__MAIN_TEXT__

Page 1


Arnaldur Indriðason

SKUGGASUND Oversatt av Silje Beite Løken


Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Skuggasund Oversatt av Silje Beite Løken Copyright © Arnaldur Indriðason 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47801-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © K. Narloch-Liberra/Shutterstock, © NKLRDVC/Shutterstock, © Grigoriev Ruslan/Shutterstock og © aga7ta/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10 pkt. Sabon Roman og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Polititjenestemennene bestemte seg for å gå inn i leiligheten, men i stedet for å bryte opp døren tilkalte de en låsesmed. De trodde ikke noen minutter fra eller til hadde noe å si. Det var mannens nabo som hadde meldt fra til politiet. Hun hadde ikke ringt nødnummeret, men politiets sentralbord og bedt om å få snakke med en politimann. Hun ble satt over, og vedkommende som snakket med henne, fikk vite at hun ikke hadde sett naboen sin på noen dager. «Han kommer av og til innom meg før han går i butikken,» sa hun. «Jeg hører dessuten når han går ut av leiligheten sin, og ser ham fra vinduet når han går ut for å handle, men nå i det siste har jeg ikke sett snurten av ham.» «Kan han ha tatt seg en tur ut av byen?» «Ut av byen? Han drar aldri ut av byen.» «Hva med venner eller slektninger?» «Jeg tror ikke han har mange venner, og han har aldri nevnt slektninger.» «Hvor gammel er han?» «Han er rundt nitti. Men frisk og rask. Klarer seg uten hjelp og vel så det.» «Kan han ha blitt lagt inn på sykehus?» «Nei, jeg … det ville ikke gått meg hus forbi. Jeg bor her rett over gangen for ham.» «Eller flyttet til et aldershjem? Det høres ut som om det kan være på tide.» «Jeg … det var da fryktelig mange spørsmål. Jeg klarer ikke å svare på alle. Men det er ikke alle mennesker som har lyst til å bo på et aldershjem. Han er ved svært god helse.» 5


«Du skal ha takk for telefonen, jeg sender noen bort til deg.» Nå sto det to politibetjenter ved inngangsdøren til den eldre mannens leilighet og ventet på låsesmeden. Naboen, som het Birgitta, hadde også møtt opp. Den ene politibetjenten var tjukkfallen med struttende mage. Den andre var en del yngre, og så syltynn at det var så vidt uniformen hang på ham. De var et rent komisk par, der de sto og ventet på trappeavsatsen og snakket om vær og vind. Den tjukkfalne var eldre og hadde mer erfaring. Han hadde gått inn i privatpersoners hjem tidligere ved hjelp av låsesmed. Det skjedde alltid et par ganger i året at politiet ble bedt om å se til folk som ikke hadde noen pårørende, og som befant seg utenfor samfunnets sosiale rammer. Låsesmeden var en slektning av ham. Han het Ómar og kunne komme seg inn i et hjem på null komma niks. De to slektningene hilste da Ómar dukket opp i trappen, og etter at han hadde jobbet litt med låsen, gikk døren opp uten problemer. «Hallo!» ropte den tjukkfalne politibetjenten inn i leiligheten. Han fikk ikke noe svar. Han ba slektningen og naboen vente ute i gangen, og ga tegn til kollegaen om at han skulle bli med inn. «Hallo!» ropte han igjen, men ingen svarte. Politibetjentene gikk forsiktig inn i leiligheten. Den korpulente snuste ut i luften. En stank møtte dem – såpass kraftig at de holdt seg for nesen. Det var trukket for alle vinduene, men lyset var på i gangen, kjøkkenet og stuen. «Hallo!» ropte den tynne politibetjenten, som hadde en anelse skingrende stemme. «Er det noen her?» De hørte ikke noe. Låsesmeden og Birgitta forholdt seg avventende utenfor døren. Kjøkkenet var lite, men rent og ryddig: to stoler ved et bord, en halvfull kaffetrakter på benken ved vasken. Den var ikke slått på. I vasken var det en asjett og to kopper. I enden av kjøkkenet sto det et lite kjøleskap og en gammel 6


komfyr med tre kokeplater. I stuen så de en sofa og stoler i samme stil samt et salongbord og et skrivebord som sto mot et sørvendt vindu. I hyllene var det bøker, ellers var det lite pynt. Stuen var ryddig, akkurat som kjøkkenet. Hele leiligheten, med unntak av toalettet og kjøkkenet, hadde vegg-til-vegg-tepper og det bar tydelig preg av slitasje på de mest brukte stedene: fra stuen og inn til kjøkkenet, fra toalettet og inn til stuen, fra soverommet til kjøkken og stue. På ett sted var teppet så nedslitt at de hvite rennetrådene som holdt det sammen var synlige. Politibetjentene åpnet døren til soverommet, og der inne lå det en mann på ryggen i en enkeltseng. Øynene hans var halvlukkede, og armene lå ned langs sidene. Han var kledd i skjorte, bukser og sokker. Det så mest ut som om han hadde lagt seg nedpå litt for å hvile i løpet av dagen, og så hadde han ikke stått opp igjen. Der han lå utstrakt, så han ikke ut som om han var rundt nitti. Den eldste betjenten gikk bort til senga og forsøkte å finne puls på halsen og håndleddet. Det er knapt mulig å forestille seg et mer taktfullt endelikt, var den første tanken som slo ham. «Er han død?» spurte den tynne politimannen. «Det er ikke noe som tyder på noe annet,» svarte kollegaen. Birgitta klarte ikke å holde seg lenger; hun listet seg inn i leiligheten og kikket inn i værelset, der naboen lå i sin ensomme fredsommelighet. «Er han … død?» «Det tror jeg nok at vi kan slå fast,» sa den eldste politibetjenten. «Den velsignede mannen; han har vært mett av dage,» sa hun lavt. Senere den dagen ble liket fraktet til Rikshospitalets likhus, der en patolog tok imot og registrerte det. I tråd med gjeldende lover og regler hadde en lege vært i leiligheten og erklært mannen død. Dødsfallet ble ikke vurdert som mistenkelig, med mindre obduksjonen kom fram til en annen 7


