Issuu

Stedsnavn

StavingenavstedsnavnidetangelsaksiskeEnglandvaren inkonsekventaffære,oguenighetenrådet,ogsåomselvenavnene.DerforbleLondonskrevetsomLundonia,Lundenberg, Lundenne,Lundene,Lundenwic,LundenceasterogLundres. Noenleserevilutvilsomtforetrekkeandreversjoneravnavneneilistennedenfor,menjegharihovedsakbruktdenstavemåtenjegharfunnetientenOxfordDictionaryofEnglish Place-NamesellerdennyereCambridgeDictionaryofEnglish Place-Names,forårenenærmestellerinnenforAlfredsregjeringstid,871–899e.Kr.Imidlertiderhellerikkedenneløsningenfullstendigsikker.Iår956bleHaylingIslandskrevetsom bådeHeilingcigaeogHæglingaigge.Jegharhellerikkeselv værtkonsekvent;jegharvalgtåbrukedetmoderneNorthumbriaistedetforNorðhymbralondforåunngåantakelseneom atdetgamlekongeriketsgrensereridentiskemedgrensene idetmoderneEnglandsCountyofNorthumberland.Ilikhet medselvestavemåtenermedandreordogsådennelistenupålitelig.

Albakongedømmebeståendehovedsakelig avdetmoderneSkottland

BeamfleotBenflet,Essex

BebbanburgBamburgh,Northumberland

BeinaelvenBain

CairLigualidCarlisle,Cumbria

CeasterChester,Cheshire

CirrenceastreCirencester,Gloucestershire

CocuedesCoquetIsland,Northumberland

ContwaraburgCanterbury,Kent

DumnocDunwich,Suffolk(nåioverveiendegradsunket ihavet)

DunholmDurham,CountyDurham

EoferwicYork,Yorkshire(dansknavn:Jorvik)

EthandunEdington,Wiltshire

TheGewascelvenWash

GodmundcestreGodmanchester,Cambridgeshire

GrimesbiGrimsby,Humberside

GyruumJarrow,Tyne&Wear

HornecastreHorncastle,Lincolnshire

HumbreelvenHumber

HuntandunHuntingdon,Cambridgeshire

LedecestreLeicester,Leicestershire

LindcolneLincoln,Lincolsnhire

LindisfarenaLindisfarne(HolyIsland),Northumberland LundeneLondon

MældunesburhMalmesbury,Wiltshire

SteanfordStamford,Lincolnshire

StrathClotaStrathclyde,Skottland

SumorsæteSomerset

TinanelvenTyne

UseelvenOuse(Northumbria).OgsåomelvenGreat

Ouse(Øst-Anglia)

WavenheelvenWaveney

WeallbyrigoppdiktetnavnpåetfortvedHadriansmur

WiireelvenWear

WiltunscirWiltshire

WintanceasterWnchester,Hampshire

ÆtgefrinYeaveringBell,Northumberland

Denførstegangenvardettreskip.

Nåvardetfire.

DetreskipenehaddeankommetkystenavNorthumbriada jegvarbarn.Baredagerettervardeneldrebrorenmindød,og noenfåukeretterdetigjenhaddefarenminfulgthamigraven,onkelenminhaddebemektigetseglandetsomvarmitt, ogjegselvvargjortfredløs.Nå,årogdagsenere,befantjeg megpådensammestrandenogsåfireskipnærmesegkysten.

Dekomfranord,ogaltsomkommerfranord,følgerdetbryderimed.Nordkommermedfrostogis,nordmennogskotter.Nordkommermedfiender,ogfienderhaddejegnokav allerede,forjeghaddebegittmegtilNorthumbriaforågjenerobreBebbanburg.Jegvarherforåtalivetavfetterenmin, hanhaddetilranetsegstedetsomvarmitt.Jegvarherforåta tilbakemittegethjem.

Bebbanburglåmotsør.Jegkunneikkesefestningsvollenfra derhestenevåresto,tildetvarsandbankeneforhøye,menjeg skimtetatrøykenfraildstedeneifestningenbledrevetvestoveravdenvoldsommevinden.

Detvarenhustrigvind.Langssandslettenesomstrakteseg motLindisfarenahørtesetlurvelevenavbrenningersomsydet hviteogkrappeinnmotkysten.Lengerutefrådetopprørte

bølger.Bitendekaldtvardetogså.TilBritanniahaddesommerennysskommet,menvinterenholdtennåsinhvasseknivmot kystenavNorthumbria,ogjegpristemeglykkeligforbjørneskinnskappenmin.

«Enutriveligdagforsjøfolk,»ropteBergtilmeg.Hanvar enavdeyngstemennenemine,ennordmannsomnøtsverdkunstenifulledrag.Detsisteårethaddehanlatthåretvokse seglangt,tildettumletutsomenhestesvansunderkantenav hjelmenhans.Jeghaddeengangsettensaksertrivetakidet langehåretpåenmannoghalehambaklengsnedfrasalen, forsååspiddehammenshanlårettutpågressbakkenogfektetmedarmene.

«Duburdefåstussethåret,»sajegtilham.

«Jegbinderdetjoopputepåslagmarken!»roptehantilbake,sånikkethanmotsjøen.«Dekommertilåforlise!Deer altfornærland!»

Defireskipenefulgtekysten,mensletmedåholdesegute påsjøen.Vindenvilledrivedemiland,strandsettedeminne påslettene,fådemtilåveltederogslådemistykker,menrorskarenehalteogdroiåreskaftenemensstyrmenneneprøvdeå tvingeforstavneneunnabrottsjøene.Bølgeneblesplintretmot baugenogblåstehvittbakoverlangsdekkene.Sidevindenvar såkraftigatdetungeseilenevartattinnogrulletsammenpå dekk.

«Hvemerde?»spurtesønnenminogdrevhestensinopp påsidenavmeg.Vindenlettetpåkappenhansogfikkhestens manoghaletilåflagrevilt.

