Elsi Lund av Bjørg Vik

Page 1


BJØRG VIK

Elsi Lund


© J.W.Cappelens Forlag AS, 1995 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-47209-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Foto: Ukjent fotograf/Oslo Museum Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I



Sjelens lys

noen piker la man aldri særlig merke til, enda man hadde kjent dem i mange år. Iren hadde gått sammen med dem på folkeskolen, en pen alminnelig pike, litt tynn og hengslete, hun skilte seg aldri ut. Nå gikk hun i samme klasse som Elsi og Hanne Hedvig på gymnaset. En dag ser de hvor vakker Iren Larsen er. Det skjer plutselig, og det skjer på en ganske alminnelig mandag. Iren kommer på skolen med nyvasket hår, blankt, askeblondt hår, hun har nettopp begynt med leppestift og har en nystrikket genser i lyseblått. Akkurat da ser de hvor blå øynene er, og at huden er glatt og ren som elfenben. Iren har liksom et gammeldags ansikt, sier Elsi. Hun har et gotisk ansikt, fastslår Hanne Hedvig. – Hun er sikkert forelsket, det er derfor hun er så pen. Kjærligheten lyser henne opp fra innsiden. Gotisk –. Ordet fikk Elsi til å tenke på søyler og kirketårn, salmesang og knokler. Det var vanskelig å få plass til alt dette i Irens smale ansikt. Den dagen gikk Iren Larsen ut av skoleporten sammen med en fremmed gutt som sto og ventet. Var det ikke det jeg sa? utbrøt Hanne Hedvig triumferende. Hun elsket å spå om folk, særlig elsket hun spådommer som omgående gikk i oppfyllelse. Den høsten, samme høst som Elsi traff Snorre Simonsen 7


på skolesoareen, hadde Elsi og Hanne Hedvig vært hos spåkone. Tante Agnes hadde gitt dem adressen, den gamle damen var av og til innom i tobakksbutikken på Majorstua og kjøpte kamferdrops og ukeblader. Hun bodde i Jacob Aalls gate, men egentlig kom hun fra Polen. Hun subbet rundt i en dyster stue, sank sammen i sofaen der hun nesten forsvant i puter og pledd, leste i hånden på dem og fant frem kortstokken. Det luktet medisiner, både av henne, av alle putene og kortstokken. Mange menn … mange barn … mange penger, mumlet hun gebrokkent da hun spådde Elsi. Et søvnløst blikk fra det gulnede ansiktet streifet pikene, det matte blikket minnet om støvete glass. Mange barn? undret Elsi. Konen fra Polen la opp flere kort. Fire, opplyste hun. Fire barn. Ser De … ser De noe annet? En mørk gutt kanskje? Konen rynket pannen. Han reise bort, han gjøre lang reise. Jeg ser lys mann, høy, lys. Meget lys mann. Og så? Er det noe mer? Den gamle virret med hodet. Hanne Hedvig ventet nervøst på at det skulle bli hennes tur, hun tente en mentolsigarett. Interessant liv, sa konen. Langt, interessant liv. Mange penger. Så var det Hanne Hedvigs tur. Konen la opp nye kort, studerte dem lenge i taushet, gryntet misfornøyd. Hva er det? spurte Hanne Hedvig med lys stemme. Jeg ikke forstå, mumlet den gamle. Kaos, uro. Bare kaos. Kanskje … kanskje er det dans du ser? Ballett? Kunst? Hanne Hedvig snakket i fistel nå. Konen ristet på hodet, lenge. Kunst? Ingen kunst, nei nei. En eller annen slags form for kunst, ser du ikke det? Hanne Hedvig var rød i ansiktet av iver. 8


Konen myste skeptisk i kortene, det var tydelig at hun ikke likte det hun så. Problemer, sa hun. Problemer. Men kan du ikke se en gutt? Hanne Hedvig ga seg ikke. – En lys gutt med et langt skjerf? Den gamle virret med hodet igjen, og brukte hånden som om hun ville vifte dem begge ut av rommet. Så feide hun kortene sammen, samlet kortstokken samtidig som hun kastet et misbilligende blikk på pikene. Dere kan gå. Hun nikket mot døren. Men … Ut. Hun tok imot seddelen fra Elsi, men viftet vekk Hanne Hedvigs, hun ville ikke ha den. Ut! gjentok hun bryskt. Elsi og Hanne Hedvig tuslet bortover Jacob Aalls gate. Hanne Hedvig pleide å gå med tåspissene ut, dansende, nå gikk hun som en gretten gås. Hun ville simpelthen ikke se etter Tore, sa hun. For en ekkel gammel heks! Hva var det i grunnen hun mente? Jeg skjønte ingenting. Du fikk det i hvert fall gratis, sa Elsi. Egentlig hadde de oppsøkt spåkonen for å få vite noe om henholdsvis Tore Lystad og Cato Clausen, begge følte seg snytt. Den høsten hadde Hanne Hedvig «gitt seg hen» som hun kalte det til Tore Lystad etter et tilfeldig møte på en kafé. Nå gikk han på skole i Göteborg, hun ventet forgjeves på brev. Mens Elsi ennå gikk rundt med suget etter Cato, smerten i mellomgulvet hver gang hun tenkte på ham, sinnet og skuffelsen etter sommerens ufullendte møter. «Han reise bort, han gjøre lang reise.» Det var selvfølgelig turen med Stavangerfjord, Cato som skulle skrelle seg over til New York for å høre jazz. Var det sant det den gamle gule konen med det støvete blikket hadde sagt? Mange menn, mange barn, mange 9


