Brev til en datter

BREV TIL EN DATTER Alt du bør vite fordi du er jente

Kristin M. Hauge

BREV TIL EN DATTER Alt du bør vite fordi du er jente

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55788-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Simen Grytøyr Omslagsfoto: Kristin M. Hauge Bilder: Se bildekreditering ved det enkelte bilde Forfatterportrett: Mona Nordøy Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2018, Latvia Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Diktet «Fly jente fly» er gjengitt med tillatelse fra Laila Stien Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Kjære jenta mi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 sidsel rasmussen – om å følge drømmen «Å la være å velge er også et valg» . . . . . . . . . . . . . . . 23 Kjære jenta mi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 elisabet helsing – om å bli tatt på alvor «Tro på deg selv. Det er egentlig det alt handler om.» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Kjære jenta mi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 frøydis guldahl – om å få like muligheter «Ikke sammenlign deg med alle andre.» . . . . . . . . . . 127 Kjære jenta mi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 sissel benneche osvold – om å si fra «Ingen må forveksle livet med å mestre alt.» . . . . . . . 175

Kjære jenta mi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 juliet okparaebo – om å prioritere «Du eier tiden. Den eier ikke deg.» . . . . . . . . . . . . . . 233 Kjære jenta mi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 30 råd fra mor til datter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 tidslinje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277 etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 284 kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 286 litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289

Poenget med å kjenne historien er ikke å mimre, men å vite hvor vi kommer fra. Så får vi et best mulig grunnlag for å bestemme hvor vi skal. knut nærum

FLY JENTE FLY Fly jente fly.

Du er en fugl og jeg har sett verden i dine trassige øyne.

Fly når de kommer i store klebrige flokker av gammel fornuft.

Du huser ferske tanker bak din steile panne.

Fly før vingene visner under glatte vaner, stivner under krav om smilende overgivelse, lammes av høflige håndtrykk.

Fly jente fly fra våre finmaskede nett.

Spre dine tanker som kvasse piler, gylne aks.

Beskytt din panne, din trass.

Fly. Laila Stien (fra diktsamlingen Fabler, frost, 1981, Tiden Norsk Forlag)

Forord

Kanskje var det først idet hun hoppet, idet hun bokstavelig talt rev seg løs fra både barndommen og meg, med en ung kvinnes kropp, trassige tanker og sprikende, livsbejaende tær og fingre, at jeg fullt ut forsto hva det betyr å være mamma. Det er nå, i svevet hennes, jeg begynner å tenke på om jeg har rukket å fortelle datteren min alt jeg burde. Har jeg vært en god nok mor? Har jeg vært nær nok og tilstedeværende nok? Har jeg gitt henne de riktige verdiene hun vil trenge i en verden som er så annerledes enn den jeg selv vokste opp i? Har hun fått nok ballast til å kunne ta kloke valg? Til å kunne si ja til det rette og nei til det gale?

Idéen til å skrive denne boka kom våren 2015, da jeg som tenåringsmor lette etter råd og retning, mens jeg forberedte min datters konfirmasjonstale og stadig tok meg i å tenke at vi snart måtte ta de viktige mor-datter-samtalene om små og store kvinnesaker og samfunnsspørsmål. Det var så mye jeg ville si om så mye stort. Men jeg hadde ikke kunnskap nok, jeg var usikker som både mamma, kvinne og journalist – og i samfunnet rundt meg følte jeg at det var så mange myter, så mange skrå9

sikre, kategoriske meninger om feminisme og hvordan gode, likestilte kvinneliv burde være. Jeg fant liksom ikke referansene som handlet om vår hverdag. Og Norge var ikke lenger det likestilte, rosemalte landet jeg opplevde som ungdom.

Mange år tidligere hadde jeg fått den danske antologien Brev til min datter fra min daværende sjefredaktør, Bente Engesland. Hun – og den danske boka – inspirerte meg til å skrive en fortelling som skulle handle om kvinnehistoriene og rådene jeg vil gi min datter fordi hun er jente. Jeg ville finne både de nære og de historiske perspektivene og sammenhengene jeg trengte som mor. Rådene skulle være basert på levd liv. Og historiene måtte komme fra 70-tallsfeminister, de som selv hadde døtre og ville kunne se sitt livsløp og norsk likestillingshistorie i et klokt og nyansert lys.

Mange ganger har jeg tenkt at ingen får sitt pass så brutalt og tett påskrevet som en mor. Litteraturen er full av bøker om mødre som feilet og ikke strakk til. Færre bøker forteller historien slik mor har opplevd den, om hva hun ønsket, hva hun egentlig tenkte, hva som stod på spill – og hva som var årsakene til at hun handlet og valgte som hun gjorde.

Håpet mitt er å starte nye samtaler mellom mor og datter gjennom et fortrolig brev med livshistorier som de kan relatere seg til og lære av. Jeg ønsker en nyansert verdidebatt mellom generasjonene om veien kvinner går. Hva tenkte de erfarne feministmødrene om drømmer, valg, kjærlighet, forholdet til menn, sex, abort, amming, barneoppdragelse, jobbstress, husarbeid, tidsklemme, kroppspress, utseendefokus og porno? Og hva tenker de nå?

