10 i form av CO2, pustes ut og inn av en uendelighet av spalteåpninger i løv og nåler før det transporteres til kloroplastene. Her foregår verdens viktigste kjemiske reaksjon hvor gassen nesten mirakuløst blir transformert til organisk karbon i form av karbohydrater som sukker, stivelse og cellulose. Og som en bonus, en formidabel bonus, gir samme reaksjon opphav til det oksygen som den andre halvdelen av livet er avhengig av. Og dette karbonet som plantene binder opp, det går sin gang i økosystemene, fra evighet til evighet. Karbonet er kjemiens potet, det inngår i nesten alle kroppens molekyler og bestanddeler, ja, når sant skal sies er C’en med i nesten alt – i de utroligste varianter. I all sin alminnelighet er det en uunnværlig C. Jeg gjør mine forsøk i store innhegninger av plast ute på sjøen, og alt jeg kan komme på av utstyr er karbonpolymerer: pipettene, beholderne, stativene de står i, duken over hodet, ja, selv klærne. Er det noe her som ikke er karbon? Og mitt eget C som jeg har til låns, noe er bare på snartur innom, noe skal følge meg hele livet, det har sirkulert i plantene, bakteriene, dyrene, mineralene i milliarder av år, og skal fortsette å gjøre det i nye milliarder år etter meg. Evig liv vil alltid være en utopi, men som deltaker i karbonkretsløpet har vi alle en aksje i evigheten. Tanken på karbonets kretsløp, og min egen, om enn ytterst kortvarige og beskjedne delaktighet i det, gir en følelse av tilhørighet under evighetens perspektiv der ved bredden. Carl von Linné mente at vi, altså mennesket, var plassert her på jorda som tolkere av et guddommelig skaperverk.1 Fremst i rekken av tolkere av den gudommelig designede natur så han ubeskjedent nok seg selv. Vi tre her ved en innsjø i skogen er i all beskjedenhet ute i et mindre ærend, men allikevel et ærend som i ettertid skulle vise seg mer betydningsfullt enn vi ante: Vi er her for å forstå mer av karbonets evige runddans. De seks kjempeposene i vannet er tilsatt ørsmå mengder av en spesiell
Karbon – en uautorisert biografi