Fuglespråk
Knut Ødegård
Fuglespråk Claus Hoel Kringsjås historie
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-63761-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Adam Fichna/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Pass dere for vinden, vinger. Og glem ikke fuglespråket i stormen. Husayn ibn Mansur al-Hallaj (857–922)
Til Thorvald
Det som her fylgjer er avskrift frå ein del papir og frå ein diktafon som tilhøyrde min tremenning, forretningsmannen Claus Hoel Kringsjå, Molde, som døydde i 2014. I eit etterord gjer eg nærare greie for dette. K.Ø.
Det var eit illevarslande tal. Dei var tretten som spratt ut frå lastebilen, ni av dei jumpa ned frå planet: Dei var elleve menn og to kvinner. Tre menn greip far hans, heldt han medan ein fjerde slo og slo han i hovudet til han seig ned. Dei to kvinnene peika på mor hans og systrene, og tre menn drog dei opp på lasteplanet. Der snauklipte ei av kvinnene både mor og systrene. Deretter spytta den andre kvinna på andleta deira. Ein spretten liten mann med alpelue reiv kjolen av mor og drog den store gullringen av fingeren hennar. Så kom dei og tok han: Drog han inn i møkkakjellaren, dynka han i kumøkk, drap fleire høner og nappa ut fjøra som dei klistra fast på møkka han var innsmørd i. Så sprang han opp mot skogkanten. Han studerte dei der han stod i skogkanten, tilgrisa av møkk og fjør. Han har eit fotografisk minne, gløymer aldri eit andlet. Han kan sjå dei yngre andleta bak aldringsmaskene som gror ut av andletshuda med åra: Det glatte under rynkene og posane som no ligg slapt under augo, han kan sjå håret på dei blanke skallane, brunt der det framleis er nokre gråe hårstrå att. Barnet med det fotografiske minnet såg.
i
1. KAPITTEL
der Claus Hoel Kringsjå fortel at han forstår fuglespråket
Jeg har en fotografisk hukommelse. Jeg kan detaljert rekonstruere de fleste begivenheter helt fra spedbarnsalder og frem til jeg som 76-åring falt ned fra skjærereiret i tujaen. Her jeg ligger, fastlåst til sengen og i lange perioder med dorming, er det derimot umulig for meg å fastslå nøyaktig når fallet skjedde. Det kan ha vært nylig. Det kan også ha vært flere år siden jeg ankret opp i denne sengen. Allerede i 14-årsalderen la jeg grunnlaget for en viss økonomisk velstand etter at vi i vårt hus hadde mistet det meste da krigen var over. Tapet var ikke bare materielt, det var også disse forsmedelser som fulgte av rettsoppgjør, fornedrelse og apati hos min før så både fysisk og åndelig velutrustede far. Og all sykdommen i familien: Denne smittsomme dødsdriften som blandet seg med den mørke lukten som drev opp fra elven som strømmer beksvart ned fra fjellet forbi det hvite huset vårt. Den skam som lå over familien, både av medisinske og ideologiske grunner, ble oppveiet av slektens driftige forretningsmenn som fikk kronene til å rulle, men bare i liten grad inn i vårt hus, som en gang var hovedsetet: Der rådet apatien, og mangelen på alt initiativ hadde liksom satt seg 15
fast i sjeselongene. En sjeleforvitring, kanskje, som gnaget seg inn i alt hos oss, men vi forsøkte jo å holde masken, vi hadde tradisjoner å ivareta. Den egenskap eller svakhet som mannlige medlemmer av en spesiell linje i min mors familie av en eller annen grunn led av, å høre fuglene snakke, å forstå dette språket, eller disse språkene, vakte ikke oppsikt i byen den gangen, for vi hadde hørt på fuglene i flere generasjoner og kunne bruke denne egenskapen til byens beste. * Jeg hadde allerede tjent adskillige kroner som visergutt for min tante, som drev en liten kolonialhandel oppe i lia der bebyggelsen var spredt og varene måtte sykles til kundene. At jeg var kortvokst, var ikke så påfallende den gangen, jeg var jo mer som en sent utviklet gutt, ca. 130 centimeter da, og jeg ordnet meg med klosser som jeg spente fast under skoene for å kunne trå sykkelen. Jeg vikarierte de ettermiddagene da den faste visergutten, sønn av skredderen i lia, lå i åndenød inne på rommet sitt ved siden av systuen der de lettsindige syerskene fniste og tråkket i vei på de velsmurte symaskinene for å få skredderens tilskårne stoffbiter til å bli bukser, jakker og skjørt, ja også kjoler, ved å la nålene gå med rasende fart tett ved siden av de hvite – og av og til litt bondsk rosa – fingrene som førte stoffene fremover. Skredderens sønn led av en alvorlig astma, og den gangen var det eneste råd for sykdommen å røyke astmasigaretter. Selv var han tynn, innsunket, og når han syklet veien på tvers av lia, lå det en enda tynnere, lang og blå strek av røyk etter ham som tydelig delte landskapet inn i to. Og når han surklet med de skrøpelige lungene sine og slet med pedalene 16
