Brennende jenter

C.J. Tudor

Brennende jenter Oversatt av Guro Dimmen, MNO

C.J. Tudor Originalens tittel: The Burning Girls Oversatt av: Guro Dimmen, MNO Copyright © C.J. Tudor, 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71478-9 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.adobe.stock.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Neil, Betty og Doris. Den høye, den søte og den pelskledde.

BRENNENDE JENTER: Fra Wikipedia, det frie leksikon Brennende jenter er pinnedukker laget i den lille landsbyen Chapel Croft i Sussex. Dukkene er laget til minne om Sussex-martyrene – åtte innbyggere som ble brent på bålet under dronning Marys utrensking av protestanter (1553–1558). To av martyrene var unge jenter. På årsdagen for utrenskingen brennes disse pinnedukkene – eller brennende jentene – på bålet.

Prolog

Hva slags mann er jeg? Det var et spørsmål han ofte hadde stilt seg den siste tiden. Jeg er en mann av Gud. Jeg er hans tjener. Jeg gjør det han ønsker. Men var det nok? Han stirret på det lille, hvitkalkede huset. Den røde taksteinen, den fargesterke, lilla klematisen som myldret oppover veggene, alt sammen badet i den svinnende gløden av sensommersolen. Fuglene kvitret i trærne. Biene summet dovent inn og ut av buskene. Det finnes en ondskap her. I disse harmløse omgivelsene. Han gikk langsomt opp den korte stien. Frykten knyttet seg i magen hans. Det føltes som fysisk smerte, en krampe i innvollene. Han løftet hånden mot døren, men den åpnet seg før han rakk å banke. «Å, takk og pris. Herren være lovet, du kom.» Moren sto sammensunken i døråpningen. Det slette, brune håret lå tett inntil skallen hennes. Øynene var blodskutte og huden grå og full av linjer. Sånn ser det ut når Satan slipper inn i huset ditt. Han gikk inn. Huset stinket. Surt, urent. Hvordan kunne dette ha skjedd? Han kikket opp trappen. Mørket der oppe virket tettpakket av ondskap. Han lot hånden hvile på gelenderet. Beina nektet å lystre. Han presset øynene igjen, trakk pusten dypt. 7

«Fader?» Jeg er en mann av Gud. «Vis vei.» Han tok fatt på trappen. Da han hadde kommet helt opp, telte han tre dører. En gutt med slapt ansikt, flekkete T-skjorte og shorts kikket ut av den ene. Da den svartkledde skikkelsen nærmet seg, trakk gutten den igjen. Mannen skjøv opp døren ved siden av. Varmen og lukten der inne traff ham som noe fysisk. Han la en hånd over munnen og prøvde å la være å brekke seg. Sengen var flekket av blod og kroppsvæsker. Det var festet remmer til sengepostene, men de hang løst. Midt på madrassen lå det en stor, åpen skinnkoffert. Solide stropper holdt innholdet på plass: et tungt krusifiks, en bibel, vievann, tøystykker. To gjenstander manglet. De lå på gulvet. En skalpell og en lang, sagtannet kniv. Begge var glatte av blod. Mer blod hadde samlet seg som en mørk, rubinrød kappe om liket. Han svelget, munnen var like tørr som sommermarkene der ute. «Herre Jesus – hva er det som har foregått her?» «Det var jo det jeg sa. At djevelen –» «Nok!» Han fikk øye på noe på nattbordet og gikk bort dit. En liten, svart boks. Han stirret på den et øyeblikk, så snudde han seg mot moren, som sto i døråpningen. Hun vred hendene og stirret bønnfallende på ham. «Hva skal vi gjøre?» Vi. Fordi dette også var hans ansvar. Han så på det blodige, lemlestede liket på gulvet. Hva slags mann er jeg? «Hent kluter og klor. Nå.»

weldon herald, torsdag 24. mai 1990

SAVNEDE JENTER Politiet har bedt allmennheten om hjelp i forbindelse med forsvinningen av de to 15-åringene fra Sussex: Merry Lane og Joy Harris. Det antas at tenåringene har rømt hjemmefra sammen. Joy ble sist sett ved et busstopp i Henfield på kveldstid 12. mai. Merry forsvant fra sitt hjem i Chapel Croft en uke senere, 19. mai, og har etterlatt en beskjed. Politiet behandler ikke forsvinningene som mistenkelige, men frykter for jentenes ve og vel og ber dem ta kontakt med sine respektive familier. «Dere kommer ikke til å få kjeft. Familien er bekymret for dere og ønsker bare å vite at alt er bra. Dere kan alltid komme hjem. » Joy blir beskrevet som spedbygd, rundt 165 cm høy, med langt, lyseblondt hår og fine trekk. Hun er sist observert iført rosa T-skjorte, steinvaskede jeans og joggesko av typen Dunlop Green Flash. Merry blir beskrevet som tynn, 170 cm høy, med kortklippet mørkt hår, og hun er sist observert iført posete grå genser, jeans og svarte gymsko. Hvis noen ser dem, bes de ta kontakt med politiet i Weldon på 01323 456723 eller ringe Crime Stoppers på 0800 555 111.

En

«Det er en uheldig situasjon.» Biskop John Durkin smiler velvillig. Jeg innbiller meg at biskop John Durkin gjør alt velvillig, det hadde ikke overrasket meg om han driter velvillig. Han er den yngste biskopen i North Nott bispedømme noensinne. Han er en fremragende taler, han har skrevet flere anerkjente teologiske avhandlinger, og det skulle ikke forundre meg om han i det minste har forsøkt å gå på vannet. Han er dessuten en idiot. Dette vet jeg. Dette vet kollegaene hans. Dette vet staben. Og jeg tror i grunnen at han i all hemmelighet vet det selv også. Ingen kommer dessverre til å ta ham på det. I alle fall ikke jeg. I alle fall ikke i dag. Ikke så lenge han holder mitt yrkesliv, min boligsituasjon og min fremtid i sine myke, velstelte hender. «Slike ting kan ryste fellesskapets tro», fortsetter han. «De er ikke rystet. De er sinte og lei seg. Men jeg nekter å la det ødelegge alt vi har oppnådd. Jeg nekter å dra fra dem nå når de trenger meg som mest.» «Men gjør de egentlig det? Oppmøtet er blitt dårligere. Kurs er avlyst. Jeg hørte at barnegruppen kanskje skal flyttes til en annen kirke.» «Sperrebånd og politifolk har den effekten på folk. Dette 10

