Page 1


Odd Klippenvåg

Ada


Tidligere utgitt: Nattbilde, roman 1978 Ingen fugl Fønix, noveller 1979 Otto, Otto, roman 1983 Det sønderknuste hjerte, roman 1985 Dagers ende, roman 1987 Triptykon, roman 1989 Et virkelig liv, roman 1991 Utsatt hjemkomst, roman 1996 Bruckner. En lengsel, roman 1997 Body & Soul, noveller 1998 Forventning og innfrielse, noveller 2000 Camille, roman 2001 Et spørsmål om trøst, noveller 2003 Prins Carlo, roman 2005 Nord og andre noveller, 2006 Bengt Sivesind. Den sensuelle livsfølelsen, kunstbok 2007 (Labyrinth Press) Tingenes tilstand, roman 2008 Sikadene, noveller 2009 Ljublju, roman 2011 Et personlig anliggende, roman 2013

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45169-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsmaleri: Miriam Cahn: Too close, 1996 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2014 Satt i 11,2/14 Sabon medieval og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Som ganske ung mann arbeidet jeg et år som lærer i en fådelt skole på et lite sted nordpå. Året var 1955. Jeg hadde tatt examen artium på språklinjen, men visste ennå ikke i hvilken retning min videre yrkesutdannelse skulle gå. I påvente av at jeg ville komme til klarhet, søkte jeg noen ledige lærerposter, og fikk en. På denne tiden var ennå ikke Nordlandsbanen ferdig utbygd; jeg måtte derfor reise nordover med hurtigruten fra Trondheim, det var med den stolte MS Sanct Svithun, som noen få år senere forliste så tragisk. Fra den vesle byen S gikk ferden min videre med en lokalrute, en båt som fraktet gods, post og passasjerer til bunnen av en fjord bare et par timers reise unna. Det var midt i august, noen få dager før skolestart. Gråvær og kaldt. Jeg hadde overnattet på hotell i byen S fordi hurtigrutens anløp slett ikke korresponderte med den lokale båtruten. Utålmodig etter endelig å komme fram, gikk jeg om bord lenge før avgang. Jeg plasserte mine to kofferter i passasjerlugaren foran i båten og satte meg til å lese, hvilken bok minnes jeg ikke. Etter hvert ble 5


jeg likevel rastløs, og da flere reisende tok til å komme med sitt pikk og pakk, sine fyndige replikker og ikke minst sine nysgjerrige blikk på meg, forlot jeg passasjerlugaren. Jeg gjorde meg mer kjent med båten, og fant at i tillegg til den store lugaren, var det en mindre passasjerlugar også under dekk akter, pluss en liten salong like bak styrehuset. Da man tok til å laste gods, ble jeg stående og se på. En sortdroplet kvige ble heist om bord; den så ganske fortapt ut mens den i flere minutter hang i luften før den nådde ned på dekket. Den ligner meg selv, må jeg ha tenkt, for jeg var like usikker og spent på hva som ventet meg. Mest var det varer av ulikt slag som ble lastet: mel og sukker, sement og plank, kasser med frukt og grønnsaker, et par postsekker og flere titalls store og blanke melkespann. Jeg så på utseilingen. De steile fjellene. Alt var fremmed. Til og med luktene og lyset. Så begynte det å duskregne, jeg frøs, derfor trakk jeg ned i passasjerlugaren igjen. Min plass var imidlertid blitt opptatt; det satt folk i rekke langs begge sider av lugaren, og da jeg kom, da jeg sto der midt blant dem uten å vite hvor jeg skulle slå meg ned, fikk jeg det for meg at alle stirret på meg. Det var unge og gamle, kvinner og menn. Plutselig var det en mann som ytret seg: – Vi får vel gi plass til nylæreren! Det som straks forundret meg, var at de allerede visste hvem jeg var. Jeg ser ikke bort fra at jeg rødmet der jeg sto. Jeg minnes at jeg forsøkte å smile, at jeg til og med nikket som en slags hilsen til dem alle sammen. Det eneste jeg så var utydelige fjes, som i dimme. Til sist var det en ferm kvinne som flyttet seg. Heldigvis sanset 6


