Sett av de døde av Eirik Husby Sæther

Eirik Husby Sæther

Sett av den døde

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57367-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 80g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Oslo 2016

September «Jeg håper vi finner hodet,» sa Mikael.

«Sannsynligheten er liten.» Haraldsen dro hånden gjennom det tykke, grå håret. «Det kan ha løsnet på veien. Eller det ble revet av i kollisjonen og slengt et stykke unna sporet.

Kanskje noen ser det i morgen. Eller så kommer grevlingen og tar det.»

«Vi prøver i hvert fall.» Mikael strøk vekk regndråpene fra det like tykke, men brune håret. Han var ikke kledd for den kjølige høsten, Mikael gikk alltid i svart skinnjakke, jeans og Vans-sko. Haraldsen var like dårlig kledd, en svart dressjakke, jeans og skinnsko. Det var sjelden at de døde ble funnet utendørs, oftest lå de på et oppvarmet baderomsgulv.

«Skal vi gå fra hver vår ende?» spurte Mikael.

«Jeg begynner å bli for gammel til å krype under tog,» sa Haraldsen.

«Jeg har sagt at du burde pensjonere deg.»

«Greit,» sa Haraldsen. «Jeg begynner i den andre enden.»

Vaskehallen luktet sterkt av olje og diesel. Veggene var av bølgeblikk, gulvet av sprukken asfalt. Et togspor strakte seg gjennom bygningen, og under sporet var smøregraven.

5

Plogen som traff kvinnen, var på Mikaels side. Han så blodet på ståloverflaten, trevler og kanskje fragmenter av bein, det var ikke like lett å se hva som var hva av de små bitene. Mikael bøyde hodet da han tok ståltrappen ned til smøregraven, men da han kom under toget, kunne han stå.

Likevel bøyde han hodet, for han visste at det ville være blod og hud og beinfragmenter langs hele undersiden.

Runde plastlamper som skinte gult, var festet til betongveggene, og bunnen var dekket av våt singel. Mikael tok på seg engangshansker og betraktet understellet over seg.

Bunnplaten hadde mange hulrom hvor ting kunne bli sittende. Stålhjulene satt parvis i endene av hver enkelt vogn, og den ytterste kledningen gikk tjue–tretti centimeter utenfor hjulene. Også der kunne ting sette seg fast.

Mikael gikk sakte fremover og søkte med hendene, hanskene ble tilgriset av skitt. Fra motsatt ende så han Haraldsen nærme seg, han nøyde seg med å kikke opp uten å berøre delene.

Langt, svart hår, hadde lokføreren beskrevet. Mikael var ikke forberedt på at det var det han ville finne.

«Jeg har funnet henne,» sa Mikael. Han tok forsiktig i en hårtjafs som hang fra understellet, og undersøkte mellomrommet bak den ytterste kledningen. Der så han en glinsende, gråhvit overflate, den ytterste delen av et kranium, og mot midten av issen vokste svart hår ut.

Mikael la håndflatene mot tinningene i et slags grep, fingrene fulgte skallen til baksiden av hodet. Så rykket han henne løs.

«Se der, ja,» sa Haraldsen. «Nå er kroppen komplett.»

Mikael gikk foran, armene var strake og rettet skrått nedover, hodet bar han som en ball mellom hendene. Han vred 6

det slik at han slapp å se den delen der håret var revet av.

Men han klarte ikke å holde hodet slik at han ble spart for blikket.

Dødsstivheten sperret opp øyelokkene, det skjedde som regel etter en halvtime. Hvitøyet tiltrakk seg lyset, hans eget blikk ble dratt mot de midtstilte pupillene.

Han stanset brått. «Hun er drept.»

«Hva sa du?»

«Hun er drept.»

«Hva mener du?» Haraldsen dyttet ham i ryggen. «Øynene hennes.» Mikael rettet ut armene så det gjorde vondt i albueleddet, og begynte å gå, raskere. Han forsøkte å kikke over hodet, men de hvite øynene skinte og snek seg inn i synsfeltet. Og noen hårstrå ble løftet opp av bevegelsen og strøk mot undersiden av håndleddet, der hvor det var en glipe mellom engangshansken og jakkeermet.

Han løp opp trappen og plasserte hodet på gulvet, tok et skritt tilbake og ristet armene. Det klødde der håret hennes hadde berørt huden.

Avkuttingen hadde skjedd like under haken, huden var revet til slintrer, og den gjenværende stumpen av ryggsøylen sto ut som en hvitblek tagg. Hodet rullet fra side til side.

«Hva er det med øynene?» Haraldsen satte seg på huk og lente seg over henne.

«Ser du ikke de brunsvarte flekkene på det hvite?»

«Hva er det med dem?»

«De kalles taches noires og oppstår når hinnen tørker inn.

Hun må ha dødd på et varmt sted. Inne, ikke ute. Og det må ha skjedd for en stund siden.»

7

«Er du sikker?»

«Hun er drept,» sa Mikael. «Noen plasserte henne på skinnene etterpå. Så det skulle se ut som selvmord. Hun døde ikke i kveld.»

Oslo 2014

Januar Det ringte på døra.

Daniel ventet ingen, og det kunne ikke være en nabo, dette var en blokk hvor alle holdt seg for seg selv, og ingen kjente navnene på hverandre.

Han løftet av telefonrøret til callinganlegget.

«Hallo?»

«Daniel, det er meg.»

«Julen er over, pappa.»

«Kan jeg komme inn? Det er viktig.»

«Fjerde etasje, andre dør til høyre i korridoren.» Han trykket hardt på knappen, hørte summingen fra låsen gjennom høyttaleren.

Daniel ble stående foran døra og vente. Det var to år siden sist, og da møttes de i London på en café like ved ambassaden. Faren hadde fortalt at perioden hans var gått ut, og han hadde søkt på en ny post i Istanbul.

Døra ble åpnet, faren sto rett foran ham, smilte som om ingenting hadde hendt. Faren var et halvt hode høyere, den grå dressen var i et tynt stoff som fremhevet den slanke kroppen, som måtte være den eneste likheten mellom dem.

Grønne kalosjer var trukket over penskoene. Håret som lå i en stram sideskill, var like brunt som han husket det.

9

Daniel var trettifem år, og han hadde begynt å få grått hår på sidene. Derfor hadde han barbert det ned til noen få millimeter.

«Kan jeg komme inn?» spurte han.

«Jeg har ikke så mye by på.» sa Daniel.

