Innhold
1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13.
Mars. Biedød . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . April. Birøktens historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mai. Industrialisering og arbeiderbevegelse . . . . . Juni. Monark på avveie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Juli. Ville husdyr?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . August. Siste stikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . September. Gudenes tårer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oktober. Redd biene! Men hvilke bier? . . . . . . . . November. Medisinskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . Desember. Tenn et lys. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Januar. Honningmesterskap . . . . . . . . . . . . . . . . . Februar. Fødsel, bryllup, død og honning. . . . . . . Mars. En ny vår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 29 51 70 87 109 123 139 157 170 180 195 205
Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
223 225
68368 Birøkterens år – s. 5
05.02.2026 13:56
1 Mars. Biedød Det er mars, og på himmelen sprekker skyene opp. I hoftehøyde foran meg står det en grønn kube, som en kvadratisk legokloss, men på størrelse med en flytteeske eller en stor pakke. Et tak av metall skimrer i sola og bretter seg over firkanten og nedover øverste del av sidene. To håndstore steiner ligger på det flate taket, og en blå rem går rundt hele kassen og sørger for at taket sitter på plass. Den ser innpakket ut, som en julegave. Bare sløyfen på remmen mangler. Det er tre slike identiske grønne klosser, eller gaver, foran meg. Jeg løsner remmen, tar av steinene og setter taket på høykant på bakken. Under taket ligger det en lys lilla isoporplate som skjuler og isolerer innholdet i boksen. Biene har begynt å bevege på seg etter en lang vinter. Jeg har allerede vært utenfor bikubene flere ganger i årets første måneder. Først har jeg forsiktig lagt et øre mot veggen til kuben og forsøkt å lytte etter forsiktig summing, usikker på om biene 7
68368 Birøkterens år – s. 7
05.02.2026 13:56
fortsatt lever. Senere har jeg satt meg utenfor og ventet, for å se om noen små forsøker seg ut i vårlufta. Det første disse lodne, sjarmerende skapningene gjør etter all tiden inne i kuben, er å gå på do. Hele vinteren har de holdt seg for å unngå at sykdommer sprer seg i kuben, men når varmen kommer, byr endelig muligheten seg. Biene avsløres lett – små brune flekker er spredt på snøen som fortsatt ligger på bakken foran inngangen til kuben. Nå, endelig, frister vårens varmere vinder og solgløtt både bier, hestehover og birøktere. Ved siden av meg står Cecilie. Vi lærte oss birøkt sammen, og er nå partnere i jobben det er å ta vare på biene. I løpet av de siste månedene har vi sendt hverandre spente meldinger og fulgt med på gradestokk og værvarsel. Når varmen kommer, kjenner vi det begge, det rykker i birøkterfoten. Det har gått mange kalde måneder siden vi røktet sammen sist. Hvordan har det gått med biene denne vinteren? Nå står vi der sammen og ser ned i den midterste bikuben. Vi skimter liv og røre gjennom et lite hull i en treplate, og den gjennomsiktige plastplaten under den. Isopor, treplate og plast er der for å holde på varme og ro. Det gjør også at vi kan titte inn uten å slippe til kulden. Vinteren har vært lang, og biene har holdt seg der inne i kuben i mange måneder. Jeg ser oversiden av rammene som biene bor på. Der skal det fremover legges egg som skal utvikle seg til larver, og igjen til bier, som skal krype ut av celler som senere skal fylles opp med honning. Mellom rammene mot midten av kuben kravler det bier opp og ned. Ingen av dem ser umiddelbart ut som de enser at taket på huset deres er tatt av og lyset er sluppet inn. De lever! Hurra! Det holder med denne raske kikken så tidlig på våren. Vi stoler på at dette bifolket er levedyktig. Samfunnet av bier inne i bikuben består av mange arbeidsbier. Men for at det skal 8