konklusjon, og politiet mente det ikke var grunn til å sette i gang en etterforskning. Patologen het Svanhildur, og hun bestemte seg for å vente med obduksjonen til senere den uka. Dette var ingen hastesak, og hun hadde nok å henge fingrene i, for det var flere oppgaver som måtte avsluttes før en tre uker lang ferie tok over, og den hadde hun tenkt å tilbringe på en vakker golfbane i Florida. To dager etter trakk hun liket ut av kjølerommet og fikk det over på obduksjonsbordet. En liten gruppe med medisinstudenter overvar obduksjonen, og hun gikk gjennom rutinene steg for steg. Hun informerte dem om omstendighetene – liket var blitt funnet etter at en nabo varslet politiet. Det var ingenting som tydet på at mannen ikke hadde dødd av naturlige årsaker. Hun klarte å fange studentenes interesse. En av dem fjernet til og med høretelefonene fra iPoden mens hun holdt på. Svanhildur regnet med at det dreide seg om hjertestans, og det viste seg at hun hadde rett. Mannen hadde dødd av hjerteslag. Men hun klarte ikke å se hva som hadde forårsaket det. Hun gransket øynene. Kikket langt ned i svelget. «Hva?» hvisket hun, og studentene lente seg godt over obduksjonsbordet.


2

De fortet seg forbi vernet av sandsekker utenfor Nasjonalteateret. Hun forsøkte å holde en lav profil, slik at ingen la merke til at de var sammen, i alle fall når de var ute i hovedgatene i Reykjavík. Foreldrene hennes var blitt eitrende forbannet da de fikk nyss om forholdet, og krevde at hun gjorde det slutt, og det på flekken. Faren hadde sagt at hun ville bli kastet ut hjemmefra, og hun visste at han kom til å holde ord. Hun hadde ikke vært forberedt på at reaksjonen der hjemme ville bli så voldsom og hatsk. Selv om hun ikke hadde lyst til å trosse dem, klarte hun ikke å avslutte forholdet. Hun sluttet helt å snakke om ham, lot som om det var slutt mellom dem, men møtte ham i skjul, slik som nå. Det var få steder å oppsøke hvis de ville hygge seg. Da de begynte å treffes sent den høsten, dro de opp i skogkjerret rundt Öskjuhlíð hvis været tillot det. Nå var det midtvinters, og det fantes ikke mange steder å stikke seg vekk. Det var utelukket å ta inn på hotell, og en soldatbrakke kom ikke på tale. En gang tidligere hadde de sneket seg bak Nasjonalteateret etter mørkets frambrudd. Teateret sto der som et høydedrag omkranset av berghamrer. Det raget over Hverfisgata i Reykjavík sentrum og skulle huse islandsk dramatikk innrammet av klipper av stolpebasalt. Det lå store ambisjoner bak bygget, men det var kun vegger og tak som var på plass, for byggingen hadde stoppet opp i forbindelse med krakket ti år tidligere. Da krigen brøt ut, annekterte den britiske okkupasjonsstyrken bygget og brukte det som depot. Denne bruken fortsatte under amerikanerne, som overtok etter den britiske hæren. Nå var stedet dessuten et hemmelig møtested for forbudte elskende. 9


«Du skal aldri møte denne mannen igjen!» hadde faren ropt rasende etter henne, og for første gang på det hun kunne huske, skulle han til å legge hånd på henne. Moren hindret ham. Hun hadde lovet, sverget og sveket i samme øyeblikk. Han het Frank og kom fra Illinois, var alltid ren og velstelt, og luktet godt; han hadde vakre, hvite tenner og var spesielt gentlemanaktig og høflig mot henne. De hadde snakket om å flytte til Amerika sammen etter at krigen var over. Hun var overbevist om at faren kom til å like amerikaneren, bare den gamle stabeisen hadde sagt ja til å treffe ham. Hun var ikke akkurat alene om å ha det slik, så forholdet deres var ikke unikt. Reykjavík var en by med førti tusen innbyggere da krigen begynte, og i løpet av de første årene strømmet okkupasjonsstyrkene, tilsvarende tjue tusen menn, til området. Romanser mellom soldater og islandske kvinner var ikke til å unngå – først da britene kom, og ikke minst da de ble erstattet av amerikanere, som var både mer velpleide og velstående, og ikke så bondske, men nesten som filmstjerner. Språket var ingen hindring. Elskovsengelsk var et språk alle forsto. En nemnd ble oppnevnt. Ett ord dekket hele dette kaoset. Tilstanden. Selv brydde hun seg ikke om nemnda eller tilstanden da hun sprang bortover Hverfisgata sammen med Frank fra Illinois. Det var blitt kaldt, for det var midt i februar. Vinden ulte i de menneskeskapte berghamrene, som skulle vekke assosiasjoner til islandske folkeeventyr og sagn om alver og huldrefolk. Teatergjestene skulle innbille seg at de gikk inn i et fjell idet de entret dette veldige bygget og forsvant inn i eventyrenes skinnende festsaler. Soldatene, som forsøkte å holde varmen bak vernet av sandsekker, brydde seg ikke om paret som hastet forbi et av hjørnene på bygget og fortsatte mot et sted som ikke var opplyst av gatebelysningen. Hun var kledd i en tjukk kåpe som hun hadde fått til jul, og han hadde på seg soldatfrakken. Under den var han i uniformen, som hun var så begeistret for. Han var sersjant og hadde lederansvar, men hun visste ikke akku10


