Refleksjon
Av Lars Dorland HIMMELVENDT TRO «Jeg gleder meg til å komme til himmelen … Tror du det blir kake i himmelen?» Vi har alle hørt denne måten å snakke om frelsen på. I min egen oppvekst var det den vanligste måten å snakke om fremtiden på: «himmelen» forstått som et annet sted, som vi på en eller annen måte skulle bli evakuert bort til – for å bo der for alltid. Det er blitt tydelig for meg at dette ikke henger sammen med hvordan forfatterne av Bibelen ville ha tenkt om fremtiden og frelsen. Israelittene snakket aldri med hverandre om «å komme til himmelen», så vidt vi vet. De ventet i stedet på gode tider på jorden, i landet deres (se f.eks. Amos 9,14–15). De så fram til Guds rikes komme og forventet en stor forandring av verden rundt dem. GUD SKAL REDDE DET SKAPTE Det viktigste å forstå er selvfølgelig at Gud elsker alle mennesker, og han ønsker at alle skal bli frelst (Joh 3,16). Men det ser ut som om Gud ikke bare er opptatt av sjelene våre – han bryr seg også om den verden han har skapt. Han «lar kilder velle fram i dalene», så de «gir drikke til alle dyr på marken» (Salme 104,10-11). Etter skapelsen så Gud på alt og kalte det «godt» (1 Mos 1). Så oppstod det problemer (1 Mos 2-3). Synd, vold og død ble den nye hverdagen i verden. Akkurat som Gud hadde en plan for å redde menneskene, hadde han en plan for skaperverket. Alt skal reddes, renses, helbredes og gjenopprettes. Skaperen vil gjøre alt for å bli kvitt «forbannelsen» som gjennom våre synder er kommet over jorden (1 Mos 3,17 og Åp 22,3). Jorden gleder seg til dette. Hele skaperverket kjenner på det. «For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet», forteller Paulus i Romerbrevet 8. Det er «håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten» (Rom 8,19–21). Når mennesket en gang blir frelst, så blir skaperverket det også. PLANETEN TILBAKE I RETTE HENDER Det store problemet var den falske kongen
22
som plutselig overtok planeten. Jeg liker hvordan min kollega Daniel Pel beskriver det:
kulturen vår og måten vi fremdeles snakker om frelsen på.
Selve kjernen i den bibelske historien er spørsmålet om hvem som egentlig eier denne planeten. I begynnelsen ble den skapt av Gud, men kort tid etter ble den kapret av en fiende. Folk bestemte seg for å tro på løgnene til den falne engelen Lucifer, og snart nok posisjonerte han seg som fyrsten over denne verden. Jesus snudde imidlertid historien da han ble en av oss og kjøpte denne verden tilbake ved å ofre sitt eget liv. Han ble igjen den rettmessige eieren… Jesus, som det slaktede lammet, har betalt den ultimate prisen for å sikre seg denne verden som sin.1
TUSEN ÅR I HIMMELEN Når jeg påpeker disse tingene, er det ofte noen som spør meg: «Hva med de tusen år? Skal vi ikke til himmelen da?» Vi finner «de tusen år» i Åpenbaringen 20. Ulike kristne trosretninger har tolket tusenårsriket svært ulikt, noe som i seg selv bør føre til ydmykhet og gjøre oss forsiktige med å konkludere for bastant om hva det er. De tusen år starter slik: Satan blir bundet, og de frelste står opp. De regjerer med Kristus og får også domsmakt. Satan slippes løs igjen i slutten av perioden – dog bare for å føre krig mot Guds bolig og endelig bli kastet i ildsjøen. De tusen år er altså en overgang fra vår falne tidsalder til det evige gudsriket. Er de tusen år i himmelen eller på jorden? Ranko Stefanović, en av Adventistkirkens fremste eksperter på Åpenbaringens bok, sier at siden det stilles fram troner, så høres det ut som om det er i himmelen.3 Det teksten sier helt eksplisitt, er at de frelste, som har del i den første oppstandelsen, skal være «sammen med Kristus». Dersom Kristus er i himmelen, så er det naturligvis der de er. Adventistkirken har tradisjonelt tolket «avgrunnen» som den ødelagte jorden og derfor stedet der Satan holdes bundet. Av disse grunnene setter vi de tusen år i himmelen, men vi bør ikke være for skråsikre. Dette er en tolkningstradisjon. Tolkninger kan være gode eller dårlige, men som Stefanovic selv påpeker, Åp 20 sier altså ikke eksplisitt at de frelste skal til himmelen.4 Mange andre tekster snakker om et jordisk herredømme. I Åp 5,10 står det eksplisitt at de frelste «skal herske som konger på jorden». Dette er mer i tråd med den generelle forventningen i Bibelen om at de frelste skal få et jordisk herredømme. Det vil naturligvis uansett være tilfellet til slutt, når Det nye Jerusalem er steget ned fra himmelen (Åp 21,2). Deretter står det om Lammets tjenere at de skal «herske som konger i all evighet» (Åp 22,5). GLED DEG TIL SLUTTEN For å sette tusenårsriket i det rette perspektivet, må vi zoome ut og se det store bildet. De tusen år – enten de er i himmelen eller
Når da Gud har fått planeten sin tilbake, kan han gjøre med den det som også opprinnelig var hans hensikt. Som Ellen White skriver i kapittel 4 av Patriarker og Profeter: Gud skapte jorden til å være et hjem for hellige, lykkelige mennesker, han «som ikke skapte den øde og tom, men laget den slik at folk kunne bo der.» Dette vil bli virkelighet når jorden ved Guds kraft blir befridd for synd og sorg. Da skal den bli de frelstes evige hjem. «De rettferdige skal arve landet og alltid få bo i det.»2 Slik er fortellingen om frelsen ikke kun en fortelling om hvordan mennesket blir frelst, men også hvordan menneskets herredømme over jorden blir gjenopprettet, slik at planeten jorden igjen kan bli til det vakre stedet, som Gud hadde planlagt det skulle være. Bibelfortellingen startet på jorden. Den slutter også på jorden. Og salige er de ydmyke, for de skal arve den (Matt 5,5). HVOR KOM «HIMMELEN» FRA? Men hvorfor snakker vi da om å komme til himmelen? Hvor kom dette fra? Det er mange faktorer. Kulturell påvirkning. Arv fra andre kristne tradisjoner. Mange av familiene våre kom fra andre kristne trossamfunn i Norge – de tok nok med seg talemåten om «å komme til himmelen», da de ble adventister. Så selv om det ikke var «adventisme», så ble det hengende i
Adventnytt 7/8-2026
Foto: iStock / Romolo Tavani
Er himmelen målet?