Page 1


Kim Leine

Avgrunnen


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47869-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 9,7/12 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Bodil som har gjort et par demoner hjemløse og henvist dem til en omflakkende romantilvÌrelse.


Innhold

Rapport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rigshospitalet, kardiologisk avd. . . . . . . . . . . . . . . . .

11 13

1. del: Fallet Nattog til Stockholm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Byen med det strømmende vannet. . . . . . . . . . . . . . . . Kjære Far . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Treningsleir. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Patrulje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frokost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dagsbefaling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krigen kort . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reserve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stormen på Tammerfors I . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når krigen er over . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Friheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykehuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Solrenning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kostvariasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fordeler ved røyking. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stillheten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opprydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hinsides postrutene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En nordmanns apologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Drømmen slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opprenskning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Finn fem feil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 29 32 34 39 47 48 50 51 52 59 60 64 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 81 83


Toget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blikket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fangene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gåten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tema med variasjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Speilet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Produksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samtale. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dødens salt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Omvendt vuggevise. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Før lunsj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Seierherrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjære Far . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utgangsbønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

86 89 92 93 95 97 101 104 107 109 111 112 115 120 122

2. del: Oppstigningen De døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den hippokratiske ed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Intermezzo: Jærtegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sommerjobb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Firetoget fra Kalundborg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tårnet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dagens helt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjenforening. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En tur på kino . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Visitasjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samtale ved bredden av Peblingesøen . . . . . . . . . . . . . Brev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den historiske Jesus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Labyrinten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Boulevard Montparnasse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Holmgang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flytting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1933 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Strandvaskeren ved Jons Kapell I . . . . . . . . . . . . . . . .

127 129 155 165 177 180 208 218 223 241 252 255 261 267 281 299 307 322 329 339 364


Mannen med fuglehodet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Strandvaskeren ved Jons Kapell II. . . . . . . . . . . . . . . . Noe i luften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forvandlinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hotell Kämp, tur-retur-retur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Zuckertorte i Leipzig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Besøkstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Siste forestilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

368 379 385 390 396 415 424 432 453 457

3. del: Spranget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

461

4. del: Krigens poesibok Blod og stein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tre brødre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avansement . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pelotong . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Snø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blod . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Djevelens intervall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skriftemål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykehuset i Hämeenlinna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Trærne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Døende by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konsentrasjonsleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjestene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fangetransport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvor er sjelen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et opphold i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mygg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statistikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De druknende i Helsinkis havn . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forsøk med effektivisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Spill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ildovn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

595 597 600 603 605 606 607 609 611 613 615 617 619 620 622 625 627 629 631 632 633 635 636 637


Hva man bruker spader til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En god gjerning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . KjĂŚrlighetsbrev. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Morgen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

639 641 643 647

5. del: Avgrunnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

649

En ettertanke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

653


Rapport Av undertegnede: Norbert Müller D. Jur., Sakfører ved Amtsgericht Leipzig Hauptsturmführer, Gestapo, med foreløpig utkommandering i Danmark, København (Oversatt fra tysk.) København, den 30. november 1944 Kl. 10.40 Vedrørende: Kaj Hermann Gottlieb, f. den 5. juli, 1897 La det hermed føres til protokolls at det d.d., torsdag den 30.11.1944, kl. 07.48, sted: Shellhusets foajé (Hauptquartier der Gestapo), av undertegnede, Hauptsturmführer Norbert Müller, ble tilkalt legelig assistanse for å fastslå fangens, Kaj Hermann Gottliebs, tilstand etter fall fra 7. etasjes repos. Legen ankom ti minutter senere og konstaterte umiddelbart at døden var inntruffet øyeblikkelig i forb. m. fallet, hvoretter avdøde, den samme Kaj Gottlieb, ble overført til politistasjonens obduksjonssal. Til stede ved ulykkeshendelsen var dessuten: Sturmbannführer Karl Heinz Hoffmann, Hilfspolizist Edwin Madsen, avhørsleder Ib Bir11