jeg det, og boken min som lå på det grå skaitrekket på sittebenken. Jeg var rask til å slå meg ned, til å uttrykke en kort og forfjamset takk. Jeg husker at kvinnen liksom rugget på seg så fort jeg hadde satt meg, at jeg kjente trykket av det myke låret hennes mot mitt. Jeg mener hun sa noe, at hun lo litt over sin egen bemerkning, men hva hun sa, aner jeg ikke. Etterpå merket jeg at en fregnet, lyshåret gutt på den andre siden av henne, bøyde seg fram og kikket på meg. Det var Magne, hennes niårige sønn og min mest oppvakte elev, skulle det vise seg. Kanskje satt jeg sammen med dem en halvtime. Fordi jeg straks tok boken for å lese, følte jeg meg tvunget til å late som jeg virkelig gjorde det. Den livlige praten, en vedvarende talestrøm, nå og da riktignok mer dempet som et fjernt surr, for så å tilta i styrke til et sant spetakkel som gjentatte ganger utløste en regelrett hoiing eller en lattersalve, gjorde det umulig å konsentrere seg. Et spedbarn tok til å skrike, luften var trykkende, vammel og full av tobakksrøyk. Hele tiden følte jeg dessuten at jeg ble voktet på. Da jeg ikke lenger holdt ut alt dette, lukket jeg boken. Jeg skulle til å reise meg da en eldre mann på min venstre side spurte: – Hvor kommer så denne karen fra? Overrasket over det direkte spørsmålet må jeg ha nølt, og innen jeg rakk å si noe, fikk jeg følelsen av at alle i lugaren satt og ventet på svaret. Da jeg nevnte navnet på mitt fødested, virket det likevel ikke som det fanget noen interesse; den eldre mannen fortalte meg i stedet hvor skolefrøkna som hadde tjenestegjort forrige skoleår, var kommet fra. Selvfølgelig hadde jeg ingen kommentarer å tilføye, dermed ble jeg sittende taus 7


i ytterligere noen minutter før jeg stakk boken min i jakkelommen, reiste meg og gikk opp på dekket. Båten hadde flere anløp inn fjorden. Ved de to første manglet det brygge; på begge disse stedene ventet en mann i robåt noen meter fra land, og så ble tomme melkespann og en pappeske eller to med bestilte varer låret ned til ham. På det første stedet var det også en kvinne som skulle av; hun måtte klatre ned en taustige som ble kastet over båtrelingen. Jeg sto inntil styrehusveggen og observerte alt. Jeg gikk ikke tilbake til den store passasjerlugaren før jeg var framme og måtte hente mine to kofferter. En gang åpnet jeg døren og kikket ned i lugaren akter, men fordi det satt tre høyrøstede menn der og drakk øl, vegret jeg meg for å gjøre dem selskap. De neste anløpsstedene hadde brygger hvor rutebåten kunne legge til; ved et av dem skulle den stakkars kvigen leies i land. Det var små fiskemottak, lave hvite eller røde hus; enkelte steder ventet opptil fem-seks personer på båten, det var skrål og latter overalt. Jo lenger innover i fjorden vi kom, jo mer tiltok regnet; skydekket var blitt så lavt at ingen fjelltopper var å se, det var et underlig dunkelt lys selv om det ennå ikke var blitt kveld. Så mange tanker for gjennom hodet mitt. Hva slags mennesker er det som bor her? undret jeg, hvordan er det å leve i en veiløs fjord? Lærer Harald Nilsen, en mann rundt femti, tok imot meg. Heller ikke han syntes å være i tvil om hvem jeg var, for så fort jeg hadde slitt meg opp landgangen, kom han mot meg og ønsket meg velkommen. Han tilbød seg 8


å bære en av koffertene, og jeg lot ham få den letteste. Heldigvis var det ikke langt å gå til skolestuen hvor jeg skulle bo i en liten kvistleilighet. På veien opp bakken fra bryggen pekte han ut posthuset og landhandelen for meg. Skolestuen var en hvitmalt trebygning. Jeg syntes den så velholdt ut selv om Harald Nilsen fortalte at den var bygd like før århundreskiftet. Han viste meg de to klasseværelsene straks han hadde låst oss inn. Kanskje gjorde han det fordi vi var slitne begge to etter å ha båret bagasjen, i alle fall satte vi koffertene fra oss i en forgang før vi gikk opp den steile trappen til loftsetasjen. Forgangen var åpenbart elevenes garderobe, for det hang knagger langs veggene. Det luktet svakt av grønnsåpe. Grønnsåpe luktet det også i klasseværelset han viste meg inn i; det var tydelig at det nylig var vasket til skolestart. Ellers var værelset som forventet: høye, smårutete vinduer på begge langsidene, tre mot sjøsiden og bare ett mot skolegården, tre rekker også med pulter, slike man satt sammen to og to på, med skrått pultlokk og blekkhus øverst i høyre hjørne, et kateter naturligvis, et lite trøorgel og et bokskap på hver side av tavlen. Da vi sto framme ved kateteret og jeg kommenterte den høye støpejernsovnen framfor veggen midt imot, fortalte Harald Nilsen at det var en kvinne som het Ada som kom om morgenen og fyrte i ovnen når det var behov for det; pedell, kalte han henne. Ada skulle også vaske hos meg, forsto jeg. Jeg forhørte meg ikke nærmere om dette, jeg var sliten etter den lange reisen, og da Harald Nilsen like etterpå strente mot døren for å vise meg det andre klasseværelset, fulgte jeg lydig 9


