken og fikk blant annet den utakknemlige oppgaven å være EUs sjefsforhandler for Brexit-forhandlingene. Forholdet mellom de to presidentene ble etter hvert ganske anstrengt. Det utløste avisoppslag også i Norge da Killy under OL flyttet ut av luksushotellet hvor Barnier og IOC-ledelsen bodde.

OL-gull to år foran skjema Hurtigløpene på skøyter ble avholdt på en provisorisk utendørsbane, Parc Olympique i Albertville. Banen lå utsatt til for vind og med svært varierende værforhold ble det ikke rettferdige forhold for deltakerne.

Ujevne forhold var gammelt nytt i historien om skøyteløp i Vinter-OL, men forventningene var satt høyere etter at man hadde opplevd innendørshallen i Calgary. Etter sju verdensrekorder i Calgary ble det ingen i Albertville. Heldigvis var dette siste gang olympiske skøyteløp ble arrangert utendørs.

På 500 meter for menn hadde Dan Jansen fra USA verdensrekorden på tiden 36,41. Nå gikk han på 37,46 og ble – som i 1984 – bare 11

historien om vinter-ol

nummer fire. Uwe-Jens Mey fra Tyskland forsvarte sin gullmedalje fra 1988 og vant på tiden 37,14. Det ble sølv og bronse til Japan ved Toshiyuki Kuroiwa 37,18 og Junichi Inoue 37,26. For første gang i historien deltok ikke Norge på 500 meter.

Noen dager oppleves idretten rettferdig i et både kort og langt tidsperspektiv. 5000 meter i 1992 var en slik dag. Geir Karlstad fra Lillestrøm, favoritten som mislyktes etter sykdom i 1988, vant en meget populær gullmedalje. Løpet gikk i regnvær og vinnertiden var bare på 6.59,97. Det ble nederlandsk sølv og bronse til Falko Zandstra på 7.02,28 og Leo Visser på 7.04,96. Karlstad gikk sist av gullkandidatene og hadde god kontroll på ledertidene til Zandstra. Ledelsen bygget seg metodisk opp fra vel 2 sekunder etter 1400 til vel 4 sekunder etter 3800 meter. Selv om Karlstad ble sliten på de to siste rundene holdt han seg trygt foran og på bena. Isforholdene var dårligere i de første parene, noe som blant annet rammet Johann Olav Koss og nederlandske Bart Veldkamp. De var henholdsvis 11 og 8 sekunder bak Karlstad i mål, og ville neppe kunnet true ham i gullkampen uansett. Koss hadde verdensrekorden på 6.41,73, men akutt sykdom like før OL hadde satt ham kraftig tilbake. Den regjerende mesteren Tomas Gustafson var nå en skygge av storheten fra 1984 og 1988, og trakk seg fra 10 000 etter å ha blitt nummer 13 på 5000.

NRKs legendariske skøytereportere Knut Bjørnsen og Per Jorsett avsluttet i 1991 sin innsats etter 30 år sammen i skøyteboksen. Nå satt de hjemme i hver sin stue, samtalte over telefonen og hevet sine glass til heder for Geir Karlstad. Det var en stor dag også for andre gamle skøytevenner rundt om i Norge.

1500 fikk en dramatisk oppladning. Forhåndsfavoritt Johann Olav Koss havnet samme dag som OL-åpningen fant sted på sykehus med store smerter. Det viste seg å være gallestein. En uke etter sykehusoppholdet viste han oppsiktsvekkende styrke med et løp på tiden 1.54,81, og gikk inn til ledelse ni hundredeler foran nederlandske Leo Visser.

Tiden var langt bak verdensrekorden til André Hoffmann på 1.52,06, men under de rådende forhold var det et sterkt løp som skulle vise seg å holde til gull. Ekstra spennende ble det da Ådne Søndrål presterte å lure seg inn mellom Koss og Visser, til en sølvplass med 1.54,85.

Egentlig kom OL-gullet i Albertville to år foran skjemaet: Det var Lillehammer-OL Johann Olav Koss siktet mot da han valgte å satse som 12

albertville i frankrike

heltidsløper og satte utdannelsen på vent. 20 år gamle Ådne Søndrål fra Hol i Hallingdal hatet å tape, men denne gangen sa han at det var gøy med sølv. Norge hadde igjen fått et skøytelag med den gode lagfølelsen.

Bronsevinneren Leo Visser syntes det var langt mindre gøy med bronse. Han hadde i 1990–1991 prioritert sin pilotkarriere, men gjorde comeback i håp om å vinne OL-gullet han tapte på siste runde av 5000 i 1988. Visser var synlig skuffet da det ikke ble gull i 1992 heller, og la etter løpet opp på en oppsiktsvekkende måte ved å kaste skøytene opp til publikum. «Min tid er over», sa Visser og innså at han aldri ville få noen olympisk gullmedalje, men ble stående med en sølv og tre bronsemedaljer. Så gikk han til sin jobb som pilot i KLM. Mennenes 1000 meter fra 1988 ble tidenes jevneste skøyteløp i Vinter-OL. Det skilte ett hundredel mellom de to første, åtte hundredeler mellom de fire første og to tideler mellom vinneren og sjetteplassen.

Sjetteplassen tilfalt den største forhåndsfavoritten, hviterusseren Igor Zjelezovskij, som tapte medaljen på et svakt oppløp. Olaf Zinke fra Tyskland kom inn som reserve på laget for Uwe-Jens Mey og takket effektivt for tilliten ved å vinne gull. Zinke lå nede på niendeplass etter 600 meter, men hadde spart krefter til en sterk innspurt og tok ledelsen på tiden 1.14,85 – sju hundredeler foran japanske Yukinori Miyabe. Den dramatiske avgjørelsen falt i niende par, med den 18 år gamle sørkoreaneren Kim Yoon-Man mot det 20 år gamle nederlandske håpet Gerard van Velde. Det endte dramatisk med at Yoon-Man etter en svak siste runde kom ett hundredel bak gullvinneren Zinke i mål, mens van Velde tross en forrykende siste runde kom ett hundredel bak bronsevinneren Miyabe.

Yukinori Miyabe er bror til Yasunori Miyabe, som ble nummer fem på 500 meter, men hadde vært ansett som langt mindre talentfull enn storebroren og ble en overraskende medaljør. Isforholdene var krevende, og mange løpere falt kraftig av på de siste 200–300 meterne.

Det rammet fremfor alle USAs Dan Jansen, som gikk voldsomt ut og ledet etter 600 meter. Han møtte skøytebanens usynlige vegg på siste runde og endte på 26. plass. Tross alle strålende løp på 500, 1000 og 1500 sto Dan Jansen ved hjemreisen fra Albertville igjen uten noen OL-medalje. Ådne Søndrål var eneste norske deltaker, men falt nesten og ble bare nummer 29.

13

historien om vinter-ol

På 10 000 tok Geir Karlstad først ledelsen på tiden 14.18,13. Deretter ble han slått av Johann Olav Koss med 14.14,58 – før den kronisk offensive nederlenderen Bart Veldkamp slo begge og fikk en velfortjent gullmedalje på tiden 14.12,12. Det ble Nederlands eneste gullmedalje på skøyter i Albertville. Landslagstreneren Hans Trygve Kristiansen hadde startet opp som trener for Bjørg Eva Jensen og andre talenter i Larvik på 1970-tallet. Han ble tilkjent mye av æren for at norsk skøytesport hadde reist seg igjen og fått et miljø der løperne både var harde konkurrenter og gode venner. Langdistansespesialisten Geir Karlstad avsluttet med dette sin olympiske karriere. Han satte i årene 1986 og 1987 fem verdensrekorder, og kom altså tilbake med gull og bronse i OL fire år etter fiaskoen i Calgary.

Tre gull til Tyskland og to sølv til Kina Bonnie Blair fra USA ble den første kvinne som forsvarte sitt OL-gull på 500 meter da hun vant på 40,33. Sølvet gikk til kinesiske Ye Qiaobo på 40,51. Hun ble dermed den første vinterolympiske medaljevinner fra Kina. På pressekonferansen etter løpet fortalte Qiaobo «sin triste historie». I 1987 begynte landslagslegen i Kina å gi alle kvinnelige skøyteløpere en medikamentblanding. Hun la på seg 14 kilo, og like før starten i Calgary fikk hun beskjed om at hun og en lagkamerat hadde testet positivt på anabole steroider. Hun visste ikke at hun hadde tatt noe ulovlig preparat og ble sendt hjem i skam. Straffen ble en suspensjon på 18 måneder. Etter suspensjonen fikk hun en skriftlig erklæring på at hun var blitt lurt av den ambisiøse legen. Hun var skamfull og ville først bare legge opp, men ombestemte seg og satset på deltakelse i Albertville. Ye Qiaobo ble dermed første utøver som kom tilbake med OL-medalje etter å ha vært utestengt for doping.

Bronsen gikk til 32 år gamle Christa Luding, tidligere Rothenburger, som med tiden 40,57 erobret sin tredje OL-medalje på 500 meter.

Norske Edel Therese Høiseth ble nummer 20 på tiden 41,89.

På 1000 ble det et nytt gull til Bonnie Blair og et nytt sølv til Ye Qiaobo, men marginen mellom dem var nå svært liten. Blair gikk i mål på 1.21,90 og Ye på 1.21,92. Bronsen gikk til Monique Garbrecht fra Tyskland med 1.22,10. På sjetteplass kom Mihaela Dascalu med 1.22,85. Dette var Romanias så langt beste individuelle plasse14

albertville i frankrike

ring i et Vinter-OL. Christa Luding sto fortsatt med verdensrekorden på 1.17,65, men gikk mer enn fem sekunder saktere i Albertville og endte på åttendeplass. Edel Therese Høiseth kom her på 13. plass.

På 1500 ble det dobbeltseier til Tyskland. Det ble et overraskende gull til Jacqueline Börner på tiden 2.05,87, knepent foran favoritten Gunda Niemann med 2.05,92. Börner ble i 1990 hardt skadet i en trafikkulykke. Det ble ansett for utrolig at hun hadde klart å ta seg tilbake til verdenstoppen. Bronsen gikk på behørig tidsavstand til Seiko Hashimoto, som vant den første vintermedaljen til en kvinne fra Japan. Hun ble født fem dager før åpningsseremonien til OL i Tokyo 1964 og fikk fornavnet sitt derfra: Seika er det japanske ordet for flamme. Hashimoto deltok i tidsrommet 1984–1996 i fire Vinter-OL som skøyteløper og i tre Sommer-OL som syklist. I 1995 ble hun innvalgt i overhuset i Japans parlament og i 2021 var hun president i organisasjonskomiteen for Sommer-OL i Tokyo. Beste norske plassering fikk Else Ragni Yttredal på 12. plass med 2.09,38.

Gunda Niemann fra Erfurt, som hadde satt verdensrekorden på 4.10,80 med etternavnet Kleemann, hadde de første årene på 1990-tallet vært suveren på 3000 og 5000. Nå vant hun gull på 3000 med tiden 4.19,90. Det ble sølv til tyske Heike Warnicke med 4.22,88 og bronse til østerrikske Emese Hunyady med 4.24,64. Hunyady kom fra Budapest og deltok for Ungarn i Sarajevo i 1984, men giftet seg og flyttet til Østerrike i 1985. I 1988 deltok hun med etternavnet Németh-Hunyady. Etter en skilsmisse skapte hun nå ytterligere forvirring ved å delta med sitt fødenavn og for sitt nye hjemland. Beste norske var igjen Else Ragni Yttredal med 16. plass på tiden 4.36,98.

Triumfatoren fra 1988, nederlandske Yvonne van Gennip, var langt fra gammel storhet da hun etter et fall på 1500 meter bare ble nummer seks på 3000.

På kvinnenes 5000 slo Tyskland til med trippelseier. Det ble et suverent gull til Gunda Niemann på 7.31,57, sølv til Heike Warnicke på 7.37,59 og bronse til Claudia Pechstein på 7.39,80. Anette Tønsberg ble beste norske på 21. plass med 8.09,68. 25 år gamle Gunda Niemann ble med sine to gull og en sølvmedalje olympiadens beste skøyteløper.

15

historien om vinter-ol

En ny og større skøytesport Kortbaneløp på skøyter foregår på en ishockeybane der det er puljevis fellesstart med fire til seks deltakere samtidig. Banen er 111,12 meter per runde, og det benyttes modifiserte hurtigløpsskøyter. Deltakerne går ikke i delte baner. Konkurransene gjennomføres med forsøk, kvartfinaler, semifinaler og finaler. Det er fire deltakere i finalene og i en B-finale avgjøres rekkefølgen for plassene fem til åtte. Det tas tider på alle deltakere, men det er bare rekkefølgen i mål som avgjør plasseringene.

Kortbaneløp ble en ny olympisk gren i 1992 etter at det hadde vært demonstrasjonsøvelser i 1988. Med det gjenoppsto skøyteløp med fellesstart på programmet i Vinter-OL, 60 år etter de omstridte løpene fra Lake Placid i 1932. Samtidig kom stafett på skøyter inn på OLprogrammet for første gang. Det ble konkurrert i fire øvelser.

På 1000 meter vant sørkoreanske Kim Ki-Hoon historiens første olympiske gullmedalje i kortbaneløp. Dermed ble han nasjonalhelt i hjemlandet og tilkjent en statlig årslønn på 30 000 dollar for resten av livet. Sør-Korea vant også bronse til Lee Joon-Ho, mens sølvet gikk til Frederic Blackburn fra Canada. Norsk deltaker var Gisle Elvebakken som ble nummer 22.

I 5000 meter kortbanestafett inngår fire deltakere, hvorav tre er på isen samtidig. De som ikke deltar sirkler rundt på indre bane og venter på tur. Vekslingen skjer med en dytt i ryggen og kan skje når som helst i løpet. Denne historiske stafetten ble vunnet av Sør-Korea foran Canada og Japan. Laget til Sør-Korea besto av Kim Ki-Hoon, Lee Joon-Ho, Song Jae-Kun og Mo Ji-Soo. Ki-Hoon ble dermed også historisk som første utøver med to OL-gull i kortbaneløp.

På kvinnenes 500 meter ble Cathy Turner fra USA historisk som den første kvinne med olympisk gull i kortbaneløp. Li Yan erobret Kinas tredje sølvmedalje i 1992. Bronsen tilfalt Hwang Ok-Sil fra NordKorea. Dette var den andre vinterolympiske medaljen til Nord-Korea – 28 år etter det første sølvet på 3000 meter på skøyter. Bronsen fra 1992 er fortsatt Nord-Koreas siste medalje i Vinter-OL. På fjerdeplass kom Monique Velzeboer fra Nederland, som 18 år gammel hadde vunnet gull, sølv og bronse under oppvisningsøvelsene i 1988. Hun satset etter fjerdeplass videre mot OL i 1994, men ble lam for livet 16

albertville i frankrike

etter en treningsulykke i desember 1993. Velzeboer søkte fra rullestolen en ny karriere som naturfotograf og har gjort suksess der. Åtte land deltok på 3000 meter stafett for kvinner. Klar vinner ble Canada foran USA og SUS. Etter de individuelle løpene var det mest oppsiktsvekkende at det ikke var noen asiatiske land på seierspallen.

Kanadierne stilte med et fransktalende lag fra Quebec, bestående av Angela Cutrone, Sylvie Daigle, Nathalie Lambert og Annie Perrault.

OL i 1992 så altså både en fornyelse og utvidelse av skøytesporten i OL. Mens Tyskland ikke uventet ble klart beste nasjon i de klassiske langbaneøvelsene, etablerte Sør-Korea seg fra start som den ledende nasjonen på kortbane. Det innebar, sammen med Kinas første medaljer, en betydelig utvidelse av interessen for Vinter-OL i Asia.

Fra Sovjet til SUS i kunstløp Kunstløpfinalene foregikk i Parc Olympique Halle med plass til 9000 tilskuere. Pliktløpet ble fjernet i 1991 og var nå erstattet med et kortprogram.

I parløp gikk seieren, etter sju strake gull til Sovjet, nå til – SUS. Det ble en klar seier til de regjerende verdensmesterne, Natalja Misjkutjenok og Artur Dmitrijev fra St. Petersburg. Sølvet gikk til Jelena Besjke og Denis Petrov fra SUS og bronsen til publikumsfavorittene Isabelle Brasseur og Lloyd Eisler fra Canada. Etter OL ble Misjkutjenok og Dmitrijev profesjonelle, men oppmykning av reglene gjorde at de likevel kunne delta igjen i 1994.

I kvinneklassen ble friløpet preget av nerver, og alle de seks beste hadde ett eller flere fall. Kristi Yamaguchi fra California i USA, med japansk avstamning, vant med sin estetiske og karismatiske stil. Sølv gikk til japanske Midori Ito, som bare var 1,45 meter høy og kjent for sine kraftfulle sprang. Det ble en amerikansk duell om bronsen: Den vant Nancy Kerrigan foran Tonya Harding. De to skulle verden få høre mer om i 1994. Noe skuffende for hjemmepublikummet ble det bare femteplass for den fortsatt nervøse edsavleggeren Surya Bonaly.

22 år gamle Viktor Petrenko ble den nye vinneren i herreklassen.

Han var fra Ukraina, men deltok under sammenslutningen SUS. Petrenko sto helt uberørt da flagget ble heist for gullmedaljen: Dette var 17

historien om vinter-ol

ikke hans hjemland. Etter sin prestasjon i 1992 fikk han hedersoppdraget som Ukrainas første flaggbærer i 1994. Svært overraskende gikk sølvmedaljen til Paul Wylie fra USA, som aldri hadde vært bedre enn nummer ti i VM. Petr Barna fra Tsjekkoslovakia presterte OLhistoriens første firedobbelte hopp og ble belønnet med en bronsemedalje.

Finalen i isdans ble en stor opplevelse og en svært spennende duell.

På den ene siden sto ekteparet Marina Klimova og Sergej Ponomarenko fra SUS, som hadde bronse fra OL i 1984 og sølv fra 1988.

På den andre siden sto det unge franske søskenparet Isabelle og Paul Duchesnay, som var regjerende verdensmestere. Søsknene var født og oppvokst i Canada som fransk-kanadiere, men valgte å representere Frankrike i Albertville. Christopher Dean, den berømte gullvinneren fra 1984, hadde fra 1988 stått for koreografien for søskenparet.

Koreografien ble så god at han giftet seg med Isabelle Duchesnay i 1991. Det franske paret var regjerende verdensmestere, men et fantastisk og elegant friløp førte til at SUS-paret tok gullet foran søskenparet som hadde det mest originale programmet. Publikum sympatiserte med fransk-kanadierne og protesterte voldsomt. Bronsen til Maja Usova og Aleksandr Zjulin fra SUS kom i skyggen av gullduellen. Det franske søskenparet følte seg så snytt av dommerne at de i protest droppet deltakelse i VM, som ble arrangert etter OL, og gikk rett over til de profesjonelle showene. Klimova og Ponomarenko tok med seg et VM-gull i 1992 før de avsluttet mesterskapskarrieren.

Norsk storeslem i herrelangrenn Langrennsøvelsene ble arrangert i Les Saisies 33 km fra Albertville.

Skistadion der lå på 1600 meters høyde, og tynnluften skapte utfordringer for mange deltakere. 10 km for menn og 15 km for kvinner var nye øvelser. I tillegg ble det innført jaktstart på 15 km for menn og 10 km for kvinner.

