1
Saigon Mor er død. Hun døde en uvanlig regnfull natt midt i tørketiden i 2004, i en ulykke så absurd at det ikke finnes noe ord for den i det vietnamesiske språket. Mai, min eneste bror, hadde bygget seg et nytt hus for ørtende gang, med flere etasjer, slik han pleide, bare at denne gangen hadde han satt inn en egen heis som gikk for å være den første heisen i en privatbolig i hele landet. For å markere begivenheten inviterte han mor og spanderte turen hennes til Saigon. Først etter at mor hadde trykket på knappen og innviet heisen med en tur fra første til øverste etasje og så ned igjen, skulle gjestene få ta den i bruk. Han hadde invitert både TV og presse til å overvære innvielsen. Det er ikke vanskelig å se for seg hva som hendte, men jeg satte likevel av kvelden etter mors begravelse til å se gjennom en hel seksti minutters CD, samt et album med flere hundre fotografier fra innvielsen. Da jeg endelig var ferdig, fortsatte jeg med en ny timelang CD, samt noen hundre bilder til, denne gangen av mors begravelse, som jeg selv hadde vært med på. Mor hadde alltid skilt seg ut, det skjønte jeg allerede da jeg var liten, i en folkemengde sto hun gjerne for seg selv, enten hun deltok i partimøter eller lokale møter, om hun mottok en utmerkelse eller overrakte en pris, eller som nå, blant avbildningene på Mais familiealter av de som hadde stått henne nær, mormor, morfar, søsknene hennes … Og far, selvfølgelig. Mai hadde taktfullt plassert 5
68467 Heisen i Saigon – s. 5
06.02.2026 09:19
portrettene deres side om side, foran en vase med røde roser, men mor og far fremsto fortsatt som fremmede for hverandre, som om de aldri hadde signert ekteskapspapirer, ikke hadde levd sammen i tjue år, aldri hadde fått to barn (min storebror Mai og meg), som i sin tur hadde gitt dem to barnebarn (Ngoc, . Mais datter, og Mike, sønnen min). Hele den kvelden hadde jeg prøvd og prøvd å se for meg familien vår for mitt indre. Mors ansikt var krystallklart, men for å se for meg far måtte jeg hele tiden støtte meg til alterportrettet foran de røde rosene og innhyllet i intens røyk som steg opp fra de tente røkelsespinnene. Far døde ti år før mor. Den kvelden spiste vi sammen, broren min, jeg og barna våre. «Inspektørene fra det tyske heisselskapet forstår ikke hva som kan ha forårsaket ulykken,» sa Mai. «De skjønner ikke hvordan heisen kunne fungere så godt både under innvielsen og i de tre dagene etterpå, og så fortsette uten problemer etter ulykken, men at sjakten kunne stå tom da mor gikk inn, så hun falt hele veien fra toppetasjen til første etasje, der heiskabinen sto bom fast, som om den ikke hadde mottatt noe signal. Jeg på min side kan ikke begripe hva mor i det hele tatt hadde å gjøre der oppe så sent på en så regnfull kveld, og hvorfor hun ble der så lenge.» Mai tok en pause og kikket granskende på meg. Jeg fikk følelsen av at han ville si at det ikke engang var regnsesong i Saigon nå, men i stedet fortsatte han: «Jeg husker at jeg lå på sofaen hele kvelden og så på en missekonkurranse til jeg sovnet. Ngoc . var hos moren sin, og alle de ansatte hadde dratt hjem, utenom husholdersken. Om hun skulle ha vært og vasket der oppe, ville hun uansett ha vært nede igjen på rommet sitt innen ni. I den offisielle utspørringen med de utenlandske inspektørene forklarte hun det også på samme måte, og det stemmer med at heiskabinen fak6
68467 Heisen i Saigon – s. 6
06.02.2026 09:19