Jeg tror på å snakke om feminisme og likeverd på den nære mamma-måten. Alt 70-tallsfeministene oppnådde i sin daglige kamp for likeverd, la grunnlaget for min og min datters hverdag – og endret nasjonens historie. Hvert av de fem brevene 10

som innleder hver enkelt kvinnehistorie i boka, er skrevet fra meg til min datter. Temaet i hvert brev handler om mine egne erfaringer, – og spørsmål om valgene hun kommer til å møte i livet, fra å følge drømmen til å tørre å si i fra om urett.

Nå har vi fått et nytt tidsskille, med #metoo. Det må vi snakke om. Som mor og datter.

Kristin M. Hauge Oslo, februar 2018

Kjære jenta mi, Da jeg var liten, var jeg redd for damer i lilla skjerf. Det var i 1970-årene, og damene i lilla skjerf virket så fryktelig sinte for alt. Jeg så dem på TV, jeg overhørte dem på butikken, blant lærerne på skolen og mens de antok at vi barna ikke hørte på. Det handlet mye om abort, og jeg trodde at damer som ville ha rett til abort, ikke likte barn. Når jeg så Dagsrevyenreportasjer fra aksjoner og kvinnetogene 8. mars, trodde jeg at de som demonstrerte, hatet menn. Jeg var redd for at sånne damer kunne komme til å ta meg hardt i armen og kreve at jeg skulle oppføre meg på en spesiell måte, en måte som ikke var så jentete.

Jeg likte gutter og jålesaker. Og jeg ville at barn skulle leve.

Mens feministene gikk i tog med kravene sine, drømte jeg om å bli Lucia og drillpike. Jeg ble det aldri. Det var bare de peneste blondinene som ble det. Vi andre – vi med tannregulering og ukoordinerte, lange lemmer – fikk spille althorn. Jeg fikk ikke Barbie-dukker heller. Mamma sa ikke hvorfor. I stedet fikk jeg en blid Tjorven-dukke som faktisk lignet på meg, med store fregner, lubben mage og tykt, flokete hår.

Jeg vokste opp på en gård, fikk gå i blondebluser og lærte å 13

kjøre traktor. Frem til 1974 fikk guttene odelen på gården uansett hvor mange jenter som var født foran dem i køen. Mamma og pappa fikk tre jenter på rad. Jeg var for liten til å stusse over at venninner som bodde på gård med brødre, ikke var selvsagte arvinger av gårdene som førstefødte, selv om loven tilsa det.

Feminisme var aldri noe tema i mitt nærmeste miljø. Det angikk oss ikke. Min generasjon hadde jo sløyd med guttene, egen lipgloss og egne fotballag. Guttene heklet grytekluter harde som steiner i håndarbeidstimen og svidde sausen på skolekjøkkenet – akkurat som meg. Den tøffeste jenta i klassen var med på elgjakta.

Det var ingenting å bråke for.

Vi kunne velge alt, det beste fra alle verdener. Da jeg ble russ, var Gro Harlem Brundtland statsminister og mammaen til hele landet. Pappaene våre heiet på oss. Vi jenter hadde livvakter og døråpnere overalt, trodde vi.

Likestilling, det at nabogutten og jeg skulle ha akkurat de samme mulighetene og lik verdi, var like selvfølgelig som lufta vi pustet i. Jeg kunne bli statsminister, hjernekirurg eller sjefen til faren min hvis jeg bare ønsket det sterkt nok.

Kanskje burde jeg oppfattet det som et slags forvarsel da jeg i min første jobb som journalist i lokalavisen skulle intervjue ordføreren. Etter å ha sett rart på meg spurte han den mannlige fotografen: – Hvor har du gjort av journalisten?

På en av mine første kveldsvakter i VG var vi bare kvinnelige journalister på vakt. Den mannlige nyhetslederen så på vaktlaget og utbrøt: – Fint å se dere, men hva gjør vi hvis det skjer noe?

Jeg følte meg slett ikke støtt av verken ordføreren eller nyhetslederen. Jeg trodde de fleipet. Aldri i mitt liv hadde 14

jeg opplevd at noen tvilte på eller stilte spørsmål ved mine evner og min gjennomføringskraft fordi jeg var jente. Hjemme hadde foreldrene mine oppdratt oss søstrene til å være selvstendige, jobbe hardt og tro på oss selv. Gutta hadde vært mine aller beste venner, mine fineste samarbeidspartnere og mest støttende supportergjeng.

Derfor har jeg helt opp i voksen alder himlet med øynene av damer som jeg syntes gnålte om urettferdighet og kjønnsbalanse. Jeg har raljert over det jeg trodde var sure kjerringer i demonstrasjonstog, og latterliggjort kvinner jeg trodde jobbet så hardt for å komme ut av mannens skygge at de alle endte opp med sinnarynker, asymmetrisk sveis og selvvevde ponchoer.

8. mars-tog ble for meg et eneste langt gjesp. Kronikker om kvinnekamp virket knusktørre av politikk og studiepoeng.

