Evas øye
Karin Fossum
Evas øye
© J.W. Cappelens Forlag AS, 1995 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-60257-4 1. utgave 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til far
Det var en lekestue. Et knøttlite hus med røde karmer og blondegardiner i vinduene. Han stanset et stykke unna, lyttet, men hørte ikke annet enn hunden som peste ved siden av og et svakt sus i de gamle epletrærne. Han sto enda litt, kjente fuktigheten fra gresset trenge igjennom skoene, og hjertet, som hadde slått om takten etter forfølgelsen gjennom hagen. Hunden så på ham og ventet. Det dampet fra den svære kjeften, den snuste litt ut i mørket, ørene vibrerte, kanskje den oppfattet lyder innenfra som var umulig for ham å høre. Han snudde seg og kikket tilbake på villaen bak dem, der det lyste i vinduene, varmt og lunt. Ingen hadde hørt dem, ikke engang hunden da den gjødde. Nede på veien sto bilen hans med to hjul på fortauet og døra åpen. Hun er redd for hunden, tenkte han forundret. Han bøyde seg og grep den i halsbåndet, nærmet seg døra med sakte skritt. Et sånt lite hus hadde sikkert ingen utgang på baksiden, ikke engang lås i døra. Tanken måtte ha slått henne nå, kanskje idet døra slo igjen, at hun hadde løpt rett i en felle. Ingen vei ut. Hun hadde ingen sjanse.
7
Tinghuset var en svakt buet grå betongbygning på sju etasjer, den sto som en kraftig levegg rett ved byens hovedgate og tok brodden av den iskalde snoen fra elva. Brakkene på baksiden ble liggende i le, om vinteren var det en velsignelse, om sommeren ble de bakt i den stillestående lufta. Over inngangen var fasaden dekorert med en svært moderne Fru Justitia, på avstand, hvis man for eksempel sto nede ved Statoilstasjonen, lignet hun mer en heks på et kosteskaft. Politietaten og Kretsfengselet disponerte de tre øverste etasjene, i tillegg hadde de brakkene. Døra svingte opp med et grettent stønn. Fru Brenningen skvatt, og satte en finger i boka, etter ordet «sannsynlighetsovervekt». Førstebetjent Sejer kom inn i resepsjonen sammen med en kvinne. Hun så medtatt ut, haken var revet opp, frakken og skjørtet var spjæret, hun blødde fra munnen. Fru Brenningen pleide ikke å stirre. I resepsjonen på Tinghuset hadde hun sittet i sytten år, hun hadde sett alle slags folk komme og gå, men nå stirret hun. Hun klappet boka sammen etter først å ha lagt en gammel bussrute imellom. Sejer la en hånd på kvinnens arm og førte henne inn i heisen. Hun gikk med bøyet hode. Så slo dørene igjen. 9
Sejer hadde et lukket ansikt, en kunne ikke se hva han tenkte. Det fikk ham til å se morsk ut, i virkeligheten var han bare reservert, og bak det strenge uttrykket bodde en sjel som var vennlig nok. Men han strødde ikke om seg med lune smil, brukte dem bare som adgangstegn hvis han ville ha innpass hos folk, og rosende ord var forbeholdt noen få. Han lukket døra og nikket mot den ene stolen, dro en halvmeter tørkepapir ut av holderen over vasken, fuktet det med varmt vann og rakte henne det. Hun tørket seg rundt munnen og så seg omkring. Kontoret var temmelig nakent, men hun studerte barnetegningene på veggen og en liten trolldeigfigur på skrivebordet hans, som bar bud om at han faktisk levde et liv utenfor de nakne veggene. Figuren forestilte en politimann i fiolblå uniform, temmelig sammensunket, med maven på knærne og for store sko. Den lignet ikke stort på modellen, som nå satte seg tvers overfor henne med alvorlige grå øyne. På skrivebordet sto en kassettspiller og en PC av merket Compaq. Kvinnen kikket stjålent på dem og gjemte ansiktet i det våte tørkepapiret. Han lot henne sitte. Han fant en opptakskassett i skuffen og noterte på det hvite feltet: Eva Marie Magnus. – Er du redd for hunder? spurte han vennlig. Hun kikket opp. – Før kanskje. Ikke nå lenger. Hun krøllet papiret sammen til en ball. – Før var jeg redd for alt. Nå er jeg ikke redd for noen ting. *
10