«Hvordanskaljegkunnevitedet?»spurtejeg. «Harduikkesettdemfør?»

«Aldri,»sajeg.Jegkjentetildeflesteskipenesomstreifet langsdennorthumbriskekysten,mendissefirevarfremmede formeg.Devarikkehandelsfartøy,menvarutstyrtmedden høyeforstavnenogdelavefribordenesomkjennetegnetkrigsskip.Forstavnenvarprydetmeddyrehoder,hvilketpektedem utsomhedninger.Detvarstoreskip.Jegformodetathvertav

deminneholdtførtiellerfemtimenn,somnåroddeforlivet idensvikefullesjøenogdenbitendevinden.Atdetflødde betyddeatdetvarkraftigenordgåendestrømmersamtidigsom skipenekjempetsegsøroversåsjøsprøytenstoomdedragehodeprydedeforstavneneogbølgenedundretinniskrogene.

Jegsåpåmensdetnærmesteskipetsteiletimøtemedenbrenning,forsåhalvveisåforsvinnebakdenkaldebrottsjøensom blesplintretmotbaugenhennes.Visstefolkeneombordat detfantesensmalkanalsomsnoddesegbakomLindisfarena oggabeskyttelse?Kanalenvarlettsynligvedlavvann,men nå,istormogflo,varpassasjenskjultavpiskendebølgerog skumføyk,ogdefireskipene,uvitendeomtrygghetenkanalenhaddeåbypå,roddeforbiåpningenogkjempetsegvidere motdennesteankergrunnenderdekunnefinnely.

DehaddekursmotBebbanburg.

Jegvendtehestensøroverogledetminesekstimennbortoverstranden.Vindenpisketsandiansiktetmitt.

Jegvissteikkehvilkeskipdettevar,menjegvisstehvorde varpåvei.DehaddekursmotBebbanburg,ogdetslomegat livetmedettvarblittvanskeligere.

DettokikkelangetidenførvibefantossvedkanalenvedBebbanburg.Deknusendebølgeneslomotstranden,sydetinni havneinnløpetogfylteåpningenmedvirvlendegråttskum. Detvaringenbredåpning,sombarnhaddejegmangengang svømttversoverden,skjøntaldrimenstidevannetflommet inn.Etavminetidligsteminnereratjegsåenguttdrukneda tidevannetskyltehamutavdetsammehavneinnløpet.NavnethansvarEglaf,oghanmåttehaværtseksellersjuårgammeldahandøde.Hanvarsønnavenprest,denenestesønnen. Forunderlighvordannavnogansikterfraenfjernfortidplutseligkanståklartforen.Hanvarenlitenogspinkelgutt, mørkhåretogmorsom,ogjeglikteham.Deneldrebrorenmin haddeutfordrethamtilåsvømmeoverkanalen,ogjeghusker hvordanbrorenminlodaEglafbleborteitummelenavmørk

sjøogvispendehvitebølgetopper.Jeggråt,ogbrorenminga megenlusing.«Hanvarveik,»sabrorenmin.

Somviforakterveikhet!Barekvinnerogpresterharlovtilå væreveike.Skalderogså,muligens.StakkarsEglafhaddedødd fordihanhaddevilletframståsomlikefryktløssomrestenav oss,ognårdetkomtilstykket,haddehanikkevistannetenn athanvarakkuratliketoskete.«Eglaf.»Jegsanavnethans høytnå,dervigaloppertelangsdensandpiskedestranden.

«Hvafornoe?»roptesønnenmin.

«Eglaf,»sajegigjenogbryddemegikkeomåforklare.Jeg harentropåatfolklevervideresålengeviikkeharglemtnavnenederes.Jegerikkesikkerpånøyaktighvordandelever, omdeeråndersomglirgjennomluftenlikskyer,ellerom deoppholdersegienslagsetterverden.Eglafkunneikkeha kommettilValhallettersomhanikkedødeistrid,menpåden annensidevarhanjokristen,sådamåttehanvelhareisttil dekristneshimmel,noesomfikkmegtilåsynesendamer syndpåham.Jegerblittfortaltavkristneatdetdegjørder,er ålovprisedennagledegudensinforbestandig.Forbestandig! Tilevigtid!Hvilkentykkskalletgudønskeråhøresegselvbli lovpristforevig?DennetankenfikkmegtilåtenkepåBarwulf,envestsaksiskthegnsomhaddebetaltfireharpisterfor ålovsyngehansegnekrigsbragder,somikkevarnoeåskryte av.Barwulfhaddeværtenfeit,egenkjærlig,forslukenråneav enmann,akkuratdentypensomvilleønskeåhøresegselv blilovpristforevig.Jegsåformegatdenkristnegudenvaren feit,skulendethegnsomsattoggrubletimjødhallensinmens hanhørtelakeienegnåleomhvorbetydningsfullhanvar.

«Desnur!»roptesønnenminogbrøttankerekkenmin,og jegvendteblikketmotvenstreogsådetførsteskipetdreiemot kanalen.Detvarenukomplisertinnseiling,skjøntenuerfarenskipsførerkunnelaseglureavdekraftigetidevannsstrømmenenærland.Dennemannenvarimidlertiddrevennoktil åforutsefaren,ogstyrtedetlangeskrogetbentognøyaktig. «Tellhvormangemenndeharombord,»beordretjegBerg.

Vitøylethestenepåkanalensnordligebreddderblæretang, skjellogbleketdrivvedlåstrøddisanden.«Hvemerde?» spurteRorikmeg.Hanvarenguttunge,dennyetjenerenmin. «Deersannsynligvisnorske,»sajeg,«sånnsomdeg.»Jeg haddedreptfarentilRorikogsåretRorikselviendyriskkamp somhaddedrevethedningenefraMercia.Jeghaddeliddbitre kvaleroveråhasåretetbarn,forhanvarbarenidajegkvestethammedkortsverdetmitt,Vepsebrodden,ogskyldfølelsen haddedrevetmegtilåadopteregutten,akkuratsomRagnardeneldrehaddeadoptertmegforsålengesiden.Roriks venstrearmvarleget–ikkeatdennoensinnevilleblilikesterk somdenhøyre,menhankunneholdeetskjold,oghanvirket fornøyd.Jeglikteham.

