Op af mit raadnende legeme skal der stige blomster – og jeg skal være i dem – Evigheten. – Edvard Munch
68182 God natt, Nosferatu – s. 5
21.01.2026 10:45
Av en eller annen grunn ble jeg ikke eldre. Det må være en mutasjon av noe slag, en anomali som gjør at telomerene ikke forkortes når cellene deler seg. Nei, jeg har ikke gått til legen med det, akkurat, men det kan være derfor. Det var ingen som sa noe direkte til meg før søsteren min Elsa kom bort til meg i broren vår Einars begravelse og sa: – Du har ikke blitt en dag eldre siden du var 25! som selvfølgelig ikke er noe som egentlig sies, men hun var preget av demensen og hadde dessuten ikke mange sperrer i utgangspunktet. Margrete unnskyldte kommentaren, men la til at jeg faktisk var så lik bildene hun hadde sett av onkelen sin da han var på min alder, at det ikke var rart at Elsa rotet, hadde vi befunnet oss i samme rom, ville nok ingen sett forskjell. – Du er ikke sønnen hans? Jeg hadde så vidt meg bekjent ingen barn, men jeg hadde jo merket hvordan ting sto til selv, og allerede gjort meg noen tanker om hvordan folk ville reagere om det ble kjent at jeg ikke ble eldre – klær laget av blått papir i snøblinde rom, nåler, maskiner som doku7
68182 God natt, Nosferatu – s. 7
21.01.2026 10:45
menterte hver celle i kroppen min, en eviglang tilværelse som prøveklut og forskningsobjekt i menneskenes evige kamp mot aldringen – og siden jeg da, på grunn av Elsas tidligere nevnte demens, så en anledning til å slippe unna ytterligere familietilstelninger noen år på forskudd, ristet jeg på hodet og sa at det nok bare var en artig tilfeldighet. – Jeg jobbet på pleiehjemmet for et års tid siden, sa jeg, trengte plutselig en ny forklaring på hvorfor jeg var i begravelsen. – På natt, la jeg til, da jeg så at Margrete stusset, hadde kanskje bedre oversikt over pleierne enn jeg trodde. – Det hendte hun sa det samme der. – Ikke sant, sa hun og nikket. – Dere tar veldig godt vare på henne der. Dere tok godt vare på begge to. Jeg nikket ydmykt på pleiehjemmets vegne før jeg unnskyldte meg og satte meg inn på kirkebenken, litt lenger bak enn planlagt, bare for alibiets skyld, og da noen i etterpålaget nevnte meg og sa at de «hadde jo trodd at han skulle dukke opp her», nikket jeg bifallende sammen med de andre og var minst like nysgjerrig som dem på hvor den karen hadde tatt veien. Selv om de kikket – fordi det gjorde de, jeg kjente blikkene i nakken da jeg forsynte meg med kvæfjordkake fra kakebordet og så ansiktene som vendte seg bort da jeg snudde meg mot dem – falt det dem ikke inn at jeg kunne være meg. Jeg var jo så ung. Han de tenkte på, måtte være minst noen og sytti nå. Jeg gikk ikke i Elsas begravelse. Jeg merket meg dødsannonsen, noterte ned tid og sted for minnestunden, men endte opp med å holde meg hjemme for å unngå et lig8
68182 God natt, Nosferatu – s. 8
21.01.2026 10:45
nende opptrinn som sist, men det hendte jeg angret på det etterpå, og når jeg tenker over det, tror jeg det preget meg mer enn jeg var klar over, for jeg kunne jo bare ha satt meg på bakerste rad etter at alle var gått inn, og hvor vanskelig ville det egentlig vært å bare finne på en eller annen forklaring, om Margrete skulle få øye på meg igjen og begynne å stusse, jeg kunne jo også rett og slett bare nikket, smilt og gått. Det ville ikke vært verre enn det. Hvem ville vel trodd henne uansett, om hun sa at hun så onkelen sin, ikke en dag eldre enn da han var 25 år, bakerst i kirken. Ærlig talt. En