Elva fosset fram gjennom landskapet og den kalde byen revnet i to hutrende grå flak. Det var i april og kaldt. Akkurat der hvor den nådde sentrum, det var omtrent ved Sentralsykehuset, begynte den å bruse og bære seg, som om maset fra trafikken og larmen fra industrien langs breddene uroet den og gjorde den stresset. Den buktet og vred seg i stadig sterkere strømmer jo lenger inn i byen den kom. Forbi det gamle teatret og Folkets hus, langs jernbanesporene og videre forbi torvet, til den gamle Børsen, som var blitt McDonald’s-restaurant nå, ned til Bryggeriet, som var vakkert pastellgrått og dessuten landets eldste, til Cash & Carry, motorveibroen, et svært industrifelt med flere bilforretninger og til slutt den gamle veikroa. Der kunne elva endelig trekke sitt siste sukk og velte seg i havet. Det var sent på ettermiddagen, sola sank, og om ikke lenge ville Bryggeriet forvandle seg fra en kjedelig koloss til et Soria Moriaslott med tusen lys som speilte seg i elven. Først når det var mørkt ble denne byen vakker. Eva fulgte jentungen med øynene der hun løp langs elvebredden. Avstanden mellom dem var ti meter, hun passet på at den ikke ble større. Det var en grå dag og lite folk på gangveiene, et råkaldt gufs sto fra den strie elva. Eva speidet etter folk med hunder, og hvis hun så noen, om hunden gikk løs, da pustet hun ikke fritt igjen før de var forbi. Hun så ingen. Skjørtet flagret rundt leggene hennes og vinden trakk rett igjennom strikkegenseren, derfor gikk hun og holdt om seg selv med begge hender. Emma trippet fornøyd avsted, ikke særlig grasiøst ettersom hun var altfor tung. En tykk unge med stor munn og kantete ansikt. Håret var rødt og dasket henne i nakken, fuktigheten i lufta fikk det til å se skittent ut. Slett ikke et vakkert og nett lite barn, men det visste hun 11
ikke, derfor danset hun ganske bekymringsløst avsted med manglende eleganse og den appetitten på livet som bare et barn kunne ha. Fire måneder til skolestart, tenkte Eva. En dag ville hun se seg selv avspeilet i skolegårdens kritiske ansikter, se sitt eget uskjønne vesen for første gang. Men hvis hun var en sterk unge, hvis hun lignet faren sin, han som hadde funnet en annen og pakket og reist, ville hun aldri skjenke det en tanke. Det var dette Eva Magnus gikk og tenkte på. Dette, og frakken som hang på knaggen i gangen hjemme. Eva kjente hvert eneste punkt på gangveien, de hadde gått der utallige ganger. Det var Emma som maste, som ikke ville gi slipp på den gamle vanen å rusle langs elva, Eva kunne vært det foruten. Med jevne mellomrom forsvant ungen ned til vannkanten fordi hun fikk øye på et eller annet som måtte undersøkes nærmere. Eva stirret som en hauk. Hvis hun ramlet uti var det ingen andre til å redde henne. Elva var stri, vannet var iskaldt og jentungen var tung. Hun grøsset. Nå hadde hun funnet en flat helle helt nede ved vannet, hun vinket og ropte at mora skulle komme. Eva fulgte etter. Det var akkurat plass nok til at begge kunne sitte. – Vi kan ikke sitte her, den er våt. Vi kan få blærekatarr. – Er det farlig? – Nei, men det er plagsomt. Det svir, og så må man tisse hele tiden. De satte seg likevel. Fulgte virvlene med øynene og undret seg over denne bevegelsen i vannet. – Hvorfor blir det strøm i vannet? spurte Emma. Eva måtte tenke litt. – Nei, Herre Gud, jeg aner ikke. Det har kanskje noe med bunnen å gjøre, det er så mye jeg ikke vet. Når du begynner på skolen, lærer du om sånne ting. 12
– Hver gang du ikke kan svare så sier du det. – Ja, men det er sant. I hvert fall kan du spørre frøken. Skolefrøkner vet mye mer enn meg. – Det tror jeg ikke. En tom plastkanne kom seilende i god fart. – Jeg vil ha den! Du må ta den for meg. – Nei æsj, la den seile, det er bare søppel. Jeg fryser Emma, kan vi gå hjem snart? – Om en liten stund. Hun dro håret bak ørene og la haken på knærne, men håret var stritt og uvillig, det deiset fram igjen. – Er det veldig dypt? Hun nikket utover mot midten av elva. – Nei, egentlig ikke, sa Eva lavt, – åtte ni meter tror jeg. – Det er jo kjempedypt. – Nei, det er det ikke. Verdens aller dypeste sted ligger i Stillehavet, sa hun tankefullt. – En slags grop. Den er elleve tusen meter dyp. Det kaller jeg kjempedypt. – Der ville jeg ikke likt å bade. Du vet alt mulig du mamma, jeg tror ikke frøken vet alt det der. Jeg ønsker meg rosa skolesekk, fortsatte hun. Eva grøsset. – Mm, sa hun høyt. – De er pene. Men de blir veldig fort skitne. De brune er fine synes jeg, de brune skinnsekkene, har du sett dem? Sånne som de store har? – Jeg er ikke stor. Jeg skal bare i førsteklasse. – Ja, men du blir jo større, og du kan ikke få ny sekk hvert år. – Men vi har bedre råd nå, har vi ikke? Eva svarte ikke. Spørsmålet fikk henne til å kikke seg fort over skulderen, en vane hun hadde fått. Emma fant en pinne og stakk den i vannet. 13