«Deernorske!»gjentokhangledestrålende.

«Jegtrordet,»sajeg.Jegvarikkesikker,mennoevedskipeneantydetatdevarnorskeogikkedanske.Dedigrebeisteneiforstavnenevarmerprangende,ogdekortemastenevar nærmereakterendenennpådeflestedanskeskip.«Ikkegåfor langtut!»roptejegtilBerg,somhaddedrevethestensinutpå denvirvlendegrunnatilvannetrakkdentilhovskjeggene.

Tidevannetfossetgjennomkanalen,ogvindensnertetbølgetoppeneoggjordedemhvite,menjegstirretmotdenmotsattebreddenbarefemtiellersekstimeterunna.Dervardeten smalstripemedsandsomsnartvilleværeoversvømt,ogbortenforsandensvulmetenmørksteinrøysoppmotenhøyfestningsvoll.SomsåmyeannetiBebbanburgvarsteinvollenblitt reistetterminfarstid,ogmidtpådennevollenvarsjøporten. Onkelenminhaddeværtgrøsseligreddforatjegskullegåløs påham,oghaddemangeårtidligeresørgetforåfåplombert bådelavportenoghøyporten,somsammenutgjordehovedinngangentilfestningen.Istedethaddehanbygdsjøporten, medatkomstutelukkendeviaentenskipellerenstisomgikk langsstrandenunderfestningsvollenpåsjøsiden.Medtiden haddeimidlertidskrekkveldethansavtatt,ogettersomdetå rusteutBebbanburgviasjøportenvarbådebesværligogtid-

krevende,haddehangjenåpnetdetosørligeportene.Men sjøportenfantesfremdeles.Innenforsjøportenledetetbratt tråkktilendaenporthøyereoppe,ogdenneportenførtetvers gjennompæleverketsomomgaheledenlangstraktetoppenav klippenderBebbanburgvarreist.

Mennvariferdmedåsamlesegpåstridsplattformenover pæleverket.Devinket,ikketiloss,mentilskipenesomnærmetseg,ogjegsyntesjeghørtebifallsropoppefradenhøye festningsvollen,mendetkanhaværtnoejeginnbiltemeg.

Jeginnbiltemegimidlertidikkespydet.Enmannslynget detoppefrapæleverket,ogjegsådetfly,mørktmotdemørke skyene.Iethjerteslagstidhangdetliksomiluften,førdetstyrtetsomenstupendefalkoglandetmedetklaskidetgrunne vannetbarefireellerfemskrittunnahestentilBerg.«Hent det,»sajegtilRorik.

Nåhørtejeghånsordbliroptfrafestningsvollen.Rettnok haddespydetgåttforkort,menikkedestomindrehaddedet værtetdugeligkast.Endatospydfalt,beggelandetmedet fruktesløstploppmidtikanalen.SåkomRorikborttilmeg meddetførstespydet.«Holdbladetlavt,»sajeg.

«Lavt?»

«Likeoversanden.»

Jegstegavhesten,trakkoppdentungeringbrynjenmin, løsnetsnoreneogsiktet.«Holddetheltstille,»beordretjeg Rorik,også,dajegvarsikkerpåatjeghaddeoppmerksomhetentilmenneneibaugenpådetførendeskipet,pissetjegpå spydbladet.Sønnenminklukket,ogRoriklo.«Lamegfådet,» beordretjegguttenogtokasketreskaftetfraham.Jegventet. Detførendeskipetseilterasktinnikanalennå,bølgeneble splintrettilskumlangsskrogetmensrorskarenehalteogdroi årene.Denhøyeforstavnen,endragemedåpenkjeftogglanendeøyne,ruvetoverdethvitevannet.Jegtrakkarmenbakover,ventet.Detlåantilåblietvrientkast,ikkeminstpå grunnavvindkrefteneogvektenavbjørneskinnskappen,som komtilåtrekkearmenminned,menjeghaddeikketidtilå

spenneavmegdettungedyreskinnet.«Dette,»roptejegmot skipet,«erOdinsforbannelse!»

Såkastetjegspydet.

Tjueskritt.

Detpissblautespydbladettraffnøyaktigdetpunktetjeg haddesiktetpå.Detrammetdragensøye,ogderstoskaftetog dirretdaskipetgledforbioss,drevetavtidevannet,medkurs motdetroligefarvannetinneidenvide,grunnehavnen.Der villedeværeskjermetmotstormenavdenovdigreklippen medfestningenpåtoppen.

Minfestning.Bebbanburg.

Bebbanburg.

Fradendagendenblestjåletframeg,haddejegdrømtomå gjenerobreBebbanburg.Tyvenvarminegenonkel,ognåvar detsønnenhans,somhaddedristetsegtilåtanavnetUhtred, somholdtdenmektigefestningen.Detblesagtatdenikke kunneinntasannetennvedforræderiellerutsulting.Denvar massiv,denvarbygdpådenovdigreklippensomnærmestvar enegenøy,ogdenvarmin.

Enganghaddejegværtusigelignærvedågjenerobrefortet. Jeghaddeførtmenneneminegjennomdenlaveporten,men denhøyeportenvarblittstengtlikefornesenpåoss,ogdermedvardetfremdelesfetterenminsomhersketidetmektige fortetveddetopprørtehavet.Ulvehodebannerethansvaiet der,ogmennenehansroptehånsordfravollenmensvired bort,ogdefireskipenejagetgjennomkanalenforåfinnetrygg ankergrunnidetgrunnefarvannet.