oppover bakkene, også da med en astmasigarett mellom de hvite leppene, gikk røykstreken skrått opp mot himmelen, mens den merkelig nok viste nedover mot jorden når han raste utfor bakke på den svarte varesykkelen. Min onkel, som hadde kondomagenturet i Molde, var allerede blitt en fet og langsom mann da jeg ble kalt til hans kontor den våren jeg fylte femten år. Du viser gode takter, sa han fra den svartlakkerte svingstolen. Hvilket vær blir det i morgen? Jeg hørte en fugl synge om at det blir sør-sørøstlig bris og litt regn mot kvelden, svarte jeg med min noe pipete overgangsstemme. Riktig, men med fare for at vinden dreier i nordvestlig retning mot natten, sa han. Jeg rødmet, som jeg hadde lett for å gjøre de årene. Noe som ikke ble mindre plagsomt ved at jeg også hadde min mors families nesten melkehvite, blåskimrende hud.
2. KAPITTEL
der Claus Hoel Kringsjå nemner uoppklåra dødsfall og dei nakne i kurbadet
Det var en plage for Molde med alle dødsfallene i min ungdom. Politimesteren, som har bedt meg forklare saker og ting, var jo en guttunge da, men hans far var i virksomhet for politiet den gangen. Drap uten spor av drapsmenn, og: Var det ulykker eller drap? Alt ble henlagt i stillhet. Det var særlig opprørende at det ofte var byoriginalene, som enten var åndssyke eller fysisk forkrøblede, som kom over de døde der de ravet omkring utenfor beferdede steder og holdt sine taler med forvridde håndbevegelser, skrik og grynt. De mer artikulerte av dem hadde gjerne med seg drakjerrer som de steg opp på, iført side, svarte frakker, og fremførte lange utredninger om fjerne emner som f.eks. om dyret i Johannes’ åpenbaring eller om planetene som bokstaver i en lysskrift på himmelens pergament eller om politiske emner som for eksempel hvordan fedrenes synder skulle komme som blodbad over barna og regjeringen Gerhardsens manglende initiativ i så måte. Disse stedene der byoriginalene snublet over de døde, lå mellom bykjernen, med sin eneste gate og sitt eneste hotell, og lia der jeg vokste opp. Som en slags buffersone, helt opp 18
mot det gjengrodde, strakte Parkveien seg med flere større bygninger på rekke og rad. * De lå på rekke og rad, den gotiskinspirerte murvillaen med avsatser og balkonger som huset Klubselskabet Harmonien, og som nå var stengt for landssvikere, sorenskriverens sveitservilla med velstelte rosebusker, den mystiske rettlinjede murvillaen som huset frimurernes St. Johanneslosje, møbelfabrikken som i virkeligheten var en likkistefabrikk, kurbadet med sitt dampbad med vindu mot fabrikken og konsulens steinhus, hans Schloss. I mørke høstkvelder stod mange av byens tenåringer med ryggen mot likkistefabrikken og stirret inn mot de nakne, uformelige skikkelsene i kurbadet. Gjennom vinduene stirret de på bryster og lår i kvinnenes avdeling, og på mennenes nakne organer i mannsavdelingen. Alt selvfølgelig fortegnet og forvrengt i damp og uklart glass. Selv var jeg for kort til å kunne se noe av dette, og var dessuten uønsket av alle disse barn av krigsvinnere, slik at min kunnskap om skikkelsene i kurbadet har jeg den astmatiske visergutten å takke for. Hans gjengivelse av syerskenes pikante beretninger blandet seg i min fantasi med dampende kvinnebryst og lår, og mennenes store og hårete organer. Mellom dette strøket og kirken lå kirkegården med sitt nygotiske gravkapell, et brunmalt likhus som også hadde noen arkitektoniske trekk fra sagastilen eller stavkirkeformen. De gangene jeg allikevel hadde stått der langt bak de andre og stirret mot ryggene på dem som så inn i dampbadet, tok jeg som regel en snarvei hjem gjennom kirkegår19
den og snappet med meg kastanjer som lå der og fløt i sine grønne skall på gravene i det mørke duskregnet som så ofte la seg over oss i Molde. * Jeg la ikke særlig vekt på kråkefugler de første årene, selv om det var mest skjærer som fløy mellom sine reir i de skyhøye tujaene våre, og opp på utspringene fra tak og glassverandaer. Av og til også kråker, og en sjelden gang en ravn: Noen ganger fremstod de som en slags kråkenes forsamling der alle tre utgaver av kråkefugler liksom rådslo ute på tunet. Nei, først var det småfuglene jeg fikk kontakt med.