– Hvorfor blir det skum i vannet, fortsatte hun, – gult ekkelt skum. Hun pisket litt med pinnen. – Skal jeg spørre på skolen? Eva svarte fortsatt ikke. Hun hadde også lagt haken på knærne, tankene hennes vandret igjen, og Emma ble utydelig i øyekroken. Elva minnet henne på noe. Nå kunne hun se et ansikt flimre nede i det svarte vannet. Et rundt ansikt med smale øyne og sorte bryn. – Legg deg på sengen Eva. – Hva? Hvorfor det? – Bare gjør som jeg sier. Legg deg på sengen. – Kan vi gå på McDonald’s? spurte Emma plutselig. – Hva? Ja, det kan vi godt. Vi går på McDonald's, der er det i hvert fall varmt. Hun reiste seg litt forvirret og tok barnet i armen. Ristet på hodet og stirret i elva. Ansiktet var borte nå, ingen ting var å se, men hun visste det ville komme tilbake igjen, kanskje forfølge henne resten av livet. De klatret opp på gangveien og gikk sakte tilbake mot byen. De møtte ingen. Eva kjente at tankene sprikte, de tok sine egne veier og havnet på steder hun helst ville glemme. Bruset fra elva dannet en rekke flytende bilder. Hun ventet på at de skulle bli borte, at hun endelig skulle få fred. Imens gikk tiden. En og en dag av gangen var blitt til seks måneder. – Kan jeg få hamburger med presang? Den koster syvogtredve kroner og jeg mangler Aladdin. – Ja. – Hva skal du ha mamma? Kylling? – Vet ikke ennå. Hun stirret på det svarte vannet igjen, tanken på mat gjorde 14
henne kvalm. Hun brydde seg ikke særlig om mat. Nå så hun hvordan overflaten hevet og senket seg, med grågult skum. – Vi har bedre råd nå mamma, vi kan spise hva vi vil, ikke sant? Eva tidde. Hun stanset plutselig og knep øynene sammen. Noe gråhvitt dukket opp like under vannflaten. Det duvet slapt og ble presset inn mot bredden av den veldige strømmen. Øynene var så opptatt med å se at hun glemte jentungen, som også hadde stanset og som så mye bedre enn moren. – Det er en mann! gispet Emma. Hun klorte seg fast i armen til Eva, øynene sto ut av hodet hennes. Noen sekunder sto de som naglet og stirret på den vasne oppløste skikkelsen der den fløt inn mellom steinene med hodet først. Han lå på maven. Håret i bakhodet var tynt og de kunne se inn på en bar flekk. Eva enset ikke neglene som skar igjennom genseren hennes, hun så på det gråhvite liket med blondt tufsete hår og kunne ikke huske at hun hadde sett ham før. Men joggeskoene – de blå og hvitstripete joggeskoene med høye skaft – en voldsom blodsmak veltet opp i munnen hennes. – Det er en mann, sa Emma igjen, lavere nå. Eva ville skrike. Det fosset oppover i halsen men kom aldri ut. – Han er druknet. Stakkars, han er druknet, Emma! – Hvorfor ser han så ekkel ut? Nesten som gele! – Fordi, stammet hun, – fordi det er lenge siden. Hun bet seg i leppa så hardt at den sprakk. Smaken av blod fikk henne til å svaie. – Må vi løfte ham opp? – Nei er du gal! Det må Politiet gjøre. – Skal du ringe til dem? Eva la armen rundt de brede skuldrene hennes og snub15
let bortover veien. Hun kikket seg fort over skulderen igjen, som om hun ventet et angrep, men ikke visste fra hvilken kant det ville komme. Det sto en telefonkiosk ved oppkjørselen til brua, nå halte hun jentungen etter seg og krafset i lommene på skjørtet etter småpenger. Hun fant en femmer. Synet av den delvis oppløste mannen sto og blinket foran henne som et ondt varsel, et varsel om alt som skulle komme. Hun hadde omsider slått seg til ro, tiden hadde lagt seg som støv over alle ting og fått marerittet til å blekne. Nå dundret hjertet under genseren hennes, fullstendig ute av kontroll. Emma var taus. Hun fulgte mora med redde grå øyne og stanset. – Vent her. Jeg ringer og sier at de må komme og hente ham. Ikke gå noen steder! – Vi skal vel vente på dem? – Nei, det skal vi ikke! Hun smatt inn i kiosken og forsøkte å dempe panikken. Et ras av tanker og ideer for igjennom hodet, men hun forkastet dem etter tur. Så tok hun en rask avgjørelse. Fingrene var svette, hun slapp femmeren i sprekken og slo et nummer med kjappe fingre. Faren svarte, trett, som om han hadde ligget og sovet. – Det er bare Eva, hvisket hun, – vekket jeg deg? – Ja, men det var jammen på tide. Jeg sover snart hele døgnet. Er det noe galt? brummet han. – Du er stresset. Jeg kan høre at du er stresset, jeg kjenner deg nok. Stemmen hans var tørr og sprukken, men den hadde en skarphet allikevel, som hun alltid hadde elsket. En brodd som naglet henne til virkeligheten. – Nei, ikke noe galt. Emma og jeg skal ut og spise og så kom vi forbi en telefonkiosk. – Men så hent henne da! 16