«Etthundreogfemtimenn,»saBergtilmeg,ogsåtilføyde han:«Trorjeg.»

«Ogsånoenkvinnerogbarn,»sasønnenmin. «Hvilketbetyratdeerkommetforåbli,»sajeg,«hvemde ennmåttevære.»

Viredlangsdennordligeytterkantenavhavnenderdet låendisoverstranden,frabålenederminfettersforpak-

tererøyktesildellertilvirketsaltvedåkokeoppsjøvann.De sammeforpakternekrøpnåsammenidesmåhusenesine bortetterstrandeninnerstihavneområdet.Devarreddefor ossogfordenyankomneskipenesomnåkastetankerinne blantdemindrefiskefartøyene,somogsåhaddesøkttilflukt fordenkrakilskevindeniBebbanburgstryggehavn.Enhund gjøddeietavdesmåhusenemedtorvtakogbleøyeblikkeligbrakttiltaushet.Jegsporethestenmininnmellomtoav huseneogoppskråningenbakom.Geiterskvatttilallekanter davinærmetoss,oggeitehyrden,eilitajentepåkanskjefem ellerseksår,klynketoggjemteansiktetihendene.Jegsnudde pådenlavebakkekammenogfikksemannskapenefradefire skipenevadeilandmedtungebylterpåskuldrene.«Vikanjo bareslaktedemnårdekommeriland,»foreslosønnenmin.

«Vikanikkedetnå,»sajegogpektepådenlaveportensom sperretavdetsmaleeidetsomførtemotfestningen.Ryttere komtilsyneder,dukketframfradenhodeskalleprydedebuegangenoggaloppertemothavnen.

Bergklukkloogpektepådetnærmesteskipet.«Spydetditt stårderennå,herre!»

«Detvaretheldigkast,»sasønnenmin.

«Detharikkenoemedhellågjøre,»saBergirettesettende. «Odinstyrtevåpenet.»Hanvarengudfryktigungmann.

Rytternevistedenyankomnesjøkrigerneveientildefalleferdigehuseneilandsbyensnarereenntildenmektigeborgen påtoppenavklippen.Mannskapenefraskipenedumpetbyltenesinenedpåstrandenogdyngetpåmedsammenbuntede spyd,stablermedskjoldogøkserogsverdihaugeroglass. Kvinnerbarsmåungeriland.Vindenførtemedsegbruddstykkeravstemmeroglatter.Nykommernehaddesimpelthen kommetforåbli,ogsomomdevilledemonstrereatdenå bemektigetseglandet,tokenavmenneneogplantetetflaggi strandlinjenvedådrivestangennedmellomsmåsteinene.Det varetgråttflagg,ogdetblafretidenkaldevinden.«Klarerdere åsehvadetforestiller?»spurtejeg.

«Etdragehode,»svarteBerg.

«Hvemerdetsomføreretdragehode?»spurtesønnenmin. Jegheistepåskuldrene.«Ingenjegkjenner.»

«Jegskullegjernehasettendrage,»saBergvemodig. «Detkunneforthablittdetsistedufikkseherilivet,» bemerketsønnenmin.

Jegerikkesikkerpåomdragerfins.Jegharaldrisetten. Farenminfortaltemegatdeholdttilidehøytliggendeåsene oglevdepåkuerogsauer,menBeocca,somhaddeværten avminfarsmessepresterogminbarndomshuslærer,fastholdt atalledragersoverdyptnedeijorden.«DeerSatanskreaturer,»haddehanfortaltmeg,«ogdegjemmersegnedeijorddypetmensdeventerpådesistedager.Ognårhimmelens basunerlyderforåkunngjøreKristitilbakekomst,kommerde tilåsprengesegveioppavjordensomdemoner!Dekommertilåslåss!Vingenederesskalformørkesolen,pustenderes skalskåldejorden,ogildendepusterut,skalfortærederettskafne!»

«Ogdadørvi,allesammen?»

«Nei,nei,nei!Vislårtilbake!»

«Hvordanslårmantilbakemotendemon?»haddejegspurt. «Medbønn,gutt,medbønn.»

«Dadørvilikevel,da,»haddejegsagt,ogfåttmegenlusing.

NåhaddefireskipbraktdragensyngeltilBebbanburg.Fetterenminvissteathanvarunderangrep.Hanhaddevært utenforfareiårevis,beskyttetavdenuinntakeligefestningen samtavNorthumbriaskonger.Dekongenehaddeværtmine fiender.ForåangripeBebbanburgmåttejegtidligerehaslåss meggjennomNorthumbriaogbeseiretarmeenetildaneneog nordmennenesomvillehasamletsegforåbeskyttelandområdenesine.NåvarimidlertidkongenavEoferwicminsvigersønn,datterenminvardronningenhans,hedningenei Northumbriavarminevenner,ogjegkunneriuforstyrretfra denmerciskegrensentilBebbanburgsmurer.Ienhelmåned haddejegbenyttetmegavdennefrihetentilårigjennommin

fettersbeitemarker,tilåplyndresmågårdenehansogdrepe hansedsvornemenn,tilårøvedethanhaddeavbuskapog briskemeginnenforsynsviddeavmurenehans.Fetterenmin haddeikkeriddutforåmøtemegansikttilansikt,menforetrukketåholdesegisikkerhetbakdemektigefestningsvollene.Nåutvidethanderimottroppenesine.Mennenesombar skjoldeneogvåpnenesineiland,varheltsikkertblittleidinn foråforsvareBebbanburg.Jeghaddehørtrykteromatfetterenminvarforberedtpååbetalegullfordenslagsmenn,og vihaddeventetpåatdeskullekomme.Nåvardeher.

«Vierdemtallmessigoverlegne,»sasønnenmin.Jeghadde nærtohundremennliggendeileiriåsenemotvest,såja,om detskulleståetslag,såvarviflereennnykommerne,men ikkehvisfetterenminføydegarnisonentilrekkenederes.Han kommandertenåioverkantavfirehundrespyd,oglivetvar definitivtblittmerubekvemt.