3. KAPITTEL
der Claus Hoel Kringsjå fortel om trast, frukt og næringsvegar
Når jeg som femtenåring dro på handelsreiser for onkel i distriktene, var jeg mest opptatt av trostene og deres ofte nedverdigende og ondsinnede omtale av min person. Så kom måkene til etterhvert, ute ved kysten, også de viste seg å være ondskapsfulle. Jeg var mest opptatt av trostenes ondsinnethet, samtidig som jeg må medgi at jeg også hadde medfølelse med dem i deres ublide skjebne: snarene de gikk i, garnene. At jeg forstod fuglenes språk, i hvert fall nordiske fuglespråk og en rekke dialekter, var nok i vesentlig grad med på å konstituere den følelsen av dobbelthet jeg bar på, og en smertefull, men nødvendig forstillelse som har fulgt meg gjennom livet. Jeg hadde allerede som liten gutt, lenge før puberteten satte inn, en sterkt blandet følelse til den utstrakte attåtnæring som krams representerte der oppe i Trastalia. Det var i særdeleshet i Prosteskogen, som vi kalte den delen av liaskogen som tilhørte gamleprost Fithés familie – som vi også var en gren av – at trosten holdt til. Proste21
skogen bestod stort sett av rognetrær – sorbus aucuparia – opptil ti meter høye. De ble opprinnelig plantet på 1700-tallet av en av gamleprosten og mors oldefar skipsreder Claus Stephensen, for å beskytte eplehagen mot rognebærmøll. Tanken var nok den at rognebærmøllen, som er en sommerfuglart i familien Yponomeutidae, og som kan være en pest og plage for epledyrkere, skulle få nok rognebær til å legge eggene på i stedet for at larvene skulle bore seg inn i Stephensens eller senere Fithés grønne og røde eplekart i juli måned. Enkelte år kunne det være tale om august måned dersom somrene var spesielt regnvåte der i den blygrå fjordarmen under de svarte regnskyene. Hvordan det enn var med dette, så skal det bare kort bemerkes at jeg selv har sett virkelig dødelige angrep av rognebærmøll. Grenene henger ned uten løv, uten noen friske elver av årenett med sevje under den angrepne barken, uten håp. Nei, vi kan ikke si oss fri for rognebærmøll i Molde til tross for den påfallende store mengden av rognebær i Prosteskogen bare noen minutters gange opp fra byens sentrum. Det er disse opptil 8 millimeter lange, brune og sølvglinsende insektene som går til angrep. Men anlegget av rogneskogen førte til at byen fikk en annen verdiskapende eiendommelighet, nemlig den enorme mengden av trost som la i seg røde rognebær om høsten. De kom som plutselige skyer som forflyttet seg fra den ene delen av skogen til den andre ettersom rognebærene modnet. Det hendte at de skapte lokal solformørkelse i lia de få dagene vi hadde sol der. Næringsmulighetene som de fattigste liabøndene – de fleste hadde vært husmenn i generasjoner – så og utnyttet i 22
den bemerkelsesverdige forekomsten av rognebær og trost, lå i trosten som delikatessen krams. Når sildefisket var over, la de sildegarnene over spesielt frodige grener for så å stå tidlig opp om morgenene og vri halsen om på de trostene som hadde viklet vingene og de tynne føttene inn i garnet. De mest avanserte av liabøndene kjøpte sterk, men nesten usynlig tråd av skredderen, som på grunn av sin alltid vidåpne munn ble kalt Fluesnapperen. Skredderen fikk dermed selv en attåtnæring ved å legge ågerpris på trådene. Han håndknyttet tråden til sinnrikt uttenkte snarer som effektivt strammet seg om trostenes smale halser. Oppkjøper av