tid etter det igjen så jeg min egen dødsannonse i avisen for første gang. Jeg var antatt druknet, hadde ordnet det sånn selv; den tilsynelatende evige tilværelsen gikk ikke alltid knirkefritt, og jeg trengte så veldig et tydelig brudd, og tidspunktet var uansett gunstig, av andre grunner – jeg var falt over bord, sto det, da jeg var ute med robåten, umulig å finne igjen i den mørke fjorden. Da fikk jo Margrete endelig fordelt det siste av arven også. De få kronene som var igjen etter meg. Og jeg fikk et nytt navn for første gang. Når jeg tenker over det, ser jeg at det oppsto et klart skille i meg etter alt det der. Etter annonsen var ikke han som trykket hånden til Margrete og takket for seg i Einars begravelse, den samme som ristet snøen av luen om bord på lyntoget fra Stockholm på vei tilbake til Norge femti år senere. I mausoleet på Vestre gravlund, hvor jeg satt fordypet i arbeidet som kompostkultivator for Grønløv begravelsesbyrå, en stilling innenfor øko9
68182 God natt, Nosferatu – s. 9
21.01.2026 10:45
logisk dødsomsorg som ble opprettet da en endring i gravplassloven åpnet for organisk reduksjon, det vil si praksisen å legge døde mennesker på en seng av treflis i små kamre hvor mikrobene og bakteriene bryter kroppen ned og gjør den om til jord, også kalt human kompostering, enda en tid etter det igjen betraktet jeg bare meg selv i det kirkerommet på avstand. Der jeg satt med en urtesaks i hånden foran titteskapet innfelt i østre vegg på Vestre gravlund, var det imidlertid ikke Einar eller Elsa eller tanker om årene etter at de gikk bort, jeg balet med, men en slags tretthet i margen som hadde gjort seg gjeldende den siste tiden og som ikke lot seg hvile bort, den var akkompagnert av en sult, en hunger som rykket i innvollene, plaget meg da jeg strammet grepet rundt håndtaket på saksen og justerte bladet rundt en villfaren kvist på den nederste greinen på treet som vokste opp av den komposterte jorda. Jeg klippet kvisten. Avkappet landet mykt på gresset ved foten av treet. Scenen foran meg fikk en ny ro med en gang, stråene var jevne, kampesteinen lengst bak i motivet tørket fri for støv. Det var denne utsikten den døde – Olsen, husket jeg, en fredelig bortgang – så fra kjøkkenvinduet hver dag den siste tiden, og som de pårørende skrev i brevet at de ønsket at jeg skulle gjenskape for dem. Jeg rettet meg opp, stakk saksen tilbake i lommen på arbeidsbuksen og kakket lett på skjermen ved siden av kammeret, markerte skapet som ferdig tilsett, så statusen på tilstandsrapporten endre farge fra oransje til grønt da dekselet senket seg ned foran hvelvet og luk10
68182 God natt, Nosferatu – s. 10
21.01.2026 10:45
ket skapet inn i veggen, kjente at det vendte seg i magen igjen, sulten med ett en kvalme, ikke søt, men uthult, klebrig opp gjennom spiserøret. Bare Alfaset igjen før jeg skulle videre til verkstedet og kunne ta meg noe å spise. Jeg hentet telefonen frem fra lommen, kjente en liten flik av hud komme i klem i skjøten da jeg flippet den åpen. Jeg gned tommelen mot huden som kom i klem, før jeg gikk inn på kalenderen og markerte Vestre gravlund som fullført. Det lille hjulet i hjørnet av avtalen snurret, synkroniserte seg med Emils kalender på kontoret nede i sentrum, så ham for meg der nede, nikkende, han likte å følge med på at ruten gikk som normalt. Onsdag 15. Det var faktisk på dagen 14 år siden han ansatte meg. Emil Grønløv var på vei for å besøke bestemoren sin på sykehjemmet og var innom nostalgimarkedet