Fred Uhlman
Forsoningen Oversatt av Aase Gjerdrum
Fred Uhlman Originalens tittel: Reunion Oversatt av Aase Gjerdrum Copyright © Fred Uhlman 1971 og 1997. First published as Reunion by Vintage, an imprint of Vintage. Vintage is part of the Penguin Random House group of companies. Utgitt første gang på norsk i 1977 av J.W. Cappelens Forlag Copyright © Denne utgave CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Diktet på side 38 er oversatt av Olav H. Hauge. ISBN 978-82-02-66218-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: RomanNerud/Depositphotos Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2020. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Tilegnet Paul og Millicent Bloomfield
Forord
Da jeg første gang leste Fred Uhlmans «Forsoningen» for noen år siden, skrev jeg til forfatteren (som jeg til da bare hadde hørt om som maler) at jeg betraktet boken som et minor masterpiece. Adjektivet minor kan kanskje trenge en forklaring. Det henspiller på bokens lille format og dens mollstemte tone – en moll som, til tross for at bokens emne er et av menneskehetens mest tragiske, likevel er full av fortidslengsel. Et mesterverk i moll. Etter sitt format er «Forsoningen» hverken en roman eller en novelle, men en novella, en kunstform som står høyere i rang på kontinentet enn her. Den har ikke romanens omfang og bredde, men den er heller ikke en novelle, fordi sistnevnte vanligvis omhandler en episode, et fragment av et liv, mens en novella gjør krav på å være 7
mer omfattende – en roman i miniatyr. I dette har Fred Uhlman lykkes på en beundringsverdig måte – kanskje det har å gjøre med at malere vet hvordan de må tilpasse komposisjonen lerretets størrelse, mens forfatteren, dessverre, har et ubegrenset tilfang av papir. Han lykkes også i å gi sin beretning et element av musikalitet som er både uforglemmelig og lyrisk. «Å minnes om Tyskland betyr å få salt strødd i sår som ennå ikke er leget,» skriver hans helt, Hans Schwarz. Likevel er hans minner fulle av lengsel etter «Schwabias harmoniske, klarblå landskap bugnende av vingårder og frukthager», og etter «Schwarzwald der de mørke skogene, som luktet av sopp og ravgul kvae, var gjennomskåret av ørretelver med sagbruk langs breddene». Han jages ut av Tyskland, hans foreldre drives til selvmord, og likevel gir lesningen av denne novella en ettersmak av den lokale vin i vertshus av laftetømmer ved Neckars og Rhinens bredder. Her er intet av Wagnersk vrede; det er som om Mozart skulle ha omkomponert Götterdämmerung. Tallrike, bindsterke bøker har vært skrevet om tiden da lik ble smeltet til såpe for å holde her8
refolket rent; likefullt er jeg fast overbevist om at denne lille boken vil finne sin varige plass i hyllene. London, juni 1976 Arthur Koestler
–1–
Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden. Over et kvart århundre er gått siden den gang, mer enn ni tusen dager, planløse og trivielle, tomme av forgjeves strev og arbeid uten håp – dager og år, mange av dem like livløse som visne blader på et livløst tre. Jeg kan huske dagen og timen da jeg første gang så denne gutten som skulle komme til å bli kilden til min høyeste lykke og min dypeste fortvilelse. Det var to dager etter min sekstende fødselsdag, klokken tre en grå, mørk, tysk vinterettermiddag. Jeg gikk på Karl Alexander Gymnasium i Stuttgart, Württembergs mest berømte latinskole, grunnlagt i 1521, det året Luther sto foran Karl V, hellig romersk keiser og konge av Spania. Jeg husker hver detalj i klasserommet; de tunge benkene og pultene, den sure, støvete lukten av 11