68368 Birøkterens år – s. 8
05.02.2026 13:56
være levedyktig, trenger de en dronning, og hun bør nå være i gang med å legge egg slik at det snart vil kravle nye arbeidsbier ut av de sekskantede forseglede krybbene. Biene har holdt varmen inne i bikuben gjennom en lang vinter. Der har de levd på oppspart honning og sukkerlake. Nå trengs det varmere vær, mer pollen på trærne og nektar i blomstene før vi kan løfte opp rammene og ta en nøyere gjennomgang av hvordan biene har klart seg. Isoporplaten og taket settes på plass, med steinene på toppen for å sikre at taket ikke blåser bort. Ventetiden har vært lang, men nå er birøktersesongen endelig åpnet. Det på tross av at kuben er lukket igjen etter bare noen minutter. Vi smiler, er enige om at dette lover godt. Neste kube. Fra taket tas steinene av. Remmen løsnes. Lokket går av og settes på høykant, lent mot en selvgjort sliten benk av paller. Taket og isoporplaten tas av og holdes i venstre hånd mens blikket søker gjennom plastplaten på leting etter et levende bifolk. Men her kravler ingen. Et tungt søkk går gjennom kroppen og lander i magen. Blikket saumfarer alle rom lyset trenger ned i hvor det kunne vært bier. Forsiktig løsner jeg treplaten og den gjennomsiktige plastplaten og drar opp en ramme, som en skuff ut av en hylle på høykant. Der ser jeg flere bier, sittende fast som frosset i tiden. Døde. Døde bier må man alltid vente seg etter en lang vinter. Men lever bifolket, vil disse biene falle eller kastes ned av andre bier til det som kalles bunnbrettet, gulvet i huset til biene, bikuben. Biene foran meg står stille på rammen de har spist fra, og noen av biene ser ut til å være halvveis nede i en sekskant som fortsatt har honning. Hva har skjedd her? Et bifolk kan møte sitt endelikt i løpet av vinteren av flere årsaker. De kan ha frosset eller sultet i hjel. Kanskje oftere en kombinasjon. Raskt ser jeg etter tegn på sykdom som kan 9
68368 Birøkterens år – s. 9
05.02.2026 13:56
ha rammet biene i løpet av vinteren, men ser ingen ved første blikk. Jeg ser at det er forseglet honning i rammene, som betyr at mat har vært tilgjengelig. Noen få bier beveger seg nederst på en ramme, og jeg lurer på om det er bier fra de andre kubene, ute etter denne kubens honning, eller om det kanskje er en dronning og noen få bier her likevel. Det er tvilsomt. Jeg lukker likevel kuben raskt, med et svakt håp om at det kanskje er en sjanse for at det kan gå bra. Stemningen føles trykkende mens vi venter i stillhet og ser ned på den tredje kuben som skal åpnes. Trykket letter mens jeg ser flere bier fly ut og inn av flyåpningen. Cecilie løfter bort tak, isopor og treplate og bekrefter at det er liv her. Raskt lukkes den. Biene må få bruke kreftene sine på andre ting enn å erstatte varmen som slippes ut av huset deres. Av tre bifolk er altså ett dødt. Det er dårlig statistikk for husdyrhold, tenker jeg. Tenk om hver tredje ku gikk med over vinteren i norske fjøs. I moderne birøkt er det stor variasjon i det som kalles vintertap, altså hvor mange bifolk som dør i løpet av vinteren. Nye tall varierer mellom 10 og 20 prosent her i Norge, og har steget de siste årene. I andre land kan tallene være enda høyere. Statistikken hjelper oss ikke noe særlig, der vi står i bigården mens vi ser på kubene våre, Cecilie