«Viskalrinedogmøtedem,»sajeg.

«Neddit?»spurteBergoverrasket.Detvarbaresekstistykkeravossdendagen,mindreennhalvpartensåmangesom fienden.

«Vibørjotaredepåhvemdeer,»sajeg,«førvidreperdem. Visevanligfolkeskikk.»Jegpektepåetvindskjevttre.«Rorik,» sajegtiltjenerenmin.«Skjærengreinavdenagnbøkender ogholddenoppsometbanner.»Jeghevetstemmensåalle menneneskullehøremeg.«Ogderesnurskjoldeneoppned.»

JegventettilRorikveivetmedentjafsetegreinsomsymbol påvåpenstillstandogmenneneminehaddefomletsegtilåsnu skjoldeneslikatulvehodesymbolenevaroppned,ogsåredjeg iskrittnedskråningen.Vitokdetrolig.Jegvilleatnykomlingeneskullefølesegsikrepåatvikomifred.

Dekomossimøte,nykomlingene.Etdusinmennledsagetavminfettersrytterebredtesegutoverdetstykketmed beitelandderlandsbyboernesgeitergressetblanttistler.RytterebleanførtavWaldhere,somkommanderteBebbanburgs hustropper,ogsomjeghaddemøttbaretoukertidligere.Han

haddekommettilleirplassenminidevestliggendeåsenemed enhåndfullkrigere,enfredsgreinogetskamløstkravomat vimåtteforlateminfetterslandområderførnoentoklivetav oss.JeghaddehånligavfeidkravetogfornærmetWaldhere, menjegvissteathanvarengarvetogfarligkriger,såretimang enkampmotplyndrendeskotter.Ilikhetmedmegbarhan enbjørneskinnskappeoghaddeettungtsverdhengendeved venstrehofte.Detflateansiktetvarrammetinnavenjernhjelmkronetmedenørneklo.Detkorteskjeggetvargrått,de gråøynenebistre,ogmunnenenvidflengesomsåutsomden aldrihaddesmilt.Symboletsomvarmaltpåskjoldethans,var detsammesommitt,nemligdetgråulvehodet.DetvarBebbanburgskjennemerke,ogjeghaddealdrioppgittdet.Waldhereløftetenbehanskethåndforatmennenesomfulgteham, skullestanse,ogsporethestensinnoenfåskrittnærmeremeg. «Erdukommetforåovergideg?»villehanvite.

«Jegglemmerstadignavnetditt,»sajeg.

«Folkflestspyrdrittutavræva,»replisertehan,«mendu klarerdetmedkjeften.»

«Dukomutavrævapåmorendin,»sajeg,«ogdustinker fortsattavdrittenhennes.»

Fornærmelsenevarrutine.Mankanikkemøtefiendenuten årakkenedpåham.Vifornærmerhverandre,såslåssvi, skjøntjegtviltepåatvivilletrekkesverdidag.Likefulltvarvi nødttilålatesom.«Tominutter,»truetWaldhere,«såangripervidere.»

«Jegkommerifred.»Jegpektepågreinen.

«Jegtellertiltohundre,»saWaldhere.

«Menduharjobaretifingre,»innskjøtsønnenminogfikk menneneminetilåle.

«Tohundre,»snerretWaldhere,«ogsåstapperjegdenfredsgreinenoppirasshøletditt.»

«Oghvemerdu?»Jegrettetspørsmålettilenmannsom haddekommettråkkendeoppskråningenogstiltsegved sidenavWaldhere.Jegregnetmedathanvaranførerenfor

nykomlingene.Hanvarenhøy,blekmannmedenkraftig, gulhårmankesomvarstrøketbakoverfrapannenogflommet nedoverryggen.Hanvarkosteligkleddmedenklaveavgull omhalsen,ogmedarmringeravgull.Beltespennenhansvar avgull,ogtverrstykketpåsverdskaftethansglimretavenda mergull.Jegantokathanvarrundttrettiårgammel.Hanvar bredskuldret,medavlangtansiktogsværtlyseøyne,ogmed dragehoderklortinnmedblekkpåbeggekinn.«Gimegnavnetditt,»forlangtejeg.

«Ikkesvar!»snerretWaldhere.Hansadetpåengelsk,skjønt jeghaddetaltdansk.

«Berg,»sajegutenåtablikketfranykomlingen,«hvisden sleivkjeftenavbrytermegéngangtil,harhanettermittsyn bruttvåpenstillstanden,ogdakandutalivetavham.»

«Javel,herre.»

Waldheresåbisterut,mensaingenting.Hanvarimindretall,menforhvertsekundvisøltebortutepåbeitemarken,ble detflereavnykomlingene,ogdekommedskjoldogvåpen. Detvilleikketalangtidførdetvarvisomvarimindretall.

«Såhvemerdu?»spurtejegigjen.

«NavnetmitterEinarEgilson,»svartehankaut.«MennkallermegEinardenhvite.»

«Duernorsk?»

«Deterjeg.»

«OgjegerUhtredavBebbanburg,»sajegtilham,«ogmenn kallermegvedmangenavn.Detjegermestkryav,erUhtredærwe.DetbetyrUhtreddenonde.»

«Jegharhørtmenntaleomdeg,»sahan.

«Duharhørtommeg,»sajeg,«menjegharikkehørtom deg!Erdetderforduharkommet?Trordunavnetdittblir sagnomsustdersomdudrepermeg?»

«Detgjørdet,ja,»sahan.

«Oghvisjegdreperdeg,EinarEgilson,vinnerjegenda størreryda?»Jegristetpåhodetsometsvarpåmittegetspørsmål.«Hvemvilsørgeoverdeg?Hvemvilhuskedeg?»spyt-

tetjegmotWaldhere.«Dissemenneneharbetaltdeggullfor ådrepemeg.Vetduhvorfor?»

