Issuu

Camilla Groth

Eira Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62147-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Des

Jeg går fra jobben om morgenen og snur meg etter den gule døren. Den er blitt enda gulere. Lysende. Jeg griper etter korset nede i vesken. Tar det opp og kikker på det. Legger det ned igjen. Tar det opp. Legger det ned. Jeg hører noe nytt i skrittene mine, et knast som ikke har vært der før. Lyder kan også skinne. Bilen står der den sto. Jeg setter meg inn, tenker på de to siste bursdagene etter at jeg traff ham, lysene jeg blåste ut før jeg lukket øynene. Lukke øynene rundt et ønske. Ønske noe med hele kroppen. Ønske så det ikke er plass til noe mer. Jeg vrir om nøkkelen, og på vei hjem ligger vesken i setet som et levende vesen, den gløder som i en gammel tegnefilm.

30. september 2016 Alt ser annerledes ut. Det er mer blad i bladene, mer furu i furua. Lydene er tydelige, som brennende varm kaffe mot tungen. Noen går på gaten i sakte film. Jeg ser dem, men kan ikke vite helt sikkert at de er der. Klokken var fire i morges, ennå mørkt ute, høstkald luft inn fra vindusgløttet. Jeg lå og kikket på tisse-testen på nattevaktsrommet. Et blekt blått kors. Bare et blekt blått kors. Og likevel ikke. Jeg er 42 år. Kanskje noen skal kalle meg mamma i dette livet likevel.

Dampen fra den varme kaffen svinger seg i luften over koppene. Den ligner musikk, synliggjort. Vi sitter i den lysebrune sofaen, jeg ser på posene under øynene hans. Når han myser, forsvinner de. Han myser ikke. Han har clearbluetesten i den store hånden. Ser på meg. Ser ned. Smiler. – Jeg vet ikke hva jeg skal si, sier han. – Ikke jeg heller, sier jeg. – Det er altfor stort. – Ja. – Jeg vet ikke hva det betyr. – Gravid, betyr det, sier jeg og dulter ham i armen. – Men hva betyr det egentlig? – Du er blitt så flink til å snakke norsk, sier jeg og tar testen fra ham, kikker på korset. Lyseblått. Håpet er lyseblått. – Emily Dickinson har skrevet at hope is the thing with feathers, sier jeg. – Det var fint. – Ja, men dette er tyngre. Og lett på samme tid. Nesten ingenting, og allikevel så stort. Et tonn fjær. Et befruktet egg er på størrelse med et punktum. 9

Jeg går og tar ut en bok fra bokhyllen, slår opp på en tilfeldig side. – Så stort er det, sier jeg og peker. – Så lite, mener du. – Ja, så lite. Nesten ingenting.

1. oktober Hvordan bærer man et levende punktum? Jeg bærer det i smilet mitt, smiler for meg selv, som om jeg er forelsket. Smiler når jeg går fra rom til rom, glemmer hva jeg skal i rommene. Det er for mye luft å puste inn. Jeg har funnet ut at jeg må oversette fire sider av Hemmelighetstilstanden daglig for å rekke fristen. Kan jeg klare det? Det er vanskeligere enn jeg trodde. Føler meg i en hemmelighetstilstand selv nå. Kanskje det hjelper. Eller kanskje jeg ikke kan konsentrere meg lenger, når dette har skjedd. Det er en så vakker bok. Jeg vil ikke skuffe henne, selv om hun er død. Inger Christensen. Jeg må ikke tenke på hvor stor hun er. Var. Er. Jeg ser på youtube-klippet igjen, det er sommer i Ny Hellesund, året før hun døde. Hun skal lese på Lyrisk søndag. Hun snakker med Paal-Helge Haugen, er liten, svartkledd og blek. Sier hun alltid har hatt vannskrekk. Vinden roter til det engleaktige lysegrå håret hennes, og det ser ut som hun ikke passer i natur. I alt det grønne og blomstene. 11

Og så er det nettopp natur og naturkreftene hun er så opptatt av, at skriften skal vokse fram slik et blad slår ut fra en knopp på en grein, at diktet skal være et naturfenomen, slik solsikkens brune hodefrø vokser, slik et foster vokser i en mage, og hun spør i boken: «Opstår kunsten med samme nødvendighed som den der får bikuber, lærkesang og tranedans til at opstå?» Hendene hennes beveger seg når hun prater. Som blader i vinden.

Pappa tar telefonen etter ett ring. – Hei, pappa. – Hei. Du høres glad ut. – Ja. Han blir stille. Jeg kan høre det på pusten hans, at han smiler. – Jenta mi. Så glad jeg ble nå. Han har aldri sagt jenta mi før. Jeg begynner å gråte. – Gråter du? – Nei. Visste du hva jeg skulle si? – Ja. Og nå skal du bare ta det helt med ro framover, ikke stresse, ikke bære tunge ting. Spise godt. Er du kvalm? – Nei. Han blir stille en liten stund. – Tenk det, sier han. – Ja. Tenk det.

2. oktober Tenk at pulsen kommer før selve hjertet. Det er en så fin tanke. At slagene skaper hjertet, ikke omvendt. En takt som setter livet i gang. Slår seg ut i et organ. Når jeg tenker på dette, vokser noe i mitt eget hjerte. Slag for slag vokser kjærligheten. Inger skriver om det hvite arket, at det er som det store ingenting alt skapes ut fra, verden som skaper seg selv i språket, og sånn tenker jeg at slagene skaper hjertet i det som en gang skal bli din verden. I din kropp.