er ikke et fellesskap som har særlig mye til overs for politiet.» «Jeg skjønner det …» Nei, det gjør han ikke. Det nærmeste Durkin noensinne har kommet bykjernen, er når sjåføren hans kjører feil på vei til det private treningsstudioet hans. «Jeg er sikker på at det er forbigående. Jeg kan bygge opp tilliten deres igjen.» Jeg legger ikke til at jeg faktisk trenger å gjøre det. At jeg gjorde en feil, og at jeg nå trenger å gjøre det godt igjen. «Så nå utfører du mirakler også?» Før jeg rekker å svare eller komme med motargumenter, fortsetter Durkin glatt: «Hør her, Jack, jeg vet at du gjorde det du mente var best, men du gikk for langt.» Jeg setter meg stivt tilbake i stolen, mens jeg kjemper mot trangen til å legge armene i kors som en furten tenåring. «Jeg trodde det var jobben vår. Å bygge nære bånd med trosfellesskapet.» «Det er jobben vår å opprettholde kirkens gode rykte. Dette er krevende tider. Kirken kommer til kort overalt. Stadig færre dukker opp til gudstjeneste. Vi kjemper i motbakke selv uten denne dårlige PR-en.» Og det er dét Durkin egentlig bryr seg om. Avisene. PR-en. Kirken får ikke engang god PR på sitt beste, og jeg har virkelig gjort noe av det verste. Da jeg prøvde å redde en liten jente og endte opp med å besegle hennes skjebne. «Og derfor vil du at jeg skal si opp?» «Absolutt ikke. For en av ditt kaliber ville det være dumt å forlate kirken.» Han plasserer hendene mot hverandre som et kirketårn. Han gjør faktisk det. «Og det ville tatt seg dårlig ut. Som en innrømmelse av skyld. Vi bør tenke nøye igjennom hva vi gjør videre.» Det bør vi nok. Særlig tatt i betraktning at det hadde vært hans forslag å ansette meg. Jeg er den prisvinnende utstillingsbikkja hans. Og jeg hadde gjort det bra, jeg hadde gjort den forfalne sentrumskirken til et samlingspunkt. Til det med Ruby. 11

«Så hva foreslår du?» «En omplassering. Et midlertidig opphold på et sted som ikke er like høyprofilert. En liten kirke i Sussex står plutselig uten prest. Chapel Croft. De trenger en prestevikar inntil de får utnevnt en ny.» Jeg stirrer på ham, kjenner jorden åpne seg under meg. «Beklager, det går ikke. Datteren min går sisteåret på videregående. Jeg kan ikke bare flytte henne til den andre siden av landet.» «Jeg har allerede snakket med biskop Gordon i Weldon bispedømme og takket ja til overføringen.» «Hæ? Hvordan har du klart det? Har stillingen i det hele tatt vært utlyst? Det må da finnes bedre egnede kandidater i nærmiljøet …» Han vifter det bort. «Vi snakket sammen. Navnet ditt ble nevnt. Han fortalte om stillingen. Et lykketreff.» Og Durkin trekker i flere jævla tråder enn Geppetto. «Prøv å se det positive i det», sier han. «Det er en vakker del av landet. Frisk luft, åpent landskap. Et lite, trygt samfunn. Det kommer til å gjøre deg og Flo godt.» «Jeg tror jeg vet hva som er best for datteren min. Svaret er nei.» «Da må jeg si det som det er, Jack.» Blikket hans møter mitt. «Dette er ikke et jævla tilbud.» Det er en grunn til at Durkin er den yngste biskopen noensinne, og det har fint lite å gjøre med hans velvillighet. Jeg knytter nevene i fanget. «Oppfattet.» «Utmerket. Du begynner i neste uke. Det er bare å pakke støvlene.»

To

«Herregud!» «Nå vanhelliger du Guds navn igjen.» «Jeg vet det, men …» Flo rister på hodet. «For et høl.» Hun tar ikke feil. Jeg stopper bilen og stirrer på det nye hjemmet vårt. Det vil si vårt åndelige hjem. Vårt faktiske hjem ligger vegg-i-vegg: et lite hus som ville ha vært ganske pent om det ikke hadde vært for at det er helt skjevt, noe som får det til å se ut som om det prøver å stikke av, murstein for murstein. Selve kapellet er en liten, firkantet, offwhite bygning. Den minner ikke særlig mye om et gudshus. Her er intet spisst tak, kors eller glassmalerier. Jeg kan se fire helt vanlige vinduer, to i andre etasje, to i første. Mellom de to vinduene i andre etasje henger det en klokke. Den snirklete skriften som omgir den, kunngjør: «Bruk den dyrebare tiden godt, for dagene er onde.» Så fint. Dessverre er «bare» slitt vekk i «dyrebare», og dermed står det: «Bruk den dyre tiden godt», noe som kanskje også er sant. Jeg stiger ut av bilen. Den lumre luften får klærne til å klistre seg til huden som plastfolie. Det er åkrer overalt. Selve landsbyen består av noen titalls hus, en pub, en matbutikk og et forsamlingslokale. Det eneste vi kan høre, er fuglekvitter og en og annen summende bie. Det gjør meg nervøs. «Ok», sier jeg og prøver å høres positiv ut, ikke vettskremt, som er det jeg egentlig er. «La oss ta en kikk.» 13

«Skal vi ikke sjekke ut hvor vi skal bo først?» spør Flo. «Først Guds hus. Deretter huset til barna hans.» Hun himler med øynene, og signaliserer med dette at jeg er ubegripelig dum og slitsom. Tenåringer klarer å uttrykke vanvittig mye med øynene. Og det er kanskje like greit, ettersom det ser ut til at den verbale kommunikasjonen går dukken så snart de blir femten. «Akkurat nå», sier jeg, «står dessuten møblene våre fast i trafikken på M25. I kapellet er det i det minste benker.» Hun smeller igjen bildøren og trasker grettent etter meg. Jeg kaster et blikk bort på henne: mørkt hår klippet i en rufsete bob, nesering (som hun har kjempet hardt for, og som hun vet at hun må ta ut når hun er på skolen), i tillegg til et kraftig Nikon-kamera, som er nesten permanent plassert om halsen hennes. Jeg tenker ofte at datteren min ville ha vært selvskreven i Winona Ryders rolle hvis de skulle ha laget en nyinnspilling av Beetlejuice. En lang sti fører fra veien opp til kapellet. Utenfor porten står det en medtatt postkasse i metall. Jeg har fått instruks om at hvis det ikke er noen her når vi kommer, er det der nøklene ligger. Jeg åpner lokket, stikker hånden nedi og … bingo. To slitte, sølvfargede nøkler, som må være til huset, og en tung sak i jern, som ser ut som om den kunne ha åpnet noe i en Tolkien-fantasi. Jeg antar at det er nøkkelen til kapellet. «Vi kommer oss i det minste inn», sier jeg. «Jippi», sier Flo med uttrykksløst ansikt. Jeg overser henne og skyver opp porten. Stien er bratt og ujevn. Skjeve gravstøtter stikker opp fra det forvokste gresset på begge sider. Til venstre ruver et høyere monument. En dyster, grå obelisk. Rundt monumentet ligger det noe som ser ut som buketter med døde blomster. Ved nærmere ettersyn er det ikke blomster. Det er bitte små pinnedukker. «Hva er det der?» spør Flo. Hun stirrer på dukkene og griper etter kameraet. Jeg svarer uten å tenke meg om: «Brennende jenter.» 14