og jeg. Cecilie har en master i insekter fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Blond, nordlending, blid og rett på sak. I mastergraden sin studerte hun samspillet mellom bladlus, som er små skadeinsekter, og deres naturlige fiender i kornproduksjon. Hun har altså mye av biologien til insekter under huden, som ofte har vist seg nyttig i birøkten. Selve birøkten startet Cecilie med litt før meg, sammen med andre som hadde bikuber nede i Oslo sentrum. Men nybegynnerkurset i birøkt tok vi sammen. Før det møttes vi gjennom studier på Ås. 10
68368 Birøkterens år – s. 10
05.02.2026 13:56
Jeg er et barn av 2000-tallet, født i 1988, etter Tsjernobylulykken og før jernteppets fall, inn i et tiår fullt av optimisme. Slik jeg minnes 90-tallet, var det optimisme som preget fortellingene om verden – i skolen og hjemme. For hva skulle vi vel ikke utrette? Fattigdom skulle utryddes, FN sto i spissen for opprydding i verdensordenen, og vi her hjemme kunne unne oss flere klær, sofaer og sydenturer mens populærkulturen samlet Vesten om den samme musikken, maten og merkevarene. Vi sang Blekkulf-sanger og skulle resirkulere oss ut av miljøproblemene og produsere oss ut av fattigdom i verden. Jeg vil ikke si jeg kommer fra en utpreget friluftsfamilie, selv om vi kunne tilbringe sommeren på båt og i telt. Mange av mine oppdagelser av hvor stor og fantastisk naturen er, kom også fra bøkene på biblioteket, eller fra Globus 2, tv-programmet som gikk hver søndag kl. 19.00 på TV 2. Jeg husker godt buss- og bilturene med pappa og lillesøsteren min tilbake til mamma på søndager, hvor jeg telte minuttene for å se om vi rakk ukas episode. Her ble verden brettet ut og presentert: løvene og elefantenes vandring i Serengeti, ørkenmus i Sahara, kattedyr i Sør-Amerika. For en natur og for en verden vi levde i! Jeg slukte det jeg så og hørte. Etter hvert som jeg ble eldre, konkurrerte Globus 2 med sendingene av Buffy, vampyrenes skrekk på TV Norge, som på mer enn én måte fortsatt er en motsetning som lever i meg. Natur og oppdagelse, og kultur, fest og fjas. Tiåret som virkelig preget meg, var likevel 2000-tallet. Den 9. september 2001 var jeg hjemme, og på en 12-tommers tvskjerm så jeg det andre flyet treffe det andre tårnet i World Trade Center. Det første jeg husker å ha diskutert politisk, er Irak-krigen. Så kom Al Gores ubehagelige sannhet, og med denne filmen var det vi allerede visste på barneskolen – at drivhuseffekten kunne endre hele jorda – et faktum som levde 11
68368 Birøkterens år – s. 11
05.02.2026 13:56
med meg. Vi ble fortalt at dette var noe vår generasjon måtte rydde opp i, ikke de voksne, de med makten i sine hender. Vår fremtid i fritt fall, mens oljen og økt forbruk igjen og igjen ble sikret. Det er nok en viktig del av bakgrunnen for at det endte med internasjonale miljø- og utviklingsstudier på Ås. Her skulle jeg finne løsningen på klimakrisen, jobbe for FN i New York, samle nasjoner og nå klimamål. Eller i alle fall jobbe for å få disse tingene til, sammen med andre. På studiene pleide vi å tulle med hverandre om at vi gikk på redde-verden-studier, og det er en sannhet i at mange hadde valgt studiene fordi de ønsket å bidra mot urettferdighet i verden. Underveis i studiene erfarte jeg at jordbruk og urettferdig fordeling av maten var en av kjerneutfordringene i verden, samtidig som jeg opplevde at det ikke var min rolle å reise rundt i land i det globale sør for å fortelle folk hvordan de skulle spise eller dyrke maten sin. Jeg bestemte meg i stedet for å jobbe for en mer bærekraftig matproduksjon her hjemme. Samtidig vokste en drøm om å selv drive med jordbruk. Men det