– Eh, nei, hun er nede ved vannet. Hun fulgte tallene i vinduet på automaten mens de tellet nedover, kastet et raskt blikk på Emma som presset seg mot glasset i døra. Nesa hennes tøt utover som en klump marsipan. Kunne hun høre hva som ble sagt? – Jeg har ikke så mye småpenger. Vi kommer og besøker deg en dag, om ikke så lenge. Hvis du har lyst. – Hvorfor hvisker du sånn? sa han mistenksomt. – Gjør jeg det da? sa hun litt høyere. – Gi ungen min en klem. Jeg har noe til henne når dere kommer. – Hva da? – Ny skolesekk. Hun trenger jo skolesekk til høsten, ikke sant? Jeg tenkte jeg ville spare deg for den utgiften, du har det jo ikke så lett. Han skulle bare ha visst. Høyt sa hun: – Det var snilt av deg, pappa, men hun er ganske bestemt på hva hun vil ha. Kan den byttes? – Ja da, men jeg kjøpte den sekken de sa jeg skulle kjøpe. Rosa skinnsekk. Eva tvang stemmen ned i normalt leie. – Jeg må legge på pappa, pengene er oppbrukt. Pass på deg selv! Det hørtes et klikk, så var han borte. Telleverket hadde stanset. Emma stirret spent. – Kommer de med en gang? – Ja, de sender en bil. Kom, vi går og spiser. De ringer hvis de trenger å snakke med oss, men jeg tror ikke de trenger å snakke med oss, i hvert fall ikke ennå, kanskje senere, men da tar de kontakt. Det har jo ikke noe med oss å gjøre dette her, vet du, ikke egentlig. Hun snakket febrilsk, var nesten andpusten. 17
– Kan vi ikke vente og se på at de kommer da, vær så snill? Eva ristet på hodet. Skrådde over gata på rødt lys med jentungen på slep. De var et uoddet par der de gikk gjennom byen, Eva, lang og mager med smale skuldre og langt mørkt hår, Emma, tjukk og bred og kalvbeint, med en lett vaggende gange. Begge frøs. Og byen frøs, i gufset fra den kalde elva. Det er en uharmonisk by, tenkte Eva, som om den aldri kunne bli riktig lykkelig fordi den var delt i to. Nå kjempet de to sidene om høyeste status. Nordsida med kirken, kinoen og de dyreste varemagasinene, sørsida med jernbanen, de billige storsentrene, pubene og vinmonopolet. Det siste var viktig og sikret en jevn strøm av folk og biler over brua. – Hvorfor var han druknet da mamma? Emma hang ved moras ansikt og ventet på svar. – Jeg vet ikke. Kanskje han var full og datt i elva. – Kanskje han fisket og datt ut av båten. Han skulle jo hatt på seg redningsvest. Var han gammel, mamma? – Ikke så gammel. Som pappa kanskje. – Pappa kan i hvert fall svømme, sa hun lettet. De var framme ved den grønnmalte døra inn til McDonald’s-restauranten. Emma la bredsida til og presset døra opp. Luktene innenfor, av hamburgere og pommes frites drev henne videre innover i lokalet med en aldri sviktende appetitt. Glemt var den døde mannen i elva, glemt var livets alvor. Det rumlet i Emmas mage og Aladdin var innen rekkevidde. – Finn et bord, sa Eva. – Jeg bestiller så lenge. Hun gikk i hjørnet slik hun pleide. Satte seg under det blomstrende mandeltreet, som var av plast, mens Eva hengte seg på køen. Hun forsøkte å riste bort bildet som skvulpet for hennes indre øye, men det presset seg fram igjen. Ville Emma glemme det, eller ville hun snakke til alle om det? 18
Kanskje hun kunne få mareritt om natta. De måtte tie det i hjel, aldri snakke mer om det. Til slutt ville hun tro at det aldri hadde hendt. Køen rykket litt fram. Hun stirret fjernt på ungdommene bak disken med sine røde bremmer og røde kortermede skjorter, de jobbet i et vanvittig tempo. Matosen sto som en vegg innenfor disken, lukten av smult og stekt kjøtt, smeltet ost og alle slags krydder presset seg inn i nesa hennes. Men selv var de uberørte av den tunge lufta, de løp til og fra som flittige røde maur og smilte optimistisk for hver eneste bestilling. Hun så på de raske fingrene og de lette føttene som løp over gulvet. Dette lignet ikke mye på hennes egen arbeidsdag. Størsteparten av tida sto hun midt på gulvet i atelieret med armene i kors mens hun stirret fiendtlig på et oppspent lerret, eller hun stirret bedende. På gode dager stirret hun aggressivt og gikk til angrep, full av autoritet og overmot. En sjelden gang solgte hun et bilde. – Happy meal, sa hun fort. – Og kylling og to cola. Kan du legge i en Aladdin, det er den hun mangler, vær så snill? Jenta gikk til arbeid. Hendene vendte og stekte, pakket og brettet med lynets hastighet. Emma strakte hals borte i hjørnet og fulgte mora med blikket der hun endelig vaklet over gulvet med brettet. Knærne hennes begynte plutselig å skjelve. Hun sank ned ved bordet og stirret med forundring på jentungen som strevde ivrig med å åpne det lille huset av kartong. Hun lette etter presangen. Utbruddet var øredøvende. – Jeg fikk Aladdin mamma! Hun løftet figuren over hodet for å vise den til hele lokalet. Alle stirret på henne. Eva gjemte ansiktet i hendene og hikstet til. – Er du syk? Emma var grav alvorlig og gjemte Aladdin under bordet. 19