etter. Dette værelset var litt mindre, men ellers utstyrt på samme måte, riktignok uten trøorgel; værelset hadde dessuten vinduer bare på den ene langveggen, mot sør, og mens jeg sto og stirret ut fjorden som lå sløret i regnskodde, minnes jeg at Harald Nilsen fortalte at det var her, i dette værelset, jeg for det meste skulle undervise. Fremdeles kan jeg kjenne følelsen som grep meg idet jeg vendte meg mot Harald Nilsen og nikket. Jeg tenkte: Er det her, er det virkelig her jeg skal tilbringe et helt år? Kvistleiligheten besto av entré, et kjøkken, en stue og et soverom. Rommene var utstyrt med det aller nødvendigste; på soverommet en smal seng, et nattbord og et klesskap. Alt var lite og trangt. Jeg kom likevel ikke med noen innvendinger, jeg ønsket ikke annet enn at Harald Nilsen skulle gå slik at jeg kunne legge meg på sengen og hvile. Overrasket over at han inviterte meg til et kveldsmåltid hjemme hos seg selv og kona, hadde jeg først mest lyst til å avslå, men så foreslo han at jeg kunne komme om et par timer, gikk bort til et av stuevinduene og pekte på huset hvor de bodde, og da måtte jeg takke høflig ja. Mens Harald Nilsen skulle undervise det vi kalte storklassen, elever fra fjerde til sjuende trinn, fikk jeg ta meg av de minste, de fra første til tredje. Det var fem førsteklassinger dette skoleåret, tre gutter og to jenter. Til sammen hadde jeg seksten elever i klassen min. Jeg tror jeg kan si jeg var godt forberedt. På forhånd hadde jeg studert hva man forventet av læreplaner, og fordi Harald Nilsen hadde veiledet meg i det mer praktiske om hvordan man pleide å gjøre tingene, følte jeg meg ganske sik10


ker da det hele startet; jeg visste jo dessuten at han som erfaren lærer til enhver tid kunne bistå med råd og dåd. Første skoledag skinte til og med solen. Jeg hadde fått beskjed av Harald Nilsen om å heise flagget, og da jeg hadde gjort det, da jeg sto og så på hvordan det vakre norske flagget blafret friskt i nordavinden, følte jeg ikke bare spenning, men også en viss stolthet. Uansett ble det et par ulidelige timer mens jeg ventet på at førsteklassingene skulle møte opp. Jeg fløy opp og ned mellom kvistleiligheten og klasseværelset flere ganger; det var så mange ting jeg måtte forsikre meg om, at protokollen lå i kateterskuffen, at bunken med skrivehefter som elevene skulle få, befant seg i bokskapet, at fargestiftene var der, de nyspissede blyantene, svampen … Ikke minst måtte jeg selv være presentabel, ha håret gredd, en ren, hvit skjorte, press i buksene og blankpussede sko. Til sist bestemte jeg meg for å skrive VELKOMMEN med store bokstaver med fargekritt over hele tavlen, med utropstegn også, og tegnet en smørblomst og en måke over og under det skinnende, lange ordet. De kom klokken ti, førsteklassingene. Alle ble fulgt av mødrene sine, unntatt én, en lyshåret pike med musefletter dukket opp uten følge. Jeg forsto ikke straks hvem hun var, men fordi hun møtte helt alene, tok jeg henne i hånden og leide henne inn i klasseværelset og ga henne plass på pulten like foran kateteret. Hun var ikke sjenert, tvert imot. Selv om hun ikke snakket stort til å begynne med, virket hun sikker og trygg. Det var først da mødrene var gått hjem at jeg forsto hvem denne piken var. Som første oppgave, for å gi elevene allerede fra starten 11