Hun bøyer seg ned og tar noen raske bilder med kameraet sitt. «Det er en slags landsbytradisjon», sier jeg. «Jeg leste om det på nettet. Folk lager dem til minne om Sussexmartyrene.» «Sussex-martyrene?» «Innbyggere som ble brent i hjel under dronning Marys utrensking av protestanter. To ungjenter mistet livet utenfor dette kapellet.» Hun reiser seg og skjærer en grimase. «Og så lager folk uhyggelige pinnedukker til minne om dem?» «Og på årsdagen for utrenskingen brenner de dem.» «Det høres fullstendig Blair Witch ut.» «Ja, der har du landsbygda.» Jeg sender pinnedukkene et siste foraktfullt blikk da jeg passerer. «Den er full av slike ‘sjarmerende’ tradisjoner.» Flo drar frem telefonen og tar noen bilder med den også, trolig for å kunne dele det med vennene sine i Nottingham – Se hva de gærne bygdetullingene holder på med – så følger hun etter meg. Vi står ved kapelldøren, og jeg stikker jernnøkkelen i låsen. Den er litt stiv, og jeg må bruke makt for å få vridd den om. Døren knirker da den glir opp. Den knirker på ordentlig, som en lydeffekt i en grøsser. Jeg skyver den opp så langt det går. Det er mørkt inne i kapellet, i motsetning til ute i augustsolen. Øynene bruker litt tid på å omstille seg. Noen strimer sollys siver inn gjennom de skitne vinduene og lyser opp en sky av støvfnugg som svever tett i tett. Kapellet har en uvanlig planløsning: et lite skip der det så vidt er plass til en håndfull benkerader, som står vendt mot et alter i midten. En smal tretrapp på hver side av rommet fører opp til en balkong, der flere benker har utsikt mot det som skjer, som et bitte lite teater eller en gladiatorarena. Jeg lurer på hvordan i huleste heiteste bygningen har klart å passere en branninspeksjon. Hele stedet lukter innestengt og forlatt – underlig nok, 15

ettersom det har vært i regelmessig bruk frem til for et par uker siden. I likhet med de fleste andre kapeller og kirker kjennes den både lummer og kald på samme tid. Jeg legger merke til at et lite område i bunnen av skipet er sperret av med gule avsperringsgjerder. Et provisorisk skilt er hengt opp på et av dem: «Fare. Ujevnt gulv. Løse heller.» «Jeg tar det tilbake», sier Flo. «Dette er et møkkahøl.» «Det kunne ha vært verre.» «Hvordan da?» «Treorm, fukt, biller?» «Jeg venter utenfor.» Hun snur på hælen og tramper ut av bygningen. Jeg følger ikke etter. Det er best å bare la det ligge. Det er ikke noe særlig jeg kan si for å trøste henne. Jeg har slept henne med meg ut av den byen hun elsker, bort fra den skolen hun følte seg hjemme på, til et sted som ikke har noe annet å tilby enn åkrer og lukten av kumøkk. Det kommer til å kreve en del å få overbevist henne. Jeg stirrer opp på alteret i tre. «Herre, hva gjør jeg her?» «Kan jeg hjelpe deg?» Jeg virvler rundt. Det står en mann bak meg. Han er spinkel og svært blek, og den krittaktige hudfargen blir fremhevet av det glatte, svarte håret, som er kjemmet tilbake fra de høye vikene. Til tross for varmen er han iført mørk dress og en krageløs, grå skjorte. Han ser ut som en vampyr på vei til jazzklubben. «Beklager, jeg har aldri fått et så direkte svar før.» Jeg smiler og rekker frem hånden. «Jeg er Jack.» Han fortsetter å stirre mistenksomt på meg. «Jeg er kirkevergen. Hvordan klarte du å komme deg inn her?» Og da går det opp for meg. Jeg har jo ikke på meg kragen, og han har sikkert bare fått vite at «pastor Brooks» er ventet. Han kunne selvfølgelig ha søkt meg opp på nettet. På den annen side ser han ut som om han fremdeles bruker blekk og fjærpenn. 16

«Unnskyld. Jeg er Jack Brooks. Pastor Brooks?» Øynene hans vider seg ut en anelse. En ørliten antydning av farge dukker opp i kinnene hans. Jeg må innrømme at navnet mitt skaper en del forvirring. Jeg må innrømme at jeg liker det. «Å, du store. Tilgi meg, men du er ikke helt …» «Ikke det du forventet.» «Nei.» «Høyere, slankere, penere?» Akkurat da lyder det et hyl: «MAMMA!» Jeg snur meg. Flo står i døråpningen, hvit i ansiktet og storøyd. Nå er morsinstinktet i full beredskap. «Hva er det?» «Det står en jente der ute. Hun er … Jeg tror hun er skadet. Du må komme. Nå.»

Tre

Jenta kan ikke være mer enn ti år. Hun har på seg en kjole som kanskje en gang har vært hvit, hun er barbeint … og dekket av blod. Blodet har gjort det blonde håret hennes skittenrødt, ansiktet har karmosinrøde striper og kjolen rødbrune flekker. Idet hun stavrer seg oppover stien mot oss, etterlater føttene hennes små, blodige fotavtrykk. Jeg stirrer på henne og prøver panisk å skjønne hva som kan ha skjedd. Er hun blitt påkjørt? Jeg ser ingen biler. Og det er så mye blod. Hvordan klarer hun å holde seg på beina? Jeg nærmer meg henne forsiktig og huker meg ned. «Hei, vennen min. Har du skadet deg?» Hun løfter blikket og ser på meg. Oppsiktsvekkende blå øyne, skinnende av sjokk. Hun rister på hodet. Ikke skadet. Så hvor kommer alt blodet fra? «Ok. Kan du fortelle meg hva som har skjedd?» «Han har drept henne.» Selv om dagen er glødende varm, kjenner jeg et iskaldt grøss forplante seg nedover ryggraden. «Hvem da?» «Pippa.» «Flo», sier jeg dempet. «Ring politiet.» Hun drar frem telefonen og stirrer vantro på den. «Ingen dekning.» Pokker. Hele situasjonen gir meg et så kraftig déjà 18