– Nei, jo, – jeg er bare ikke helt i form. Det går snart over. – Er du lei deg for den døde mannen? Hun skvatt. – Ja, sa hun enkelt. – Jeg er lei meg for den døde mannen. Men vi skal ikke snakke mer om ham nå. Aldri, hører du det Emma! Ikke til noen! Da blir vi bare så triste. – Men tror du han har barn? Eva tørket ansiktet med hendene. Var ikke helt sikker på framtida lenger. Hun stirret på kyllingen, på de deigete brune klumpene som var kokt i smult, og kjente at hun ikke ville ha dem. Bildene flimret forbi igjen. Hun så dem gjennom grenene i mandeltreet. – Ja, sa hun omsider, og tørket ansiktet, – han har vel kanskje barn. * En eldre dame som var ute og luftet hunden, fikk plutselig øye på den blå og hvite skoen mellom steinene. Akkurat som Eva, ringte hun fra kiosken ved brua. Da politiet ankom, sto hun litt tafatt på post ved bredden med ryggen til liket. En av betjentene, som het Karlsen, var førstemann ute av bilen. Han smilte høflig da han fikk øye på kvinnen og kikket nysgjerrig på hunden hennes. – Det er en Kinesisk nakenhund, sa hun. Den var virkelig et fascinerende lite krek, svært rosa og på toppen av hodet hadde den en fet kvast med skittengul pels, ellers var den, som damen så riktig sa, naken. – Hva heter den? sa han vennlig. – Adam, svarte hun. Han nikket og smilte, og dukket ned 20
i bilens bagasjerom etter kofferten med utstyret. De balet en stund med den døde mannen, men fikk ham omsider opp på bredden, der de la ham på en presenning. Han var ingen tungvekter, han så bare sånn ut etter oppholdet i vannet. Damen med hunden trakk seg litt unna. Folkene jobbet lavmælt og nøyaktig, fotografen tok bilder, en rettsmedisiner knelte ned ved presenningen og gjorde notater. De fleste dødsfall hadde trivielle årsaker og de ventet seg ingen ting. Kanskje en fyllik som hadde ramlet i vannet, det var en hel del av dem under brua og på gangveiene om kvelden. Denne var et sted mellom 20 og 40, slank, men med ølmave, blond, ikke særlig høy. Karlsen trakk en gummihanske over høyre hånd og løftet forsiktig på skjorteflaket. – Knivstikk, sa han kort. – Flere av dem. La oss få snudd ham. De sluttet å snakke. Det eneste som hørtes var lyden av gummihansker som ble vrengt av og på, det lille kneppet fra fotoapparatet, en og annens pust, og raslingen av plast som de brettet ut ved siden av liket. – Jeg undres på, mumlet Karlsen, – om vi endelig har funnet Einarsson? Mannens lommebok var borte, hvis han hadde hatt noen. Men armbåndsuret var på plass, et juglete ur med mye staffasje, sånn som tiden i New York og Tokyo og London. Den svarte remmen hadde gravet seg inn i det hovne håndleddet. Liket hadde ligget en god stund i vannet og var sannsynligvis ført med strømmen fra lenger oppe i elva, derfor var ikke funnstedet særlig interessant. De gjorde allikevel en del undersøkelser, lette langs bredden etter mulige spor, men fant bare en tom plastkanne som det hadde vært frostvæske på og en tom sigarettpakke. En del folk hadde samlet seg oppe på gangveien, vesentlig ungdommer, nå strakte de 21
hals og forsøkte å stjele seg til et ørlite gløtt av liket på presenningen. Forråtnelsen var i full gang. Huden hadde løsnet fra kroppen, særlig på føttene og på hendene, som om han hadde for store hansker. Den var svært misfarget. Øynene, som hadde vært grønne, var gjennomsiktige og fargeløse, håret falt av i store såter, ansiktet var svellet ut slik at trekkene ble uklare. Det som ellers fantes av liv i elva, så som kreps og fisk og insekter, hadde forsynt seg grådig. Knivstikkene i sida var store gapende revner i det gråhvite kjøttet. – Her pleide jeg å fiske før, sa en av guttene oppe på veien, han hadde aldri sett et dødt menneske i hele sitt syttenårige liv. Han trodde ikke egentlig på døden i det hele tatt, like lite som han trodde på Gud, fordi han aldri hadde sett noen av delene. Han gjemte haka i kraven på jakka og skuttet seg. Fra nå av var alt mulig. * Obduksjonsrapporten kom etter fjorten dager. Førstebetjent Konrad Sejer hadde samlet seks personer på møterommet, som lå i en av brakkene bak Tinghuset. De var satt opp i nyere tid på grunn av plassmangel, en rekke kontorer som var skjult for allmennheten og som folk flest aldri hadde sett, bortsett fra de ulykkelige sjeler som kom i mer intim kontakt med politiet. En del ting var allerede oppklart. De kjente mannens identitet, det hadde de forresten gjort med det samme, ettersom navnet Jorun var i gifteringen hans. En mappe fra oktober året før inneholdt alle opplysninger omkring den savnede Egil Einarsson, alder 38, adresse Rosenkrantzgate 16, sist sett den femte oktober klokka ni om 22