kedal Hansen, resepsjonist Untersturmführer Sophus Reinecke. (forts. 2-2) Ulykkens forløp: Sammen med Hilfspolizist Edwin Madsen ledsager undertegnede Herr Gottlieb fra hans arrest i Vestre Fængsel til hovedkvarteret (Shellhuset), hvor det planlagte avhør (det siste av fem) skal finne sted. Imidlertid er det tekniske problemer med heisen, og turen opp varer 22 min., hvilket foranlediger meg til å ta beslutning om å løsne Herr Gottlieb fra hans håndjern, som lenker ham til meg. Da døren til 7. etasje åpnes, river Herr Gottlieb seg løs og løper de få skrittene bort til rekkverket på avsatsen og kaster seg ufortøvet ned i trappesjakten, hvilket fører til hans umiddelbare avgang ved døden (se legens rapport samt dødsattest – avventes). La det enn videre føres til protokolls at jeg, Norbert Müller, påtar meg det fulle ansvar for denne ulykken, som ingen annen kan eller bør bebreides, og at jeg avventer de dermed forbundne rettslige konsekvenser. Jeg ønsker selv å prosedere ved evt. prosess. Heil Hitler! Norbert Müller, sign. H. Hansen, sekr., sign.


Rigshospitalet, kardiologisk avd. 30. november, 1944. Epikrise for: Ib Johann Gottlieb Stilling: Artist Født: 5. juli, 1897 (47 år) Pas. innbringes akutt med sykevogn den 25. november (1944) efter å ha falt om på gaten i forbindelse med, angivelig, konfrontasjon med tysk politi (tilhører en av de illegale motstandsorganisasjoner). Pas. har en lang anamnese med myokardieinfarkter og kronisk angina pectoris samt incompensatio cordis. Ved ankomsten hertil stupurøs, rallende og med hypotensjon og fibrillatio cordis, men stabiliseres etter noen timer ved hjelp av bl.a. medisinsk relaksering og mekanisk ventilasjon. Pas. digitaliseres og oppnår derved en bedre hjertefunksjon etter det første døgnet. Pas. er rent teknisk under hele forløpet å betrakte som å befinne seg under tysk arrest og har døgnet rundt en betjent sittende hos seg fra det danske Hilfspolizei som vokter på ham, en Edwin Madsen (ønsker å anføres som pårørende, da han er gammel og hengiven venn av hr. Gottlieb – kontaktes på tlf. Bella 1523). Hjertekardiogram viser venstresidig hypertrophia cordis, en betydelig belastning og dessuten en komplett grenblokk, samstemmende 13


med et massivt infarkt. Man digitaliserer og forsøker gjenopplivning med forbigående virkning, men på tross av dette og en god virkning av digitalis forverres tilstanden gradvis som følge av sviktende nyrefunksjon og generell utsiving av væske både sentralt og perifert, herunder oedema pulmones, og pas. våkner på intet tidspunkt opp. All behandling seponeres derfor i går, den 29. dennes, kl. 14.30. Pas. friskner efterfølgende kortvarig til, og hr. Madsen oppnår å veksle et par ord med ham, hvorefter pas. avgår ved døden kl. 04.35 natt til i dag. Dette klokkeslettet kan noteres på dødsattesten. Pas.s hustru, Elisabeth Gottlieb, og øvrig familie, en far, boende i De Gamles By, samt en tante, bosatt i Aarhus, er blitt advisert. Denne pas. avsluttes hermed. H. Weinøe/PSK