penger –. Det var slett ikke det Elsi var kommet for å høre. Og denne høye, lyse mannen, hvem var det? Og hvorfor ble hun så ergerlig, nesten sint, da hun skulle spå Hanne Hedvig? Æsj, det er bare tull alt sammen, sa Elsi. Jeg tror ikke på det. Men det gjør jeg, sa Hanne Hedvig. Bare jeg skjønte hva hun egentlig mente. For øvrig hadde konen fra Polen fått for seg at det var noe galt med de to pikene som hadde besøkt henne, det luktet så besynderlig i stuen etterpå. Hun oppsøkte tante Agnes i butikken for å meddele at de unge pikene røykte opium. Tanten hadde vanskelig for å ta det alvorlig, mens Elsi og Hanne Hedvig fikk et hysterisk latteranfall da de hørte det. Det måtte ha vært Hanne Hedvigs mentolsigarett som satte den polske fantasien i sving i Jacob Aalls gate. Noen uker senere traff Elsi Snorre på soareen, hun tenkte ikke på spådommen da. Først da de hadde vært sammen en stund og hun som vanlig sto og ventet på hjørnet av Hegdehaugsveien og Parkveien og så den høye, slanke skikkelsen komme til syne på fortauet langs Slottsparken, da slo det henne plutselig; en høy, lys mann, meget lys. Der kommer han jo –. «Mange menn, mange barn.» Spådommen fylte henne med uro. Hun så for seg en rekke store, ukjente menn som veltet seg over henne, som trengte inn i henne og befruktet henne ustanselig. Det var en meget ubehagelig forestilling. Sent samme høst skjer det noe med Iren Larsen. Det lamslår hele klassen. Det er dette de har vært livredde for alle sammen, i alle år. Det er noe av det verste som kan skje, og nå skjer det med Iren, Iren med elfenbensansiktet. Hun blir lagt inn på Ullevål sykehus, de får ikke lov til å besøke henne. Alle er redde for å være smittet, 10


de tør nesten ikke kjenne etter smerter, stivhet i nakken. Iren Larsen har fått poliomyelitt. Snorre hadde en skare av tanter og onkler spredt rundt på østkanten. Og han likte å ta Elsi med i alle slags familiesammenkomster. De satt tett sammen i små stuer rundt broderte duker, en mengde tanter og onkler som smilte og blunket til Snorre, samt fettere og kusiner i alle aldersgrupper. De drakk kaffe og brus og spiste seg gjennom svære smørbrødfat og satte til livs utallige hjembakte kringler og formkaker og vannbakkels og berlinerboller nedsnødd av sukker og melis. Flere av familiemedlemmene bar tydelig preg av disse kakefestene, først og fremst tantene, men også bestemoren. Hun ruvet stor og fåmælt midt i flokken, hun var jo også den som hadde spist kaker lengst. Gjærbaksten lå liksom og hevet seg fortsatt under kjoler og golfjakker, i lubne armer og myke dobbelthaker. Et slapt, froskelignende ansiktsuttrykk gikk igjen hos flere i familien, litt utstående øyne og bedrøvede lepper. Den som lignet mest på en frosk var lille onkel Elling. Han hadde nesten ikke hals, han virket alltid litt beruset og omtalte seg selv som Den grimme elling. Denne Elling var imidlertid bestemorens yndling. Men det merkverdigste med denne froskeonkelen var at han hadde en høy, vakker kone. Sylvia var mørkhåret med sandete stemme og flørtet hemningsløst med faren til Snorre. Alle i familien beundret Snorre. Snorre Simonsen var familiens lyse hode, pen, kvikk og høflig. Alle ventet seg noe stort av ham. I mellomtiden gikk han på Handelsgymnaset, lo den lyse seierssikre latteren og kysset Elsi mens alle så det. Og tantene og onklene nikket megetsigende, blunket og smilte, av og til ble blikkene sløret. Bare nærværet av Elsi og Snorre virket oppløftende på dem, de satt så å si på første benk og betraktet ung forelskelse, en snarlig tilstun11