«Det går fint. Jeg blir ikke lenge.»

Daniel lo på utpust og gikk bort til kjøkkenet som var presset inn langs kortveggen ved døra, dro opp kjøleskapet og tok ut to bokser med Pepsi Max. «Du har ikke kaffe?» spurte faren mens han tok av seg kalosjene.

«Jeg drikker ikke kaffe.»

«Fortsatt ikke?»

«Hvorfor skulle jeg plutselig begynne?»

«Folk forandrer seg.»

«Det har jeg til gode å oppleve.» Daniel åpnet begge boksene og satte den ene på enden av kjøkkenøya.

«Folk blir i hvert fall eldre. Det er også en forandring.»

Faren satte seg på barstolen. «Noe å ha i?»

«Jeg drikker ikke.»

«Da får det bli brus, da.» Han tok en slurk av boksen.

«Var du sammen med moren din i julen?»

«Hun måtte jobbe. Sykepleiere tjener dårlig utenom helligdagene. Hun trenger pengene.»

«Det er ikke synd på henne. Hun ville bli sykepleier før hun møtte meg.»

«Hun tok utdannelsen for å virke sympatisk. Egentlig ville hun reise verden rundt som diplomatkone og slippe å jobbe.»

«Tjue år er lenge å være sammen. Vi prøvde så godt vi kunne.»

10

«Hun prøvde så godt hun kunne. Og etter tjue år borte fra arbeidslivet hadde hun like mye ansiennitet som en nyutdannet.»

«Men hun fikk se verden.» Faren tok en ny slurk, sikkert fordi han ble tørr i munnen.

«Hun så festsaler,» sa Daniel.

«Så det er meg dere sitter og snakker om?»

«Vi snakker ikke så ofte sammen.»

Faren så seg rundt i den lille leiligheten. Daniel antok at han lette etter tegn på at andre hadde vært her, men de hvite veggene var nakne, og det fantes ikke pyntegjenstander.

«Jeg jobbet også i jula,» sa Daniel. «Akkurat som mamma.»

«Jobber du fortsatt med savnede personer?»

«Ja.» «Daniel … Hvor mange ganger må jeg si at er lei meg for hvordan det ble? Jeg var ensom sammen med moren din.

Det skulle aldri ha blitt oss. Jeg trodde jeg ville ha en kvinne som satte meg først.»

«Det var du som satte deg selv først. Vi andre hadde ikke noe valg.»

«Jeg jobbet mye. Og jeg var deprimert. Jeg har sagt unnskyld så mange ganger at jeg ikke husker hva jeg sa unnskyld for.»

«Hva vil du egentlig?»

«Jeg må be deg om en tjeneste.»

Daniel klarte ikke å holde tilbake smilet. «Jeg trodde du kom for å se meg.»

«Jeg vil gjerne treffe deg, Daniel. Men vi kommer aldri forbi fortiden.»

«En far vil helst glemme det en sønn vil huske. Så hva kan jeg gjøre for deg, pappa?»

11

«Husker du Moskva?»

«Jeg husker ambassaden. Jeg var ikke mer enn åtte år da vi dro.»

«Husker du Kira? Og moren hennes? Valentina?»

«Ja. Var hun en av …?»

«Ja.» Faren drakk opp resten av brusen. «KGB hadde bedt henne om å plante mikrofoner på kontoret mitt. Hun nektet, og det ble regnet som landsforræderi. De ble svartelistet og kunne ikke få et vanlig liv etter det. Heller ikke leie en leilighet. Navnene ble på en måte fjernet fra registrene.»

«KGB finnes ikke lenger.»

«Jo da. Det heter riktignok FSB i dag, men er det samme.

Valentina har bodd i en slumby utenfor Moskva. Hun har livnært seg på å måke snø fra fortau og vaske metrostasjoner.»

«Du har kontakt med henne?»

«Vi skriver brev. Hun har fortalt om datteren. Hun måker ikke snø. Du skrev også brev til Kira.»

«På barneskolen.»

«Du sparte på dem ganske lenge.»

«Du skriver vel ikke brev til alle kvinnene dine,» sa Daniel. «Valentina må ha betydd mye. Hvorfor tok du henne ikke med til Norge? Mamma visste at det var over mellom dere.»

«Jeg var feig. Og Valentina var for stolt til å spørre om å bli reddet. Lenge løy hun om hvor hun var og hva hun gjorde. Nå har det gått så lang tid.»

«Hva gjør Kira? Siden hun ikke måker snø?»

«Hun jobber på en strippeklubb. Valentina hadde ikke sett henne på mange år. Så oppdaget hun datteren i Kitai Gorod. Horestrøket.»

12

«Hva vil du jeg skal gjøre med det?»

«Jeg har kontakter på ambassaden og kan skaffe besøksvisum til Norge. Men jeg kan ikke hente henne. Russland vil aldri slippe meg inn. Jeg har ikke tenkt å be noen på ambassaden om å kontakte henne. Dette er for … privat.»

«Du vil at jeg skal dra?»

«Du har tatt etternavnet til moren din. Du har ingen forbindelser til meg. Og Kira husker deg fra barndommen.

Hun vil kanskje stole på deg hvis du sier at du kan redde henne.»

«Du kunne ikke redde moren, og nå skal du liksom redde datteren?»

Faren ble endelig stille et øyeblikk. «Valentina spurte meg. Hun la stoltheten til side. Datteren fikk aldri gått på skole, så jeg er skyld i at hun ikke har noen muligheter i livet.»

«Men du gjør jo ingenting. Du vil at jeg skal gjøre det for deg.»

«Du er bedre enn meg, Daniel.»

«Hva skal hun liksom gjøre i Oslo?»

Faren så seg rundt i leiligheten. «Hun kan vel bo her den første tiden?»

«Ja vel? Så får hun visum for tre måneder og sover på sofaen min. Hva skjer etter det?»

«Du er politi. Problemet rundt ID er vel noe du kan løse?

Kira har ingen fremtid i Russland. Hun vil ha bedre muligheter her. Selv om hun blir en ulovlig innvandrer. Jeg kommer til å betale for alt.»

«Du drar tilbake til Istanbul?» spurte Daniel.

«I morgen.»

«Er det noen som venter på deg?»

13

Faren nikket. «En kvinne. Vi har vært sammen en stund.

Jeg har blitt eldre.»

Daniel klarte ikke lenger å smile. Han hadde tenkt denne tanken før: En far som er fraværende, har mer makt over deg enn en far som er til stede.