Det var ikke mitt kvinneliv de snakket om.

Med mine briller så jeg bare en hel generasjon omsorgsfulle, norske menn som gikk på pustekurs med samboeren før fødselen. Overalt så jeg tøffe karer og myke menn som gjorde husarbeid, som dyrket sine barn og som heiet på sine likeverdige koner. Jeg så mannlige sjefer og fotballtrenere som tok steget til siden og ga kvinner plassene både foran og ved siden av seg med en helt grunnleggende respekt. Jeg så fedre som tok familieforøkelser så på alvor at de gikk rett i egen ammetåke. Andre endret kurs i politikk og næringsliv med helt nye, mer nyanserte holdninger. Som fedre med pappaperm var også menn opptatt av lekeplasser og trygge skoleveier.

Det rosenrøde bildet endret seg den dagen du, datteren min, ble født.

Noen tok av meg solbrillene.

Plutselig opplevdes verden langt fra så likestilt som jeg hadde trodd den var. Som mamma på bygda kjente jeg meg 15

omgitt av et kjønnsrollemønster jeg trodde vi for lengst hadde lagt bak oss. Bare noen timer etter fødselen følte jeg det var forventet at jeg nå skulle lage alle middager fra grunnen av, gå i syklubber, delta på Tupperware-parties og være en lykkelig, mest mulig hjemmeværende husmor. Dette var det vanskelig å forstå. Jo visst var jeg påvirket av å ha blitt mor. Det hadde vært en skjellsettende erfaring å få barn, men grunnleggende sett var jeg fremdeles den samme. Jeg hadde verken skiftet personlighet eller interesser.

Som småbarnsmor tilbake i full jobb etter åtte måneder (faren din tok resten av permisjonstiden) opplevde jeg at jeg på arbeidsplassen ikke lenger ble regnet med like mye som før. Småbarnsfedre, derimot, var like attraktive. Vi småbarnsmødre var liksom ikke der når det gjaldt. Vi var hjemme med syke barn, eller hadde allerede dratt for å hente i barnehagen når de viktige avgjørelsene skulle tas.

Kvinners lønn var lavere, særlig i stillinger der vi måtte forhandle om vår verdi. Jobbet vi deltid en kortere periode, ble det hengende ved oss lenge. Etter hvert oppdaget jeg at menn rundt meg i samfunnet ofte ga hverandre jobber og verv, uten å vurdere kvalifiserte kvinner. Jeg merket meg at enkelte menn lot til å overse kvinner konstant. Og jeg var vitne til både åpen og skjult latterliggjøring av kvinner.

«Ung, sliten og lurt» het en artikkel av psykolog Sissel Gran i Aftenposten 4. januar 2004. Hun skrev om en karrierekvinne som følte seg lurt av likestillingssamfunnet og var fanget i den tøffe tidsklemma.

Det kunne vært meg.

Jeg var ung og kjente meg sliten og lurt.

Jeg følte at vi kvinner løp som gale i hamsterhjulet, hoppet av i full fart for å fullamme, leke og synge «So ro Lillemann» før vi like raskt skulle hoppe på igjen og yte maksimalt på 16

jobb. Vi skulle prestere på absolutt alle plan og være så vanvittig selvstendige, men døgnet hadde ikke nok timer. Hverdagen føltes som et evig forsøk på å begrense egen utilstrekkelighet. Dette handlet overhodet ikke om overdrevne krav til egne prestasjoner ute og hjemme, om selvlagede cupcakes, manglende skiftetøy i barnehagen og møkkete hus. Dette dreide seg om samfunnsmessige og overordnede problemstillinger i et arbeidsliv som hadde hardnet til siden likestillingsloven ble innført.

Noen av oss smalt rett i bakken.

Enormt mange kjente seg igjen i debatten som ble startet i Aftenposten, den nådde helt til Stortinget. En av yrkeskvinnene og småbarnsmødrene som skrev inn til avisen, følte seg gjennomgående mislykket på alle fronter: «Ungenes barndom forsvant i et eneste inferno av søvnunderskudd, sinte oppdragsgivere, nattetimer foran PC-en og en mann som bare måtte jobbe litt lenger. Og hele tiden tror jeg at hvis jeg bare spiser litt sunnere, sover litt mindre, blir litt mer effektiv, gjør ting litt smartere, snakker litt mer med mann og arbeidsgiver – så går det nok. For det skal jo kunne gå. Det har vi alltid fått høre. I Norge skulle jo kvinner og menn ha helt like muligheter og vilkår!»

Sissel Gran svarte: «Hvem som har lurt hvem, er et spørsmål som mange har stilt seg. Kvinnene bebreider seg selv for å ha vært altfor naive i tillegg til å være dobbelt lurt, av moderne menn som plutselig fremstår som langt mindre likestillingsorienterte enn de forventet, og av ‘beskjeder’ fra lærere, foreldre, et arbeidsliv og en samfunnskultur som overbeviste dem om at de kunne oppføre seg som og velge som menn.»