førti fuktige vinterfrakker, dammene av smeltet snø, de brungule strekene langs de grå veggene der bildene av keiser Wilhelm og kongen av Württemberg hadde hengt før revolusjonen. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg ennå se ryggene på mine klassekamerater – mange av dem gikk senere til grunne på den russiske tundra eller i sanden ved El Alamein. Jeg kan ennå høre herr Zimmermanns trette, desillusjonerte stemme; han var dømt til å undervise på livstid og bar sin skjebne med sørgmodig resignasjon. Ansiktet hans var innsunket, håret, barten og det lille fippskjegget var gråsprengt. Han så på verden gjennom en lorgnett som satt ytterst på nesen, med et uttrykk som en kjøter på jakt etter mat. Antagelig var han under femti år, men i våre øyne var han åtti. Vi foraktet ham fordi han var snill og vennlig og fordi han utsondret fattigmannslukt – hans toværelses leilighet hadde selvfølgelig ikke bad – og fordi han hele høsten og i alle de lange vintermånedene gikk i samme slitte og lappete, grønnaktige dress (han hadde en annen dress til sommerbruk). Vi behandlet ham med forakt og noen ganger med grusomhet, den feige grusomhet som så mange robuste gutter viser svake, gamle og forsvarsløse. Det begynte å bli mørkt, men 12
ikke så mørkt at lysene var tent, og gjennom vinduene kunne jeg ennå tydelig se garnisonskirken, et heslig byggverk fra sent på 1800-tallet; de to tårnene strakte seg mot den blygrå himmelen, forskjønnet av et godt lag snø. De hvite høydene som omhegnet min hjemby var også vakre. Bak dem tok liksom verden slutt og mysteriene begynte. Jeg halvt sov, var halvt våken, tegnet kruseduller, drømte, innimellom trakk jeg ut et hår bare for å holde meg våken; da banket det på døren og før herr Zimmermann kunne rekke å si Herein, inn kom professor Klett, rektor. Men det var ingen som så på den pertentlige lille mannen, for alles øyne var rettet mot den fremmede som kom sammen med ham. Vi stirret på ham som om vi hadde sett et gjenferd. Det som slo meg og antagelig alle de andre også sterkest – sterkere enn hans selvsikre holdning, hans aristokratiske uttrykk og lette, nesten overlegne smil – var hans eleganse. Når det gjaldt klesdrakt og snitt, utgjorde vi en temmelig grå masse. Mødrene mente at ethvert plagg var passende som skoleantrekk såsant det var tilvirket av sterkt og holdbart materiale. Vi var ennå ikke særlig interessert i piker, så vi gjorde ingen innvendinger mot å gå kledd i de praktiske, slitesterke jakkene og korte eller kne13
lange buksene som ble kjøpt med tanke på at de skulle vare til vi vokste ut av dem. Men med denne gutten var det annerledes. Han hadde lange bukser, med fabelaktig snitt og press, og ikke hentet ned fra konfeksjonsbutikkenes stativer slik som våre. Dressen hans så kostbar ut, den var lys grå, med fiskebensmønster og ganske sikkert Guaranteed English. Han hadde dueblå skjorte og mørkeblått slips med små, hvite prikker – i motsetning til vår skitne, flekkete, hyssinglignende halspryd. Selv om vi betraktet ethvert forsøk på å virke elegant som «bløtt», var det ikke til å unngå at vi ble misunnelige ved synet av dette bildet på selvfølgelig velkleddhet. Professor Klett gikk rett bort til herr Zimmermann, hvisket noe i øret hans og forsvant uten at vi la merke til det, fordi våre blikk var konsentrert om Nykommeren. Han sto ubevegelig og trygg, uten noe tegn på nervøsitet eller sjenanse. Han virket liksom eldre og mer moden enn oss andre, og vi kunne ikke få det inn i hodet at han var en ganske alminnelig nykommer, som enhver annen. Han kunne ha forsvunnet like lydløst og gåtefullt som han var kommet. Det skulle ikke ha forundret oss. Herr Zimmermann skjøv lorgnetten høyere 14
opp på neseryggen, trålet klasseværelset med trette øyne, oppdaget en ledig plass like foran meg, steg ned fra kateterpodiet og førte – til klassens forbløffelse – Nykommeren til hans utpekte plass. Og så, med lett bøyet hode, som om han ville bukke men ikke riktig våget det, gikk han langsomt bakover, stadig med ansiktet mot den fremmede. Han kløv opp på sin egen plass og sa: «Ville De være vennlig å fortelle meg Deres etternavn, fornavn, fødselsdag- og sted?» Den unge mannen reiste seg: «Graf von Hohenfels, Konradin,» kunngjorde han, «født den 19. januar 1916, Burg Hohenfels, Württemberg.» Så satte han seg.