«Jeg har kjøpt billett til deg.» Faren la en konvolutt på bordet. «Tenk på det. Vet du hva de kalte deg på ambassaden?»

«Ja. Lille ambassadør. Men jeg var bare et barn.»

«Jeg kan ikke fikse forholdet vårt,» sa faren. «Det er opp til deg.»

«Men du kan be meg om å rydde opp etter deg?»

«Sier ikke det ganske mye …? Om hvor høye tanker jeg har om deg?»

«Du kan ta med deg billetten. Jeg driter i horene dine.»

Daniel låste døra etter faren. Han trengte ikke å gjøre det faren ba om. Han var ikke den lille gutten som trodde at de kunne bli en familie igjen, hvis bare han kunne gjøre alle tilfreds. Og han var bedre enn faren, han hadde ingenting å bevise.

Moskva 2014

Februar Hvor ble det av Nadja?

Kira speidet nedover fortauet. Hun skulle vært utenfor Hotell Metropol for tjue minutter siden. Kira måtte gå nå for å komme tidlig til klubben, lørdag var den eneste kvelden stedet var fullt, og hun hadde en sjanse.

På ukedagene var det sjelden mer enn fire–fem kunder på Point Rouge, og det var dobbelt så mange dansere. En mann rakk ikke å sette seg i sofaen ved scenen før en toppløs jente skrevde over fanget hans, og de andre danserne satt ved siden av ham og ventet på tur. Kunden prøvde som regel alle og ga tjue rubler i tips for gnikkingen, seddelen la han dypt ned i trusa. Så valgte han en vinner.

Den utvalgte utførte ritualet på ny i en av båsene, men var da helt naken. Prisen for en private dance var 2000 rubler for syv minutter eller 3000 for femten. De som ikke ble valgt, satt igjen med tjue rubler i trusa og ville ha tjent mer på Burger King.

Slik var det ofte for Kira. En danser på trettitre år hadde mye konkurranse. På klubben så hun ut som en tjuetreåring, for i det blå lyset forsvant de små rynkene ved øynene og strekkmerkene på rumpa, huden ble like ren som snøen 15

før den traff asfalten. Men lyset hadde samme effekt på de andre jentene, de så ut som tenåringer.

For å bli valgt, måtte Kira hviske i øret på mannen at hun gjorde mer i båsene enn gnikking – til samme pris.

Prostitusjonsmarkedet i Moskva hadde et hierarki. Strippeklubbene var ikke det verste stedet. Hun fryktet at hun en dag måtte stå under MKAD, en tifelts motorvei som gikk rundt Moskva. Der sto jentene i klynger, sortert etter alder.

Et fåtall var også rangert etter mangel på erfaring, og de var dyrest.

Kira kunne ikke vente lenger på Nadja. Hun gikk mot Ljubljanka plass. Sluddet skar skrått gjennom luften. Kira dro hånden gjennom det våte, svarte håret, fikk det til å ligge bak de utstående ørene. Så trakk hun ermene på dunjakken over hendene.

Hun fulgte en logo som het Sex shop, hvite blokkbokstaver skrevet på et rødt hjerte. Strippeklubbene i Kitai Gorod var enkle å finne, det var bare å speide etter graffitireklamene som var sprayet på fortauene. Slapset som lå på bakken i dag tidlig, var blitt trampet vekk i løpet av kvelden, disse gatene var populære. Men det var ingen belysning, og himmelen var dekket av industrirøyk fra forbrenningsanleggene.

Et hvitt skilt hang på veggen et stykke ned i gata.

I rødt sto det KARAOKE BAR & MAN’S CLUB. Point Rouge.

Hun gikk inn i portrommet.

En samling røde lyspærer hang fra taket over henne, en smijernsport i enden var åpnet, Kira kom til en bakgård som var omringet av høye betongbygninger og belagt med brostein. Point Rouge lå til venstre og hadde store, røde lam16

per over inngangspartiet, vinduene var to meter høye og av sotet glass.

I døra kolliderte hun med en dørvakt i grå blazer og svart, høyhalset genser. Ørene var deformert av bruskdannelser, og håret var raket av skallen. Han hadde en ubestemmelig alder som skyldtes de trøtte, grå øynene.

«Se deg for, Nadja.»

«Jeg er Kira.»

«Er umulig å se forskjell.»

Vaktene pleide ikke å snakke til jentene, og det eneste de spurte kundene om var karaoke eller striptease? For karaoke pekte de til venstre for seg, der en åpen dør ledet inn til lokalet bak de sotede vinduene. Scenen i enden hadde ingen strippestang, men en firkantet boks på gulvet som viste teksten. For striptease flyttet de seg til siden og viste frem vindeltrappen ned til kjelleren.

Til venstre for inngangspartiet lå en liten garderobe. Den var betjent av en spinkel, ung jente på rundt femten–seksten år.

Foran vindeltrappen var det satt opp et slags notestativ.

Bak stativet sto en langhåret brunette i kort, trang kjole.

Hun kaltes vertinnen og trodde hun var bedre enn alle andre, fordi hun bare viste mennene ned og ga dem en plass i sofaen. Den eneste grunnen til at hun ikke sto på scenen, var at hun var datteren til eieren.

Kira gikk ned til kjelleretasjen. Det ble spilt Housemusikk, og i baren sto to jenter i jeansshorts, begge jobbet tidligere som garderobejenter.

Fire dansere i stringtruser satt på barkrakkene og røykte hvite, tynne R1-sigaretter. Foran dem sto halvfulle glass med vodka og juice og isbiter.

17

De tre hvite jentene startet alle som garderobejenter, for to uker siden sto den yngste av dem bak baren. Den fjerde var afrikaner og kom hit for noen måneder siden. Hun rettet ut det svarte håret for å se mindre afrikansk ut, og hun tilbød analsex for å trekke kunder. Kira hadde også sett henne kysse menn på munnen, som om nærhet ville gi henne en fordel.

Alle var yngre enn Kira. Det så ut som om hun måtte tilby ekstratjenester i båsene i kveld.

«Er Nadja her?»

«Nei,» svarte den nærmeste uten å se på henne, hun stirret bare inn i den grå røykskyen som drev opp mot taket og ble opplyst i blått av spottene.

En svart, lang skinnsofa dekket den andre siden av rommet, på midten var en scene med metallstang opp til taket.

I enden fortsatte en smal gang videre innover, på begge sider av gangen lå det rom, båsene til venstre og suitene til høyre.