1. del

Fallet «Gudene er på den sterkes side.» Publius Tacitus


Nattog til Stockholm

Togets sylinder bøyer og vrir seg langsomt og rykkvis, det får hodene til de sovende passasjerene til å krenge fra side til side og flammen i parafinlampen i kupéen til å blafre, den presser seg inn i mørket, drar to slør etter seg, ett av damp og ett av kullrøyk, jernet hamrer og banker, ujevnt og snublende, med en stigende og fallende klang, og Kaj, som ikke sover, vekker sin bror Ib, fordi han har lyst til å prate, og sier: Hør. Det minner om dvergene i Rhingullet som smir ringen, ba-ba-babam. Han banker takten med hånden mot bordplaten. Husker du da vi gikk og så den på teateret? Nei. Jeg sov. Ja, det gjorde du visst. Jeg har også hørt stykket bli spilt på klaver, et utdrag framført av frøken Frølich, jeg tror det var i Christian den Syvendes Palé. Veldig søt, denne frøken Frølich, har du truffet henne? Hodet til Ib hviler mot puten med monogrammet til Svenska Järnvägar, det vagger og rugger, han er ør av søvnen og litt hoven i ansiktet, begge to er bakfulle, de burde sove, men Kaj vil ikke sove, ikke ennå, han insisterer på å feire denne første utenlandsreisen deres med våkenhet, og han holder Ib våken med praten sin, og Ib sitter og kikker på ham med smale øyne og noe som kanskje er et smil. Kaj kikker inn i togvinduet til høyre for seg som natten gjør til et speil, og ser tvillingbroren Ib, ti minutter eldre enn han, og dermed storebror, som sitter skrått overfor ham, og slik ser han på en måte seg selv med en nesten umerkelig forskyvning via forvrengningen i glasset, og bak dette igjen faren, og alle disse tre bak hverandre og i hverandre innleirede ansiktene er inne i mørket. Ib sover igjen, ser Kaj med en slags 17


smerte, han har det samme diffuse sølvskjæret over seg som de fem kameratene, som også sover, med vaggende hoder og åpne munner. Ølflaskene står på bordet mellom dem, vibrasjonene i toget får dem til å vandre klirrende bortover langs kanten av bordet der en fals hindrer dem i å falle, og innholdet i det grønne mørket i flaskene skummer litt. Kaj kikker på broren og på kameratene, én for én, de slappe, upersonlige, sovende ansiktene, som et bilde på den døden de muligens er på vei til. Husker du i går kveld? sier han. Faen meg litt vilt, hva? Jeg ble dørgende full, hva med deg? Ib mumler noe og flytter seg i setet. Alle syv hadde de reist ut til Lorry på Frederiksberg for å feire seg selv: Danmarks delegasjon av syv frivillige til den finske borgerkrigen. De drakk champagne under lysekronene, hauket mot sparkende cancan-bein, og grep tak i danserinnene da de kom svermende ned mellom bordene for å deise ned på en benk og bli avkjølt, få en gratis forfriskning, og kanskje en pengeseddel stukket ned under en fuktig hempe. Kaj husker at det lyktes ham å presse ansiktet ned i kavalergangen til et kuplet bryst med en dekolletasje som var gul av skitt og gammel svette, og stanken der nede sjokkerte ham, men opphisset ham også, og huden hennes var klebrig og fuktig, og brystene ga seg elastisk under kyssene og gramsingen hans, og han ville bare ned i dette myke og varme. Piken dasket til ham med viften sin, hun var flammerød og brennvarm av utmattelse og alkohol og de tablettene som kabaretpiker blir fôret med så de kan holde seg på beina, og han bød henne på et glass vin og sa, jeg er student, skatt, jeg er ikke millionær. Tror han kanskje jeg gir studentrabatt! sa hun og reiste seg og gikk, men husket å få med seg vinglasset, og han satt tilbake og så kjolens rynkefolder vifte rundt rumpa hennes da hun svinset vekk. Ib lo av ham. Du kommer nok til å angre på at du var så gjerrig når du ligger og peser med ei kule i buken oppi Finland, lillebror. Han kikker inn i togvinduet og ser ansiktet sitt. Det er et ansikt som lengter, men aldri har fått det det lengter etter. 18