kvelden. Han etterlot seg kone og en seks år gammel sønn. Mappen var tynn, men ville snart bli tykkere. De ferske fotografiene fylte godt opp, vakre var de ikke. En rekke mennesker ble avhørt den gangen han forsvant. Kona, kolleger og slektninger, naboer og venner. Ingen hadde stort å fortelle. Han var ikke sin mors beste barn, men han hadde ingen fiender heller, i hvert fall kjente de ikke til noen. Han hadde fast jobb på Bryggeriet, kom hjem til ferdig middag hver dag og tilbragte mesteparten av fritida i garasjen, der han mekket på bilen, som han elsket, eller han satt på en pub på sørsida sammen med kamerater. Puben het Kongens Våpen. Enten var Einarsson en uheldig stakkar, kanskje han ble utsatt for en desperado på jakt etter penger, for eksempel, heroinen hadde slått kloa i byen for alvor, sett mulighetene på dette kalde forblåste stedet. Eller så hadde han en hemmelighet. Kanskje han skyldte penger. Sejer myste ned i rapporten og klødde seg i nakken. Det imponerte ham alltid hvordan folkene på Rettsmedisin klarte å kartlegge en halvveis forråtnet masse av hud og hår, knokler og muskler, og få det til å bli en hel mann. Med alder og vekt og fysiske mål, helsemessig tilstand, tidligere lidelser og operasjoner, tannstell og arvelige disposisjoner. – Rester av ostemasse, kjøtt, paprika og løk i magesekken, sa han høyt. – Høres ut som pizza. – Kan en se sånt etter et halvt år? – Ja jøss. Hvis ikke fisken har forsynt seg med alt. Det hender det og. Mannen med det velklingende navnet var gjort av solid materiale. Han gikk i sitt ni og førtiende år, hadde allerede brukbar farge på underarmene, skjorta hadde han brettet opp og blodårer og sener var tydelige under huden, slik at 23
det lignet impregnert treverk. Ansiktet var markert og litt kantet, skuldrene rette og brede, den gode fargen overalt ga inntrykk av noe som både var velbrukt, men som også ville vare. Håret var stritt og stålfarget, nesten metallisk og svært kort. øynene var store og klare, irisen hadde farge som våt skifer. Det hadde hans kone Elise sagt en gang for mange år siden. Han syntes det var vakkert sagt. Karlsen var ti år yngre og spinkel i forhold. Han kunne ved første øyekast se ut som en spradebasse uten vekt og tyngde, han hadde vokset snurrebart og høyt tilbakestrøket hår med imponerende volum. Den yngste og ferskeste av dem, Gøran Soot, strevde med å åpne en pose tropiske seigmenn uten at det knitret for mye. Soot hadde tykt bølget hår, en tett kropp med mye muskler og frisk hudfarge. Hver for seg var kroppens bestanddeler absolutt noe for øyet, men til sammen ble det liksom for mye av det gode. Dette snodige faktum var han ikke klar over selv. Ved døra satt avdelingssjef Holthemann, taus og grå, og bak ham igjen en kvinnelig betjent med lyst kortklippet hår. Ved vinduet, med en arm i karmen, satt Jacob Skarre. – Hvordan går det med fru Einarsson? spurte Sejer. Han brydde seg om folk, visste at hun hadde en guttunge. Karlsen ristet på hodet. – Hun så litt forvirret ut. Hun spurte om hun endelig ville få utbetalt livsforsikringen, og deretter brøt hun sammen i fortvilelse fordi hun tenkte på penger sånn med en gang. – Hvorfor har hun ikke fått noe? – Vi hadde jo ikke noe lik. – Det der skal jeg ta opp med rette vedkommende, sa Sejer. – Hva har de levet av det siste halve året? – Sosialkontoret. 24
Sejer ristet på hodet og bladde i rapporten. Soot puttet en grønn seigmann i munnen, bare bena stakk ut. – Bilen, fortsatte Sejer, – ble funnet på fyllinga. Vi grov rundt i søppelet i dagevis. I virkeligheten er han altså tatt av dage et helt annet sted, kanskje ved elvebredden. Så har drapsmannen satt seg i bilen og kjørt den på fyllinga. Det er jo helt utrolig, hvis Einarsson virkelig har ligget et halvt år i vannet og ikke dukker opp før nå. Gjerningsmannen har svevet temmelig lenge i håpet om at han aldri ville flyte opp igjen. Vel, nå får han beina på jorda. Tipper det blir litt av et nedslag. – Har han sittet fast i noe? undret Karlsen. – Vet ikke. Det er litt merkelig og, det ligger bare grus på bunnen, det er ikke lenge siden de rensket opp. Han kan ha blitt presset