rat hva stillingen hans innebar, eller hva en sersjants oppgaver gikk ut på sånn generelt. Engelskkunnskapene hennes begrenset seg til yes, no og darling, og han kunne noe liknende på islandsk. Likevel hadde de klart sånn noenlunde å forstå hverandre, og nå hadde hun behov for å snakke med ham om noe som lå henne tungt på hjertet. Frank kysset henne ivrig da de var kommet i skjul for vinden. Hun kjente hendene hans famle seg fram under kåpen og tenkte på faren. Nå skulle han ha sett henne! Hun hørte Frank hviske kjærlige ord. Oh, darling. Kjente de kalde hendene hans på blusen, som hun hadde kjøpt hos Jacobsen etter nyttår. De befølte brystene hennes, kneppet opp blusen og berørte den nakne huden. Hun hadde ikke mye erfaring når det gjaldt dette kjærlighetslivet, og var en smule tilbakeholden. Hun syntes det var godt å kysse ham, og kjente en varm følelse spre seg i hele kroppen når han kjærtegnet henne, men nå var det kaldt, og hun var ikke opplagt. Farens sinne hadde ikke sluppet taket i henne. Det hun hadde å fortelle Frank, gjorde henne urolig. «Frank, det er noe jeg må fortelle deg …» «My darling.» Han var så ivrig at hun mistet fotfestet og snublet i noe, og det var rett før hun datt. Han grep tak i henne og ville fortsette, men hun ba ham holde opp. De sto inne i en liten hjørneinngang, og det lå noe på bakken like ved, noe hun nesten hadde ramlet over. Hun så at det var rester av store pappesker, som hun trodde stammet fra depotet. Hun hadde ikke lagt merke til dem da de søkte inn i hjørnet, men nå så hun at to bare og magre legger stakk ut fra papprestene. «Jesus! » stønnet Frank. «Hva er det?» sa hun. «Hvem er det?!» De stirret ned på leggene, sko med remmer over vristen, sokker som rakk til like over anklene, den blåhvite huden der sokkene sluttet. Mer så de ikke. Frank nølte et øyeblikk før han bøyde seg ned og løftet en av pappbitene. «Hva er det du gjør?» hvisket hun. 11


Han dro bort papprestene, og under dem lå det en ung pike, hun kunne knapt være tjue. Piken lå på siden, vendt inn mot veggen på teaterbygget. Begge to skjønte straks at hun måtte være død. «Herregud,» stønnet hun og grep fatt i Frank, som ikke tok blikket fra liket. «What the hell! » hørte hun ham hviske idet han satte seg på huk ved siden av piken. Han grep håndleddet hennes, men kjente ingen puls. Han la en finger på halsen hennes, men visste at det var bortkastet. Den amerikanske soldaten fikk frysninger. Han hadde ikke deltatt i kamper ennå og var ikke vant til å se lik. Han skjønte straks at de ikke kunne hjelpe piken, og mønstret henne raskt, for å se om det var noen merker på liket som kunne tyde på hva som hadde forårsaket dødsfallet, men fikk ikke øye på noen. «Hva skal vi gjøre?» Frank reiste seg og omfavnet den islandske kjæresten. Han var glad i henne og hadde stor forståelse for at hun aldri hadde invitert ham hjem og presentert ham for familien. Soldatene var ikke like velkomne alle steder. «Let’s get the hell out of here,» sa han og så seg rundt. «Bør vi ikke kontakte politiet?» spurte hun. «Get police.» Han fikk ikke øye på andre folk i nærheten. Han kastet et raskt blikk rundt hjørnet og så at vaktene i sandsekkfortet befant seg der de skulle. «No police. No. Let’s go. Go!» «Yes, police,» sa hun og strittet imot, men hadde ikke så mye hun skulle ha sagt. Han grep fatt i henne, og de skyndte seg i retning av Lindargata og derfra vestover mot Arnarhóll. Han var raskere og halte henne nærmest med seg. De tiltrakk seg en eldre kvinnes oppmerksomhet. Hun fulgte Lindargata og skulle opp til parallellgata Hverfisgata via Nasjonalteateret. Paret la ikke merke til henne, men hun så dem springe ut fra den mørke hjørneinngangen bak teaterbygget. Tenkte at disse jentene ikke var til å tro. Og var det ikke noe kjent ved denne piken, var det ikke en tidligere elev? Hun visste 12


ikke at hun var en av disse pikene som hadde latt seg forlede. Kvinnen gikk langs den ene siden av teateret og kikket inn i hjørneinngangen der paret var kommet fra. Hun fikk øye på avfallet fra depotet, stoppet opp og la merke til beina. Kvinnen gikk bort mot bygget og oppdaget liket, som noen åpenbart hadde prøvd å skjule under papp og annet avfall fra depotet, og hun la straks merke til hvor dårlig kledd jenta var med tanke på årstiden: Hun hadde bare på seg en tynn kjole. Vinden ulte langsmed veggene. Jenta var vakker, selv i døden. Med brustne øyne stirret hun opp langs det dystre bygget, som om hun hadde forsvunnet inn i det fjellet som teaterveggene dannet.


3

Marta satt på en thairestaurant og var begynt å svette slik at det rant små strimer nedover kinnene hennes. Hun hadde kjøpt en rett med svinekjøtt som var nummer sju på menyen, og ble beskrevet som den sterkeste retten de hadde. Konráð hadde fått smake, men hadde ikke kjent noen smak, kun ubehagelig chilibrann i hele munnhulen og ut mot leppene, og han endte med å slurpe i seg sitronvannet sitt. Selv hadde han bestilt en smakfull kyllingrett som viste seg å være ganske så god. Spisestedet lå i et industriområde i ytterkanten av Reykjavík og så ikke spesielt fristende ut; framsiden så mer ut som et bilverksted enn en restaurant. Marta likte spesielt godt å spise på slike steder. Det var billig, sørvisen gikk unna, og maten var god – og det var ingen fare for at snobber skulle forville seg inn dit. Hun hadde ringt Konráð fra politistasjonen og spurt om han ikke kunne treffe henne på dette stedet, og Konráð slo til. Det var lenge siden han hadde hørt fra Marta, og han hadde ikke noe annet å ta seg til nå som han var blitt pensjonist. Til tross for stor aldersforskjell hadde de hatt et godt samarbeid på etterforskningsavsnittet, men etter at Konráð hadde sluttet, hadde de ikke hatt så mye kontakt, og de gangene de møttes, var det tydelig at noe hadde endret seg. Det var noe annet å treffes etter at de hadde sluttet å jobbe sammen, som om de ikke lenger var på samme lag. Konráð hadde gått av, Marta var fremdeles travelt opptatt i politiet, travlere enn noensinne. «Er det ikke vel sterkt?» spurte Konráð og gløttet mot svettestrimene på Martas kinn. 14