vu at jeg føler meg uvel. Blod. En liten jente. Ikke nå igjen. Jeg snur meg mot jazzvampyren, som står og henger i døren. «Jeg fikk ikke tak i navnet ditt?» «Aaron.» «Har dere fasttelefon der inne, Aaron?» «Ja. På kontoret.» «Kan du gå og ringe?» Han nøler. «Jenta – jeg vet hvem hun er. Hun kommer fra Harper-gården.» «Hva heter hun?» «Poppy.» «Ok.» Jeg smiler beroligende til jenta. «Poppy, vi skal få tak i hjelp til deg.» Aaron har fortsatt ikke flyttet på seg. Kanskje det er sjokk, kanskje ubesluttsomhet. Det er uansett ikke spesielt hjelpsomt. «Ring!» bjeffer jeg til ham. Han lusker inn i kirken igjen. Jeg hører lyden av en fresende bilmotor og kikker opp idet en Range Rover kommer susende rundt hjørnet og bråbremser utenfor porten slik at dekkene skrenser over grusen. Døren blir slengt opp. «Poppy!» En kraftig bygd mann med sandfarget hår hopper ut og tramper oppover stien mot oss. «Herregud, Poppy! Jeg har lett etter deg overalt. Hva holder du på med? Du kan ikke bare stikke av på den måten.» Jeg retter meg opp. «Er dette datteren din?» «Ja. Hun er datteren min. Jeg er Simon Harper …» Han sier det som om det betyr noe. «Hvem faen er du?» Jeg biter meg hardt i tungen. «Jeg er pastor Brooks, den nye presten. Kan du fortelle meg hva som foregår her? Datteren din er dekket av blod.» Han ser bistert på meg. Han er et par år eldre enn meg, gjetter jeg på. Bred, men ikke tjukk. Med et trassig ansikt. Jeg får følelsen av at han ikke er vant til å bli utfordret, særlig ikke av en kvinne. 19

«Dette er ikke helt sånn som det ser ut.» «Nei vel – for det ser ut som Motorsagmassakren.» Dette kommer fra Flo. Simon Harper kaster et irritert blikk bort på henne før han snur seg mot meg igjen. «Jeg forsikrer deg, pastor, dette beror på en misforståelse. Poppy, kom hit er du snill.» Han strekker ut hånden, men Poppy gjemmer seg bak meg. «Datteren din sier at noen er blitt drept?» «Hva?» «Pippa.» «Å, herregud.» Han himler med øynene. «Dette er latterlig.» «Tja, vi kan jo la politiet avgjøre hvor latterlig det er …» «Det er Peppa, ikke Pippa … og Peppa er en gris.» «Unnskyld meg?» «Blodet, det er griseblod.» Jeg stirrer på ham. Svetten kiler nedover ryggen. En traktor tøffer langsomt av gårde over veien. Simon Harper sukker tungt. «Kan vi gå inn – få vasket henne? Jeg kan ikke ha henne i bilen sånn som dette.» Jeg kaster et blikk bort på det falleferdige huset. «Bli med meg.» Det er første gang vi er i det nye hjemmet vårt. Ikke akkurat den innvielsen jeg hadde sett for meg. Flo bærer inn et par plaststoler fra hagen, og så får vi plassert Poppy i én av dem. Jeg klarer å finne en klut som ser nesten ren ut, og under vasken står det en halv flaske flytende såpe. I tillegg til en lommelykt og en edderkopp på størrelse med knyttneven min. «Jeg skal ta en kikk i bilen», sier Flo. «Jeg tror kanskje vi har noen våtservietter der, og Poppy kan låne en genser av meg.» «Godt tenkt.» Hun traver ut igjen. Hun er en snill jente, tenker jeg, til tross for obsternasigheten. 20

Jeg fukter kluten under springen og setter meg på huk ved siden av Poppy. Så tørker jeg blodet av ansiktet hennes. Griseblod. Hvordan hadde en liten jente klart å bli dekket av griseblod? «Jeg vet at det ser ille ut», sier Simon Harper i noe som kan minne om en forsonende tone. «Jeg dømmer ikke. Det er regel nummer én i denne jobben.» Enda en løgn. Jeg tørker blodet vekk fra Poppys panne og ører. Hun begynner å se mer ut som en liten jente, mindre som en flyktning fra en Stephen King-roman. «Du sa at du kunne forklare?» «Jeg eier en gård. Harper-gården. Den har vært i familien i en årrekke. Vi har vårt eget slaktehus på gården. Jeg vet at noen synes det er vanskelig å forstå …» Jeg biter ikke på. «Jeg synes vi burde vite hvor maten kommer fra. I det forrige prestegjeldet mitt trodde de fleste ungene at kjøtt er noe som vokser inni hamburgerbrødene på McDonald’s.» «Ja … nemlig. Vi har forsøkt å oppdra begge barna våre på en slik måte at de vet hva det innebærer å drive en gård. Ikke bli for sentimentale overfor dyrene. Rosie – eldstedatteren vår – har alltid håndtert det helt greit, men Poppy er mer … sensitiv.» Jeg fornemmer at «sensitiv» er en eufemisme for noe annet. Jeg stryker Poppy over håret. Hun stirrer tomt på meg med de klare blå øynene sine. «Jeg sa til Emma … det er kona mi … at hun aldri burde ha latt henne navngi dem.» «Hvem?» «Grisene. Poppy hadde glede av det … men så knyttet hun seg naturligvis til dem, særlig den ene.» «Peppa?» «Ja.» «I morges ble grisene tatt med til slakt.» «Ah.» «Det var ikke meningen at Poppy skulle være hjemme. 21

Rosie skulle ta henne med til lekeplassen … men noe må ha skjedd. De kom tidlig tilbake, og før jeg visste ordet av det, sto Poppy der …» Han avbryter seg selv, ser forvirret ut. Jeg ser for meg et barn som løper inn i en slik skrekkinnjagende situasjon. «Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan hun greide å bli dekket av blod?» «Jeg tror … hun må ha sklidd og endt opp på gulvet. Men så rømte hun i alle fall, og resten kjenner du jo til …» Han ser på meg. «Du aner ikke hvor lei meg jeg er for dette, men det er en gård. Det er det vi driver med.» Jeg kjenner et lite blaff av medfølelse. Jeg skyller kluten og bruker den til å tørke bort mer blod fra Poppys ansikt. Så leter jeg etter en hårstrikk i lommen på jeansen min og samler Poppys klissete hår i en hestehale. Jeg smiler til henne. «Jeg visste at det var en liten jente inni der et sted.» Fortsatt ingen reaksjon. Det er litt urovekkende. På den annen side er det slik traumer virker. Jeg har sett det før. Å være prest i en storby er ikke bare kakelotterier og loppemarkeder. Man møter mange mennesker med store utfordringer, gamle som unge. Mishandling er heller ikke begrenset til bygatene. Dette vet jeg også. Jeg snur meg mot Simon. «Har Poppy noen andre kjæledyr?» «Vi har noen arbeidshunder, men de står i hundegården.» «Kanskje Poppy burde ha et kjæledyr som bare er hennes? Noe lite, som en hamster, som hun kunne passe på selv?» Et øyeblikk tror jeg at han skal gå med på forslaget. Så lukker ansiktet seg igjen. «Takk, pastor, men jeg tror jeg vet hvordan jeg skal håndtere min egen datter.» Jeg holder på å påpeke at det ikke er noe som tyder på det, da Flo dukker opp på kjøkkenet igjen med våtservietter og en genser med bilde av Jack Skellington. 22