«Fortellmegdet,»saEinar.

«Fordideerforbannet,»sajeg.«Fordidetilberdennaglede gudentildekristne,oghankommerikketilåbeskyttedem. Deforaktervåreguder.»Jegkunneseenhammerskåretut avhvittbeinihalsgropentilEinar.«Menformangeårsiden, EinarEgilson,bajegOdinlasineforbannelserrammedem,jeg nedkalteTorsvredeoverdem.Ogduervilligtilåtaimotdet tilsmussedegulletderes?»

«Gullergull,»saEinar.

«Ogdensammeforbannelsenkastetjegoverskipetditt,»sa jeg.

Hannikket,rørteveddenhvitehammeren,mensaingenting.

«Entendreperjegdeg,»sajegtilEinar,«ellerduslutterdeg tiloss.Jegkommerikketilåbydeggullomdualliererdegmed meg,jegbyrdegmyebedreennsomså.Livetditt.Kjempfor denmannender,»sajegforaktfulltmotWaldhere,«ogduvil dø.Kjempformeg,ogduvilleve.»

Einarsaingenting,barestirretalvorsfulltpåmeg.Jegvar ikkesikkerpåomWaldhereforstosamtalen,menhantrengte neppeforstådenheller.Hanvarklaroveratordenevistevår fiendtligeinnstillingmotherrenhans.«Detholder!»snerret han.

«HeleNorthumbriahaterdissemennene»–jegignorerte WaldhereoghenvendtemegfremdelestilEinar–«ogduer villigtilådømeddem?Oghvisduvelgerådømeddem,så kommervitilåtagulletsomaldriblirdittgull.Detblirmitt gull.»JegsåpåWaldhere.«Erduferdigmedåtelle?»

Hansvarteikke.Hanhaddehåpetatfleremennvilleslutte segtilham,mangenoktilatdekunnetilintetgjøreoss,men vivaromtrentlikemange,oghanhaddeikkenoeønskeomå innledeenkamphanikkevarsikkerpååvinne.«Betilguden din,»sajegtilham,«forduerdødennær.»Jegbetmegifinge-

renogviftetmeddenmotham.Hangjordekorsetstegnmens Einarbaresåplagetut.«Hvisduharmottildet,»sajegtil Waldhere,«såventerjegpådegimorgenvedÆtgefrin.»Jeg viftetmedfingerenigjen,tegnetpåatenforbannelsevarnedkalt,ogsåredvivestover.

Nårenmannikkekanslåss,børhannedkalleforbannelser. Gudenelikeråfølesegønsket.

Viredvestoveriskumringen.Himmelenvarmørkavskyer ogbakkengjennombløtetterdagermedregn.Viforhastetoss ikke.Waldherekomikketilåfølgeetteross,ogjegtviltepå atfetterenminvilleaksepteretilbudetomkampvedÆtgefrin. Hankomnoktilåslåss,tenktejeg,nåsomhanhaddeEinars forherdedekrigereitilleggtilsineegne,menhankomtilå slåssietterrenghanselvhaddevalgt,ikkejeg.

Vifulgteendalsomsteglangsomtmotdehøyerekollene. Dettevaretsaueområde,etfruktbartområde,menbeitemarkenevartomme.Defåsmågårdenevipasserte,låmørke,og ingenrøykstegoppgjennomljoreneitaket.Vihaddeherjet dettelandet.Jeghaddetattmedmegenlitenhærnordover, ogienmånedhaddevifartbrutaltframmotminfettersforpaktere.Vihaddejagetsaueflokkenederes,stjålethusdyrene ogbrentnedpakkhusene,ogsåhaddevitentpåfiskefartøyeneidesmåhavnenenordogsørforfestningen.Vihaddeikke dreptnoenmedunntakavdemsombarminfettersemblem, ogdefåsomhaddesattsegpåbakbeina,ogikkehaddevitatt noenslaverheller.Vihaddeværtnådige,fordettefolketville endagblimittfolk,såvihaddeistedetsendtdemtilBebbanburgforåtiggeommat,sånnatfetterenminblenødttilåfø demsamtidigsomvitømtelandområdenehansformatende kastetavseg.

«Einardenhvite?»spurtesønnenmin. «Aldrihørtomham,»sajegnedlatende.

«JegharhørtomEinar,»innskjøtBerg.«HanerennordmannsomfulgteetterGrimdahldahanroddeinnielvenei dethvitelandet.»Dethvitelandetvardetvidstrakteområdet

somlåetellerannetstedbortenfordanenesognordmennenes hjemland,etlandmedlangevintrer,medhvitetrær,hvitesletterogenmørkhimmel.Detblesagtatkjemperlevdeder,og folkmedpelssomikketrengteklær,ogmedklørsomkunne flengeoppenmannfranavlentilryggsøylen.

«Dethvitelandet,»sasønnenmin,«erdetderforhangår undernavnetDenhvite?»

«Deterfordihanplagerfangenesinetilfargenforlater ansiktetderes,»saBerg.

Jegblåsteavdette,menløftetlikevelenhåndtilhammerensomhangomhalsenmin.«Erhangod?»spurtesønnen min.

«Hanernordmann,»saBergstolt,«sådetsiersegselvathan erenmektigkriger!»Hantiddelitt.«Menjegharhørthambli kaltnoeannetogså.»

«Noeannet?»

«Einardenuheldige.»

«Hvorforuheldig?»spurtejeg.

Bergtrakkpåskuldrene.«Skipenehansforliser,konene hansdør.»Hanrørtevedhammerensomhangomhalsenfor atulykkenehanbeskrev,ikkeskullerammehamselv.«Men hanerkjentforåvinnekamperogså!»

