Fra blokka

FRA BLOKKA

Jonas T. Bengtsson

FRA BLOKKA Oversatt av Kyrre Andreassen

Jonas T. Bengtsson Originalens tittel: FRA BLOKKEN Oversatt av Kyrre Andreassen Copyright © Jonas T. Bengtsson og JP/Politikens Hus A/S 2020 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71328-7 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Simon Lilholt / Imperiet.dk Omslagsfoto: Shutterstock, Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2022 Satt i 10/14.4 pkt Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Line-Maria

danny

før danny åkte i fengsel, gadd han ikke trene leggene. Han gikk sjelden på treningssenteret, og hvis han fikk slept seg dit, handlet det bare om armer, skuldre og bryst. Muskler som ser bra ut i ei T-skjorte. Fader meg ikke bein, aldri bein. Men i fengselet er det ikke noe annet å gjøre, så nå sitter Danny og trener leggene. De dritlatterlige leggene. Treningssenteret er nesten tomt på denne tida. Det er bare han og Ahmed som ligger under ei vektstang og stønner. Det er sånn Danny foretrekker det. Derfor blir han irritert da døra går opp. Det er tre stykker av dem. Hvis Danny ikke tar helt feil, er de alle lavtrangerte medlemmer av en MC-klubb fra Vestegnen. MC-folka ser seg raskt rundt i rommet, krysser gulvet, går med armene ut fra kroppen som om musklene hindrer dem i å ta mindre plass. De stopper og ser ned på Ahmed som ligger helt blottet under vektstanga, så fokusert på de hundre kiloene han presser opp mot taket at han ikke hørte at døra ble åpnet. Gutta burde bare få det gjort, men de er så fuckings kule og har behov for å minne hverandre på akkurat det. De trenger litt forspill før volden. 9

Fyren i midten sier: «Ahmed, det er på tide å gjøre opp regnskapet.» Han sier faktisk det. Hvis de hadde holdt kjeft, er det en mulighet for at Danny bare hadde fortsatt å trene leggene. For Danny bryr seg ikke, han bryr seg egentlig ikke i det hele tatt. Likevel har han allerede sklidd ned fra beinmaskinen uten å tenke over det. Danny går bort til stativet med manualer, tar først en vekt på fem kilo og veier den i hånda, velger deretter en på tre. Hvis gutta så i retning Danny akkurat nå, ville de se at han smilte. En av dem har begynt å si noe om «en lekse som Ahmed skal lære» da Danny treffer ham i bakhodet. Det gir samme lyden som når du slår på en vannmelon for å se om den er moden. Fyren ved siden av reagerer, men litt for sent, Danny er allerede i gang med å svinge manualen på nytt, treffer ham midt i ansiktet og tar tenna på fyren og sannsynligvis nesa også. Så er det bare en av MC-typene igjen. Fyren som aldri fikk sjansen til å si noe tøft. Danny kaster fra seg manualen, vil gjerne gi fyren en sjanse til å komme inn i kampen. Forholdene er vel mer eller mindre like nå. Danny kjenner til klubben deres, han vet at opptaksritualene er harde. Fyren bør være godt og grundig forberedt for en situasjon som denne. Likevel dirrer underleppa hans. Danny sparker ham i magen, han flyr over ei vektstang og treffer veggen. Fyren er på vei opp idet Danny sparker til ham igjen, denne gangen i hodet. Så er det slutt, og der står Danny, og det har gått altfor fort. Han angrer på at han tok manualen. «Takk,» sier Ahmed. Danny trekker på skuldrene. 10