«Det vil jeg ikke si, det smaker godt, og jeg har spist sterkere.» «Ja, sikkert,» sa Konráð og lot være å kritisere henne. Av og til kunne Marta være en altfor opplagt skyteskive. Hun ga seg aldri, innrømte aldri at hun tok feil før hun ble stilt grundig til veggs, og hun visste alltid best. «Hvordan går det?» spurte Marta. «Ganske fint, hva med deg?» sa Konráð. «Jeg holder hodet over vannet.» Marta gjorde seg ferdig med maten og tørket svetten av ansiktet. Hun var ganske overvektig, hadde tjukke fingre, stor dobbelthake og tunge øyelokk som hadde det med å sige, særlig etter store måltider. Håret var som regel ugredd, hun kledde seg i vide tunikaer og bukser og gadd ikke å pynte seg. Visste ikke hvem det skulle være for. I samsvar med politifolks ironiske sjargong ble hun aldri kalt annet enn stilige Marta. Hun hadde en gang bodd sammen med en kvinne fra Vestmannaøyene, men denne kvinnen hadde dratt fra henne og seilt tilbake til øyene. Etter det hadde Marta bodd alene. «Har du hørt noe fra Svanhildur?» spurte Marta og begynte å stikke en tannpirker inn mellom tennene etter maten. Det var en uskikk som gikk Konráð på nervene, spesielt når hun begynte å suge inn luft mellom tennene med smatte- og klikkelyder. «Nei,» sa Konráð. Han hadde ikke hatt noe kontakt med den gamle venninnen sin i det siste. Hun var patolog på Rikshospitalet. «Hun kontaktet oss i forbindelse med en gammel mann som ble funnet død hjemme. En eldgammel mann som ingen har hatt ansvaret for, og som vi trodde hadde dødd mens han sov. Han het Stefán Þórðarson. Du har kanskje hørt om dødsfallet?» Konráð nikket. Han syntes å huske en notis i avisen noen dager i forveien: En eldre mann var blitt funnet død hjemme hos seg selv. Han hadde bodd alene, og det hadde virket som om han hadde dødd alene og forlatt. En nabo 15


hadde ringt politiet da hun ikke hadde sett mannen på noen dager. «Hva med ham?» spurte Konráð. «Holder ikke Svanhildur deg informert hvis det skjer noe av interesse?» «Det er nok en misforståelse.» «Hun kom fram til noe interessant som legen på åstedet ikke hadde fått med seg.» «Svanhildur er skarp,» sa Konráð. «Hun tror denne Stefán ble kvalt. Sannsynligvis med sin egen hodepute.» «Å?» stusset Konráð. «Hun tror han ble drept.» «Hvorfor i alle dager? Var han ikke en eldgammel mann?» «Hvorfor ble han drept, eller hvorfor tror Svanhildur at han ble drept?» spurte Marta. Hun kikket på Konráð, mett i blikket, og pirket seg i tennene. Konráð smilte og angret på at han ikke hadde benyttet anledningen og hånet henne aldri så lite mens han hadde hatt sjansen. «Greit,» sa han. «Vi får begynne med det første spørsmålet: Hvorfor ble han drept?» «Det vet vi ikke.» «Hvorfor mener Svanhildur at han ble drept?» «Det var spor etter partikler i svelget og luftveiene,» sa Marta. «Små blodårer i øynene var sprukket. Alt det der.» «Hvilke partikler? Fra puten hans?» «Ja. Svanhildur sier at noen har holdt puten over ansiktet hans til han dro sitt siste sukk. Bokstavelig talt. Han klarte ikke å forsvare seg noe videre. Mannen var over nitti. Det tok nok ikke lange stunden, men det etterlot seg likevel spor.» «Var han så gammel?» «Ja, det måtte nok ikke noen stor kraftanstrengelse til for å kvele ham. Politibetjentene som fant ham, fikk ingen mistanker. Det var to puter, én under hodet og en annen ved sengegavlen. Han … det så ut som om han hadde dødd i søvne.» 16


«Noen har altså villet at det skulle se slik ut. Som om han bare døde av alderdom?» «Mye tyder på det.» «Og dere ble ført bak lyset?» sa Konráð, som ikke klarte å dy seg. «Var du på åstedet?» Marta sugde inn luft gjennom tanngarden. «Legen som ble tilkalt for å undersøke mannen, så ikke noe påfallende ved dødsfallet. Vi er ikke leger. Politiet sto ikke med lupe ned i halsen på den døde.» «Hvorfor gjorde Svanhildur det?» «Hvorfor snakker du ikke bare med henne?» «Kanskje jeg skal gjøre det.» «Gjør det.» «Hva slags mann var det? Noen dere kjenner til?» «Mener du om han var en gammel kjenning av politiet? Nei, det var han ikke. Enslig, som jeg nevnte. Har aldri hatt noe med politiet å gjøre, eller i alle fall ikke i løpet av de siste årtiene. Vi har ikke fått fatt i noen andre som kjente ham, med unntak av naboen.» «Ingen venner eller slektninger?» «Ikke som vi kjenner til. Ikke ennå. Ingen pårørende har meldt inn krav. Kanskje det skjer noe nå. Nyheten når ut til nettredaksjonene i kveld og kommer til å være i avisene i morgen. Vi får se hva som kommer ut av det.» «Var det et innbrudd? Brøt noen seg inn til ham?» «Det er ikke noe som tyder på det. Vi har finkjemmet leiligheten. Kriminalteknisk enhet har vært der i hele dag.» «Så han må ha kjent den som gjorde det? Åpnet for ham? Invitert ham inn?» «Har ikke du sluttet i politiet?» spurte Marta. «Jo,» svarte Konráð. «Heldigvis.»


4

Da Konráð kom hjem den kvelden, fant han fram islandske slagere fra sekstitallet, åpnet en flaske rødvin, Dead Arm, som han likte, og satte seg ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet var vendt mot vest, og den milde kveldsrøden skinte inn gjennom vinduet. Han lyttet ofte til de gamle slagerne og kjente dem ut og inn. De dukket opp i hodet hans når han minst ventet det, og var knyttet til minner som han likte å vekke til live med musikken. Når han hørte orkesteret til Ingimar Eydal spille introduksjonen til melodien om våren i Vaglaskógur, gikk tankene hans til sommerdagene i 1966, første gang han hørte sangen. Minnene ble avbrutt av en ringende telefon i stuen, og Konráð gikk inn for å svare. Klokka var blitt tolv, og han gikk ut fra at det ikke var andre enn Marta. Hun kunne ringe til alle døgnets tider, og ofte var det bare for å slå av en prat. Hun var ensom etter at kvinnen fra Vestmannaøyene hadde forlatt henne. «Lå du og sov?» spurte Marta uten at det hørtes ut som om det bekymret henne noe videre. «Nei.» «Hva holder du på med?» «Ikke noe. Er det noe nytt i denne saken din om den gamle mannen?» «Vi har gått gjennom leiligheten hans.» «Ja vel.» «Fant ikke noe spesielt. Han bodde alene, og vi har fremdeles ikke funnet ut om han har slektninger som er i live. Det er i alle fall ingen familiebilder på veggene, og han hadde ingen fotoalbum. Han oppbevarte et fotografi av en ung mann i en nattbordsskuffe. Så hadde han en del bøker, 18