på Fornebu for å finne en gave til henne, fortalte han, da han ble stående foran boden min og kikke. Jeg hadde akkurat mistet boligen jeg leide på Vestnes i en blokkbrann og benyttet sjansen til å forsvinne på nytt, og mens jeg lette etter noe mer fast, innviet jeg den nye identiteten min med å livnære meg som selger av «retro» dukkeskap til foreldre på vestkanten, et ord, retro, altså, jeg forresten bare skrev på skiltet for vitsens skyld, siden ord som på en eller annen måte tidfestet noe, etter hvert ble tilnærmet meningsløse for meg. Emil sto foran boden min i flere minutter før han sa noe, men da jeg kikket opp for å strekke litt på nakken, smilte han, og sa sine første ord til meg: 11
68182 God natt, Nosferatu – s. 11
21.01.2026 10:45
– Der sitter du. Som bestilt. Hva han mente med det, ble snart klart. Da Emil kom hjem fra utvekslingsoppholdet sitt i Osaka, returnerte han ikke bare utstyrt med en formell utdannelse i økonomi og markedsføring han kunne ta med seg inn i familiebedriften, men også fullstendig oppslukt i «kunsten å dyrke bonsai», som skulle vise seg også å bli Grønløv begravelsesbyrå 2.0 sitt store salgspunkt. Gjennom flere markedsundersøkelser han gjorde da han ble ansatt som seniorrådgiver, fikk Emil vite at mange kunder savnet et sted å besøke sine avdøde utenfor hjemmet. Slik ordningen var på tidspunktet da han gjorde undersøkelsene sine, tok nemlig de pårørende jorda fra omdanningen med seg hjem og spredte den i hagen, plantet blomsterbed rundt husveggene eller anla blomsterenger i utkanten av eiendommen – det var fritt frem, så lenge de komposterte ikke ble brukt som grunnlag til matjord. For noen handlet savnet om ren nostalgi – de lengtet etter minnelunder og gravplasser, disse grønne lungene hvor de kunne trekke seg tilbake og være stille sammen med døden – men for andre var ordningen rett og slett upraktisk, når de solgte eneboligene sine i forstaden til fordel for en praktisk leilighet like over T-banen, var det ikke lett for de som da plutselig var uten hage å oppbevare den store mengden jord en menneskekropp ble omgjort til, faktisk nærmere 450 kilo, og for de som av en eller annen grunn måtte, eller ville, flytte fra stedet hvor de hadde gjenforent sine kjære med naturen, ble 12
68182 God natt, Nosferatu – s. 12
21.01.2026 10:45
det å forlate jordhaugen en ekstra emosjonell påkjennelse. – Det ville gi trygghet til pårørende, fortalte Emil at han tenkte, der han sto foran boden min og foredro om arbeidet sitt. – Å vite at livet som vokste i jorda etter deres kjære, ble godt ivaretatt. I tillegg til alt dette viste utvidede markedsundersøkelser at prisen på eiendommene gikk ned når selgerne fortalte mulige kjøpere at mor lå begravet under rosebuskene i hagen, og uproblematisk for de nye eierne var det heller ikke å forholde seg til dette rennet på dørene av barn som ville snakke med mommo. Med rot i disse funnene laget Emil Grønløv et forslag til en omlegging av bedriften, og med Grønløv seniors velsignelse kunne den trauste begravelsesagenten kort tid etter Grønløv juniors overtagelse tilby en helt ny tjeneste: Et minnesmerke i form av et vakkert lite tre, plantet i jorda til den avdøde i en potte på åtti centimeter i høyde, bredde og lengde. Siden minnesmerket i seg selv fremdeles opptok vesentlig areal for de uten mye tumleplass, ble flere av trærne fraktet til mausoleet – senere mausoleene – byrået fikk bygget. – Og der, sa Emil. – Kan de pårørende besøke sine avdøde i fred og ro, og unngår hele problematikken med både plass og flytting og salg. Dette var ikke en billig løsning, selvfølgelig, anleggene måtte driftes, gartnerne betales, men, som Grønløv senior sa da Emil spurte om han var helt sikker på at han var med på omleggingen, fortalte Emil: Det har alltid vært dyrt å dø. 13