Helt siden VM i 1954 hadde tremila vært åpningsdistansen i VM og OL. Ingen norsk langrennsløper hadde noensinne vunnet noen av disse 22 rennene. Mange påsto at det hvilte en norsk forbannelse over tremila. Da forbannelsen først ble brutt, skjedde det med et kjempesmell. Det ble tredobbelt norsk med den legendariske seierspallen der 18

albertville i frankrike

Vegard Ulvang sto med gullmedaljen, Bjørn Dæhlie med sølvmedaljen og Terje Langli med bronsemedaljen. Erling Jevne på femteplass var bare 12 sekunder bak italienske Marco Albarello. Ski-VM i 1991 hadde vist at norsk skisport var tilbake i toppen, men dette slo alle rekorder.

10 km klassisk var en ny øvelse i 1992. Den ble arrangert under meget vanskelige føreforhold og var første del av jaktstarten. De to nordmennene som startet først, Terje Langli og Kristen Skjeldal, var sjanseløse med håpløse ski i mildværet med kraftig snøfall. Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie tok en rask beslutning og startet for første gang i et så viktig renn på rubbede ski. Det ble spøkefullt sagt at Danmark gjorde sin sterkeste innsats i Vinter-OL noensinne da deres løper Ebbe Hartz tipset de to nordmennene før skivalget. Ulvang tok sitt andre gull med en margin på 19 sekunder til italienske Marco Albarello. Dæhlie tapte en jevn kamp med de øvrige medaljevinnerne, og endte på fjerdeplass bak svenske Christer Majbäck.

15 km ble for første gang arrangert som jaktstart der løperne gikk ut i rekkefølgen og tidsdifferansen fra 10 km. Jaktstart med medaljer både etter første og andre del kunne gi urettferdige utslag, men for publikum var dette populært og gjorde det enklere å følge med. Trønderen Terje Langli var verdensmesteren på 10 km i 1991, men hans resultat på første del av jaktstarten var så dårlig at han anså det hensiktsløst å starte på 15 km. Langlis skjebne illustrerte i så måte noe av problemet med denne formen for jaktstart: Et mislykket løp på den første distansen ødela i praksis to medaljesjanser.

Bjørn Dæhlie var verdensmester på distansen, og lei av å komme i skyggen av sin gode venn Vegard. Han startet 25,6 sekunder etter, men hadde med en karakteristisk offensiv åpning allerede etter fire km tatt igjen lagkameraten. Dæhlie rykket fra og vant gullet med hele 53,4 sekunders margin. Vegard var strålende fornøyd med at han reddet sølvet etter et spurtoppgjør mot italienerne Giorgio Vanzetta og Marco Albarello. Hele verden ble så vitne til at kong Harald i mål tok imot våre to skikonger. Bedre kunne det ikke bli sett fra et norsk perspektiv.

Norge har vel aldri vært større favoritter enn før stafetten i 1992.

Selv det svenske TV-studioet var smykket med norske flagg før start.

«Norge Rundt»-laget innfridde for fullt med Terje Langli fra Hen19

historien om vinter-ol

ning, Vegard Ulvang fra Kirkenes, Kristen Skjeldal fra Voss og Bjørn Dæhlie fra Nannestad. De to første etappene var i klassisk stil, de to siste i fristil. Italienerne hadde et sterkt lag med Albarello og Vanzetta på midtetappene og håpet at den spurtsterke ankermannen Silvio Fauner skulle ha en sjanse i en duell mot Dæhlie. Langli hektet imidlertid av SUS og Italia på første etappe, hvoretter Ulvang hektet av Finland og Sverige på andre etappe. Siden var spenningen om gullet borte. Selv om Italia tok kraftig innpå på tredje etappe ledet Dæhlie med vel 25 sekunder fra starten på fjerde, og han økte avstanden ned til en desillusjonert Fauner med over ett minutt. Det ble derimot en forrykende nordisk duell om bronsemedaljen. Svenskenes ankermann Torgny Mogren var i 1992 anerkjent som den beste spurteren av langrennsløperne. Det var forventet at han ville vinne spurtduellen da han tok inn finske Jari Isometsäs forsprang på 20 sekunder. Opphentingen hadde imidlertid kostet så mye krefter at finnen vant spurtduellen med to tidels sekund.

Bjørn Dæhlie hadde aldri tidligere vært på noen seierspall på femmila. Nå fikk hans dyktige trener Inge Bråten se at han holdt helt til mål og vant gull nesten ett minutt foran den 41 år gamle italieneren Maurilio De Zolt og med Giorgio Vanzetta på bronseplass.

For første gang i etterkrigstiden vant en nasjon samtlige øvelser i herrelangrenn. Norge, som ikke hadde vunnet noen av de fire gullmedaljene i 1988, vant alle fem i 1992.

Et uventet stafettsølv – og en tom plass på seierspallen 15 km klassisk var en ny øvelse som ble arrangert først av kvinneøvelsene. Ljubov Jegorova fra SUS vant ni sekunder foran finske Marjut Lukkarinen og 21 sekunder foran sin lagvenninne Jelena Välbe. Jegorova ledet hele veien, mens Lukkarinen først klatret opp til sølvplass med en sterk forsering på de siste kilometerne. På forhånd var det store forhåpninger til de norske kvinnene og spesielt til klassiskspesialisten Inger Helene Nybråten, men hun endte på sjuendeplass.

5 km klassisk var første del av jaktstarten. Den finske sykepleieren Marjut Lukkarinen vant uventet gullet, ett sekund foran Ljubov Jegorova fra St. Petersburg i Russland. Det ble to medaljer til SUS, siden Jelena Välbe vant bronseduellen mot italienske Stefania Belmondo.

20

albertville i frankrike

Välbe kom fra Magadan lengst øst i Sovjet. Inger Helene Nybråten ble beste norske på femte.

Andre del av jaktstarten var 10 km fristil. Marjut Lukkarinen klarte ikke å holde på ledelsen: Hun ble tatt igjen av de tre forfølgerne før det var gått to kilometer, og falt av etter fem. Senere rykket først Jegorova fra Belmondo og Välbe. Deretter rykket Belmondo fra Välbe, slik at rekkefølgen i mål ble udiskutabel. Elin Nilsen fra Mo i Rana ble beste norske på femteplass.

På kvinnestafetten gikk man for første gang med de to første etappene i klassisk og de to siste i fristil. SUS stilte et fryktinngytende lag med Jelena Välbe, Raisa Smetanina, Larisa Lazutina og Ljubov Jegorova. De var omtrent like store favoritter som Norge var i herrestafetten. Solveig Pedersen fra Kristiansand hang godt på Välbe på første del av startetappen, men var 23 sekunder etter inn mot veksling. Spenningen var stor på andre etappe da Inger Helene Nybråten først tok igjen 40 år gamle Raisa Smetanina, for så å komme inn til veksling med en ledelse på 9 sekunder. Det var ikke ventet at Trude Dybendahl og Elin Nilsen skulle holde på ledelsen med to fristiletapper igjen, men Dybendahl gikk et av sine beste løp og vekslet like bak SUS. Elin Nilsen oppnår aldri kontakt på siste etappe, men Norge var bare 21,6 sekunder bak superfavoritten SUS i mål – og nesten et halvminutt foran bronsevinnerne fra Italia. Dette var en sølvmedalje nesten like god som gull for kvinnelaget, som tidligere i OL hadde gjort flere sterke prestasjoner uten å få noen medaljer ut av det. Solveig Pedersen ble samtidig historisk som den første sørlendingen med medalje i Vinter-OL. 31 år gamle Inger Helene var den eneste gjenværende fra det legendariske gullaget fra Sarajevo i 1984. Hun hadde i 1992 lagets beste etappetid og dagens tredje beste – selv om hun gikk en klassisk etappe.

En plass sto tom på seierspallen under premieutdelingen etter stafetten. Det lå en trist og samtidig rørende norsk familiehistorie bak det. Inger Helene Nybråten var den klart yngste av seks søsken, og selvsagt familiens store stolthet i idrettssammenheng. Hun hadde mistet sin mor tidlig. Den 7. februar 1992, to dager før kvinnenes første langrennsøvelse, døde faren hennes plutselig hjemme i Valdres. De seks søsknene ble raskt enige om å utsette begravelsen noen dager, og Inger Helene gikk tross sorgreaksjonen de første individuelle distansene med solide resultater. Hun var overbevist om at faren ville bedt 21

historien om vinter-ol

henne om å gå stafetten, og gjorde det med et resultat som ble avgjørende for lagets sølvmedalje. Hun fløy hjem til begravelsen samme kveld – men kom tilbake til den avsluttende tremila fire dager senere.

Kvinnenes lengste langrennsdistanse var altså nå for første gang 30 km. Løpet ble en stor triumf for fristileksperten Stefania Belmondo, som ble den første italienske kvinne med gull i langrenn. Stefania kom fra en fjellandsby i Piemonte nær den franske grensen. Belmondo ledet hele veien, men var hardt presset av OL-dronningen Jegorova og vant til slutt med 22 sekunders margin. Jelena Välbe vant tidenes klareste bronsemedalje i kvinnelangrenn, med over 1.20 opp til Jegorova. Hun satte samtidig også ny olympisk rekord i antall bronsemedaljer på ett OL. Elin Nilsen ble igjen beste norske og klatret opp til fjerdeplass, men kunne vanskelig ergre seg over å ha vært så nær medalje siden det skilte mer enn to minutter opp til Välbe. Inger Helene Nybråten var ikke i favorittsjiktet i fristil og endte på 13. plass, men fikk i beste olympiske ånd oppfylt sitt ønske om å delta.

Lekenes langrennsdronning ble etter dette Ljubov Jegorova med tre gull og to sølv. Hennes prestasjoner mistet noe av glansen da hun under VM i Trondheim 1997 ble tatt for doping med bruk av preparatet bromatan. Raisa Smetanina deltok i sitt femte OL og avsluttet sin fenomenale olympiske karriere. Hun sto da igjen med fire gull, fem sølv og en bronse, totalt ti medaljer. Smetanina var på det tidspunkt øverst på statistikken for antall medaljer i olympiske vinterleker.

Nest best i sporet – men sist i bakken I kombinert ble det til stor jubel for arrangørene dobbelt fransk med gull til Fabrice Guy og sølv til Sylvain Guillaume. To kombinertløpere som knapt hadde fått noen oppmerksomhet før OL var plutselig førstesidestoff i Frankrike. Styrken i sporet ble avgjørende for franskmennene. Guy gikk seg opp fra tredje til første, mens Guillaume gjorde en formidabel prestasjon ved å gå seg opp fra 13. plass til sølv. Guillaume gikk ut 2.15 bak ledermannen og 1.33 bak Guy, men tok innpå 45 sekunder på Guy og gikk forbi alle de andre. Østerrikes Klaus Ofner ledet etter hopprennet, men han var klart svakere i sporet og falt ned til femteplass. Klaus Sulzenbacher reddet i stedet bronsen for østerrikerne etter ganske jevne prestasjoner i bakken og sporet.

22

albertville i frankrike

Verdensmesteren fra 1991, Fred Børre Lundberg, skuffet med å ende på den lite profilerte fjerdeplassen. Fred Børre sa etter løpet at han hadde prioritert langrenn fremfor hopp foran denne sesongen: «Jeg tenker framover mot OL på Lillehammer, det er viktigere.» Det var ikke så dumt sett fra ettertiden, selv om noen nok oppfattet det som en bortforklaring i 1992. Beste langrennstid hadde den tidligere verdensmesteren Trond Einar Elden, men han lå over fem minutter bak fra start og kom seg aldri lenger opp enn til niendeplass. Broren Bård Jørgen Elden endte på en diskret 21. plass, men utmerket seg med kombinasjonen av laveste poengsum i hoppbakken og nest beste tid i langrennssporet.

I lagkonkurransen var Japan helt suverene i hoppbakken, og de gikk ut i langrennet med over seks minutters forsprang til Norge. Det suverene japanske laget, bestående av Reiichi Mikata, Takanori Kono og Kenji Ogiwara, gikk tross meget kontrollert fart i sporet inn til en trygg seier med nesten halvannet minutts margin. Østerrikes lag, som også klart hadde styrken i hoppbakken, ble på siste etappe passert av Norge. Østerrikerne reddet bronsemedaljen med over et halvt minutts margin til Frankrike, som etter dobbeltseieren i den individuelle konkurransen skuffet sitt hjemmepublikum i lagkonkurransen. Østerrikes ankermann Klaus Sulzenbacher ble dermed eneste kombinertløper med to medaljer i 1992.

Norges sølvlag, som fikk beste tid på alle tre etapper, besto av Knut Tore Apeland, Fred Børre Lundberg og Trond Einar Elden. Apeland kom fra Edland i Telemark, og sluttet seg dermed til den korte listen over OL-medaljører derfra. Ennå hadde ingen skiløper fra skifylket Telemark vunnet olympisk gull. Fred Børre Lundberg kom fra Bardu i Troms, og dermed kom det igjen en medaljevinner i kombinert fra Nord-Norge. Trond Einar Elden, som hadde vunnet VM i 1989 like før sin 19-årsdag, ble nå den første trønder med olympisk kombinertmedalje. Gullvinneren Takanori Kono hadde i to somre bodd hjemme på gården til familien Elden i Namdalseid, slik at han kunne trene sammen med de to gode brødrene. Som motytelse hjalp han til med fjøsstellet og i høyonna mellom treningsøktene.

23

historien om vinter-ol

Stilskifte og ungdomsbølge i hoppbakken Få år etter den store skøytetakrevolusjonen i langrennssporten gjennomgikk også hoppsporten den største endringen i moderne tid. Alle hoppere som hevdet seg i teten i 1992, hoppet med den nye V-stilen.

Den ble også kalt Boklöv-stilen etter svensken Jan Boklöv. Han var ikke den første som hoppet med denne stilen, men ble den som rendyrket den og demonstrerte dens overlegenhet. Nordmennene hadde, tradisjonen tro, vært imot denne nye måten å hoppe på. De la først om stilen like før olympiaden.

Hopp ble i likhet med kombinert arrangert i Courchevel. I normalbakken var det Østerrikes tur til å få en dobbelttriumf. Ernst Vettori vant gull etter å ha hoppet seg opp fra tredjeplass med andre omgangs klart beste hopp. Hans landsmann Martin Höllwarth ledet klart etter første omgang, men slo av kraftig i andre omgang og reddet så vidt sølvmedaljen foran Finlands nye hoppyndling Toni Nieminen. Østerrike og Finland seilte opp som de to store favorittene til lagkonkurransen etter å ha tatt de seks første plassene i normalbakken. Tidenes dårligste norske hoppinnsats lovet ikke godt verken for lagkonkurransen eller for veien videre mot Lillehammer. Øyvind Berg ble beste norske på 35. plass. En 24-åring ved navn Espen Bredesen OL-debuterte med å bli nummer 58 – av 58. Han lot seg heldigvis ikke avskrekke av det og satset friskt videre mot 1994.

Finland forsvarte sin gullmedalje i laghopp, nå med Ari-Pekka Nikkola, Mika Laitinen, Risto Laakkonen og Toni Nieminen på laget.

Gullaget hadde en snittalder på 20, og 22 år gamle Nikkola var den eneste som var igjen på gullaget fra 1988. I lagkonkurransen hoppet man med fire hoppere og to omganger, hvor den dårligste av de fire ble strøket i hver av omgangene. Ordningen var ment å redusere presset på utøverne og gjøre lagets prestasjon mindre sårbart for fall eller dårlige forhold for en hopper. Resultatet skapte debatt om reglene. Sølvvinner Østerrike ville vunnet klart hvis alle de fire hopperne hadde telt med, og Mika Laitinen vant gull for Finland selv om ingen av hoppene hans ble tellende.

16 år og 259 dager gamle Toni Nieminen mestret trykket da han sto igjen alene på toppen – og avgjorde gullkampen med omgangens klart lengste og beste hopp. Han ble dermed også tidenes yngste mannlige 24

albertville i frankrike

gullmedaljevinner i Vinter-OL. Østerrike ledet klart før siste hopper, men da slo Nieminen til med sitt andre kjempehopp for dagen samtidig som østerrikeren Andreas Felder mislyktes. Tsjekkoslovakia vant bronsemedaljen klart foran Japan. Med på det japanske laget var det 19 år gamle stortalentet Noriaki Kasai, som senere samme år vant VM i skiflyging. Norge ble nummer sju av elleve deltakerland.

Storbakkerennet gikk to dager senere og ble en tenåringsduell. 16 år og 261 dager gamle Toni Nieminen vant suverent foran 17 år gamle Martin Höllwarth, etter å ha fått beste hopp i første omgang og klart beste hopp i andre. Bronsen gikk til den hele 21 år gamle østerrikeren Heinz Kuttin. Magne Johansen ble nå beste norske på 18. plass.

Vel hjemkommet til Finland fikk Nieminen en sportsbil av sin sponsor Toyota. Han var for ung til å ta sertifikat, men finske myndigheter ga ham en spesialtillatelse. Med denne seieren var det fjerde gang på rad at gullet gikk til Finland i storbakken.

Martin Höllwarth sto igjen med tre sølvmedaljer bare 17 år gammel, men den suverene stjernen i bakkene var Toni Nieminen med to gull og en bronse. Senere samme år vant han også verdenscupen i hopp. Etter OL ble det store utskiftinger i norsk hoppledelse og i trenerteamet. Nå ble det «samling i bånn» frem mot Lillehammer.

Ett svensk og to norske gull i alpint Alpinøvelsene for herrer foregikk 85 km fra Albertville, i Val d’Isère.

Utforstarten lå på 2800 meter over havet. Slalåm for herrer ble avviklet i Les Menuires og kvinnenes øvelser i Méribel. I alpinøvelsene med to omganger ble andre omgang nå kjørt etter rekkefølgen fra første omgang, slik at lederen startet sist. Denne omleggingen økte ytterligere presset på dem som lå best an, men bidro til å øke spenningen og gjøre tetstriden mer oversiktlig.

Utfor, alpinsportens Formel 1, innledet igjen de alpine øvelsene.

Vinner ble Patrick Ortlieb fra Østerrike. Han var kjent for sin dårlige teknikk, men fort gikk det likevel. Hjemmefavoritten Frank Piccard kom fra Les Saisies, og måtte nøye seg med sølv fem hundredeler bak vinneren. Tidsmarginene mellom de fire beste var ekstremt små. Bronsevinneren, Günther Mader fra Østerrike, hadde fem hundredeler opp til sølvet og 15 hundredeler ned til fjerdeplassen. Jan Einar Thorsen 25

historien om vinter-ol

og Lasse Arnesen kjempet lenge om medalje, men måtte nøye seg med en femte og en åttende.

I super-G fikk man for første gang siden Stein Eriksens legendariske seier i 1952 oppleve at en nordmann sto på toppen av en olympisk seierspall i en alpin øvelse. 20 år gamle Kjetil André Aamodt sto for en utrolig prestasjon. Han hadde vært utslått av kyssesyke tidlig i sesongen og gikk ned 13 kilo på to uker. Han hadde tidligere hatt mange skader, men viste en særegen evne til å komme tilbake i tide. Det var optimisme for en norsk medalje da Aamodt med startnummer 3 kjørte inn til en klar ledelse. Hvor sterk tiden var ble først klart da stjerneløper etter stjerneløper kom inn altfor sent senere i konkurransen. Mens det bare skilte 13 hundredeler mellom løperne fra andreplass til sjetteplass, vant Aamodt årets klareste OL-gull i herrenes alpinkonkurranse, med en margin på 73 hundredeler. Dette var Kjetil Andrés første seier i et internasjonalt skirenn for seniorer. Verden skulle få se mer til ham i årene som fulgte og ikke minst i Vinter-OL. Jan Einar Thorsen på bronseplass og Ole Kristian Furuseth på fjerde bidro sterkt til den norske drømmedagen. Bare alpinstjernen Marc Girardelli på sølvplass klarte å splitte den norske trioen. Tom Stiansen kom inn som dårligst plasserte nordmann på åttende plass. Hans far Svein Erik Stiansen hadde en olympisk sjuendeplass på 1500 meter skøyter i 1968.

