Å våkne i et dikt

Jane Hirshfield

Å våkne i et dikt Utvalg, gjendiktning og etterord ved Camilla Groth

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-71966-1 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

fra Alaya

Strømmen i det hele

En hvit fugl i snøen, vil du kanskje si, og studere den i årevis.

Når penselglasset knuses er det vann overalt.

Men det er allerede vann overalt, og salt: så mye forstår jeg eller håper.

Skyggenyansen som binder det sammen er oransje, som appelsinskall; himmel malt gjennom hoften til en ku.

Det malerne lærer er en elv, fra øye til hånd, fargen på jord og sinn den samme, også skyggen.

Likevel er det et endeløst strev å få det ned, selv de beste blant dem etterlater palettene som slagmarker, overstrødd med det som er forbi.

Et endeløst strev å bare se det som er, når synet stadig brytes som vann over en stein, et jevnt brus, og lys er en laks som alltid blindt vender tilbake til sitt utspring.

7

fra Of gravity and angels

Den andre jorden

Til å begynne med omfavner vi trær.

Legger oss ned med svanen, oksen, blir til stjerner.

Svarttroster former broer over himmelen: varsomt plasserer vi føttene når vi krysser dem.

Guden kommer inn i rommene våre i et skyll av gull.

Inn i den intrikate labyrinten, en hvit tråd, en kvinne, en fisk kommer for å lede oss ut.

Vi går, lydige som hester.

Når den nakne verdenen trer fram, med sine forklaringer glatte og kjølige som huden til en marmorstatue, går vi, stiger ut av mørket.

Sorgløse og djerve ser vi oss tilbake mot den andre jorden: hvordan den blafrer og blir borte, som en jente med et ærend i et annet rom.

11

Musikken som vann

En sommernatt, hvordan den gåtefulle fuglesangens få toner stiger og bryter mot mørket og stopper, og at musikken fortsetter, etterpå, lenge; hvordan du beveger deg i meg helt til stillheten selv beveger seg nøyaktig som de få tonene, hvordan de ikke stopper, musikken som vann finner sin vei; hvordan vi tenker at det vi begynner på bare er vårt, hvor raskt det så forsvinner utenfor rekkevidde, et annet slags liv former lyder av luften til det blir rent ut vakkert, og forandret; hvordan jeg forandres av deg og forandrer deg, hvordan vi villig huler ut strupen for sangen, hvordan musikken binder oss, men sangen – en sommernatt, hvordan den brytes og stopper, hvordan vi famler og at tonene likevel stiger, bortenfor oss hvordan de fullfører seg selv i stillheten og stillhet fullbyrder oss, like enkelt som de få tonene lystrer mørket en sommernatt og fortsatt faller stille.

12

Fjellene henger i rolig vann

Her, hvor sjøen og åssiden speiler hverandre så perfekt, hvem kan si hva som er vann, hva som er himmel eller hvilken fullkommenhet det er som danner buen av ekornets grå kropp fra eiketre til furu ti meter oppe i luften?

Han tenker ikke på seg selv som en av de mange mulige englene plukket ut av det blå i denne sjøen, som den som valgte å vise seg, nå nettopp.

For ham er det ingen overraskelse å løpe over den slørete og fritthengende flimringen av fisk midtveis i klatringen opp verdens vertikale stamme.

Han er som en av de eldgamle vesenene man finner på katedralvegger, med løvemunn, gribbeklør og utstående øyne – som rolig gransker dører og vinduer, hva som kommer, hva som går.

Ingen menneskelig ferdsel angår dem, sammenlignet med den kjølige vekten av stein, med vesener hvis størrelse passer de enorme åpningene; og vi, på vår side, sender knapt et blikk mot disse regnvaskede troens kropper, med skjegg av is, når vi går under dem.

Så ekornets vindblåste pels som stryker mot magen til den brune storørreten og deres dobbeltgjengere 13

like perfekt kamuflert over som under, vet ikke om dette møtet, det kalde, kjappe streifet.

Og vi, som henter ut sølv og granitt fra jorden for hvert skritt vi går kjenner ikke tretoppenes grønne skyer, ugressets – hvordan de hviler som foldede vinger i det klare vannet, tålmodig og ventende har de båret oss helt hit.

14

Å huske et landskap fra Sung-dynastiet

Den blekeste sjatteringen av stein-gnidd blekk etterlater en måne: en umalt sirkel, hvordan kan den samle så mye lys?

Fjellene nedenfor fortaper seg i å drømme en enslig halmtekket hytte.

Ikke at hytta gir mening til fjellene eller månen – det er et sted å hvile blikket etter mye reising, det er alt.

Og hjertet, som ikke er rullet ut, blir beroliget av sånne små ting: en kopp grønn te redder oss, blir dyp og stor, en sjø.

15