68182 God natt, Nosferatu – s. 13
21.01.2026 10:45
– Her sitter jeg, sa jeg, i hangaren på Fornebu, og lente meg tilbake i stolen, betraktet Emil der han sto foran boden min, en litt lav mann med gråskinn i tinningene, en skjorte som var løs i kragen, og så kom forklaringen på hvorfor jeg satt der som bestilt. Samme dag som Emil stoppet opp foran boden min, hadde han mottatt en henvendelse fra en pårørende som lurte på om de kunne komme med et litt mer omfattende ønske til utformingen av minnesmerket de bestilte til broren sin. Emil visste at bestillingen ble for avansert for byrået som de var, men etter å ha stilt meg noen spørsmål om motivene og teknikkene jeg brukte, og etter at han også fikk greie på at jeg hadde bakgrunn som gartner, i alle fall på papiret, dro han hjem og svarte kunden at Grønløv begravelsesbyrå selvfølgelig kunne hjelpe til med hva enn de måtte ønske – de hadde nemlig akkurat ansatt sin første kompostkultivator. Etter noen skap ringte Emil rundt til alle gjenværende mediehus, og til slutt fikk han byrået omtalt på statskanalens morgensending. Journalisten introduserte spøkefullt innslaget om byrået som «et uventet innslag naturromantikk». I reportasjen filmet de flere av motivene, først skapet jeg opprinnelig hadde laget til den første kunden – et lite skogholt med en hytte i lysningen – så et fjellandskap hvor et tre sto oppe i skråningen og voktet over et grått fjøs og den lille bekken som rant mellom selene. De filmet en bil på en skogsvei på vei rundt en sving med en elektrisk boks stående i veikanten, og et hjemmekontor med et skrivebord dekket av 14
68182 God natt, Nosferatu – s. 14
21.01.2026 10:45
papirer, en overfylt bokhylle med en printer på nederste hylle, ledninger fra datamaskinen i en kveil ned mot gulvet, en ruter med blinkende lys. – Det er noe eget med motivene, sa en av de pårørende som ble intervjuet. – Skapene er som små vinduer inn til en annen tid. Meg fikk de ikke intervjue, jeg ville helst ikke finnes i arkivene på den måten lenger, men Emil stilte gladelig opp. Han viste frem kamrene, overføringen av jorda fra kompostkamrene til pottene som ble sendt til meg på verkstedet på Vestli, og modellene av titteskapene de pårørende fikk se i sitt første møte med byrået. Han lot seg filme mens han satte seg ned og lyttet til samtalene klientene hadde med dødsdoulaene, fortalte om de ulike religionenes seremonier, utforskningen av hvordan de ulike kulturenes skikker kunne tilpasses komposteringen, slapp dem inn på omdanningsseremonien som ble holdt før kroppen ble lagt i kompostkamrene. – Denne samtalen er viktig, sa han. – Nå skal vi virkelig samme sted, alle sammen. Da innslaget var ferdig, spurte den ene programlederen i studio om ikke dette var begynnelsen på en ny trend innen personlig tilpassede minnesmerker. Det ble det også, for noen: Med sin særlig innovative teft hadde Emil fått ferten av en nisje i markedet innen økologisk dødsomsorg som Grønløv begravelsesbyrå ble den første til å spesialisere seg innenfor, og for meg betydde det at jeg igjen hadde en fast jobb å gå til, og det kunne heller ikke skade, tenkte jeg, å bidra til å gjøre noe fint for noen andre.