men ellers var det ikke mange personlige eiendeler hos ham. Det eneste vi har funnet som kan være nyttig, er noen avisutklipp han må ha hatt ganske lenge.» «Å?» «Ja. Men det er ikke mye å hente, og jeg kan faktisk ikke huske å ha hørt noe om den saken.» «Hvilken sak?» «Som det blir referert til. Det dreier seg om tre utklipp, sannsynligvis fra samme avis, men de er ikke merket med dato. Med utgangspunkt i dem er det ikke mulig å konkludere med om saken ble løst, eller om den amerikanske hæren tok over etterforskningen. Den siste nyhetsartikkelen skriver at etterforskningen fortsetter, men at politiet ikke er kommet videre.» «Hva er det du snakker om? Den amerikanske hæren?» «Jeg snakker om en mordetterforskning,» sa Marta. «Under den andre verdenskrigen. Ei jente ble funnet kvalt bak Nasjonalteateret i 1944. Er ikke det det samme året som du ble født?» «Jo.» «Det virker som om saken bare rant ut i sanden,» sa Marta. «Jeg finner ingen opplysninger om den her hos oss.» «Ei jente som ble funnet bak Nasjonalteateret?» «Ja. Hva?» «Ikke noe …» «Kjenner du til den?» Konráð nølte. «Nei, jeg er ikke sikker,» sa han. «Hva er det?» «Ikke noe,» svarte Konráð. «Hvorfor er du så mystisk?» «Jeg er bare trøtt,» sa Konráð åndsfraværende. «Det er uhøflig å ringe folk så sent. Vi snakkes siden.» Han sa ha det til venninnen, gjorde seg ferdig med glasset og gikk til sengs. Men det var ikke like enkelt å sovne. Tanken på faren og jenta bak Nasjonalteateret holdt ham våken til langt på natt. Han hadde nølt med å fortelle Marta at 19


han kjente til saken fordi hans egen far hadde vært berørt. Konráð var ikke spesielt interessert i å snakke om ham. Jenta ble funnet myrdet det året han ble født, og faren hans ble knyttet til saken på et besynderlig vis. I en periode hadde faren beskjeftiget seg med det overnaturlige og pleid kontakt med klarsynte, som hadde et frynsete rykte. En dag tok den døde jentas foreldre kontakt med et medium som han av og til samarbeidet med, og spurte om han kunne organisere en spiritistisk seanse for dem på vegne av datteren deres. Konráðs far hadde vært den klarsyntes assistent. Det som skjedde under denne seansen, lekket ut og havnet i avisene. Konráð strøk seg over den venstre armen og grublet over om han skulle stikke innom Marta eller la det ligge. Han hadde ikke full førlighet i venstrearmen. Det var noe han var født med, og det pleide ikke å plage ham. Folk pleide heller ikke å legge merke til at venstre arm og hånd var litt mer visne enn høyresiden. Konráð fant ikke stillingen, der han lå i senga, og et sted ut av ødet mellom søvn og våken tilstand lød tonene fra «Vår i Vaglaskógur», og han sank inn i søvnen med vakre minner om gul sand på stranda i Nauthólsvík, unger som lekte i strandkanten, og kyss som duftet av blomster.


5

Hun skvatt da hun hørte det banke på inngangsdøren nede. Det var blitt sent på kvelden, og hun ble straks grepet av en følelse av at det var politiet som ville ha tak i henne. Hun og Frank hadde sprunget over Arnarhóll i den kvasse nordavinden, så løp de ned Kalkofnsvegur, der de gikk videre til Lækjargata og lot som om ingenting var skjedd. Hun så for seg piken og visste at hun lå der ved hjørneinngangen bak Nasjonalteateret, og hun skjønte at hun aldri ville bli kvitt dette bildet. Hun kunne ikke begripe Franks reaksjon og undret seg over denne merkelige flukten. Han hadde sporenstreks bestemt seg for at de skulle stikke av. Hun ville heller varsle politiet. Da de endelig hadde fått ned tempoet, forsøkte han å forklare hva som hadde stukket ham. Det hadde ikke vært deres business. Piken var død. Det var ikke noe de kunne gjøre for å hjelpe henne. Snart ville noen andre oppdage henne, og så var den saken ute av verden. Folk fortet seg vekk fra den bitende vinden, der de var på vei til kino, kafé eller besøk. Soldater i jeeper kjørte nedover Lækjargata og opp Bankastræti. Han mente det var best at de skiltes der og da. De kunne møtes igjen etter noen dager, der de pleide å treffes, bak Domkirken. Da burde det hele ha roet seg. Han ga henne et raskt avskjedskyss, og hun skyndte seg hjem gjennom sentrum. Hun visste at det var feil å springe fra piken, men på den annen side var hun lettet. Kanskje han hadde valgt en fornuftig løsning, tross alt. Det hadde ikke vært hyggelig å måtte forklare for politiet hva hun hadde gjort med Frank bak Nasjonalteateret, eller med en amerikansk soldat i et 21