Italienske Alberto Tomba, med tilnavnet «Tomba la Bomba», vant igjen storslalåm og ble dermed den første alpinist som forsvarte sin olympiske gullmedalje. Han deltok selv i feiringen til ut i de små timer.

Tomba levde opp til sin image som levemann blant annet da han på spørsmål om endret livsførsel svarte at han hadde lagt om fra tre damer før klokken fem til fem damer før klokken tre. Tidsmarginene var noe større her, og Tomba vant med 32 hundredelers margin til Marc Girardelli etter å ha fått best tid i begge omganger.

Luxembourg vant sine første medaljer fra et Vinter-OL med de to sølvmedaljene til Marc Girardelli, men hans nasjonalitet var nærmest en teknisk kuriositet. Girardelli kom fra Østerrike og bodde i Sveits, men hadde i tidlige ungdomsår valgt å melde overgang til Luxembourg etter en konflikt med det østerrikske skiforbundet. Luxembourgeren vakte en viss oppsikt da han under OL i 1992 uttalte at han ikke så seg som representant for noe land, og la til: «Det ville vært mye 26

albertville i frankrike

enklere om alle gjorde som jeg og sto på ski for seg selv.» Girardelli vant den alpine verdenscupen fem ganger, men måtte nøye seg med en ny sølvmedalje foran Kjetil André Aamodt. Kjetil André var jublende glad ved målpassering, da han ledet og kun to deltakere gjensto. Han visste at en medalje var sikret. Det ble en god innsats også av foregangsmannen Ole Kristian Furuseth, som kjørte seg opp til femteplass ved å få nest beste tid i andre omgang. Under dette rennet ble det satt vinterolympisk rekord for antall deltakere i en øvelse: Det deltok 131 utøvere fra 47 land.

Alberto Tomba var selvfølgelig også favoritt i slalåm, og 15 000 italienere hadde tatt turen til Albertville for å heie på sitt idol. Den 25 år gamle nordmannen Finn Christian «Finken» Jagge slo til med sitt livs løp i første omgang. Han tok ledelsen 1,07 sekunder foran østerrikske Michael Tritscher og 1,58 sekunder foran Tomba. Tomba lå bare på sjetteplass etter første omgang. Han var kjent for sine forrykende andre omganger, men denne gang kom han til kort mot Bærum-gutten. Finken fikk riktig nok bare sjette beste tid i andre omgang, men han hadde en stor ledelse fra første og kjørte trygt i mål 0,28 sekunder foran Tomba og 0,46 foran Trischer. Det er et øyeblikk som sitter klistret i minnet for norske alpinvenner som opplevde spenningen foran TV-skjermen. Det var også stor jubel i Japan fordi Jagge kjørte på japanske Yahama-ski. Ifølge Kjetil André Aamodt var dette noen av de dårligste skiene. Når han i tillegg hadde røket korsbåndene i begge knær, understreker dette hvilken utrolig prestasjon «Finken» sto for i Albertville.

Gode gener er godt å ha for idrettsutøvere: Mamma Liv Jagge ble nummer sju i slalåm i OL 1964. Både hun og mannen Finn Dag Jagge tilhørte landets tenniselite i mange år. Bestefar Finn Johannessen (som senere tok etternavnet Jagge) ble cupmester tre ganger for storlaget til Fredrikstad Fotballklubb i 1932, 1935 og 1936. Finken tok med dette Norges niende gullmedalje og satte et eventyrlig punktum for den fantastiske norske innsatsen i 1992. Det ble hans eneste medalje fra et internasjonalt mesterskap, men på en 15 år lang karriere som eliteløper vant han åtte NM-titler og sju verdenscuprenn. Det var med stor sorg Idretts-Norge 8. juli 2020 mottok den triste meldingen om at Finn Christian Jagge i en alder av 54 var død etter kort tids sykdom.

I kombinasjonsøvelsen var de norske prestasjonene også til dels 27

historien om vinter-ol

gode, men koordineringen av dem stemte dårlig. Jan Einar Thorsen ledet etter utfordelen, men mislyktes i slalåmen. Ole Kristian Furuseth vant slalåmdelen, men lå for langt etter fra utfordelen. Dermed endte det med dobbeltseier til Italia med Josef Polig foran Gianfranco Martin. Bronse gikk til Steve Locher fra Sveits, som kjørte seg opp fra sjetteplass etter utfordelen. Det ble oppsiktsvekkende nok årets eneste alpinmedalje til Sveits, som hadde vært beste alpinnasjon med elleve medaljer i 1988. De norske plasseringene ble sjuendeplass til Furuseth, tiendeplass til Lasse Arnesen og ellevteplass til Thorsen. Kjetil André Aamodt deltok ikke i kombinasjonen. Mangelfull preparering bidro til mye knall og fall, og «Olympisk kombi-gull, bare tull» var en illustrerende overskrift i Aftenposten. Kombinasjonen bet seg tross mange dystre spådommer likevel fast på OL-programmet.

Det moderne norske alpineventyret ble innledet i OL 1992 – og pågår fortsatt. Norge hadde ikke vunnet en eneste medalje i alpint på de ni OL-ene fra 1956 til 1988, men har vunnet medalje i samtlige OL fra og med 1992.

Kvinnenes utforklasse ble en duell mellom to nordamerikanske outsidere. Den vant kanadiske Kerrin Lee-Gartner seks hundredeler foran amerikanske Hilary Lindh. Det var første gang at seieren i kvinnenes utfor gikk til en løper som ikke kom fra det tradisjonsrike alpeområdet i Sentral-Europa. Østerrikske Veronika Wallinger tok bronsen tre hundredeler bak Lindh. Verdenscuplederen Katja Seizinger endte på fjerdeplass og verdensmesteren Petra Kronberger på femteplass i et svært tett løp, hvor de fem første var pakket sammen innenfor 18 hundredeler. Norske Astrid Lødemel var eneste nordiske deltaker og ble nummer 15.

Etter storslalåm for kvinner var det endelig svenskenes tur til å juble. Gullvinneren fra VM 1991, populære Pernilla «Pillan» Wiberg fra Norrköping, vant gullet. Det gjorde hun etter en suveren andreomgang og med nesten ett sekunds margin ned til Diann Roffe fra USA og Anita Wachter fra Østerrike, som delte sølvplassen. Norske Merete Fjeldavlie kom på 15. plass.

Ulrike Maier fra Østerrike ledet etter første omgang i storslalåm, men mestret ikke presset da hun sto igjen på toppen til slutt og falt ned til fjerdeplassen. Maier hadde debutert med en svært lovende sjetteplass i storslalåm som 20-åring under OL i 1988. I 1992 hadde 28

albertville i frankrike

hun blitt nummer fem i super-G. Det finnes i historien om Vinter-OL mange oppbyggelige historier om mennesker som opplevde at idretten fikk en stor positiv betydning, uansett om de vant medaljer i OL eller ikke. Samtidig bør det ikke forties at det også finnes enkelte tragiske historier om mennesker som etter alt å dømme ville ha fått et mye lengre og bedre liv uten idretten. Ulrike Maier ble et av dem. Hun hadde vunnet VM i super-G som gravid 21-åring i 1989 og kom tilbake med VM-gull som småbarnsmor i 1991. Maier ble stående uten medalje både i OL 1992 og VM 1993, men satset optimistisk videre mot OL på Lillehammer i 1994. Hun skulle gifte seg det året, var den eneste moren blant de beste alpinkjørerne og hadde tidligere vært innstilt på å avslutte karrieren etter OL i 1994. Etter en lovende start på verdenscupsesongen fortalte hun til sine nærmeste at hun nå planla å ta med seg VM i 1995 også før hun avsluttet skikarrieren for å få mer tid til familien. Slik kom det ikke til å gå. TV-bildene fra verdenscuprennet i utfor fra Garmisch 29. januar 1994 er smertefulle å se 27 år senere. Ulrike Maier satte utfor en bakke hun før start hadde omtalt som «isete og for farlig». Den høyre foten skar ut i nedre del av bakken. Hun slo hodet i fallet og ble liggende helt urørlig etterpå. Ulrike Maier ble umiddelbart hentet med helikopter og fløyet til sykehus, men døde der like etter ankomst. Arrangøren ble frikjent av rettsvesenet, men flere dødsulykker i alpinløypene utløste en etterlengtet debatt om sikkerheten i sporten. Bedre utstyr og dristigere bakker hadde gjort alpinsporten enda mer fartsfylt enn tidligere, men en alvorlig bivirkning var flere dødsulykker på første halvdel av 1990-tallet.

I slalåm ble Anne Berge beste norske på åttende plass. Gullvinnerne i slalåm hadde på sju Vinter-OL fra 1968 til 1992 kommet fra sju forskjellige land. Tittelforsvareren Vreni Schneider skuffet med en sjuendeplass, mens det svenske stjerneskuddet Pernilla Wiberg kjørte ut i første omgang. 23 år gamle Petra Kronberger fra Østerrike tok en favorittseier etter to jevnt sterke omganger. De to andre medaljevinnerne var mer overraskende og illustrerte også godt hvor stor og internasjonal alpinsporten var blitt. Sølvet gikk til Annelise Coberger, som vant den første olympiske vintersportsmedaljen noensinne for New Zealand. 20 år gamle Coberger lå bare på åttendeplass etter første omgang, men kjørte seg helt opp til sølvmedalje da hun fikk klart beste tid i andre omgang.

29

historien om vinter-ol

Blanca Fernández Ochoa fra Spania hadde kjørt ut da hun ledet etter første omgang i 1988, men holdt seg på bena i 1992 og ble Spanias første kvinnelige medaljevinner i Vinter-OL. Storebroren Francisco hadde vunnet et historisk og sensasjonelt gull i 1972 – og familien hadde vært representert i alpinkonkurranser under samtlige Vinter-OL senere. Blanca var den femte i søskenflokken som deltok der. Historien om hennes eventyr i Vinter-OL sluttet lykkelig da hun vant medalje i sitt fjerde OL. Livshistorien videre ble langt mindre lykkelig. Den 5. september 2019 fortalte nyhetsmeldinger i Norge og mange andre land at en middelaldrende kvinne som var funnet død i den spanske fjellkjeden Sierra de Guadarrama var Blanca Fernández Ochoa – og at dødsårsaken var selvmord.

18. februar 1992 ble en stor dag for Italia. 21 år gamle Deborah Compagnoni vant gull i super-G samme dag som Alberto Tomba vant storslalåmgullet. Hun var suverene 1,41 sekunder foran Carole Merle fra Frankrike. Katja Seizinger fra Tyskland erobret bronsen, ett hundredel foran slalåmvinneren Petra Kronberger. Det var i Norge forhåpninger til 23 år gamle Merete Fjeldavlie fra Rjukan, som hadde vunnet et renn i super-G like før OL og lå i toppen av verdenscupsammendraget. Hun lå i tetsjiktet midtveis, men kjørte dessverre ut. Gullvinneren Compagnoni ga mer eller mindre opp utfor og super-G etter en skade kort tid etter, men skulle i senere OL på 1990-tallet bli en av de fremste i slalåm og storslalåm.

Petra Kronberger vant gullet i kombinasjonen klart foran gullvinneren fra 1988, Anita Wachter. Kronberger fikk beste tid i utfor og vant sammendraget med god margin etter tredjeplass i slalåm. Bronsen gikk til franske Florence Masnada. Anne Berge overrasket med å vinne slalåmdelen, og med et brukbart utforresultat endte hun på femteplass. Kronberger ble alpindronningen med to gull i OL. Hun vant etterpå også den totale verdenscupen for tredje året på rad.

Kvinnenes inntogsmarsj og norsk helbom i skiskyting Skiskytingskonkurransene ble arrangert i Les Saisies. For første gang fikk kvinnene delta i skiskyting, og de ble da straks likestilt med å få inn tre øvelser.

På mennenes 10 km ble det tysk dobbeltseier med gull til Mark 30

albertville i frankrike

Kirchner og sølv til Ricco Gross. Kirchner hadde vunnet distansen i VM 1990 og 1991, og reddet dette gullet på sin feilfrie skyting. Gross hadde bedre langrennstid, men skjøt på seg en strafferunde og kom i mål knapt 16 sekunder bak. Dagens beste langrennstid hadde Valerij Kirijenko fra SUS, som kom på femteplass knapt 30 sekunder bak vinneren etter å ha gått tre strafferunder. Bronsen gikk overraskende til finske Harri Eloranta, under ett sekund foran Sergej Tsjepikov fra SUS. Det var mange gullvinnere fra tidligere OL som ikke nådde opp i 1992. To av dem var tyske Frank-Peter Rötsch som kom på niendeplass, og norske Eirik Kvalfoss som ble nummer 47. Det var i det hele tatt en skuffende norsk innsats med Sylfest Glimsdal som beste norske på 24. plass. En av de andre norske tilbød seg selvironisk å låne ut geværet til Vegard Ulvang.

På 20 km skjøt ganske ukjente Jevgenij Redkin fra SUS fire fulle hus, og det kompenserte akkurat nok for dårlige ski og en tung dag i sporet. Selv om Redkin bare hadde 18. beste tid i sporet holdt det til gull.

Mark Kirchner var denne gangen raskest i sporet, men tre bom gjorde at han måtte nøye seg med sølvmedaljen seks sekunder bak Redkin.

Mikael Löfgrens bronsemedalje var Sveriges første individuelle medalje i olympisk skiskyting siden oppstartsåret 1960. Igjen ble det en skuffende norsk innsats med Frode Løberg som bestemann på åttende.

Det er imidlertid verdt å huske at det knapt finnes en idrett der marginene kan være så små som i skiskyting. Gisle Fenne står i resultatlistene med en anonym niendeplass, men ville ha vunnet gull hvis han hadde truffet på ett hårfint bomskudd.

Sergej Tarasov fra SUS var en av forhåndsfavorittene, men han ble akutt syk og måtte sendes på sykehus like før konkurransene startet.

Tarasov var så kritisk syk at den russiske legen måtte innrømme hva som hadde skjedd for å sikre at han fikk nødvendig behandling. Tarasov skulle bloddopes og fikk i seg feil blod. Hans blodpose hadde blitt forbyttet med en som tilhørte en lagkamerat. Tarasov overlevde uten varig men, og saken ble dysset ned. Til Lillehammer kom Tarasov i 1994 uten at denne hendelsen fikk noen innvirkning på hans deltakelse. IOC ønsket ikke noen skandaler i forbindelse med OL. For første gang ble det ikke gull til Sovjet i en olympisk skiskytterstafett. Tysklands lag med Ricco Gross, Jens Steinigen, Mark Kirchner og Fritz Fischer ble for sterke og vant med knapt 23 sekunders margin 31

historien om vinter-ol

etter en uvanlig skiftende stafett. Gullvinnerne fikk en katastrofestart siden Gross hadde en svært dårlig dag på første etappe og bare fikk tolvte beste tid der. Tyskerne unngikk imidlertid strafferunder og fikk sin redningsmann på tredje etappe, hvor Kirchner fikk dagens klart beste etappetid og distanserte den uberegnelige Kirijenko med nesten ett minutt i sporet. SUS kom på en ventet andreplass og Sverige på en uventet bronseplass. Svenskenes store helt var ankermannen Mikael Löfgren, som med dagens nest beste etappetid løftet laget opp fra delt fjerde til en soleklar bronse. Norge stilte med samme lag som i 1988 og inn til siste skyting lå det på andreplass sammen med SUS. For en gangs skyld var det Eirik Kvalfoss som fikk problemer, noe som førte til at Norge havnet på en skuffende femteplass.

21 år gamle Mark Kirchner var tidlig ute både som toppidrettsutøver og familiefar. I 1992 ble han med to gull og en sølv OL-kongen i skiskyting – og far til sitt andre barn. Han fortsatte på det tyske landslaget i seks sesonger til, men nådde aldri igjen opp til høydene fra jubelåret 1992. I 2021 er han tysk landslagstrener.

På kvinnenes 7,5 kilometer var det ti skudd med en strafferunde på 150 meter for hver bom. Første kvinne med skiskyttergull i OL ble Anfisa Reztsova fra SUS. Hun hadde likevel stått øverst på seierspallen i OL før. Reztsova var tidligere langrennsløper med stafettgull og sølv på 20 km i OL 1988. Hun huskes også godt for sin sisteetappe på stafetten i VM i 1985: Med etternavnet Romanova gikk hun den gang i mål foran de norske forhåndsfavorittene. Styrken i sporet ble da også helt avgjørende. Reztsova vant med 16 sekunders margin selv om hun bommet på tre av ti skudd. Langrennsprestasjonene var i det hele tatt mer imponerende enn skyteprestasjonene: Bare to av de ti første, og ingen av de tre første, unngikk strafferunder. Sølvvinneren, tyske Antje Misersky, var også en tidligere langrennsløper med blant annet en bronsemedalje fra VM-stafetten i 1985. Jelena Belova fra SUS tok bronsemedaljen. Elin Kristiansen fra Vestre Trysil fikk beste norske plassering med en 15. plass. Grete Ingeborg Nykkelmo hadde fått Egebergs Ærespris etter sin overgang fra langrenn til skiskyting.

Som verdensmester på distansen var hun en av favorittene, men etter fem bomskudd ble hun bare nummer 31.

Tyskland og SUS var storfavoritter til kvinnenes stafett, men det franske hjemmelaget tok overraskende gullet. Det startet småsensasjo32

albertville i frankrike

nelt da 19 år gamle Corinne Niogret kom først inn til veksling – med Bulgaria nærmest bak seg. Junioren hadde holdt bedre styr på nervene på standplass enn storfavorittene. Jelena Belova fra SUS og Uschi Disl fra Tyskland skjøt på seg strafferunder, og kom inn henholdsvis 27 og 39 sekunder bak. Ting normaliserte seg på andreetappen: Frankrikes Véronique Claudel unngikk strafferunder og gikk fortere enn Niogret hadde gjort, men fikk langt sterkere motstand. Bulgaria forsvant ut av medaljekampen, men både tyske Misersky og russiske Reztsova passerte Frankrike. Reztsova måtte ut i en strafferunde, men gikk så fort at SUS ledet med 7 sekunder på Tyskland og 30 på Frankrike før siste etappe. Først ventet man en spennende gullduell mellom Tyskland og SUS. Så ventet man et ganske trygt tysk gull da det viste seg at Petra Schaaf hadde klart større fart enn Jelena Melnikova. Men så dukket den tredje kvinnen plutselig opp like bak dem i sporet. 23 år gamle Anne Briand gikk raskere enn begge favorittene og skjøt fjellstøtt ned alle fem blinkene da det gjaldt som mest på siste skyting. Hun smatt ut derfra foran Schaaf, og akselererte til stor applaus fra hjemmepublikummet inn til gull med 23 sekunders margin.