68182 God natt, Nosferatu – s. 15
21.01.2026 10:45
Trengte jeg egentlig innom Alfaset? Firmabilen var på verksted, og turen fra å dra innom og ut var lang uten den, den delen av byen var fremdeles ikke helt dekket av offentlig transport. Jeg lukket kalenderen og sjekket tilstandsrapporten. Jo. Ett skap trengte tilsyn, 8D igjen. Antageligvis var det et eller annet med pakningen, noe vi måtte bestille eksterne montører for å få orden på, det var problemer med fukt, jeg måtte stadig tilbake for å finjustere innstillingene. Sittebeinet presset mot setet på krakken, marmorgulvet var hardt under føttene. Jeg lente meg frem og støttet armene på knærne og åpnet nyhetsstrømmen. Det var lenge siden oppdateringene om usikre handelsruter, ekstremvær, sviktende avlinger og økende politiske spenninger hadde fått meg til å skru av alle varsler, og jeg hadde ikke sjekket nyhetene ennå den dagen, ville ta meg tid til det med dagens første oppgave gjennomført. Funn av død person foran Stortinget. De første sakene ble publisert litt over fem, så jeg. Det var allerede noen timer siden. 16
68182 God natt, Nosferatu – s. 16
21.01.2026 10:45
Jeg gikk inn på en av sakene, bladde meg gjennom de korte setningene som dukket opp over de skiftende bildene, Stortinget i nattemørket, to stoler foran en rekke skjermer, og så et skjermbilde fra et overvåkningskamera. På skjermbildet var det to personer på trappen innenfor det lave gjerdet foran hovedinngangen, en kvinne i rullestol, ansiktet skjult bak piksler, den andres under en hette. Jeg bladde videre gjennom stillbildene, fulgte bevegelsene til den hettekledde der de åpnet messingporten og trakk stolen med kvinnen etter seg inn på plassen, nådde omsider brødteksten i artikkelen. – Vi bekrefter at en person er funnet død på stedet. Omstendighetene rundt dødsfallet er fremdeles uklare, sier operasjonsleder ved Oslo politidistrikt. Politiet arbeider nå med å identifisere de involverte, og etterlyser tips fra publikum. En død person plassert på trappen til Stortinget. Jeg kunne ikke huske at det hadde skjedd før. Jeg kikket opp fra telefonen og så ut gjennom vinduet på den andre siden av rommet. Iskaldt utenfor, men en eller annen tok seg frem gjennom kulden på sykkel, en mørk skikkelse glidende gjennom morgenen. Jeg klappet sammen telefonen og la den tilbake i lommen, fikk følge med på saken utover dagen. Krakken skrapte mot gulvet da jeg reiste meg og løftet den opp, bar den med meg bort til installasjonsrommet bak kamrene, skannet meg inn med klokken og fikk åpnet døren, satte krakken fra meg like innenfor. 17
68182 God natt, Nosferatu – s. 17
21.01.2026 10:45
Stolene til bisettelsene sto ryddig på rad og rekke langs veggen like innenfor døren. Viktor og Klara slurvet aldri med det, vasket dem, lot dem til og med tørke før de foldet dem sammen og stuet dem vekk. Da ble de kanskje værende i lokalene en god stund etter seremoniene var over for å få tid til det? Jeg dro som regel med en gang, gjorde det dagen før også, etter seremonien vi hadde på Alfaset, opptatt med mitt. Pleide Solveig å hjelpe dem? Jeg fikk spørre henne om det. Jeg tok frem telefonen igjen, åpnet chatten jeg hadde gående med Solveig, det var flere timer siden hun var aktiv sist, så jeg, og telte bakover. Totiden. Lenge våken, kanskje. Eller bare vekket av noe, en lyd, smerter i kroppen. Solveig hadde vært sykemeldt siden hun knuste hoften idet en bobil passerte på kloss hold da hun og ungene syklet over Storseisundbrua på Atlanterhavsveien hjemme hos foreldrene hennes på ferie. Da arbeidsoppgavene hennes var fordelt, ringte hun meg for å forsikre seg om at jeg visste hva jeg skulle gjøre under seremoniene, siden det til vanlig var hun som bisto med dem, og etter de første par seremoniene sendte hun en melding for å høre hvordan det hadde gått. Det hadde overrasket meg at stemningen ikke alltid var tung under seremoniene, at det alminnelige kunne finnes der også; noen kunne le lavt et lite stykke borte, men ikke for høyt, ingen overdrevne bevegelser, ingen armer som veivet gjennom luften, en liten gruppering kunne snakke om praktiske ting, hvor mye de betalte 18