dende forlovelse, eller aller helst, et bryllup. At Elsi bare var atten så ikke ut til å bekymre dem det ringeste. Elsi følte seg inneklemt og beglodd mellom alle Snorres slektninger i de trange overopphetede stuene. Samtidig var det noe i samværet som pirret henne, onklenes og fetternes klossete komplimenter og tantenes høylytte beundring. Beundringen var nærmest grenseløs, enten det gjaldt hårfasongen, en bluse eller et belte. Eller simpelthen hvor slank hun var, et tema som aldri opphørte å interessere dem. Hvordan i all verden klarte hun det, spiste hun slett ingen ting, levde hun bare av luft og kjærlighet? Det beste ved å tilbringe en kveld på denne måten var at de var sammen med noen. Eller rettere, at de ikke var alene. Hun skjulte motviljen hun følte for disse kakeorgiene og all overstrømmende velvillighet og nysgjerrighet, og regnet ut at om et par dager ville hun få menstruasjon. Så kunne hun holde ham unna enda noen dager, og så hadde hun klart det, denne måneden også. Når de av og til var alene, hjemme hos Elsi eller hjemme hos Snorre, krøp angsten i nakken på henne, angsten for at det kunne komme noen, og angsten for at hun skulle bli gravid. Hun var like redd for begge deler. Det verste hun kunne forestille seg var at moren og faren skulle komme hjem, mens hun og Snorre lå nakne bak huntonittveggen i det som forestilte Elsis rom, egentlig bare et avlukke, uten dør og langt mindre en lås. På en måte var det ikke fullt så farlig å tenke seg at foreldrene hans overrasket dem, på Snorres divan i spisestuen. Pinlig naturligvis, men ikke så katastrofalt. Molla og Sigurd, moren og faren til Snorre, ga tydelig uttrykk for at de likte Elsi, at de inderlig håpet det skulle bli et par av dem, jo før jo bedre. Elsis foreldre mislikte slett ikke Snorre, men de så på dette plutselige og intense forholdet med blandede følelser. De likte å vite hvem hun var sammen med, de oppfattet 12


Snorre Simonsen som en skikkelig gutt. Men de betraktet på ingen måte Elsi som voksen. Elsi og Snorre var sammen nesten hver dag. Ofte kranglet de om hva de skulle gjøre, hvem de skulle være sammen med, hvilke filmer de skulle se. Snorre foretrakk westernfilmer og grøssere, Elsi likte svensk og italiensk realisme og det Snorre kalte amerikansk sirup. Elsi hadde mistet kontakten med de gamle gjengene på Adamstuen og Bislett. Bare venninnene var igjen, først og fremst i syklubben. At Elsi var sammen med en gutt som var tre år eldre imponerte venninnene. Hver kveld det var syklubb kom han ved ti-tiden for å følge henne hjem. Alle hørte Snorres plystresignal, enten fra gårdsplassen på Doblougløkka når møtene var hos Hanne Hedvig, fra bussholdeplassen utenfor stuevinduet hos Helene på Bislett eller fra lekeplassen nedenfor vinduene hos Mai i Herman Foss’ gate. Han tok til og med trikken helt til Grefsen, når de hadde klubb hos Eva Andersen som var gift og bodde i kjelleretasjen hos svigerforeldrene, utelukkende for å møte Elsi og følge henne hjem til Collettsgate. Venninnene kastet lange, vurderende blikk etter den høye, steile skikkelsen i støvfrakk eller blå figurfrakk. Snorre tindret når han så Elsi, han la den ene armen rundt henne, lente hodet mot hennes, presset henne mykt mot seg mens de gikk bortover fortauet, fullstendig i takt, slik de hadde gjort siden de gikk sammen for første gang, da han fulgte henne hjem fra soareen på Hegdehaugen. Han må jo være helt på bånn etter deg, sa Helene over strikketøyet. Helene hadde råd til å si det, hun var sammen med Halvor Engen, han var ikke mindre forelsket i henne. Strikketøyet hun satt med var en blå genser til Halvor. Elsi strikket ikke. Noen ganger sendte moren med henne noen strømper hun skulle stoppe, helst hadde hun med en bok og leste høyt for venninnene. 13


Av og til merket hun Helenes blikk på seg, rolig betraktende under lange sotgrå øyevipper. Eller Mais blikk, svakt skjelende, og Hanne Hedvigs mysing. Hun visste hva de så etter. Hun hadde ikke fortalt det til noen. Eva Andersen hadde gjort det først, hun var gift og hadde et barn alt. Hanne Hedvig hadde ligget med Tore Lystad i en kjellerbod, hun hadde fortalt det til alle venninnene. Elsi var sikker på at Mai ikke turde, hun var sammen med Finn Krag, men lå helt sikkert ikke med ham. Og Helene? Helene og Halvor hadde antagelig heller ikke gjort det. Elsi var blitt Snorres pike. Det skjedde en kveld på senvinteren. Det var nesten vår, det skjedde hjemme hos Snorre mens foreldrene sov eller lot som de sov bak den lukkede døren inn til spisestuen. Etterpå bare gråt hun. De måtte gå en lang tur på St. Hanshaugen før hun ble ferdig med å gråte. Siden føltes det mer som et vågestykke enn en innvielse. Det var som å ha hoppet over en farlig slukt, passert en grense, gått inn i ukjent terreng. Stolthet og glede blandet med angst. Hun levde i yr forvirring, befant seg plutselig i en fremmed gate, der vissheten om at Snorre var forelsket i henne var det eneste skiltet. En ny nærhet mellom dem, hemmeligheten de delte, kroppen hennes som med ett føltes mer verdifull og mer sårbar. Men angsten, angsten som bare sjelden lot seg fordrive av yrhet og glede, den satt som nattefrost i henne. Ofte uventet, midt i en fransktime, på trikken, hjemme ved middagsbordet, i en kinokø, isnet frosten gjennom henne: Kanskje er du gravid. Hva da? Måtte hun slutte på skolen? Antagelig ville ingen kunne se det før eksamen nærmet seg, hvis ikke hun ble kvalm og måtte ut og kaste opp i timene. Da ville alle forstå det. Elsi er gravid, Elsi Lund må gifte seg. Og så? Hvor skulle hun og Snorre gjøre av seg? Flytte hjem til svigerforeldrene slik Eva Andersen hadde gjort? 14