Anne Briand var nesten ferdig med sin veterinærutdannelse og fikk etter OL en hederspris av den franske landbruksministeren. Bildet fra denne seremonien så hun første gang da hun fikk se det franske veterinærtidsskriftet under verdenscupen, som ble arrangert i Skrautvål like etter OL. Kontrasten var stor fra det franske departement i Paris til en beskjeden arena i Valdres. Som takk for oppmerksomheten sendte hun en stor takk med bilde og autografer til denne bokens eldste forfatter – med en hilsen til alle norske veterinærer.

Lokale bønder hadde utlovet en ærespris til Frankrikes yngste medaljevinner. Prisen viste seg å være en ku. 19-årige Corinne Niogret var ikke veterinærstudent og hadde strengt tatt begrenset nytte av en ku, men amatørbestemmelsene var nå myket opp og hun kunne selge «premiekua» til en god pris. De franske skiskytterjentene var nesten like ukjente som kombinertlandslaget før stafetten i 1992, men alle tre skulle komme tilbake med flere medaljer fra OL og VM de neste ti årene. Det norske laget var aldri med i teten og endte på sjuendeplass.

Laget besto av Signe Trosten, Hildegunn Fossen og Elin Kristiansen.

På kvinnenes 15 km skulle det skytes 20 skudd. Hvert bomskudd ga et tidstillegg på ett minutt. Antje Misersky vant med en margin på 11 33

historien om vinter-ol

sekunder gullkampen mot Svetlana Petsjerskaja fra SUS. Her var det langt mer stødig skyting, med treff på 19 av 20 skudd for begge. Kanadiske Myriam Bédard snappet bronsen noen få sekunder foran hjemmehåpet Véronique Claudel. Hvor raskt det kan svinge i skiskyting ble illustrert av at stafettheltinnen Anne Briand skjøt på seg sju straffeminutter og tross dagens raske langrennstid endte på 19. plass. Skyteferdighetene fra de beste utøverne var bedre enn på 7,5 km, men de to eneste som traff på alle de 20 skuddene var kuriøst nok de som endte på nest siste og siste plass. 68 deltakere fra 27 ulike land i Europa, Asia, Amerika og Oseania var en svært gledelig oppslutning som viste at skiskytingen var en verdig OL-gren også på kvinnesiden. Elin Kristiansen fikk igjen beste norske plassering med en niendeplass. Noe av forklaringen på de dårlige resultatene for de norske skiskytterne var et feilslått høydeopplegg.

24 år gamle Antje Misersky ble i 1992 OLs beste kvinnelige skiskytter med ett gull og to sølv. Hun hadde med seg i bagasjen en tankevekkende historie fra ungdomsårene i DDR. Hennes far var langrennstrener der, men ble avsatt da han i 1985 nektet å dope sin datter og hennes lagvenninner. Antje Misersky avsluttet sin langrennssatsing etter det, men dukket i stedet opp som en av verdens beste skiskyttere etter murens fall. Misersky giftet seg året etter OL-triumfen i 1992 med den amerikanske skiskytteren Ian Harvey. Hun fikk med seg en sølvmedalje fra OL i 1994 og et stafettgull fra VM i 1995 før hun avsluttet idrettskarrieren, men gullet fra Albertville ble hennes eneste individuelle gull fra et internasjonalt mesterskap. Hun ble i 1995 tildelt en tysk hederspris for sin klare holdning mot dopingprogrammet i det tidligere DDR. På begynnelsen av 2000-tallet levde den tidligere OL-helten Antje Harvey et stille liv som småbarnsmor og mormon i Utah.

«Rødvin og hvitvin annenhver uke» Freestyle kom for første gang med på OL-programmet i 1992. Det startet beskjedent med kulekjøring som eneste øvelse for begge kjønn.

Bakken i kulekjøring er 250 meter lang, har i gjennomsnitt en helling på cirka 28 grader og har to hopp. Poengsummen regnes ut fra tidsbruken og dommernes vurdering av den tekniske utførelsen. Tidspo34

albertville i frankrike

engene utgjør bare en fjerdedel av totalsummen. Konkurransene ble akkompagnert av høylytt rockemusikk. Øvelsene ble arrangert i Tignes.

I kulekjøring for menn ble det favorittseier til den 22 år gamle franskmannen Edgar Grospiron, som hadde høyest poengsum i kvalifiseringen og klart høyest poengsum i finalen. Han var et idol for hjemmepublikummet, men mange av konkurrentene hadde ikke sans for hans primadonnanykker. Til spørsmål om diett før OL svarte Grospiron for eksempel at han hadde drukket rødvin og hvitvin annenhver uke. Sølvet gikk også til Frankrike ved Olivier Allamand, knepent foran amerikanske Nelson Carmichael. Det var ingen norske deltakere.

Også i kvinnenes kulekjøring ble det favorittseier, her til den 26 år gamle verdensmesteren Donna Weinbrecht fra USA. Hun hadde tatt med seg 62 familiemedlemmer og nære venner til Albertville. Det var stor lettelse blant dem da det historiske gullet ble sikret med knepen margin. Weinbrecht hadde i barneårene vært en talentfull kunstløper, men meldte overgang til skisport fordi foreldrene ikke hadde råd til å betale for kunstløptrening.

Det franske hjemmepublikummet hadde store forventninger da Raphaëlle Monod fikk klart beste resultat i kvalifiseringen, men hun mislyktes helt i finalen og ble sist av de åtte kvinnene der. Elisaveta Kojevnikova fra SUS kom på sølvplass, og det ble en klar og gledelig bronsemedalje til Stine Lise Hattestad fra Bærum. Kari Traa fra Voss ble nummer 14. Disse to fartsglade og fargerike damene skulle verden få høre mer fra senere. Kulekjøring ble i 1992 den eneste idretten hvor Norge hevdet seg bedre i kvinneklassen enn i herreklassen.

Ishockeykampene ble spilt i Méribel. Mange sovjetiske ishockeyspillere hadde nå blitt profesjonelle i NHL. Det var derfor imponerende at SUS tok gullmedaljen. Laget hadde mistet sin legendariske førstefemmer fra 1984 og 1988, og hadde bare igjen tre spillere fra det forrige gullaget. Turneringen ble nå arrangert med tolv lag i gruppespill, med to grupper der de fire beste lagene fra hver gruppe gikk videre til kvartfinaler. Med denne cupformen kom også avgjørelser med straffeslag når det sto uavgjort etter ekstraomganger. Canada stilte med et ungt lag og tok sølvet etter tap 3–1 mot SUS i finalen. Finalen var jevn og målløs i to perioder, før SUS avgjorde i siste 35

historien om vinter-ol

periode. Tsjekkoslovakia slo USA i bronsefinalen. Norge deltok og startet med tre store tap. I kampen mot Canada, som endte med tap 0–10, spilte nordmennene så dårlig at TV-selskapet CBS advarte nordamerikanske foreldre mot å la barna se på Norges kamper. Heldigvis gikk det mye bedre i fortsettelsen, da Norge slo Italia 5–3 og Sveits 5–2. Før dette hadde ikke Norge vunnet en OL-kamp i ishockey på 20 år. Laget endte nå på en niendeplass.

Poengligaen ble vunnet av kanadiske Joe Juneau med 6 mål og 9 målgivende pasninger, nøyaktig samme score som legenden Krutov hadde i 1988.

En baklengs bob-tur Ake- og bob-øvelsene foregikk 1670 meter over havet i La Plagne, 61 km fra Albertville.

I akingens enkeltklasse vant 25 år gamle Georg Hackl fra Tyskland med hele tre tidelers margin til østerrikeren Markus Prock. Hackl rykket opp fra sølvplassen i 1988, og hans dueller med Prock skulle bli en gjenganger i akebanen gjennom 1990-tallet. Østerrike fikk to medaljer siden Markus Schmidt reddet bronsen med tre hundredelers margin til italienske Norbert Huber.

I akingens dobbeltklasse ble det også tysk opprykk fra sølv i 1988 til gull i 1992. Stefan Krause og Jan Behrendt vant med 18 hundredeler etter å ha fått best tid i begge omganger. Yves Mankel og Thomas Rudolph sørget for at også sølvet gikk til Tyskland, med seks hundredelers margin til Hansjörg Raffl og Norbert Huber fra Italia.

Harald Rolfsen og Snorre Pedersen fra Norge ble nummer 16, nesten tre sekunder bak vinnerne.

Et av de svært sjeldne tilfellene med et søskenpar på de to første plassene inntraff i 1992 i akingens kvinneklasse, hvor 20 år gamle Doris Neuner vant foran 22 år gamle Angelika Neuner. Doris ledet hele konkurransen etter å ha fått klart beste tid i første omgang, men etter fire omganger skilte det likevel bare sju hundredeler mellom de østerrikske søstrene. Bronsen gikk med klar margin til tyske Susi Erdmann. Storesøster Angelika Neuner fikk en lengre og mer fremgangsrik karriere etter dobbeltseieren i 1992, men fikk aldri den ene store triumfen som lillesøsteren opplevde da.

36

albertville i frankrike

I toerbob ble det gull til sveitsiske Gustav Weder og Donat Acklin.

De to tyske lagene fulgte nærmest. Sveitserne vant etter forholdene klart med 29 hundredelers margin, mens det bare skilte 17 hundredeler mellom de fire neste lagene. Norge var også med, med 27. plass for Erik Gogstad og Atle Norstad. Årets humoristiske innslag i bobklassen besørget andremannen til SUS, som svært ubeleilig snublet mens han løp i gang boben. Han klarte mirakuløst å redde seg baklengs om bord i den og satt baklengs resten av turen.

For første gang ble det gull i firerbob til Østerrike, med Ingo Appelt, Harald Winkler, Gerhard Haidacher og Thomas Schroll. De vant etter fire omganger med to hundredels sekund, etter tidenes jevneste gullduell i firerbob. Igjen ble det bare sølv til Wolfgang Hoppe og hans tyske mannskap. På sølvlaget satt også den 34 år gamle veteranen Bogdan Musiol, en tidligere kulestøter som i sitt fjerde OL dermed erobret sin sjuende olympiske medalje i bob. Fra 1980 til 1992 hadde han totalt en gull, fem sølv og en bronse. Med totalt 31 medaljer fra OL, VM og EM var Musiol så langt bobkjøreren med den største medaljesamlingen fra internasjonale mesterskap. Bronse gikk til Sveits med Gustav Weder ved spaken. Samtlige medaljer i aking og bob gikk dermed til Sentral-Europa, og den mest iøynefallende utviklingstrenden var Østerrikes store fremgang.

Det ble arrangert åtte demonstrasjonsøvelser i 1992. På programmet der sto curling, freestyle skihopp og ballett, og hastighetskjøring på ski, alle for begge kjønn. Farene ved hastighetskjøring i godt over 200 km i timen ble tydelig demonstrert da en av de sveitsiske kjørerne omkom i en treningsulykke etter å ha kollidert med en snøfreser.

I demonstrasjonsøvelsene ble det norsk sølv til Rune Kristiansen i ballett og til begge curlinglagene. For Dordi Nordbys curlinglag i kvinneklassen var sølv nærmest et nederlag, etter at de hadde vunnet VM både i 1990 og 1991. En ganske ubemerket reserve på det norske herrelaget i curling het Pål Trulsen. Han skulle spille en langt mer sentral rolle 14 år senere, etter at idretten hadde fått plass på det offisielle OL-programmet.

1992 ble det siste året det var demonstrasjonsøvelser i Vinter-OL. Trenden gikk i stedet mot en videre økning i antallet offisielle grener.

Curling og freestyle skihopp kom inn som fullverdige øvelser senere på 1990-tallet, mens freestyle ballett og hastighetskjøring forsvant.

37

historien om vinter-ol

Norsk medaljerekord – på veien hjem Avslutningsseremonien endte med at det olympiske flagg ble overlevert til Lillehammers ordfører Audun Tron. Det historiske Oslo-flagget fra 1952 vendte dermed omsider tilbake til Norge. Et imponerende vikingskip ble trukket over arenaen, og Sissel Kyrkjebø på en gedigen isbjørn inviterte med sin klokkeklare stemme til de neste vinterlekene.

De skulle arrangeres på Lillehammer.

Medaljestatistikken viste at Norge nå var tilbake for fullt som en av de store vintersportsnasjonene. Vi hadde aldri erobret så mange vinterolympiske medaljer som i 1992. Med 9 gull, 6 sølv og 5 bronse endte vi på tredjeplass, tett bak Tyskland med 10 gull, 10 sølv og 6 bronse og SUS med 9 gull, 6 sølv og 8 bronse. Poengstatistikken endte opp i den samme rekkefølgen med Tyskland 180 poeng, SUS 163 og Norge med 139.

Selv om det må tas i betraktning at antallet øvelser hadde økt kraftig, var dette et av Norges beste Vinter-OL noensinne. Samtidig viste resultatene for den som ville se bak antallet medaljer at Norge fortsatt var en svært ujevn og betenkelig mannsdominert vintersportsnasjon. Samtlige norske gullmedaljer, og 18 av 20 medaljer, ble vunnet av mannlige utøvere. Samtidig var Norges innsats fortsatt svært ujevn når man så på sportsgrenene. Alle de norske gullmedaljene, og 18 av 20 medaljer, ble vunnet i langrenn, hurtigløp på skøyter eller alpint.

Norge kom tilbake med et lagsølv i kombinert, men ble uten medaljer både i skiskyting og hopp. I ishockey var det klar fremgang, men fortsatt langt unna medaljesjanser. Norge var fortsatt ikke på banen i aking, bobsleigh og kunstløp. Med et hederlig unntak for Stine Lise Hattestads bronsemedalje i kulekjøring hevdet vi oss også dårlig i de nye øvelsene med freestyle og kortbaneløp på skøyter.

Hele 20 land kom med på medaljestatistikken. Det samlede Tyskland var Vest-Europas klart mest folkerike land og etablerte seg umiddelbart som en stormakt i vintersporten. De tyske medaljevinnerne i 1992 var alt overveiende tidligere DDR-utøvere. Konstellasjonen SUS forekom for første og siste gang både i Vinter- og Sommer-OL i 1992. Sovjetunionen hadde gått i oppløsning og ifølge en journalist fra nyhetsbyrået Tass var dette første gang KGB ikke var til stede i lekene.

Dets tilstedeværelse hadde tidligere hatt en avskrekkende effekt på 38

albertville i frankrike

utøvere som kunne ha lyst til å hoppe av. KGB hadde samtidig vært der like mye for å passe på at det journalistene sendte hjem var «riktig» sett fra det politiske regimets ideologi.

Det sto i 1992 klart at Russland ville overta de aller fleste av Sovjets beste utøvere og bli en stormakt også i vinteridretten. Det var likevel stor usikkerhet både om hvordan det ville bli med satsingen på vintersport der og i andre land fra det tidligere Sovjetsamveldet. Antallet landslag steg betraktelig i etterkant av Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning. Østerrike slo tilbake med seks gull og fjerdeplass i medaljetabellen, med sterke resultater i alpint, aking, bob og skihopp. Femte beste nasjon med fem gullmedaljer var nå et normalresultat for USA. Frankrike gjorde sitt beste resultat siden det i 1968 arrangerte OL forrige gang, men med en ganske annen og bredere profil. I 1968 hadde Frankrike vunnet alle sine fire gull i alpint. I 1992 ble det ingen gull i alpint, men derimot tre gull fordelt på skiskyting, kombinert og freestyle.

Norge var tilbake som den klart beste nordiske vintersportsnasjonen, mens Finland gjorde et greit resultat med tre gull og totalt sju medaljer. Finnene var imidlertid også en smal vintersportsnasjon, som vant alle de tre gullmedaljene og seks av de sju medaljene i skihopp eller langrenn. OL i 1992 ble et nytt tilbakeslag for Sverige, som hva angikk gullmedaljer måtte nøye seg med Pernilla Wibergs gull i storslalåm.

Arrangementet av Vinter-OL i 1992 var alt i alt godt bestått. Det største minuset var avstandene, selv om arrangøren kompenserte mye med en storstilt busstransport. Utendørs skøytearena og mangelfull preparering av alpinbakken skapte også frustrasjon. Totalt tilskuerantall for Vinter-OL 1992 ble oppgitt til å være 941 000. Det var høyt oppe på den historiske listen, men et godt stykke under den nye og høyere listen Calgary hadde lagt opp.

Det var hysteriske tilstander og vill jubel på Fornebu da flyet med den norske OL-troppen fra Albertville landet der. Statsminister Gro Harlem Brundtland og det norske olympiaflagget fra 1952 var også med. Olympiaflagget ble brakt direkte videre til Lillehammer, og det var en meget rørt Simon Slåttvik som fikk ta imot flagget omgitt av 10 000 elleville tilskuere. Det var nemlig nettopp Simon som bar det 39

historien om vinter-ol

samme flagget ut fra Bislett 40 år tidligere. Magasinet SkiSports spørsmål fra mars 1988, «Finnes det håp etter Calgary-OL?», ble besvart med et rungende JA i Albertville. Nå så vi med optimisme frem mot OL på Lillehammer i 1994.

De to mestvinnende mannlige utøverne i 1992 var Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang, som begge fikk med tre gull og en sølv hjem. Et portrett av Bjørn Dæhlie er selvsagt uunnværlig i en bok om Vinter-OL. Vegard Ulvang får forkjørsretten i 1992. Han sto etter Albertville fortsatt foran Dæhlie på medaljelistene i OL.

Vegard Ulvang – skikongen fra Finnmark Vinteren og våren 1992 var det serien Nachspiel, med den legendariske humortrioen Kirkvaag, Lystad og Mjøen, som det norske folk satt klar for å se på NRK lørdagskveldene. Nachspiel var en studiosending hvor man i oppstarten rettet kamera mot en intetanende publikummer og med en humoristisk bildetekst.

På den første sendingen etter OL i Albertville satte man først opp bilde av ung kvinne med teksten «Hun har fridd til Vegard». Deretter kom bildet av en ung mann som fikk teksten «Han har også fridd til Vegard». Både ofrene og publikum for øvrig tok straks sammenhengen og lo hjertelig.

Vegard Ulvang fra Kirkenes i Finnmark var blitt hele Norges Vegard.

Han var en av de få som nesten alle i Norge straks kjente igjen – og en av de enda færre som var godt likt av alle.

Det kan virke merkelig at det tok så lang tid før man fikk en ski40

albertville i frankrike

konge fra Finnmark, tatt i betraktning den lange vintersesongen og de praktfulle treningsforholdene der. Finnmark var imidlertid i mellomkrigstiden og første del av etterkrigstiden det fylket i Norge som hadde lavest levestandard og størst interne avstander. Det var krevende å bygge opp slagkraftige toppidrettsmiljøer under slike vilkår. Reisealternativene for en finnmarking som skulle delta i en konkurranse på det sentrale Østlandet, var frem til 1960-tallet en uke på hurtigruta eller tre dager i bil hver vei. De beste norske skiløperne av begge kjønn kom i tiår etter tiår alt overveiende fra Østlandet eller Trøndelag. Aslaug Dahl fra Nesseby ble i 1970 første finnmarking til å vinne et NM-gull i langrenn, og hun ble også første finnmarking på en seierspall i Vinter-OL da hun vant bronse på stafetten i 1972. Men helt frem til 1988 forble Aslaug Dahl også eneste finnmarking som hadde vunnet et NM i langrenn eller en medalje i Vinter-OL. NM på ski ble arrangert i Trøndelag i 1912 og på Vestlandet i 1914. Til Nordland kom NM først i 1928, og 50 år senere hadde det ennå ikke blitt arrangert i Finnmark.