Uheldigellerei,tenktejeg–EinarsetthundreogfemtiforherdedenorskekrigerevarenvoldsomforøkelseavBebbanburgsstyrker,såvoldsomatfetterenminåpenbartnektetå slippedeminnifestningensinavfryktforatdeskullevende segmothamogblidenyeinnehaverneavBebbanburg.Istedetinnkvartertehandemilandsbyen,ogjegvarikkeitvil omathansnartvillegidemhesterogsendedemforåplage troppenemine.EinarsmennvarikkederforåforsvareBebbanburg,menforådrivemenneneminelangtvekkfrafestningsvollene.«Dekommersnart,»sajeg.

«Dekommer?»

«WaldhereogEinar,»sajeg.«Jegtvilerpåatdeerheralleredeimorgen,mendekommersnart.»Fetterenminønsket

utvilsomtåsetteenstopperfordettesåsnartsommulig.Han villesemegdø.GulletomhalsenoghåndleddenetilEinarvar etbevispåpengenefetterenminhaddebetaltforåhyrekrigeresomkunnedrepemeg,ogjolengerdebleværende,desto mergullvilledekosteham.Hvisikkeimorgen,tenktejeg,så ihvertfallinnenukeneromme.

«Der,herre!»ropteBergogpektemotnord. Pådennordligsteåsenvardetenrytter.

Mannenrørtesegikke.Hanbaretspyd,ogbladethang skråttned.Hanstovendtmotossetøyeblikk,såsnuddehan ogredoverdenfjerneåskammenogutavsyne.«Deterden tredjeidag,»sasønnenmin.

«Toigår,herre,»saRorik.

«Viburdedrepeenellertoavdem,»saBerghevngjerrig.

«Hvorfordet?»spurtejeg.«Jegvilatfetterenminskalvite hvorvier.Jegvilathanskalkommetilspydenevåre.»Rytternevarspeidere,ogjegantokatdevarsendtavfetterenmin foråholdeetøyemedoss.Devardugeligeijobbensin.Iflere dagernåhaddededannetenstor,slakkkjederundtoss,en kjedesomvarusynligforossmestepartenavtiden,menjeg vissteatdenalltidvarder.Jegfikketglimtavenannenrytter akkuratidetsolensankbakåseneivest.Dendøendesolenga etblodrødtgjenskinnispydspissenhans,ogsåblehanbortei skumringenidethanredmotBebbanburg.

«Tjuesekskrøtteridag,»saFinantilmeg,«ogfirehester.» Mensjeghaddehåntfetterenminvedåbringemennnærfortethans,haddeFinanværtpåjaktetterplyndrefangstsørfor Ætgefrin.HanhaddesendtdentilfangetattebuskapenengrusveisomsåsmåttvillelededemtilDunholm.«Erlingogfire menntokdem,»sahan,«ogdetvarnoenspeiderelengersør, bareetparstykker.»

«Visådeminordogøst,»sajeg,ogsåtilføydejegmotvillig: «Ogdeerdugelige.»

«Ognåharhanetthundreogfemtinyekrigere?»spurte Finantvilrådig.

Jegnikket.«Nordmenn,alleleidinnunderenmannved navnEinardenhvite.»

«Endaenåtalivetav,medandreord,»saFinan.Hanvar irskogminallereldstevenn,minnestkommanderendeog følgesvenniutalligeskjoldborger.Hanvargråihåretnå,og haddedypefureriansiktet,mendethaddeantakeligjegmed, tenktejeg.Jegbegynteåbligammel,ogjegønsketådøfredfulltifestningensomrettmessigvarmin.

JeghadderegnetutatdetvilletamegetåråerobreBebbanburg.Først,iløpetavsommeren,høstenogvinteren,skulle jegutslettefestningensmatforsyningervedådrepeellerfange kueneogsauenesomlevdepådevidstraktemarkeneogide grønneåsene.Jegskullerivekornkamrene,brennehøystakkeneogsendeskipforåtilintetgjørefiskebåtenetilfetteren min.Jegskullepressedevettskremteforpakternetilåsøketilfluktbakdehøyemurenehans,slikathanfikkmangemunner åmetteogikkematnok.Innenvårenvilledeværeutsultet, ogutsultedemennersvake,ognårdethaddegåttsålangtat debegynteåeterotter,skulleviangripe.

Detvarihvertfalldetjeghåpetpå.

Vileggerplaner,mendetergudeneogdetrenornenesom sittervedfotenavYggdrasilsombestemmervårskjebne.Min planvaråsvekke,sulteutogtilsluttdrepefetterenminog mennenehans,menwyrdbiðful¯aræd.

Jegburdehavisst.

Skjebnenerubønnhørlig.Jeghaddehåpetålokkefetteren minogmennenehansinnidalenøstforÆtgefrindervi kunnefådetobekkenetilårennerødeavblodetderes.Det varikkelettåfinnelyvedÆtgefrin,etfortpåenåstopp,bygd avfolkenesomlevdeiBritanniaførromernekom.Degamle jordvolleneifortethaddeforlengstgåttioppløsning,mende grunnelevningeneavvollgravenomgafremdelesdenhøye toppen.Detfantesingenbosetningder,ingenbygninger,ingen trær,baredenstorerundekollenidenuopphørligevinden.

Detvaretubekvemtstedåliggeileir.Derfantesikkebrensel, ogdetnærmestevannetlåbortimotenkilometerunna,men utsyn,dethaddevi.Ingenkunnenærmesegusett,såhvisfetterenmindristetsegtilåsendemenn,villevisedemkomme oghafordelavdethøyereterrenget.

Hankomikke.Istedetsåvi,tredageretteratjeghadde konfrontertWaldhere,enensligryttersomnærmetsegfrasør. Hanvarenlitenmannpåenlitenhest,ogdensvartekappenflagretivindensomfortsattblåstehustriginnfrasjøenet godtstykkeunna.Mannenstirretopppåoss,såsporethandet vesledyretsittmotdenbratteskråningen.«Deterenprest,»sa Finangrettent.«Detbetyratdevilsnakkeistedetforåslåss.»