hjørne. Hvis faren fikk vite om det, ville han gå fra konseptene. Det ble banket igjen, og denne gangen var det voldsommere. Foreldrene hennes var gått til sengs, og de to yngre brødrene lå og sov. Hun hadde ikke klart å sovne etter kveldens hendelser, hadde bare listet seg opp på rommet sitt, lagt seg og holdt seg i ro. Hun forsøkte å lese en kjærlighetsroman, men tankene hennes var hos piken bak Nasjonalteateret og Frank. Den hersens førkja, tenkte hun for seg selv, som om alle hennes problemer var denne stakkars pikens skyld. Hun hørte faren stå opp og gå ned trappen slik at det knakte i hvert trinn. Hun sto opp og la øret inntil døren for å prøve å få med seg det som skjedde. Kanskje det ikke var politiet. Kanskje det var noen andre. Det var bare ønsketenking. Hun kvapp til da hun hørte faren rope på henne, og rygget inn i rommet. «Ingiborg!» hørte hun ham rope for andre gang. Så en tredje gang, og hun kunne fornemme hvordan tålmodigheten hans ble mer tynnslitt for hver gang. Døren inn til værelset gikk opp, og moren stakk hodet inn. «Faren din roper på deg, jentunge,» sa hun. «Hører du ikke det? Politiet vil snakke med deg. Hva har du funnet på nå?!» «Ikke noe,» sa hun, men visste at hun ikke lød videre overbevisende. «Gå ned,» beordret moren hennes. «Så, kom igjen! Det var da voldsomt til bråk!» Hun fulgte etter moren ut på trappeavsatsen og ned trappene. Derfra så hun to menn stå sammen med faren i gangen. De kikket opp mot trappen. «Så der er du,» sa faren hennes og virket oppskjørtet. «Det er politimenn her …» Han henvendte seg til den ene av dem. «Unnskyld meg, men hva var navnet igjen?» «Flóvent,» svarte mannen. «Og dette er Thorson,» sa 22


han og pekte på mannen som var i følge med ham. «Han representerer det amerikanske militærpolitiet, er fra den kanadiske styrken. Snakker bedre islandsk enn det jeg gjør.» «Jeg er islandsk-kanadier,» la Thorson forklarende til. «Fra Manitoba.» Ingen av dem var iført uniform. Den islandske polititjenestemannen var i trettiårene, høy og slank, men samtidig robust. Thorson var lavere, kraftig og omtrent ti år yngre. Begge hadde på seg lange vinterfrakker, og de hadde tatt av seg hatten da de gikk inn. «Ja, Manitoba, ja,» kom det fra faren hennes. «De vil snakke med deg, Ingiborg,» sa han ilsken, «om noe som har skjedd bak Nasjonalteateret. De vil ikke fortelle meg hva det handler om, de vil først snakke med deg. Hva har skjedd der? Hvorfor har du forvillet deg dit?» Hun torde knapt se på faren, for ikke å snakke om å svare ham, og polititjenestemennene skjønte at hun befant seg i en vanskelig situasjon. «Hvis De ikke har noe imot det, vil vi gjerne snakke med henne i enerom,» sa Flóvent. «I enerom?» plumpet det ut av faren. «Hvorfor det?» «Hvis De kan være så vennlig. Deretter kan vi snakke med Dem, hvis De ønsker det, sammen med datteren Deres.» «Hva skal dette bety, Ingiborg, kan du ikke svare meg?» sa faren hennes og hevet stemmen. «Hvorfor kommer det militærpoliti fra den amerikanske hæren hit til oss? Kan du fortelle meg det? Driver du fremdeles og svermer for denne soldaten din? Har jeg ikke lagt ned forbud mot at du skal treffe ham, jentunge?!» «Jo,» innrømte hun nølende og visste ikke hva hun skulle svare. «Og likevel gjør du det? Likevel …!» Det så ut som om han var klar til å gripe tak i henne og kaste henne ned i gangen. «Ro deg nå ned, Ísleifur,» sa kona hans bryskt, der hun 23


sto sammen med datteren i trappen. «Vi har gjester. Ikke snakk slik foran folk.» Husbonden roet seg en tanke. Han glodde på kona og så på de to politimennene som sto i gangen med hatten i hånden, og som begynte å bli varme i tjukke vinterfrakker. Det snødde ute, og den smeltende snøen dannet små vannperler på skuldrene deres. «Unnskyld meg,» sa han. «Det går bra,» sa Thorson. «Det er ikke hyggelig å få besøk så sent på kvelden. Særlig ikke av oss.» «Jeg har nektet henne å ha noe med soldatene å gjøre, men hun adlyder meg ikke. Det virker ikke som om hun hører på meg i det hele tatt. Det er moren hennes som aler den opp i henne, denne ulydigheten.» «Kunne vi … hvis De kunne vise oss til et rom der vi kan snakke med Ingiborg, ville vi satt stor pris på det,» sa Flóvent. «Det tar bare et øyeblikk. Og De får ha oss unnskyldt enda en gang for å forstyrre så sent. Men vi syntes ikke at det kunne vente til i morgen.» «Dere kan bruke stuen,» sa moren idet hun kom ned trappen. Ingiborg fulgte etter henne og kastet nok et skrekkslagent blikk på faren. Det siste hun ville, var å terge ham slik at han ble sint, for hun hadde tross alt respekt for ham. Hun visste at hun hadde holdt ham for narr ettersom hun fortsatte å treffe Frank, og nå sto det to politimenn i hjemmet deres, og det var hennes skyld. Moren viste mennene inn i stuen og dyttet henne inn etter dem. Ísleifur hadde tenkt å følge etter, men hun stoppet ham. «Vi kan snakke med dem etterpå,» sa hun og lukket døren inn til stuen. «Og med henne,» sa Ísleifur. «Hun må stå til rette for sine handlinger, forbaskede unge!» «Ikke bruk den tonen,» sa kona hans, som var blitt sint. «Jeg vil ikke høre deg snakke slik om din egen datter!» «Dette går da ikke an, kvinnfolk!» hveste mannen til henne. «Skjønner du det?! Piken er blitt en del av Tilstan24


den! Politi i vårt eget hjem. Hvorfor gjør hun dette mot meg? Hva tror du folk kommer til å si? Tror du ikke at de kommer til å velte seg i sladder?! Jeg må hegne om min stilling. Begriper du det? Du tenker ikke mye på den! På min stilling!»