krams var vår slektning, småbyens danske visekonsul og fabrikkeier Herbert Fithé-Olsen. Konsulen hadde lagt seg opp en formue basert på fabrikasjon av likkister. Som ung mann under 1. verdenskrig produserte han kister i stor stil for eksport til krigs- og pestrammede deler av verden. Han profiterte på det lave lønnsnivået i denne delen av Norge og på det faktum at de arbeidende klasser i de krigsherjede land hadde mer en nok med å avfyre våpen fra sine gjørmete skyttergraver og dra de døde og sårede inn på lasaretter eller til kirkegårder. Nøytral som han var, også i kraft av sitt embede for vårt naboland, berettet han saklig om skyttergraver, maskingeværstillinger og piggtråd. Han fortalte at det var størst effekt av tunneler som ble gravet under de tyske skyttergravene som de engelske fylte med 455 tonn sprengstoff og som drepte 10 000 tyskere. I Flandern gjorde han forøvrig store forretninger i forbindelse med bruken av flammekastere, som krevde mange likkister. Enda flere kister var det behov for etter at klorgass ble tatt i bruk: Den fremkalte 23
grønn-gule skyer som kvalte fienden. Konsulen holdt gjerne en liten kunstpause før han la til: Men absolutt mer effektivt ble det da kanonene avfyrte prosjektiler med sennepsgass. Men på den tid da onkel tilkalte meg, var det stort sett fredelig i verden, og konsulen hadde lagt seg opp nok penger til å kunne leve et liv i større herskapelighet. På fabrikken ble det nå bare produsert enkelte spesielt vakre kister for landets betydelige personligheter: operasangerinner, skipsredere og skuespillere. Alle disse ble lagt i kister av rognetreets hvite yteved med sine rødlige og grålige toner, de fleste malt i hvitt og gull. Krams var konsulinnens spesialitet. Det kunne syerskene – som også gjorde tjeneste som kjøkken- og serveringspiker i konsulens Schloss ved større anledninger – fortelle, der de kniste og tråkket på symaskinene med tantes visergutt i astmatisk åndenød som en skygge innenfor den halvåpne døren fra systuen. * Jeg rødmer fremdeles over det han kunne fortelle meg med sine hvite lepper, hviskende ordene ut med astmasigaretten blått rykende i munnviken. Både over deres lettsindighet og over drukkenskapen blant de kondisjonerte menn og deres kvinner den gang. Men det jeg vemmes mest over, er beskrivelsene av hvordan og med hva kramsfuglene ble servert. Å ja: Jeg bærer selv stor skyld for dette. Jeg var jo en idégiver til dette som – ja, jeg bekjenner det – utartet på grumsomt vis. Her skal bare kort sies at jeg led en forferdelig pine: Dette å samtidig både være i menneskenes normale språkverden 24
med sine næringer og sin appetitt – og å måtte forstå hva trostene sa der de hang i garn og snorer. På grenene der de rødeste, syrlige, meget sensuelt opphissende bærene bugnet som brystvortene på kvinner jeg møtte som agent i fjordbygdene. Slike godt modne rognebær kan forøvrig med fordel brukes både som urindrivende middel og mot gikt, fortalte onkel meg der han, preget av sin lever- og sukkersyke, pekte med sine gule hender og viste meg rundt inne på lageret: kassene med kondomer fra Sverige sammen med sjokoladekjeks, nylonstrømper og grønne deodoranter – rollon’s med en karakteristisk duft av tung parfymering som ikke helt overdøvet lukten av det bakteriedrepende middelet klorheksidindiacetat og et antitranspirasjonsmiddel som jeg ikke lenger husker betegnelsen på.