er mye som skal klaffe for å ende opp med en gård, så det ble et kontorliv etter studiene, likevel. Å kalle det et kontorliv er å underspille hvor spennende jobben var for meg. I organisasjonen Økologisk Norge kunne jeg jobbe for et mer bærekraftig jordbruk, og jeg trivdes med arbeidet. Jeg fikk møte dyktige bønder som sto på hver dag for å dyrke mat, på naturens og dyrenes premisser. Min rolle var å bidra til å spre deres kunnskap til flere bønder gjennom åpne møter rundt om i landet, og få med flere på laget. Samtidig ble jeg så inspirert av alle jeg møtte som produserte kjøtt og melk, frukt, bær og grønnsaker, og for hver gang jeg hørte en av bøndene fortelle sin historie, ønsket jeg at den skulle være min. De fortalte om jord på hendene og en praktisk hverdag. Så i 2018 12
68368 Birøkterens år – s. 12
05.02.2026 13:56
satte jeg foten i bakken, og sammen med kjæresten min, Emil, dro jeg på reise i tre måneder. Underveis funderte jeg frem og tilbake på om dette var tidspunktet da jeg skulle gjøre noe ut av drømmen om et gårdsliv, eller hvordan jeg kunne få utløp for ønsket om å være praktisk, og ikke bare teoretisk, med på å dyrke og produsere mat. Denne reisen ledet til flere endringer i livet. Den ene kom som en gave. Hjemme igjen og nyforlovet feiret jeg 30-årsdag, i en leilighet stappfull av gode venner. En fantastisk feiring, hvor jeg fikk en fantastisk bursdagsgave av en større vennegjeng. Birøkterkurs. Å være birøkter ved siden av kontorjobben virket som en god løsning for meg. Man måtte ikke flytte eller kjøpe gård. Det var noe mystisk med de hvite klærne og birøktersløret foran ansiktet til birøkterne. Og jeg elsker honning. Siden jeg visste at Cecilie drev litt med birøkt, men ikke hadde gått kurs, spurte jeg om hun ville bli med. Det ville hun. Og heldig var det, for hun er den perfekte birøktermakker både når det går bra og når vi klør oss i hodet over hva som egentlig har skjedd i kubene våre, slik som denne vårdagen. For selv med utdanning og erfaring er det fortsatt mye med bifolket vi er nødt til å gjette på, diskutere og undre oss frem til. Som den eksakte grunnen til at ett av våre bifolk døde i løpet av vinteren. Så denne dagen sto vi der og undret. Men konkluderte ikke. Triste over at vårens første besøk også innebar død, la vi fra oss birøkterutstyret i låven på gården biene våre bor på, og dro hjemover.
Noen uker etter første besøk hos biene har skuffelsen lagt seg, sola skinner og varmer, og jeg vil se om biene som overlevde vinteren, har mer aktivitet. Om de flyr ut på lufteturer og kan13
68368 Birøkterens år – s. 13
05.02.2026 13:56
skje finner noe pollen? Jeg har tatt sykkelen de få minuttene hjemmefra og kan skimte taket på låven til gården når jeg ser nedover mot Oslofjorden. Jeg sykler nedover, før veien svinger oppover i slak bakke, med hester i inngjerdinger på venstre side og en høyblokk til høyre, før gårdstunet åpenbarer seg. I sin tid var gården biene våre bor på, Tveten gård, en av få storgårder i Oslo. Historien strekker seg helt tilbake til 1200tallet, og gården ble opprinnelig kalt noe sånt som Tveithinn (‘utskilt engstykke’), har jeg blitt fortalt av historielaget tilknyttet gården. Navnet ble senere utgangspunkt for dagens gårdsnavn og for Tveita, hvor gården ligger. Opprinnelig var det flate jorder rundt gården, hvor det ble produsert korn og mat til byens befolkning. Så spredte byen seg, og jorder hvor matproduksjon hadde foregått i århundrer, ble bit for bit fylt med ruvende blokker, et kjøpesenter, flere skoler og barnehager. Gjemt mellom disse blokkene står fortsatt restene etter storgården. Her går hester på beite, tuntrærne