6

De var lettet over å kunne ta av seg frakkene, som de la over en stolrygg i stuen. Flóvent slo seg ned etter at Ingiborg hadde satt seg, mens Thorson sto bak ham. Flóvent hadde fått meldingen omtrent to timer tidligere: En kvinne som hadde vært ute og gått i bydelen Skuggahverfi, hadde oppdaget et lik av en ung pike ved Nasjonalteateret. Da det viste seg at hun hadde observert to mennesker som fortet seg bort derfra, og at en av dem helt tydelig hadde vært en amerikansk soldat, tok Flóvent kontakt med Thorson. De hadde samarbeidet tidligere, på andre saker som hørte under det islandske politiets og det amerikanske militærpolitiets ansvarsområde. Thorson hadde meldt seg til militærtjeneste i Canada idet krigen brøt ut, og han ble fort sendt som tolk til Island da britene okkuperte øya. Han hadde jobbet for det britiske militærpolitiet og nå for det amerikanske, etter at britene hadde dratt sin kos. Han var født i Canada av islandske foreldre, snakket flytende islandsk og ble et mellomledd mellom okkupantenes politistyrke og den islandske politietaten. Selv om Thorson ikke hadde mye erfaring fra politiarbeid, var han veldig interessert. Slik begynte samarbeidet med Flóvent på de større sakene der okkupasjonsmakt og islandske statsborgere var involvert. De kom godt overens, og begge bestrebet seg på å løse sakene uten å komplisere dem med for mye byråkrati eller lange runder gjennom alle tjenesteveier, noe som kunne være svært tidkrevende. Flóvent var alene på etterforskningsavdelingens kontor i Fríkirkjuvegur 11 da de fikk inn meldingen om likfunnet. 26


Huset der avdelingen holdt til så ut som en italiensk villa og lå like ved det lille vannet midt i Reykjavík, Tjörnin. Det var utstyrt med søyler og balkonger, og tidligere hadde det vært eid av en av landets rikeste familier. Avholdsforeningen hadde skaffet seg huset før krigen og leide ut rom i det, blant annet til politiets etterforskningsavdeling. Flóvent syntes det var godt å sitte og arbeide der. De få som jobbet med politietterforskning, var blitt satt til å løse andre presserende oppgaver i forbindelse med okkupasjonen, og etterforskningsavdelingens arbeid lå mer eller mindre nede. Da telefonen ringte, var han akkurat kommet fra faren og skulle sitte og jobbe med fingeravtrykkssamlingen en stund. Enda en gang hadde de snakket om gravplassen på gravlunden ved Suðurgata, som lå like ved. Flóvent var ikke spesielt begeistret for farens ideer om at sønnen skulle se om han kunne finne levningene etter moren og søsteren på gravlunden og få dem flyttet over i en felles gravplass, som de også kunne bruke når den tiden var inne. Flóvent mente det riktigste var å la dem ligge i fred, men lovet sånn halvveis at han skulle prøve å finne ut hvem andre som delte grav med moren og søsteren, og se om det var mulig å få åpnet den. Gravstedet ble opprettet da spanskesyken herjet som verst i 1918. Flóvent fortet seg oppover Lækjargata i nordavinden og passerte statuen av dikteren Jónas Hallgrímsson. Det var ikke mange ute og gikk. Han hadde fått for vane å hilse på Jónas hver gang han tok veien forbi. Med tiden var det blitt en slags fiks idé; enten løftet han en arm og vinket til ham, eller så deklamerte han taust et dikt av poeten, som om det ville bety ulykke hvis han ikke gjorde det. Ingen gråter over en islending, ensom og død … Noen få mennesker var stimlet sammen ved Nasjonalteateret. Kvinnen som hadde oppdaget liket, to eller tre andre forbipasserende og vaktene, som hadde våget seg ut fra borgen med sandsekker. Thorson ble tilkalt mens han befant seg i et brakkeområde som tilhørte den amerikanske marinen sør for 27


byen, i Nauthólsvík. Han disponerte en militærjeep og kjørte fort inn til sentrum, der han ankom Nasjonalteateret like før liket av jenta ble fraktet bort. Han hilste på Flóvent og satte seg på huk ved siden av den døde. «Er det ikke skader på halsen hennes?» spurte Thorson. «Det ser ut som om hun kan ha blitt kvalt,» sa Flóvent. De mente at jenta var blitt plassert ved hjørneinngangen, og at det ikke var der hun hadde mistet livet, etter klærne hennes å dømme. Hun kunne knapt ha vært ute i dette været i bare en tynn kjole. Dessuten så det ut til at noen hadde forsøkt å skjule liket med papp og annet avfall. «Dette er ikke et spesielt godt gjemmested,» sa Thorson og kikket opp på det dystre bygget. «Nei, det er det så menn ikke.» «Det står vakter på forsiden av bygget.» Flóvent trakk på skuldrene. «Det er mulig å kjøre opp hit til baksiden, og det ville ikke tatt lang tid å dumpe liket og dra.» «Hvorfor Nasjonalteateret?» «Det var det, da.» «Morderen har kanskje ment at det var noe dramatisk over det,» sa Thorson. «Å legge henne her.» «Hva med soldatene i depotet?» foreslo Flóvent. «Var hun her inne? Kjente hun noen her?» «Hvorfor tror du mannen nødvendigvis var amerikaner?» sa Thorson mens han kikket på kvinnen som hadde funnet liket. Hun sto avsides sammen med to polititjenestemenn og klagde over at hun ikke kunne bli stående der, hun måtte komme seg hjem. «Hun er helt sikker.» «Det er fremdeles noen britiske soldater her. Kanadiske. Norske.» «Hun gjenkjente den unge damen som var i følge med ham.» «Å?» «Sier at hun har undervist henne. Hun underviser på gymnaset.» 28


«Det er ikke spesielt vanskelig,» sa Thorson og dro frakken tettere rundt seg i kulden. «Hva da?» «Å være politi i Reykjavík.» «Kanskje ikke,» svarte Flóvent. «Jeg skal tilkalle en fotograf. Vi må ha bilder fra åstedet.» Ingiborg var ikke høy i hatten, der hun satt krumbøyd i stolen og tenkte på faren, som sto ute på gangen. Begge mennene skjønte at de måtte gå varsomt fram slik at hun ikke brøt helt sammen. «De er ikke den eneste som treffer en soldat i all hemmelighet,» begynte Thorson vennlig. «Ikke den første og ikke den siste.» Hun forsøkte å smile. «Hva heter han?» spurte Flóvent. «Soldaten De var sammen med.» «Kan vi ikke være dus?» spurte hun. «Selvsagt,» svarte Flóvent. «Frank,» sa hun. «Han heter Frank. Har dere snakket med ham?» «Nei. Hva er etternavnet hans? Vet du det?» spurte Thorson. «Selvfølgelig vet jeg det. Frank Carroll heter han. Han er sergeant. Hvordan visste dere at jeg var der? Var det noen som så meg?» «Dette er jo en liten by,» kom det fra Thorson. «En kvinne som kjenner deg, observerte deg der,» sa Flóvent. «Det spiller ingen rolle hvem hun er, men hun så deg og soldaten du var sammen med, en amerikaner, og hun trodde dere kunne ha skadet piken og så stukket av. Stemmer det?» «Nei!» sa Ingiborg. «Jeg har aldri sett denne piken før. Aldri. Frank og jeg var … vi dro bare dit … for å … dere vet …» «Hygge dere?» spurte Thorson. «Far vil ikke at jeg skal være sammen med ham. Dere 29