Kanskje lot de dem få bo i spisestuen til de fant noe annet, noe trekkfullt og billig på østkanten, det var forresten ikke så lett å finne det heller. Spare til leilighet i en av de nye blokkene utenfor byen? Snorre ville begynne å jobbe straks han var ferdig på Handelsgym. Men Elsi, hva ville hun? Sitte innestengt med et lite barn i spisestuen i Maridalsveien eller i en billig leilighet på Grünerløkka? Bare tanken fikk halsen til å snøre seg sammen. Men hva ville hun? Først og fremst ville hun gjerne flytte hjemmefra. Men ikke fordi hun måtte gifte seg, fordi hun skulle ha barn. Men Elsi hadde ikke penger til husleie, langt mindre til mat. Når pengene fra den siste sommerjobben var brukt opp, var det bare ukepengene igjen. Pluss de lykkelige kronene hun av og til kunne hente i Morgenposten eller i et av ukebladene, etter å ha fått noe på trykk. Åpenheten mellom venninnene var ikke som før. Noe var skjedd, uten at de kunne si nøyaktig hva det var. Før hadde de betrodd hverandre alt, hviskende, fnisende betroelser om kropper og kjærtegn, lyst og ulyst. De hadde snakket om alle guttene, hvem som luktet best, hadde den mykeste huden, de vakreste hendene, hvem som var best til å kysse. Nå lukker de seg om noe. Nesten alle er «sammen med» noen, ingen av dem har «fast følge». Det er et uttrykk andre bruker, piker fra landet som flyttet til byen fikk «fast følge», ikke byjentene. Mai Lindstad er sammen med Finn Krag, Helene Holte er sammen med Halvor Engen. Og Elsi er sammen med Snorre. Bare Hanne Hedvig er ikke sammen med noen. Cecilie Knudsen er sammen med noen forskjellige. Disse nye og ofte langvarige parforholdene lukker jentene inn i noe annet, en ny hemmelighetsfullhet, en ny lojalitet. Nå er den ikke først og fremst rettet mot venninnene, men mot gutten de er sammen med. Nå er det ingen som lenger spør, sånn uten videre, har du ligget med ham? Før spurte de, fordi de var nokså sikre 15


på svaret. Nå spør de ikke lenger. De bare leter, fort og hjemmekjent i hverandres ansikter, fanger et tonefall, en falsk overtone i en latter, en uventet bevegelse, en rødme. Og Elsi sitter med hemmeligheten sin, en verk, en varme. Et slags usynlig smykke, stort, litt tyngende. Hun har gitt noe fra seg, og hun har fått igjen mer enn hun var forberedt på, nærheten, tilknytningen, alvoret. Og kranglingen. Nå har de fått noe nytt å krangle om, i tillegg til det de hadde, filmene, hvem de skal være sammen med, Snorres venner eller Elsis, Snorres øldrikking, Elsis hjemmekvelder. Nå krangler de også om dette, hvor ofte de kan gjøre det, hvor de skal gjøre det, og alltid er Elsis angst der. Snorre blir såret og føler seg avvist, Elsi føler seg presset og engster seg ustanselig over at hun kanskje er gravid. Hun har gått fra ham i sinne, løpt alene hjemover fra en kafé eller en fest, har overhørt plystresignalet fra gården og ikke åpnet vinduet. Så står han utenfor skoleporten på Hegdehaugen når det ringer ut, eller hun går til telefonen, slår nummeret hans med dirrende fingre og ber om forlatelse. Før det ble alvor mellom dem hadde Elsi forestilt seg at når de gjorde det, da ville hun endelig bli en av De voksne pikene, sikker, fri, vitende. Isteden føler hun at hun bare blir mindre, mer avhengig, mer sårbar. Og på en underlig måte føler hun seg også mer ensom. Etter en av scenene, en de klarer å avvikle før hun løper gråtende fra ham, ser Snorre på henne, holder begge hendene i sine. Det skal bare være oss to, Elsi, sier Snorre. Det er stort og fint og alvorlig. Det skal bare være oss to, Elsi. Elsi går langsomt nedover Vallegaten. Gaten er full av minner. Biter av barndommen og de 16