«Kan denne fungere?» Jeg nikker, kjenner meg med ett sliten. «Fint.» Vi står i døren og stirrer etter dem – Poppy vasser av gårde med Flos genser dinglende rundt knærne – og ser dem stige inn i firehjulstrekkeren og kjøre bort. Jeg legger en arm om skulderen til Flo. «Snakker om fredelig bygdeliv.» «Ja. Kanskje dette blir gøy likevel.» Jeg ler litt, så får jeg øye på en spøkelseslignende skikkelse som kommer gående mot huset bærende på en stor, rektangulær sak. Aaron. Ham hadde jeg fullstendig glemt. Hvor i all verden har han vært? «Jeg antar at politiet er på vei?» spør jeg. «Nei da. Jeg så Simon Harper komme kjørende og antok at det ikke var nødvendig.» Så det gjorde du. Simon Harper er åpenbart en innflytelsesrik mann her. Mange småsamfunn har en slik familie som andre bøyer seg for. Av tradisjon. Eller frykt. Eller begge deler. «Og så kom jeg plutselig på denne», fortsetter Aaron. «Det var meningen at jeg skulle gi den til deg da du kom.» Han holder frem esken. Navnet mitt er skrevet på forsiden med fet skrift og pene bokstaver. «Hva er det?» «Det vet jeg ikke. Den ble satt igjen til deg i kapellet i går.» «Av hvem?» «Det så jeg ikke. Jeg tenkte at det kanskje var en velkomstgave.» «Kanskje det er den forrige presten som har satt den igjen?» foreslår Flo. «Det tviler jeg på», sier jeg. «Han er død.» Jeg kikker bort på Aaron og innser at det kan ha hørtes lite sensitivt ut. «Det var leit å høre om pastor Fletchers bortgang. Det må ha kommet som et sjokk.» «Det gjorde det.» 23

«Hadde han vært syk lenge?» «Syk?» Han ser forundret på meg. «Fortalte de deg ikke om det?» «Jeg hørte at han døde brått.» «Det gjorde han. Han tok livet av seg.»

Fire

«Du burde ha fortalt meg det.» Durkins stemme er så vidt hørbar i den andre enden. «Ømtålig … uasjon … bedre … ikke å gå i detalj.» «Det spiller ingen rolle – jeg burde ha visst det.» «Jeg kjente ikke til … personlig … beklager.» «Hvem er informert?» «Et par mennesker … kirkevergen … fant ham … byrådet.» Noe som i praksis betyr at hele byen vet om det. Durkin sier noe igjen. Jeg strekker meg enda lenger ut av soveromsvinduet i andre etasje – det eneste stedet der jeg klarer å få et brukbart signal på telefonen – og en magisk tredje søyle dukker opp. «Pastor Fletcher … svekket psykisk helse. Heldigvis hadde han allerede levert inn oppsigelsen da det skjedde, så rent formelt var han ikke lenger byens prest …» Det var med andre ord ikke kirkens problem. Durkins manglende empati grenser til det sykelige. Jeg tenker ofte at han hadde egnet seg bedre innenfor politikken enn i kirken; på den annen side er det kanskje ikke store forskjellen. Begge preker for dem som allerede er omvendt. «Jeg burde ha vært informert. Dette påvirker hvordan jeg legger opp løpet her. Det gjør noe med folks oppfatning av kapellet og presten.» «Selvsagt. Jeg beklager. Det var en glipp.» Det var det absolutt ikke. Han ville bare ikke gi meg enda en grunn til ikke å dra. 25

«Var det alt, Jack?» «Bare én ting til …» Det burde ikke spille noen rolle. Hvis døden simpelthen er en overgang til et høyere plan, burde ikke omstendighetene ha noe å si. Men det har de altså. «Hvordan gjorde han det?» En pause som er lang nok til at jeg – etter å ha kjent Durkin i såpass mange år – vet at han vurderer å lyge. Så sukker han. «Han hengte seg i kapellet.» Flo sitter på knærne inne i stuen og løfter ting ut av esker. Heldigvis er det ikke så mange av dem. Da flyttebilen endelig kom, tok det de to tatoverte unge mennene i underkant av tjue minutter å laste av alt vårt verdslige gods. Jeg har ikke stort å vise til etter et halvt liv som yrkesaktiv. Jeg dumper ned i den slitte sofaen, som bare så vidt får plass inne i den trange stuen. Alt i det lille huset er bitte lite, lavt og vaklevorent. Ingen av vinduene lar seg åpne helt, noe som gjør det utålelig varmt der inne, og jeg må hele tiden minne meg selv på å dukke når jeg går gjennom døråpningen mellom kjøkkenet og stuen (og jeg er ingen amasone). Badet er olivengrønt og spekket av mugg. Det finnes ingen ordentlig dusj der. Oppvarmingen gjøres av en oljefyrt boiler, samt en vedovn som ser middelaldersk ut, og som trolig trenger en overhaling så vi ikke gasser oss i hjel til vinteren. Sett fra den lyse siden trenger vi ikke å betale leie her. Og vi kan anstrenge oss for å gjøre det hjemmekoselig. Bare ikke akkurat nå. Akkurat nå vil jeg bare spise, se på TV og sove. Flo kikker opp. «Jeg håper dagens hendelser ikke har fått deg til å glemme at dette er en møkkahaug.» «Nei da, men akkurat i kveld er jeg for trøtt og sulten til å orke å kjenne meg nedslått. Det finnes vel ikke noe sånt som take-away-mat her?» 26