4. KAPITTEL
der Claus Hoel Kringsjå fortel om pubertetstida og noko om farens tragedie
Våren 1958 ble jeg engasjert som agent i onkels firma. Kontoret var i en brakke som han hadde overtatt etter tyskerne. En dør i nordveggen på kontoret førte inn til lageret. Det fortapte seg innover i en hule i grunnfjellet som tyskerne hadde sprengt ut for å søke tilflukt i dersom engelskmennene skulle komme med sine flyraids og slippe bomber over dem. Onkel holdt til der med sine gjøremål også under okkupasjonen. Hvordan skal jeg beskrive den våren? Den rant sammen med min pubertet, og det var en yrhet i luften og en voldsomhet i den plutselige blomstringen av truseaktig hvithet: Ja, slik forestilte jeg meg den kraftige blomstringen i rognetrærne det året der jeg gikk omkring og hørte trostenes sårende bemerkninger med sine grove, noe hese og klippende «cha-cha-chak» og «chakarr». Når de kom flokkevis la de også til et fint «sirr». Som sang betraktet neppe harmonisk, men i utpreget grad ildfull og med lokkelåter og forskjellige knastrende og lyse, sprukne toner i en langsom remse. De sang sine fornærmende bemerkninger, sine lang26
somme remser mot meg enten fra sine sitteplasser på grenene eller i flukt mellom to tretopper. De visste nok at jeg oppfattet hvert eneste ord om min manglende mandighet, manglende kroppsvekst, skjeggløshet, mitt ildrøde hår og min melkehvite hud mens jeg fortvilet drev omkring der i de lyse kveldene. Jeg drev omkring der i den hvitheten de kveldene tantes visergutt ikke lå i åndenød, og det var foreløpige stopp også i min agentvirksomhet. Helt alene var jeg ikke. Jeg hadde jo familien, min mor, og far var fremdeles i live, og så søstrene i sine skotskrutede skjørt spillende på vårt Bösendorfer flygel, mest Chopin. Det er allikevel en overveldende følelse av å være alene som slår imot meg når jeg minnes denne tiden. Den enkleste forklaring på ensomhetsfølelsen er selvfølgelig den at jeg var den eneste i vår husstand som forstod språket. Huset lå for seg selv og lyste som et synkende skip i et mørkt fortapelsens hav: Jeg har antagelig oppført meg påfallende som en følge av at jeg hele tiden ble tvunget til å forholde meg til dette språket som min far og mine søstre bare oppfattet som fuglekvitring. Mor hadde jo fornemmelsen for dette, som bærer av den genetiske særegenheten. Som krigsbarn var jeg fortrolig med å være utstøtt av jøssingenes barn. Deres påfunn og leker savnet jeg heller ikke. * Far ble i 1942 drevet bort fra en lysende akademisk karriere og sine studier av et ukjent middealdermanuskript i Tyskland for å bekjempe stalinismen. Med henvisninger til dette manuskriptet på kalveskinnspergament som var påført årstallet 1230, påviste far at 27
Heimskringlas forfatter ikke var identisk med den mektige islandske politikeren og jordeieren Snorri Sturluson. Han kunne opplyse verden om hvem forfatteren var. Far hadde sin doktoravhandling ferdig og publisert da han dro ut for å delta i korstoget mot bolsjevismen. Han befant seg nede i skyttergraver utenfor Leningrad med ryggen mot Finskebukten. Utganspunktet for hans neddykking i dette materialet var at han allerede før manuskriptet ble funnet i et tårnrom på et slott i Tyskland ikke kunne se noe avgjørende bevis for at Snorri var forfatteren. Under et av våre streiftokt med jaktvåpen oppe på fjellviddene, nevnte han noe om at han hadde nektet å akseptere at en maktpolitiker som Snorri Sturluson, med den informasjon om internasjonale forhold som han mottok fra norske stormenn, avslutter et historieverk om de norske konger med Magnus Erlingsson. At han altså ikke med et ord nevner det som rystet datidens internasjonale politikk: korsfarernes ødeleggelse av Konstantinopel i 1204 på den tid da Inge Bårdsson var konge av Norge. Men hvor ble det av dette manuskriptet etter de alliertes bombing? Forsvant det som røyk mot himmelen? Eller inn i et nytt skjulested? For far ble det umulig å fastholde en doktoravhandling der grunnlagsmaterialet, hovedreferansen, ikke kunne påvises. * Jeg fikk en grundig opplæring av onkel den våren. Heldigvis hadde jeg fått en viss lærdom om kjønnslivet fra den astmatiske visergutten, alltid hviskende gjennom de hvite leppene, med halvt lukkede øyelokk. Onkel kunne 28
derfor gå rett på sak: kondomenens bruk, pris med kvantumsrabatter osv. Han var en stor mann, høy og tykk og helt skallet, men alltid velkledt i mørk, stripete dress med vest og alltid med et lokkende smil på lur og med godterier til småjentene i lommene: Han moret seg med å la dem selv finne godteriene med sine ivrige myke fingre i mørket av de dype lommene hans mens han blunket til dem med høyre øye, bulldogaktig, inntil de omsider fant godteriene etter lang romstering i lommene og han lukket begge øynene.