første tenårene henger fast i trærne, i lukten av vårjord som har sluppet frosten, i de gamle villaene bak stakittene og i hundelorten på fortauet. Her lå gartneriet der hun kjøpte erteblomster når moren hadde fødselsdag i juni, låven der de lekte mørkegjemsel og guttene løftet dem ned fra bjelkene. Her gikk Elsi og Mai for å besøke Cecilie Knudsen i Ullevålsveien, Cecilie som bodde i villa og var datter av to lys levende skuespillere, Cecilie med krøllene og den ville, såre latteren. Nå har Cecilie Knudsen vært ute i verden, hun har vært salongpike i handelsflåten. Elsi har blokk og kulepenn og skal lage et intervju, kanskje kommer det på trykk i et av ukebladene. Cecilie bor hjemme hos faren i villaen. Moren har giftet seg med en gammel professor og bor et annet sted. Det mest eventyrlige i villaen i Ullevålsveien akkurat nå er fenomenet Rita Lyng, den unge skuespillerinnen som har flyttet inn hos Valdemar Knudsen uten at de hverken er gift eller forlovet. Derimot har hun med seg det Cecilie kaller kjærlighetsbarnet, en liten pike, et barn Rita Lyng har fått med en helt annen mann, ingen vet hvem. Alt dette uvanlige fyller Elsi og venninnene med forvirring og angstfylt beundring. Slikt var altså mulig? Man kunne sette seg imot alt alle andre mente var rett og riktig, skikkelig og anstendig, og gjøre akkurat som man selv ville og fortsatt gå med hevet hode nedover Ullevålsveien. Med stolt nakke og utslått hår under den sorte alpeluen skrider Rita Lyng på fortauet. Hun ser alltid ut som hun går i andre tanker, et drømmende, innovervendt smil ligger i det bleke ansiktet og hele tiden strømmer et hemmelig lys fra henne. Rita Lyng er et slikt menneske man stirrer på på trikken eller snur seg etter på gaten. Selvfølgelig sladres det om paret i villaen i Ullevålsveien, den aldrende skuespilleren Valdemar Knudsen og den unge rødhårete Rita Lyng med barnet, det uekte barnet, hvisker de. Skammelig, mumler husmødrene til hverandre, de kåpekledde husmødrene med tekkelige hatter 17


og bærenett. Skammelig, sier de, der de møtes på apotekhjørnet, hos kjøpmannen i Ullevålsveien eller i fisk- og viltbutikken på Adamstuen. De klirrer hardt med melkeflaskene i bærenettet og kaster forargede blikk etter Rita Lyngs dramatiske kappe og flagrende hår som kanskje er rødt eller brunt eller blondt. På en måte er hun ikke helt virkelig der hun går. Hun hyller seg inn i noe, en usynlig kappe utenpå den virkelige, en kappe vevet av noe drømmende og av lyset, det sterke lyset som strømmer fra henne, fra den hvite huden og øynene. Det er sjelen, pleide Hanne Hedvig å si. Det er sjelens lys som strømmer fra Rita Lyng. Det er det som menes med at skjønnheten kommer innenfra. Det siste la Hanne Hedvig til med innbitt fortrøstning, en dag vil også hennes sjel flomme gjennom den tørre huden og de runde dunete kinnene og forvandle alt til ren skjønnhet. Hvorfor har Cecilie Knudsen valgt Elsi til en av sine venninner? Cecilie som bare kan gjøre et kast med krøllene, sette det glitrende blikket i hvem som helst og plukke beundrere som andre plukker kastanjer på fortauet. Å bli bedt i Cecilie Knudsens fødselsdagsselskaper var som å slippe inn i paradis, ikke fordi selskapet var så mye annerledes enn andre selskaper, men fordi det var henne, fordi det foregikk i den store villaen, fordi moren og faren kanskje viste seg, fordi det lå noe eventyrlig rundt Cecilie, noe som fortryllet dem. Og Elsi har gått med svette håndflater og altfor dyr presang til Cecilies fødselsdager helt siden folkeskolen og aldri forstått hvorfor Cecilie ville være venninne med henne. Noe av den gamle uroen sitter igjen. Ser hun ålreit ut? Har hun noe å snakke om, noe morsomt å fortelle? Er Cecilie glad og lattermild eller får hun det fraværende uttrykket og hører ikke etter? Så lekker du er, utbryter Cecilie. Hun napper i den vendbare kappen, den som er flaskegrønn på den ene siden og lysegrå på den andre. 18