Båsene var ikke større enn kott og hadde en hard benk til kunden, som han satt på mens jenta gned seg mot ham.

Suitene hadde dusjkabinett og seng. De kostet 6000 rubler, men da kjøpte kunden hele kroppen.

Toalettet lå også i denne gangen, og det var en idiotisk plassering. Ganske mange menn gikk på do før de betalte for syv minutter i båsen. De onanerte på toalettet og stanset rett før utløsningen.

Garderoben til jentene lå i enden, bak en diskre dør. Kira gikk inn dit, det gule lyset var alltid så skarpt i forhold til det blå ute i klubben. Her sto en rekke aluminiumskap med spjeld. I skapet hadde Kira et par svarte sko med stiletthæler, og på den ene kleshengeren hang g-strengen som var like 18

hvit som huden, det var derfor hun så fullstendig naken ut bakfra.

Nadja hadde skap ved siden av henne. Det sto halvåpent, på kleshengeren klamret en rosa stringtruse seg fast.

Kira hengte den svarte dunjakken i skapet og kledde av seg støvlettene, jeansen, sokkene, ullgenseren og toppen.

Trusa ble byttet ut med stringtrusa. Hun så at hun hadde en rødlig farge på knærne etter forrige gang hun jobbet, en stripper satt altfor mye på knærne i sofaer.

De nye høyhælte skoene løftet henne opp da hun gikk ut igjen til klubben.

Vertinnen geleidet en mann bort til sofaen, kveldens første kunde, antagelig ganske urutinert siden han kom før jentene klarte å tre skikkelig inn i rollen. Jentene satt fortsatt bøyd over bardisken, puppene hang, og magene valket seg. Hadde de vært forberedt, ville de ha rettet seg opp i ryggen og holdt glasset et øyeblikk mot brystet så brystvortene stivnet.

Mannen så ut til å være på alder med Kira. Håret var kortklipt med noe grått i seg. Ansiktet var nybarbert og hovent.

Han måtte være utlending, ingen herfra tok skjegget rett før de skulle ut i kulden. Han gikk i dress og var så slank at den ikke helt passet i skuldrene.

Kira gjettet at han var en mann som kunne gå med på å betale for en tur i båsen, men ikke i suiten. Det var i hvert fall bedre enn menn som ble sittende i sofaen og dele ut tjuesedler.

Det var nå hun hadde sjansen, de andre jentene var for trege og hadde ikke stumpet sigarettene sine. Kira satte seg over skrevs på fanget hans, var nøye med å presse seg selv ned og kjenne etter om han ga respons. Puppene var så nær ansiktet hans at hun følte den varme pusten.

19

De andre jentene flokket seg rundt dem i sofaen, to på hver side, den ene la hånden på låret hans. Kira lente seg over ham, dyttet puppene opp i ansiktet og hvisket ham i øret. «Jeg gir blowjob. Hvis du betaler for lapdance.»

Plutselig merket Kira at brystvortene ble våte. Først trodde hun at han kysset dem, men så skjønte hun at han gråt. Hun lente seg tilbake og så på ham.

«Kjenner du meg ikke igjen?» spurte han på russisk, og det overrasket henne like mye som tårene.

Kira holdt hendene foran brystene. For første gang på mange år dekket hun seg til.

Oslo 2016

September Mikael Wulf parkerte morens grønne, lille Peugeot i grøftekanten ved stakittgjerdet. Lille Frøens vei var et passende gatenavn på dette boligstrøket ved Marienlyst. Det eneste som av og til kunne minne om byen, var den dunkende lyden av T-banen på Majorstua, stålhjul som slo mot skjøter i skinnegangene.

Dette hadde vært barndomshjemmet hans, men av og til kunne han føle seg som en fremmed i denne idyllen, særlig hvis han hadde vært vitne til tragisk død på jobben.

Han smelte igjen døra, åpnet porten i gjerdet og tok grusstien opp til huset.

Huset hadde vært slitent da han tok over i desember i fjor. Forfallet begynte da foreldrene mistet en sønn, så fikk farens alkoholisme skylden, og til slutt satte morens demens sitt preg på tilstanden. Og da Katrine og han flyttet inn, og Leonora kom til verden, var det vinter, de måtte leve med forholdene i flere måneder.

Men hele sommeren hadde Mikael arbeidet i hagen for å fjerne ugress, byttet ut planker i gjerdet, gitt stakittet to strøk, gått løs på ytterveggene til huset der malingen hadde sprukket og måtte skrapes av før han kunne begynne på ny.

Det lyste i stuevinduet. Katrine måtte være oppe med Leo21

nora. Mikael fulgte plattingen som var bygget rundt huset, og kikket inn.

Katrine sto foran stuebordet med ryggen mot ham, kledd i grå joggebukse og svart singlet. Det lyse, litt tynne håret var satt opp i en hestehale, nakken var lang og slank.

Han likte å se henne amme Leonora uten at hun var klar over at han så på.

Katrine snudde seg, hun bar ikke datteren, hun leste i en politirapport.

Mikael kjente et stikk i kjeven. Hvorfor ga hun seg ikke?

Men han orket ikke å krangle i natt, ikke etter en sånn vakt.

Han gikk tilbake til ytterdøra, låste seg inn og hørte skritt over parketten. Hun kom til syne i TV-stuen rett innenfor gangen.

«Hvorfor er du så sein?»

«Det skjedde noe på jobb. Et drap.» Mikael skrapte neglene mot undersiden av håndleddet.

«Helvete, nå er det kjedelig å være i mammaperm. Det er bare ti drap i året. Jeg går glipp av mulighetene her. Hva skjedde?» Hun virket mer våken enn på lenge, pupillene beveget seg raskt inni øyehulene.

«En kvinne satt på huk i skinnegangen ved Middelalderparken.»

«Høres ut som et selvmord?»

«Hun manglet hodet,» sa Mikael.

«Hadde noen kuttet av henne hodet?»

«Det ble revet av i sammenstøtet og ble sittende fast under vognen. Jeg fant hodet. Øynene avslørte drapet.» Han så for seg blikket hennes, pupillene, det hvite med det brunsvarte.

22

«Hva mener du? Manglet hun øyne?»

«Hun hadde taches noires. Det er du som har lært meg om det fenomenet. Hun har ligget et tørt sted og døde før toget kjørte over henne.»

«Vet vi hvem hun er?»

«Nei.» «Har du tenkt deg på parolen?» spurte Katrine.

«Ja. Jeg må det.»