Mens du vokser opp, oppdager jeg også unge jenter som tilsynelatende er blottet for tro på egen verdi. De forstørrer bryster og lepper og kler seg som om de kun var skapt for å 17

tilfredsstille en mann. Appene på mobilene deres kan gjøre bildene av dem om til Barbie-dukker på et nanosekund. Jenter som ennå ikke har nådd den seksuelle lavalder, skal være stadig mer sexy, vise enda mer av kroppen, og være stadig mer «frigjorte». Det skal hookes og suges, nappes og barberes.

Mange av oss som i ungdommen solte oss toppløse fordi det var en frihet, har fått døtre som ikke tør å dusje i samme rom som andre. Å ha sex foran et mobilkamera er blitt vanlig. Å bade naken i fjorden en sommernatt er uvanlig.

Frihet har fått en annen betydning.

Hver kveld kommer du tassende inn til meg i nattøyet for å si god natt. Du er blitt tre centimeter høyere enn meg og kryper inn i armkroken min som den minste, mykeste versjonen av den snart voksne deg. Du vil gå gjennom dagen, sier du. Få råd om det som har vært og det som skal komme. Det er så mye som skjer i din unge verden. Bare siden du forlot chatten før kveldsmat, er uendelig mye meldt og gjort. Bare siden du pusset tennene, er det kommet 310 snapper.

– Hva burde jeg sagt, mamma?

– Hva ville du gjort?

– Hvordan er det egentlig gutter ser på oss jenter?

Ofte har jeg problemer med å svare deg. Jeg leter etter trygge ord og gode råd, holdninger som kan få deg til å ta første fly alene til California etter videregående, men hindre deg i å gå alene hjem om kvelden. Som mamma skulle jeg så gjerne hatt kunnskap og verktøy til å møte alle de nye utfordringene du står overfor, men som jeg aldri har opplevd selv.

Om det fantes, skulle jeg så gjerne gitt deg en hel eske med trygghet, en ekstra stor tube med mot i bagasjen.

Før var jeg redd for sånne ting som at du skulle gå ut med vått hår uten lue. Nå er jeg redd for at du skal gå ut eller hjem alene. Jeg kan ikke engang se påskekrim på TV, fordi jeg er 18

redd for alle bildene og katastrofetankene som utløses i hodet.

Ofte ligger jeg våken og tenker på den scenen i NRK-serien Skam der 16 år gamle Noora er livredd for å ha blitt voldtatt.

Hun husker ingenting fra festen kvelden før, men den eldre gutten hun stolte på, har tatt bilde av henne naken. Han har bildene på mobilen og truer henne med å spre dem på nettet.

Vi gråt i sofaen da vi så den episoden sammen. Det var en maikveld, rett før 15-årsdagen din. Enda mer hulket vi da venninnene fulgte Noora til legevakten og voldtektsmottaket.

Der hjalp de voksne henne videre. De fikk henne til å forstå at skammen og ansvaret ikke var hennes, men hans.

Vi hadde visst aldri snakket om at slikt faktisk kan skje den som er jente.

Først da du fikk Instagram, ble vi enige om at det er lite lurt å legge ut bilder av kløfta si. Egentlig er det ikke nødvendig å ta slike selfier i det hele tatt. Ikke fordi du ikke skal være stolt av ditt eget bilde, men fordi det gjør noe med et menneske å se seg for mye i speilet og mobilkameraet. Dessuten kan det være så fryktelig vondt å vente på bekreftelse.

Selv åtteåringer er våkne om natten nå, fordi de venter på likes.

Tanken på at en hvilken som helst fremmed mann skulle dele poseringene dine i sosiale medier, er skremmende; muligheten for at en fremtidig arbeidsgiver ser dem likeså. Forestillingen om at du kan havne full på nachspiel med gutter som ler av nakenbilder og voldtekter i lukkede Facebook-grupper, har fått meg til å miste nattesøvnen. Jeg vil ikke være en hysterisk mamma, men jeg vil ikke være en dum og naiv mor heller.

En kveld satt du og jeg forbløffet foran Dagsrevyen. Det var før #metoo-kampanjen, men der og da innså jeg at det var noe veldig stort og viktig jeg ikke hadde tenkt på å snakke med deg om. Det var noe jeg selv ikke hadde forstått – før nå: Det 19

vedvarende behovet for feminisme, en grunnleggende overbevisning om at kvinner skal vises samme respekt og ha samme muligheter og rettigheter som menn, fordi kjønn har lik verdi.

TV-bildene viste tusener på tusener av kvinner samlet i protestmarsjer over hele verden. Dette var ikke gamle bilder fra 1970-årene. Det var nå! Live! Sanntid! Døtre og mødre vi kjenner – som aldri før hadde snakket med oss om feminisme – meldte oss på Twitter og Facebook at de hadde gått i tog i Oslo, i London, i Washington, D.C. og i New York. I gatene stod unge superstjerner som Alicia Keys – uten sminke, på skyhøye hæler – side om side med fattige kvinner, gamle feminister og høyt utdannede karrieredamer. De siterte forfatteren Maya Angelous dikt «Still I Rise» og ropte at nå var det nok!