68182 God natt, Nosferatu – s. 18
21.01.2026 10:45
for turen, om de kom langveis fra, en avtale de hadde til helgen, hvilken klasse guttene gikk i nå, egentlig. Det som var ualminnelig, var stillheten, eller mer nøyaktig hvordan den oppførte seg. Her avbøt den samtalene, ikke omvendt. I den stillheten lå det ubegripelige. Jeg fortalte henne det. Hun syntes å like det, fulgte opp. Før var det slik at den døde lå i graven, over den sto steinen, steinen sto på kirkegården, og kirkegården var uløselig knyttet til kirken. På den måten ble graven sett i lys av troen. De døde hvilte i nærheten av helligdommen, mens de levende søkte trøst i troens løfte om evigheten. De troløse ble holdt utenfor. Nå er graven mer: en urne i en skog, aske spredt på havet, en digital minneside, titteskapene våre. Ingen holdes utenfor. Etter hvert begynte hun å sende bilder av hverdagen sin. Samboeren som tok oppvasken, ungene som viste frem ting de laget på skolen. Av ren nysgjerrighet hadde jeg sjekket bildene fra trafikkameraene som fanget opp ulykken, inne på forumene etter at vi hadde pratet en stund. Jeg så bobilen fare forbi, sykkelen som veltet, og kroppen hennes som for i bakken, jentene som samlet seg rundt henne. Det stoppet en annen bil med en gang og hjalp til. Bobilen kjørte videre. Det var greit å vite hvordan det hadde gått til. Pleier du å hjelpe Viktor og Klara med å rydde? skrev jeg. Siden hun sannsynligvis ikke kom til å svare på en stund ennå, klappet jeg igjen telefonen og la den tilbake 19
68182 God natt, Nosferatu – s. 19
21.01.2026 10:45
i lommen før jeg lukket døren til installasjonsrommet og gikk ut i garderoben, tok på meg jakken, passet på å trekke glidelåsen godt opp før jeg gikk ut, ville ikke slippe noe av kulden inn på huden. Pusten sto fra munnen med en gang jeg åpnet døren og tråkket ut på trappen, hvert åndedrag ble til små krystaller i lungene, de spredte seg som greiner i brystet. Jeg tok til å småjogge bortover stien mot T-banestoppet i andre enden av gravlunden. Rundt meg lå de tradisjonelle gravene fremdeles, bedene liksom i dvale under frosten. Da jeg var barn, forestilte jeg meg at kroppene til mor og far lå der i jorda uten å forsvinne. De ble herjet med av årstidene, gjennomfrosset, tint opp og frosset igjen, men så en gang vi pløyde åkeren, fant jeg skallen til en av fjøskattene Einar hadde begravd der etter potetonna, kritthvit i den mørke jorda, og da forsto jeg hvordan ting hang sammen. Bildet av de herjede kroppene til mor og far ble til hvite knokler som morknet og forsvant, bare minner igjen, skjønt ikke ufarlige de heller; av og til rev de i meg så vevet bristet. Pusten var jevn og uanstrengt da jeg nådde perrongen. Idet jeg kikket bortover skinnene, så jeg togsettet komme glidende inn på stasjonen. Jeg gikk bort til et av de gule merkene i asfalten og stilte meg opp, kikket inn gjennom vinduene i vognen som stanset foran meg, så to jenter som virket å være tidlig i tenårene, sitte og filme hverandre. Da jeg gikk inn, satte jeg meg på setene foran dem, ville ha ryggen til linsene. De lo av et eller annet, noe de 20
68182 God natt, Nosferatu – s. 20
21.01.2026 10:45