Hadde man rundt 1978 forsøkt å peke ut en fremtidig OL-vinner fra Finnmark, ville familien Ulvang i Kirkenes nok fort kommet på listen over de mistenkte. Vegard Ulvang ble født der 10. oktober 1963. Han vokste opp som den midterste av tre fysisk aktive brødre og var mer ute enn inne etter skoletid. Foreldrene var i arbeidstiden lærere utdannet ved Statens gymnastikkskole, og på fritiden utrettelige ildsjeler i det lokale idrettslivet. Faren ble i 1972 sertifisert som Nord-Norges første D-trener i langrenn. Han fungerte tidlig på 1970-tallet som reiseleder for landslagsbesøk i Murmansk, og sønnen Vegard fikk derfor inspirerende møter i hjemmet med store løpere som Gjermund Eggen og Oddvar Brå. 20 år senere hadde Ulvang senior verv i det internasjonale skiforbundet. Faren var den mest ambisiøse av foreldrene.

I voksen alder kom Vegard likevel til å fremheve morens uselviske støtteinnsats med smått og stort som helt avgjørende for idrettskarrieren hans.

Alle de tre brødrene utmerket seg fra tidlige barneår i idretten, men at det skulle bli skisporten, var likevel ikke gitt. Vegard Ulvang drev på sommeren mye med friidrett og fotball. Han fikk først avisoppslag som en av landsdelens mest talentfulle turnere, og det var som turner han i en alder av tolv ble intervjuet på TV for første gang. Satsingen 41

historien om vinter-ol

på langrenn tok først overhånd ved inngangen til tenårene, men allerede fra 14-årsalderen var han blant de beste norske i sin aldersklasse.

De lange reisene var en stor utfordring: Flyforbindelsen til Oslo var blitt etablert, og Vegard Ulvang fikk i ung alder støtte fra en lokal sparebank til å kjøpe dyre billetter. Eldstebroren Ketil ble den første av brødrene med medalje fra NM i langrenn og lillebroren Morten var lenge regnet som familiens største skitalent. Vegard skulle imidlertid vise seg å være den klart mest utholdende av brødrene Ulvang.

En lineær skiløper Tenåringen Vegard Ulvang var glad i naturopplevelser og generelt en glad gutt. Ellers passet han dårlig inn med karikaturbildene av den temperamentsfulle og utålmodige finnmarkingen. Han stammet mye i oppveksten og fremsto tidvis derfor som ganske stille og beskjeden. Den unge Vegard hadde en formidabel konsentrasjonsevne, leste gjerne bøker mellom treningsøktene, og ble en strukturert skoleelev med svært gode karakterer. I ungdomsmiljøet fremsto han som en forkjemper for idrettstilbud og naturvern, og noe mer kontroversielt også som religionskritiker og ateist. Han kom fra en familie med tilhørighet til Ap, men definerte seg selv som partipolitisk uavhengig og miljøbevisst sosialdemokrat. Under førstegangstjenesten inntok han for første gang en tillitsmannsrolle da han ledet an i protester mot dårlige treningsforhold for Gardens skikompani.

Som langrennsløper var det mest karakteristiske den tålmodige og gradvise utviklingen. Det har med stor rett vært hevdet at Vegard Ulvang var den første norske langrennsløperen med en helt lineær utvikling. Det gikk litt bedre for hvert år gjennom siste del av 1970-tallet og hele 1980-tallet. Juniorårene var ikke lange nok til at han nådde helt til topps. Han vant sine første bronsemedaljer fra aldersbestemte NM i 1980 og uttalte samtidig til lokalavisene at det heretter var langrenn han satset på. Internasjonalt ble det en individuell femteplass og sølv på stafetten i junior-VM 1982. I det siste junioråret vant han i 1983 omsider junior-NM, men et nytt stafettsølv ble eneste medalje året etter. Han banket på døren til et herrelandslag som fortsatt slet i motbakke.

I sesongene 1983–1984 og 1984–1985 plukket Vegard Ulvang noen 42

albertville i frankrike

poeng i verdenscupen, men uten å få individuelle pallplasser verken der eller i NM. To år eldre Pål Gunnar Mikkelsplass, som også ble en god venn og treningskamerat, ble regnet som det største fremtidshåpet av de unge i landslaget. Ulvang kom med til VM i Seefeld i 1985 og tok det som en stor inspirasjon selv om han ikke fikk gå noen distanse.

Han fikk den vinteren med seg en tredjeplass i en verdenscupstafett og sølvmedalje for laget til Geilo under NM-stafetten. Ulvang hadde flyttet til Oslo som 20-åring for å studere matematikk og statistikk ved Universitetet, men konkluderte med at han måtte satse på langrenn på heltid hvis han noen gang skulle gå til topps. Senere sto han i over ti år bare oppført med yrkestittelen «skiløper» i passet.

I 1986 ble det ikke noen individuelle medaljer i NM, men to tredjeplasser i verdenscuprenn og en åttendeplass i sammendraget der. VMdebuten i 1987 var lovende, men ikke sensasjonell. Individuelt ble det femteplass på 30 km, sjetteplass på 15 km og sjuendeplass på 50 km.

På andre etappe av stafetten gikk Ulvang Norge opp fra tredje til delt første og fikk med seg en bronsemedalje. I verdenscupen klatret han i sesongen 1986–1987 helt opp til fjerdeplass i sammendraget, med en andre- og en tredjeplass som beste resultater i enkeltrenn. I internasjonale renn var han blitt det norske landslagets beste løper, men mer på grunn av jevnt gode prestasjoner enn de store seirene. Han slet fortsatt med å gå helt til topps også i NM. I 1987 ble det som best sølv på tremila.

Ulvang tenkte selvstendig om sine valg av treningsprogram og metoder så vel som løpsdisponeringer, men ble likevel helt fra start en godt likt lagspiller i landslaget. Under en landslagssamling ble løperne bedt om å tenke høyt og kritisk om hverandre. Det ble helt stille rundt bordet da man kom til Vegard Ulvang. Rettferdighetsfølelsen hans var sterk. Han inntok for første gang en rolle som talsmann for landslagsløperne våren 1987, da landslagstreneren ble sparket uten at løperne var konsultert.

Vegard Ulvang fylte 24 år høsten 1987, men ble både blant konkurrenter og journalister allerede omtalt som en evig toer. Den lange veien opp ble enda lengre fordi han vred skulderen ut av ledd etter å ha veltet med kajakk på Finnmarksvidda. Han slet med skulderen i halvannet år etter det. En del av Vegard Ulvangs styrke var imidlertid en ukuelig optimisme, hvor han hele tiden så det positive i at det gikk bedre og 43

historien om vinter-ol

bedre år for år. Første del av verdenscupsesongen i 1987–1988 gikk uten pallplasseringer, men Ulvang vant sin første individuelle tittel på 30 km under NM. Sovjet og Sverige dominerte herrenes langrenn under OL i Calgary i 1988, men det ble likevel et steg i riktig retning for det norske landslaget. På tremila fikk Vegard Ulvang oppleve gleden av å vinne medalje på sin første start i OL. Gullkampen sto hele tiden mellom sovjeterne Aleksej Prokurorov og Vladimir Smirnov. Ulvang gikk et jevnt godt løp og var i mål 36 sekunder bak sølvplassen til Smirnov, men nesten 20 sekunder foran sovjetiske Mikhail Devjatjarov på fjerdeplass.

Med den prestasjonen ble Ulvang historisk som første finnmarking til å vinne en individuell medalje i Vinter-OL. Ulvang danset muntert seiersdans for fotografene og omtalte løpet som «det morsomste jeg har vært med på».

Mer enn 30 år senere husker han fortsatt den første OL-bronsen fra 1988 som en av karrierens største opplevelser. «En bronse i OL var en stor opptur for hele laget den gangen. Landslaget vårt hadde hatt et tiår hvor det var langt mellom medaljene og det føltes som svenskene vant alt.» Han var som andre på landslaget klar over at konkurrenter fra andre land brukte ulovlige preparater. «Vi la til grunn at løperne fra DDR og Sovjet var dopet, men at det likevel var mulig for oss å slå dem. Man kan snu på det og spørre hvorfor DDR med et så systematisert dopingapparat ikke vant flere gullmedaljer i langrenn. Min teori er at langrennssporten i så måte var krevende fordi den var mindre målbar enn for eksempel friidrett og svømming. Intuisjon og følelser er viktigere i langrenn og du har så mange uforutsigbare situasjoner med vær og føre.»

Fire dager senere var det Pål Gunnar Mikkelsplass som hadde sin store dag og vant en sølvmedalje på 15 km. Ulvang var aldri i medaljekampen og endte på sjuendeplass. På tredje etappe av stafetten gikk han et nytt solid løp, men laget lå håpløst langt bak etter to etapper og endte på en skuffende sjetteplass. På den avsluttende femmila ble det fjerdeplass, med et halvt minutt opp til bronsemedaljen og et halvt minutt ned til femteplassen.

La man sammen plasseringene fra de tre individuelle løpene, ble Vegard Ulvang OLs beste herreløper. Det ble likevel bare en bronsemedalje å ta med seg hjem. Han gledet seg over fremgangen og sat44

albertville i frankrike

set optimistisk videre mot kommende mesterskap. Klassisk løp forble hans sterkeste kort, men han trente seg metodisk opp i fristil og utviklet sammen med den yngre lagkameraten Bjørn Dæhlie den såkalte dobbeltdans-stilen. Vegard Ulvang var medaljekandidat i alle løp på distanser fra 10 til 50. Han levde som heltids skiløper, men hadde i stor grad klart seg gjennom 1980-tallet på studielånet. Det var først etter OL-bronsen i 1988 at han gikk med overskudd på skisatsingen.

1989 ble et nytt år med fremgang. Ulvang fikk riktig nok som best sølv i NM, men klatret helt opp til andreplass i verdenscupsammendraget etter å ha vunnet både en 15 km i Leningrad og femmila i Holmenkollen. Under VM i Lahti spisset han satsingen på de klassiske distansene. Det startet svært lovende med sølv på 30 km. Han gikk fortest av alle de siste kilometerne og var tross dårligere glid bare knapt sju sekunder bak vinneren Vladimir Smirnov i mål. Sølvmedaljen ble behørig feiret mot slutten av et tiår med mange skuffelser for det norske herrelandslaget. «Ulvang reddet æren», var en illustrerende overskrift i Aftenposten.

På 15 km klassisk var det Pål Gunnar Mikkelsplass som vant sølv få sekunder bak gullvinneren Harri Kirvesniemi. Ulvang var aldri i gullkampen, men vant bronse med ni sekunders margin. Stafetten ble imidlertid en skuffelse for lagspilleren Ulvang, som følte på ansvaret ved å ha blitt betrodd sisteetappen. Han gikk ut sammen med svenske Torgny Mogren, finske Jari Räsänen og tsjekkoslovakiske Václav Korunka i kampen om medaljene. At Mogren vant spurten etter å ha rykket knapt en kilometer før mål, kom ikke som noe sjokk: Svensken var anerkjent som verdens beste spurter i fristil. Det endte imidlertid med at Ulvang kom i mål et halvt sekund bak sølvet og fire tideler bak bronsen. Han trodde selv at det skyldtes dårligere glid, men påtok seg alt ansvar og avviste alle spekulasjoner om at finnens stav hadde hindret ham i siste sving. Ulvang konkluderte hardere enn noen andre med at han ikke egnet seg for spurtoppgjør. Siste etappen i en internasjonal stafettkonkurranse gikk han aldri igjen. Den avsluttende femmila i VM ble en skuffelse, og han brøt for en sjelden gang løpet.

1990 var et mellomår. Også skiverdenen var preget av den kalde krigens avslutning og usikkerhet rundt landslagenes vei videre. Ulvang fikk et utmerket og samtidig merkelig resultat i verdenscupen: Han vant sammendraget uten å ha vunnet ett eneste renn – etter å ha kom45

historien om vinter-ol

met på andreplass i fem av elleve individuelle konkurranser. I NM ble hans eneste medalje en stafettbronse.

Mellom konkurransene dyrket Ulvang ekstreme naturopplevelser.

Han hadde besteget alpenes høyeste fjell Mont Blanc i 1989 og USAs høyeste fjell Mount McKinley i 1990. I 1991 krysset han Grønland på ski etter inspirasjon fra historiene om Fridtjof Nansen. «Idrett, konkurranser og friluftsliv er sammenvevet til en livsform hos Vegard», konstaterte hans venn og biograf Stein Aasheim tidlig på 1990-tallet.

En evig toer blir «The Terminator» VM i Val di Fiemme 1991 startet med et drama av en klassisk tremil, hvor ledelsen bølget frem og tilbake mellom Terje Langli, Vegard Ulvang, svenske Gunde Svan og sovjetiske Vladimir Smirnov. Ulvang ledet med to sekunder på en sterkt spurtende Gunde Svan, men falt i en utforkjøring etter 28 km. På neste sekundering lå han på tredjeplass 18 sekunder bak svensken. Ulvang fikk opp farten igjen nok til å redde bronsen åtte sekunder foran Langli. Langli fikk sin store revansj og gråt av glede etter gull på 10 km klassisk, som var en tett kamp mellom to svensker og to nordmenn. Ulvang var i medaljekampen, men ble sittende igjen med svarteper da han kom inn som nummer fire – fem sekunder fra bronsen.

Stafetten ble en formidabel laginnsats for det norske laget og endte med seier nesten to minutter foran de svenske favorittene. Den ganske ukjente Øyvind Skaanes ble den store helten da han bare staket fra konkurrentene og ga laget en ledelse på over 40 sekunder til første veksling. Ulvang på tredje etappe viste kapasitet også i fristil da han gikk fra den svenske langrennskongen Gunde Svan og økte ledelsen ytterligere. Selv hevdet han at Terje Langli på andre etappe var den som hadde imponert mest. Ulvang prøvde seg på femmila selv om den gikk i fristil, men 16. plass var en nedtur som styrket den gamle oppfatningen om at han var best på klassisk og distanser innenfor 10–30 km. NM-resultatene etter VM kunne riktig nok peke i en annen retning. Ulvang tapte ganske klart gullduellen mot Bjørn Dæhlie på 15 km klassisk, men vant både 30 km fristil og 50 km klassisk.

I verdenscupen 1990–1991 ble det et mer karakteristisk resultat: Han kom på en delt tredjeplass i sammendraget selv om han utenom 46

albertville i frankrike

VM bare hadde én plassering på topp tre. Den var til gjengjeld en seier på femmila i Holmenkollen i sesongens siste renn. Toppformen kom litt for sent i sesongen 1991, men resultatene da lovet godt for OL i 1992.

Den norske optimismen steg ytterligere da den svenske langrennskongen Gunde Svan plutselig la opp før OL-sesongen. Vegard Ulvang fylte imidlertid 28 høsten 1991 og hans posisjon som Norges beste langrennsløper var under press fra fire år yngre Bjørn Dæhlie. Det var fortsatt en utbredt oppfatning at Dæhlie og flere utenlandske løpere presterte bedre i de avgjørende øyeblikkene enn Ulvang, som aldri hadde vunnet individuelt gull i VM eller OL. Verdenscupsesongen 1991–1992 startet som en formidabel norsk duell. Ulvang spratt opp i ledelsen etter å ha vunnet de to første rennene i klassisk stil, og var på andreplass bak Dæhlie i de to neste.

Dæhlie vant også det femte rennet, og Ulvangs venner uroet seg litt over at han ikke var på pallen der. Under NM i Trondheim i januar vant Ulvang gull i utklassingsstil på 30 km klassisk, men Dæhlie var helt overlegen både i 10 km fristil og den påfølgende 15 km klassisk jaktstart.

Toppformen til Vegard Ulvang hadde kommet litt for sent til å vinne VM-gull i 1991 – hadde den nå kommet for tidlig til å vinne OL-gull i 1992? De siste ukenes oppladning var krevende. Det ble holdt hemmelig at han under en treningssamling før OL hadde vært ute av stand til å ta skøytetak på grunn av problemer med en muskel i låret, og at han etter det hadde fryktet ikke å få delta i OL. 10. februar 1992 var den første dommedagen for de mannlige langrennsløperne under OL i Albertville. Bjørn Dæhlie var den største favoritten på 30 km klassisk og startet i kjent offensiv stil. Han ledet etter 8,6 km med 20 sekunder på Ulvang, som i sin tur lå på andreplass 13 sekunder foran Smirnov. Ulvang hadde fordelen av å gå på Dæhlies tider og valgte ikke å følge lagkameratens hardkjør i første halvdel av løpet. En bekymring for å sprekke i tynnluften spilte også inn. Ulvang la til grunn at Dæhlie ville vinne hvis han var i stand til å holde dette hardkjøret helt inn, men at det slett ikke var sikkert, og at sølv i så fall var en stor prestasjon. Det ble Dæhlies optimisme mot Ulvangs tålmodighet i løpsopplegget.

Ved runding etter 15 km hadde Smirnov falt kraftig av. Dæhlie gikk 47

historien om vinter-ol

fortsatt fort, men ledelsen hans var redusert til 12 sekunder. Ved 23,6 kilometer hadde trenden definitivt snudd. En innbitt Vegard Ulvang hadde gått klart fortest i tredje fjerdedel av løpet. Han ledet med ni sekunder på Dæhlie og et helt minutt på italienske Marco Albarello, som nå lå på tredjeplass. Vegard Ulvang gikk klart fortest de siste kilometerne og var i mål 46 sekunder foran Dæhlie. Terje Langli gjorde seierspallen helnorsk etter en sterk avslutning, men var 75 sekunder bak vinneren i mål. Finnmarks og Ulvangs første gull i Vinter-OL gledet mange. «Endelig Gullvang» var en illustrerende overskrift i Aftenposten. Det var Norges første individuelle langrennsgull i OL siden 1976. Ulvang var jublende glad og litt forvirret: Han forsøkte av gammel vane først å gå opp på bronseplassen under premieutdelingen.

«Her kommer Ulvang. Aiaiaiai» ble et hjertesukk fra en hardt prøvet svensk langrennskommentator i Albertville. Den ellers så vennlige Ulvang var innbitt og så nesten aggressiv ut når han kom hamrende gjennom løypene. TV-kanalene i USA ga ham tilnavnet «The Terminator». Han hadde virkelig truffet på formen da det gjaldt som aller mest. Før 10 km klassisk spådde Ulvang selv romkameraten Dæhlie som gullvinner, men mønsteret ble det samme der. Dæhlie ledet midtveis, mens Ulvang var nede på fjerdeplass 13 sekunder bak. Det så dystert ut da han like etterpå falt og brakk staven. Han var imidlertid lynraskt oppe, fikk en ny stav etter få meter og hadde klart størst fart i siste halvdel av løpet. Dæhlie fikk igjen slite på de siste kilometerne og falt ned på fjerdeplass i mål, mens Vegard Ulvang vant sitt andre gull 19 sekunder foran Marco Albarello og 20 foran svenske Christer Majbäck. Ulvang sto på bena og strakte armene i været etter å ha passert målstreken, mens både Albarello og Dæhlie hadde stupt utmattet ned i snøen. «Ulvang igjen!!!» sto det på Aftenpostens forside.

Seieren på 10 km var i 1992 mer verdt enn den på 30 km fordi den også gjorde at man fikk gå ut før konkurrentene på 15 km fristil.