inn mot kanten og kjørt seg fast i noe der. For øvrig så han vel ut omtrent som vi regnet med han ville gjøre. – Bilen var nyvasket og støvsuget inni, sa Karlsen, – dashbordet var polert. Voks og gummifornyer over alt. Han reiste hjemmefra for å selge den. – Og kona visste ikke hvem som ville kjøpe, mintes Sejer. – Hun visste absolutt ingen ting, men det var visst vanlig der i gården. – Ingen som hadde ringt og spurt etter ham? – Nei. Han forkynte ganske plutselig at han hadde en kjøper. Hun syntes det var merkelig. Han hadde spinket og spart til den bilen, mekket på den i månedsvis, stelt den som en valp. – Kanskje han plutselig trengte penger, sa Sejer og reiste seg. Han begynte å vandre. – Vi må finne denne kjøperen. Jeg lurer på hva som har skjedd mellom dem. Ifølge kona hadde han hundre kroner i lommeboka. Vi burde gå igjennom den bilen på nytt, et menneske har sittet i den og kjørt flere kilometer, en drapsmann. Han må da ha etterlatt seg noe! 25
– Bilen er solgt, skjøt Karlsen inn. – Tenkte jeg det ikke. – Temmelig seint å dra og vise bil klokka ni om kvelden, sa Skarre, en krøllete sørlending med åpent ansikt, – det er jævlig mørkt klokka ni om kvelden i oktober. Hvis jeg skulle kjøpe bil ville jeg se den i dagslys. Det kan ha vært planlagt. En slags felle. – Jo. Og når en vil prøvekjøre en bil, drar en gjerne litt ut på landeveien. Vekk fra folk. Sejer raspet over kjaken med kortklipte negler. – Hvis han er stukket ned den femte oktober, har han altså ligget i elva i seks måneder, sa han, – stemmer det med likets tilstand? – Der er de vrange på Rettsmedisin, sa Karlsen. – Umulig å tidfeste sånt, sier de. Snorrasson fortalte om ei dame som ble funnet etter sju år, og hun var like hel. En eller annen innsjø i Irland. Sju år! Vannet var iskaldt, rene hermetiseringen. Men vi må vel kunne anta at det virkelig skjedde den femte oktober. Det må ha vært en ganske sterk person, skulle jeg tro, sånn som han så ut. – La oss se på selve knivstikkene. Han valgte et fotografi fra mappen, gikk til tavla og stakk det innunder klipsene. Bildet viste ryggen og baken til Einarsson, huden var omhyggelig vasket og stikkene hadde svellet ut til kraterlignende søkk. – De kan se underlige ut, femten stikk, hvorav halvparten i korsryggen, baken og underlivet, og resten i offerets høyre side, rett over hoften, tilført med stor kraft av en høyrehendt person, ovenfra og nedover. Kniven hadde langt smalt blad, faktisk veldig smalt. En fiskekniv kanskje. Altså tilsynelatende en merkelig måte å angripe en mann på. Men vi husker hvordan bilen så ut, ikke sant? 26
Han skrittet plutselig over gulvet og trakk Soot opp av stolen. Godteposen falt i gulvet. – Jeg trenger et offer, sa Sejer, – kom her! Han dyttet betjenten foran seg til skrivebordet, stilte seg bak ham og grep plastlinjalen. – Det kan ha skjedd omtrent på denne måten. Dette er bilen til Einarsson, sa han, og la den unge betjenten på magen over skriveunderlaget. Haka hans nådde akkurat til kanten av bordet. – Panseret står oppe, for de driver og studerer motoren. Drapsmannen dytter offeret på magen over blokka og holder ham nede med venstre hånd mens han stikker femten ganger med høyre. FEMTEN GANGER. Han løftet linjalen og stakk den i baken på Soot mens han tellet høyt: – En, to, tre, fire – han flyttet hånda og stakk ham i sida, Soot vrei litt på seg, som om han var kilen, – fem, seks, sju, – og så stikker han i underlivet –. – Nei! Soot reiste seg forskrekket og tvinnet beina. Sejer stanset, ga offeret en liten dytt og sendte ham tilbake til stolen mens han strevde med å skjule et smil. – Det er mange ganger å løfte en kniv. Femten stikk og en masse blod. Det må ha sprøytet ut over alt, over klær, ansikt og hender på drapsmannen, utover bilen og bakken. Forbasket at han flyttet bilen. – I hvert fall har det skjedd i affekt, hevdet Karlsen. – Ikke noen vanlig henrettelse akkurat. Sikkert en krangel. – Kanskje de var uenige om prisen, smilte Skarre. – Folk som går til det skritt å ta livet av noen med kniv, får seg ofte en drabelig overraskelse, sa Sejer. – Det er mye vanskeligere enn man tror. Men sett at det virkelig var planlagt, og på et passende tidspunkt trekker han kniven, for eksempel mens Einarsson står med ryggen til, bøyet over motoren. 27