sa før jeg kom om bord, et eller annet de så på telefonene sine. Jeg begynte å pirke på et klistremerke noen hadde festet på ruten, motivet på merket var falmet, noe svart, en rødfarge som nesten var borte. – Det bildet viser jo ingenting. – Stefan sier det merket på døren er noe russegreier. Han så det uten den sensureringa over. Jeg fikk ikke neglene under selve kanten på klistremerket, rev bare av det øverste laget. Jeg rullet papiret sammen til en klump med pekefingeren og tommelen, la den i lommen, fikk kaste den neste gang jeg passerte en søppelkasse. – Russegreier? – Ja. – Det er jo ikke det. Stillhet, så den samme stemmen igjen. – Det er ikke noe russegreier. – Å ja. Jeg har ikke peiling. – Nei, det har ikke Stefan heller. Det er jo ikke russegreier på Stortinget. Stortinget. Funnet på trappen. Det var plasseringen som var viktig, at noen var død i seg selv var ikke så oppsiktsvekkende. Det var en form for aktivisme, kanskje. Eller en slags terrorhandling. Jeg kunne jo gå opp og kikke, siden jeg uansett skulle forbi. Det ville bare være snakk om noen minutter ekstra, det ville ikke forsinke meg mye. Banen stanset og ventet i tunnelen før Majorstuen. Jeg fant frem telefonen og åpnet nyhetsstrømmen, lette etter de oppdaterte avsnittene i artiklene da vognene ble 21
68182 God natt, Nosferatu – s. 21
21.01.2026 10:45
satt i bevegelse igjen, kroppen gled så vidt fremover i setet idet toget bremset inne på stasjonen. Stemmene til jentene forsvant. Da jeg kikket ut på perrongen, så jeg dem gå ut gjennom portene og nedover hellingen. På vei til skolen, sikkert, forsinket til en eller annen time. Den ene av dem så ned i bakken foran seg og nikket mens venninnen snakket. Hun var nok noen år yngre. Barne- og ungdomsskolen. Jeg var så aktsom da jeg var på deres alder. Sjekket haspene på alle vinduer om kvelden etter at alle hadde lagt seg. Jeg var sikker på at mor hadde gjort det da hun levde, det var viktig at det ble holdt ved like. Jeg strøk fingertuppene over sprekkene, kjente etter hvor det trakk, om jeg kunne legge noe i karmene for å holde tåka ute; gjennom rutene så jeg den gli innover fjorden, rulle ned fjellsiden og krype over markene. Noe var på vei. Jeg kjente det trekke i hele kroppen, som om noe der ute kalte på meg. Så stille jeg kunne, gikk jeg over gulvet, åpnet døren fra soverommet bare så mye at jeg kom meg ut. Jeg fikk ikke sjekket rommene til Elsa og Einar, turte ikke gå inn til dem i tilfelle de våknet, men jeg visste at den som sov, var trygg. Jeg gikk langsomt ned trappene, bort til døren for å sjekke at nøkkelen var vridd om, at ingen kunne komme seg inn. Også nede sjekket jeg vinduene, inne på stuen, inne på kjøkkenet. Jeg fikk ikke dekket til luftehullet i spiskammeret, men passet på at haspen var på slik at ingenting kom seg videre inn i huset der inne fra. Tilbake ut i gangen, videre inn i finstuen, rommene som bare ble brukt i høytidene. Ingen 22
68182 God natt, Nosferatu – s. 22
21.01.2026 10:45
var der ellers, men jeg måtte sjekke likevel, kjenne at haspene var festet. I vinduskarmen lå fluene døde med beina vridd i unaturlige vinkler, skremt i hjel av et eller annet. Jeg lot dem være. Treet klaget over dørstokken da jeg dro døren igjen etter meg. Skikkelsene bevegde seg ute i tåka akkurat da, som om de også hørte lyden. Jeg passet på å ikke se ut, øynene deres var farlige, snek meg tilbake opp trappen, men bråstanset med foten på øverste trinn. Døren inn til Elsas rom sto på gløtt. I tussmørket der inne så jeg halve ansiktet hennes, slapt, uttrykksløst, med ett eneste øye så hun ut gjennom glipen og rett på meg og øyet blunket ikke. Jeg tok det siste trinnet opp på avsatsen tre steg over gulvet og bort til døren inn til rommet hennes. Pusten hennes var jevn, tung. – Sover du? – Ja. Sakte løftet jeg hånden, la den på dørhåndtaket. Elsa reagerte ikke. En langtrukken klage fra treet igjen da jeg lukket døren, så henne for meg der inne, ubevegelig. Fra Einars rom hørtes bare en jevn snorking. Jeg gikk tilbake inn på rommet mitt, lukket døren bak meg. Tegneserieheftet på nattbordet. Kanten på potten så vidt synlig under sengen, ikke brukt på flere år, jeg måtte aldri tisse om nettene lenger. Jeg gikk bort til stolen jeg brukte til å henge av meg klærne på, og løftet den, så klærne svaie gjennom luften på turen bort til døren. Jeg satte den inntil, kilte ryggen innunder dørhåndtaket. Stengt. 23
68182 God natt, Nosferatu – s. 23
21.01.2026 10:45