Elsi snuser inn lukten av villa, villa lukter annerledes enn leiligheter. Duftene svever fra flere rom, fra flere etasjer. I hallen lukter det sigar og parfyme og våte paraplyer og fuktig pels, en duft av epler stiger gavmildt opp fra kjelleren. Og så lukter det blomster. Det er alltid friske blomster, enten i hallen eller i stuene, blomster i høye porselensvaser. Det er ikke så ofte Cecilie ber noen hjem lenger. Når Elsi kommer vet hun aldri hvem som er hjemme, og hun får følelsen av at hun ikke skal spørre om det. Stemningen i huset er annerledes etter at moren flyttet. Elsi oppfatter skilsmissen som en ulykke som har rammet Cecilie, noe uhyggelig som har slått ned i det vakre hjemmet, et bombenedslag som har forårsaket helt andre ødeleggelser enn bombene på Filipstad. Og det er best ikke å snakke om det. Cecilie tripper opp trappen, den brede malte trappen med glatt gelender, og tar Elsi med inn på rommet sitt. Cecilie var en av de få blant venninnene som hadde eget rom. Mens de andre hadde en divan eller en feltseng til å slå opp i en stuekrok, hadde Cecilie et pikeværelse med skråtak og blomstrete tapet. Veggene var fulle av filmstjerner og skuespillere i glass og ramme. Nå er bildene borte, Cecilie har malt over tapeten med grå maling og hengt opp ett eneste bilde, det forestiller en stol, en ganske fattigslig stol. Men det er noe med fargene, med gulfargen, Elsis øyne blir hengende i den intense gulfargen. Van Gogh, sier Cecilie. Det er bare en reproduksjon. Det er noe nonneaktig over rommet, dette rommet der drømmene hang tett i tett på veggen og glitret mot dem med slørete filmsmil og kritthvit madonnahud, og glade familiebilder fra Sørlandet var stiftet skjødesløst opp sammen med bursdagskort og passbilder av venner og venninner, nå er det tomt og nakent. Bare bildet av den gule stolen på veggen. Og Cecilie er alvorligere, den såre litt ville latteren er ikke der. Elsi sitter og venter på livlige beskrivelser fra den 19


lange sjøreisen, men Cecilie sitter tankefull og rister sakte på hodet. Ingen, sier hun. Ingen burde få lov til å reise ut på den måten. Ingen som er så ung som jeg er. Var det ikke moro da? spør Elsi usikkert. Forferdelig, sier Cecilie med ettertrykk. Simpelthen helt grusomt. Elsi forsøker å få Cecilie til å fortelle såpass at det kan bli et slags intervju, hun kan ikke bare skrive at alt var grusomt, at ingen unge jenter burde dra til sjøs. Og litt etter litt virker det som om Cecilie glemmer rollen som lidende, ung pike, eller hun blir lei av den, hun forteller om vaktene ombord, uvær, sjøsyke, fine innseilinger, måneskinn over Afrika. Eksotiske navn drysses ut, navn Elsi bare har hørt i geografitimene og sett i avisene, Rotterdam, Le Havre, Bilbao, Gibraltar, Marseille. Noen har tatt et bilde av Cecilie, Cecilie på skipsdekket med flagrende hår og et havneparti i bakgrunnen. Kan jeg få låne det? spør Elsi. Cecilie nikker. Elsi noterer på blokken, samtidig lytter hun etter lyder fra andre i huset. Er det ingen som øver på en rolle, som synger eller leser dikt eller i det minste spiller piano? Ikke engang det lille barnet hører hun en lyd fra. Cecilie forteller at hun har søkt på forskjellige kontorjobber, at hun gleder seg til å tjene penger, at hun skulle ønske hun var gift og kunne bo et annet sted. Elsi tør ikke spørre om teatret, alle venninnene var sikre på at Cecilie ville bli skuespillerinne. Hun har søkt på Teaterskolen én gang, hun snakker ikke mer om det. Rita Lyng er et vidunderlig menneske, sier Cecilie plutselig og får slør i blikket, blanke slør av beundring. – Og så lever hun akkurat som hun selv vil. Det er fantastisk! Så er slørene trukket bort. Cecilie har satt seg i vinduskarmen, akkurat slik hun pleide å gjøre da de var barn, og hun ble fjern og forsvant liksom ut av rommet. 20


Jeg vil ikke leve sånn, sier hun. Jeg vil gifte meg og få mange barn og ha et pent og alminnelig hjem. Et helt alminnelig hjem. Er du sikker på det? undrer Elsi. Cecilie nikker standhaftig. Hun ser ut av vinduet, profilen er lukket, myk. – Og du da? Du og Snorre? Ja, sier Elsi. Hva med oss? Hun rydder i notatene, møter Cecilies blikk, ubevæpnet. Har du ligget med ham? spør Cecilie. Elsi snapper blikket til seg, gransker notatene omhyggelig, retter på noen ord, kjenner rødmen bre seg sakte over ansiktet og halsen. Cecilie skvetter ned fra vinduet, griper Elsi lett i armen. Gud, så dum jeg er. Unnskyld, Elsi. Det bare detter ut av meg, jeg er håpløs. Alt i orden, svarer Elsi mens hjertet hamrer i brystet. Skulle hun sagt nei? Skulle hun sagt ja? Hun svarte ikke, hun rødmet. Cecilie har fått vite det hun ville. Og du da? spør Elsi. Er du sammen med noen? Cecilie roter i klesskapet, leter etter noe. Jada. Flere forskjellige. Kleshengerne klirrer i skapet. Men de er liksom så barnslige, legger hun til. Jeg vil gjerne finne en ordentlig voksen mann. Hun rekker Elsi en jumper. Vil du ha den? Det er en myk hvit angorajumper, den ser nesten ny ut. Er du gærn, jeg kan ikke ta imot den. Ta den, sier Cecilie bestemt, nesten sint. Ja men … hvorfor det? Fordi jeg sier det. Elsi kjenner på den fine myke angoraullen, de små maskene. Genseren er nesten like fin som den gule hun har gått og sett på i vinduet hos Sørbye i Stortingsgaten, 21