«Det er en ID-sak,» sa Katrine. «Da må jeg være med på obduksjonen. Du var der sammen med Haraldsen. Han kan fortelle hva dere så.»

«Det var jeg som fant henne. Jeg synes det er mest riktig at jeg snakker for henne. Og du er i perm.»

«Snakker for henne? Det er bare å fortelle hva dere så. Og jeg er bare femti prosent i perm. Jeg er fortsatt ID-ansvarlig og går gjennom Cold case-saker. Obduksjonen begynner i morgen klokka ni. Jeg står opp tidlig og pumper ut to flasker før jeg drar. Du må passe henne, hvis du ikke får tak i William.»

«Greit. Jeg sender en melding. William har jo ikke noe annet å gjøre enn å gå på bibelskolen. Han kommer.»

«Så? Hva tror du om drapet? Fant du noe på åstedet?»

«Ingenting,» sa Mikael. «Regnet har forurenset det. Og to tog rakk å passere strekningen før vi slo alarm. Det er ingen kameraer i nærheten. Nesten ikke gatelys. Dette er i den øde delen av Gamlebyen. Det var bare å klatre over et lavt gjerde og gå ned en liten bakke til sporet.»

«Ingen tekniske funn … Det kommer til å bli vanskelig.»

«Det verste er at vi har å gjøre med en rasjonell gjerningsperson. De fleste er jo rusa og husker ikke engang at de drepte. Mange melder seg selv. Han her har holdt offeret i 23

en knestående stilling. Ventet til hun ble dødsstiv og fraktet henne til Middelalderparken. Dødsstivheten brytes i sammenstøtet med toget. Huden med dødsflekker prelles av når hun dras under vognene. Og alle skader antas å stamme fra kollisjonen.»

«Selve drapet trenger ikke å være rasjonelt,» sa Katrine.

«Bare måten han kamuflerte det på. Han har ikke gjort noen feil på togskinna, men det var ikke der hun ble drept. Og selv om han kjenner til dødsstivhet, visste han ikke om flekkene på øynene. Hvor lenge tror du hun har vært død?»

«For at hun skal klare å sitte på kne sånn … Rigor mortis må ha vært fullt utviklet. Mellom tolv og tjuefire timer.»

«Så ett døgn har gått før vi kommer i gang,» sa Katrine.

«Finner vi ut hvem hun er, finner vi også han,» sa Mikael.

«Dette kommer til å handle om henne, ikke tekniske spor.»

«Jeg går og legger meg i hvert fall. Viktig dag i morgen.»

«Jeg kommer snart,» sa Mikael. «Bare gå opp, så slår jeg av lysene.»

Katrine tok trappen opp til overetasjen. Mikael gikk inn i stuen, dro frem iPhonen og skrev en SMS til William.

Kan du passe Leonora i morgen tidlig? Dukket opp noe på jobb.

Han kikket mot stuebordet der papirene til Katrine lå strødd utover. Hun hadde vært for opprømt til å huske å rydde etter seg. En fotomappe lå øverst, bilder fra et gammelt åsted.

Mikael kjente igjen parkeringsplassen bak Oslo Børs og den svære traileren som var det sentrale åstedet.

Han hadde håpet at det skulle være en Cold case-sak, men hun ville aldri ha sittet oppe så sent og lest gjennom gamle saker.

24

Denne saken ble oppklart. Jan Nowak tilsto drapet på kameraten Pawel Kikut, de var to polakker i trettiårene.

Katrine hadde vært besatt. Det var hennes første drapssak som kriminaltekniker, snart to år hadde gått, men hun hadde ikke sluppet det. Graviditeten hadde tvunget henne til å legge det fra seg, og så hadde ammingen vært en altoppslukende øvelse. Han hadde trodd det skulle bli med det.

Men her lå dokumentene. Sannsynligvis var Trailerdrapet den eneste grunnen til at hun ville jobbe deltid på Cold casegruppa.

Alt på grunn av en sigarett.

Mikael så gjennom fotomappen, han kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne slippe dette.

På de første sidene i fotomappen var parkeringsplassen i fokus, en grå brakkerigg satt opp i forbindelse med utbyggingen av Operakvartalet, noen dyre, nyvaskede biler som stammet fra Børsen, det hvite, skrå taket på Operaen i utkanten ved havnebassenget. Et tynt snølag dekket asfalten, forskjellige elementer av sement var slengt her og der, blokader, plater, ringer og lengre rørdeler, alt kledd i en skorpe av is.

Så fulgte bilder av traileren fra utsiden: førerhuset, støttetrinnet under døra, pleddet foran vinduet. Pawel hadde parkert ulovlig, men det var et triks sjåførene brukte. De fant noe som lignet en byggeplass og lot traileren stå i nærheten, så parkeringsvaktene trodde den tilhørte entreprenøren.

Han bladde videre i mappen, Katrine hadde beveget seg inn i førerhuset.

Blodsprut fra den stumpe volden hadde truffet dashbordet, nakkestøttene, girspaken og den gule parkasen som lå 25

på gulvet. Taket var prydet av røde, prikkete linjer; blod som var slynget av et våpen som ble hevet og senket.

Pawel lå i baksetet. Skosålene var plantet i gulvet, overkroppen var nær ved å skli ned fra setet, og bakhodet hvilte mot seteryggen. Det blodige ansiktet var ugjenkjennelig, heller ikke formen minnet om et hode. En gulhvit beinflate kom til syne der huden var flerret opp.

Han var kledd i en blå jeans som virket utilsmusset, gjerningspersonen måtte ha stått nær ved og tatt imot blodspruten. Men den grønne ullfrotteen hans var full av blodsøl.

Mikael la fra seg heftet og lette gjennom dokumentene, fant obduksjonsrapporten. Katrine hadde vært til stede på Rettsmedisinsk institutt og bistått med fotografering.

Liket lå på det metallblanke undersøkelsesbordet, fullstendig avkledd. Ansiktet var en rødlig kjøttfarse med groteske nedsenkninger, selve kroppen var uskadd.

Minst tolv slag med en stump gjenstand, konkluderte rettsmedisineren med, basert på antall fordypninger i skallen.

Formen stemte med hodet til en latmannsarm, og de fant ikke et slikt redskap i førerhuset. Sannsynligvis hadde Jan kvittet seg med drapsvåpenet.

Alt stemte. Jan Nowak var kompis med Pawel Kikut. De drakk sammen på Destiny den kvelden, puben lå i Skippergata, bare fem minutter unna. Og de kom fra samme landsby i Polen. Pawel kjørte transport til og fra Norge, Jan satt på og tok strøjobber som maler.