hørte det. Han har nektet meg å treffe ham. Vi har så få muligheter. Jeg vil ikke være der soldatene er, og jeg vil ikke be venninnene mine om å få låne et rom, så vi går egentlig bare ute på lykke og fromme. Vi har vært ved teateret én gang tidligere.» «Er han i infanteriavdelingen? Luftvernregimentet?» «Jeg vet at han er sergeant. Vi snakker ikke så mye om militæret. Han liker seg ikke der, og han gruer seg til han blir sendt til Europa.» «Hvor møttes dere?» «På et dansested. Borgin. Sist høst, eller egentlig var det tidlig i vinter. Han er en skjønn mann. Høflig og omsorgsfull.» «Dere har for det meste møttes på dans, eller hva?» «Ja. Han er … han er ordentlig flink til å danse.» «Synes du det er gøy å danse med ham?» spurte Thorson, som forsøkte å lette på stemningen. «Ja.» «Hva annet vet du om denne Frank?» «Han kommer fra Illinois. Han er fem år eldre enn meg. Han har tenkt å starte som bilselger når han er ferdig med militærtjenesten. Alle har biler i Amerika. Han liker å gå på kino, men jeg har ikke gått med ham dit etter at faren min forbød meg å treffe ham. Han har to brødre og bor hos moren sin. Faren er død.» «Kvalte han piken ved hjørneinngangen bak Nasjonalteateret?» kom det plutselig og bryskt fra Flóvent. Ingiborg skvatt. Spørsmålet kom som lyn fra klar himmel. «Herregud, nei. Han gjorde henne ikke noe. Jeg vet ikke hvem piken var. Herre, min gud, ikke si det. Ble hun kvalt?» «Så du ham gjøre det?» «Jeg?! Nei, jeg … nei, dette får dere ikke lov til å si.» «Dro dere deretter og dumpet henne, som om hun var avfall, bak Nasjonalteateret?» «Gud … ikke si slikt …» Hun begynte å hulke lavt. 30


«Hvorfor sprang dere bort?» «Han ville det. Frank mente det var det mest fornuftige vi kunne gjøre. Han sa at det ikke var vår business. Og … det hadde han jo rett i. Vi hadde ingenting med det å gjøre. Ingenting. Det er grusomt. Helt grusomt. Vi burde jo ikke ha stukket av, men …» «Vet han, denne Frank, at faren din har en høy stilling ved regjeringskontoret?» «Nei.» «At han er regjeringens viktigste rådgiver når det gjelder republikkens grunnlegging denne sommeren?» Ingiborg kikket på Flóvent. «Det eneste Frank vet om far, er at han forakter ham og ikke vil ha noe med ham å gjøre.» «Hadde du sett piken før?» «Nei, aldri. Jeg har aldri sett henne før og vet ikke hvem hun er. Vet dere det? Hvem hun er?» «Hvorfor sa Frank at det var mest fornuftig å løpe vekk fra henne?» spurte Thorson uten å svare Ingiborg. «Fordi hun ikke hadde noe med oss å gjøre,» sa Ingiborg. «Og det er helt sant. Vi fant henne bare. Vi gjorde henne ikke noe. Overhodet ikke. Vi gjorde henne ikke noe som helst.» «Hvordan vet du det?» «Hva da?» «At hun ikke hadde noe med dere å gjøre?» «Fordi jeg ikke vet hvem hun er. Jeg har aldri sett henne før.» «Hva med Frank, vennen din?» «Hva med ham?» «Hadde han sett henne før?» «Frank? Nei.» «Hvordan vet du det?» «Fordi … jeg bare vet det. Hvorfor sier du det? Hvorfor tror du at han har kjent henne?» «Fordi han stakk av,» sa Thorson. «Det kan være én forklaring på at han sprang vekk. Fordi han kjente henne.» 31


Ingiborg stirret forundret på ham mens det begynte å gå opp for henne hva han mente. «Han kjente henne ikke,» sa hun, men nå var hun ikke like overbevist som tidligere, for når hun begynte å gruble over det, skjønte hun at hun ikke kjente denne kjæresten sin, Frank Carroll fra Illinois, veldig godt. «Det er greit, Ingiborg, nå tror jeg det er nok for denne gang,» sa Flóvent. «Har dere tenkt å arrestere meg?» spurte hun. «Nei,» sa Flóvent. «Vi har ikke tenkt å arrestere deg. Men vi må kanskje snakke med deg igjen, kanskje så snart som i morgen. Forhåpentlig er det i orden.» Hun nikket. «Du burde kanskje hente foreldrene hennes,» sa han til Thorson og la merke til at jentas ansikt enda en gang ble mørklagt av en dyster mine. Sent dagen etter – da Thorson hadde gått igjennom registeret over alle amerikanske soldater som befant seg på Island, og tatt noen telefoner for å bli sikker i sin sak, for så å gå igjennom registrene over soldater fra andre land – ringte han til Flóvent i Fríkirkjuvegur. «Hun lyver for oss,» sa han da Flóvent svarte i den andre enden. «Hvorfor sier du det?» «Vi finner ikke mannen som er hennes sergeant.» «Finner du ikke Frank?» «Vi finner ingen sersjant ved navn Frank Carroll i de amerikanske styrkene. Han eksisterer ikke.» «Er du sikker på det?» «Ja, han fins ikke, denne mannen.» «Da er han vel heller ikke fra Illinois?» «Nei, det er nok også løgn,» sa Thorson.

Profile for Cappelen Damm AS

Skuggasund av Arnaldur Indridason  

En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten, og finner ham død...

Skuggasund av Arnaldur Indridason  

En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten, og finner ham død...