«Det ligger faktisk en Domino’s i nabobyen. Jeg googlet det på vei hit.» «Halleluja. Sivilisasjon. Skal vi se om vi finner noe på Netflix?» «Jeg trodde ikke BT hadde koblet til bredbåndet ennå?» Pokker. «Så får det bli lineær-TV, da.» «Da skal du ha flaks.» «Hva? Hvorfor?» Hun reiser seg, kommer og setter seg i sofaen ved siden av meg og legger en arm om skulderen min. «Hva er galt med dette bildet, Michael?» Jeg smiler av Lost Boys-referansen. Så har altså noen av mine kulturelle preferanser satt spor. «Ingen TV-antenne. Vet du hva det betyr når det ikke er noen TV-antenne?» «Å, herregud.» Jeg legger hodet bakover. «Mener du det?» «Jepp …» «Hva er det vi har rotet oss borti nå?» «Ikke verdens drapshovedstad, får vi håpe.» «Vampyrer fikser jeg. Er det noe jeg har, så er det kors.» «Og en mystisk eske.» Esken. Jeg hadde vært så rasende på Durkin for at han ikke hadde fortalt meg om omstendighetene rundt pastor Fletchers død, at jeg hadde glemt hva det var som satte det hele i gang. Jeg ser meg omkring. «Jeg vet ikke hvor jeg satte den fra meg.» «På kjøkkenet.» Flo spretter opp og kommer tilbake med esken. Hun slipper den ned ved siden av meg. Jeg betrakter den skeptisk. Pastor Jack Brooks. «Ja?» Flo vifter med en saks. Jeg tar den og klipper opp maskeringstapen som forsegler esken. Inni ligger det noe pakket inn i mykt papir. Øverst ligger det et lite kort. Jeg løfter det ut. 27

Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt dere har sagt i mørket, bli hørt i lyset, og det dere har hvisket i enerom, skal bli ropt ut fra takene. Lukas 12, 2–3

Jeg kikker bort på Flo, som har hevet øyenbrynene. «Ørlite melodramatisk.» Jeg legger kortet til side, drar av papiret og bringer for dagen en medtatt, brun skinnkoffert. Jeg stirrer på den. Hårene reiser seg på armene mine. «Har du tenkt å åpne den?» spør Flo. Dessverre kommer jeg ikke på noen rimelig grunn til å la være. Jeg løfter opp kofferten og legger den på sofaen. Noe dunker rundt inni den. Jeg åpner klipsene. «Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket.» På innsiden er kofferten fôret med rød silke, og alt holdes på plass av stropper: en skinninnbundet bibel, et tungt kors med en utstrakt Jesus på, vievann, tøystykker, en skalpell og en stor, sagtannet kniv. «Hva er det?» spør Flo. Jeg svelger og føler meg litt uvel. «Alt man trenger for å utføre en eksorsisme.» «Hjelpe meg.» Så rynker hun pannen. «Jeg visste ikke at man bruker kniver i forbindelse med eksorsisme?» «Vanligvis gjør man ikke det.» Jeg strekker ut hånden og griper om knivens slitte beinskaft. Det føles kjølig og mykt i hånden. Jeg løfter kniven ut av kofferten. Den er tung, sagtennene er skarpe og dekket av rustbrune flekker. Flo lener seg frem. «Mamma, er det …» «Ja.» Det later til å være dagens tema. Blod.

Fem

Månelys. Man tenker ikke at det kan være noe annet, men det kan det. Han strekker ut fingrene og lar lyset spille over hånden, dryppe ned på gresset. Gress. Det er også nytt. Det fantes ikke noe gress der inne. Ikke noe som var mykt. Til og med sengeklærne var stive og klødde. Månelyset ble filtrert gjennom smale vinduer, og var delvis skjult bak bygningene som reiste seg overalt. Og det falt alltid så hardt. Mot betong og stål. Her breier lyset seg fritt og uhemmet. Det bader – ja, bader – parken i sølv. Det har lagt seg forsiktig ned ved siden av ham i gresset. Gresset er kanskje sparsommelig og flekkete, og det er søppel overalt, siderflasker og sigarettsneiper, men for ham er det paradis. Jævla Edens hage. I natt er sengen hans en benk, og luksussengetøyet består av papp og en sovepose han stjal fra en fyllik. Det finnes ingen ære blant tyver og tiggere. Men for ham er dette en himmelseng med silkelaken og puter av gåsedun. Han er fri. Etter fjorten år er han fri. Og denne gangen skal han ikke tilbake. Han har klart å kvitte seg med avhengigheten, han har gjennomført rehabprogrammet. Han er ferdig med dop, har blitt en snill gutt. Det er ikke for sent. Det var det terapeutene sa til ham. Du kan fortsatt bygge et liv for deg selv. Du kan legge dette bak deg. Løgn så klart. Man kan aldri legge fortiden bak seg. For29

tiden er en del av en. Den lusker i hælene på en som en trofast gammel hund og nekter å forlate ens side. Og noen ganger biter den en i baken. Han småler for seg selv. Hun ville ha likt dette. Hun sa alltid at han var flink med ord. Det var kanskje sant, men han var også flink med nevene og støvlene. Han klarte ikke å stagge raseriet. Det gjorde alt grumsete. Det stjal ordene hans og erstattet dem med en tjukk, blodrød tåke som dunket inni hodet hans og fylte halsen. Du må få kontroll over raseriet, sa hun til ham. Ellers er det hun som vinner. På cellen om natten pleide han å forestille seg at hun lå ved siden av ham og strøk ham over håret, hvisket til ham, beroliget ham. Hun hjalp ham gjennom isolasjonen og abstinenssymptomene. Han ser seg omkring i mørket, leter etter henne. Nei. Han er alene. Men ikke så mye lenger nå. Han drar soveposen opp til haken og hviler hodet mot benken. Natten er mild. Han liker å sove ute. Han kan se på månen og stjernene og glede seg til morgendagen. Hvordan var den låta, om morgendagen? I morgen blir det sol, eller noe sånt. De sang den iblant. Jeg skulle ønske at vi faktisk var foreldreløse, sånn som Annie, pleide hun å si. Da kunne vi komme oss bort herfra. Og så la hun seg inntil ham. En beinete kropp og bustete hår som luktet kjeks. Han smiler. I morgen, i morgen kommer jeg og finner deg.