Ulvang hadde vært sterkt kritisk til konseptet med jaktstart og medaljer etter både første og andre dag. Et knalløp første dag kunne i praksis sikre en andre medalje, mens et dårlig løp i klassisk kunne føre til at den som gikk raskest i fristildelen ikke fikk noen medalje. Ulvang var nøktern i sine prognoser for sjansene til et tredje gull, selv om han fikk starte 19 sekunder før neste løper på den tredje øvelsen. Klassisk passet Ulvang bedre enn fristil og han var etter nederlaget på VM-sta48

albertville i frankrike

fetten i 1991 skeptisk til egne spurtferdigheter. Han ble tatt igjen av Dæhlie før fire km, forsøkte å henge seg på, men kjente snart at han ikke hadde dagen. «Jeg er kjørt, bare stikk du», var Ulvangs resignerte svar da Dæhlie spurte om han ville gå først og dra litt. Dæhlie forsvant ut av syne, mens Ulvang hengte seg på italienerne Vanzetta og Albarello da de tok ham igjen. Taktikken var senere å spare krefter for å kunne slå minst en av dem i spurten. Ulvang hadde egentlig tenkt å slå til inne på stadion, men ombestemte seg i all hast da han i den siste kneika oppdaget at den svenske spurtkanonen Torgny Mogren bare var 20 meter bak. Langspurten viste seg å være god strategi: Ulvang fikk en luke først til Vanzetta og så til Albarello. Det ble et spennende oppløp hvor Ulvang i sin karakteristiske dobbeltdans så vidt holdt unna for de padlende italienerne – med en margin på henholdsvis ett og to sekunder.

Vegard Ulvang var strålende fornøyd med sølvet og hadde virkelig fått det maksimale ut av dagen. Han var den første til å innrømme at det var noe feil med reglene når han kunne vinne sølv med 13. beste tid på fristildelen, mens Torgny Mogren med nesten ett minutt bedre tid ikke fikk medalje. Ulvang vant likevel sin sølvmedalje helt i overensstemmelse med reglene – som i forlengelsen av hans kritikk ble endret få år senere.

På stafetten ble han satt opp med klassisk på andre etappe, og gikk ut i delt ledelse sammen med Finlands Harri Kirvesniemi og Sveriges Christer Majbäck. Igjen traff Ulvang godt på taktikken, som i en kupert løype ble å ligge først i jevn høy fart de første fem kilometerne, for så å rykke hardt midtveis. Kirvesniemi sakket etter, og Majbäck møtte veggen. Etter de to klassiske etappene ledet Norge med 25 sekunder på Finland og med 90 på Sverige. Det ble aldri spennende senere, selv om Italia klatret opp til andreplass med en sterk tredje etappe. Seiersmarginen ble på nesten halvannet minutt. Stafetten ble i realiteten avgjort på andre etappe. Der hadde Ulvang stafettens tredje beste tid selv om han gikk en klassisk etappe. Italienske Vanzetta ble skrytt opp i skyene da han fikk klart beste tid på tredje etappe og tok Italia opp fra fjerde til andre, men Ulvang hadde gått seks sekunder raskere uten skøytetak.

Ingen har dominert klassisk langrenn i et OL slik Vegard Ulvang gjorde i 1992. Tre gull og en sølv var det meste noen langrennsløper 49

historien om vinter-ol

hadde vunnet i ett og samme OL. Den rekorden ble i og for seg bare stående noen dager siden Dæhlie vant den avsluttende femmila med Ulvang nede på niendeplass. Ulvang var likevel, til egen overraskelse, den aller mest populære ved hjemkomsten til Norge. «Noe slikt som dette hadde jeg aldri ventet. Jeg har jo ingen lokal tilhørighet i Oslo», var en rørt Vegard Ulvangs nøkterne kommentar etter ankomsten til Fornebu. Han landet der i et fly som alt hadde fått navnet Vegard Viking. Flere tusen begeistrede mennesker hadde møtt opp, og blant dem flere hundre tenåringsjenter. Noen av dem løp etter bussen i håp om at han skulle se dem. Det kom tallrike frierbrev de neste ukene.

Ulvang var forberedt på «en del mas» med ukeblader, men avga et høytidelig løfte om aldri å bli med Se og Hør til Syden. Grensen for privatlivets fred trakk han klart opp: «Mine eventuelle jentehistorier og hvordan det ser ut inne i huset mitt, er min sak. Ingen andres.» Han fikk i perioden etter OL-triumfene merke suksessens skyggesider med et økt press mot privatlivet, som toppet seg med et vedvarende rykte om at han var homofil og hadde et romantisk forhold til den verdenskjente fiolinisten Arve Tellefsen. Ulvang opplevde det og andre fantasifulle rykter som så vidt forstyrrende at han på et tidspunkt brøt sine tidligere prinsipper og sto frem med det som ble et ganske kortvarig forhold til den italienske langrennsstjernen Manuela Di Centa.

Det var folkefest og elleville tilstander da Ulvang kom hjem til Kirkenes noen uker etter OL-gullene i 1992, og han lovte høytidelig de fremmøtte at han alltid ville forbli en finnmarking. Statsminister Gro Harlem Brundtland ble kritisert fordi hun i en tale hadde ordlagt seg på en måte som kunne gi inntrykk av at Arbeiderpartiet tok æren for de gode OL-resultatene til Ulvang. Det endte med at statsministeren sendte et brev til skikongen og beklaget episoden. «Jeg setter pris på brevet. Men jeg har hele tida tolket statsministeren slik at hun mente det var den generelle utviklingen av velferdsstaten som var med på å legge grunnlaget for våre idrettsprestasjoner», uttalte Ulvang, som samtidig presiserte at han var en politisk uavhengig idrettsutøver. «Jeg kan gjerne stille opp når det gjelder for eksempel miljøvern, men vil ikke bli misbrukt av politiske partier. Jeg vil sjøl styre og sette grensene for mitt offentlige engasjement. Trening og konkurranser må gå foran», fastslo han. Han ble på en mer negativ måte trukket inn i politisk debatt av Frps formann Carl I. Hagen, som fulgte opp sine kon50

albertville i frankrike

troversielle uttalelser om late finnmarkinger med å hevde at altfor få finnmarkinger var som Vegard Ulvang.

Bjørn Dæhlie vant med hårfin margin også verdenscupen for sesongen 1991–1992, selv om Ulvang vant den avsluttende femmila i klassisk foran et ellevilt norsk hjemmepublikum. Kort oppsummert dominerte Norge i 1992 altså langrenn for menn på en måte ingen nasjon tidligere hadde dominert i et OL-år, med seier på alle fem distanser der og førsteplass i elleve av tolv andre verdenscuprenn. Det skyldtes i all hovedsak to utøvere som utfylte hverandre svært godt.

Bjørn Dæhlie var verdens beste i fristil og Vegard Ulvang i klassisk. Alt i alt var Dæhlie nok den fysisk og teknisk sterkeste allerede under OL i 1992, men Ulvang kompenserte det med sine langt klokere løpsopplegg. Etter mange år med tålmodig klatring, mottok han gullmedaljene og jubelen med stor glede og litt overraskelse. «Det eneste jeg gjør er å gå fort på ski. Det er da ikke allverdens å skrive om», var hans nøkterne svar til en journalistvenn som etter hjemkomsten ville skrive en biografi om ham. Ulvang er beskjeden også når han i 2021 snakker om den store fremgangen langrennslandslaget hadde tidlig på 1990-tallet. Ifølge ham skyldtes det et sammenfall av heldige omstendigheter, inkludert at man i årene 1990–1993 på grunn av den hemmelige teknologien med steinsliping av skiene plutselig lå foran konkurrentene på teknisk utstyr.

Et gradvis fall Det var knapt mulig å klatre videre oppover fra det høydepunktet Vegard Ulvang sto på etter sesongen i 1992. 1993 ble en nedtur selv om han vant medalje av alle tre valører under VM i Falun. På 30 km klassisk var det denne gangen Dæhlie som hadde den sterkeste avslutningen og vant med over 20 sekunders margin, men Ulvang reddet sølvet med tre tidels sekund til kasakhstanske Vladimir Smirnov. På 10 km klassisk var Ulvang like bak Smirnov og like foran Dæhlie, men der kom alle tre i skyggen av det sensasjonelle gullet til nesten ukjente Sture Sivertsen. På andre del av jaktstarten var det den store duellen mellom Dæhlie og Smirnov alle snakket om. Vel ett minutt bak dem tapte Ulvang på oppløpet bronseduellen mot italienske Silvio Fauner.

Gull ble det i stedet svært fortjent på stafetten, hvor Ulvang i en ny 51

historien om vinter-ol

klassisk suksessetappe distanserte sin russiske motstander med over ett minutt. Han var bare nesten god nok til individuell medalje i fristil, men femteplass på femmila var en ny sterk prestasjon. La man sammen øvelsene fra VM i 1993 var Ulvang nest beste utøver etter Dæhlie. I verdenscupen kom han på tredjeplass etter Dæhlie og Smirnov.

Men nå var han bare nest best i det norske laget, og i 1993 vant han ikke noe individuelt renn verken i NM, VM eller verdenscupen. I 1993 var antallet seire igjen lavt sammenlignet med antallet plasser på topp fem. Ulvang omtalte seg selv som svært privilegert og spissformulerte seg endog slik: «Når jeg ikke trener, ligger jeg som regel på sofaen og slapper av. Skiløpere som jeg lever et luksusliv.» Under VM i 1993 frontet han likevel krav fra løperne om bedre pengepremier. Han følte sterk sympati fremfor alt med turvennen Vladimir Smirnov, som med svært dårlige støtteordninger i Kasakhstan slet hardt økonomisk. Han var av natur langt mindre en forretningsmann enn Bjørn Dæhlie, og tenkte i samsvar med familietradisjonen mer i et fagforeningsperspektiv. Sammen med Dæhlie ble han likevel en forkjemper for de aktives rettigheter både internasjonalt og overfor forbundene i Norge.

I likhet med alle andre norske medaljevinnere fra OL i 1992 satset Vegard Ulvang for fullt mot OL på hjemmebane i 1994, men oppladningen der ble noe nær den verst tenkelige. I mai 1993 reiste han sammen med blant andre Smirnov på fjellekspedisjon til Mongolia. Der ble de arrestert og mistenkt for drap eller bortføring etter at den lokale fjellføreren forsvant. Saken ble heldigvis oppklart da fjellføreren viste seg å ha begått underslag og deretter stukket av.

Vel hjemme i Norge fikk Vegard Ulvang under en treningsleir høsten 1993 marerittbeskjeden om at den eldre broren Ketil var meldt savnet i fjellet ved Kirkenes etter et uvær. Broren jobbet som fysioterapeut for landslaget, og Vegard hadde fremhevet ham som sin kanskje viktigste støttespiller etter OL-triumfene i 1992. Vegard Ulvang avbrøt treningen og deltok sammen med flere landslagsvenner i leteaksjonene. Selv om det sto klart at broren var død, ble han ikke funnet. Ketil Ulvang var 31 år og småbarnsfar; det var en bunnløs tragedie for familien og et stort tap også for landslagsmiljøet.

Ved siden av den mentale sorgprosessen slet Vegard Ulvang fysisk med en lårskade i oppkjøringen frem mot OL 1994. Han var ikke på pallen under noen av NM-løpene i januar 1994, og hadde en andre52

albertville i frankrike

plass som eneste pallplass på de seks verdenscuprennene før OL. Få dager før OL ble hans kritiske uttalelser om IOC-presidenten Juan Antonio Samaranch og manglende demokrati i IOC slått stort opp både av TV-kanaler og aviser. Ulvang hadde sagt ja til å avlegge den olympiske ed, men kom under press blant annet fra de norske IOCmedlemmene for å trekke seg. Alle målinger viste samtidig stor folkelig støtte til ham: 10 000 ringte inn til Dagbladet for å si sin mening om saken, og av dem ga 95 prosent sin støtte.

Da OL endelig startet gikk det trått i sporet, med sjuendeplass på 10 km klassisk. På andre etappe av stafetten gikk han sammen med Finlands Harri Kirvesniemi og mistet et ti sekunds forsprang til italieneren Marco Albarello. Det var helt greit, men ikke noe nær de klassiske stafettprestasjonene fra OL 1992 og VM 1993. Stafetten endte med en sølvmedalje som ble hans sjette og siste medalje fra OL. I sin siste OLstart, på femmila, endte han på tiendeplass. Det sier mye om Vegard Ulvangs jevnt høye nivå at han var inne på topp ti av alle sine ni individuelle starter i OL, men det siste løpet der ble altså også det svakeste.

Den nesten ti år yngre Thomas Alsgaard overtok hans posisjon som den nest beste i det norske landslaget. Det gradvise fallet som hadde startet i 1993, fortsatte for Ulvang under og etter 1994-sesongen.

Vegard Ulvang hadde fortsatt stor glede av naturopplevelser og reiste etter sesongslutt i april 1994 på fjellekspedisjon til Nepal. Der ble han rammet av akutt nyrebekkenbetennelse. Han avdramatiserte selv situasjonen etter hjemkomsten, men ekspedisjonens lege hadde vært alvorlig redd for at han skulle dø. Det kom etter hjemkomsten som en lettelse da den avdøde broren endelig ble funnet av en ekspedisjon hvor Vegard sammen med lagkameraten Kristen Skjeldal var med. Den tett sammensveisede familien Ulvang gledet seg stort over støtten fra befolkningen i Kirkenes, hvor 3000 møtte opp for å hylle Vegard Ulvang i april 1994. Et annet sterkt besøk den våren kom da han sammen med en rekke andre kjente utøvere reiste til det krigsherjede Sarajevo for å tenne et olympisk fredsbål der.

I ettertid er det lett å si at Vegard Ulvang burde gitt seg på topp etter OL i 1994. Den gang visste man ikke at en ryggskade skulle fortsette med å hemme ham de neste årene. I 1995 vant han sitt sjette NM-gull på favorittdistansen tremila, men kom seg aldri opp på pallen i verdenscupen. Under VM ble han ikke tatt ut på stafettlaget, etter åtten53

historien om vinter-ol

deplass på 30 km og tolvteplass på 10 km. I 1996 vant han i fravær av Dæhlie og Thomas Alsgaard NM-gull på 10 km så suverent at han holdt unna og vant et siste NM-gull på den påfølgende jaktstarten.

Lovende resultater under prøve-VM i Trondheim inspirerte ham til en siste VM-sesong, men et NM-sølv og en fjerdeplass i et verdenscuprenn ble høydepunktene. Sirkelen fra VM i Seefeld 1985 var sluttet da Vegard Ulvang under VM i Trondheim tolv år senere kom med i troppen uten å få gå noen renn.

Etter sesongen 1997 var det definitivt slutt på Vegard Ulvangs karriere som konkurranseløper, selv om det var OL-år i 1998. Symbolsk nok giftet han seg i april 1997 med sin kjæreste, den tidligere langrenns- og skiskytterverdensmesteren Grete Ingeborg Nykkelmo, som han fant sammen med en tid etter OL i 1994. De ble i løpet av de neste tre årene foreldre til to jenter, som på overgangen til 2020-tallet var blitt talentfulle unge langrennsløpere.

Vegard Ulvang beholdt betydelig markedsverdi og tjente i årene etter karrieren bra på en kleskolleksjon for friluftsklær. Han forble TV-stjerne blant annet gjennom den populære TV 2-serien «Gutta på tur», hvor han deltok sammen med sin gamle venn og konkurrent Bjørn Dæhlie. Både Ulvang og Dæhlie avbrøt samarbeidet med TV 2 etter at kanalen i 2002 viste en mye kritisert dokumentar som gikk langt i å antyde doping i norsk langrenn på 1990-tallet. Ulvang hadde under OL-suksessen i 1992 blitt mistenkeliggjort i svensk presse for bruk av astmamedisin, men medisinen var lovlig og det hadde aldri vært opprettet noen slags sak mot ham. Han hadde gjennom hele sin karriere vært tilhenger av strenge regler og flere dopingkontroller, men samtidig også advart mot at mistenkte utøvere uten lov og dom ble uthengt som juksemakere.

Ulvang har som forretningsmann vært mindre fremgangsrik enn Dæhlie, men han har til gjengjeld engasjert seg mer aktivt i den videre utviklingen av langrennssporten. Under VM i 2005 dukket han opp som juryleder. Etter flere år som medlem av langrennskomiteen til det internasjonale skiforbundet ble han i 2006 med akklamasjon valgt til ny leder for den. Det sier mye om Ulvangs idealisme og posisjon at han fortsatt sitter ganske uomstridt i den posisjonen 15 år senere. Vervet er ulønnet og medfører mange reisedager. Vegard Ulvang tjente godt på kleskolleksjonen i årene etter idrettskarrieren og lever i 2021 på kapi54

albertville i frankrike

talinntekter fra den tiden. Fremfor å starte en ny arbeidskarriere har han valgt å engasjere seg videre for langrennssporten.

Ulvang har fremstått mer positiv til nye konkurransekonsepter som leder enn han var som aktiv, og ble blant annet en pådriver for konseptet med Tour de Ski og mini-tourer i verdenscupen. Han har forblitt en talsmann for dialog og demokratisering innenfor det internasjonale skiforbundet, og inntatt en brobyggerposisjon hvor han ønsker at langrennssporten skal beholde intervallstarter og klassisk ved siden av fellesstarter og fristil. Han ser det som en utfordring at Norge over så lang tid har vært så dominerende i langrenn og uroer seg for snøfattige vintre, men likevel ser han i 2021 ganske optimistisk på langrennssportens fremtid. «Vi er som andre idretter blitt veldig avhengig av TV-tallene, men de er slett ikke så gale internasjonalt. I Norge har langrennssporten tapt terreng i distriktene, men til gjengjeld fått stadig bedre rekruttering fra storbyene.» Vegard Ulvang er fortsatt partipolitisk nøytral, men har til og fra engasjert seg i den offentlige debatten.

Der har han på 2010-tallet foruten å engasjere seg i ulike miljøsaker blant annet kritisert strengere fraværsgrenser i skolen, som begrenser barn og unges muligheter til å delta på idrettsarrangementer. Høsten 2011 gikk han på ski etter ruten som brakte Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen hundre år tidligere. Halvparten av reisefølget brøt underveis, men Ulvang nådde sammen med den hardføre polarhistorikeren Harald Dag Jølle frem til polpunktet.

I 2021 bor Vegard Ulvang i Oslo, men han snakker fortsatt med sin karakteristiske finnmarksdialekt og reiser mellom sine mange utenlandsoppdrag stadig hjem til venner og familie i Kirkenes. Snart 30 år etter jubelåret 1992 er han med tre gull, to sølv og en bronse fortsatt på tredjeplass i klassen for tidenes beste mannlige norske langrennsløpere i OL. De to foran ham der er illustrerende nok de to yngre lagkameratene Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard. Vil man telle medaljer er Ulvang blant utøverne som primært huskes på grunn av svært gode resultater i ett mesterskap. Samtidig er han et fremragende eksempel på en stor utøver som også er både et stort menneske og en stor idealist for sin idrett, og som fortsatt engasjerer seg for den snart 25 år etter avslutningen av sin aktive karriere. Storhetstiden til det norske herrelandslaget begynte på slutten av 1980-tallet i stor grad med Vegard Ulvangs prestasjoner, både som utøver og lagbygger.

55

historien om vinter-ol

Den mestvinnende kvinnelige utøveren i 1992 var Ljubov Jegorova med tre gull og to sølv, og hun skulle prestere nesten like bra i 1994.

Men selv om Jegorova aldri ble fratatt noen av OL-medaljene, falmet de mye med hennes senere dopingdom. Denne bokens forfattere velger i stedet å fremheve en historisk utøver som vant gull i tre OL og vant flere individuelle gull enn Jegorova.