«Gi meg T-skjorta di.» Danny er ikke så sikker på det. Han syns han har gjort nok for mannen. «Det er blod på den.» Danny ser nedover seg selv, og Ahmed har rett. Ikke mye, men flekker som nå er røde, og som snart vil bli mørkebrune. «Du skal ikke få denne på deg,» sier Ahmed. «Jeg kan si at det var selvforsvar.» «Jeg slo han ene i bakhuet.» «Han lever fortsatt.» De ser ned på MC-fyren som ligger ved føttene deres, øynene igjen, men han rykker litt med foten. Danny nikker til Ahmed. De hvite kara kommer til å holde kjeft, eller så vil de hevde at de ble overfalt av minst åtte brune fyrer. Og fengselet tilkaller ikke CSI Miami for å finne ut hva som skjedde. Danny og Ahmed bytter T-skjorter, de bruker omtrent samme størrelse. Danny får ei Bullrot-skjorte som lukter kraftig parfyme. Han spriter hendene, det er bare noen få blodflekker på dem. «Jeg skylder deg en tjeneste,» sier Ahmed. «Du kan kjøpe et eple til meg.» Danny går derfra. Ikke for raskt, ikke for sakte. Bare en tilfeldig fange i et av de danske statsfengslene som har vært borte og trent, en kortklipt idiot med stygge, hjemmelagde tatoveringer, en fyr som ikke har gjort noe galt, i hvert fall ikke i dag. Hvis det ikke hadde virket mistenkelig, hadde han plystret.

danny spiser ravioli fra boks. Altså, ikke rett fra boksen, og innholdet har også vært en tur innom mikrobølgeovnen. Man har da en viss stil. Som i de fleste danske fengsler må de innsatte lage maten sin selv. De handler på kiosken i avdeling H, hvor alt er mye dyrere enn på den andre siden av murene. Hvem sier at forbrytelser ikke lønner seg? Danny sitter på spiserommet med Haukur, den ulykkelige islandske morderen, og Gert som var geografilærer før han kvelte kona si. Dette er et ordentlig fengsel, ikke et av dem som er for menn som har begått underslag eller bare feilbedømt en enkelt situasjon i livet: Jeg hadde ikke drukket så mye, og nye biler kjører jo nesten av seg selv. Nei, et ordentlig fengsel med gitter foran vinduene og høye murer med piggtråd. Og dette er den harde avdelingen. Her sitter de farlige. De som man gjerne vil holde unna de innsatte som det kanskje er lite grann håp for. Både Gert og Haukur kunne ha vært heldige og havnet et annet sted, men Danny hører hjemme her, uten tvil. «Så kom den faen meg,» sier Haukur, og Gert nikker det lille, avmålte nikket sitt. 13

«Hva kom?» spør Danny. «Gjengkrigen, endelig kom den hit.» «Hva slags gjengkrig, da?» «Shit, du veit ikke en dritt, du.» Haukur har rett. Danny har ikke peiling på hvem som er statsminister, og han er usikker på hvilket år det er. Det er to måter å sitte inne på. Enten følger du med på verden utenfor, får besøk av alle som gidder å besøke deg. Du forbereder deg til den dagen du kan gå ut av porten. Eller så lever du i ei dykkerklokke, senket ned på det dypeste hav. Der nede sitter Danny. Haukur forteller at det startet for litt over en måned siden. Gutta fra Nørrebro og MC-folka fra Vestegnen begynte å plaffe løs på hverandre. Den slags handler alltid om dop og territorier. «Og nå har faen meg gjengkrigen kommet hit,» sier Haukur. «Hva får deg til å tro det?» «De slepte tre av de store kara på skadestua. Og Ahmed havna rett på isolat.» «Og du tror ikke det bare gikk gærent mens de lekte knutemor?» Haukur ler, og ler litt for høyt. Han liker godt å høre lyden av sin egen latter. Han prøver å holde humøret oppe. Han er kristen, og et eller annet sted i Bibelen står det noe om at man ikke skal fortvile. Haukur kom til Danmark fordi han var forelsket i ei jente med store pupper og ei lita rumpe, og senere, da det tok slutt, ble han forelsket i Danmarks langt lavere priser på sterk sprit. Haukur husker ikke mannen han slo i hjel, overhodet ikke at han banket ham til en skvulpende sekk av kjøtt og knokler. Likevel holder det 14