ruver høyt, og bier summer fra blomst til blomst. Etter at Oslo kommune under rødgrønt styre renoverte den, har Tveten gård fått et av de best bevarte gårdstunene i Oslo, med i alt åtte bygninger. Tuntrærne er to fantastiske store kastanjetrær, som kaster skygge over benker og bord som står spredt utover plassen mellom bygningene. I den romslige L-formede låven på tunet har vi fått låne et rom til birøkterutstyret vårt, men jeg skal ikke hente noe utstyr i dag og låser sykkelen min utenfor i et gult sykkelstativ. Så snur jeg meg, og med ryggen mot låven har jeg ansiktet mot et stort hvitt hus, hovedbygningen. Til venstre står brenneribygningen, som nå fungerer som galleri og markedsplass, og til høyre ligger drengestua, huset hvor alle gårdsguttene pleide å bo da gården hadde arbeidsfolk til det meste. Mellom drengestua og hovedhuset står et stort rødt stabbur, med et tårn som ser ut som et kirketårn. Jeg går 14
68368 Birøkterens år – s. 14
05.02.2026 13:56
videre forbi skiltet som forteller at dette er blant Nord-Europas største stabbur, videre mellom stabburet og rulleboden, det neste huset. Her ble det tørket og rullet klær i gamledager. Det ligger også et langt og slitent lavt hus her, grisehuset, som i dag brukes til lager og ungdomsklubb. Stien går rundt rulleboden og nedover, til et vakkert murhus omringet av en hekk med duftsjasmin. Senere på sommeren vil den blomstre i hvitt og bære med seg en søt lukt som tiltrekker seg biene våre, og etterlater smak på honningen de lager. Historien fra historielaget skal ha det til at en av eierne av gården bygde huset for å plassere sin mor der. På den måten var hun både i umiddelbar nærhet, men også hendig ute av syne og ute av sinn, skjult bak den store sjasminhekken. På tross av all storhet på Tveten gård er det hva som ligger på nedsiden av disse husene som virkelig imponerer og interesserer meg. For med Groruddalen bak meg har jeg plutselig hele Oslo foran meg, og nedenfor byen glitrer fjorden. Over by og fjord henger en stor himmel. Med denne utsikten ligger Tveten andelsgård, og her ligger også bigården. En andelsgård, eller et andelslandbruk, består av en gruppe mennesker som har forhåndsbetalt for en del av gårdens produksjon og kostnadene ved å ansette en gartner eller bonde. Tidligere kollega Alexandra Devik har skrevet en bok om andelslandbruk, og bidratt gjennom kurs og prosjekter til at det i dag finnes omtrent hundre slike andelslandbruk i hele landet. Hun forteller i boka Håndbok til andelslandbruk1 hvordan slike andelslandbruk først ble etablert i Japan på slutten av 1960-tallet. Det direkte samarbeidet mellom bønder og forbrukere ble kalt Teikei, som oversatt betyr mat som viser bondens ansikt. På 70-tallet fortsatte bevegelsen å spre seg til USA og Europa. Flere og flere ønsket seg et tettere forhold til mat og matproduksjon, samtidig som de ønsket å gi bønder 15
68368 Birøkterens år – s. 15
05.02.2026 13:56
rettferdig pris for arbeidet. Det får man her. I tillegg blir det som regel dyrket flere sorter grønnsaker enn du finner i grønnsaksdisken, det er lokalt og ofte økologisk, i sesong og klart til å høstes for andelshaverne. I fellesskap bestemmes det hva som skal dyrkes, og hvordan året på gården skal se ut. På det aller første årsmøtet til Tveten andelsgård ble det besluttet at den skulle drive etter økologiske prinsipper og bli sertifisert. Økologisk matproduksjon er en beskyttet tittel som viser til at man følger et regelverk hvor blant annet kjemisksyntetiske sprøytegifter er forbudt, husdyrene skal ha mer plass og tilgang på utearealer, og kunstgjødsel ikke brukes. I sum skal regelverket legge til rette for