Og de hadde drukket mye. Rettsmedisineren målte etanolmengden i øyevæsken til Pawel. Han hadde 2,8 da han ble drept. Promillen til Jan ble målt ved blodprøve til 2,4 under pågripelsen. Han husket ingenting av kvelden.

Politiet pågrep ham på Sentrum Pensjonat. Klærne hans 26

var borte. Klærne som må ha vært gjennomdynket av blod.

Dessverre var det ingen kameraer på pensjonatet, men det var bevisst fra eierens side, rommene ble ofte leid av prostituerte som solgte seg derfra, og det ville han ikke ha på teip.

Selv om ikke Jan Nowak husket noe, fantes motivet på mobilen hans. Pawel hadde sendt ham en MMS midt på natten, rett før han ble drept, og ved å spore telefonnummeret fant politiet ham på pensjonatet.

Det var et bilde av en prostituert som begge kjøpte sex av.

Mikael så over alle papirene, og oppdaget navnet hennes på et vitneavhør tatt av Daniel.

Kira Antipov.

På MMS-en smilte Kira utfordrende, hun satt i passasjersetet i førerhuset. Pawel hadde skrevet en beskjed på polsk, som var blitt oversatt for retten: Hun sier pikken min er større.

Det må ha gjort Jan Nowak sjalu. Kira hadde sett en mann som lignet på Jan, komme gående over parkeringsplassen, etter at hun hadde gjort det Pawel betalte henne for.

Det var mørkt, men hun trodde det var Jan, og hun hadde jo sett ham før.

Men i begynnelsen av etterforskningen manglet saken tekniske bevis og sto i fare for å bli henlagt. Katrine hadde sviktet, ingenting knyttet Jan til selve åstedet.

Så gjennomsøkte Daniel Vinge parkeringsplassen to uker senere og fant en sigarett, filteret hadde Jans DNA. Og Jan hadde sagt at han aldri hadde vært på parkeringsplassen.

Da tilsto han, selv om han ikke husket. Hvem andre kunne det ha vært?

Katrine nektet å godta at sigaretten hadde ligget der, at 27

hun hadde oversett sneipen. I det lå besettelsen. Hun ville heller tro at Daniel plantet den.

Han hadde spurt henne hvorfor. Hva var motivet til Daniel?

Fordi han ville bli helten, sa hun. Daniel ville vekk fra Savnetgruppa, der han hadde vært i for mange år til å komme seg videre. Han ønsket jobb på Voldsavsnittet, og da måtte han bli lagt merke til.

Mikael reiste seg fra sofaen og lot papirene ligge. Han håpet at den nye saken ville få Katrine til å forandre fokus.

Moskva 2014

Februar Kira gikk forbi Den røde plass, som var rammet inn av Kremls røde festningsmur, de store utstillingsvinduene til shoppingsenteret GUM og Vasilijkatedralen. Solen var en glødende sirkel like over de løkformede, fargerike kuplene til kirkebygningen.

Det var på Den røde plass Kira møtte Nadja som ungdom.

Nadja satt i en av trappene til GUM, på det trinnet folk ofte tok bryllupsbilder, og røykte sammen med tre andre jenter.

Kira gikk bort og spurte om hun kunne bomme røyk. Nadja lot henne henge på. Som gatebarn lærte Nadja tidlig at det var styrke i å være flere.

De sa det fantes over to hundre tusen gatebarn i Russland, og forventet levealder på gata var to–tre år. Ungene frøs i hjel, drakk seg i hjel, døde av feilernæring og lungesykdommer. Mange manglet dokumenter og kjente bare sitt eget fornavn.

Kira hadde papirene sine, men navnet var svartelistet av Staten, og da var det verdiløst. Hun beholdt passet i tilfelle hun en dag fikk muligheten til å reise vekk.

Nadja hadde også klart å bevare sine dokumenter, det var det eneste rådet hun fikk før moren kastet henne ut. Moren hadde for lite penger til å forsørge dem. Helst ville moren 29

finne en ny mann som kunne ta seg av henne, og det nyttet ikke med en unge når soverommet også var stue og kjøkken.

Kira forsto at Nadja var en av de sterke, og hun så opp til henne allerede den første dagen, overbevist om at hun kunne hjelpe henne med å få et bedre liv. Planen til Nadja var at de skulle melde seg inn i et modellbyrå, da ville de få råd til klærne som hang på GUMs utstillingsdukker.

Det fantes utallige byråer i Moskva, men de var for unge for de seriøse byråene rundt Kreml, de måtte lenger unna bykjernen. Like ved MKAD holdt det å se ut som om du var atten, og det gjorde de ved å legge rød leppestift og svart mascara.

Hun gikk forbi Kreml og parken foran den røde muren, der pappmontasjer av Putin sto oppstilt, og selgere tok bilder av turistene ved siden av ham. Derfra tok det tjue minutter å gå til Den norske ambassaden.

Kira hadde ikke vært i denne gata siden myndighetene tvang dem til å flytte. Plutselig sto hun ved den eneste skolen hun hadde gått på, barneskolen overfor ambassaden.

Hvor annerledes ville ikke livet hennes vært, hvis bare moren hadde gått med på å plassere mikrofoner på ambassaden?

Alt virket mye mindre enn hun husket, også selve ambassaden der hun og Daniel spiste sjokoladekake på kjøkkenet mens moren lagde mat til en tilstelning. Eller lekte gjemsel i speilsalen, spisestuen og i peisrommet, satt under de runde bordene som hadde hvite linduker ned til det bronsefargede parkettgulvet. De hadde sin egen verden under bordene og 30

kunne bli der i timevis og lese Donald Duck-blader. I Russland hadde de bare Mikke Mus, så Daniel hadde oversatt de norske bladene for henne. Hun hadde til og med lært seg litt norsk på den måten.

Hun fikk øye på Daniel utenfor sideinngangen til visumavdelingen. Han kastet et blikk på klokka og så seg omkring, hadde ikke oppdaget henne.

Han var blitt en voksen mann, men han lignet på barnet med det kortklipte håret.

Foreldrene hjalp dem med å holde kontakten de første årene, fordi de hadde vært uatskillelige inne på ambassaden.

Han sendte henne tegninger av det store huset med mange vinduer og skrev til henne med blokkbokstaver. Hun tegnet et like stort hus, men skjønte ikke at han bodde i hele huset, ikke bare i ett av vinduene.