ham våken om nettene. På det punktet er han og Danny forskjellige. Danny vet ikke hvordan Gert har det med drapet på kona si. Det er sjelden Gert sier noe særlig. Som oftest ingenting. Bare når han blir spurt direkte, og det er sjelden Danny trenger å vite hvor Andorra ligger. «Hvorfor havna Ahmed på isolat?» spør Danny og trener på å bli avhørt av vaktene. Enten holder du kjeft, eller så drukner du dem i veldig dumme spørsmål til de blir utslitt og gir opp. «Han har Nørrebro,» sier Haukur. «Det veit du godt.» «Hva mener du med at han har Nørrebro?» Haukur ser på ham, så ler han. «Du er så full av dritt, Danny.» Danny går til raviolien, glemte tida da han varmet den opp. Mange av de hvite melputene har vrengt seg. «Har du tenkt til å spise det der?» spør Haukur. «Vil du ha det?» «Nei, for helvete, men det er faen meg temmelig ekkelt å se på.» Haukur er ikke redd for Danny. Det er kanskje derfor Danny liker ham. Danny tror det er umulig for Haukur å være redd for andre menn. Han er født uten den egenskapen. Han er redd for Gud og havet, men ikke andre menn. Haukur er en liten kjempe med sånne naturlig store muskler som stammer fra flere generasjoner som har slept rundt på drivved uten å løfte med beina. «Liker du ikke å se på maten min?» sier Danny. «Maten din ser ut som narkomandrit.» «Du kommer fra et land hvor de spiser sauehue, og så har du problemer med maten min?» De har hatt denne samtalen før, som et fast tilbakeven15

dende ritual som får tida til å gå. Hvis de ikke ble avbrutt av Gert, ville de sannsynligvis fortsatt i ti minutter til. «Gi meg tjue kroner hver,» sier han. Det er første gang denne uka at Danny har hørt ham snakke. «Så lager jeg forloren hare til dere i morgen,» sier Gert.

klokka er ni, lyden av metall mot metall idet døra låses. Alene på cella, stengt inne til i morgen tidlig. Det har alltid passet Danny fint. Han har ikke mye på de sju kvadratmeterne. En gammel TV som han nesten aldri skrur på. Litt klær. Tannkrem og tannbørste. Danny har ei snøkule med Den lille havfrue. Den sto på cella da han flyttet inn. Den er lagd i Kina. Den er stygg og billig, malt av et overarbeidet barn, øynene til havfrua sitter skjevt, sjuskete. Hun ser ut som om hun har Downs. Hun holder ham med selskap gjennom natta. «Det var nok ikke så smart,» sier Danny til den lille dama. Hun ser misfornøyd på ham. En av reglene i fengselet er at du ikke bryr deg med noe du ikke har noe med. Og i hvert fall ikke en gjengkrig. Danny rister på snøkula så de små hvite plastflakene daler ned over henne. Det liker hun godt.

danny jobber på snekkerverkstedet i fengselet. De lager høye trestoler til barn. Dritdyre trestoler, og når folk ser at det står Handmade in Denmark, har de ikke noe imot å betale litt ekstra. De vet ikke at de innsatte bare får ti kroner timen, eller hva Flemming, som er så god til å få trepinnene på plass i setet, hadde gjort med barna deres hvis han fikk muligheten. I dag jobber Danny i det siste leddet. Han lakkerer stolene. Danny er ikke en mann med god kontroll på hendene. Han er ikke den fødte håndverker som enkelt vil få seg jobb når han kommer ut. For han er jo så flink med tre, med barn, flink med hunder, the love of a good woman. Danny er ikke flink til en dritt. Han har bare gjort det her lenge nok. Ødelagt nok stoler og begynt forfra igjen. Han stryker tynne lakkstrøk på treet. De små boblene legger seg, og han stryker på et nytt lag, vått på vått. Så ser han to fengselsbetjenter i øyekroken, de er på vei mot ham. Danny later som ingenting, fortsetter bare å jobbe. «Danny,» sier den ene av betjentene. Danny venter litt før han ser opp. «Jørgensen vil snakke med deg,» sier betjenten. 19