tisk hadde stanset i første etasje, der rommet hennes ligger. Dermed må mor ha tatt heisen opp innen klokken ni om kvelden, før husholdersken tok heisen ned igjen til første. Da mor ved totiden om natten trykket på heisen for å komme seg ned, må dørene ha åpnet seg, men uten at heiskabinen faktisk var der. Det var klokken to om natten at ulykken hendte. Rettsmedisineren har bekreftet at det var klokken to mor døde. Men hva var det mor drev med der oppe fra klokken ni til to om natten?» Jeg var stille. Jeg kunne heller ikke fatte hva mor hadde å gjøre der oppe fra ni om kvelden til to om natten. Hvem er det som har ting å gjøre i en toppetasje fra ni om kvelden til to om natten? Hva er det å finne på i en toppetasje fra ni om kvelden til to om natten? «Etter fallet var fruens kropp helt smadret, kun ansiktet var like helt,» hadde Mais husholderske fortalt meg. Jeg forsto det slik at hun heller ikke visste noe mer, ettersom ulykken, ifølge rettsmedisineren, jo hadde skjedd klokken to om natten, da alle sov dypt. Om tidspunktet den natten hadde vært to eller noe annet, hadde det uansett ikke endret på noe. Faktumet var at mor var død. Jeg klarte ikke å la være å se for meg hvordan mor falt hele veien ned, i heisens mørke, rørlignende tomrom. Jeg hadde dessuten følelsen av at hun i fallet måtte ha anstrengt seg for å holde nakken oppe, samt beskyttet fjeset med begge armene, enda det ville forlenge smerten. Slik ville hun nemlig ikke ha mistet bevisstheten øyeblikkelig, men blitt tvunget til å utholde smerten frem til all hjerneaktivitet opphørte. Ifølge husholdersken hadde mors lik vært så ødelagt at skredderen og de ansatte i begravelsesbyrået hadde måttet jobbe uten stans i tre døgn, mens sminkøren var ferdig på en drøy time. Da jeg ankom, var mors ansikt allerede om7
68467 Heisen i Saigon – s. 7
06.02.2026 09:19
hyggelig sminket med pudder så vel som maskara, sminke som mor ellers aldri hadde pleid å bruke. Liket var kledd i svart áo dài av silke og omgitt av røde roser. Glasskisten var utstyrt med klimaanlegg og luftfrisker og plassert i gravkapellet til det internasjonale sykehuset. Mai slapp først inn besøkende når alt arbeidet var overstått; selv jeg måtte gå med på ordningen. Når sant skal sies, var jeg ikke troende til å protestere. Jeg var redd for å måtte se et smadret lik i virkeligheten, om det så tilhørte mor eller en annen. En forestilling var tross alt mindre skremmende. Kanskje det var nettopp derfor at jeg, ved synet av mor i glasskisten, like hel, med áo dài og røde roser, pudder og maskara, følte at hun bare spilte rollen som død, og ikke klarte å felle en eneste tåre. Hvordan skulle jeg uansett klare å gråte når gravkapellet på det internasjonale sykehuset var så pent og pyntelig, med et personale som alltid hadde et smil om munnen, og et skilt på døren der det sto på vietnamesisk og engelsk: «VENNLIGST IKKE FORSTYRR / PLEASE DON’T MAKE NOISE.» Mai tok hånd om hele mors begravelse. De fleste av gjestene var forretningspartnere av ham, kledd i svart fra topp til tå, og kom drassende med hver sin gigantiske blomsterkrans. Bilene samlet seg foran porten inn mot gravlunden. En oktett av hvitkledde blåsere stilte seg opp, lik åtte brødre i uniform. Et dusin unge menn knipset bilder i ett sett, uten at det var klart om de faktisk var fotografer eller journalister. Et dusin andre unge menn med mobiltelefoner spaserte frem og tilbake, uten at det var klart om de jobbet for Mai eller var lokale sikkerhetsvakter. Et storslått område, omkranset av mur, med et mausoleum av blå marmor i sentrum, flankert av hundre år gamle sypresser, og i midten en røkelsesholder nesten på høyde med et menneske. Glasskisten sto foran røkelsesholderen, med hodeenden vendt mot øst og føttene mot vest. Morgensolen sto lavt på himmelen. Skyene drev sakte forbi. Dyprøde 8