Når er vi framme i Stockholm? spør han. Han sparker Ib på leggen for å vekke ham. Hva er det nå da? Jeg bare spurte. Nei, det kan være det samme. Jeg har tenkt på noe. Du vet, en reise medfører to ting, eller to faser: å forlate og å ankomme. Vi er fortsatt bare i gang med å forlate. En kjenner liksom trådene bakover, ikke sant? Du lengter kanskje hjem allerede? Jeg? Aldri. Men jeg kom til å tenke på det, hvordan det slipper taket litt etter litt. En kjenner det nesten fysisk. Jeg tenker på dem på Regensen, de som er igjen, de etterlatte, de drepende kjedelige eksentrikerne som jeg er så gørrlei. Nattluene, sier Ib og smiler. Ja. Nattluene. Tenk deg, det er de som skal stå for oppbyggingen av landet vårt. Ikke noen hyggelig tanke, sier Ib til speilglasset, nå mer våken. Han skjenker dovent øl i glassene deres. De sender hverandre et blikk, et brødreblikk, over kanten på glasset, halvveis fiendtlig, halvveis kjærlig, med en avgrunn av fortid, nøler, som om de skal til å skåle, men skåler ikke, drikker bare. Og professorene på det teologiske fakultet, fortsetter Kaj. Faen for noen rare størrelser. De slipper jo du. Ja, du trenger ikke bekymre deg for om du har gått glipp av særlig mye, skal jeg hilse og si. Jeg tenker på dem som mekaniske dokker som oppbevares i skap om natten og tas fram og trekkes opp med en nøkkel i ryggen så de kan spasere inn og holde forelesningene sine. Du er heldig, du, med medisinstudiet ditt. Det er da noe man kan ta og føle på. Du burde bli med meg på patologisk en dag, sier Ib. Overvære en obduksjon. Det må vel være relevant for en teolog. All kjødets gang og det der. Nei, fy, det har jeg ikke lyst til. Du som skal bli prest? Jeg skal faen meg ikke bli prest. Det er første gang han sier det til noen. Nå er det ute av munnen på ham. Hva skal du bli da? sier Ib. Ikke vet jeg. Først skal jeg være soldat. Så får vi se. 19


Har du fortalt far at du ikke vil bli prest? Nei. Han ble jo heller ikke prest, selv om han tok teologi med beste karakter. Jeg skal fortelle ham det for deg, sier Ib. Nei, jeg sier det selv. Ikke vær storebror. Ålreit, lillebror. Men far ba meg ta hånd om deg litt i Finland, passe på at det ikke skjer noe med deg. Jeg lovet ham det. Så det kommer jeg til å gjøre. Slutt med det der, sier Kaj skarpt. Jeg trenger ingen barnepike. Slapp av. I virkeligheten tror jeg ikke det er mulig å ta vare på andre enn seg selv i en krig. Nei så menn, sier Kaj henvendt til glassruten. Faen meg på tide en blir voksen. København, søkkvåt og klam som kjellervåte klær, årstiden man i Danmark med plaget selvironi kaller vinter, mørket som smøres ut over vinduene i hybelen hans på Regensen, som grå sparkelmasse, regnet som legger seg rundt byen som et liksvøp. Alt det er han gjerne foruten. Heller ordentlig vinter, hard frost. Og faren, han ser ham for seg: stående på brygga til Malmøfergen, den høye hatten hans, frakken, anonym og utvisket som en av huntonittfigurene de brukte som skyteskiver på banene til Akademisk Skytterforening, stokken hans som han vinket mekanisk med, og ansiktet, disse utflytende trekkene rammet inn av whiskers, han dras baklengs inn i fortiden, mens båten, med Kaj og Ib som står på dekket, rygger inn i framtiden. Og mens de sto der og så hverandre forsvinne, ble båndet mellom dem trukket lenger og lenger ut, det ble helt tynt, og så ble det slitt over, som et embryo som deler seg, og de var ferdige med å forlate seg selv, og de gikk ned i salongen og drakk en øl, og Ib var i strålende humør, og Kaj var taus og ettertenksom, men glad han òg. I Malmø byttet de til toget, slo seg sammen med de fem andre frivillige som allerede var i byen, og godt beskjenket, gikk til stasjonen og slo seg ned i kupéen, slengte fra seg koffertene på hyllene og seg ned i setene, så fnøs toget, trakk seg klagende og vuggende bortover skiftesporene og satte kur20