Men hun lærte seg å skrive på den måten, uten brevvekslingen de første årene ville hun ha vært analfabet, siden hun ikke kunne gå på skole.

Det var Kira som sluttet å svare. Da hun forsto hvor mye bedre livet hans var i Norge. Og nå ville han ta henne med dit, etter så mange år. Hvor lang tid hadde gått? Tjuefem år?

I Russland kunne det være et helt liv.

Faren hans hadde sendt sønnen for å gjøre opp for seg.

Moren hennes og faren hans hadde holdt kontakten hele tiden.

Så det var moren Kira hadde sett i vinter, med den krumme ryggen og spaden i hånden. Den gamle kvinnen var nesten ikke til å kjenne igjen. Men moren hadde kjent igjen henne, og hun forsto hva slags liv hun levde i Kitai Gorod.

Nå hadde moren innkrevd gjelden fra mannen som sviktet henne.

31

Kira stolte ikke på noen mann. Men hun hadde ingen fremtid i Russland. Hun måtte gjøre alt for ikke å ende opp under MKAD. Eller bli den gamle, fattige kvinnen som måkte snø.

Oslo 2016

September Mikael ble vekket av en hard hånd på skulderen. Han åpnet de seige øyelokkene, det gikk noen sekunder før han skjønte hvor han var, rommet til foreldrene var ennå ikke blitt hans.

Katrine sto lent over ham. I et øyeblikk var også hun noe fremmed, leppene var sminket røde, mascara mørkla øynene, kornete foundation kledde huden i et falskt, brunt lag. Hun hadde gnidd kammen frem og tilbake mot siden av håret for å gi det volum.

Han hadde ikke sett henne så pyntet siden julaften.

«Sov Leonora gjennom hele natten?»

«Ja. Det gjør hun jo alltid. Men du vekket meg. Husker du det?»

«Nei.» Mikael tok seg til pannen, han hadde hodepine.

«Du satte deg opp i senga og begynte å snakke.»

«Hva sa jeg?»

«Jeg veit ikke. Du snakket usammenhengende og virka desperat. Det var noe du måtte gjøre, tror jeg.»

«Jeg pleier jo ikke å snakke i søvne.» Hodepinen ble verre nå som han var helt våken.

«Du har aldri gjort det så lenge vi har bodd sammen.»

«Jeg er sikkert bare sliten.»

«Du sov i hvert fall. Det er lenge siden sist.»

33

«Jeg føler meg ikke uthvilt,» sa Mikael.

«William er her. Han passer Leonora i noen timer. Du kan være med på parolen til Vold. Jeg stikker til RMI nå.»

Mikael knep igjen øynene. «Hvor mye er klokka?»

«Kvart over åtte. Det står chiagrøt til deg i kjøleskapet. Vi sees på TV-skjermen halv tolv.»

«Blir det ikke direkteoverføring?»

«De har slutta med det. Ble for uverdig at førstebetjentene spiste frokost til obduksjonen. Obdusenten og jeg gjennomgår resultatene for dere etterpå.»

«Derfor du har pyntet deg?»

«Det er lenge sida jeg har vært i gamet. Hvordan ser jeg ut?»

«Bra. For bra med tanke på hvor du skal. Har du husket knappenålen i skoen?»

«Den er alltid med.» Katrine smilte nervøst og ble mer lik seg selv. Hun ga ham et kyss.

Mikael rullet ut av sengen og la seg ned på gulvet, tok de vanlige femti armhevingene. Så lenge han klarte det samme antallet hver dag, var formen god nok.

Han åpnet klesskapet, vurderte å ta på seg en grønn T-skjorte, men ombestemte seg og tok på seg en hvit skjorte.

Mikael hadde aldri brukt skjorte på jobb før, og denne var fortsatt krøllete etter dåpen til Leonora. Men tok han på seg en svart dressjakke, syntes ikke rynkene.

Dette var en drapssak som han hadde startet, han hadde lov til å kle seg bedre enn de andre. Ingen ville ha oppdaget drapet uten ham, kanskje heller ikke rettsmedisineren.

Skulle han ta på seg slips også?

Nei, det ble for voldsomt. Da lignet han ikke på seg selv i det hele tatt.

34

Mikael kikket raskt på Ikea-posen innerst i skapet, glidelåsen var trukket helt igjen.

Det hadde gått over en måned siden forrige gang Katrine tok på seg et kostyme. De måtte få rettet på det i løpet av uken så ikke regnskapet ble enda dårligere. I starten av forholdet hadde det vært spennende at hun likte å kle seg ut, men det ble et hinder da han skjønte at hun måtte forandre utseendet. Hun følte seg ikke tiltrekkende nok uten korsett, nettingstrømper og miniskjørt i rødt lær. Hun måtte se ut som en annen, og det betydde ingenting hva han sa. Kostymene var for henne.

De hadde bare vært sammen i noen måneder da Katrine ble gravid. Hun hadde kastet opp etter å ha spist en kebab på byen, og da fungerte ikke p-pillen. Mikael hadde tenkt at det var Leonora som hadde reddet ham. Uten henne ville Katrine ha gått fra ham.

Det som hadde vært gutterommet til Kai, var nå omgjort til barnerom for Leonora. Hun lå ikke i sengen. Mikael sto og stirret på den korte madrassen, spesiallaget så den lille kroppen ikke skulle rulle over på magen og vekten trykke lungene sammen.

Faren for krybbedød var egentlig over, likevel kunne han stå ved sengen og følge med store deler av natten. Og han måtte ta på huden hennes når han kom hjem fra kveldsvakt, undersøke at hun var varm, at fingrene ikke hadde stivnet.

Han hadde tatt på døde barn før.

Mikael åpnet grinda foran trappen, nede fra kjøkkenet hørte han de utforskende lydene som var Leonoras stemme, korte, gjentagende stavelser som plutselig hoppet opp et tonefall.

William sto borte ved mikrobølgeovnen, lyset var tent 35

inni boksen. Det summet fra vifta, plinget lød, og han tok ut tåteflasken og skviste en dråpe på håndbaken.

Hele tiden holdt han Leonora på hoften, og hun kastet overkroppen bakover. Hun hadde på seg svarte sokker med gummilapper under sålene, en hvit, posete bukse med strikk i livet og på beina, strikkene lagde røde furer i det bleke barnefettet. Merkene minnet om furen på halsen til et hengingsoffer.