matproduksjon med hensyn til økologi, helse, varsomhet og rettferdighet. Andelsgården på Tveten fungerer sånn at omtrent hundre andeler, enten hele familier eller enkeltpersoner, betaler inn en sum i starten av året. Dette betaler for en gartner, som både jobber selv og arrangerer dugnader for andelshaverne. Til sammen dyrkes fem mål, og det blir mye mat utover sesongen, av nesten femti forskjellige sorter. En fantastisk ordning, spør du meg. En lokal praktisk reaksjon på en stor utfordring i samfunnet. Det sier jeg litt partisk, ettersom min lille 30-årskrise ikke bare endte med birøkt, men også med deltidsjobb som gartner de første to årene andelsgården ble drevet. Jeg hadde hørt at det skulle skje noe på gården, og tenkte at det ville vært et perfekt sted å ha bier. Da jeg tok kontakt med kommunen, viste det seg at de ønsket en gartner til prosjektet, og de sa også ja til bier. Det var perfekt for meg som ville komme meg ut og ikke bare arbeide med bærekraftig mat fra kontorpulten. Biene hadde vært nok, men nå kunne jeg også dyrke mat, midt i byen, uten å ta egen økonomisk risiko. De to årene jeg var gartner på deltid, fikk jeg også mye tid med biene. Ofte kunne jeg ta en spisepause sittende blant kubene, med summende bier 16
68368 Birøkterens år – s. 16
05.02.2026 13:56
fremfor meg. Flygende hit og dit for å hente nektar, og tilbake, tyngre, med magen full av blomstermaten. Gartnerjobben sa jeg opp når livet ikke gikk opp med en jobb som tok hele sommeren, men birøkten har jeg fortsatt med, sammen med Cecilie, og vi har begge andeler i andelsgården. På høyre ytterkant av jorda som dyrkes, står det en samling av forskjellige store løvtrær, og det er her, under dem, bikubene våre står. Kubene står på hvert sitt bord, omsnekra paller som står og balanserer på smuldrende mursteiner. Hvert år lover Cecilie og jeg hverandre at vi skal gjøre noe med dem og få på plass noe sikrere, uten enda å ha klart det. Her står altså bikubene våre, gjennom vår, sommer, høst og vinter. Et sunt bifolk i bikuben utvikler seg mot sommeren og skal være på sitt sterkeste når det er størst muligheter til å sanke inn nektar. Ett av våre bifolk har gått tapt i løpet av vinteren, og nå, rett før våren setter inn for fullt, er bifolkene på sitt svakeste. Jeg beveger meg fra andelsgårdens oppholdsplass med benker og utsikt, og bort til biene. Birøkt, å røkte bier, sier vi. Å røkte ble tidligere brukt om plikter og oppgaver. Henrik Ibsen brukte ofte ordet i Kongsemnerne, hvor man skulle røkte sitt kall, eller ærend. I husdyrhold har det blitt brukt for å stelle for, gi fôr til og holde dyrene rene. I dag sier vi bare at vi røkter gris, og bier. Men vi har ikke røktet våre bier godt nok, og jeg kjenner at det døde bifolket gir meg et ekstra engasjement for å ta vare på biene vi har igjen, til å birøkte slik man skal. Hva gikk egentlig galt for biene som døde? CCD, en forkortelse til skrekk og gru for birøktere, har surret i tankene. På engelsk heter det Colony Collapse Disorder. På norsk sier vi kolonikollaps. Kolonier med bier har kollapset i stor skala, spesielt i USA, men også her i Europa. Birøktere med hundre- eller tusenvis av bifolk kunne sitte igjen med en dronning og noen få arbeidsbier for å ta vare på henne, i hver 17
68368 Birøkterens år – s. 17
05.02.2026 13:56