68467 Heisen i Saigon – s. 8
06.02.2026 09:19
roser. Amazing Grace. I krystallklart glass og gnistrende sol hvilte mor omgitt av dødens mystiske glans. Storebror og jeg sto vendt mot kisten med hendene foldet, alvorlig mine og hodet lett bøyd. Mai i svart áo dài og svarte bukser, jeg i svart áo dài og svarte bukser, i samme mønster, samme farge, samme stoff som mors, sydd etter mål av samme skredder. Tidlig om morgenen hadde jeg kledd på meg, og etter å ha kastet et blikk på meg tastet Mai et nummer på telefonen. Fem minutter senere var sminkøren på plass med utstyret sitt, og ansiktet mitt ble nøye sminket med både pudder og maskara, sminke jeg aldri ellers bruker. Mai kastet et nytt blikk på meg, før han atter en gang tastet på telefonen. Et kvarter senere dukket en av hans ansatte opp med en svart hatt i en svart eske – ikke aner jeg når den ble kjøpt eller bestilt, men den satt perfekt. Ngoc . og Mike var også til stede i bisettelsen, de sto bak meg og Mai, iført antrekk som så ut som miniatyrer av våre. Skredderen hadde åpenbart hatt fullt opp med de voksnes drakter, så barna fikk nøye seg med kopier som assistentene sydde. Både den døde og de levende hadde klær i samme snitt, samme farge og samme stoff. Alt hadde blitt utført så effektivt og presist at en skulle tro et helt team av assistenter sto bak Mai, alltid beredt til å handle på hans minste kommando. Da gjestene var blitt nokså mange, kom et filmteam på tre personer langsomt gående inn. Den yngste og kraftigste blant dem bar det store videokameraet med åpen linse på skulderen, som ga fra seg en jevn, svak summelyd. Det virket som hele teamet nettopp hadde tatt en runde ute på gravplassen for å filme omgivelsene, og nå var klare for hovedscenen. Den minste av dem var også den eldste, sekretæraktig i oppsynet der han klamret seg til notisboken og mobiltelefonen og iblant tittet opp for å utveksle noen ord med tredjemann – høy, tynn, liten bart, iført filthatt 9
68467 Heisen i Saigon – s. 9
06.02.2026 09:19
og med pipe i munnen – som utvilsomt var sjefen for teamet. Sjefen pekte mot kisten, og den unge filmarbeideren gikk straks bort, rettet linsen mot mors ansikt og filmet flere minutter i strekk før han senket linsen for å fange inn hele kroppen. Hva han filmet etter det, fikk jeg ikke helt med meg, siden jeg stadig sto med bøyd hode. Noen grep plutselig tak i hånden min, og det viste seg å være sekretæren, som var så kort at han måtte be meg bøye hodet enda mer, slik at han kunne hviske inn i øret mitt at det var blitt min tur. Ansiktet mitt skulle altså være i linsens fokus. Før jeg rakk å svare, instruerte han meg om å holde øynene åpne uten å blunke i flere minutter, slik at det på filmen ikke skulle se ut som jeg hadde sovnet. Dessuten måtte jeg være ekstra påpasselig siden den svarte hatten kastet skygge over overleppen. Jeg nikket stille. Det var første gang jeg ble filmet, og det av en profesjonell filmfotograf. Jeg så for meg hvordan den vesle sekretæren måtte ta flere runder for å hviske instruksjoner i øret på alle som skulle få æren av å være i linsens fokus. Naturligvis var det noen som straks oppfattet det, og for de litt tregere måtte det gjentas, med lav stemme slik at det ikke påvirket den allmenne stemningen. Kanskje var det setninger han til og med måtte gjenta flere hundre ganger. Å være sekretær i et filmteam var tydeligvis ikke bare bare. Da solen var i ferd med å stige opp, skyene gled lett over himmelen og duften av roser fylte luften, gikk Amazing Grace over i et rekviem, og seremonien var i gang. Rundt fem minutter etterpå stilnet musikken, og Mai holdt en kort minnetale. Den gikk kort ut på familiens dype takknemlighet for omsorgen alle hadde vist for vår kjære mor. Vår kjære mor, som hadde verdsatt det enkle liv, ville ha ønsket å ta farvel i stillhet. Sorgen burde vi derfor holde inni oss; overdreven gråt og jammer ville være unødvendig. Minnetalen ble avsluttet, forsamlingen var musestille (så stille at man kunne høre summingen av videokamera10