Seks

Søndagens morgengudstjeneste er prestens hovedfremføring i løpet av uken. Hvis man vil samle en større gruppe – og med en større gruppe mener jeg alt over ti personer – da er det på søndag man har muligheten. I den gamle kirken min i Nottingham, der menigheten for det meste besto av svarte, kom alle i penklærne sine på søndag: hatter, dresser, småjenter med stramme krøller og store sløyfer. Som Ruby. Det fikk dagen til å føles spesiell. Det fikk meg til å føle meg spesiell. Særlig siden man visste at disse penklærne ofte var tynnslitte eller litt stramme om midjen – det oppdaget man hvis man så litt nøyere etter. Menigheten min kom fra de fattigste delene av byen, og likevel anstrengte de seg. Å komme pent kledd søndag morgen handlet om stolthet. I noen av de andre kirkene mine var benkeradene fylt av bomser, bokstavelig talt i noen tilfeller. Men man tar det man får i denne bransjen. Det kan selvfølgelig være nedslående, men jeg prøver alltid å minne meg selv på at om ett menneske kan finne trøst i ordene mine, så har jeg lyktes. Kirken er ikke bare for dem som tror på Gud. Den er også for dem som ikke har noe å tro på. De ensomme, de fortapte og de hjemløse. Et tilfluktssted. Det var på den måten jeg fant kirken. Da jeg ikke hadde noe sted å gå eller noen å henvende meg til. Da var det noen som strakte ut en hånd. Jeg har aldri glemt denne vennligheten. Nå prøver jeg å gi noe tilbake. 31

Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente meg av menigheten her. Småbyer er gjerne mer tradisjonelle. Kirken spiller en større rolle i samfunnet. Menighetene er dessuten ofte eldre. Det er forunderlig mange som finner troen samtidig med anskaffelsen av sitt første gebiss. Ikke at det er jeg som står for gudstjenesten i dag. Jeg begynner ikke rent offisielt før om to uker. Denne morgenen er det pastor Rushton fra Warblers Green som er hovedattraksjonen. Vi har allerede vekslet noen e-poster. Han virker snill, sterkt engasjert og overarbeidet. I likhet med de fleste prester på landsbygda. Akkurat nå fordeler han tiden sin mellom tre kirker, så å skulle påta seg Chapel Croft i tillegg er mye å be om, eller som han selv formulerer det: «Gud er kanskje allestedsnærværende, selv har jeg til gode å klare å være fire steder på samme tid.» Dette forklarer noe av hastverket med å få ansatt meg. Men ikke alt. Den underlige pakken har gjort meg urolig. Jeg klarte ikke å sove i natt. Stillheten rykket meg til stadighet ut av søvnen. Ingen fortrøstningsfulle ul fra fjerne sirener, ingen drukkenbolter som ropte utenfor vinduet mitt. Dagens hendelser surret rundt i bevisstheten: Poppy med ansiktet smurt inn av blod. Den sagtannede kniven. Rubys ansikt – som gled sammen med Poppys. Blodet som bandt alt sammen. Hvorfor takket jeg ja til å dra hit? Hva er det jeg håper å oppnå? Jeg spretter opp fra sengen så snart klokken har passert sju. En hane galer høylytt der ute. Hurra hurra. Så snart jeg har laget meg en kopp kaffe, gir jeg etter for fristelsen og henter ut tobakkspungen fra gjemmestedet dens under et kjøkkenhåndkle i en kjøkkenskuff. Flo prøver å få meg til å slutte å røyke. Jeg prøver å slutte. Men kjødet er svakt. Jeg ruller den hemmelige siggen ved bordet, så hiver jeg på meg en gammel hettegenser og et par joggebukser, og røyker den i bakdøren mens jeg prøver å riste av meg følelsen av dysterhet. Det er allerede varmt ute, selv om det er overskyet. En helt ny dag. Nye utfordringer. 32

Det er noe jeg alltid takker Gud for. Morgendagen er ingen garanti. Hver dag er en gave og må brukes med kløkt. I likhet med de fleste prester praktiserer jeg ikke alltid det jeg preker. Jeg røyker ferdig og går opp i andre etasje for å ta et lunkent bad. Så tørker jeg håret og prøver å gjøre meg presentabel. Håret er fremdeles, i alle fall overveiende, mørkt. Jeg har ikke altfor mange rynker, men ansiktet mitt drar fordel av de ekstra kiloene jeg har pådratt meg. Jeg tror jeg ser ut som enhver annen bekymret mamma i midten av førtiårene. Konklusjon: Det får klare seg. Jeg traver ned igjen. Flo har overraskende nok stått opp og ligger nå på sofaen i stuen med en kopp te og en bok. Den siste til Stephen King, ser det ut til. «Nå, hvordan ser jeg ut?» Hun kikker opp. «Utkjørt.» «Takk. Og bortsett fra det?» Jeg har valgt jeans og en svart skjorte med krage. Slik at folk skjønner hvem jeg er, men også at jeg ikke er i tjeneste. «Jeg vet ikke om jeg ville ha satset på svart.» «Jeg tenkte at jeg skulle vente litt med neonfargene og nettingen.» «Til når da?» «Julaften?» «Far varsomt med dem.» «Det var planen.» Hun smiler. «Du ser fin ut, mamma.» «Takk skal du ha.» Jeg nøler. «Hva med deg?» «Hva da med meg?» «Går det bra med deg?» «Det går fint.» «Gjør det det?» «Må vi gjøre dette enda en gang, mamma? Nei, jeg hater deg ikke. Ja, jeg er forbannet fordi vi måtte dra fra Nottingham. Men det er bare midlertidig, ikke sant? Som du pleier å si – det er hva det er.» 33

«Noen ganger er du altfor voksen.» «En av oss må være det.» Jeg har lyst til å gå bort til henne og legge armene om henne og gi henne en real klem. Men hun har begravd nesen i boken igjen. «Blir du med i dag?» «Må jeg?» «Det er opp til deg.» «Jeg lurte faktisk på om jeg skulle gå og kikke litt på kirkegården. Ta noen bilder.» «Ok. God fornøyelse.» Jeg prøver å legge lokk på det lille blaffet av skuffelse. Selvfølgelig vil hun ikke bli med og høre på en tørr og kjedelig gudstjeneste i et lite, muggent kapell. Hun er femten. Og jeg synes ikke man skal tvinge sine synspunkter på barna. Moren min hadde prøvd det. Jeg husker hvordan jeg ble slept med til gudstjenester da jeg var liten, og så satt jeg der og vred på meg og klødde i min peneste, utvaskede kjole. Benkene var harde, kapellet var kaldt, og den svartkledde presten fikk meg til å gråte. Senere ble religionen en av mammas krykker, sammen med ginen og stemmene i hodet hennes. På meg hadde den hatt motsatt effekt. Jeg hadde flyktet så snart jeg så mitt snitt. Tro burde være et bevisst valg, ikke noe man blir hjernevasket til når man er for ung til å forstå den og stille spørsmål ved den. Tro er ikke noe man gir videre som et arvestykke. Den er ikke håndgripelig eller absolutt. Ikke engang for en prest. Den er noe man må fortsette å jobbe med, som et ekteskap eller forholdet til et barn. Noen ganger vakler man. Selvfølgelig gjør man det. Fæle ting skjer. Ting som får en til å lure på om det finnes en Gud, og i så fall hvorfor han oppfører seg som en drittsekk. Men sannheten er at fæle ting ikke skjer på grunn av Gud. Han sitter ikke i kontrollrommet sitt der oppe og tenker ut måter å «teste» troen vår på, som en annen guddommelig Ed Harris i The Truman Show. Fæle ting skjer fordi livet består av en rekke vilkårlige, 34