Han knep øynene sammen som om han ville mane bildet fram. – Drapsmannen måtte stikke bakfra, derfor kom han ikke ordentlig til. Det er mye vanskeligere å treffe vitale organer på den måten. Og Einarsson har kanskje tålt ganske mange stikk før han endelig falt sammen. Sikkert en skremmende opplevelse, han stikker og stikker, offeret fortsetter å skrike, dermed får han panikk og så klarer han ikke å stoppe. Det er det som skjer. I fantasien ser de for seg et eller to stikk. Men i hvor mange tilfeller av knivdrap som vi har hatt, har gjerningsmannen nøyd seg med det? Jeg husker umiddelbart ett tilfelle med sytten stikk, og ett med treogtredve. – Men de kjente hverandre, er vi enige om det? – Kjente og kjente. De sto vel i et slags forhold til hverandre. Sejer satte seg og la linjalen i skuffen. – Vel, vi får begynne forfra igjen. Vi må finne ut hvem som ville kjøpe den bilen. Bruk lista fra oktober og begynn øverst. Det kan være en av kollegene hans. – De samme folkene? Soot stirret spørrende på ham. – Skal vi stille de samme spørsmålene om igjen? – Hva mener du med det? Sejer hevet et bryn. – Jeg mener, vitsen må jo være å finne nye folk. Svarene må jo nødvendigvis bli de samme som sist allikevel. Jeg mener, ingen ting er jo egentlig forandret. – Er det ikke? Du har kanskje ikke fulgt så nøye med, men nå har vi faktisk funnet fyren. Slaktet ned som en gjøgris. Og du sier at ingen ting er forandret? Han kjempet for å undertrykke en arrogant tone. – Jeg mener, vi får vel ikke andre svar av den grunn? – Det, sa Sejer, og svelget en klump på størrelse med en 28
melon, – gjenstår vel å se, ikke sant? Karlsen klappet mappen sammen med et lite smell. * Sejer la Einarssons mappe på plass i arkivskapet. Han la den ved siden av Durbansaken, og tenkte at nå hadde de selskap med hverandre. Maja Durban og Egil Einarsson. Begge var døde, men ingen visste hvorfor. Så lente han seg tilbake i stolen og la de lange beina tvers over skrivebordet, klappet seg på baken og fisket frem lommeboka. Klemt inne mellom førerkortet og fallskjermlisensen fant han bildet av barnebarnet Matteus. Han hadde nettopp fylt fire, han kunne de fleste bilmerkene og hadde allerede vært i sin første slåsskamp, som han hadde tapt smertelig. Det var litt av en overraskelse, den gangen han reiste til Fornebu for å hente datteren Ingrid og svigersønnen Erik, som hadde vært tre år i Somalia. Hun som sykepleier, han som lege i Røde Kors. Hun sto på toppen av flytrappa, bleket i håret og med gyllen farge overalt. Et vilt sekund hadde det vært som å se Elise, fra den første gangen de møtte hverandre. På armen hadde hun guttungen. Han var fire måneder da, sjokoladebrun, med kruset hår og de svarteste øynene han noen sinne hadde sett. Somalierne var i grunnen et vakkert folk, tenkte han. Og stirret en stund på bildet før han la det tilbake igjen. Det var stille i brakka nå, og i størstedelen av den store blokka ved siden av. Han stakk to fingre inn under skjorteermet og klødde seg på albuen. Huden flasset av. Under lå ny rosa hud som også flasset av. Han røsket jakka løs fra stolryggen og låste, så gjorde han seg et lynraskt ærend i resepsjonen 29
hos fru Brenningen. Hun la øyeblikkelig boka til side. Hun var dessuten kommet til en lovende elskovsscene, den ville hun spare til hun var under dyna. De vekslet noen ord, så nikket han kort og satte kursen for Rosenkrantzgate og Egil Einarssons enke. * Først kikket han fort i speilet og dro med fingrene gjennom luggen, som var kortklippet. Derfor rørte den ikke på seg overhodet. Det var mer et ritual enn det var forfengelighet. Sejer benyttet enhver anledning til å komme seg ut av kontoret. Han kjørte ganske sakte gjennom sentrum, han kjørte alltid sakte, bilen var gammel og treg, en stor blå Peugeot 604 som det aldri hadde vært noen grunn til å bytte ut. På vinterføre var det som å kjøre slede. Snart hadde han de fargeglade firemannsboligene på høyre hånd, rosa, gule og grønne, nå skinte sola på dem slik at de lyste innbydende. I tillegg var de satt opp i femtiåra og hadde en viss patina som nyere hus ikke hadde. Trærne var godt voksne, hagene var frodige, i hvert fall ville de bli det når varmen kom. Men det var fortsatt kaldt, våren lot vente på seg. Det hadde vært tørt lenge, og enkelte klatter av skitten snø lå som søppel i grøftene. Han lette med øynene etter nummer seksten og kjente igjen det grønne velholdte huset idet han så det. Inngangspartiet var en røre av trehjulssykler, lastebiler og plastleker av alle slag, som ungene ukritisk hadde båret ut fra kjeller og loft. Den bare asfalten var alltid forlokkende etter en lang vinter. Han parkerte og ringte på. 30