68467 Heisen i Saigon – s. 10
06.02.2026 09:19
ene), muligens fordi Mai så uttrykkelig hadde oppfordret til det, men kanskje mest av alt fordi mor i glasskisten hadde gjort så sterkt inntrykk på gjestene. Alle la mekanisk fra seg de gigantiske blomsterkransene i et hjørne, og stilte seg deretter opp i lange, parallelle rekker – med foldede hender, alvorlig mine, lett bøyde hoder. Der ventet de på at Mai skulle avslutte talen før de en etter en steg frem for å betrakte mor en siste gang. Til blåsernes toner tok de en runde rundt graven. Hver og en stoppet opp en liten stund, kastet ned en rød rose og en håndfull jord, før de i tur og orden snudde seg for å gi Mai og meg et håndtrykk, taust, fortsatt med hodet lett bøyd til de var tilbake på plassene sine. Alle gestene og uttrykkene deres var så synkrone at en skulle tro at de var nøye innøvd på forhånd. Mai håndhilste på hver enkelt og takket, og jeg gjorde det samme, én etter én. Mai nikket, jeg nikket. Når Mai tiltalte noen som «frøken», gjorde jeg det samme. Tiltalte han noen som «madam» eller «fru», gjorde jeg det samme. Kalte han noen «herr», fulgte jeg opp med samme tittel. Kort sagt, hva enn Mai gjorde, fulgte jeg hans eksempel. Den eneste gangen jeg sto alene, var da han holdt minnetalen. Jeg flyttet blikket fra mor i glasskisten til de røde rosene, til den nylig oppgravde jorden, til en tue full av ildmaur ved foten av det ene sypresstreet. Hodet var stadig lett bøyd, ansiktet like alvorlig, og hendene fortsatt foldet. Tjue minutter fløy av sted. Den svarte hatten hvilte like urokkelig på hodet. Når sant skal sies, var det ikke så vanskelig, bare man konsentrerte seg litt. Selv Ngoc . og Mike klarte seg fint. Da jeg så gjennom de seksti minuttene med videoopptak og de mange hundre bildene, la jeg merke til at de gjorde nøyaktig som oss bak ryggen på Mai og meg. Hva enn vi voksne gjorde, hermet barna etter. De voksnes gester og uttrykk avløste hverandre synkront, som om det var øvd inn på forhånd. Barnas gester og uttrykk avløste hverandre like synkront, som om det også var øvd inn på 11
68467 Heisen i Saigon – s. 11
06.02.2026 09:19
forhånd. Det var som om ingen av oss var der for å overvære mors begravelse, men snarere for å fylle rollene våre i en nøye regissert film med følgende rolleliste: Mai i rollen som eldstesønnen, jeg i rollen som yngre datter, Ngoc . og Mike i rollene som sønnedatter og dattersønn, gjestene i rollene som gjester, ti unge menn med kameraer i rollene som fotojournalister, flere titalls unge menn med mobiltelefoner i rollene som sikkerhetsvakter og assistenter, og, selvsagt, mor i rollen som avdød. Mors begravelse ble til et filmverk (som mange i ettertid mente hadde Hollywood-kaliber), og den første som må få æren for det, er Mai, produsent og regissør. Den neste, minst like viktige, æren våger jeg å tilskrive mor. Ja, mor, som utholdt utålelig smerte for å bevare ansiktet sitt intakt. For tenk om mors ansikt hadde blitt like knust som resten av kroppen – da ville selv de mest eksklusive lag av pudder og maskara ha vært nytteløse. Selv de dyktigste sminkører ville ha måttet gi opp, og Mai ville ha måttet nøye seg med å legge mor i en trekiste, der en svart áo dài av silke og røde roser ikke ville ha vært bryet verdt. Selv mirakler ville ikke ha vært nok til å forvandle de fremmøtte gjestene til hengivne og ærbødige skuespillere. Bare det å skulle få dem til å legge de enorme blomsterkransene pent i et hjørne ville ha vært en utfordring. Den ellers 12