en sitrongul genser med dyp v-hals. For første gang på mange år har Elsi lyst på en gul genser. Fargen er ikke skittengul sånn som noteheftene i det trette lyset fra pianolampen som minner henne om alle nederlagene ved pianoet, den er frisk og påskekyllingaktig, men hun har ikke penger til den, ikke ennå. Men brystene er i hvert fall blitt såpass store at de synes såvidt under en trang jumper. Så snill du er, Cecilie. Snill? Neida, jeg er bare dum. Og så litt gal. Ikke så mye, bare litt. Og endelig ler hun. Cecilie ler den gamle kneggende latteren, den med litt villskap i bunnen. Cecilie følger henne ned trappen. De blir stående ved porten og prate. Hadde det vært sommer ville Cecilie ha gått bort til epletreet, strukket den lille kroppen mot en av grenene og plukket paradisepler og puttet dem i lommene på Elsi. Og Elsi ville ha knasket på de sure små paradiseplene oppover Vallegaten, ikke fordi de var særlig gode, men fordi de kom fra Cecilie Knudsens hage. Hanne Hedvig og Elsi trasker på gruslagte veier mellom gamle, gule sykehusbygninger på Ullevål. En vakt i porten har forklart dem hvor de skal gå. Her har Elsi gått mange ganger. Hun har gått her for å besøke faren hver gang det var noe galt med benet hans, benet med den istykkerskutte kneskålen etter jaktulykken for mange år siden. Nå er det heldigvis en stund siden faren har vært på sykehus. De finner den gamle bygningen, et lavt, gråmalt hus. Det er noe uhyggelig ved bygningen, den har vært et slags lasarett, et sted for farlige, smittsomme sykdommer. Og de får ikke lov å gå inn. Iren Larsen ligger alene i en sykehusseng i et ødslig rom, det er bare den ene sengen der. De banker på ruten, hun setter seg opp i sengen, de forsøker å snakke med henne gjennom det lukkede vinduet. 22


Fint, smiler Iren matt, det går fint. Det er bare det ene beinet. Hun peker på venstre ben. Den fine glatte huden, Irens elfenbenshud er gråblek og øynene er mørkere, de skinnende blå øynene er nesten svarte, hun har brune skygger under dem. Elsi og Hanne Hedvig hilser fra klassekameratene, forteller at de har med et brev fra hele klassen. Og at lektor Ness vil komme på sykehuset og hjelpe Iren med engelsken, bare Iren blir litt bedre. Jeg er bedre, påstår Iren innbitt. Mye bedre! Og nå skal jeg trene hver dag. De nikker taust mot vindusglasset. Et hardt hvitt lys strømmer fra Irens ansikt. Kan … kan du gå? spør Hanne Hedvig forsiktig. Iren blir smal i øynene. Hun nikker. Med krykker, sier hun. Men de skal jeg bli kvitt. Bare vent! Etterpå leverer de posen med frukt og brevet til en sykesøster, vinker til Iren som står ved vinduet og støtter seg til karmen. Lyset som strømmer fra Irens ansikt er nesten skremmende. Det er lyset fra viljen hennes, noe trassig, ukuelig, kaldt. Redaktørens kontor er brunt og lunt med polert skrivebord og masse sigarettrøyk som driver under taket og svever mot gylne velurgardiner og bygaten utenfor. Vanligvis sitter det menn bak døren med det høytidelige redaktørskiltet, men dette er et dameblad. Redaktøren er vennlig og pent sminket, hun blar raskt gjennom Elsis maskinskrevne intervju med lange ringbesatte fingre. Hun tar brillene av, de blir hengende og dingle rundt halsen i en gjennomsiktig plasticsnor, det ser flott ut. Hun tenner en Long Fellow og nikker et par ganger. Dette ser bra ut, sier hun. Dette kan vi sikkert bruke. 23