en følelse av så vel skolens alvor som glede, ba jeg dem skrive bokstaven A etter å ha delt ut et linjert skrivehefte til dem alle. De skulle skrive en hel side, A – a bortover, altså både stor og liten bokstav. Jeg husker at særlig den lille voldte besvær, den ble gjerne like stor som den store, eller større. Mens de drev på, gikk jeg fra den ene eleven til den andre og veiledet. Ennå kan jeg kjenne følelsen av en varm og svett liten barnehånd inni neven min når jeg viste hvordan det best skulle gjøres. Da jeg kom bort til den lyshårete piken, Kirsti het hun, roste jeg henne, for hun hadde ikke bare greid å holde seg på linjen, det var også riktig størrelsesforhold mellom bokstavene. – Dette er mamma sin bokstav! sa hun stolt. Naturligvis måtte jeg spørre hva moren het. – Ada! svarte hun, og først da gikk det opp for meg at hun kunne være datteren til pedellen. Om kvelden, da jeg hadde lagt meg og lå og tenkte på hvordan den første skoledagen hadde forløpt, husket jeg noe fra besøket hjemme hos Harald Nilsen. Under samtalen ved bordet var pedellen blitt nevnt, først av kona Ingjerd, tror jeg. Hun sa jeg ikke måtte være for rask til å bedømme Ada, Ada var et hjertegodt menneske, det var ordene hennes. Selvsagt ble jeg litt spent på hva dette kunne bunne i, men fordi Harald Nilsen var snar til å føye til at dette fant jeg tidsnok ut av selv, ble det på en måte øyeblikkelig lagt lokk på en videre karakteristikk av personen Ada. Neste skoledag fikk jeg et glimt av henne. Om ettermiddagen hørte jeg at hun drev på nede i klasseværelsene, lyden av pulter som ble skjøvet over gulvet, at det 12


gikk i en dør. Jeg fant ingen grunn til å gå ned trappen for å hilse på Ada, men da jeg skjønte at hun var ferdig med arbeidet, gikk jeg fram til det lave stuevinduet mitt og kikket ut. En ganske storvokst kvinne, var det første som slo meg; kledd i sid, sort regnfrakk ettersom det regnet igjen den dagen. Ansiktet hennes fikk jeg ikke sett, for hun hadde et grønt tørkle om hodet og snudde seg bort etter å ha lukket skoleporten. Antagelig varte det tre eller fire dager fra skolestart før jeg møtte Ada ansikt til ansikt. Jeg hadde vært hos landhandleren like før stengetid den aktuelle dagen, og mens jeg var der, må Ada ha kommet til skolen. Da jeg trådde inn i forgangen, drev hun og vasket gulvet i det største klasseværelset. I noen sekunder vurderte jeg om jeg umiddelbart skulle fortsette opp trappen til kvistleiligheten, dernest tenkte jeg at nå fikk jeg da endelig se til å hilse på henne. Jeg stilte meg derfor i den åpne døren uten å si noe; av en eller annen grunn fryktet jeg at jeg ville skremme henne om jeg plutselig snakket høyt til henne, for det syntes som hun slett ikke hadde sanset at jeg var kommet; hun fortsatte nemlig å vaske med ryggen til; hun kom faktisk ryggende mot meg, nynnende, mens hun førte langkosten fra side til side foran seg. Idet hun bare var et par meter fra meg, fant jeg det nødvendig å kremte for å gjøre henne oppmerksom på at jeg var der. Da stanset hun brått opp, stivnet liksom til og sto helt stille. Hun hadde på seg det samme grønne tørkleet som jeg hadde sett henne med før, og et lyseblått kjoleforkle som ikke helt dekket det sorte skjørtet hun bar under. Så 13