68467 Heisen i Saigon – s. 12
06.02.2026 09:19
så rolige, ja, respektfulle, avskjedsseremonien ville ha blitt en bråkete begravelse. Det er godt mulig at det var mors tilstedeværelse, som en aldrende primadonna, vakker og storslagen i glasskisten, som inspirerte alle de fremmøtte til å spille med. De feilfrie, synkrone bevegelsene gjorde det umulig å se helheten som noe annet enn en perfekt film. Da jeg så gjennom det timelange filmopptaket og de mange hundre bildene, ble jeg forbløffet over hvor dyktige skuespillerne faktisk var. Like forbløffet ble jeg av å se meg selv på bildene. Som om det ikke var meg, men en nesten jevnaldrende kvinne. En med lignende utseende, som var blitt invitert inn for å erstatte meg. Erstatteren min var en kvinne med nøye påført pudder og maskara, produkter jeg aldri har rørt. Hun var en elegant kledd kvinne i svart áo dài, svarte bukser og svart hatt, plagg jeg heller aldri har iført meg. Det var en kvinne med evne til å holde blikket festet flere minutter i strekk, med en selvsikkerhet foran kamera som var meg ukjent. Den kvinnen var ikke meg. Det slo meg at Mai må ha blitt helt forferdet av å se mors maltrakterte kropp midt i blodpølen. Men han må også ha blitt grepet av forbauselse da han oppdaget hvordan ansiktet hennes fremdeles var like helt. Det drøye tiåret han hadde brukt på å etablere seg i Saigon, hadde gitt ham mange muligheter til å iscenesette ulike scenarioer (der innvielsen av heisen i hans eget hjem ikke engang var blant de viktigste), og dermed gjort ham til en dyktig regissør. Han må ha skjøvet følelsene til side og raskt skissert et scenario i hodet som var denne gylne muligheten som plutselig hadde åpnet seg, verdig. På stående fot måtte han ha bestilt en stor glasskiste til mor og fått den fraktet fra Singapore til Saigon. Og det på sju dager – rekordtid.
68467 Heisen i Saigon – s. 13
06.02.2026 09:19
2
Saigon Kan et lik spille rollen som lik? Ikke få regissører har anvendt ekte politifolk i rollen som politifolk, ekte prostituerte som prostituerte, ekte leger som leger, ekte pasienter som pasienter, ekte franskmenn som franskmenn … Men å bruke et ekte lik som lik har vel aldri noensinne forekommet i Hollywood. Til tross for omstendighetene er det ironisk nok ikke umulig at det faktisk kan skje i enkelte land med mindre vidgjetne filmbransjer, som Nord-Korea. Ingen vet hvor mange filmer som produseres der i løpet av et år, men siden Kim Il-sungs død har det blitt laget dusinvis av filmer bare om statslederens begravelse. Ikke amatørfilmer, vi snakker ordentlige spillefilmer, der skuespillerne går inn i rollene sine nøyaktig som de skal: knyttede never som slår mot brystet, knær som svikter, forvridde ansikter, bustete hår … Et hav av mennesker med synkroniserte bevegelser, som om alt har vært innøvd på forhånd utallige ganger. Orkestre som unisont spiller sørgmodige og heroiske stykker, konferansierer som fyrer av høystemte fraser, kommunistiske partisekretærer som leser opp lovord i kor … Likevel er det ingen som spiller mer levende og overbevisende enn den avdøde, statsoverhode Kim Il-sung: med hodet hvilende på en høy pute, lett tiltet mot venstre for å skjule den store svulsten bak nakken, og med kroppen dekket av et skinnende rødt flagg. En åttito år gammel statsleder med rosenrøde kinn, glatt hud, stramme lepper; det samme ansiktet som pryder de åtti kolossalstatuene som står oppført rundt om på hele 14