kube. Alle biene kunne være borte, nærmest over natta. En oppførsel som strider mot alle deres instinkter: å beskytte og ta vare på sitt bifolk og sin dronning. Millioner av bier, forsvunnet uten forklaring. Fenomenet er ikke nytt, og er rapportert fra flere steder i verden. Det skumleste er kanskje at vi fortsatt mangler en klar forklaring. Mange årsaker er foreslått. Sprøytegifter fra jordbruket, sykdommer, patogener og habitatforandringer er blant mulige syndere. Og ikke minst en relativt ny form for sprøytegift som heter neonikotinoider. I sin bok Den tause planeten,2 som handler om insektdød og hvordan vi kan avverge den, beskriver Dave Goulson hvordan neonikotinoider, eller neonics på forkortet engelsk, er en stor fare for insektene. Han forteller at varsellampene hos franske bønder begynte å lyse allerede på 1990-tallet – de rapporterte at biene deres døde i nærheten av solsikkeplanter som hadde blitt behandlet med imidakloprid. Dette er kanskje den mest kjente av neonics-sprøytegiftene, en nervegift som angriper hjernen til insektene. Den første gangen sprøytegifter virkelig ble satt på dagsordenen, var da Rachel Carson ga ut boka Den tause våren i 1962.3 Den handler om hvordan sprøytegiften DDT forplantet seg fra åkrer og planter til insekter, fugler og pattedyr, og tok livet av hele næringskjeder av organismer. Til slutt kunne man ikke høre fuglene om våren. Boka startet den moderne miljøbevegelsen, og selv leste jeg den på interrail alene rundt om i Europa da jeg nettopp var fylt 20 år. Fra togets vinduer så jeg store landskap formet av jordbruk, mer kultivert land enn fjellformasjonene i Norge tillater. Lite visste jeg da at sprøytegiftene som ble brukt på åkrene jeg så på fra togsetet, 60 år etter at boka ble skrevet, fortsatt skulle være farlige. Faktisk hele 7000 ganger farligere i samme mengde enn DDT-en jeg leste om. På grunn av Carson og hennes engasjement for saken ble DDT til slutt forbudt i de fleste vestlige 18
68368 Birøkterens år – s. 18
05.02.2026 13:56
land. Det endret dessverre ikke på bruken av farlige stoffer i jordbruket. Kanskje ikke så rart franske bønder og birøktere merket at noe var i gjære. Det tok likevel 10 år før honningbier også i Nord-Amerika forsvant i så stor skala at kubekollaps-begrepet spredte seg. Vinteren 2006–2007 døde en tredjedel av bifolkene i USA, hele 800 000 bifolk borte. I året som fulgte, døde nesten like mange. Birøktere, journalister og forskere, alle var interessert i å vite mer om situasjonen. Kom alle bier til å dø ut? Var dette et problem kun for honningbier, eller for alle bier? Og var dette problemet så stort at det ville ramme oss mennesker? Dommedagssitatet som angivelig skal ha blitt sagt av Albert Einstein, dukket opp i sosiale medier og avisartikler: «Om bien forsvinner fra jorda, vil menneskeheten kun ha fire år igjen å leve.» Det er ikke bekreftet at dette er et ekte sitat, men det er sånn at 87 prosent av alle plantearter må pollineres av dyr, og i størst grad av insekter.4 Når det kommer til mat, er det estimert at hele 75 prosent av de forskjellige matplantene vi spiser i dag, og hele 35 prosent av maten i vekt, er helt eller delvis avhengige av pollinering.5 Kollapsen spredte seg også i Europa. I Frankrike var dette allerede et problem, og i 2008 døde tusenvis av bifolk også i Tyskland. Disse døde samtidig som maisfrø hadde blitt sådd, hvor alle frøene hadde blitt behandlet med neonikotinoidsprøytegift. Studier viste at giften hadde løsnet fra frøene og skapt en giftig støvsky, som drepte alle insekter på sin vei. Nå var stoffene i bruk på nesten alle nyttevekster i Europa og USA, og endelig rettet forskerne blikket mot dem. Disse sprøytegiftene blir beiset på frøet før det plantes, og vil så løsne i jorda, og legge seg rundt de nye røttene som frøet utvikler. Det gjør at stoffet tas opp av planten, og at det så blir systemisk, altså at det finnes i hele planten. På 2000-tallet fant 19
68368 Birøkterens år – s. 19
05.02.2026 13:56