snudde hun seg. Dessverre greide jeg ikke å skjule hvor overrasket jeg ble, hvor forvirret. Imidlertid fikk jeg omsider rakt fram hånden og sagt hvem jeg var. Hun satte langkosten fra seg opp mot veggen, tørket hånden raskt over hoften før hun tok min. – Ada, sa hun. Ikke et ord mer. Med venstrehånden trakk hun i tørkleet for å dekke til kinnene. Straks ville hun snu seg bort. – Så du er moren til Kirsti, kom jeg på å si, noe slikt, fordi hun grep langkosten for å fortsette. Dermed kikket hun hastig på meg igjen. – Ja, sa hun, Kirsti liker seg på skolen, hun snakker mye om deg. Jeg mener jeg så et smil om munnen hennes, over den misdannete leppen. Deretter begynte hun arbeidet igjen; hun fjernet seg fra meg, gikk baklengs over gulvet. Borte ved pultrekken langs vinduene hadde hun en bøtte stående, og mens hun bøyde seg og vætte vaskefillen, spurte hun uten å se opp om hvilken dag det passet best for meg at hun kom og gjorde rent i kvistleiligheten, på fredager eller lørdager. Jeg har helt glemt hva jeg svarte, for etter som tiden gikk og forholdet mellom oss endret seg, gjorde hun som hun selv ville. Men da jeg hadde svart henne og hun vasket ufortrødent videre, taust og uten antydning til et ønske om å prate mer, trakk jeg meg skyndsomt bort. Jeg var sjokkert. Det meste av Adas ansikt var nemlig dekket av et stort, portvinsfarget fødselsmerke. Dessuten var overleppen hennes sterkt preget av en mislykket operasjon for hareskår. Hva må hun ha lidd! tenkte jeg allerede på vei opp trappen. Jeg forsto nå hva Ingjerd og Harald Nilsen hadde hintet om da de snakket om Ada, og oppe i leiligheten greide jeg ikke å skyve fra meg synet 14


av dette plagede ansiktet. Jeg hadde vansker med å konsentrere meg, om den enkle middagen jeg skulle lage og om forberedelsene til neste skoledag. Heller ikke da jeg om kvelden forsøkte å koble av med å lese og høre radio, fant jeg ro. Jeg grøsset. Jeg grøsset hver gang jeg så ansiktet hennes for meg, igjen og igjen. Jeg grøsset av medynk. Samtidig måtte jeg erkjenne at jeg på en besynderlig måte var fascinert av det jeg hadde sett, av dette utiltalende ansiktet. Mest undret jeg meg på hvordan hun så ut uten det grønne tørkleet. På 1950-tallet var det vanlig skoledag også på lørdager, og jeg mener bestemt det var lørdag etter den aller første fullførte skoleuken at Harald Nilsen spurte om jeg nå hadde hilst på Ada. Grunnen til at jeg husker det, at det var en lørdag, skyldes at det akkurat den dagen ble arrangert lørdagsdans på det lokale ungdomshuset, dessuten skjedde det en liten episode i klasseværelset som jeg minnes meget godt. De fleste elevene hadde alt forlatt klasseværelset, men to var blitt igjen; det var mine ivrigste, Magne og Kirsti. Jeg hadde mast på dem flere ganger om at de måtte rydde pultene og gå de også da Kirsti rakte armen i været. Så fort jeg kom bort til henne, pekte hun i skriveboken sin og viste meg hva hun hadde skrevet helt av seg selv. Det sto Ada, Ada, Ada bortover en hel linje. Naturligvis måtte jeg rose henne, for bortsett fra d-en, var det omtrent alle bokstavene jeg hadde rukket å lære førsteklassingene. Mens jeg hjalp henne med å pakke ranselen, dukket Harald Nilsen opp. Muligens hadde han stått et minutt eller to og betraktet oss uten 15


at jeg var klar over det. I alle fall fikk jeg til slutt begge ungene av gårde, og da de var gått, fortalte jeg Harald Nilsen hva Kirsti nettopp hadde skrevet, like stolt over meg selv som over eleven. Det var da han spurte om jeg nå hadde hilst på moren hennes. – Ja, svarte jeg, så vidt! Jeg snudde meg øyeblikkelig fra ham og gikk opp til kateteret for å samle sammen tingene mine, for det merkelige var at jeg kjente hvordan jeg rødmet. – Ble du overrasket? spurte han. – Det kan du vel skjønne, svarte jeg uten å se på ham der han sto nede ved døren og ventet. Siden har jeg tenkt mye på hvor typisk det var for Harald Nilsen at han ikke sa mer, at han ikke frittet meg ut om hvordan jeg hadde reagert på det vansirede ansiktet til Ada. Han ønsket åpenbart at jeg i alle sammenhenger skulle lære av erfaring, i stort og i smått. Ute i forgangen minnet han meg på lørdagsdansen. Han foreslo at jeg skulle komme innom ham når jeg gikk, så kunne vi slå følge til lokalet. – Hvordan synes du denne uken har vært? spurte han, er du sliten? Jeg måtte innrømme at det var jeg, og da smilte han og klappet meg oppmuntrende på skulderen. Da han hadde tatt på seg frakken og sagt farvel, drøyde jeg litt før jeg gikk opp trappen. For første gang sanset jeg den vidunderlige stillheten det er i en skolebygning etter at elevene er gått hjem. Lørdagsdansen ble en heller begredelig affære, og i løpet av det året jeg bodde der nord, tror jeg ikke at jeg siden møtte opp på denne tilstelningen mer enn tre-fire ganger. Selve lokalet var det ingenting å utsette på; det minnet 16