De ville ikke lenger sitte og se på at kvinner mistet sine rettigheter, at de ble truet, latterliggjort og tråkket på.

I Oslo 8. mars 2017 fikk 19 år gamle Ulrikke Falch kvinnedagens største applaus. Skam-stjernen tok et knusende oppgjør med pornokulturen, og sa: – Fra ung alder blir gutter lært at kvinner er noen som vil ha deg, noen som byr seg fram for deg og ber om å bli pult. Over et skrivebord, under en vask, på et operasjonsbord, i et baksete – av tre menn, av stefaren sin … Flere ganger ble hun avbrutt av voldsom applaus.

Ulrikke Falch etterlyste bedre seksualundervisning i skolen, og påpekte: – Når vi vet at porno er den mest tilgjengelige og grafiske seksualundervisningen, kan vi se for oss konsekvensene for de neste generasjonene som blir oppfostret på hardcore porno.

I ukene og månedene etterpå kom avisartiklene og bøkene om en bekymringsfull, seksualisert ungdomskultur og delingen av sexbilder på nett. Så kom #metoo-kampanjen og avsløringene av maktmisbruk og seksuelle overgrep. Jeg ble ikke overrasket, verken over omfanget eller innholdet.

20

Noe har skjedd med oss. Noe som gjør at vi er helt nødt til å begynne å snakke om verdier, respekt og likeverd igjen. Vi må rykke tilbake i tid og se hva som skjedde, se hva vi kan lære av kvinner som på ulikt vis var med på å skape det vi trodde ble det likestilte Norge.

Verken din generasjon, Skam-generasjonen eller min egen kjenner til de personlige og nære historiene til vanlige mødre som hver på sin måte dekket bordet vi har forsynt oss så selvfølgelig av. Derfor vil jeg at du skal høre historiene til Sidsel Rasmussen, Elisabet Helsing, Frøydis Guldahl, Sissel Benneche Osvold og Juliet Okparaebo.

Jeg har ikke oppsøkt dem fordi de har hatt blendende suksess og fått gater oppkalt etter seg eller byster i Storting og universitetsaulaer, men fordi de har vært yrkesaktive mødre med klump i halsen akkurat som meg. Direkte eller indirekte har de vært med på å forme hverdagen for både deg og meg. Jeg ville høre deres personlige historier, vite hva de tenkte og drømte om. Hva de bekymret seg for. Og hva som ikke har gått slik de håpet.

Dette brevet til deg handler om mye av det jeg som mamma ligger våken for, spørsmål jeg aldri har våget å stille, sammenhenger og perspektiver jeg har lett etter. Jeg har søkt råd hos kvinner som ikke er eksperter fordi de har lest seg til det, men som er kloke veiledere fordi de har levd seg til det. De er like forskjellige som jentene i klassen din. Én liker mote og sminke. Én elsker skogsturer og går helst i lusekofte. Ingen av dem har noen gang hatet menn, tvert imot. Ingen av dem er fryktelig sinte. De elsker barn. Og bare én av dem gikk i lilla skjerf.

Felles for dem har vært det inderlige ønsket om å bli tatt på alvor som jenter og kvinner. Å være en del av det store vi.

sidsel rasmussen

«Å la være å velge er også et valg.»

Rakkestad, våren 2017 Sidsel Rasmussen sitter i drivhuset og smugrøyker. Hun bruker munnstykke på Petterøe-sigarettene, et sånt munnstykke som filmstjernene i gamle svart-hvitt-filmer hadde. Jeg har kjørt langt, har sneglet meg gjennom så enorme skoger at jeg lurte på om jeg befant meg ved verdens ende, eller langt utenfor. Idet jeg når småbruket på toppen av den siste bratte bakken, øyner jeg Sidsel i drivhuset. Gjennom det åpne bilvinduet hører jeg jazztoner. Hun blåser røyken i ringer mot den praktfulle utsikten over Glomma, har skrudd lyden på drivhusradioen så høyt at hønene flakser bortover jordene.

Kvinnen som møter meg med smilerynker over hele ansiktet, er blitt 79 år. Hun har knallrøde briller og grått, nakkelangt hår med spenne i luggen. Skjorta er av rødrutete flanell, kortbuksene mørke og praktiske. Da hun ber meg inn i huset, er det som å krysse terskelen til en gammeldags fjellhytte, men ende i en moderne, fransk kunstnerbolig. Sidsel har Miles Davis på platespilleren. Tømmerveggene er koboltblå og dekket av malerier og håndvevde tepper.

23

Hvitveisen på kjøkkenbordet strutter av pollen og vår. Hun har ikke plukket blomster og tent stearinlys bare fordi jeg skulle komme. Sidsel gjør sånt hver dag, sier hun, også når hun er alene. Og det er hun som oftest. Om vinteren kan det gå ukevis før veien over juvet i skogen her er kjørbar. Da må Sidsel være selvforsynt med mat, og trygg nok på at folk vet om henne.

Hver morgen sender hun en sms til venninnen sin over dalen.

«Alt ok her, bra med deg?» tekster hun på mobilen med én og én finger.

«Alt ok,» får hun tilbake.