Gleden skyller gjennom Elsi. Intervjuet med Cecilie Knudsen vil komme på trykk i bladet, førstereisjenta fra Ullevålsveien. Med bildet av Cecilie med flagrende hår på skipsdekket. Og aller nederst, med skrift i kursiv, kommer det til å stå: Sisi. Det betyr at det er hun, Elsi Lund, som har skrevet det. Kanskje vil De like gjerne ha honoraret med det samme? spør damen inne i skyen av sigarettrøyk. Lyset fra vinduet faller brått over henne, Elsi kan se at hun farger håret, mahognibrunt. Ja, tusen takk. Damen leter litt i skuffen, finner anvisningsblokken, setter brillene på og skriver stort og tydelig med kulepenn, til Elsi Lund, honorar for intervju, kroner førti. Håper De er fornøyd? smiler hun. Å ja. Tusen takk! Pengene kan hentes i kassen. De har jo vært her før? Elsi nikker ivrig. Og har De mer stoff som passer for oss, så er De velkommen tilbake, sier redaktøren. Elsi neier. Hun er så glad at hun nesten river ned paraplystativet ved døren. Noen uker senere åpner lektor Ness engelsktimen med sitt vanlige: Good morning, everybody. Please, sit down. Straks skrapingen av stolben stilner ser hun utover klassen på den mysende måten hun pleier, men det er noe nytt ved munnen, noe nesten gråteferdig. Jeg har en hilsen til dere alle, sier hun alvorlig. Fra Iren Larsen. Hun arbeider meget energisk med skolearbeidet på sykehuset og gjør store fremskritt. Hennes far er der daglig og hjelper henne. Men … Lektor Ness tar en pause, strammer seg opp så brystene strutter under den vaniljefargede, tettknappede silkeblusen. – Men de største fremskrittene gjør hun i sin kamp mot sykdommen. Legene 24


kaller det et mirakel, de har aldri sett maken til innsats og viljestyrke. Hun napper et lommetørkle opp av lommen på cardiganjakken, stryker det fort og sint under nesen og kremter irritert. Sist jeg var hos henne, fortsetter lektoren, så ba hun meg hilse til hele klassen og si at hun har bestemt seg for å … for å gå i russetoget sammen med dere. Uten krykker –. Lektor Ness pusser nesen, myndig og bestemt, slik hun gjør de fleste ting. Iren er en ekstraordinær pike, får hun såvidt presset frem før hun snur ryggen til dem, en rygg som skaker. Det er første gang de har sett lektor Ness gråte. Elsi og Hanne Hedvig har følge hjemover. De går bortover Sporveisgaten, forbi kokslageret og Fagerborg kirke og opp Louises gate, den samme veien de har gått i snart fem år. Om noen måneder er de ferdig med skolen. Ennå går de med støvletter. Hanne Hedvig i samestøvler med snabelsnuter og dinglende lærlisser, de samme støvlene hun har gått med vinter etter vinter. Akkurat som Elsi har de samme brune støvlettene med tykk gul gummisåle og morkent lær som trekker vann. Hjemme stapper hun støvlene fulle med avispapir for å tørke dem. De pleier å stanse ved trappen opp til Doblougløkka. Før hadde de ofte følge med Cato Clausen, men Cato har sluttet på Hegdehaugen og går på Handelsgym. Cato som dukket opp på St. Hanshaugen når Elsi solte seg eller leste engelsk, Cato som dukket opp på Larkollen ifjor sommer og krabbet gjennom vinduet til pensjonatrommet. Det går hete gys gjennom henne når hun husker dansen, On a slowboat to China, det var på skolesoareen, og Star Dust i jazzklubben, og på Larkollen, I want some red roses for a blue lady … Etter den natten på pensjonatet ble det slutt. Cato syn25


tes hun var dum. Kald og dum og avvisende. Men Elsi var redd. Redd for den store varme kroppen hans, redd for alle følelsene han vekket i henne, redd for alt hun ikke visste om ham. Jernjomfru, kalte han henne. Av og til sendte Cato Clausen underlige hilsener gjennom Hanne Hedvig. Hils til frøken Spjåk da, fra megler Smekk. Eller hils til prinsessen på Glassberget. Fra frosken. Ethvert tegn fra Cato gikk som små støt gjennom henne, mens hun anstrengte seg for å se uanfektet ut. Jøss, du rødmer jo, kunne Hanne Hedvig si. Tull, svarte Elsi sint. Jeg rødmer aldeles ikke. Hvorfor bryr du deg forresten med det? Jeg er Snorres pike, tenkte hun. Jeg er sammen med Snorre. Vi er kjempeforelsket. Hanne Hedvig skakker på hodet, vårlyset former de runde dunete kinnene. Hun går stadig med sort alpelue. Gud, jeg tenker på stakkars Iren, sier hun. Kanskje må hun gå med krykker resten av livet? Og så sitter hun der på sykehuset og nipugger engelsk. Vi må lese, Elsi! Elsi nikker. Og husker det sterke lyset som strømmet fra Iren i sykesengen. Akkurat nå er det som noe av lysstyrken fra Iren Larsen omslutter både henne og Hanne Hedvig og gir dem ny kraft. Elsi går hjemover. På trikkeholdeplassen på hjørnet av Ullevålsveien står en rank skikkelse. Det står flere der, men det er bare hun som er tydelig. Rita Lyng. Hun har vid grønn swagger, står barhodet med noen bøker under armen, det lange håret er gnistrende rødt. Hun går noen skritt, tankefull og med løftet hake, blikket er vendt mot noe bare hun kan se. Hun ser slett ikke etter trikken, om den er i ferd med å komme skramlende nedover Collettsgate, hun leter etter noe inne i seg. 26


Elsi går videre, retter ryggen, løfter haken og forsøker å gå som Rita Lyng, lett, vektløst og med en hemmelig danserytme skjult i kroppen.