68467 Heisen i Saigon – s. 14
06.02.2026 09:19
Nord-Koreas territorium. Denne dagen er dette ansiktet enda mer majestetisk og fryktinngytende, opplyst som det er av dødens mystiske glans. I begynnelsen av juli i 1994 sendte Lærerhøgskolen i Hanoi sine kondolanser til sitt søsteruniversitet i Pyongyang. En uke senere mottok de en halvannen time lang video av begravelsen til Den store lederen. To måneder senere, under feiringen av nasjonaldagen 2. september, bestemte de seg for å holde felles filmvisning for alle ansatte og lærere. Selv om hun var pensjonert, mottok mor fortsatt en invitasjon. Jeg ser for meg hvordan mor, etter å ha drukket et halvt glass søtsyrlig, lokal vin, satte seg på en av de forreste radene og så filmen fra start til slutt, mens hun fyltes av en sjelden følelse av eufori og ro. Samtidig som hennes tidligere kollegaer hikstet og gråt til bilder av glasskisten, der den var omringet av et hav av mennesker som slo seg i hodet og rev seg i håret, måtte mor straks ha fattet den geniale idéen til de nord-koreanske filmskaperne – idéen om å la et lik spille rollen som lik. Kanskje var det fra det øyeblikket at mor begynte å drømme om sin egen siste rolle. Jeg husker hvordan hun i hele den påfølgende måneden fortalte alle hun møtte, om den enestående begravelsen til statsleder Kim, om glasskisten som målte omtrent åtte meter hver vei, som skinte i sollyset om dagen og ble opplyst av tusenvis av stearinlys om natten, og selvfølgelig også om hvordan ansiktet til statsleder Kim hadde glødet. Ansiktet hans syntes å være enda vakrere i døden enn på portrettene av ham da han levde. Så vakker måtte man være for å få tjue millioner levende til å slå seg i hodet og rive seg i håret, og rope at de også ville dø. «Helt ekstraordinært!» ble mors favorittuttrykk, som hun gjentok igjen og igjen, hver gang med like stor iver. Derimot var det ikke alltid at mors entusiasme ble godt mottatt. I de dager hadde bølgen av koreansk kultur akku15
68467 Heisen i Saigon – s. 15
06.02.2026 09:19
rat truffet Vietnam. Når mor med tindrende iver roste Kim Il-sungs begravelse, ble hun møtt med rynkede bryn og folk som vendte henne ryggen. Hun var tross alt pensjonist og hadde mistet fortidens autoritet. Tiden da hun kunne ikle seg rollen som fagansvarlig eller nestleder i partistyret, hytte med fingeren mot folk og mane til stillhet når ledelsen talte, var forbi. Likevel ignorerte hun det. «Helt ekstraordinært!» fortsatte å falle fra munnen hennes. I en hel måned spilte hun rollen som «overentusiastisk fan» av statsleder Kim. Men det varte ikke lenge før henrykkelsen gikk over i skuffelse, da mor én måned senere innså at det ikke var alle forunt å være like ekstraordinære. Et virkelig lik i rollen som lik: I hele Nord-Korea var det bare Kim Il-sung som kunne få æren av å fylle denne rollen. Denne skuffelsen, eller rettere sagt, utilfredsheten, begynte rundt sekstiårsalderen og fulgte mor i rundt ti år. I 2004, i en alder av 69, takket hun av en eller annen grunn ja til Mais invitasjon om å reise til Saigon for å innvie heisen hans. Det var hennes andre besøk i Saigon. Første gangen var da mor to tiår tidligere hadde reist med en delegasjon fra utdanningsdepartementet i Hanoi til en konferanse for lærere fra de sørlige provinsene. På den tiden, i begynnelsen av 80-årene, kunne hotellpersonalet fortsatt ikke forskjellen på servietter og