Slik er hverdagsforsikringen hennes. Skulle øksa treffe beinet mens hun hogde ved, eller skulle hun falle og brekke lårhalsen mens hun bandt opp drivhuset mot den sterke vinden, ville ingen oppdaget det. Bortsett fra bikkja Biki, da. Eller katta og hønene.

Sidsel er ikke så ofte utenfor småbruket sitt lenger, selv når snøen er borte. En gang i uken reiser hun til Rakkestad for å kjøpe chevre, melk og landets beste croissanter. De har dem på Kiwi. De er bakt i Belgia og er ti ganger bedre enn de andre hun har prøvd i Norge. Når hun fryser dem, tolv og tolv av gangen, kan hun ta opp én croissant hver morgen. Hun steker den sprø og legger den på asjetten ved siden av en stor bolle café au lait.

Kanskje står ei elgku og skygger for utsikten fra kjøkkenvinduet. Kanskje kommer det en hønsehauk flaksende som hun må ut og skremme vekk. Hun er ikke redd for noen av dem.

Sidsel er vant til å måtte klare seg selv, vant til å vende og vri på hver krone. Teposen kan brukes to ganger; brødposer kan vaskes. Selv etter alle arbeidsårene som leder av krisesenteret i Indre Østfold er hun blitt minstepensjonist. Noen har sagt 24

at det er å leve under fattigdomsgrensen i Norge. Derfor lever hun slik vi gjorde i dette landet før vi fant oljen. Hun dyrker potetene og grønnsakene selv, lager pesto av all basilikumen i drivhuset og henter egg i hønsehuset. I flere år spiste hun bare vilt og kjøttet fra griser hun hadde alet opp hjemme på bruket.

Hver høst sylter og safter hun av bær fra skogen.

De fleste minstepensjonister i Norge er kvinner som henne.

Kvinner som hele livet har vist omsorg for andre, men som har endt med minst lønn av alle.

Sidsel jobbet dag og natt, kjente hver gatestubb og hvert veikryss i de ni kommunene hun hadde ansvaret for. Tiden hennes ble styrt av kvinnene hun skulle hjelpe. Midt på natten kunne en dame ringe og hikste fortvilet fordi mannen hadde banket henne. Da satte Sidsel seg i bilen og hentet henne. Hun fikk henne i trygghet, samme hvor hun var. Uansett hvor svart natten var blitt.

Sidsel sa alltid ja når det skulle demonstreres i snøskavlene foran Stortinget. Da hun var ung mamma, hastet det med å få egne voldtektsmottak og fri rettshjelp for voldtektsofre. Unge jenter måtte sitte gråtende og redde på legevakta sammen med alle andre, gamle karer med influensa og damer med vond rygg. Kanskje hvisket folk om hvilken tilstand de hadde havnet i. «Skikkelige damer blir ikke voldtatt,» stod det i Aftenposten – som et faktum. Jenter som ble voldtatt, kunne takke seg selv. De hadde vært på feil sted til feil tid, oppført seg feil og kledd seg feil.

For noe forbannet sludder, tenkte Sidsel da. Den slags urett gikk det ikke an å leve med, hun hadde ikke samvittighet til det. Selv gjorde hun bare det hun følte hun måtte. Slik hun har gjort helt siden hun var 16 år og la planen om å rømme.

25

Rakkestad, høsten 1954 Hun husker det som om det var i går: Den råtne poteten traff veggen med et digert klask. Mørk, lilla og hvit stivelse rant nedover muren i potetkjelleren. Sidsel hadde gitt hver enkelt av de slimete potetene navn før hun pælmet dem i veggen. En var moren hennes, en var faren. Så var det læreren hennes på Røa som føk gjennom lufta og ble liggende som et sprukket, ekkelt skrell i hjørnet.

Det var ikke bare mattelæreren hennes som fikk unngjelde, men lærere generelt. Mattelærer Grobstock skjønte faktisk litt av hvem hun var, mente Sidsel.

– Du er ikke dum, du, Sidsel, sa han til henne. – Du vil bare ikke.

16 år gamle Sidsel var sendt til de store skoger i Østfold, så langt vekk fra sivilisasjonen det var mulig å komme. Foreldrene visste ikke hva annet de skulle gjøre med henne. Hun skulket skolen og var i opposisjon til alt og alle. Det var derfor hun var i husarrest. Ikke hjemme i det fine huset hos grosserer Rasmussen på Røa, men i den mørke, kalde potetkjelleren som luktet våt høst og råte. Hver morgen beordret gårdsgutten Kristian henne til å sortere poteter. Instruksene hadde han fått fra faren og moren hennes.

Hun hadde kjent ham siden hun var liten, fra den gangen de bodde her på gården. Pappaen hennes – som importerte tep26

per og møbeltekstiler fra Tyskland, forstod at det ville bli krig.

Han kjøpte en gård slik at de kunne flytte fra Oslo og være selvberget med mat på landet når faenskapet brøt løs.