sen mot nord. De snakket om hva planen er etter Stockholm; hvordan skal de komme seg til Finland nå da det er krig der borte. Fergen til Helsingfors er sannsynligvis innstilt. Og hva med kulda? sa Borre-Larsen. Sånne bløtkokte danske studenter som dere, hvordan skal dere klare skikkelig kulde? Ja, hva med deg selv, hr. medisterpølse! Det første som detter av er pikken, sa Pontoppidan. Men den bruker du jo ikke til noe likevel. Borre-Larsen kastet seg tvers over bordet og ga ham en kilevink, Pontoppidan føk opp, tok tak i jakkeslaget hans, og så rullet de rundt på gulvet, og de andre holdt på flaskene for at de ikke skulle velte, hei, dere to! og Kaj og Ib tok tak i dem for å skille dem. Man stakk en øl i hånden på dem, de lo som om det bare hadde vært en spøk. Men hva med kulda? sier Kaj nå, et par timer seinere. Jeg tenker på det Borre-Larsen sa om kulda og oss bløtkokte dansker. Er du redd kulda? sier Ib. Ja, mer kulda enn kulene, innrømmer han. Å være i ilden, det er likevel så uvirkelig å forestille seg. Men kulda, jeg ser den for meg som en blå plasma som siger ut over tundraen og får alt til å stivne. Ib ser på ham gjennom smale øyensprekker. Kaj, lillebroren, har alltid visst å holde Ibs oppmerksomhet fanget med fantasiene sine og bildene han manet fram. Kanskje er det hans måte å håndtere det å være lillebror, men det gir ham et visst overtak som Ib er uvillig til å underordne seg. Jeg kan ikke la være å tenke på Kay, sier han. Du vet, i Snedronningen. Husker du at mor leste den for oss som godnatthistorie? Ja. Svakt. Et av hans lange eventyr. Jeg tror det tok henne en hel time å lese den. Jeg sovnet visst, sier Ib. Neida, det gjorde du ikke. Du lyttet med ørene på stilk. Jeg angrer på at jeg ikke har tatt med meg en bok med eventyr, så skulle jeg lest det for deg. 21


En må vel alliere seg med kulda, vil jeg tro, sier Ib. Det dreier seg vel bare om skikkelig utstyr, hensiktsmessig påkledning. Og hvor er fronten, er det noen som vet det? spør Jessen som plutselig har våknet og sitter og gjesper og strekker seg. Et eller annet sted nord for Tammerfors, sier Bisgaard som har begynt å røre på seg i hjørnet av kupéen. Det er de siste meldingene jeg har hørt. Men vi får vel et kommuniké i Stockholm. Og nå våkner de alle sammen til live igjen. Fins det i det hele tatt en front i en borgerkrig? sier JuhlJensen, den yngste av de syv frivillige, offisielt enogtyve, men i virkeligheten kun atten, den eneste av dem som er født i dette århundret. Ja, det er jo et godt spørsmål, sier Borre-Larsen, som er eldstemann og har en tendens til å være faderlig belærende overfor de andre, som om han står i daglig kontakt med overkommandoen. Jeg gjetter på at vi blir sendt med en togtransport hele veien opp til Lappland og sørover igjen til en av byene som er under Mannerheims kontroll. Et par av de andre auer seg. Så langt? Det kommer jo til å ta flere dager! Kan ikke det være akkurat det samme? sier Pontoppidan, nord eller sør, Finland er Finland, en helvetes mye snø og is og skog. Og vodka, sier Ib. Det glemte du. En helvetes mye vodka. Og finske horer! brøler Juhl-Jensen. De går for et par kroner, du får en rumpe for en sigarett, de vil selv. Guttene ler. Så løfter de ølflaskene og skåler. Kaj lener pannen mot det kjølige glasset. Den synkoperte hamringen av metall forplanter seg til kraniet hans, får hele kraniekassen til å vibrere på en behagelig måte, som å bli klødd på hjernen, og han tenker på dvergene som smir Rhingullet, ba-ba-ba-bam! Hus, telefonstolper, veikryss senker farten, jernet slår langsommere, dvergene tar seg en hvil, en stasjon stopper opp utenfor vinduet, hvit damp og kullsvart røyk slår ned fra 22