toalettpapir, så den reisen hadde ikke etterlatt noe særlig inntrykk. Tjue år senere, etter å ha bodd hos Mai i noen dagers tid, brukt privatheisen noen ganger, kjørt i Mercedes noen ettermiddager, spist noen måltider på femstjerners hotell, og sett på amerikanske filmer noen kvelder, endret synet hennes på Saigon seg totalt. Drømmen om hennes siste rolle våknet til live igjen, riktignok ikke i samme stil som i Nord-Korea, snarere med hollywoodsk glamour. Om heisinnvielsen hos Mai var et beskjedent opplegg, ga den henne likevel et nytt blikk på ting. Det var første gang mor fikk møte eliten i Saigon. I den seksti 16
68467 Heisen i Saigon – s. 16
06.02.2026 09:19
minutter lange videoen og blant de flere hundre bildene la jeg stadig merke til hvordan øynene hennes ble store av beundring ved synet av alle de glitrende halssmykkene, hvordan hendene hennes fomlet med kniver og gafler, og hvordan hun tyvlyttet til en samtale mellom to kvinnelige gjester som viste frem Louis Vuitton-veskene sine for hverandre. Like mange ganger observerte jeg hvordan mor skamfullt så ned på sin nylonskinnende áo dài med dragemønster, valgt ut blant de mange tekstilene og silkestoffene fra tekstilgaten i Hang Dao, de tunge og stive skoene av imitert skinn fra Kina, og det skilpaddefargede armbåndet fra det lokale varehuset i Hanoi. Utad ga hun nok uttrykk for å være en elegant og selvsikker hovedstadskvinne, men jeg visste hvilke tanker som egentlig svirret rundt i hodet på henne når boblene i champagneglasset bruste til overflaten som hvite skyer, blitzlampene blinket som stjerner i sommernatten, fire av Mais ansatte bar inn en enorm fransk kake, og folk rundt henne la ut om millioninntekter, utenlandsreiser og eiendomsskjøter.
68467 Heisen i Saigon – s. 17
06.02.2026 09:19
3
Saigon Jeg hadde alltid trodd at mor ønsket å bli begravet i Hanoi, og syntes det var synd at hun valgte Saigon fremfor hjembyen sin. Hvorfor Saigon, egentlig? Det grunnet jeg over hele dagen, og om natten kom jeg til å tenke på et svar. Jeg forestilte meg hvordan det ville vært om hun døde i Hanoi … Mai ville ta med seg to av sine ansatte og haste ut til flyplassen i Saigon. Tre timer senere ville de lande i Hanoi. I taxien ville han ringe diverse slektninger på landsbygda og samle en gjeng som på kort varsel kunne stille opp i fem dager, mot én million d̄ồng hver, i tillegg til transportkostnader. Senere ville han bruke ettermiddagen til å skaffe seg tillatelse fra nabolagsrådet til å sette opp et telt à fem ganger fem meter på gårdsplassen utenfor mors leilighet. Dagen etter ville han etter like iherdig innsats klare å sikre henne ? et ganske pent gravsted på den enorme Văn Ðiên-lunden i utkanten av byen. Hele denne tiden ville mor ligge på sengen under et tynt teppe, med to lilla bannere på hver side av seg. På familiealteret ville Mais ansatte ha stilt opp et portrett av henne, en liten bolle ris med hardkokt egg, og et røkelseskar av keramikk. Den tredje dagen ville man bære kisten hennes ut, en buddhistisk munk ville komme og forrette ved seremonien, godt hjulpet av et musikkensemble og to innleide gråtekoner. De ville jamre på skift natt og dag, først på 18
68467 Heisen i Saigon – s. 18
06.02.2026 09:19