Det grønne kom mot oss fra alle kanter. Bladformer, gule løvetenner, syriner fylte luften med duft og fargeklaser. Gress. Klar og ren fuglesang. Vi satt tett på en benk i Stensparken med hvert vårt pappkrus. Det var i slutten av mai, vi hadde vært sammen i to måneder. – Hvorfor fikk dere ikke barn, dere var jo sammen i tretten år, sa jeg. – Hun var alkoholiker og spiste piller. Men én gang spontanaborterte hun, og da hun ble gravid andre gang valgte hun alkoholen og tok abort selv. Jeg kunne hatt to barn nå. I hvert fall ett. Han myste mot solen, posene forsvant og han snudde seg mot meg. – Hva heter worship på norsk? – Forgude. – Jeg forgude solen, honey. Han reiste seg og strakk ut hånden. Jeg tok den og han førte meg bort til stedet vi pleide å ligge, i skråningen bak toppen av parken. En samling småfluer føk opp og ned på samme sted i luften foran oss. De så hvite ut i motlys. – Kanskje de danser for oss, sa jeg. 15

– Selvsagt gjør de det, sa han. – De ser ut som snøfnugg, ser du det? – Nei. – Du er ikke så vant med snø som meg, kanskje det er derfor. – Men jeg er vant til regn. I Liverpool regner det hele året. Han snudde seg mot meg. – Hvorfor er ikke du gift og har mange barn. – Ja, si det. – Si det. – Det bare ble sånn. Omstendigheter. Feil kjærester. Singel i mange år. Da jeg var 38, ble jeg desperat og dro til Storkklinikken i Danmark. – Stork hva? – Storkklinikken. Sæd-donasjon. Var der to ganger. Etter det ga jeg opp. – Mm. Jeg myste mot småfluene igjen. De lyste. – Englefluer, sa jeg. – Hva sa du? – Angel flies. – Din raring, sa han og la seg oppå meg. Ga meg et langt kyss. Jeg kjente mer bart og skjegg enn lepper. Det stakk, på en god måte. Han la seg ned igjen. – Vil du ha barn, sa jeg. – Selvfølgelig. Vi kommer til å få mange av dem. I hvert fall to. Og en hund. Det var som om øynene hans lekte med noe når han smilte på den måten. – Har du glemt hvor gamle vi er? – Du har kroppen til en trettiåring. 16

– Nei, det har jeg ikke. – Jo, det har du. En hund kom løpende mot oss, svingte av og snudde, hoppet, føk mot eieren igjen med flagrende cocker spanielører. Det var sånn det var i øynene hans når han smilte. Vi bestemte oss for å flytte sammen etter tre måneder. Leide en leilighet i et hus i Drøbak. Ut av byen. Stor veranda og utsikt over fjorden. Åsene bak. Et eget rom til å jobbe.

3. oktober To uker på vei. Det er ca. 0,2 millimeter. Så lite at jeg ikke engang kan måle det mellom pekefinger og tommel. Et frø som ikke synes, men likevel. Så mye kraft livet har. Så mye kraft gleden har. Gleden i kroppen er større enn kroppen, større enn rommet og leiligheten. Større enn seg selv og på samme tid samlet der inne, i 0,2 millimeter. Men jeg må være stille, ikke rope ennå. Vær stille, glede. Mamma har vært på besøk, jeg laget vafler og hun var helt sikker på at det var posevafler. Hun lurte på om jeg ikke skulle kaste de visne tomatplantene på verandaen snart. Jeg fortalte ikke hva som har hendt. Han sier jeg lukter melk, som et spedbarn. Jeg våkner så tidlig på morgenene nå, fire–fem-tiden, får ikke sove igjen, det er noe som herjer rundt i kroppen, som om altfor mange tanker er stuet sammen i et for lite rom.

4. oktober Det er noen roser igjen på utsiden av vinduet. Mørkerosa. Enda det er oktober, ser de like friske ut som i juli. Så standhaftige de er. Jeg liker blomster mer enn andre, tror jeg. Mamma ble så lys i ansiktet da jeg var liten og plukket blomster til henne. Ikke trist og mørk som hun ofte var. Rødkløver, liljekonvall og blåklokker. Kornblomst. Prestekrage. Elsker, elsker ikke. Gul, gul bekkeblom. Vær så god, sa jeg. Å, tusen takk, skatten min, sa hun. Jeg plukket blomster til henne hele sommeren, det sto små vaser med markblomster til enhver tid overalt i leiligheten. Nå gikk det akkurat et rådyr forbi i hagen. Det stoppet opp ved treet utenfor, la hodet inntil stammen. Det så ut som det sto og lyttet til treet.

Av og til, for eksempel når han lager en kopp te, eller skreller et eple, får bevegelsene hans meg til å tenke på en fugleunge. Noe å beskytte. Noe å holde i hånden, stryke. En fugleunge med store arbeidsnever. Ru og myke på samme tid. Bevegelser med runde kanter. Ingen bråhet. Ro. Tynne bevegelser. I store hender. Vi sto i kø på Rema i går, han hadde melk, kefir og brokkoli i armene og jeg hadde Omo, bananer, kokosmelk og frossenpizza. Ansiktet hans fikk meg til å tenke på sjøen på hytta om sommeren, hvor stille den kan være om morgenen, at noe så stort kan være så stille, luften som ikke har våknet helt, fuglene. Men likevel så mye liv.