lokomotivet, og når det har drevet bort, er ansiktene til Kaj og Ib forsvunnet fra ruta. De ser ut på en opplyst perrong, først tom, så plutselig oversvømmet av travle, nattmørke mennesker som bærer på kofferter, pløyer seg gjennom røykdottene, med hatter og krager i stedet for ansikter. Kaj glipper med øynene og strekker seg, tar fram lommeuret. Litt over tolv. Han har sovet litt, og nå sover de andre igjen. Han syns de ser tåpelige ut, de henger med kjeven, både Jessen og Pontoppidan sikler. Han har lært dem ganske godt å kjenne etter hvert, gode borgergutter dels fra Aarhuskanten, dels Nordsjælland. Han har vært sammen med dem hver dag siden november da de ble innrullert som frivillige av den finske obersten som var på rundtur i Danmark som agent, med det magre resultat av ti mann, av hvilke tre viste seg uegnet til militærtjeneste, og så var det disse syv igjen. De har ålet seg bortover de gjørmete banene til Akademisk Skytterforening, tømt magasin etter magasin inn i den høye jordfyllinga der målskivene var oppstilt, de har sviret sammen, de har kranglet og slåss og forsont seg igjen, de har fordelt seg i en hakkeorden, med Ib som einstøingen utenfor rangordningen, Borre-Larsen som selvbestaltet leder, med Pontoppidan som rival, Jessen som pariaen som ingen vil ha noe med å gjøre fordi han er på feil side og ikke kan la være å la det skinne igjennom, og nå sover de, men Kaj er våken. De ser ut som de er døde, tenker han, som om de er skutt ned i et bakholdsangrep, eller er blitt utsatt for gass. Han humrer for seg selv. Han har lyst til å vekke Ib og fortelle det til ham, men han lar ham sove. Så latterlig, tenker han, å dø mens man sover, uten å ha kjempet. Men kanskje det er hva de fleste gjør, filosoferer han, de som blir hjemme. Perrongen er tom for folk igjen. Det lugger i togstammen og den skjelver, så går den i gang med en skjærende lyd fra hjulene. Lysene får det indre i kupéen til å blafre rytmisk. Et skilt: Nässjö. Farvel, Nässjö. Mange timers reise ennå. Han hviler hodet mot øreklaffen og prøver å sove. Og han våkner av at de andre prater. Det blir røykt og drukket. Det er mørk natt. Jeg personlig gleder meg til å få skutt meg en bolsjevik. 23


Vi skal gi dem en ordentlig omgang med pepperkverna. Jeg skal tvinge dem i kne og pule de røde svina med bajonetten min. Vi skal meie dem ned. Gi dem en omgang bly. Suge blodet av dem. Gjøre hakkemat av dem. Og hva med kvinnene? Hva skal vi gjøre med dem? Er man rød, er man rød. Kjerringene til bolsjevikene er akkurat like ille som mennene, kanskje verre. En god rød er en død rød! En rød kjerring er en død kjerring! Ja! De skal få lov å suge på bajonettene våre. Hvis de spør pent om lov. Ti stille! Vi er representanter for hans majestet kongen. Vi må opptre med verdighet. Du har rett. Vi bare skyter dem ned. Ha-ha-ha! Idiot! Selv takk! Skål! De synger gaudeamus, og så sover de igjen, som om de har hatt et anfall av plutselig og forvirret søvngjengeri, og nå vagger hodene deres, mens dvergene smir gullet. Men Kaj og Ib er våkne, og de snakker om krigen i Europa som har vart i tre år, men som har gått utenom Danmark. Sånt et feigt forræderi det var, sier Ib, å unnslå seg for å delta. Og Kaj er enig med ham. Det er dette de kommer fra. Ofte tenker jeg på alt det man leser om, sier han, om hungersnøden og elendigheten der nede, hvor ille det er i virkeligheten, bak det som står i avisene. Det er ikke til å holde ut, å ikke vite det, å ikke kjenne sannheten, å ikke være en del av det. Nøytralitet er en ting som fanden selv har funnet på, sier Ib. Sånn er det. Det er det største forræderiet av alle. Heller kjempe på feil side. 24