Danny stryker penselen over treet en siste gang. Gjør det så langsomt han bare kan. Setter deretter lokket omhyggelig på lakkboksen og vasker penselen veldig nøye og håper de blir irritert. Han følger med betjentene gjennom fengselet. De går en smule saktere enn folk normalt ville gjort. I et tempo som gjør betjentene trygge, som gir dem illusjonen av å ha kontroll på situasjonen. De er løvetemmere, de har batonger og pepperspray i stedet for stol og pisk. Men i dag gidder ikke Danny leke med dem, forsøke å teste dem, for Danny har andre ting å tenke på. Jørgensen har sendt bud etter ham, og det er ikke bra. Det er faktisk ikke bra i det hele tatt. Jørgensen er en fengselsinspektør av den gamle skolen. Han er en sånn mann som vil ha kaffen svart og osten sterk. Et eller annet sted har han ei lita kone, han spiser kjeks på søndagene, og han tar ikke med seg jobben hjem. Han har blitt bedt om å holde de innsatte i live og innesperret, og det er det han gjør, uten håp om å gjøre dem til bedre mennesker. Dette vet Danny, og han vet også at Jørgensen ikke vil be ham om å komme med forslag til nye fritidsaktiviteter for de innsatte, eller være med å sette opp Sound of Music med fengselskoret. Nei, han har helt sikkert blitt kalt opp til Jørgensens kontor på grunn av noe dritt. En av MC-folka fra treningssenteret kan ha daua, det er en mulighet. Danny var for ivrig med manualen, eller kanskje danset Ahmed en liten Midtøsten-variant av Riverdance på hodene deres etter at Danny hadde gått. Betjentene følger ham inn på kontoret til Jørgensen, et rom med lavt tak, som i likhet med resten av fengselet er innredet en gang på 1980-tallet. Danny setter seg mens 20

betjentene tar oppstilling bak ham, Jørgensen vinker dem irritert bort. Så er de alene i rommet. Jørgensen har en mappe liggende foran seg. Danny kan ikke se hva som står på den, men den er tykk, og den mest nærliggende tanken er at det er rullebladet hans. «Jeg skjønner det ikke,» sier Jørgensen og rister på hodet. «Jeg skjønner det rett og slett ikke.» Danny vet godt hvor det bærer. Da han var yngre, fikk han ofte skjønner det ikke-talen. Som i: Jeg skjønner bare ikke hvorfor du ikke kan ta imot tilbudet vårt, hvorfor du ikke kan la være å kødde det til. Oppføre deg ordentlig. Men det overrasker ham at han skal få den nå. Danny fyller tretti om et par måneder. Han har vært kriminell siden han kunne krabbe, han deala med klosser og krevde inn beskyttelsespenger i sandkassa. Jørgensen sukker. Den neste delen består av det lille spillet hvor Danny skal se skyldbetynget ut. Han har aldri vært særlig god på den delen. «Nei, jeg skjønner det virkelig ikke,» gjentar Jørgensen og skakker på hodet, betrakter ham. De sitter sånn en liten stund. Danny gjør seg tom i blikket, det er han vant til. Endelig spør Jørgensen: «Du søkte om prøveløslatelse?» «For et halvt år siden. Jeg fikk avslag.» «Og når har du sittet hele straffen?» «Har ikke du papirene mine foran deg?» «Du har litt over to år igjen. Så har du sittet alle åtte. Du fikk den maksimale straffeutmålingen de kunne gi deg.» «Er han fortsatt i koma?» spør Danny. «Det er ikke det dette handler om.» Jørgensen åpner mappa foran seg, tar en kikk ned i papirene. 21