Bonnie Blair – Nord-Amerikas mestvinnende vinterolympier Da skøytekongen Eric Heiden la opp etter å ha vunnet fem OLgull på hjemmebane i 1980, sto det igjen både en stor mulighet og utfordring for skøytesporten. Heidens prestasjoner hadde skapt en rekordstor interesse i USA, men han hadde selv påpekt faren for at det bare ble et kortvarig blaff. Et nøkkelspørsmål våren 1980 var hvem som kunne bli den nye skøytestjernen i USA og holde oppe interessen der for kommende OL. Svaret skulle vise seg å være en da helt ukjent 16-årig jente, som hadde gått sine første skøytekonkurranser på langbane ett år tidligere.

Bonnie Kathleen Blair ble født i landsbyen Cornwall i delstaten New York 18. mars 1964, som den yngste av seks søsken. Fire av de eldre søsknene var aktive skøyteløpere, og familiens engasjement illustreres av historien om Bonnies fødsel. Faren satte av moren på sykehuset før han hentet barna og brakte dem til et skøytestevne. At det var født en velskapt datter, fikk han og de eldre søsknene først høre via høyttaleranlegget på stadion.

56

albertville i frankrike

Bonnie gikk sine første tak på skøytebanen som toåring, med så små føtter at hun måtte ha på sko inne i minste modell av barneskøyter. Hun deltok i sitt første barneløp som fireåring. Da hadde familien flyttet til byen Champaign i Illinois, hvor yngstedatteren vokste opp i trygge økonomiske år. Bonnie vant sitt første delstatsmesterskap i Illinois som sjuåring og forble en talentfull løper de neste årene, men deltok da i kortbaneløp med fellesstart. Det var først i 1979 at hun begynte å konkurrere på langbane. Eric Heidens fremganger var nok en inspirasjon for den beslutningen. Samtidig var det en direkte påvirkning fra den unge nye treneren, kanadiske Cathy Priestner, som selv hadde vunnet sølv på 500 under OL tre år tidligere. Det viste seg snart at Bonnie hevdet seg enda bedre på langbane, men vel å merke bare på de korteste distansene. Faren skal i tiden rundt OL i 1976 ha vært den første som spådde at den da tolv år gamle datteren kom til å gå for USA i et senere OL. Hun så Heidens triumfer på TV i 1980, og festet blikket på selv å vinne OL-medaljer i 1984.

Bonnie Blair flyttet til Heidens hjemstat Wisconsin for å få best mulig treningsmuligheter. Det gikk bedre på skøytebanen enn med utdannelsen de kommende årene: Bonnie Blair fullførte ungdomsskolen per korrespondansekurs og droppet deretter ut av videregående.

Skøyteløp var blitt en besettelse for henne. Hun konkurrerte både på kortbane og langbane, og holdt interessen og optimismen oppe selv i perioder med liten fremgang. Familien forble uvurderlige støttespillere for hennes satsing på idretten, og i så måte var hun privilegert sammenlignet med mange av konkurrentene. TV var Bonnie Blairs favoritthobby mellom trening og konkurranser, og hun omtalte det som det største minuset med toppidrettslivet at det var krevende å henge med på TV-seriene i USA. Det løste seg med en rutine hvor moren daglig ringte henne for oppdateringer om utviklingen der.

Fra åttende til første På internasjonalt nivå slo hun gjennom som sisteårs junior i 1984.

19 år gammel stilte hun til start for første gang under OL i Sarajevo. Åttendeplass på 500, bak fire tyskere og tre sovjetere, var omtrent 57

historien om vinter-ol

som ventet. Opplevelsen av OL-arrangementet inspirerte til videre satsing. USAs skøytelandslag vant ingen medaljer under OL i 1984, men det åpnet også stort rom for Bonnie Blair som medaljekandidat på vei opp. Under sprint-VM i Trondheim ble det åttendeplass i sammendraget etter fire ganske jevne løp på 500 og 1000. Hun var både i VM og OL klart beste løper fra et land utenfor Europa, men hadde fortsatt 1–2 sekunder opp til de beste sovjetiske og østtyske løperne.

Bonnie Blair var en eksplosiv løper som manglet utholdenheten for de lange distansene, og ble aldri noen medaljekandidat allround. Etter ikke å ha kvalifisert seg for den lengste distansen i 1985 og 1986 tok hun hintet og ga opp deltakelse i allround-VM. Hun var oppe i tetstriden under VM på kortbane både i 1984 og 1985, men under sprint-VM på langbane i 1985 kom hun bare på niendeplass. I 1986, få uker før hun fylte 22, vant hun VM på kortbane og endte på bronseplass i sprint-VM bak den østtyske stjerneduoen Karin Kania og Christa Rothenburger. Året etter ble det sølv mellom Kania og Rothenburger. Blair var på midten av 1980-tallet den yngste av de beste kvinnelige sprinterne og ble bedre fra år til år, men forble sterkere på 500 enn på 1000. Hun var med sine 1,65 kortere og hadde mindre muskler enn de østeuropeiske løperne, men kompenserte for det med en raskere start og bedre teknikk. Sin første verdensrekord satte hun på 500 med tiden 39,43 i mars 1987. Da hadde langbanesatsingen definitivt fått prioritet foran kortbanen.

I 1988 gikk sprint-VM noen uker før OL og på Bonnie Blairs hjemmebane i Milwaukee. Bronsemedalje i sammendraget, bak Rothenburger og Kania, var en liten skuffelse for hjemmepublikummet.

En førsteplass og en andreplass på 500 bekreftet imidlertid at hun var en het gullkandidat der. Christa Rothenburger var tittelforsvarer fra OL i 1984 og hadde i desember 1987 gjenerobret verdensrekorden da hun på OL-banen i Calgary gikk på den lett huskbare tiden 39,39. Blair og Rothenburger var de to mest åpenbare gullkandidatene, med veteranen Karin Kania som den hardeste utfordreren. Isen var rekordrask i innendørshallen i Calgary. Østtyske Andrea Ehrig satte olympisk rekord i første par, men ble likevel bare nummer ti på sluttlisten. Rothenburger forbedret sin egen verdensrekord til 39,12 i andre par, men verken ledelsen eller verdensrekorden holdt i mer 58

albertville i frankrike

enn et par minutter. Startraske Bonnie Blair ledet i fjerde par ut med to hundredeler på Rothenburger etter 100 meter. Det ble avgjørende: De to holdt nøyaktig samme fart på siste runde, slik at Blair vant med tiden 39,10. Karin Kania hadde i neste par en langt tregere start enn de to konkurrentene, og klarte ikke å ta igjen alt det tapte selv om hun gikk litt raskere på de siste 400. Kania gikk inn til en klar bronse på 39,24, mens Blair vant gullet med to hundredelers margin til Rothenburger. Øyeblikket da hun krysset mållinjen etter å ha vunnet sitt første OL-gull, har hun senere fremhevet som det lykkeligste i sitt liv. «Sprudlende sprintstjerne!» var en illustrerende overskrift i en norsk avis, som meldte at Bonnie Blair etter OL-gullet «danset rundt, skinte som en sol og kastet seg om halsen på sine lagvenninner».

Blair vant gullet på 500 foran tre østtyskere, noe som økte hennes popularitet i den vestlige verden. Østtyskerne fikk fire dager senere sin revansj på 1000. Blair satte riktig nok ny olympisk rekord med 1.18,31 i første par, men det holdt bare til tredjeplass. Kania lå i neste par et halvt sekund etter ved 600 meter, men siste runde var som vanlig Blairs svakeste og Kanias sterkeste. Kania tok ledelsen med en ny verdensrekord på 1.17,70, og ble skjøvet ned til sølvplass da Rothenburger forbedret rekorden til 1.17,65. Bonnie Blair deltok også på 1500 under OL i 1988 og kom inn på en tilsynelatende sterk fjerdeplass, men var mer enn 2,5 sekunder bak tredjeplassen. OL-entusiasten Blair siktet seg inn på flere OL-gull i 1992 straks mesterskapet i 1988 var ferdig. Det ble en konklusjon at hun spisset satsingen på 500 og 1000 ytterligere.

Bonnie Blair ble eneste amerikaner med skøytemedaljer i OL 1988 og fikk betydelig oppmerksomhet. Den aldrende president Reagan inviterte henne til middag i Det hvite hus. Hun følte det uvirkelig, men roet seg da den svært sportsinteresserte visepresident George Bush trøstende bemerket at han også tidvis syntes det var uvirkelig å få være her. Bonnie Blair hadde vært cheerleader i tenårene og fremsto gjennom idrettskarrierens opp- og nedturer som en nærmest kronisk blid og positiv gladjente. Hos sportsjournalister på begge sider av Atlanterhavet var hun svært populær. Uttellingen hun håpet på hos sponsorene i USA uteble likevel etter det første OL-gullet. Sommeridrett var langt mer populær i USA, og vinteridretten der var fortsatt ganske 59

historien om vinter-ol

mannsdominert. Interessen for den nye skøytedronningen var langt mindre enn den skøytekongen Eric Heiden hadde blitt til del etter sitt mye lengre triumftog i 1980. Blair forsøkte seg som Heiden en kort periode som banesyklist, men ble «bare» nummer fire i VM-uttaket i 1989 og ga snart opp sykkelsatsingen. Hun gjenopptok i stedet utdannelsen, og presterte med erfaringene fra toppidretten gode karakterer der.

Utsiktene til videre fremganger for Bonnie Blair økte da Karin Kania la opp etter 1988-sesongen og ble enda bedre da Øst-Tysklands idrettsmaskin falt sammen med muren i 1989. I 1989 vant Blair for første gang gull i sprint-VM. De to neste årene ble likevel tunge. Blair hadde alltid vært nær knyttet til sin store familie. Hun tok det tungt da faren, som hadde vært en så viktig pådriver for hennes skøytekarriere, døde av lungekreft i juleferien 1989. Farens familiestolthet og skøyteinteresse levde videre til det siste: Han var ute på isen for å se datterens trening senest på første juledag, sin nest siste levedag. Også en av brødrene hadde på den tiden en alvorlig kreftdiagnose. Bonnie Blair selv slet med flere utbrudd av bronkitt og hadde pusteproblemer også mellom sykdomsperiodene. I 1990 ble hun nummer to i sprint-VM, men i 1991 falt hun helt ned på femteplass der. Redningen ble at USAs landslag kom seg tilbake på sporet med den tidligere OLvinneren Peter Mueller som trener før sesongen 1991–1992. En annen oppmuntring og inspirasjon ble et kjæresteforhold til den fem år yngre Dave Cruikshank, en lovende skøyteløper som også hadde ambisjoner om OL-deltakelser.

To dobbelte gull Ved avreisen til Albertville i 1992 hadde Bonnie Blair nesten mirakuløst funnet tilbake toppformen fra 1988. Hun hadde på de fire årene siden gulløpet i Calgary aldri gått fortere enn da. Det hadde ingen andre heller gjort, slik at hun fortsatt var verdensrekordholder. Hun ankom som den største favoritten etter seire i flere verdenscupløp.

Startskuddet for 500 på utendørsbanen i Albertville måtte utsettes en time på grunn av vann i svingene. En norsk avis skrev etterpå malerisk om gullmedaljevinneren at «Det formelig sprutet av den populære 27-åringen». Det var likevel betydelig spenning om utfallet. Den 60

albertville i frankrike

antatt farligste utfordreren var kinesiske Ye Qiaobo, som vant andre par med 40,51. Qiaobo var ikke fornøyd med tiden og hevdet at hun var blitt hindret av sin parkamerat, men fikk ikke gå løpet om igjen. Christa Rothenburger var med sitt nye etternavn Luding fortsatt på banen, men falt av etter en rask åpning og kom inn til andreplass på 40,57. Bonnie Blair vant kontrollert med tiden 40,33.

Det ble hengende igjen en usikkerhet om hvorvidt Qiaobo burde ha fått gå om igjen. På den andre siden så mange med skepsis på den kinesiske sølvvinneren siden hun tidligere hadde vært utestengt for doping. Blair ble av de fleste anerkjent som en fortjent vinner, og ble historisk som den første kvinne til å forsvare et OL-gull på 500.

1500 gikk i 1992 som andre distanse, og Blair deltok der uten altfor store forhåpninger. Hun hadde inngått en avtale med treneren om å spare krefter hvis det etter første runde ikke var realistisk med medalje. Da han etter 400 meter ga tegn til det, slo hun av på farten og gikk inn til en bedagelig 21. plass. For europeiske konkurrenter og presse var det kontroversielt å stille til start uten å gjøre sitt beste. De sparte kreftene viste seg imidlertid å komme godt med på 1000 to dager senere. Blair hadde dominert verdenscupen også der og tok en klar ledelse da hun i tredje par gikk inn på 1.21,90. Den store utfordringen kom i sjette par, med Ye Qiaobo mot den nye tyske medaljekandidaten Monique Garbrecht. Nok en gang ble den lynraske starten avgjørende for Bonnie Blair. Hun hadde en klar ledelse på begge utfordrerne etter 600 meter, og selv om Ye Qiaobo hadde den klart raskeste sisterunden var hun i mål to hundredeler unna et historisk første gull til Kina. I stedet ble Bonnie Blair da den første kvinnelige utøver fra USA til å vinne tre gull i Vinter-OL. Det var også første gang siden Skoblikovas dominans i 1964 at samme utøver vant 500 og 1000.

Bonnie Blair hadde hatt kikkertsiktet innstilt på OL i 1992 og tålte godt at Ye Qiaobo fikk en liten revansj ved å vinne sprint-VM på Valle Hovin i Oslo noen uker senere. Hun trivdes alltid godt i Norge og reiste etter VM på skiferie her sammen med den norske konkurrenten og venninnen Edel Therese Høiseth.

Etter OL-triumfene i 1992 ble Bonnie Blair som den første kvinnelige utøveren tildelt den norske Oscarstatuetten. Det løsnet litt med 61

historien om vinter-ol

oppmerksomhet og sponsorer i USA etter det dobbelte OL-gullet i 1992. 1993 ble likevel et krevende år for Bonnie Blair. Den nye rivalen Ye Qiaobo dominerte i verdenscupen og vant sprint-VM foran Blair. Økende samarbeidsproblemer med treneren Peter Mueller førte til et nytt trenerskifte.

Bonnie Blair var blitt 29 år og ble avskrevet av mange før OLsesongen 1994, men viste sin storhet da hun igjen kom tilbake helt på toppen av sin kapasitet. Til OL på Lillehammer ankom hun som stor favoritt: Hun hadde dominert verdenscupen og vunnet alle fire distanser under sprint-VM. Rivalen Ye Qiaobo var tilbake etter en kneskade, men hadde ikke vist samme form som de to foregående årene. Den amerikanske lagledelsen spådde at Blair ville bli første kvinne under 39 på 500. Isen var langt bedre i Vikingskipet på Hamar enn den hadde vært i Albertville. En inspirert Bonnie Blair omtalte den som «fantastisk» og trodde på rekordtider da hun ankom Vikingskipet to uker før første konkurranse. Blair trivdes som favoritt og la listen høyt ved å hevde at tiden var hennes største utfordrer.

Applausen runget gjennom hallen da den 19 år gamle juniorverdensmesteren Franziska Schenk i andre par på 500 slo til med en sterk ledertid på 39,70. Bonnie Blair var allerede på vei ut på isen da applausen for Schenk la seg, og levde opp til alle forventninger da startskuddet gikk i tredje par. Hun ledet klart etter 100 meter og suste inn til ledelse på 39,25. Det fulgte noen spennende minutter, selv om ingen riktig trodde at noen av konkurrentene hadde en så god tid inne. Koreanske Yu Seon-Hui var den eneste som hadde beseiret Blair på 500 i verdenscupen den sesongen, men hun manglet mesterskapsrutinen og kom inn på beskjedne 39,92. Den kritiske testen kom i sjette par, hvor Ye Qiaobo sto oppstilt sammen med den unge kanadiske startraketten Susan Auch. Qiaobo fikk aldri opp farten etter en treg start, og Auch reddet så vidt sølvmedaljen med 39,61 etter å ha falt av i siste halvdel av løpet. Bonnie Blair hadde vunnet hårfint i 1988 og omstridt i 1992. I 1994 vant hun klart, udiskutabelt og historisk. Det var første gang en hurtigløper på skøyter vant gull i tre OL på rad. En lettet Bonnie Blair fikk ytterligere sympati da hun fremhevet prestasjonen til den ti år yngre bronsevinneren etter løpet.

62

albertville i frankrike

To dager etter den store triumfen på 500 sto hun der bare som en mulig medaljekandidat på 1500. Storfavoritten Gunda Niemann vant som ventet første par, men tiden 2.03,41 var uventet svak. Bonnie Blair gikk offensivt ut i andre par, lå foran Niemann nesten hele løpet og kom inn på 2.03,44. Det var hennes raskeste løp noensinne på 1500. Østerrikske Emese Hunyady hadde vært en av Niemanns sterkeste utfordrere tidligere i sesongen og brukte effektivt sin sjanse til å ta en klar ledelse med 2.02,19 i tredje par. Etter åtte par så det ut som Bonnie Blair skulle få med seg en medalje. Bronsen glapp imidlertid i niende par. Russiske Svetlana Fedotkina ledet sensasjonelt med et halvsekunds margin etter 1100 meter, og tross en tung sisterunde gikk hun inn til en klar sølvmedalje på 2.02,69. De tre hundredelene til Niemann ble forskjellen på bronsemedalje og fjerdeplass for Bonnie Blair. Kanskje ble hun frastjålet medaljen: Fedotkina ble i januar 1996 utestengt for to år etter en positiv dopingtest, og ble senere ilagt en ny utestengelse da hun ikke møtte opp til nye tester. Fedotkina fikk likevel beholde medaljen fra 1994 siden det ikke kunne bevises at hun hadde vært dopet da.

Blair omtalte fjerdeplass på 1500 som et bevis på at toppformen var inne og som en perfekt oppladning til 1000. Hun nevnte Fedotkina, Hunyady og tyske Angela Hauck som de farligste konkurrentene, men la seierssikkert til at «Går jeg et normalt godt løp bør det holde til gull». Det lynte i blitzer da Bonnie Blair og Ye Qiaobo sto oppstilt sammen til andre par på 1000, men løpet ble aldri spennende.

Blair akselererte i kjent stil ut fra start, holdt farten oppe gjennom siste runde og suste inn til en soleklar ledelse på tiden 1.18,74 – mens Qiaobo kom inn 20 meter bak på 1.20,22. Det spredte seg på den amerikanske delen av tribunen en viss uro for hvor rask denne isen kunne være, da den relativt umeritterte tyskeren Anke Baier i tredje par gikk inn på andreplass med 1.20,12. Det skulle vise seg at det bare var Baier som hadde gått sitt livs løp: Schenk, Garbrecht, Hauck, Hunyady og andre senere utfordrere gikk inn på svakere tider, slik at topplisten med gull til Blair, sølv til Baier og bronse til Qiaobo ble stående. Bonnie Blair vant sitt femte OL-gull med den klart største marginen.

Det var vanskelig å oppholde seg på Hamar eller Lillehammer de siste dagene av OL i 1994 uten å legge merke til at Bonnie Blair hadde 63

historien om vinter-ol

vunnet to gull. Blairs reisefølge og heiagjeng av familie og venner, muntert omtalt som «Blair Bunch», telte mer enn 50 personer og var uvanlig høylytte selv til å være amerikanske idrettsfans. De gjorde seg ved gjentatte anledninger i Europa bemerket med allsang av «My Bonnie Lies Over the Ocean». Det var den siste store OL-festen for dem.