Ofte tenker jeg på stormen av ild og blod, sier Kaj, de svidde slettene man leser om i Belgia og Frankrike, der det eneste som er igjen er sannheten. Sannheten? sier Ib og dveler ved ordet. Det har du ikke lest i avisen. Nei, jeg skjønner godt hva du mener. Si noe mer. Du vet jo hva far pleier å si: Det er alltid et nytt Dybbøl underveis. Og det kan hende at maskinene holder på å overta krigføringen, kampvognene, flyene, maskingeværene og det nye tunge artilleriet der en enkelt fotsoldat kan legge ned en hel bataljon. Men krig blir fortsatt også utkjempet med blod. Blod er nødvendig, gutter, som far sier, det er det innskuddet man må betale for å få lov å delta, for å vise man mener alvor. Blod kan en ikke komme utenom. Slik har det vært siden Josvas dager. Kaj gjør stemmen alvorsfull og drevende, og Ib ler. Og bajonetter, gutter, bajonetter er fortsatt nødvendige, for når kanonene har talt, kommer nærkampen, en er nødt til å konfrontere fienden, mann mot mann, bite seg fast i kjøttet på ham, rive og flå, ta ikke feil av det, gutter! og Kaj hermer etter stemmen og geberdene til faren, han prøver å stå opp for å gi parodien mer fylde, men støter hodet mot hylla med koffertene. Han setter seg igjen, gjør stemmen enda dypere. Det er hva krig i virkeligheten handler om. Gutter reiser ut, menn vender hjem. Eller beina deres, sier Ib. Som om det gamle nautet vet hva han snakker om, han som er født året etter Dybbøl og har levd i en av de fredeligste periodene i danmarkshistorien. Hele livet hans har det vært fred. Og han babler om blod. Det var så rart med far, sier Kaj og legger merke til at han snakker om ham i fortid. Han hørtes ut som han ivret for å få oss i krigen. Men da vi kom og fortalte at vi hadde meldt oss, var han neimen ikke høy i hatten. Han er redd, sier Ib. Og du? sier Kaj. Er du redd? Ofte tenker jeg på hva den kommer til å gjøre med oss, krigen. Hva jeg kommer til å miste, hva jeg får igjen. Jeg har ingen anelse. Men jeg vet at jeg lengter etter det. Kaj tenker på graven til moren, i Aarhus der han og Ib 25


vokste opp: Mye trøst har den ikke gitt dem, bare enda mer smerte, og her er en tråd bakover som ikke er slitt over ennå. Tristheten som senket seg over barndomshjemmet i de siste årene, kostskolen der de bodde, der faren var rektor. Sjelen hadde flydd sin vei, sjelen til moren og dermed til stedet. Det var bare blitt et sted. Et sted uten godnatthistorier. De byttet det med København, han og Ib, seinere faren. De hadde hverandre fortsatt, men på en ny måte. Den naturlige inderligheten var vekk. Han tenker på faren som står bøyd over graven, trøtt og lutende, ennå ikke femti år, han retter på et par stauder, river opp ugress, åndsfraværende og sint, han retter seg opp og stirrer ned på graven, han vet at han gjerne vil ned til henne, graves ned i jorden med en salme og et par bibelsitater. Han kan nesten ikke vente. Han vil se hva som er der nede, sier Kaj. Hæ! Å, jeg tenkte bare på far. Hvor lenge tror du han har igjen? Ikke vet jeg, sier Ib. Husker du da mor døde? Naturligvis. Jeg ser det for meg ennå, hvordan døren ble åpnet på gløtt til rommet vårt, lyset som falt inn som en vifte, og først da gikk det opp for meg at vi hadde sittet i en evighet i mørket, mens sola gikk ned utenfor, og det ble kveld, og hele tiden hadde vi visst det, instinktivt, at vi hadde å bli på rommet og ikke måtte løpe rundt i huset. Jeg ser ham, far, høy og solid der i døren, og stemmen hans som var myk og mild og skalv litt da han sa: Nå kan dere gjerne komme og se mor, gutter, sier Ib. Og du sa: Mor! Hva er det med mor? Ib hermer etter den pipende stemmen til barnet Kaj. Ja, jeg skjønte ikke noe av det, sier Kaj og smiler for seg selv. Og du sa: Du har ikke skjønt det ennå, din vesle dritt, og så flirte du ondskapsfullt. Og far som sa så høytidelig: Mor er salig, gutter. Men du holdt bare på: Er mor syk? Du får meg til å høres ut som et pattebarn. Nei. Jeg husker at jeg ville beskytte deg. Hvis jeg var litt 26