«Jeg har virkelig aldri sett noe lignende. Det her er høyst, høyst uvanlig,» sier han og rister enda en gang på hodet. Danny vet ikke hva han skal si, så han holder kjeft. «Du har fått prøveløslatelse,» sier Jørgensen. «Ja, sikkert. Jeg har arva en rik onkel i Amerika, og bæsjen min smaker jordbæris.» Jørgensen ser på Danny som om han vurderer å kaste ham på isolat på ubestemt tid. Fortsetter deretter: «Utvalget som har ansvar for prøveløslatelser, har blitt overtalt til å revurdere søknaden din. Med en kraftig anbefaling om å godkjenne den med øyeblikkelig virkning.» «Det har jeg litt vanskelig for å tro.» «Jeg har heller ikke sett det før. Jeg visste faktisk ikke at det lot seg gjøre. Det tyder på at noen høyt oppe i systemet har trukket i trådene.» «For at jeg skal slippe ut? Seriøst?» Jørgensen nikker. Danny ser på ham, klarer ikke la være å le. «Fuck, du klarte nesten å lure meg. Hvis jeg hadde hatt et fengsel, ville jeg også kødda litt med fangene for å få tida til å gå.» Jørgensen smiler ikke, dytter bare mappa over bordet. «Vet du hvem Jens Ivertssen er?» spør han. Danny svarer ikke.

danny og haukur spiser Gerts forlorne hare som har baconstrimler over ryggen, og ferdigpoteter som Gert beklager mange ganger, men de ferske var slett ikke så ferske, men grønne, og de hadde begynt å spire. Tykk brun saus. Det smaker ordentlig mat. Danny har ennå ikke fortalt Gert eller Haukur om prøveløslatelsen. Kanskje fordi han selv har vanskelig for å tro på det. Kanskje fordi Ivertssen ble nevnt, noe som nesten ga ham lyst til å avslå. Men en bløtkake full av barberblader er fortsatt en bløtkake. «Jeg skal ut,» sier Danny. «Om litt, jeg skal faen meg ut.» Begge to ser på ham. To fanger i gang med å sone livstidsdommer. «Skal du ha litt mer?» spør Gert. Danny nikker. Gert skjærer ut, kniven er sløv, og han må sage seg gjennom baconet. Gert dekker det grå kjøttet med saus og skyver tallerkenen over bordet. Han sier hemmeligheten er daggammelt brød i stedet for rasp. Kjøttkraft i mengder. Det er oppskriften til kona.

«ikke se sånn på meg,» sier Danny til den lille dama i snøkula. «Du veit ikke en dritt.» Hun fortsetter å se skeptisk på ham. Men hun har heller aldri vært i blokka. Har aldri møtt Ivertssen. Danny tar seg ubevisst på overleppa, det lille arret han har der, er nesten usynlig. Han kan tydelig huske den dagen Ivertssen fikk leppa hans til å sprekke med gifteringen sin. Danny og noen av de andre gutta hadde sittet på parkeringsplassen, de var ni–ti år. De hadde røykt sigaretter og spist rullekake med bringebær som de hadde rappa hos den lokale kjøpmannen. Så var det en som ropte: Snuten er her! Snuten er her! Ivertssen gikk langsomt over parkeringsplassen. Da han kom bort til benken, satt Danny der alene. «Hvorfor løper du ikke?» spurte Ivertssen. «Alle de andre løper når de ser meg.» Danny klarer ikke huske hva han svarte, ikke de eksakte ordene. Men det var noe frekt. Det var provoserende. Alt Danny sa til voksne, var provoserende. Ivertssen blunka ikke engang, men hånda hans føyk av gårde, traff Danny hardt i ansiktet. 25

Ivertssen kjørte ham selv på legevakta, satt i en lang sykehuskorridor og ventet på ham. «Jeg liker deg,» sa Ivertssen. «Jeg liker deg, din vesle dritt.» Danny fikk fire sting. Han hører det begynner å komme bankelyder fra cella ved siden av. Det er Mogens som ligger der inne, den sykelig overvektige bankraneren. Når Mogens runker, som han gjør i kveld, rykker hele senga, hamrer mot veggen. Heldigvis er Mogens alltid fort ferdig, sju minutter, like lang tid som det tar å koke et smilende egg. «Du tar feil,» sier Danny til den lille dama i snøkula. «Jeg gleder meg. Hører du, for faen? Jeg gleder meg.»