Om kveldene spilte Kristian «Jesus elsker alle barna» og andre kristne sanger på gitaren. Sidsel hatet sangene. Hvis det virkelig fantes en Gud, ville hun ikke være venner med ham, sa hun. Hun fattet ikke hva han hadde latt skje på denne kloden.

Selv hadde Sidsel nettopp forstått hvilke grusomheter menneskeheten hadde begått under andre verdenskrig. Lenge hadde hun bare hørt heltehistoriene; nå hadde hun også fått vite om konsentrasjonsleirene og torturen. All løgn, ondskap, svik og bedrag i verden fikk henne til å miste troen på det gode i mennesker. En gang så hun et bilde av et bein som ble saget over. Det hadde skjedd i Oslo, hennes egen trygge hjemby.

Dag ut og dag inn i en hel høstmåned gikk hun ned i kjelleren. Den var bare opplyst av en liten lyspære i taket. Poteter skulle lagres i mørke så de ikke ble grønne og giftige. Store poteter skulle i en egen haug, mellomstore i en annen, settepoteter i en tredje. I halvmørket kastet Sidsel «tufsene fra Røa» i møkkabingen, vekk fra de navnløse, fine potetene som hadde en fremtid. Så begynte hun å sortere finpotetene etter størrelser.

Sidsel mislikte borgerskapet på Oslos vestkant intenst, folk som bare higet etter status, flott hus og fin bil. Hun avskydde snobberi og dobbeltmoral, foraktet fasadebyggingen og den oppofrende husmor i et plettfritt hjem. Alltid til tjeneste for mannen, alltid på vakt og ferdig med husvasken og middagen en halvtime før han kom hjem.

Rene vinduer var viktig. Men kvinnenes meninger telte aldri. Kvinner hadde ikke noe de skulle ha sagt, følte Sidsel.

Ingen spurte om hennes egentlige tanker, evner og ønsker. Og 27

mennene? De kunne bare ha seg – når de ville og hvor de ville, med hvem de ville. Ta seg en pjolter når det passet.

Sidsels egen mor var hjemmeværende og fulgte «oppskriften» som alle andre. Hun var blitt «godt gift» og vasket og stelte for mannen sin og familien. Aldri før hadde så mange norske kvinner vært hjemmeværende husmødre uten egen inntekt. 33 prosent av kvinnene i Norge var yrkesaktive ved århundreskiftet.

I 1950 – 50 år senere, var det bare 26 prosent som jobbet utenfor hjemmet. Ti år senere skulle det bli enda færre.

Idealet på denne tiden var en forsørgerfar og en husmor. Jenter måtte ha husstell på skolen. Det førte til at de fikk færre undervisningstimer i teoretiske fag enn guttene. Dermed var det ikke så rart at bare to av ti studenter på universiteter og høyskoler var kvinner.

Det eneste Sidsel var forespeilet i livet, var at hun måtte skaffe seg en artium slik at hun kunne få en rik ektemann. Da behøvde hun ikke å jobbe. Det var ikke mulig å velge annerledes. Hun måtte blindt følge den veien miljøet staket opp for henne. Faren hadde allerede kjøpt skreddersydd drakt til henne og tatt henne med på restaurant Blom så hun kunne lære å te seg.

Forbildene hennes var idrettsstjernene Esther Williams og Sonja Henie. Den amerikanske konkurransesvømmeren som ofte ble kalt «Amerikas havfrue», var blitt både filmstjerne og forretningskvinne. Den norske kunstløpersken Sonja Henie hadde vunnet flere OL-medaljer og var blitt verdensberømt på både isen og kinolerretet. Begge fremstod som sterke kvinner som hadde våget å følge sine egne drømmer.

Sidsel elsket å banne. Hadde gjort det hele livet. Hun fant nye og verre banneord for hver potet. Opprøret hadde ulmet i henne lenge. Det var sterkere enn normalt for en hormonell tenåring. I stedet for å gå på skolen hadde hun ofte stått 28

opp klokka seks og fulgt trikkeskinnene opp til Øvrevoll. Der hadde hun møkket stallen og stelt hestene før jockeyene hadde rukket å våkne.

Faren ble rasende da han oppdaget skulkingen. En jente som skulket skolen var verre enn noe. Han forbød henne å sette sine bein i hestemiljøet på Øvrevoll igjen. Straffen ble forvisning til familiens gård i Rakkestad i Østfold. Håpet var at hun skulle komme på bedre tanker, forstå hvor viktig det var å følge reglene. Spesielt når du var jente.

Om kveldene var Sidsel alene i det moderne gårdshuset. I det lille biblioteket med peis fant hun Jean-Paul Sartres filosofibøker. Her leste hun om frihet og rettferdighet, at alle mennesker kunne velge hva de ville gjøre med livet sitt. Kunne det virkelig være sant? spurte Sidsel seg selv.

I ukene som gikk, leste hun hvert ledige øyeblikk. Det var en annen verden som åpnet seg, for Sartre skrev at individet hadde absolutt frihet. At vi mennesker konstant befant oss i valgsituasjoner som til enhver tid bestemte hvem vi var.