hard mot deg, tenkte jeg, ville du gjøre deg hard, og så ville det bli lettere for deg. Jeg var jo storebroren din, er storebroren din. Med så mye som ti minutter! Nemlig, hele ti minutter. Jeg husker at du kom bort og la hånden på skulderen min. Og du slo hånden min vekk og så rasende på meg. Ib ler ved tanken. Og du sa bare. Hæ? Eller noe i den dur. Ja, det husker jeg. Og kanskje hjalp det litt at jeg var sint på deg. Og så trakk skyggen til far seg tilbake, og stemmen til tante Dagmar hørtes inne fra den andre stuen et sted, du vet, den rustne ceruttstemmen hennes, men vennlig også: Hun er gått bort. Og så sa du: Hun er dau, lillebror, bitt i graset, krepert, himla, tatt trikken, verstanden? Vi hadde jo tysk på skolen. Vi brukte tyske gloser hele tiden. Ja, jeg visste jo at hun skulle dø, sier Ib. Det hadde jeg vært klar over lenge. Legen som kom hver dag og kikket medfølende på oss, mor som kalte oss inn til sengen og pratet med oss med sånn en vennlighet, faen for en pinsel det var. Jo, jeg visste det. Men du slo bare til hånden min og sa: Nei, pokker om hun er. Du vet ikke noe som helst, dumme, dumme, Ib! Jeg tror ikke det var det jeg sa. Men jeg husker at far begynte å si noe igjen fra den andre stuen, finstuen som vi nesten aldri oppholdt oss i, der det alltid lå laken over møblene for å beskytte dem mot støv. Jeg hører stemmen hans ennå, kroppsløs og hul, akkurat som stemmen til Wotan i Ringen, eller kanskje heller som gamle Hamlet på Aarhus teater, han sa, og si hvis jeg husker feil: Vi skal alle dø, gutter. Ynk ikke de døde. Det var hva mannen sa, sier Ib. Og så sa han: Kom og kyss mor på kinnet, og så gjorde du det. Nei, det var du som gjorde det. Ikke tale om. Det var du. Noen ganger er jeg i tvil, sier Kaj. Med hensyn til hvem som gjorde hva. Er ikke du? 27


Ansiktet til Ib i glassruten. Noen ganger ser han ansiktet til broren og tror det er hans eget ansikt. Jeg vet bare at jeg ikke kysser døde mennesker, sier Ib. Derfor vet jeg at det var du som gjorde det.

Profile for Cappelen Damm AS

Avgrunnen av Kim Leine  

En krig og fred-roman med utgangspunkt i den finske borgerkrigen i 1918 der tvillingene Kaj og Ib Gottlieb deltar som danske frivillige. Vi...

Avgrunnen av Kim Leine  

En krig og fred-roman med utgangspunkt i den finske borgerkrigen i 1918 der tvillingene Kaj og Ib Gottlieb deltar som danske frivillige. Vi...