uforutsigbare hendelser. Vi gjør feil underveis. Men Gud tilgir. Det håper jeg i alle fall. Jeg griper hettegenseren som henger over en kjøkkenstol, og stikker hodet inn i stuen igjen. «Ok. Jeg bør komme meg av gårde.» «Mamma?» «Ja?» «Hva har du tenkt å gjøre med den skinnkofferten?» Jeg har virkelig ingen anelse. Den har rystet meg mer enn jeg liker å innrømme. I alle fall mer enn jeg kan innrømme overfor Flo. Hvor kom den fra? Hvem kan ha etterlatt den? Og hvorfor? «Jeg vet ikke helt. Kanskje jeg skal forhøre meg litt med Aaron.» Hun skjærer en grimase. «Han skremmer meg.» Jeg vil si til henne at hun ikke skal dømme så hardt, men han skremmer faktisk meg også. Jeg vet ikke helt hvorfor. Man møter en god del raringer og einstøinger i min profesjon. Men det er noe med Aaron. Noe ved ham som vekker følelser jeg helst ikke vil vedkjenne meg. «La oss snakke om det senere, ok?» Jeg stikker armene inn i hettegenseren. «Ok – og forresten, mamma?» «Ja?» «Kanskje du burde ta en annen genser. Den der stinker av røyk.»

Sju

Da jeg kommer til kapellet, står Aaron helt bakerst og snakker med en lubben prest med krøllete hår. Klokken er halv ti, og ingen i menigheten har kommet ennå. Av en eller annen grunn, kanskje fordi begge snur seg så raskt, får jeg inntrykk av at de snakker om meg. Kanskje det er paranoid av meg. Kanskje ikke. Men hvorfor skulle de ikke snakke om meg? Jeg er ferskingen. Det gjør meg imidlertid ille til mote. Jeg tvinger frem et smil. «Hei. Jeg håper jeg ikke forstyrrer?» Presten med det krøllete håret ser på meg med et strålende smil. «Pastor Brooks. Jeg er pastor Rushton – Brian. Så møtes vi omsider!» Han rekker frem en lubben hånd. Han er en kort, kraftig mann med skjoldete, kjøttdeigfarget hud som vitner om en forkjærlighet for livets gleder. Øynene hans er klare og livlige og tindrer av skøyerstreker. Hadde det ikke vært for kragen, ville jeg ha gjettet på at han var krovert, eller muligens broder Tuck. «Vi – og særlig jeg – er så glad for å ha deg her hos oss omsider.» Jeg tar ham i hånden. «Takk skal du ha.» «Finner du deg til rette her? Eller er det kanskje for tidlig å si?» «Det går fint, men det tar jo alltid litt tid å omstille seg. Du vet hvordan det er.» «Det gjør jeg faktisk ikke. Jeg har vært i Warblers Green 36

siden jeg var hjelpeprest. Det er snart tretti år siden nå. Svært bedagelig av meg, det innser jeg. Men jeg trives her i prestegjeldet, og dessuten» – han lener seg frem, lettere konspiratorisk – «det ligger en ganske god pub her i området.» Han ler, og latteren hans er dyp, rå og smittende. «Jeg klandrer deg ikke.» «Dette må være litt av en overgang etter Nottingham.» «Det er det.» «Du får prøve å bære over med oss bondetamper. Vi er ikke så verst når det kommer til stykket. Vi har i det minste ikke brent noen nykommere på bålet i det siste. Ikke siden solverv, i alle fall.» Han ler igjen, og ansiktet blir enda rødere. Han tar et tørkle opp av lommen og tørker pannen med det. Aaron kremter. «Temaet for dagens gudstjeneste er nye venner og nye begynnelser», sier han med en begredelig monotoni og kunne ikke ha hørtes mindre vennlig ut. «Pastor Rushton syntes det passet godt.» «Du trenger ikke å gjøre eller si noe», legger Rushton til. «Vi tar alt det formelle senere. Men det er godt at du er her.» Han blunker. «Nyheten om at du er kommet, har spredt seg. Alle vil gjerne se den nye prestedamen.» Jeg blir anspent. «Storartet.» «Ja, vi får vel gjøre oss i stand.» Rushton stapper lommetørkleet tilbake i lommen og klapper i hendene. «Publikummet vårt kommer snart!» Aaron går mot alteret. Jeg setter meg ned på en av de fremste benkene. «Å.» Rushton snur seg halvveis mot meg, på en måte som virker innstudert utvungent. «Aaron fortalte meg at du møtte Simon Harper og datteren hans i går.» Så det var det de hadde snakket om. «Ja. Det var litt av et første møte.» Han er stille et øyeblikk, velger ordene sine med omhu. «Harper-familien har bodd her i området i generasjo37

ner. Familielinjene strekker seg helt tilbake til Sussexmartyrene … Jeg vet ikke om du har hørt om disse martyrene?» «Protestantene som ble drept under dronning Marys styre.» Han smiler bredt. «Veldig bra.» «Jeg søkte det opp på nettet.» «Skjønner, ja, du kommer til å høre mye om dem her i området. Simon Harpers forfedre var blant martyrene som ble brent på bålet. Det står et minnesmerke over dem på kirkegården.» «Vi så det. Noen hadde lagt brennende jenter rundt det.» De buskete øyenbrynene hans hever seg. «Brennende jenter? Du har virkelig gjort hjemmeleksen din. Noen synes at de er litt makabre, men vi er stolte av våre brente martyrer her i Sussex!» Han ler enda en gang. Så blir han mer alvorlig. «Uansett, som jeg begynte å si, familien Harper er det man kan kalle ‘samfunnets støtter’. De nyter stor respekt her. De har gjort mye for landsbyen og kirken i løpet av årene.» «På hvilken måte?» «Donasjoner, pengeinnsamlinger. Forretningene deres holder mange av lokalbefolkningen i arbeid.» Penger, tenker jeg. Det er alltid det det koker ned til. «Jeg tenkte at jeg skulle stikke innom dem», sier jeg. «Sjekke at alt er bra med Poppy.» «Ja, det kan jo ikke skade å bli litt bedre kjent med familien Harper.» Han gransker meg. «Og alt annet du kunne tenke deg å spørre meg om, hva som helst, jeg vil gjerne bidra.» Jeg tenker på skinnkofferten som står på bordet inne på kjøkkenet. Det underlige kortet. Vet Rushton om dette? Kanskje. Men jeg tror kanskje ikke det er riktig tidspunkt å ta det opp på. «Takk skal du ha.» Jeg smiler. «Hvis jeg kommer på noe, hører du fra meg.» 38