«Bevisstheten om at vi må velge og aldri på forhånd kjenner det ‘rette’ alternativ, skaper angst som mange flykter fra, blant annet ved å fastholde konvensjonelle og tradisjonelle verdier,» skrev han i boka L’Existensialisme est un humanisme. Videre stod det: «Det finnes derfor et grunnleggende skille mellom de mennesker som tar følgene av friheten, og de som bedrar seg selv fordi de tror det er mulig å leve uten å måtte foreta risikable valg.»

Så klart. Så tydelig. Sidsel forstod plutselig at akkurat dette, denne måten å se verden på, var noe hun måtte lære mer om.

Dette var livsfilosofien hun hadde lett etter. Folk spurte ikke om noe som helst i Norge, tenkte hun. De stilte ikke kritiske spørsmål, men godtok alt. Kvinnene valgte aldri selv.

Sidsel var ung, men hun hadde hørt historiene om andre 29

unge jenter som rømte hjemmefra og kom tilbake med tomme blikk. Mange hadde grufulle smerter og stygge betennelser i underlivet. De hadde vært hos «kloke koner» fordi de var blitt gravide. For å unngå skandaler og fordømmelse – og en beintøff fremtid som enslig mor – fikk de fjernet fosteret. Det var brukt strikkepinner eller andre redskaper som egnet seg.

Andre jenter hadde hoppet ut fra vinduer og låvebruer. De var desperate og paniske etter å ha blitt gravide etter voldtekt.

På en måte hoppet de fra skammen, men det var sitt eget liv de betalte med. Hadde de våget å fortelle sannheten og søkt om abort, ville de måttet gå til legenemnda på nærmeste sykehus og ventet på rad og rekke i en lang korridor. Der kunne de kjent på fordommene om usedelige og mindreverdige jenter. Det ble fortalt at en og en ble ropt opp av gangen og kalt inn til nemnda, som var herrer over liv og død. Der inne måtte jentene fortelle i detalj hvordan de var blitt gravide og hvorfor de var så dypt fortvilte at de søkte om abort. De som ventet ute på gangen, kunne visst se hvor bleke de andre jentene var når de kom ut. I et tilfelle ble det fortalt at en jente var blitt tvunget til å høre på fosterets hjertelyd.

Jentene på gangen kunne lett se hvem som hadde fått innvilget abort og hvem som ikke hadde fått det, ble det sagt.

En utslitt småbarnsmor i 40-årene med visshet om at fosteret var sterkt handikappet, kunne få medhold. En livredd 14åring som aldri hadde hørt om prevensjon, men som hadde kost seg med gutten hun var så forelsket i, kunne få avslag. Det kunne også en usikker tenåring som hadde trodd hun måtte «betale tilbake» alle drinkene med Solo og vermut hun var blitt påspandert på festen.

Mødre og fedre var livredde for at jentene deres skulle bli «flokser» eller «havne i uløkka». Det var ofte disse ordene som ble brukt. «En sånn jente,» kunne folk si, men mange 30

jenter ble aldri fortalt hva det egentlig betydde. Mødre snakket sjelden med døtrene sine om prevensjon og sex. Det var tabu og tilhørte mørket – det som skjedde når lyset var slukket. Synd og skam var noe ingen jenter måtte påføre familiene sine.

Sidsel ville vite sannheten om flere sider ved tilværelsen, snakke om det som betydde noe. Hun orket ikke flere fortielser og falske fasader, men ville velge fremtiden sin selv, bestemme over sitt eget liv. En sen kveld i biblioteket tok hun beslutningen: Hun måtte til Paris. Hun måtte være der det foregikk.

I det stille begynte hun å spare penger til den store reisen. På Gausdal høyfjellshotell fikk hun jobb som kjøkkenjente. Hele vinteren vasket hun, vasket opp, dekket på, ryddet av.

– Jeg vil gå hotellveien og har lyst til å lære mer språk, sa hun fromt til foreldrene.

Så fortalte hun dem at hun hadde fått jobb som au pair i Paris.

På kaia i Oslo klemte moren og faren henne fornøyd da hun skulle av gårde. Så godt at alt endelig ordnet seg. Så tok hun til fornuft likevel, tenkte de kanskje. Ingen av dem fant på å spørre om kontaktinformasjon og bevis på au-pair-jobben.

Ingen av dem krevde at datteren ringte med det samme hun kom frem. Det var ikke sånn på denne tiden. Foreldre var stort sett fornøyde om de fikk et brev fra avkommet i ny og ne.

Det eneste Sidsel hadde i den lille kofferten, var et sett undertøy, en ekstra kjole og en Kurér reiseradio. Hun hadde kjøpt den selv. Radioen fra Radionette var lys grå, hadde runde hjørner og veide 7,5 kilo. Men den var verdt å bære på, for den var Sidsels ører til den nye verdenen.

Hun tok båten fra Oslo til Amsterdam. For å spare penger sov hun på dekk. Da toget fra Amsterdam rullet inn på Gare 31

du Nord i Paris, følte 17 år gamle Sidsel Rasmussen seg som verdens frieste fugl.

Men det var jo ikke sant at hun hadde fått jobb som au pair.

Sidsel hadde en annen plan.