meg om bygdehuset hjemme i Trøndelag, en rektangulær sal med scene på den ene kortveggen, bord og stoler langs begge langveggene, og et tilstøtende kjøkken og garderobe; utedoene lå tjue meter unna. Da vi ankom den kvelden, Ingjerd og Harald Nilsen og jeg, slo vi oss straks ned ved et av bordene. Dansen var allerede kommet i gang. Musikken kom fra en mann i sekstiårene som satt oppe på scenen og spilte trekkspill, og etter bare få minutter reiste Harald Nilsen seg og trakk kona ut på gulvet; dermed føltes det som om jeg ble sittende alene ganske lenge, selv om de to neppe svingte seg mer enn i noen få danser før de returnerte til bordet. Ingjerd ønsket sporenstreks å danse med meg, men jeg avslo og bekjente at jeg slett ikke var noen danser. Før hun rakk å sette seg, ble hun likevel budt opp av en annen, en leende kar med imponerende whiskers som viste seg å være faren til min elev Magne. Etterpå, da de to var forsvunnet i den dansende vrimmelen, gikk Harald Nilsen bort til disken ved kjøkkeninngangen og skaffet oss hver vår flaske Asina appelsinbrus. I pausene når trekkspilleren behøvde en hvil, pleide folk å kjøpe seg mat; det kunne være smørbrød eller en varmrett, som fårikål eller skreimølje, alt etter sesongen. På min første lørdagsdans spiste vi lapskaus. Mens vi satt der, kom en ung kvinne bort til bordet vårt for å selge lodd. Jeg kan huske hvordan Ingjerd opprømt presenterte meg for henne. Hun het Mette, arbeidet på ligningskontoret i byen S, var lys blond og hadde hestehale slik som moten var den tiden. Ikke før var hun gått videre til nabobordet, så ymtet Ingjerd frampå om at jeg absolutt 17


burde bli bedre kjent med Mette. Trolig smilte jeg forlegent. Kanskje rødmet jeg slik jeg hadde for vane. Det jeg husker, er hva Harald Nilsen sa: – La nå Paul selv finne ut av tingene! Jeg tenkte allerede på å komme meg tilbake til kvistleiligheten min. Stemningen i lokalet minnet meg om hvordan det hadde vært i lugaren på lokalbåten, røykfullt og støyende. Hele tiden var det noen som nysgjerrig skulte på meg. – Er ikke Ada her? spurte jeg da Ingjerd hadde samlet sammen tallerkenene våre og brakte dem til kjøkkenet. – Nei, svarte Harald Nilsen, Ada går aldri på lørdagsdansen. Etter å ha vært innom utedoen, var jeg på nippet til å forlate alt sammen. Men så fikk jeg øye på Harald Nilsen, at han sto sammen med tre-fire karer på baksiden av ungdomshuset. Fordi han gjorde tegn til meg om å komme bort, følte jeg intuitivt at han var gått ut for å se etter meg. På nytt skulle jeg presenteres, og en av mennene gjenkjente jeg som en av dem som hadde sittet og drukket øl på lokalbåten; Finn het han, kunne være rundt tretti, var rødmusset og hadde lyseblå, vandige øyne. Presentasjonen var knapt over før Finn trakk fram en flaske fra brystlommen på jakken sin, og etter å ha tatt en slurk selv, rakte han flasken til meg. Det var en blank, umerket flaske. Selvfølgelig forsto jeg at det var hjemmebrent. Jeg nølte og kikket på Harald Nilsen, og da han nikket, strøk jeg hånden over flasketuten og drakk. Jeg ga flasken tilbake til Finn, men etter å ha tatt seg en slurk, sendte han den videre til nestemann; slik gikk flasken en hel runde, også Harald Nilsen tok imot, og jeg måtte drikke enda en gang. 18