På hodet hadde hun noen lyse fjon, hun gned skallen for mye mot madrassen til at det vokste. Katrine hadde vært redd for at det myke hodet skulle bli asymmetrisk, hun hadde snudd og vendt på henne konstant de første månedene. Nå var hodeformen perfekt.

William hadde på seg en pen jeansskjorte og beige kakibukse. Mikael hadde lagt merke til at han alltid pyntet seg når han var barnevakt, som for å vise at han var skikket.

Og han hadde latt håret gro, lagt det i en sideskill, det var ikke lenger mulig å se rusmisbrukeren i ham, ikke så lenge han brukte en langermet skjorte. Heller ikke kroppsbyggeren så Mikael spor av. Uten steroidene hadde musklene forvitret.

William slet fortsatt med å finne ut hvem han skulle være.

Det mest stabile i livet hans var Mikael. En storebror som egentlig ikke var en storebror.

Leonora holdt flasken mellom hendene og drakk, det gjorde Mikael stolt. Hun lente hodet litt bakover, og da ble de blå øynene så tydelige.

«Så bra at du kunne komme,» sa Mikael.

William snudde seg. «Ikke noe stress. Katrine sa at det har vært et drap?»

«En kvinne. Vi vet ikke hvem hun er. Gjerningspersonen 36

satte liket foran toget. Prøvde å få det til å se ut som selvmord.»

«Folk er gærne. Det er kaffe til deg på kannen. Skal du i begravelsen eller noe?»

«Hva mener du?»

«Klærne.»

«Ny stil. Det er på tide at jeg blir voksen.»

William åpnet skuffen med tørrmat og tok ut en tube med aprikos, trykket ut den seige massen på en skje.

«Gir du henne mat i tillegg til melk?» Mikael skjenket kaffe i en kopp. På enden av kjøkkenbenken sto en vakuumpakker og en sous vide-maskin, julegaven fra Katrines foreldre. Han måtte snart sette den i boden, de hadde ennå ikke brukt utstyret, og det opptok nesten hele benken.

«Bare fint at hun kommer i gang med fast føde,» sa William.

«Jeg lar henne ta selv fra tuten,» sa Mikael. «Så lærer hun å bruke hendene.»

«Det står bakpå tuben at du bør bruke skje.» «Å ja.»

«Nå er det tid for babygym.» William bar henne bort til pleddet på gulvet, la henne under stativet med en tverrstang, og fra stangen hang rangler og speil.

«Dere burde heve stanga,» sa William. «Hun har godt av å måtte strekke arma. Ennå er arma faktisk beina hennes, veit du.» Han løsnet stangen fra stativet og hevet den to nivåer.

Leonora slo hendene mot ranglene, stirret opp på seg selv, lo og smilte.

I kjøleskapet sto skålen med chiagrøt tildekket av folie.

37

Dette var liksom det sunneste de spiste, det eneste som ga dem god samvittighet.

«Heller du i kaffe til meg også?» William lot Leonora underholde seg selv og satte seg ved kjøkkenbordet.

Mikael slo seg ned ved siden av ham, skjøv koppen over bordet, tok en slurk av sin egen og spiste noen skjeer av grøten. «Skal du ikke på bibelskolen i dag?»

«Jeg begynner ikke før to. Katrine er tilbake innen det.»

«Hva er det dere lærer egentlig?»

«Om hvem Jesus er. Hvem han vil vi skal være.»

Han snakket om Jesus i presens, slik pårørende snakket om den døde rett etter dødsfallet. «Du har vel ikke begynt å tale i tunger, vel?»

«Du tror det er tull?»

«Det er bare det at … Eller glem det.»

«Hva da?»

«Du har byttet ut en avhengighet med en annen før.»

«Dette er ikke det samme. Nå er jeg blitt født på ny. Og jeg vet hva som må til for å holde meg nykter.»

«Hva er det da?»

«Du må tro at du fortjener et godt liv. Men da må du forstå at du er elska.»

«Hvorfor tror du jeg ryddet opp etter deg hele tiden? Vasket hver eneste leilighet du ble kastet ut av?»

«Du følte at du måtte,» sa William. «Fordi vi er familie.

Og du har sikkert hata meg for det. Jeg hata meg sjøl for alt jeg har tvunget deg til å gjøre. Guds kjærlighet er annerledes.»

«Synnøve … Er hun like frelst?»

«Ikke foreløpig. Hun har vært med på noen møter. Du vil ikke bli med, du, da?»

38

«Det der er ikke min greie. Hva skjer hvis en av dere sprekker? Eller det blir slutt mellom dere? Du må ha en plan B denne gangen.»

«Det er vanskelig å tro på seg sjøl når ingen andre gjør det,» sa William. «Vi kommer ikke til å sprekke. Synnøve jobber på PRO-senteret. Hun ser jentene som selger seg på gata hver dag. Veit at det er henne hvis hun begynner igjen. Og jeg har jobben på Maritakafeen. Der møter jeg de tyngste rusmisbrukerne. Jeg kan hjelpe dem, samtidig som de minner meg på hvor langt det kan gå.»

Mikael var ikke like sikker. Ved å jobbe blant prostituerte og rusmisbrukerne var de i miljøet, de ville få assosiasjoner til det gamle livet, såkalte triggere. De kunne velge å se det gode ved rusen og ikke det onde, og da sto de midt i det, trengte bare en tohundrelapp i den ene hånden og en kanyle i den andre.

«Dere kommer på middag hos oss i kveld?» spurte William. «Eller blir det for mye å gjøre med drapet?»

«Nei, det bør gå bra. Voldsavsnittet tar over saken etter parolen.»

Leonora begynte å skrike, ansiktet ble rødt, men hun tok i voldsomt, fargen skiftet til en mørk blåtone.

«Hun har sikkert bæsjet på seg,» sa Mikael.

«Det er fortenna som kommer,» sa William. Han reiste seg, gikk bort til pleddet og fant en gummileke, stakk den inn i munnen hennes. Leonora tygde iherdig på dingsen og ble roligere. «Når klipte du neglene sist?»

«Jeg vet ikke. Katrine tar seg av sånt.»

«Det må gjøres et par ganger i uka,» sa William.

«Det er lett for deg å si som bare kommer innom. Vi har tusen ting å gjøre.»

39

«Jeg mente det ikke som et stikk,» sa William.

Mikael reiste seg. «Greit. Jeg må gå. Noen av oss har mer enn seg selv å passe på.»

«Det var et stikk,» sa William.