vegne av Mai og meg, så for Ngoc . og Mike, og til slutt for far og kollegiet ved Lærerhøgskolen. Mai ville ikke trenge å beklage seg over den overdrevne prisen for en lokalt produsert trekiste, som var av god nok kvalitet til at når graven tre år senere skulle åpnes for rituell rensing, ville den garantert ikke ha råtnet. Hans ansatte ville ta noen runder rundt i gamlebyen og vende tilbake med et sett med áo dài og nylonstrømper, sko i imitert skinn, øredobber, armbånd, halssmykke i forgylt metall, alt sammen made in China og smuglet inn via vennskapsporten i Hũu ’ Ngh.i. Den fjerde dagen ville gravferden bli holdt, svært mange ville troppe opp, langt flere enn det det noen gang ville ha gjort i Saigon. Slektninger, kollegaer, bekjente og tillitspersoner av ulike slag – fra nabolagsrådet, byen, distriktet, fra Lærerhøgskolen, Utdanningsdepartementet, Viê. t Minh-veteraner – ville alle ha stilt opp med kranser for å vise sin respekt. Gårdsplassen ville hele dagen være full av folk som kom og gikk, og teltet ville være smekkfullt. Mai ville igjen ha måttet forhandle med nabolagsrådet for å få satt ut et tjuetall ekstra plastbord og -stoler. Han måtte også stadig ha unnskyldt seg overfor naboene, for de besøkende som hadde gått opp og ned tre etasjer for å tenne røkelse for mor, ville blitt så slitne at de kom i skade for å rive ned noen potteplanter og etterlot seg en haug med søppel øverst i trappen: tomme røkelsespakker, bananblader, emballasje fra offergaver … Det ville hushjelpene fra bygda ennå ikke ha rukket å feie opp, så reisesyke som de fortsatt var. Kort sagt ville mors buddhistiske begravelse i Hanoi ha blitt svært folksom. Mai ville ha gjort alt som forventes av den eldste sønnen. Han ville ha leid et par busser med klimaanlegg for å frakte alle gjestene ut til gravlunden og tilbake igjen. 19
68467 Heisen i Saigon – s. 19
06.02.2026 09:19
Han ville ha måttet gå baklengs i den rituelle prosesjonen med stav i hånden og en krans av strå på hodet, iført en hvit kjortel. Han ville også ha sett til at det ble satt frem tretti seremonielle brett med åtte matretter og åtte sauser, slik tradisjonen i Den røde elvs delta krever. Han ville ganske enkelt respektere alle de tradisjonelle ritene. Men i alt dette fantes det ikke det minste rom for en filmregissør! Hvorfor ikke? Jo, fordi alle filmene Mai produserer, regisserer og spiller en rolle i, har ett eneste formål: De skal skape kunder til de mange hundre leilighetene og villaene han til enhver tid har til salgs i Saigon. Hvilken nytte ville han ha hatt av å regissere for publikummet i Hanoi? Ikke den minste. Selv om publikummerne i Hanoi ville ha vært fulle av beundring over mors hollywoodske begravelse, ville de aldri i verden ha funnet på å reise to hundre mil helt til Saigon, ringe firmaet hans og insistere på et møte med direktøren, bare for å kunne fortelle Mai personlig at de var stolte av å se en vietnameser som visste å tilpasse seg skikkene ute i verden. Ingen ville heller ha bedt ham om råd om en investering. Ingen ville ha besøkt noen av eiendommene hans. Han ville ikke hatt noen å gi innsidetips til, ispedd ett og annet ord om sin salige mor og en håndfull humoristiske detaljer, som at hun tross sin forakt for materielle bekvemmeligheter og sin gamle vane med å alltid velge trappen var blitt så betatt av heisen at hun grep enhver anledning til å ta den i bruk, på morgenen og om kvelden, ja, til og med om natten når hele huset lå i dyp søvn … Den slags detaljer får alle til å le! Og den som hørte på, ville tenke at den eldre damen til tross for en eller annen sykdom (som måtte være dødsårsaken) var en optimistisk og livsglad kvinne som for all del måtte opp på takterrassen flere ganger daglig for å få gjort litt tai chi, vanne bonsaiene eller ganske enkelt trekke frisk luft. Sånn får man sving på samtalene. Alt flyter lett mellom rike mennesker. Det gjelder bare å skape gjensidig tillit. 20
68467 Heisen i Saigon – s. 20
06.02.2026 09:19