«Trordufetterenminsendteham?»spurtejeg. «Hvemellers?»

«Hvorforkommerhansørfrada?»

«Hanerprest.Hanvilleikkeenganghafunnetrævasiuten videre,ikkeomdusåhaddesnuddhamrundtoggitthamet sparkder.»

Jegkikketmegomkringetterspeideresomkunnetenkeså holdeøyemedoss,mendetvaringenåse.Vihaddeikkesett noenpåtodager.Fraværetavspeiderehaddeoverbevistmeg omatfetterenminpønsketpånoe,såderforhaddeviriddtil Bebbanburgsammedagforåsemedegneøynehvasomvar igjære.Ogganskeriktig,dervarEinarsmenniferdmedå byggeetnyttpæleverktversovereidetavsandsomførtemot Bebbanburg-klippen.Dettesyntesåværenordmennenesforsvar,ennyytrevoll.Fetterenminstolteikkenokpådemtilå hademinneiborgen,ogdermedbygdedesegetegettilfluktsstedsomvivillemåttebeseireførvikunnestormeførstden laveportenogsådenhøye.«Denlusehundenhargåttunder jorden,»haddeFinansagttilmegienergerligtone,«hanakter ikkeåslåssmotossiåpentlende.Hanvilatviskaldøved murenehans.»

«Ognåharhantremurer,»sajeg.Vivilleblinødttilåforseredetnyepæleverket,deretterdenformidablemurenmed

denlaveporten,ogendavillevimåttetrengeossgjennomdet kolossalepæleverketmeddenhøyeporten.

Mendennyevollenvarikkedenverstenyheten.Detsom fikkhjertettilåsynkeibrystetmitt,vardetonyeskipenei Bebbanburgshavn.Detenevaretkrigsskip,mindreenndefire vihaddesettankomme,skjøntdetførteEinarsdragehodebanner,ogvedsidenavhennelåetbredbukethandelsskip.Menn barilandtønner,vadetgjennomdetgrunnevannetoglempet forsyningenenedpåstrandenlikeutenfordenlaveporten.

«Einarkommermedmattilham,»sajegtungsindig.Finan saingenting.Hanskjøntehvornedslåttjegvar.Fetterenmin haddenåbådefleremennogenflåtesomkommedmattilgarnisonenhans.«Jegkanikkesultedemutnå,»sajeg,«ikkeså lengedelusehundeneerder.»

Nå,sentpåettermiddagenogunderentruendehimmel, komenpresttilÆtgefrin,ogjegregnetmedathanvarsendt avfetterenminmedettriumferendebudskap.Hanvarkommetsånæratjegkunnesesvartlangtfetthårhengerundtet blekt,engsteligansiktsomstirretoppmotjordvollenvår.Han vinket,troligihåpomåfåetvinktilbakesomkunneforsikre hamomathanvarvelkommen,meningenavmennenemine reagerte.Vistobarestivtogsåpåmensdenutkjørtevallaken hanskløvoppdensistedelenavskråningenogbarhamover torvhaugen.Prestensjangletlettidethanstegav.Hankikketsegrundtoggrøssetavdethanså.Mennenemine.Menn ibrynjeoglær,hardhjertedemenn,mennmedsverd.Ingen snakkettilham,alleventetvipåathanskullefortelleihvilketærendhanvarkommet.Hanfestetomsiderblikketpåmeg, fjetretavgulletjegbaromhalsenogunderarmene,ogsåkom hangåendeborttilmegogfaltpåkne.«ErduherreUhtred?» «JegerherreUhtred.»

«NavnetmitterEadig,faderEadig.Jegharlettetterdeg, herre.»

«JegfortalteWaldherehvorhankunnefinnemeg,»sajeg skarpt.

Eadiggløttetopppåmeg,forvirret.«Waldhere,herre?»

«KommerdufraBebbanburg?»

«Bebbanburg?»Hanristetpåhodet.«Nei,herre,vikommer fraEoferwic.»

«Eoferwic!»Jegklarteikkeleggeskjulpåforbløffelsen.«Og hvemer’vi’?Hvormangeerdetavdere?»Jegvendteblikket motsør,mensåingenflereryttere.

«FemavossredutfraEoferwic,herre,menvibleangrepet.»

«Ogdualeneoverlevde?»saFinanskeptisk.

«Deandrelokketangriperneunna,herre.»FaderEadigtalte tilmegframfortilFinan.«Devilleatjegskullenåframtildeg. Deskjønteatdetvarviktig.»

«Hvemvardetsomsendtedeg?»forlangtejegåfåvite.

«KongSigtryggr,herre.»

Jegkjenteenkaldsitringomhjertet.Etøyeblikkfikkjeg ikkeframenlyd,reddforhvamerdenneungeprestenkom tilåsi.«Sigtryggr,»sajegomsider,oglurtepåhvaslagskrise somkunnefåsvigersønnenmintilåsendeenbudbringer.Jeg fryktetfordatterenmin.«ErStiorrasyk?»spurtejeginntrengende.«Barna?»

«Nei,herre,dronningenogbarnahenneserfriske.»

«Så…»

«Kongenanmoderomatduvendertilbake,herre,»buste Eadigutmed,ogtokframenpergamentrullfrainnunderkappen.Hanholdtdenframformeg.

Jegtokimotdetkrølletepergamentet,menrulletdetikke ut.«Hvorfordet?»

«Sakserneharangrepet,herre.Northumbriaerikrig.»Han sattfortsattpåkneogstirretopppåmeg.«Kongenbehøver troppenedine,herre.Oghanbehøverdeg.»

Jegbannet.SåBebbanburgmåttevente.Viskullerisørover.

Flammebæreren av Bernard Cornwell

FLAMMEBÆREREN

Bernard Cornwell FLAMMEBÆREREN

HISTORISKROMAN

A L B A

Stedsnavn