Etter tre OL på seks år var det nå fire år til neste gang. Bonnie Blair skulle fylle 30 få uker senere og var nå forlovet med Dave Cruikshank, som langt mer ubemerket ble nummer 19 på herrenes 500. Bonnie Blair klargjorde på en pressekonferanse bortenfor all tvil at dette var hennes siste OL. Hjemme i USA sto mer og mindre kreative gratulanter i kø: Hun vant flere kåringer av årets idrettskvinne for året 1994, og i den tidligere hjembyen Champaign fikk hun en gate oppkalt etter seg.

Helt i mål med skøytekarrieren var hun likevel ikke: Noen uker etter OL brøt hun en ny historisk barriere og ble første kvinne til å gå 500 under 39 sekunder, da hun med utsøkt presisjon gikk på 38,99 i Calgary. Blair gikk ett år til for å få med seg sprint-VM i 1995 på hjemmebane i Wisconsin. Det var svært god stemning der da hun vant et tredje og siste VM-gull i utklassingsstil, med førsteplass i alle de fire løpene. Blair Bunch hadde sin siste offisielle samling og utgjorde ifølge uoffisielle opptellinger over 10 prosent av publikum.

En moderne OL-helt Bonnie Blair satte aldri verdensrekord på noen annen distanse enn 500, men der satte hun til gjengjeld fire stykker. Den siste av dem kom i Calgary i februar 1995. Den lød på 38,69 og ble stående i nesten tre år. Bonnie Blair hadde aldri vært bedre enn hun var da hun la opp, men veien dit hadde vært lang. Hun ville videre i livet etter å ha brukt nær sagt all sin tid på skøyter i 15 år. «Det føltes som det rette tidspunktet og var en veldig fin slutt», bemerket hun med et av sine karakteristisk positive sitater.

Bonnie Blair er en moderne OL-helt i den forstand at hun nærmest var en heltidsutøver i sin gren helt fra midten av tenårene.

Hun er det også i den forstand at så godt som alle dramatiske øyeblikk i livet hennes har funnet sted ute på idrettsbanen. Livet hen64

albertville i frankrike

nes gikk stødig videre også etter at toppidrettskarrieren var over.

Hun giftet seg med sin mangeårige kjæreste i 1996, og de fikk i løpet av få år to barn sammen. Tross familieforpliktelsene har Bonnie Blair likevel forblitt svært energisk og i stadig bevegelse fremover etter OL-karrieren. Før OL i 2002 dukket hun opp i en ny rolle som fakkelbærer. Hun satt da også i styret for skøyteforbundet i USA og var ambassadør for organisasjon Right To Play. Hun har også kommentert skøyter for TV-kanalen ABC. Etter mange år med små inntekter tjente Bonnie Blair godt i de siste årene av den aktive karrieren og har kunnet leve greit på inntekter som foredragsholder og fra ulike andre oppdrag senere. De fem gullmedaljene fra OL oppbevarer hun hjemme under en bordplate av glass, slik at barna kunne se dem mens de spiste frokost gjennom oppveksten.

Sønnen hennes er blitt ishockeyspiller, mens datteren etter først å ha drevet med turn nå er en av USAs mest lovende juniorer i skøyteløp.

Takket være den nesten glemte bronsemedaljen fra 1988, passerte Bonnie Blair i 1994 Eric Heiden og overtok førsteplassen på listen over USAs mestvinnende utøvere i Vinter-OL. Hun var etter OL i 1994 tidenes tredje beste kvinnelige utøver i Vinter-OL, knepent bak sovjeterne Ljubov Jegorova og Lidija Skoblikova. Etter OL i 2018 ble hun jekket ned til sjuendeplass på den sistnevnte listen, men hun er fortsatt USAs og Nord-Amerikas mestvinnende utøver i Vinter-OL. Tatt i betraktning manglende allroundevner kan det være diskutabelt om Bonnie Blair nå er topp tre på listen over tidenes mest fremgangsrike kvinnelige skøyteløpere. Hun er imidlertid fortsatt historiens mest fremgangsrike kvinnelige skøytesprinter. På kvinnesiden er det en helt unik prestasjon at en løper klarte å vinne begge de korteste distansene i to OL på rad. På herresiden gjorde legendariske Jevgenij Grisjin det samme i 1956 og 1960, riktig nok med to delte gull på 1500. Tre OLgull på 500 har ingen annen mann eller kvinne klart, verken før eller senere.

Sammenligningen av Eric Heiden og Bonnie Blair presser seg frem også hva angår skøytesportens betydning i USA, men den er komplisert. Mens Heiden vant fem gull i løpet av to uker i 1980, vant Blair sine spredt ut over tre OL og seks år fra 1988 til 1994.

USA falt straks tilbake som skøytenasjon etter at Heiden la opp og 65

historien om vinter-ol

vant ingen medaljer i OL 1984. Etter Bonnie Blair har USA vunnet skøyteløpsmedaljer i alle OL. En nærliggende konklusjon er at Heiden var mannen som skapte et stort oppsving for skøyteinteressen i USA, mens Blair ble kvinnen som sørget for at den besto. Kanskje har bølgen fra Heiden og Blair nå flatet ut. USA fikk som skøytenasjon en nedtur med skuffende få medaljer i OL 2014 og 2018. Det blir spennende å se om landet kommer sterkere tilbake i 2022 – med eller uten Bonnie Blairs datter Blair Cruikshank i troppen.

Medaljeoversikt OL 1992 Aking enkelt kvinner: 1. Doris Neuner, Østerrike 2. Angelika Neuner, Østerrike 3. Susi Erdmann, Tyskland.

Aking enkelt menn: 1. Georg Hackl, Tyskland 2. Markus Prock, Østerrike 3. Markus Schmidt, Østerrike.

Aking dobbelt menn: 1. Tyskland (Stefan Krause, Jan Behrendt) 2. Tyskland (Yves Mankel, Thomas Rudolph) 3. Italia (Hansjörg Raffl, Norbert Huber).

Alpint kombinasjon kvinner: 1. Petra Kronberger, Østerrike 2. Anita Wachter, Østerrike 3. Florence Masnada, Frankrike.

Alpint slalåm kvinner: 1. Petra Kronberger, Østerrike 2. Annelise Coberger, New Zealand 3. Blanca Fernández Ochoa, Spania.

Alpint storslalåm kvinner: 1. Pernilla Wiberg, Sverige 2. Diann Roffe, USA 2. Anita Wachter, Østerrike.

Alpint super-G kvinner: 1. Deborah Compagnoni, Italia 2. Carole Merle, Frankrike 3. Katja Seizinger, Tyskland.

Alpint utfor kvinner: 1. Kerrin Lee-Gartner, Canada 2. Hilary Lindh, USA 3. Veronika Wallinger, Østerrike.

Alpint kombinasjon menn: 1. Josef Polig, Italia 2. Gianfranco Martin, Italia 3. Steve Locher, Sveits.

Alpint slalåm menn: 1. Finn Christian Jagge, Norge 2. Alberto Tomba, Italia 3. Michael Tritscher, Østerrike.

Alpint storslalåm menn: 1. Alberto Tomba, Italia 2. Marc Girardelli, Luxembourg 3. Kjetil André Aamodt, Norge.

66

albertville i frankrike

Alpint super-G menn: 1. Kjetil André Aamodt, Norge 2. Marc Girardelli, Luxembourg 3. Jan Einar Thorsen, Norge.

Alpint utfor menn: 1. Patrick Ortlieb, Østerrike 2. Franck Piccard, Frankrike 3. Günther Mader, Østerrike.

Bobsleigh firer: 1. Østerrike I (Ingo Appelt, Harald Winkler, Gerhard Haidacher, Thomas Schroll) 2. Tyskland I (Wolfgang Hoppe, Bogdan Musiol, Axel Kühn, René Hannemann) 3. Sveits I (Gustav Weder, Donat Acklin, Lorenz Schindelholz, Curdin Morell).

Bobsleigh toer: 1. Sveits I (Gustav Weder, Donat Acklin) 2. Tyskland I (Rudolf Lochner, Markus Zimmermann) 3. Tyskland II (Christoph Langen, Günther Eger).

Freestyle kulekjøring kvinner: 1. Donna Weinbrecht, USA 2. Elisaveta Kojevnikova, SUS 3. Stine Lise Hattestad, Norge.

Freestyle kulekjøring menn: 1. Edgar Grospiron, Frankrike 2. Olivier Allmand, Frankrike 3. Nelson Carmichael, USA. Ishockey: 1. SUS (Sergej Bautin, Igor Boldin, Nikolaj Borstsjevskij, Vjatsjeslav Butsajev, Vjatsjeslav Bykov, Nikolaj Khabibulin, Andrej Khomutov, Jevgenij Davydov, Dmitrij Jusjkevitsj, Darius Kasparaitis, Jurij Khmyljov, Andrej Kovalenko, Aleksej Kovaljov, Igor Kravtsjuk, Vladimir Malakhov, Dmitrij Mironov, Sergej Petrenko, Vitalij Prokhorov, Mikhail Sjtalenkov, Andrej Trefilov, Aleksej Zjamnov, Oleksij Zjytnyk, Sergej Zubov, 2. Canada (David Archibald, Todd Brost, Sean Burke, Kevin Dahl, Curtis Giles, David Hannan, Gordon Hynes, Fabian Joseph, Joe Juneau, Trevor Kidd, Patrick Lebeau, Chris Lindberg, Eric Lindros, Kent Manderville, Adrian Plavsic, Dan Ratushny, Sam SaintLaurent, Bradley Schlegel, Wallace Schreiber, Randy Smith, David Tippett, Brian Tutt, Jason Woolley). 3. Tsjekkoslovakia (Patrick Augusta, Petr Bříza, Jaromír Dragan, Leo Gudas, Miloslav Horava, Petr Hrbek, Otakar Janecký, Tomáš Jelínek, Drahomír Kadlec, Kamil Kašt’ák, Robert Lang, Igor Liba, Ladislav Lubina, František Procházka, Petr Rosol, Bedřich Ščerban, Jiří Šlégr, Richard Šmehlík, Róbert Švehla, Oldřich Svoboda, Radek Ťoupal, Peter Veselovský, Richard Žemlička).

Kombinert: 1. Fabrice Guy, Frankrike 2. Sylvain Guillaume, Frankrike 3. Klaus Sulzenbacher, Østerrike.

67

historien om vinter-ol

Kombinert lag: 1. Japan (Reiichi Mikata, Takanori Kono, Kenji Ogiwara) 2. Norge (Knut Tore Apeland, Fred Børre Lundberg, Trond Einar Elden) 3. Østerrike (Klaus Ofner, Stefan Kreiner, Klaus Sulzenbacher).

Kunstløp kvinner: 1. Kristi Yamaguchi, USA 2. Midori Ito, Japan 3.

Nancy Kerrigan, USA. Kunstløp menn: 1. Viktor Petrenko, SUS 2. Paul Wylie, USA 3. Petr Barna, Tsjekkoslovakia.

Kunstløp isdans: 1. SUS (Marina Klimova, Sergej Ponomarenko) 2. Frankrike (Isabelle og Paul Duchesnay) 3. SUS (Maja Usova, Aleksandr Zjulin).

Kunstløp parkonkurranse: 1. SUS (Natalja Misjkutjenok, Artur Dmitrijev) 2. SUS (Jelena Besjke, Denis Petrov) 3. Canada (Isabelle Brasseur, Lloyd Eisler).

Langrenn 5 km kvinner: 1. Marjut Lukkarinen, Finland 2. Ljubov Jegorova, SUS 3. Jelena Välbe, SUS. Langrenn 10 km kvinner: 1. Ljubov Jegorova, SUS 2. Stefania Belmondo, Italia 3. Jelena Välbe, SUS. Langrenn 15 km kvinner: 1. Ljubov Jegorova, SUS 2. Marjut Lukkarinen, Finland 3. Jelena Välbe, SUS. Langrenn 30 km kvinner: 1. Stefania Belmondo, Italia 2. Ljubov Jegorova, SUS 3. Jelena Välbe, SUS. Langrenn stafett 4 x 5 km kvinner: 1. SUS (Jelena Välbe, Raisa Smetanina, Larisa Lazutina, Ljubov Jegorova) 2. Norge (Solveig Pedersen, Inger Helene Nybråten, Trude Dybendahl, Elin Nilsen) 3.

Italia (Bice Vanzetta, Manuela Di Centa, Gabriella Paruzzi, Stefania Belmondo).

Langrenn 10 km menn: 1. Vegard Ulvang, Norge 2. Marco Albarello, Italia 3. Christer Majbäck, Sverige.

Langrenn 15 km menn: 1. Bjørn Dæhlie, Norge 2. Vegard Ulvang, Norge 3. Giorgio Vanzetta, Italia.

Langrenn 30 km menn: 1. Vegard Ulvang, Norge 2. Bjørn Dæhlie, Norge 3. Terje Langli, Norge.

Langrenn 50 km menn: 1. Bjørn Dæhlie, Norge 2. Maurilio De Zolt, Italia 3. Giorgio Vanzetta, Italia.

Langrenn stafett 4 x 10 km menn: 1. Norge (Terje Langli, Vegard Ulvang, Kristen Skjeldal, Bjørn Dæhlie) 2. Italia (Guiseppe Puli, 68

albertville i frankrike

Marco Albarello, Giorgio Vanzetta, Silvio Fauner) 3. Finland (Mika Kuusisto, Harri Kirvesniemi, Jari Räsänen, Jari Isometsä).

Skihopp liten bakke: 1. Ernst Vettori, Østerrike 2. Martin Höllwarth, Østerrike 3. Toni Nieminen, Finland Skihopp stor bakke: 1. Toni Nieminen, Finland 2. Martin Höllwarth, Østerrike 3. Heinz Kuttin, Østerrike.

Skihopp lag: 1. Finland (Ari-Pekka Nikkola, Mika Laitinen, Risto Laakonen, Toni Nieminen) 2. Østerrike (Heinz Kuttin, Ernst Vettori, Martin Höllwarth, Andreas Felder) 3. Tsjekkoslovakia (Tomas Goder, Frantisek Jez, Jaroslav Sakala, Jiri Parma).

Skiskyting 7,5 km kvinner: 1. Anfisa Reztsova, SUS 2. Antje Misersky, Tyskland 3. Jelena Belova, SUS. Skiskyting 15 km kvinner: 1. Antje Misersky, Tyskland 2. Svetlana Petsjerskaia, SUS 3. Myriam Bédard, Canada.

Skiskyting 3 x 7,5 km stafett kvinner: 1. Frankrike (Corinne Niogret, Véronique Claudel, Anne Briand) 2. Tyskland (Ursula Disl, Antje Misersky, Petra Schaaf) 3. SUS (Jelena Belova, Anfisa Reztsova, Jelena Melnikova).

Skiskyting 10 km menn: 1. Mark Kirchner, Tyskland 2. Ricco Gross, Tyskland 3. Harri Eloranta, Finland.

Skiskyting 20 km menn: 1. Jevgenij Redkin, SUS 2. Mark Kirchner, Tyskland 3. Mikael Löfgren, Sverige.

Skiskyting 4 x 7,5 km stafett menn: 1. Tyskland (Ricco Gross, Jens Steinigen, Mark Kirchner, Fritz Fischer) 2. SUS (Valerij Medvetsev, Aleksandr Popov, Valerij Kirijenko, Sergej Tsjepikov) 3. Sverige (Ulf Johansson, Leif Andersson, Tord Wiksten, Mikael Löfgren).

Skøyter kortbane 500 kvinner: 1. Cathy Turner, USA 2. Li Yan, Kina 3. Hwang Ok-Sil, Nord-Korea.

Skøyter kortbane 3000 stafett kvinner: 1. Canada (Angela Cutrone, Sylvie Daigle, Nathalie Lambert, Annie Perrault) 2. USA (Darcie Dohnal, Amy Peterson, Cathy Turner, Nikki Ziegelmeyer) 3. SUS (Julija Allagulova, Natalja Isakova, Viktoria Taranina, Julija Vlasova).

Skøyter kortbane 1000 menn: 1. Kim Ki-Hoon, Sør-Korea 2. Frederic Blackburn, Canada 3. Lee Joon-Ho, Sør-Korea.

Skøyter kortbane 5000 stafett menn: 1. Sør-Korea (Kim Ki-Hoon, Lee Joon-Ho, Song Jae-Kun, Mo Ji-Soo) 2. Canada (Frederic 69

historien om vinter-ol

Blackburn, Michel Daignault, Sylvain Gagnon, Mark Lackie) 3.

Japan (Yuichi Akasaka, Tatsuyoshi Ishihara, Toshinobu Kawai, Tsutomu Kawasaki).

Skøyter 500 kvinner: 1. Bonnie Blair, USA 2. Ye Qiaobo, Kina 3.

Christa Luding, Tyskland.

Skøyter 1000 kvinner: 1. Bonnie Blair, USA 2. Ye Qiaobo, Kina 3.

Monique Garbrecht, Tyskland.

Skøyter 1500 kvinner: 1. Jacqueline Börner, Tyskland 2. Gunda Niemann, Tyskland 3. Seiko Hashimoto, Japan.

Skøyter 3000 kvinner: 1. Gunda Niemann, Tyskland 2. Heike Warnicke, Tyskland 3. Emese Hunyady, Østerrike.

Skøyter 5000 kvinner: 1. Gunda Niemann, Tyskland 2. Heike Warnicke, Tyskland 3. Claudia Pechstein, Tyskland.

Skøyter 500 menn: 1. Uwe-Jens May, Tyskland 2. Toshiyuki Kuroiwa, Japan 3. Junichi Inoue, Japan.

Skøyter 1000 menn: 1. Olaf Zinke, Tyskland 2. Kim Yoon-Man, SørKorea 3. Yukinori Miyabe, Japan.

Skøyter 1500 menn: 1. Johann Olav Koss, Norge 2. Ådne Søndrål, Norge 3. Leo Visser, Nederland.

Skøyter 5000 menn: 1. Geir Karlstad, Norge 2. Falko Zandstra, Nederland 3. Leo Visser, Nederland.

Skøyter 10 000 menn: 1. Bart Veldkamp, Nederland 2. Johann Olav Koss, Norge 3. Geir Karlstad, Norge.

Medaljetabell OL 1992 Tyskland SUS Norge Østerrike USA Italia Frankrike Finland

Gull 10 9 9 6 5 4 3 3

Sølv 10 6 6 7 4 6 5 1

Bronse 6 8 5 8 2 4 1 3 70

Medaljer 26 23 20 21 11 14 9 7

albertville i frankrike

Canada Sør-Korea Japan Nederland Sverige Sveits Kina Luxembourg Tsjekkoslovakia New Zealand Nord-Korea Spania

2 2 1 1 1 1 0 0 0 0 0 0

3 1 2 1 0 0 3 2 0 1 0 0

2 1 4 2 3 2 0 0 3 0 1 1

7 4 7 4 4 3 3 2 3 1 1 1

Veien frem til Vinter-OL på Lillehammer i 1994 hadde vært lang og kronglete, og motsetninger til IOC utløste ny turbulens de aller siste dagene før startskuddet. En stilfull åpningsseremoni i Lysgårdsbakken innledet imidlertid en sjeldent vellykket folkefest av et Vinter-OL.